LG-1998-1238

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-06-26
Publisert:	LG-1998-01238
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1998-01238.
Parter:	A (Forsvarer: Advokat Johs. Strenge Næss) mot Påtalemyndigheten (Aktor: Førstestatsadvokat Walter Wangberg).
Forfatter:	Lagdommer Lunde. Lagdommer Romarheim. Sorenskriver Isaksen
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §446, Straffeloven (1902) §167, §168, §62, §64, §376, §400, §445

Saken gjelder krav på erstatning etter uberettiget forfølgelse, jf straffeprosesslovens kap. 31.

Bakgrunnen for erstatningskravet er de såkalte «bumerangssakene» i tilknytning til påstander om politivold ved Bergen politikammer. Gulating lagmannsrett behandlet i tiden 1988 - 1990 en rekke saker (15) hvor tiltale var tatt ut for falsk forklaring om politivold som for 10 tiltalte førte til domfellelse. Flere av sakene ble anket eller begjært fornyet behandling, og noen også senere forsøkt gjenopptatt.

Den 22 april 1996 begjærte advokatene Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz på vegne av syv av de tidligere domfelte straffesakene gjenopptatt forsåvidt gjaldt domfellelsene etter strl §168 og §167.

Etter muntlige forhandlinger for Gulating lagmannsrett ble ved kjennelse 29. april 1997 begjæringen om gjenopptakelse fra de syv domfelte forkastet. Avgjørelsen er avsagt under dissens.

De domfelte påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Etter henvisning og behandling i Høyesterett avsa Høyesterett 16 januar 1998 kjennelse med slik slutning (jf Rt-1998-11):

«Gulating lagmannsretts straffedommer for overtredelse av straffeloven §168 mot

1) B - dom 2 november 1988,

2) C - dom 11 november 1988,

3) A - dom 20 januar 1989,

4) D - dom 10 mai 1989,

5) E (nå E) - dom 8 september 1989,

6) F - dom 13 oktober 1989 og

7) G - dom 23 mars 1990

gjenopptas.

For domfelte nr 4, D, gjelder gjenopptakelsen også domfellelse for overtredelse av straffeloven §167.»

- - - **

I samsvar med straffeprosessloven §400 ble sakene, i den utstrekning de var tillatt fornyet behandling, gitt en ny behandling ved Gulating lagmannsrett. Sakene ble behandlet i ny hovedforhandling i Bergen tinghus 16. april 1998 og lagmannsretten var satt med lagrette. I samsvar med også påstand nedlagt fra påtalemyndigheten, ble samtlige 7 frifunnet for tiltalene som var til behandling.

Det ble ikke ført bevis i de deler av saken som gjaldt gjenopptakelsene.

Lagretten ble forelagt 17 hovedspørsmål innenfor rammen av tiltalebeslutningene. Spørsmålene var de samme som ble stillet ved de opprinnelige lagmannsrettsbehandlinger.

Lagretten besvarte samtlige spørsmål med nei og retten la lagrettens kjennelse til grunn, jfr straffeprosessloven §376, og de tiltalte ble frifunnet.

For tre av de tiltalte, B, E og G, ble disse ved den opprinnelige behandling for lagmannsretten også dømt for forhold som ikke er søkt gjenopptatt, og som således er rettskraftig avgjort. For disse forhold ble det utmålt en straff for de gjenstående domfellelser når de tiltalte for de gjennopptatte deler var frifunnet.

Den straffutmåling som lagmannsretten fastsatte ble siden påanket til Høyesterett, som ved kjennelse den 22 oktober 1998 forkastet ankene fra de tiltalte.

Etter lagmannsrettens behandling av gjenopptakelsessakene med dom 16 april 1998, fremsatte samtlige av de 7 tiltalte krav om erstatning for uberettiget forfølgning, jf straffeprosessloven kap 31. Lagmannsretten besluttet å behandle sakene felles, og aventet derfor Høyesteretts avgjørelse i ankesaken mht straffutmåling for resterende deler for tre av de tiltalte. Etter at Høyesterett traff avgjørelse den 22 oktober 1998 har sakene vært til ordinær saksbehandling ved lagmannsretten. Partene har utvekslet diverse prosesskriv etc til å underbygge sine krav og påtalemyndigheten har gitt uttale i så måte. To av de erstatningssøkende har begjært muntlige forhandlinger for lagmannsretten, men dette ble ikke tatt til følge. Parallelt med saksbehandlingen har lagmannsretten av eget tiltak reist spørsmål om mulig inhabilitet for Gulating lagmannsretts dommere, men etter at samtlige av de erstatningsøkende ved sine prosessfullmektiger har ansett lagmannsrettens dommere på generelt grunnlag som habile, har lagmannsretten trukket tilbake sin anmodning til Høyesterett om å vurdere habiliteten. Av praktiske årsaker ble det besluttet å avgjøre erstatningssaken for 6 av de erstatningssøkende straks, i det disse anså saken klar til avgjørelse og hadde intet mer å tilføye til det som allerede var fremført for lagmannsretten. For A, ble det besluttet å avgjøre den saken separat i det det etter ønske fra As side gjenstod en del mht bevisføringen vedrørende kravet som er fremsatt og han trengte mer tid til dette.

Med hensyn til saksforholdet og avgjørelsen for de øvrige 6 erstatningssøkende, vises til Gulating lagmannsrettens kjennelse av 25 august 1999.

Denne kjennelse ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg både av påtalemyndigheten (for D, B, C og E), men også av to av de erstatningssøkende (G og F). Under saksforberedelsen for Høyesteretts Kjæremålsutvalgs behandling, opplyste forsvarer at G trakk sin kjæremålserklæring

Etter at det var klart at lagmannsrettens kjennelse ble påkjært og ville komme til behandling i Høyesteretts Kjæremålsutvalg, ble det på bakgrunn av henvendelse fra As forsvarer, og med tilslutning fra påtalemyndigheten, besluttet å stille behandlingen av As erstatningskrav i bero til etter at Høyesteretts Kjæremålsutvalg hadde behandlet kjæremålene.

Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 27 januar 2000 kjennelse i kjæremålssakene. Det bemerkes i denne forbindelse at Høyesteretts Kjæremålsutvalg hevet kjæremålssaken i forhold til G (som hadde trukket sitt kjæremål), avviste påtalemyndighetens kjæremål (som for sent fremsatt), og således kun behandlet den materielle side vedrørende lagmannsrettens kjennelse for F, hvor kjæremålet ble forkastet.

Etter Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse ble avsagt har A ved sin forsvarer fremlagt ytterligere prosesskrift og dokumentasjon i saken, og påtalemyndigheten har fått uttale seg.

- - - **

Generelt legges til grunn at det rettslige utgangspunkt, at det foreligger et ansvarsgrunnlag for kravet, å være oppfylt. Det vises til at påtalemyndigheten har erkjent ansvarsgrunnlag og ved det ikke påberopt straffeprosessloven §444 første ledd første punktum in fine. Dette betyr at det i utgangspunktet også foreligger ansvarsgrunnlag for oppreisningerstatning etter straffeprosessloven §446. Straffeprosessloven §445 får etter dette ingen selvstendig betydning i saken, og er for så vidt ikke påberopt.

Betydningen av at ansvarsgrunnlaget er erkjent å foreligge er først og fremst at det legges til grunn at saken mot A, på samme måte som for de 6 øvrige erstatningssøkende (jf omtalen ovenfor), er pådømt med urette og lagmannsretten må legge til grunn at A stiller i samme kategori som andre erstatningssøkende som har oppfylt vilkårene i §444 om at «det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen».

Men selv om vilkår om ansvarsgrunnlag er til stede følger det av bestemmelsene at de erstatningssøkende for å få tilkjent erstatning for økonomisk tap må sannsynliggjøre sitt tap og også at det foreligger årsakssammenheng mellom forfølgningen og tapet, se Rt-1988-515 mht kravet til årsakssammenheng.

For oppreisning gjelder at krenkelsen og/eller annen ikke-økonomisk skade må sannsynliggjøres samt at det foreligger årsakssammenheng mellom forfølgningen og krenkelsen/annen ikke-økonomisk skade, men noe særegent skjerpet krav til sannsynlighet kreves ikke, jf Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven Bind II (2 utg) side 1050 med henvisninger.

Krenkelse etter §446 sikter til hele den handling en domfelt har måttet lide som følge av den uberettigede forfølgning, herunder soning som er tilfelle for A. Utmåling for krenkelse bygger i hovedsak på mer objektive sider ved krenkelsen, noe som bl.a skal ivareta behov for likebehandling av likeartede krenkelser. Annen ikke-økonomisk skade vil referere seg mer til individuelle forhold som erstatning for manglende/redusert personlig livsutfoldelse. Det kan vises til Rt-1995-1131 (Liland) hvor Høyesterett går nærmere inn på disse forhold, men som det uttales, og som lagmannsretten har lagt til grunn i nærværende sak, at det vil bli en samlet skjønnsmessig vurdering ved oppreisningserstatning av krenkelse og annen ikke-økonomisk skade som skal foretas.

Både for erstatning for økonomisk tap og oppreisning må det for tilfelle av at tiltalte blir frifunnet for noe av det som han tidligere var dømt for, tas hensyn til (gjøres fradrag for) virkningen av den del av dommen som blir stående, jf Rt-1998-361. Dette var situasjonen for flere av de øvrige 6 erstatningssøkende, men er ikke tilfelle for A.

Generelt vil det være av betydning, og må hensyntas, tiden som er gått, dvs om det er gått lang tid hvor tiltalte har måttet leve med en uberettiget domfellelse, jf Rt-1999-264.

På bakgrunn av de mer generelle betraktninger og saksfremstilling som er gitt foran har lagmannsretten så vurdert det krav A har fremsatt om vilkårene er til stede og resultatet av det:

A (sak nr 98-01238)

Bakgrunnen for saken er tiltalebeslutning av 16 mai 1988 og som lyder:

«har statsadvokatene i Hordaland satt A, f. *.*..1961, under tiltale ved Gulating lagmannsrett til fellelse etter

Straffeloven §168, 1. straffalternativ.

ved falsk anklage, anmeldelse eller forklaring til retten, politiet eller annen offentlig myndighet søker å pådra en annen siktelse eller fellelse for en straffbar handling, eller medvirker hertil.

Grunnlag:

Onsdag den 21. januar 1987 på Tinghuset i Bergen ga A forklaring som vitne til politibetjent Aage Mølstad. Grunnen til at han forklarte var politiets etterforskning av påstander han ved en anledning i 1982/83 hadde fremsatt overfor Gunnar Nordhus om grov straffbar voldsbruk fra politibetjent Hs side. Han forklarte at han, etter innbringelse til Bergen politikammer ved en anledning i 1980, av politibetjent H ble slått i mellomgulvet med knyttet hånd slik at han knakk sammen og falt i gulvet, - for deretter å bli heist etter ørene og kastet mot en skranke. Etter dette ble han av politibetjent H tildelt et knyttneveslag i ryggen. Forklaringen ble avgitt til tross for at han visste at den påståtte voldsbruken fra politibetjent Hs side ikke hadde funnet sted.»

- - -

Gulating lagmannsrett avsa den 20. januar 1989 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for forbrytelse mot straffeloven §168, 1. straffalternativ, jf. straffeloven §64 og §62, til fengsel i 6 - seks - måneder.»

A anket over straffutmålingen, men anken ble nektet fremmet for Høyesterett.

- - -

Høyesterett tok avgjørelse i gjenopptakelsessak den 16 januar 1998, jf foran under de generelle bemerkninger til saken, og Gulating lagmannsrett avsa så dom i gjenopptagelsessaken den 16 april 1998, hvor domsslutningen vedrørende A lyder:

- - -

3. A, f. *.*..61 frifinnes.

- - -

- - - **

A har, ved sin prosessfullmektig, advokat Bjarne Hodne, ved prosesskriv av 29 juni 1998 fremmet krav om erstatning for uberettiget forfølgning, jf straffeprosesslovens kap 31. Siden har det skjedd skifte av prosessfullmektig i det advokat Johs. Strenge Næss har overtatt, han er også oppnevnt som offentlig forsvarer for saken.

A, ved forsvarer advokat Johs. Strenge Næss, har i tillegg til erstatningsbegjæringen innsendt ved daværende forsvarer advokat Hodne, innsendt ytterligere prosesskriv og materiale, herunder en omfattende redegjørelse for bakgrunnen for kravet, senest ved prosesskriv av 14 april 2000. Her redegjøres i detalj begrunnelsen for at A ved den uriktige domfellelsen er påført både økonomisk tap og krenkelse og annen ikke-økonomisk skade. Det er nedlagt slik endelig påstand:

1. A tilkjennes erstatning for lidt økonomisk tap etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 650.000,-

2. A tilkjennes erstatning for fremtidig ervervstap etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 300.000,-

3. A tilkjennes oppreisning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1.000.000,-.

- - - **

Det bemerkes at A har opprettholdt sin begjæring om muntlige forhandlinger, men lagmannsretten finner ikke at det foreligger tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen om at erstatningskrav for uberettiget forfølgning behandles skriftlig.

Erstatningskravet er hjemlet i straffeprosessloven §444 og gjelder As økonomiske tap, både lidt tap og fremtidig ervervstap, oppreisningskravet er hjemlet i straffeprosessloven §446 og er oppreisning for ikke-økonomisk skade som følge av forfølgningen.

I lys av at påtalemyndigheten for lagmannsretten har erkjent ansvarsgrunnlag, og ved det ikke påberopt seg straffeprosessloven §444 første ledd første punktum in fine, legger lagmannsretten dette til grunn slik at vilkår for erstatning i utgangspunkt er til stede.

Etter §444 skal det erstattes «den skade som han har lidt ved forfølgningen» i tillegg kan det tilstås (og det er her krevet) erstatning for ikke-økonomisk skade etter §446.

Det er opp til den erstatningssøkende å sannsynliggjøre den skade han har lidt ved forfølgningen og ved det at årsakssammenheng mellom forfølgningen og tapet/krenkelsen foreligger.

Påtalemyndigheten har i tilsvar til begjæringen og etterfølgende prosesskriv, hevdet at A ikke har kunnet sannsynliggjøre at det foreligger noe økonomisk tap og derfor foreligger ikke vilkår for erstatning etter straffeprosessloven §444. Vedrørende krav om oppreisning har påtalemyndigheten i sitt tilsvar påstått at oppreisning utmåles med ca kr 100.000,-.

Ut fra de opplysninger som påtalemyndigheten har fremlagt, og som ikke er imøtegått av A, ble A første gang straffedømt i 1977, 16 år gammel, og ble idømt 13 dommer før Gulating lagmannsrett dom av 20 januar 1989. Den siste av disse dommene var Gulating lagmannsretts dom av 19 januar 1988 hvor A ble idømt 2 års fengsel bl.a for grovt ran. Gjerningstidspunktet lå innenfor samme tidsramme som tidspunktet for fremsettelsen av den falske anmeldelsen. Etter dommen i Gulating lagmannsrett 20 januar 1989 ble han domfelt to ganger, henholdsvis i 1990 til 1 år og 6 måneders fengsel og i 1992 til 7 måneders fengsel.

Lagmannsretten legger dette til grunn for den videre behandling.

A har sonet frihetsstraff som følge av forfølgningen. Han ble idømt 6 måneders fengsel. Påtalemyndigheten har opplyst at soningen ble gjennomført sammen med soning av Gulating lagmannsretts dom av 19 januar 1988 (2 års fengsel) og det fremgår av straffattesten at A ble prøveløslatt 1 august 1989 med 304 dagers resttid. I denne dommen ble det gitt varetektsfradrag med 74 + 28 dager og soningen ble fullbyrdet i tidsrommet 16 februar 1988 - 1 august 1989 da han ble prøveløslatt. Han hadde da sonet 2/3 av den samlede straffetid og har i nærværende sak sonet 120 dager. A selv hevder at uten «bumerangdommen» ville han ha sonet 6 måneder mindre enn hva han faktisk gjorde. Dette begrunnes nærmere i sammenhengen til annen domfellelse og en rømming fra Framnes. Det siste hevdes å være som følge av «bumerangsaken». Lagmannsretten er ikke enig i denne vurdering og tiltrer den beregning som påtalemyndigheten her har foretatt.

Det legges således til grunn at A har sonet frihetstraff 120 dager på grunn av «bumerangsaken».

A har i prosesskrivene gitt en lengre redegjørelse for hvorfor forfølgningen av ham og soningen av dommen i «bumerangsaken» har påført ham økonomisk tap, både lidt tap og fremtidig tap i inntekt. Lagmannsretten kan ikke se at det er sannsynligjort noen årsakssammenheng mellom hverken forfølgningen, pådømmelsen og avsoningen og de påståtte økonomiske tap. Soning skjedde i forbindelse med Gulating lagmannsretts dom av 19 januar 1988 hvor han ble dømt til fengsel i 2 år. Hva selve avsoningen angår, er det derfor forsåvidt korrekt som påtalemyndigheten har påpekt, at det urettmessige ikke var soning i seg selv, men soningstidens lengde. Avsoningen av «bumerangdom-delen» på 120 dager ut over ordinær soning av den andre dommen kan slik lagmannsretten bedømmer det ikke ha vanskeliggjort As rehabilitering. Til dette kommer at han senere har fortsatt sin kriminelle løpebane i en periode, hvilket de påfølgende 2 domfellelser viser. Det finnes ikke grunnlag for å kunne hevde at de nye forgåelsene har sin bakgrunn i den uriktige domfellelsen i «bumerangssaken», slik A har fremstilt det.

Lagmannsretten legger således til grunn at vilkår om erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede når kravet til årsakssammenheng mellom forfølgningen og kravet/påstått tap ikke er sannsynliggjort.

Vedrørende oppreisning for ikke økonomisk skade bemerker lagmannsretten:

Påtalemyndigheten har erkjent ansvarsgrunnlaget og også tilbudt oppreisningserstatning med kr 100.000,-. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på selve bakgrunnen for «bumerangsaken», dvs politivold i Bergen eller i det tilfelle hvor A nå er frikjent for å ha fremsatt falsk forklaring. Det konstateres at A er frifunnet, og at han har måttet tåle iretteføring gjennom etterforskning/tiltale og domstolsbehandling. I tillegg har det vært en mediaoppmerksomhet som må kunne karakteriseres som ganske stor. Men dette er til dels i betydelig grad uavhengig og på siden/parallelt med selve iretteføringen. Det har i stor grad vært en mediadekning som har angått og rammet helt andre personer og grupper enn de 7 som er frifunnet etter gjennopptakelsesbegjæringen ble tatt til følge. Lagmannsretten kan ikke se at det er påvist i forbindelse med erstatningskravene hvilken særlig følge mediaoppmerksomheten har fått for A i negativ retning. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er sannsynligjort at på grunn av den urettmessige strafforfølgningen mot A har det ført til ytterligere politivold og annen trakassering mot ham. For lagmannsretten fremstår dette som temmelig løse påstander uten hold i. Det kan heller ikke ses som sannsynliggjort at når A flytter fra Bergen så skyldes det strafforfølgningen i «bumerangsaken» - om så var, kan det i seg selv neppe medføre oppreisningserstatning.

Lagmannsretten er derfor kommet til at det vanskelig kan ses, ut fra det som er hevdet og søkt ført bevis for, at han har lidt noen betydelig og åpenbar belastning ut over den belastning iretteføring og avsoning av en uberettiget fengselsstraff alltid vil medføre, men finner det etter straffeprosessloven §446 foreligger særlige grunner for å tilkjenne erstatning. Ved lagmannsrettens utmåling for ikke-økonomisk skade har man for de øvrige 6 erstatningssøkende lagt seg på en utmåling på ca kr 100.000 for den uberettigede forfølgning/iretteføring av saken i seg selv, med de følger dette har fått av karakter av krenkelse når ikke særlige forhold for den enkelte erstatningssøker skulle tilsi noe annet. For A foreligger som nevnt ikke slike særlige forhold. I tillegg kommer for de som har avsonet fengselstraff, hvor lagmannsretten som en rettesnor her har utmålt ca kr 100.000 for hver avsonet måned hvor individuelle forhold ikke skulle tilsi annet beløp. I lys av de bemerkninger lagmannsretten har til As forhold, finnes ikke grunn til å fravike det utgangspunkt lagmannsretten ovenfor har tatt. Det foreligger ingen særlig grunn til at beløpet burde økes for A. Sett i lys av den utvikling A har vist etter at han avsluttet sin kriminelle løpebane, er det i det hele vanskelig å se at den urette domfellelsen har påvirket hans rehabilitering eller på andre måter har hatt noen særlig betydning i negativ grad.

Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å fravike ovennevnte utgangspunkt, hvilket betyr at A tilkjennes kr 500.000 i oppreisning, jf straffeprosessloven §446.

Krav om erstatning for økonomisk tap tas ikke til følge.

A har i det siste prosesskriv hvor endelig påstand ble nedlagt, gått ut fra at siden offentlig forsvarer er oppnevnt skal det ikke nedlegges særskilt påstand om saksomkostninger. Lagmannsretten legger til grunn at forsvarer leverer omkostningsoppgave som vil bli behandlet på vanlig måte og det er da ikke nødvendig å ta stilling til saksomkostninger i denne kjennelsen.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Krav om erstatning etter straffeprosessloven §444 fra A for lidt og fremtidig tap tas ikke til følge.

2. A, født xx.xx.1961, tilkjennes oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446 med 500.000 - femhundretusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.