LG-1998-1295
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-10-13 |
| Publisert: | LG-1998-01295 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Barnevern, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 98-01072 A - Gulating lagmannsrett LG-1998-01295 K - Anket til Høyesterett; byrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse oppheves, og søksmålet avvises fra byretten, HR-1999-00029 A. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Carl Hartwig, Bergen). Kjæremotpart: 1. Bergen kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Karstein Rye, Bergen). 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Tor Øystein Enge, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Truyen. Lagdommer Njøsen. Lagdommer Jacobsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Barnevernloven (1992) §4-21, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §6-9, §7-1, §8-4 |
Kjæremålet gjelder spørsmålet om rettslig interesse ved søksmål i barnevernsak.
Ved stevning datert 24.03.98 har B reist søksmål mot Bergen kommune med krav om opphevelse av vedtak fattet den 12.02.98 i fylkesnemnda for sosiale saker. I vedtaket oppheves tidligere vedtak om omsorgsovertakelse av Bs og As barn, C, født xx.xx.91. I tilsvar til byretten har Bergen kommune nedlagt påstand om at fylkesnemndas vedtak oppheves og at det fastsettes rett til samvær mellom C og hennes foreldre. Ved prosesskriv datert 12.05.98 har A trådt inn i saken som saksøkt nr. 2. Hun har blant annet nedlagt påstand om at fylkesnemndas vedtak stadfestes.
Fylkesnemndas vedtak er allerede iverksatt ved at den daglige omsorg nå er tilbakeført til A. B og A har felles foreldreansvar for C.
Under saksforberedelsen for byretten ble det reist spørsmål om det er adgang til å få overprøvd fylkesnemndas vedtak om opphevelse av tidligere vedtak om omsorgsovertakelse. Det ble også reist spørsmål ved om B har rettslig interesse i å få prøvet vedtaket etter som fylkesnemndas vedtak allerede er iverksatt. For å avklare disse spørsmål, ble det bedt om at byretten avholdt et saksforberedende møte.
Bergen byrett fant det unødvendig å avholde saksforberedende rettsmøte. I forbindelse med den skriftlige saksforberedelse ble det imidlertid den 11.06.98 avsagt beslutning med slik slutning:
"Saken fremmes."
A har i rett tid påkjært byrettens beslutning. Hun bestrider at det er rettslig adgang til å overprøve vedtaket. Det er prinsipielt uheldig og skaper usikkerhet at et eventuelt søksmål i denne type saken skal bero på en konkret vurdering. I denne saken dreier det seg om rettslig overprøving av et vedtak som barnevernet allerede har etterlevet. Far har derfor mistet den rettslige interesse i å få søksmålet prøvet. Om saksøker skulle få medhold i sitt krav, er det på ingen måte gitt at jenten flytter tilbake til det fosterhjemmet hun kommer fra. En eventuell byrettsdom i saksøkers favør vil derfor måtte forstås som en ny omsorgsovertakelse. Dertil kommer at mor har meldt flytting fra Bergen til X. Det er iverksatt undersøkelsessak ved barneverntjenesten i X. Man kan derfor få den paradoksale situasjon at barneverntjenesten i X finner at det ikke er grunnlag for å fremme sak, samtidig som fylkesnemndas vedtak overprøves rettslig. Av hensyn til barnets behov for stabilitet og kontinuitet, bør derfor fars mulighet for å få prøvet fylkesnemndas vedtak bli nedprioritert.
Det er nedlagt slik påstand:
"Bergen byretts beslutning av 11.06.98, i sak 98-01072 A/01 oppheves, og saken avvises fra domstolene."
Bergen kommune har i tilsvar til kjæremålet sluttet seg til byrettens avgjørelse. Det erkjennes at det er av rettslig betydning at barneverntjenesten har etterlevet fylkesnemndas vedtak. Det anføres imidlertid at det er feil når kjærende part hevder at en eventuell byrettsdom i saksøkers favør må forstås som en ny omsorgsovertakelse. I den foreliggende sak vil barnets tidligere fosterforeldre være barneverntjenestens åpenbare valg hvis fylkesnemndas vedtak oppheves. Saksøkers rettslige stilling bør ikke endres selv om mor har flyttet fra Bergen til X kommune. Det er behov for rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak, uavhengig av hva barnevernet i X kommer frem til. Det vises til at B mener at fylkesnemnda i vesentlig grad har satt barnets interesser til side ved å beslutte en tilbakeføring til mor. Kommunen er enig med saksøker i vurderingen av sakens realitet.
Det er nedlagt slik påstand:
"Bergen byretts beslutning av 11.06.98, stadfestes."
B har i tilsvar til kjæremålet anført at byrettens beslutning er korrekt. Det er ikke grunnlag for å avvise vedtaket etter sin art. Selv om hovedregelen i forvaltningsretten er at tvangsvedtak som er opphevet ikke kan prøves etter tvistemålsloven kapittel 33, er dette ikke mer enn et utgangspunkt. Uansett taler sterke reelle hensyn for at denne hovedregel må vike for saker etter barnevernloven §4-21. I realiteten er det et virksomt vedtak som angripes. Opphevelsesvedtaket har den samme konsekvens som det opprinnelig inngrepsvedtaket, nemlig flytting. Vedtaket er ikke tidsbestemt og gjelder til det foreligger en annen avgjørelse. I saker etter §4-21 skal det bygges på hva som totalt sett er til det beste for barnet. Domstolen skal ikke prøve hva som var situasjonen, men hva som på domstidspunktet fremstår som det beste for barnet. Selv om vilkårene for inngrepet forsvinner, har man ikke automatisk en rett til tilbakeføring etter §4-21. Hindring av overprøvelse av et opphørelsesvedtak vil derfor frata barnet en rettssikkerhetsgaranti. En overprøvingsadgang er helt sentral for å ivareta barns rettigheter.
Dersom det legges til grunn at vedtaket etter sin art kan være gjenstand for domstolsprøvelse, anføres det at B har rettslig interesse i søksmålet. Byretten har foretatt en riktig vurdering etter tvistemålsloven §54. Bestemmelsens rettslige standard er den beste måten å regulere interessekonflikter som denne på. B s rettslige interesse henger sammen med foreldreansvaret. Dette ansvaret gjør at han ivaretar barnets interesse inntil det blir myndig. Det er derfor hans rett og plikt til å gå til søksmål dersom han mener dette er det beste for barnet. I rettspraksis er det forutsatt at foreldre med foreldreansvar uten videre har rettslig interesse. I tillegg vil en avgjørelse få store praktiske konsekvenser for B. Samværet kan bli vanskeliggjort. I rettspraksis fremgår det også at saken bør fremmes dersom det er tvil om det foreligger tilstrekkelig rettslig interesser.
Den rettslige interesse er aktuell selv om barnet er tilbakeført til mor. Poenget ved aktualiteten er ikke den faktiske gjennomføringen, men at det foreligger behov for rettslig prøving på det tidspunktet domstolen tar stilling til avvisningspåstanden. I den vurdering som skal foretas, er det irrelevant at mor motsetter seg søksmålet, all den stund lovens system er at begge foreldrene skal ivareta barnets interesser inntil det er så gammelt at det selv forstår konsekvensene av de valg som foretas.
Mors flytting fra Bergen til X er uten betydning. Bestemmelsen i barnevernloven §8-4 regulerer først og fremst kompetansen mellom kommunene og omhandler ikke spørsmål om i hvilken grad søksmål fra en privat part kan avvises.
Det er nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Lagmannsretten vil bemerke:
Etter barnevernloven §7-1 jfr. sosialtjenesteloven §9-10 kan fylkesnemndas vedtak bringes inn for herreds- eller byretten. Tvistemålsloven kapittel 33 gjelder ved den rettslige prøving av fylkesnemndas vedtak.
Ved søksmål mot fylkesnemndas vedtak er kommunen part i saken. Kommunen kan imidlertid ikke reise sak om gyldigheten av vedtaket, jfr. Rt-1993-1443. Det er den private part som må reise søksmål. Den private parts søksmålskompetanse reguleres av prosesslovgivningens alminnelige regler om prosessforutsetninger.
I den foreliggende sak er reist søksmål med påstand om opphevelse av fylkesnemndas vedtak som opphever en omsorgsovertakelse av barnet. Opphevelsen medførte at barnet ble tilbakeført til mors daglige omsorg. Lagmannsretten kan likevel ikke se at denne type vedtak etter sin art er avskåret fra rettslig prøving. Riktignok er tvangsinngrepet avsluttet. Ut fra en parallell til tvistemålsloven kapittel 33 skulle derfor et søksmål bli avvist. Det synes imidlertid å følge forutsetningsvis av en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1993-1588 at et slikt vedtak etter sin art er gjenstand for domstolprøving. I nevnte kjennelse foretar kjæremålsutvalget en vurdering av spørsmål om rettslig interesse etter tvistemålsloven §54. Selv om det ikke forelå rettslig interesse i nevnte sak, synes det å følge motsetningsvis av premissene at det med en annen tilknytning ville vært mulig å reise søksmål for overprøving av et vedtak om tilbakeføring av omsorgen.
Spørsmålet om søksmålet fra B skal avvises, må derfor bero på en konkret vurdering. I vurderingen må det legges vekt på om saksøkeren har slik tilknytning til vedtaket at han har en rimelig grunn og naturlig foranledning for å bringe saken inn for retten. Det vises til tvistemålsloven §54.
B har sammen med barnets mor felles foreldreansvar for C. Han har imidlertid ikke den daglige omsorg. Av rettspraksis synes det å følge forutsetningsvis at dersom saksøker har foreldreansvar, vil også rettslig interesse foreligge. Det vises til kjennelser inntatt i Rt-1991-663, Rt-1993-1588 og Rt-1994-1654. I alle de nevnte kjennelser ble saksøkers søksmål avvist. Av premissene i alle de tre kjennelsene synes det likevel å være forutsatt at saken ville stilt seg annerledes dersom saksøker hadde hatt foreldreansvar for barnet. At et vedtak om tilbakeføring rent faktisk vil kunne komme til å vanskeliggjøre saksøkers samværsrett med barnet, er derimot ikke alene tilstrekkelig til at det foreligger rettslig interesse.
På bakgrunn av at B har del i foreldreansvaret for barnet, finner således lagmannsretten at han har rettslig interesse i å få overprøvet fylkesnemndas vedtak. Det kan ikke tillegges avgjørende betydning at fylkesnemndas vedtak er iverksatt og at barnet derfor bor hos mor. Fylkesnemndas vedtak skal normalt iverksettes snarest mulig, jfr. barnevernloven §6-9 tredje ledd. Ettersom det kan ta lang tid før rettskraftig avgjørelse ved domstolprøving foreligger, kan det i relasjon til den rettslige interesse ikke tillegges avgjørende vekt at kommunen følger barnevernloven intensjoner om snarlig iverksettelse.
Etter dette finner lagmannsretten at byrettens beslutning blir å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens beslutning av 11.06.98 stadfestes.