Rt-1991-663
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-05-23 |
| Publisert: | Rt-1991-663 (218-91) |
| Stikkord: | Familierett, Barnevern, Søksmålskompetanse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 274 K/1991, jnr 58/1991 |
| Parter: | A (advokat John Berg) mot Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Frode Elgesem). |
| Forfatter: | Røstad,, Hellesylt. Mindretall: Skåre |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953), Tvistemålsloven (1915) §107, §404, §476, Barnevernloven (1953) §48, §53, §54, Barneloven (1981), LOV-1990-08-24 |
Kjennelse :
B fikk ved rettsforlik inngått 2. februar 1984 alene foreldreansvaret for datteren, C, født xx.xx.1976, mens barnets far, A, fikk vanlig samværsrett. Den 11. mai 1984 gikk A til sak mot B med påstand om å bli tilkjent foreldreansvaret for C, subsidiært at samværsretten skulle utvides. Ved Stavanger byretts dom 29. januar 1987 ble B frifunnet. Ved dommen fikk A begrenset samværsrett med C. A har anket dommen til Gulating lagmannsrett. Hovedforhandling er ennå ikke avholdt.
Stavanger barnevernsnemnd traffødt xx.xx.1987 vedtak om å opprettholde et administrativt vedtak av 5. mai 1987 om omsorgsovertagelse for C. B hadde samtykket i omsorgsovertagelsen. A påklaget vedtaket, men Fylkesmannen i Rogaland stadfestet den 15. februar 1988 barnevernsnemndas vedtak.
A begjærte den 22. februar 1988 fylkesmannens vedtak bragt inn for retten til overprøvelse i medhold av barnevernsloven §53 første ledd bokstav a. Under saksforberedelsen reiste forberedende dommer i Stavanger byrett spørsmål om å stanse saken i medhold av tvistemålsloven §107. A motsatte seg dette, men saken ble likevel stanset ved Stavanger byretts kjennelse 27. oktober 1988. Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett som 23. desember 1988 stadfestet kjennelsen. Etter videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg ble både lagmannsrettens og byrettens kjennelser opphevet, kjennelse 13. april 1989 - Lnr 177 K/89.
I prosesskrift til Stavanger byrett 25. august 1989 krevet Staten at saken skulle avvises. Kravet som var begrunnet med at saksøker manglet søksmålskompetanse i henhold til barnevernsloven §54, ble tatt til følge ved Stavanger byretts kjennelse 11. januar 1990.
Byrettens kjennelse gjør utførlig rede for saksforholdet.
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 26. oktober 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Byrettens kjennelse stadfestes."
A har personlig i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og feil lovtolking. Han har blant annet gjort gjeldende at kretsen av søksmålsberettigede etter barnevernsloven §54 er videre enn etter tvistemålsloven §476. Den søksmålsberettigede reiser saken på egne vegne og ikke på vegne av barnet, jf Ot prp nr 40 (1967-68). De som ut fra nært slektskapsforhold til barnet ønsker å reise sak for å bestride at offentlig omsorg er til barnets beste, må få anledning til det, jf avgjørelse i Rt-1986-1222. Foreldre må derfor ha søksmålskompetanse uavhengig av om de har foreldreansvaret. I denne forbindelse må det tas i betraktning at barnets mor må ansees å ha samtykket i offentlig omsorgsovertagelse for å hindre at han som far fikk overta omsorgen.
Morens samtykke til omsorgsovertagelse har medført at tvisten om foreldreansvar nærmest overføres til en annen prosessform. Dette skaper en låst situasjon: I den privatrettslige tvist om foreldreansvar vises det til at barnet er under offentlig omsorg, og i tvisten om offentlig omsorg vises det til manglende foreldreansvar.
Når f eks besteforeldre og voksne søsken kan ha søksmålskompetanse selv om de ikke har foreldreansvar, må også foreldre som slektsmessig står barnet nærmere, ha søksmålskompetanse selv om de ikke har foreldreansvar.
Forarbeidene til barnevernsloven §54 viser at lovgiver har tenkt seg en vid søksmålskompetanse.
Etter barnevernsloven §48 annet ledd skal offentlig omsorgsovertagelse oppheves når det ikke lenger er tilstrekkelig grunn til den. Forvaltningen har plikt til løpende å vurdere behovet for offentlig omsorg. Alene samtykke fra foreldrene er ikke tilstrekkelig til å beslutte offentlig omsorg. Enda mindre kan det være avgjørende hva en av foreldrene mener, selv om hun har foreldreansvaret.
Reelt sett er ikke B interessert i at offentlig omsorg opprettholdes. Hun benytter offentlig omsorg som et middel til å hindre at han gjennom en privatrettslig tvist kan vinne fram med sitt krav om foreldreansvar for C.
Gjennom sin prosessfullmektig har A blant annet gjort gjeldende: Lagmannsretten har uriktig undergitt barnevernsloven §54 en innskrenkende fortolkning, mens den etter forarbeidene skal gis en utvidende fortolkning. Bare det å være far til et barn som en undergitt offentlig omsorg burde være tilstrekkelig for søksmålsrett. Offentlig omsorg skal ikke være et middel som en gjenstridig mor kan benytte for å hindre farens søksmål om foreldreansvar.
Når moren har frasagt seg omsorgen, må det antas at hun har en grunn til det. Hvis den andre av foreldrene da ikke er uskikket som omsorgsperson, må han ha adgang til å få prøvet lovligheten av den offentlige omsorgen.
A har nedlagt slik påstand:
"1) Saken fremmes, dvs A har rettslig interesse og søksmålskompetanse.
2) Saksøkte tilpliktes å betale saksomkostninger med kroner 2.000."
Staten v/Barne- og familiedepartementet har tatt til motmæle i kjæremålet og har i det vesentlige gjort gjeldende at kjæremålet skal behandles etter de regler som gjaldt før lovendringen 24. august 1990, slik at kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve saksbehandling og lovtolking. Hva tolkingen av barnevernsloven §54 gjelder, har Staten vist til at kretsen av søksmålsberettigede må begrenses etter omstendighetene og etter en konkret vurdering. Det kan ikke automatisk legges til grunn at den biologiske far berøres av et vedtak om omsorgsovertakelse. Når han verken har del i foreldreansvaret eller den daglige omsorgen, vil hans interesse i saken regelmessig være ganske svak. Ved vurderingen må det være av betydning hvorvidt retten er kompetent til å overføre omsorgen til den som krever vedtaket opphevet.
Med den lovforståelse lagmannsretten har lagt til grunn, var det ingen saksbehandlingsfeil å unnlate å trekke partenes personlige forhold inn i vurderingen.
Staten v/Barne- og familiedepartementet har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens kjennelse truffet etter kjæremål. Ved et slikt videre kjæremål har utvalget etter loven opprinnelige ordning hatt begrenset kompetanse, jf tvistemålsloven §404. Utvalgets kompetanse er blitt utvidet ved lovendring av 24. august 1990. Etter denne lovendring vil utvalget ha full kompetanse ved videre kjæremål over avgjørelser om avvisning, herunder avvisning på grunn av manglende rettslig interesse. Den utvidede kompetanse er imidlertid blitt knyttet til kjæremål over avgjørelser truffet etter 1. januar 1991. Utvalget har således i denne sak begrenset kompetanse.
Kjæremålet retter seg prinsipalt mot lagmannsrettens tolking av barnevernsloven §54 første ledd, som hevdes å være feiltolket.
Lagmannsrettens tolking av nevnte bestemmelse er basert på det saksforhold retten i kjennelsen har beskrevet. Lagmannsretten la til grunn at den kjærende parts begjæring om overprøving av vedtak om omsorgsovertagelse måtte anses å inneholde et krav om at moren fortsatt skal ha eneomsorgen for barnet, subsidiært et krav om utvidet samvær for begge foreldre. Bakgrunnen for begjæringen er antatt å være mulighet for at den kjærende part kan bli helt avskåret fra samvær med datteren. Ved denne del av den kjærende parts begjæring - overprøving av spørsmålet om samværsrett - er utvalget enig med byretten og lagmannsretten i at begjæringen må bli å avvise. Utvalget tiltrer den lovforståelse som de foregående instanser her har lagt til grunn.
Til den kjærende parts begjæring om overprøving av vedtaket om omsorgsovertagelse skal bemerkes:
I spørsmålet om forståelsen av uttrykket "berøres av vedtaket" i barnevernsloven §54 første ledd, har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - dommerne Røstad og Hellesylt - er i likhet med de tidligere instanser kommet til at den kjærende parts begjæring om overprøving må bli å avvise.
Flertallet vil først fremholde at utvalget etter loven, som det tidligere er pekt på, har begrenset kompetanse.
Lagmannsretten har i spørsmålet om innholdet av nevnte lovregel og dens forhold til reglene i barneloven uttalt:
"Lagmannsretten antar, idet retten særlig legger vekt på de foran siterte uttalelser i lovforarbeidene i 1968-69, at det ikke bør utelukkes at den av foreldrene som ikke har foreldreansvaret for et felles barn, likevel kan reise søksmål etter barnevernsloven §53, første ledd litra a, jfr. barnevernsloven §54. Spørsmålet om hvorvidt slik søksmålskompetanse foreligger, antas å måtte vurderes konkret. Ved vurderingen må det legges vekt på om saksøkeren har rimelig grunn til å kreve at det aktuelle spørsmålet prøves, og saksøkeren må ha en slik tilknytning til det rettskrav som ønskes fremmet, at vedkommende har en naturlig foranledning til å bringe saken inn for retten. Det antas imidlertid ikke å være noen betingelse at utfallet av saken har direkte betydning for saksøkerens egen rettsstilling. Lagmannsretten viser for så vidt til Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1980-569, jfr. spesielt 575 (Altasaken)."
Utvalget kan ikke se at det lagmannsretten her har sagt, gir uttrykk for noen uriktig lovforståelse. Den konkrete anvendelse av lovregelen - subsumsjonen - er utvalget etter loven ordning avskåret fra å prøve.
Utvalgets flertall vil likevel tilføye at det ville ha kommet til samme resultat dersom utvalget hadde hatt slik utvidet kompetanse, som det er innrømmet ved lovrevisjonen av 24. august 1990.
Kjæremålet gir ikke klart uttrykk for at det også hevdes å foreligge feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Man forstår imidlertid enkelte anførsler i etterfølgende prosesskriv slik at det hevdes å foreligge mangelfull begrunnelse av lagmannsrettens kjennelse. Flertallet kan ikke se at det foreligger noen slik saksbehandlingsfeil. Ut fra den lovforståelse lagmannsretten bygde avgjørelsen på, var det ikke foranledning for lagmannsretten til å gå nærmere inn på spørsmålet om fars omsorgsevne og rolle.
Mindretallet - dommer Skåre - vil bemerke:
For så vidt som A ønsker at omsorgen for barnet skal tilbakeføres moren, eventuelt med sikte på at han vil sikre seg fortsatt samværsrett, er jeg enig med flertallet. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at A alternativt selv ønsker å ha omsorgen for barnet. For så vidt gjelder barnevernssaken spørsmålet om å oppheve omsorgen i medhold av barnevernsloven §48 annet ledd. I lagmannsrettens begrunnelse er dette alternativ ikke særskilt berørt. I denne forbindelse bemerkes:
Spørsmålet om å få overta omsorgen for barnet må A kunne ta opp i sak etter barneloven. Påstanden må imidlertid være betinget og gå ut på at han skal ha omsorgen hvis barnevernsvedtaket blir opphevet. Blir påstanden tatt til følge, vil han kunne følge opp med krav om oppheving av barnevernsvedtaket.
Jeg kan imidlertid ikke se at det er rettslig nødvendig å velge denne rekkefølge mellom sakene. Etter barnevernsloven må barnevernsnemnda kunne treffe vedtak om at omsorgen for barnet vil bli opphevet hvis en bestemt av ektefellene blir tilkjent omsorgen for barnet etter reglene i barneloven. Jeg kan ikke se at den domstol som får et negativt vedtak til overprøving ikke skulle ha samme kompetanse. Jeg viser for så vidt til uttalelser i Ot. prp. nr 40 1967-68 12 om muligheten for å utforme betingede domskonklusjoner. På denne bakgrunn mener jeg at A også bør anses å ha søksmålskompetanse for så vidt han vil legge ned påstand om at han selv skal ha omsorgen, betinget av at han får medhold i sak etter barneloven om at han skal ha omsorgen for barnet også i forhold til sin tidligere ektefelle.
I samsvar med flertallets standpunkt blir kjæremålet å forkaste.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.