LG-1998-1397

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-10-27
Publisert:	LG-1998-01397
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett nr. 1997-00896 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01397.
Parter:	Ankende part: X AS - dets tvangsavviklingsbo (Prosessfullmektig: Advokat Henry John Mæland). Ankemotpart: Bergensbanken ASA (Prosessfullmektig: Advokat Tore Hovland).
Forfatter:	Lagdommer Jacobsen. Lagdommer Grimstad. Sorenskriver Wyller
Lovhenvisninger:	Firmaloven (1985) §3-2, §6-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Deponeringsloven (1939), Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Dekningsloven (1984) §5-5, §5-9

Saken gjelder erstatningskrav fra tvangsavviklingsbo mot bank i tilknytning til selskapets konto i banken.

Bergen byrett avsa 2. april 1998 dom med slik slutning:

«1. Bergensbanken ASA frifinnes.

2. Hver av partene plikter å dekke sine omkostninger med saken.»

X AS, dets tvangsavviklingsbo, har påanket dommen til lagmannsretten hvor det er lagt ned slik påstand:

«1. Bergensbanken ASA, postboks 892, 5002 Bergen betaler innen 2 uker til selskapet X AS, dets tvangsavviklingsbo, et beløp stort kr 450.000,- med tillegg av 12% rente p.a. fra 15.8.94.

2. Bergensbanken ASA, postboks 892, 5002 Bergen betaler innen 2 uker til selskapet X AS, dets tvangsavviklingsbo, erstatning for sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.»

Bergensbanken ASA har tatt til motmæle mot anken og har lagt ned slik påstand:

«1. Bergen byretts dom i sak nr. 97-00896 A/01 pkt. 1 stadfestes.

2. X AS, dets tvangsavviklingsbo dømmes til å betale saksomkostninger til Bergensbanken ASA for byretten og lagmannsretten innen 2 uker fra forkynnelsen med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»

Ankeforhandling ble holdt i Bergen 27.09.- 1.10.1999. Det ble dokumentert og gitt forklaringer som fremgår av rettsboken.

Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten blir det vist til fremstillingen i den påankede dom. Ved behandlingen for lagmannsretten er det er kommet til betydelig mer dokumentasjon. Hovedtrekkene er:

Selskapet X AS ble stiftet 6. mai 1993 med basis i et konsept om oppføring av modulhotell i tilknytting til olympiaden på Lillehammer. Det tekniske ved realiseringen tok A, f. 1933 seg av. Det gjaldt også i stor grad forhandling og opprettelse av merkantile avtaler, en oppgave som også forretningspartneren B, f. 1953 hadde. B foresto kontraktsutforming. Samarbeidet mellom de to var innledet allerede før selskapsstiftelsen. I dette deltok de to med like andeler. A brukte sønnen C som stråmann. I vedtektene ble det inntatt at selskapets styre skal ha 1 til 5 medlemmer, avhengig av generalforsamlingens beslutning. Firmaattest av 27.05.1993 viser B som styreformann (enestyre), den samme som daglig leder samt at styreformann alene har signatur. Firmaadressen er oppgitt å være - - - 56, Y, som er Bs privatadresse.

Virksomheten i selskapet dreiet seg som to prosjekter. Det ene gjaldt oppføring av modulhotell for et firma hvor Sveriges Televisjon hadde tinget seg inn og forhåndsbetalt leie. Det lyktes ikke for X å få til finansiering av prosjektet, som ble overdratt til og realisert av annet selskap. Det andre prosjektet, som omfattes av saken, gjaldt oppføring av modulhotell for Z AS. Dette ble realisert gjennom avtale med Æ AB og Ø AB, Sverige. X inngikk på sin side en rekke avtaler med underleverandører til prosjektet.

Det forelå ingen avtale om særskilt betaling for det arbeid som A og B gjorde for selskapet. Det opplyses at det var enighet om at overskudd skulle deles likt.

Samtidig med stiftelsen av selskapet opprettet B en konto for X AS i Bergen Skillingsbank AS (nå Bergensbanken ASA). Kontoen ble gitt nummer - - - - .- - .- - - - -. Registreringskortet utpekte B som disposisjonsberettiget for kontoen som lyder på selskapets navn med selskapets foretaksnummer som kundenummer.

X hadde også foliokonto i DnB, kontonr. - - - - .- - .- - - - -.

Da selskapet ble stiftet hadde A personlig konto i Skillingsbanken, lydende på W, kontonr. 9521.65.91004. Heretter kalles denne konto for 65-kontoen. Kontoutskrift viser at navnet på denne konto i oktober 1993 er endret til X Prosjekt Z AS.

Den 16.04.1994 opprettet A nok en konto i Skillingsbanken. Denne lyder på: «v/A, X AS. Den har kontonr. - - - - .- - .- - - - -. I rubrikken personnr./foretaksnr. er inntatt - - - - - - .- - - - -, som angivelig er et såkalt dummynummer. Ved presisering 18.07.1994 ble navnet endret til X AS Prosjekt Z AS v/A.

Det ble fort samarbeidsvansker mellom A og B, noe A begrunner med påståtte mangler ved Bs innbetaling av sin del av aksjekapitalen. A styrte noe oppgjør til, og utbetalinger fra selskapet, om sin 65-konto i Skillingsbanken. M.a. gjaldt det en innbetaling 25.10.1993 fra Æ på kr 142.000,-. B politianmeldte A 6.12.1993 for denne betaling og han tok forholdet opp med Æ. Det ble også gjort betaling fra dette selskap til samme konto 13.12.1993 og 3.1.1994. De tre innbetalinger utgjorde i alt kr 467.281,32.

Innbetalingen fra Æ til As 65-konto i Skillingsbanken, tok B opp med banken i brev av 25.11.1993 hvor han skriver:

«Vedrørende konto nr. - - - - .- - .- - - - - for X AS. Vi viser til dagens telefonsamtale vedrørende X AS, og vil med dette presisere følgende: X AS tegnes kun av undertegnede. Ovennevnte bankkonto er opprettet hos dere uten at bestemmelsene for opprettelse av bankkonto er fulgt. Alle utbetalinger skal stanses med øyeblikkelig virkning inntil nærmere orientering foreligger fra undertegnede. Samtidig ber vi om å få omgående oversendt pr. telefaks kontoutdrag av alle inn- og utbetalinger på ovennevnte og/eller andre eventuelle konti for selskapet.»

Banken svarte samme dag med vising til at det aktuelle kontonummer ikke var registrert under X AS, med kundenr. ******** (samsvarende med foretaksnummer i Brønnøysund). Det ble beklaget at de øvrige opplysninger om kontoen ikke kunne gis på grunn av taushetsplikt. B fulgte deretter ikke dette opp med noen ny henvendelse til Skillingsbanken

Æ melder ved advokat i brev av 23.02.1994, også til X, m.a.:

«Æ AB er nå høyst usikker på hvem som i realiteten har rettighetene og pliktene i henhold til den inngåtte kontrakt, og inntil nærmere avklaring foreligger vil oppgjør verken kunne finne sted til X AS eller X. Æ AB er imidlertid klar til å foreta oppgjør til rette vedkommende, og blir det ikke snart en enighet eller avklaring mellom A og B vil frigivende betaling finne sted til Norges Bank, jf. Lov om deponering i gjeldshøve av 17.2.1939 nr. 2.»

X ved advokat Pål Mitsem tok deretter ut stevning og arrestbegjæring ved Sør-Gudbrandsdal herredsrett mot Æ. Den 14. april 1994 ble det gjort forlik om at uomtvistet delbetaling skulle overføres til advokat Mitsems klientkonto. Den 30.05.1994 ble det gjort ytterligere liknende avtale med Æ om oppgjør. Nærværende sak gjelder midler som skriver seg fra sistnevnte oppgjør.

Den 14. april 1994 skrev A ut 7 fakturaer på X AS på i alt kr 1.342.085,- ink. mva. Mellom disse faktura for «prosjektstyring m.m. Nor Motel AS arbeidet omfatter fullmektig, konsulent, byggeledelse, tilrettelegging, finansiering.

6 mnd. 450.000,-. - - -.»

Ingen av fakturaene ble forelagt det samlede styret til godkjenning. Det er uenighet om A har noe krav mot X AS overhodet.

I ekstraordinær generalforsamling 31. mai 1994, hvor advokat D av Bergen skifterett var innsatt som møteleder, ble styret utvidet til 3 personer, bestående av A, B og D, med sistnevnte som formann.

I styremøtet 6. juni 1994 med A, B og D som deltakere, er det protokollert at de tre innbetalinger fra Æ på kr 467.281,32 blir å føre som á-konto betaling til A til dekning av kostnader m.v. i forbindelse med prosjektet på Lillehammer.

D gikk ut av styret ved ordinær generalforsamling 30. juni 1994. Det ble her vedtatt at styret skulle bestå av 2 personer, nemlig A og B, hvorav A ble valgt som formann. I protokollen er inntatt: «Generalforsamlingen presiserer, og det er enighet om dette, at styrets formann i enhver sammenheng skal konferere med det øvrige styret.» Sammensetningen etter refererte valg fremgår av firmaattest 16.08.1994 som også angir at styret i fellesskap har signatur.

I protokoll fra styremøtet 30. august 1994, hvor det er inntatt at B ikke møtte etter lovlig innkalling, ble denne entlediget som daglig leder og selskapets adresse endret til - - -28, Å, som er As privatadresse. Nevnte endring ble opprinnelig registrert i Foretaksregisteret, men registreringen ble etter klage fra B omgjort av Næringsdepartementet 14.12.1994. Omtalte adresseendring ble også meddelt Postverket av A en gang sommeren 1994.

Opptaket til betaling av det beløp saken gjelder er uklar. A sier at han ble oppringt av advokat Mitsem med opplysning om at der var innkommet beløp som kunne utbetales selskapet, og at A oppga nummer på konto beløpet skulle utbetales til.

Advokat Mitsem sier at han av A pr. telefon ble oppfordret til å overføre selskapets tilgodehavende til X AS på en viss konto, og at han bad sin regnskapsfører forholde seg til instruksen. Den 15.07.1994 overførte advokat Mitsem kr 450.000,- fra sin klientkonto til 65-kontoen i Skillingsbanken. Dette var konto som A disponerte.

Advokat Mitsem begrunner overføringen i brev til bobestyrer Turid Mæland av 13.07.1999 hvor det m.a. blir sagt:

«Jeg legger for ordens skyld til at jeg oppfatter det slik at en klient som har et tilgodehavende på klientkonto hos meg, har rett til å få dette overført til akkurat den konto som klienten ønsker. Det er klienten, og ikke advokaten som råder over beløp på klientkonto.

I det angjeldende tilfelle hadde jeg ingen grunn til å tro at beløpet ikke ble overført til selskapets bankkonto, når kontonummer og klientnavn lød på dette. Så vidt jeg vet, ville jeg vært akkurat like forpliktet til å utføre instruksen fra tredje person, å utføre instruksen fra selskapets rettslige representant, også om instruksen hadde gått ut på å betale en tredje person, eller til styreformannen selv, eventuelt i kontanter. Mine oppdrag for klienten var saklig begrenset, og jeg har verken plikt eller rett til å undersøke hvilke avregningsforhold som måtte foreligge mellom selskapet og betalingsmottaker. Min plikt som advokat er å forhold meg til instrukser fra selskapets rettslige representant, som er styreformannen.»

Den 19.07.1994 instruerte A banken om å overføre beløpet til nevnte 05-konto som også A disponerte. Fra denne konto ble beløpet den 15.08.1994 overført til dekning av personlig økonomisk forpliktelse for A, nemlig oppgjør av avtale med UNI Storebrand finans AS for å hindre tvangsfravikelse av bolig.

B tok 16.august 1994 kontakt med Skillingsbanken med krav om øyeblikkelig sperring av 05-kontoen. Det ble også gjort, men da var beløpet allerede ført ut av kontoen. Det opplyses at det senere er åpnet personlig konkurs hos A og at det ikke er midler i boet.

Bergen skifterett sa 8. mai 1995 kjennelse for tvangsoppløsning av X AS på grunn av manglende innsending av årsoppgjør og revisorinnberetning. Som bobestyrer ble oppnevnt advokat Turid Meland. Tvangsavviklingsboet tok 10. april 1994 ut stevning mot Bergen Skillingsbank AS i saken.

Den ankende part anfører at Bergensbanken ASA har opptrådt uaktsomt når den aksepterte navneendringen på As konto i banken, kontonr. - - - - .- - .- - - - - høsten 1993, ved opprettelsen av ny kontonr. - - - - .- - .- - - - - i april 1994, ved manglende oppfølging av styreformann/daglig leder Bs henvendelse til banken 25.11.1993 angående førstnevnte konto og bankens opptreden ved overføring og senere disponering av beløp stort kr 450.000 fra advokat Mitsem til X, - - -56, Y, 15.7.1994.

Begge ovennevnte bankkonti lyder på navn som ligger særdeles nær opp til X AS, et selskap som allerede var kunde med konto lydende på selskapets navn i banken. Navnelikheten er så stor, og forvekslingsmulighetene så nærliggende at firmabruken er i strid med firmaloven §3-2 og straffbart i ht §6-1.

Bankens godkjenning av nevnte kontinavn er illojalt overfor egen kunde og i strid med reglene for god bankskikk. Opprettelsen av konti på navn som dette, likeledes endring av kontonavn, tilsa at banken krevde fremlagt firmaattest samt tilså at kundenummer for kontiene ble forskriftsmessig fastsatt. Den manglende oppfølging av dette var i direkte strid med bankinspeksjonens foreskrifter av 21.11.1975 og Skillingsbankens instruks angående slik behandling. Unnlatelsen av å kreve firmaattest var ved kontoopprettelsen 16.4.1994 direkte i strid med Finansdepartementets forskrifter av 7.2.1994 om tiltak mot hvitvasking av penger. Også før denne dato tilsa god bankskikk krav til firmaattest ved kontoopprettelse/navnendring.

Forvekslingsfaren ved navnebruk på «65-kontoen» ble i alle tilfelle klargjort for banken ved Bs henvendelse på vegne av X 25.11.1993. Banken så hvordan kontoen ble brukt for inntak av betalinger til selve aksjeselskapet. Banken var fullt klar over at selskapet ble utsatt for en stadig og fortløpende risiko for tap så lenge banken tillot omtalte navnebruk. Hensynet til egen kunde tilsa at banken aksjonerte i alle fall etter at den hadde mottatt nevnte henvendelse.

Ved godtaket av nevnte kontinavn ble A satt i stand til å forlede selskapets debitorer til å betale fordringer til selskapet over disse konti. Det ga A anledning til å navngi bankkonto til advokat Mitsem som denne naturlig oppfattet som selskapets egen konto. Det er ikke tenkelig at advokat Mitsem ville ha foretatt betaling til konto lydende på A personlig.

Det er også lite tenkelig at A ville ha bedt selskapets debitorer foreta innbetaling til seg om han ikke hadde muligheten for å angi konti som kunne oppfattes å være selskapets. A velger bevisst kontonavn som villeder.

Det at A har en konto med selskapsnavnet senker terskelen betydelig for A mht å instruere advokat Mitsem å overføre selskapmidler til denne konto. Det var denne konto, med det navn den var gitt, som var verktøyet da A unndro selskapet pengene.

Retten bør for øvrig finne det bevist at A også navnga kontoen for advokat Mitsem i tillegg til angivelse av selve kontonummeret i telefonsamtalen hvor A ba pengene utbetalt. Fra Mitsems side var det en klar forutsetning at beløpet skulle overføres til selskapskonto, således er også selskapsadressen oppgitt på giroen.

Pengene var inngått i banken adressert til selskapet. A kunne ikke som styreformann trekke pengene ut. Generalforsamligsvedtak av 30. juni 1994 krevde felles opptreden av styret. Dette var også registrert i Foretaksregisteret. Det betyr at A verken hadde rett eller legitimasjon for disponering av selskapets konti i banken. Tapet for selskapet ville således ha vært unngått om pengene var kommet inn på rett konto.

Bankens anførsel om at tvangsavviklingsboet ikke er påført noe tap fordi A var debitor i selskapet, bestrides. For det første er det omtvistet at A hadde noe krav i selskapet. Avtalen mellom B og A ved etableringen av selskapet var lik fordeling etter at gjeld var betalt. I juni måned 1994 var de to enige om å la egne krav i selskapet ligge inntil man hadde fått løst konfliktene med underleverandørene og Æ AB. Det var i samråd med advokat D enighet om at ingen utbetaling skulle skje uten enighet mellom A og B, slik protokollasjonen i generalforsamlingsmøtet 30.6.1994 lyder. I august 1994 var dessuten selskapet insolvent. Det krav A måtte ha, ville ha vært uprioritert, og det ville ikke ha fått noen dekning i tvangsavviklingsboet på grunn av manglende aktiva. Vilkårene for omstøtelse mot A er således til stede, jf dekningsloven §5-9 og §5-5. As krav ville også ha vært uprioritert om det ble regnet som lønn idet A er «nærstående». Det er ikke dekning hos A for boets tilbakesøkings/omstøtelseskrav. Boet har følgelig påvist økonomisk tap.

Det er heller ikke riktig, som anført av banken, at kreditorfellesskapet ikke har lidt noe tap fordi «pengene likevel ville ha vært oppbrukt».

Hva advokat Mitsem ville ha gjort med pengene om de ikke var blitt betalt inn på omtalte konto, blir hypotetisk. Det er nærliggende å tro at de ville ha blitt innbetalt i samsvar med den instruks advokat D hadde gitt, nemlig til dennes klientkonto. Tvangsavviklingsboet er overført innestående på denne konto.

Banken viser også til at A, etter det ensidige styrevedtak denne gjorde 30. august 1994, og som ble registrert i Foretaksregisteret, var legitimert til å disponere over pengene om de hadde stått på selskapets egen konto i banken (17-kontoen). Det var imidlertid motsetningene mellom A og B, forårsaket av betalingen av omtalte kr 450.000,- til As private konto i banken, som var årsaken til at B ikke møtte på styremøtet 30. august 1994, og det var B fravær pga dette som muliggjorde vedtaket. Såfremt vedtaket 30.08.94 ikke var gjort, ville disponeringen ha vært betinget av styrets samlede opptreden.

X AS hadde konto og kundeforhold i banken. Banken opptrer illojalt overfor selskapet og misligholder sine forpliktelser overfor kontohaver til å sikre at innbetalinger til denne går inn på korrekt konto.

Tvangsavviklingsboet trer inn i selskapsposisjonen, og banken har tilbakeføringsplikt av de penger som ble unndratt X lovformelige konto i juli/august 1994.

Denne tilbakeføringsplikt gjelder uavkortet og uten hensyn til om A var kreditor til X.

Poenget er at en kontoinnehaver står i et spesielt kontraktsforhold til sin bank - og da slik at banken har en selvsagt plikt til å dekke inn for kunden ureglementerte uttak som banken er skyld i - uansett om vedkommende tredjemann som drar nytte av uttaket, er kreditor til kontoinnehaveren eller ikke.

Etter ankepartens syn må den aktuelle situasjon sidestilles med et ureglementert uttak fra selskapets konto. Det blir vist til Lennart Lynge Andersen/Peter Møgelvang Hansen: «Bankretlige emner» s. 178 flg.

Tvangsavviklingsboet bestrider at det kan gjøres noen avkorting i boets krav med grunnlag i medvirkningsansvar, jf. skadeserstatningsloven §5-1. Daværende enestyrer og daglig leder, B, kan ikke bebreides for ikke å ha fulgt opp sitt brev av 25.11.1993 til banken. B handlet adekvat og tok forholdet opp med selskapets debitor Æ. Han fikk også opprettet ny konto for selskapet i annen bank og han politianmeldte forholdet.

Heller ikke kan boet identifiseres med A med grunnlag i at denne var styreformann i selskapet. Han handler ikke for selskapet ved disponering, en disposisjon som dessuten krevde felles opptreden av styret.

Heller ikke kan det forhold at advokat Mitsem var prosessfullmektig i tvisten med Æ og at han i noen grad handlet for selskapet, føre til at han identifiseres med dette. Banken har selvstendig ansvaret for hendelsesforløpet.

Hensett til den grove forsømmelse som banken har begått i forhold til sin kunde X, vil boet prinsipalt hevde at selskapet ikke bør bære noe av den skade som har oppstått.

Subsidiært bør det kun bli tale om en symbolsk nedsettelse av erstatningen.

Gode grunner taler også for at tvangsaviklingsboet kan gjøre ansvar gjeldende mot advokat Mitsem, og at det kan bli spørsmål om fordeling av ansvar mellom banken og denne. Det er i tilfelle et solidaransvar det gjelder, forholdet tilsier ikke nedsettelse av det krav som boet har mot den ene skadevolder, banken.

Ankende part har til støtte for kravet vist til omfattende juridisk litteratur og rettspraksis, m.a. Rt-1983-773, Rt-1984-466 og Rt-1996-1718.

Ankemotparten viser til at saken gjelder erstatningskrav utenfor kontrakt med grunnlag i påstått rettsstridig/uaktsom opptreden fra bankens side. Bevisbyrden for slik erstatningbetingende opptreden påligger tvangsavviklingsboet.

De to sentrale konti saken gjelder, nemlig kontonr. - - - - .- - .- - - - - og - - - - .- - .- - - - - er begge opprettet av A. Den første før selskapsstiftelsen og den siste i april 1994. Det har aldri vært oppfattet at disse var ment å være konti for selskapet, men prosjektkonti for A, slik kontiene også er navngitt. Førstnevnte konto var opprettet lydende på et prosjekt som A tidligere hadde, nemlig «W». Dette ble endret høsten 1993 som anført over.

Den betaling saken gjelder er gjort over førstnevnte konto. Opprettelsen av denne ble regulert av regelsettene i bankinspeksjonens rundskriv av 21.11.1975 og Skillingsbankens interne rundskriv. Ingen av disse krever fremleggelse av firmaattest ved kontoopprettelse. Bestemmelse om dette finnes i Finansdepartementets forskrift om hvitvask av penger som gjelder ved etablering av nye forretningsforhold etter 7.02.1994.

Ankemotparten erkjenner at omtalte navnendring på As «65-konto» ga risiko for at det kunne skje en forveksling med selskapets konto i banken, og at navnendringen derfor ikke burde ha vært godtatt. Det gjelder også for det kundenummer kontoen ble gitt.

Det samme gjelder for den konto A 16.04.1994 opprettet i banken.

B, som på den tid var enestyre og daglig leder i selskapet, var imidlertid kjent med eksistensen av As 65-konto i banken, og at As brukte denne i forretninger han gjorde for selskapet. Ved bankens svar på Bs henvendelse 25.11.93, hadde B en oppfordring til tiltak om han mente endring av kontonavnet nødvendig. Selskapet har således medvirket til situasjonen.

B nøyde seg med å varsle selskapets forretningsforbindelse Æ. I tvisten som fulgte mellom selskapet og Æ var advokat Mitsem prosessfullmektig for selskapet. Han var kjent med motsetningene i selskapet, herunder også eksistensen av omtalte konto og den bruk A hadde gjort av denne.

Etter at advokat D var blitt styreformann i generalforsamling 31.05.1994 minnet denne i brev av 14.06.1994 advokat Mitsem om motsetningene i selskapet og ba om at midler fra Æ som det ikke var tatt arrest i, ble overført til advokat Ds klientkonto.

På grunn av den konflikt som oppsto mellom X og Æ med grunnlag i motsetningene mellom A og B, formidlet Æ sine oppgjør til selskapet via dets prosessfullmektig i saken, advokat Mitsem. Denne henvendte seg over telefon til daværende styreformann i selskapet, A, om oppgjør av slike midler, og A anga banknummer som overføring skulle skje til. Det er ingen opplysninger som tilsier at A i telefonsamtalen oppga annet enn kontonummeret. Det er intet som tilsier at han også oppga noe navn for kontoen. Advokat Mitsem viser til at det gjaldt innestående på klientkonto og at klienten har rett til å få dette overført til akkurat den konto som klienten ønsker. Mitsem sier at hans plikt som advokat var å forholde seg til instruksen fra selskapets rettslige representant, som er styreformannen. Han hadde heller, etter egen oppfatning, ingen hjemmel til å overføre beløpet til tidligere styreformann, gitt i instruks mens denne ennå var styreformann. Også tvangsavviklingsboet ved bobestyrer Turid Mæland anfører i forliksklage datert 21.02.1996 m.a. at omtalte overførsel angivelig er gjort ved en glipp fra advokat Mitsem.

Uansett hva man måtte komme til angående betydningen av betegnelsen på omtalte bankkonti, foreligger det følgelig i erstatningsmessig henseende ikke noen årsakssammenheng mellom dette forhold og det tapet boet eventuelt har lidt.

Advokat Mitsems utbetaling til nevnte konto er en nødvendig og selvstendig skadefaktor som banken ikke hadde noen innflytelse over.

At den adresse for mottakeren som var angitt på giroblanketten viste at overføringen var ment til X, medførte ingen plikt for banken til å kontrollere at inngangen av beløpet på det kontonummer som var angitt, ga til resultat at det var X som også fikk pengene. Det tillå ikke banken å sjekke dette. Krediteringsmelding ble således samme dag sendt til den adresse som var angitt for mottakeren på giroen.

Banken hadde heller ikke noen oppfordring til å gripe inn overfor de forflytninger som A etter den 15.07.1994 gjorde mellom sine konti frem til han overførte beløpet til personlig kreditor. Navnet på den 05-konto som A brukte i den anledning var i denne forbindelse helt uten betydning. A hadde disposisjonsretten over innestående på nevnte 65-konto og det tillå ikke banken å kontrollere uttaket på denne. Det var i alle tilfeller ikke mulig for banken å stoppe overføring da B den 16.08.1994 aksjonerte.

Kravene til årsaksvilkår er således ikke oppfylt. Det samme gjelder for adekvanskravet. Disposisjonene er foretatt av selskapets styreformann, som også er prosjektleder og kontodisponent.

Dersom retten kommer til at erstatningsvilkårene er oppfylt, må ansvaret bortfalle eller nedsettes på grunn av medvirkning fra selskapet, eller noen som det må identifiseres med. Det gjelder B som ikke fulgte opp aksjonen som omtalt over den 25.11.1993. Det gjelder også for advokat Mitsem som var prosessfullmektig for selskapet og med oppdrag å motta betalinger fra Æ, og det gjelder i forhold til A som var styreformann i selskapet da overføringen ble gjort.

Erstatningsansvar forutsetter dessuten at det påvises et økonomisk tap. Det er ikke tilfelle i saken. Om overføringen fra advokat Mitsem til nevnte konto i banken ikke var gjort, ville midlene ikke ha vært beholdt til dekning av kreditorene. Det gjelder et tidsspenn på ni måneder fra nevnte overføring til tvangsoppløsning av selskapet. I denne tiden var A styreformann, registrert i deler av perioden som arbeidende styreformann. Som styreformann hadde A dobbeltstemme, han hadde fullmakt og legitimasjon. Alt tilsier at A i alle tilfeller ville ha tatt ut pengene.

A var debitor i selskapet for betydelig beløp. Han har utvilsomt utført omfattende konsulentarbeid for X, og han har hatt direkte utgifter i samband med sitt arbeid og forhandlinger for selskapet. Det er således et rettmessig krav A ved overføringen har fått dekket, og det oppsto ved betalingen ikke noe tap for kreditorfellesskapet.

Vilkåret er ikke til stede for noe omstøtelseskrav mot A. Selskapet var ikke insolvent da betalingen fant sted. I generalforsamling 31. mai 1994 er det såvel fra B som As' side anført at likviditeten var henholdsvis tilfredsstillende/tillot oppgjør til selskapets kreditorer. I brev fra advokat D av 2.6.1994 blir selskapet sagt å være klart solvent, det samme sies i styrets årsberetning av 17.6.1994. Rapport fra reg. revisor J. Jentoft av h.h. 25.10.1994 og 6.6.1995 har motstridende utsagn om solvensen. I den siste blir det sagt at selskapet kan gjøre opp med sine kreditorer. Statsaut. revisor Kjell Zahl sier i brev av 17.11.1994 at påstanden fra revisor Jentoft om insolvens ikke samsvarer med opplysninger «de» har. Advokat Mitsem sier i brev av 17.11.1994 at selskapet er i stand til å dekke sin gjeld. Eventuell underbalanse vil i tilfelle skyldes etterberegning av merverdiavgift, av arbeidsgiveravgift og skattetrekk. Det bestrides at selskapets gjøremål var momsbelagt. Merverdiavgift som selskapet hadde ansvar for å innkreve er oppgjort. Myndighetene har uriktig rubrisert utbetalinger i selskapet som lønn. Ankemotparten hadde i alle tilfeller intet kjennskap til at økonomien i selskapet tilsa at utbetalingen 15.7.1994 var uforsvarlig og noe omstøtelseskrav overfor banken kan ikke føre frem.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bygger på det samme avgjørelsesgrunnlag, nemlig at det ikke er bevist at det er tilstrekkelig årsakssammenheng mellom den kontobetegnelse Skillingsbanken benyttet på 65-kontoen og den overføring som fant sted fra advokat Mitsem.

Innledningsvis finner lagmannsretten grunn til en merknad om sakens bakgrunn og den konflikt som oppsto mellom de to aksjonærer i selskapet X kort tid etter at det var stiftet. Det er noe uklart hva som var årsaken til konflikten, men det synes som om As mistillit til B bygget på at han ikke hadde innbetalt aksjekapitalen i selskapet, mens Bs mistillit til A skyldtes det forhold at han hadde kanalisert selskapets midler til 65-kontoen som ikke var selskapets. Det er unødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om, og i hvilken utstrekning, hver av partene opptrådte på en kritikkverdig måte. Men det finnes ikke bevismessig dekning for at problemene ensidig kan bebreides A. Lagmannsretten finner det åpenbart at A må ha lagt ned et omfattende arbeide i selskapets interesse og hatt betydelige utlegg på selskapets vegne, slik at det neppe er dekning for å hevde at hans kanalisering av midler til 65-kontoen i november 1993 var kritikkverdig. Lagmannsretten viser også til at politianmeldelsen av dette forhold, ikke ledet til noe, samt til at godkjenning ble gitt i styremøte 6.juni 1994 hvor B deltok.

Den betaling som erstatningskravet mot Skillingsbanken knytter seg til, fant imidlertid sted på et langt senere tidspunkt og er uten direkte tilknytning til den konflikt som oppsto i november 1993. Betalingen skjedde fra advokat Mitsems klientkonto til 65-kontoen og det avgjørende spørsmål er om kontoens betegnelse i Skillingsbanken medvirket til at advokat Mitsem betalte til 65-kontoen. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke noen slik årsakssammenheng og lagmannsretten legger avgjørende vekt på to forhold:

For det første har advokat Mitsem i brevet til advokat Mæland som er gjengitt foran, klart gitt uttrykk for at han anså seg rettslig forpliktet til å utbetale beløp fra sin klientkonto til klienten uansett hvilken konto klienten måtte oppgi. Dette er neppe korrekt, men i denne sammenheng er det uten betydning. Det avgjørende for årsaksspørsmålet er advokat Mitsems oppfatning av hva han pliktet å gjøre, og lagmannsretten må etter dette legge til grunn at Mitsem sannsynligvis ville ha utbetalt beløpet til den konto A oppga uten hensyn til hvilken konto det var.

I brevet fra advokat Mitsem heter det imidlertid også at han ikke hadde grunn til å tro at beløpet ikke ble overført til selskapet når kontonummeret og klientnavn lød på dette. Det står for lagmannsretten som noe uklart hva det her siktes til, men det kan tolkes slik at Mitsem foretok utbetalingen til kontoen i det konkrete tilfellet fordi han visste at 65-kontoen hadde selskapets navn. I så fall vil det være årsakssammenheng mellom den uriktige kontobetegnelse og betalingen, og boet har med styrke fremholdt at kontobetegnelsen senket terskelen for A mht å be om å få beløpet overført til 65-kontoen.

Den øvrige dokumentasjon som foreligger i saken tilsier imidlertid at advokat Mitsem ikke var klar over kontoens navn da overføringen skjedde. Det fremgår nemlig av den telebankkvittering som er fremlagt, og som ble sendt fra Den norske Bank etter overføringen, at adressen til innehaveren av 65-kontoen er selskapets adresse. dvs Bs privatadresse. I de bilag fra Skillingsbanken som er fremlagt og som viser hvilken kontobetegnelse som fremkommer i bankens datasystem når man bare taster inn kontonummeret, er det imidlertid As adresse som fremkommer. Etter lagmannsrettens oppfatning viser dette at advokat Mitsem har betalt til den konto han har fått opplyst av A, mens han har brukt den selskapsadresse han kjente fra sin tidligere befatning med selskapet. Det er dermed tvilsomt om bankens kontobetegnelse hadde noen innvirkning på advokat Mitsems betaling. Lagmannsretten ser det mest sansynlig at han betalte til den konto A oppga, men uten å vektlegge hvilken betegnelse denne kontoen hadde.

Advokat Mitsem var prosessfullmektig for X i prosessen med Æ hvor As kanalisering av oppgjør til sin 65-konto sto sentralt. Mitsem møtte også som rådgiver for B på årsmøtet i selskapet 31. mai 1994 hvor advokat D var innsatt som møteleder, og han ble minnet om konflikten i brev fra D. Advokat Mitsem hadde således grunn til å rekne med muligheten for at A ville kanalisere penger til seg på samme måte som han hadde gjort i forhold til Æ. Såfremt Mitsem mente navnet på den konto han fikk oppgitt av A avgjørende for betalingsplikten, er det på denne bakgrunn rimelig å tro at Mitsem ville ha forhørt seg i banken.

Lagmannsretten ser det heller ikke sansynlig at selve navnet på 65-kontoen har hatt noen betydning for As handlemåte, mao at A ikke ville ha forsøkt å få selskapets fordringer innbetalt til seg personlig om han ikke hadde fått registrert en konto med dette navn i banken. Det er neppe tvilsomt at A mente navnet var gunstig for slik kanalisering, jf forholdet til Æ. Overfor advokat Mitsem blir forholdet annerledes. A visste om Mitsems oppdrag for såvel B som selskapet. A måtte regne med at Mitsem var fullt informert om årsak til konflikten, herunder til kanalisering av penger til selskapet over As personlige konto. I forhold til Mitsem er det derfor lite sansynlig at kontonavnet ga noen «nedsatt terskel» for A når han ba om å få pengene overført som omtalt.

A mente åpenbart å ha et rettmessig krav på selskapet for minst det beløp saken gjelder. Han var truet med utkastelse fra bolig og behovet for hurtig oppgjør var prekært. I denne situasjon er det lite trolig at navnet på omtalte konto har hatt noen som helst innvirkning på As vilje til å kanalisere pengene til seg.

A hadde meldt adresseforandring for selskapet til Postverket. Det kan forklare at B ikke ble kjent med overføringen fra advokat Mitsem før i etterkant. B kjente til As 65-konto i banken. Når A få dager senere førte beløpet over på annen konto, kan det ha sammenheng med ønske om tildekning før fullfinansiering av avtalen med UNI Storebrand er ordnet og oppgjør foretatt. Navnet på 05-kontoen er i denne forbindelse uten betydning.

Lagmannsretten konkluderer etter dette som byretten: Det forhold at Skillingsbanken lot A bruke selskapsnavnet som kontonavn, har ikke vært noen medvirkende årsak at Mitsem overførte beløpet på kr 453.000 til 65-kontoen.

Etter dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på spørsmålet om ansvarsgrunnlag for banken. Men lagmannsretten finner likevel grunn til å bemerke at i de tilfeller der Høyesterett har pålagt banker erstatningsansvar i forhold til sine kunder, har det dreiet seg om tilfeller der banken har hatt et engasjement i forhold til kunden og positiv kunnskap om kundens økonomiske forhold. I dette tilfellet dreide det seg som om en ren betalingskonto der penger gikk ut og inn. Det var ingen kassakreditt knyttet til kontoen og Skillingsbanken var ikke selskapets faste bankforbindelse. I et slikt tilfelle kan det neppe karakteriseres som uaktsomt av banken at man bruker den kontobetegnelse kunden oppgir og i hovedsak er opptatt av at uttak på kontoen er undertegnet av den som er oppført som disposisjonsberettiget.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Anken har ikke ført frem og boet må i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, erstatte bankens saksomkostninger for lagmannsretten. Byrettens saksomkostningsavgjørelse finner lagmannsretten ikke grunn til å endre idet en er enig med byrettens begrunnelse for å bruke unntaksregelen i i tvistemålsloven §172 annet ledd. Advokat Hovland har levert omkostningsopgave der han krever dekket kr 80.822 hvorav kr 75.000 er salær og det resterende utlegg. Det er ikke kommet innvendinger mot omkostningsoppgaven, og lagmannsretten legger den til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Bergen byretts dom av 2. april 1998 i sak 97-0896 A/01 pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler X AS - dets tvangsavviklingsbo til Bergensbanken ASA saksomkostninger for lagmannsretten med kr 80.822,- - kroneråttitusenåttehundreogtjueto -.