LG-1998-1724

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-11-11
Publisert:	LG-1998-01724
Stikkord:	Forvaltningsrett, Nattklubbevilling, Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Haugesund byrett nr. 97-00409 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01724. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00154.
Parter:	Ankende part: 1. Haugesund Restaurantdrift AS 2. Mat og Drift AS (Prosessfullmektig: Advokat Christian J. Aubert, Oslo). Ankemotpart: Haugesund kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Johan Nygård, Haugesund).
Forfatter:	Lagdommer Njøsen. Lagdommer Sjøvoll. Sorenskriver Sommersten
Lovhenvisninger:	Forvaltningsloven (1967) §17, §24, §25, Alkoholloven (1989) §4-4, Tvistemålsloven (1915) §102, §103, §172, §180, §213, §35, §41, Hotelloven (1983), Kommuneloven (1992)

Saken gjelder spørsmål om to vedtak truffet av Haugesund kommune 22.05.1996 og 25.06.1997 skal kjennes ugyldige. Ved begge vedtak fikk restaurant La Grotta avslag på søknad om utvidet åpnings- og skjenketid, og det kreves nå erstatning fra kommunen for påstått tapte inntekter som følge av dette.

La Grotta ble etablert i 1990 og ble da drevet av La Grotta AS. Driftsselskapet, som var eiet av bl.a. Sten Olav Pettersen og Andrej Pawlica, gikk konkurs i februar 1996, og boet overdro virksomheten til det nystiftede selskapet Smak og Service AS, der Pettersen og Pawlica også var medeiere. Det nye selskapet gikk konkurs i oktober 1997, og boet overdro driften av La Grotta til de nyetablerte selskapene Haugesund Restaurantdrift AS, der Pettersen er medeier, og Mat og Drift AS, med Pawlica som medeier. Restaurantlokalet er for øvrig delt, og Mat og Drift AS driver nå restauranten «Marco Polo» i deler av dette, mens Haugesund Restaurantdrift AS har beholdt navnet og driver restaurant og bar i den øvrige del av lokalet.

La Grotta, som opprinnelig hadde 50 sitteplasser, har fra starten hatt alminnelig skjenkebevilling med skjenketid til kl. 01.00 og åpningstid til kl. 02.00. Etter søknad ble det gitt bevilling til å utvide restauranten, og dermed skjenkearealene, først til 90 sitteplasser, og senere til 250 sitteplasser med tillegg av en bar, men La Grotta ønsket også å tilby nattklubb, på linje med en del andre utesteder. Fra slutten av 1980-tallet hadde Haugesund kommune gitt dispensasjon fra de generelle åpnings- og skjenketidsbestemmelsene og en del restauratører hadde fått tillatelse til å holde åpent til kl. 04.00, og skjenke til kl. 03.00 fredag og lørdag. I 1991 ble dette innskrenket til henholdsvis kl. 03.00 og 02.00. Til sammen ble det gitt seks slike «nattklubbevillinger», blant annet til Hotel Saga v/Saga Dancing og Henderson Park Hotel v/Amadeus Nattklubb, samt Seaside som ligger i Hotel Maritim. I 1989 fikk selskapet Inventum AS i 1989 slik bevilling til drift av nattklubben Krasnapolsk.

La Grotta ville innrette seg mot et voksent publikum og foretok en del investeringer med sikte på dette ved å bygge dansegulv og scene, samt engasjere «levende musikk». I 1994 søkte La Grotta forgjeves om nattklubbevilling. I forbindelse med bevillingsperioden 01.04.1996 til 31.03.2000, søkte La Grotta, ved Smak og Service AS, på nytt om nattklubbevilling, som en av tilsammen seksten søkere. Restaurant Bestastuå var også blant søkerne. I bystyremøte 20. mars 1996 ble behandlingen av søknadene utsatt og det ble gitt midlertidig forlengelse av eksisterende bevillinger fram til 01.06.96. Samtidig ble det nedsatt et «ad hoc"-utvalg som skulle samarbeide med administrasjonen om å revidere den edruskapspolitiske plan i kommunen. Ved behandlingen av søknadene, anbefalte verken rådmannen - som forbereder denne type saker i Haugesund kommune - eller formannskapet, søknaden fra La Grotta. Haugesund bystyre, som behandlet saken i møte 22. mai 1996, traff, i henhold til rådmannens innstilling, vedtak om at «Banken Nattklubb, Rocky Nattklubb, Krasnapolsk, Seaside, Saga Dancing og Amadeus Nattklubb» skulle gis dispensasjon til å holde åpent frem til kl. 03.00 på fredager og lørdager og spesielle dager, samt til å skjenke øl og vin til kl. 02.00. De øvrige søknader om utvidet skjenke- og åpningstider ble ikke imøtekommet.

I løpet av 1996 etablerte Krasnapolsk - som tidligere også hadde fått bevilling til utvidelser av skjenkearealet - restauranten Willy Knickersen i 1. etasje, ved inngangspartiet. Etter kl. 22.00 ble restaurantinngangen stengt og gjestene henvist til å bruke nattklubbinngangen. Det oppsto spørsmål om restauranten var en del av nattklubben eller ikke. Etter innstilling fra rådmannen, og i samsvar med denne, traff formannskapet 12. februar 1997 slik vedtak: «Spiserestaurant Willy Knickersen er fra kl. 22.00 en integrert del av nattklubben Krasnapolsk, med samme skjenke- og åpningstid som nattklubben».

De skjedde også endringer på Hotel Saga, der lokalene til Saga Dancing ble bygget om, og hotellet søkte om å overføre dispensasjonen fra skjenke- og åpningstidsbestemmelsene til Hotel Maritim. Kommunen, som også hadde fått inn søknader om dispensasjon fra andre, imøtekom ikke søknaden fra Hotel Saga. Rådmannen, som iverksatte saksbehandling med sikte på hva som skulle skje med dispensasjonen, anbefalte å trekke den inn, men formannskapet, og deretter bystyret, vedtok at en dispensasjon skulle lyses ut. Bystyret traff samtidig vedtak om hvilke kriterier som skulle legges til grunn for kommunens skjønnutøvelse ved vurdering av den enkelte søknad. Dette er:

«- etablert sted (har hatt bevilling i minst to år)

- mulighet for musikalsk underholdning/levende musikk

- fullverdig spisested

- sentral beliggenhet

- voksent publikum»

Den ledige dispensasjonen ble lyst ut gjennom annonse i avisen.

Haugesund kommune hadde på dette tidspunkt allerede mottatt søknad fra La Grotta, Bestastuå, Lothes Mat og Vinhus, Dixiland og Mackkjelleren. De to sistnevnte var ikke fullverdige spisesteder og, i motsetning til de øvrige, oppfylte de ikke kriteriene som var fastsatt. I sin innstilling foreslo rådmannen å gi dispensasjonen til Bestastuå, slik at søknadene fra Lothes Mat og Vinhus og La Grotta ble avslått. Formannskapet traff i møte 25.06.1997 vedtak i samsvar med rådmannens innstilling.

La Grotta v/Smak og Service AS ble underrettet ved brev til deres advokat, Christian Aubert, og samtidig informert om adgangen til å påklage den del av avslaget som gjaldt utvidet åpningstid. Smak og Service AS reiste deretter sak for Haugesund byrett, med krav om at vedtakene om å avslå søknadene om utvidet åpnings- og skjenketid skulle kjennes ugyldig, samtidig som det ble krevet erstatning oppad begrenset til kr 4.000.000. Kommunen bestred kravet.

Etter konkursen i Smak og Service AS, ble det klart at konkursboet ikke ville tre inn i saken, og boet overdro kravet til Haugesund Restaurantdrift AS under stiftelse og Mat & Drift AS på vilkår av at boet skal motta 15% av tilkjent beløp, men for øvrig ikke ha omkostninger ved søksmålet. Avtalen er datert 14. januar 1998. Byretten har ansett boets avtalepartnere som «rette vedkommende» til å fortsette saken, jf tvistemålsloven §103 første ledd jf §102 annet ledd.

Haugesund byrett avsa 25. juni 1998 dom med slik slutning:

«1. Vedtaket om å avslå La Grottas søknad om utvidet åpningstid av 22. mai 1996 kjennes ugyldig.

2. Vedtaket om å avslå La Grottas søknad om utvidet åpningstid av 25. juni 1997 kjennes ugyldig.

3. Haugesund kommune frifinnes for påstandene nr. 2, 4, 5 og 6.

4. Haugesund Restaurantdrift AS og Mat & Drift AS dømmes - in solidum - til å betale Haugesund kommune sine saksomkostninger med kr 110.000,- - etthundreogtitusenkroner-, innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.»

Det vises til byrettens dom for såvidt gjelder det nærmere saksforhold samt partenes anførsler for byretten. Saken står nå i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

Haugesund Restaurantdrift AS og Mat & Drift AS har i rett tid anket dommen til Gulating lagmannsrett. Haugesund kommune har tatt til motmæle, og i tillegg erklært motanke for såvidt gjelder domsslutningens pkt. 1 og 2.

Ankeforhandling ble holdt 19. - 21. oktober 1999 i lagmannsrettens lokaler i Haugesund. Haugesund Restaurantdrift AS var representert ved sin styreformann, Terje Andersen. I tillegg møtte daglig leder, Sten Olaf Pettersen. For Mat & Drift AS møtte daglig leder Andrei Pawlica For Haugesund kommune møtte kommuneadvokat Åge Storhaug, med fullmakt fra ordføreren. Tidligere rådmann, Bjarne Løvereide fikk, i medhold av tvistemålsloven §213, anledning til å være tilstede under hele forhandlingen. I tillegg møtte rettsoppnevnt sakkyndig, Ottar Borch Nielsen. Retten mottok partsforklaring fra Terje Andersen, samt fra seks vitner, inklusiv den sakkyndige. Dokumentasjoner fremgår av rettsboken.

De ankende parter har i korthet gjort gjeldende:

Saken gjelder spørsmål om rettferdighet. Etter rettspraksis stilles det strengere krav til saksbehandlingen i denne type saker enn ellers, og saksbehandlingsfeil får betydning dersom resultatet fremtrer som urimelig. La Grotta føler seg dårlig behandlet i forhold til Krasnapolsk, som er den dominerende aktør i markedet. I søknaden vedrørende Willy Knickersen ble det opplyst at skjenking skulle stoppes kl. 01.00, men selv om det ikke ble praktisert, medførte det ingen advarsel fra kommunens side. Derimot vedtok kommunen på eget initiativ at Willy Knickersen skal anses som en integrert del av Krasnapolsk. Dette gir en følelse av Krasnapolsk blir prioritert foran andre.

Haugesund kommune (kommunen) har ellers vært liberal med hensyn til utvidelser av skjenkearealene, men privilegiet ligger i å få utvidet skjenketid. Spørsmålet er hvilken alkoholpolitisk effekt kommunen har oppnådd ved å sette tak for antall, men ikke for areal. Det ligger ingen ordensmessige eller alkoholpolitiske vurderinger bak. Kommunen hadde ikke rett til å sette tak på antall dispensasjoner fra åpningstidsbestemmelsene ifølge uttalelser fra Næringsdepartementet. La Grotta fyller kriteriene kommunen har satt for utvidet skjenke- og åpningstid, og kommunen hadde ikke hjemmel for å nekte utvidet åpningstid. Det hevdes at kommunen ikke visste at La Grotta uansett ønsket utvidet åpningstid, men kommunen var forpliktet til å spørre om dette. Kommunen har derimot trodd at den kunne sette tak også for åpningstiden og har derfor unnlatt å spørre. Søknadene fra La Grotta viser at man ønsket dispensasjon fra åpningstidsbestemmelsen. Kommunen har heller ikke opplyst om klageadgangen, noe den var forpliktet til. Det fremgår for øvrig av stevningen at La Grotta uansett ville ha dispensasjon fra åpningstidsbestemmelsene og kommunen kunne derfor hevde at man ikke visste det. Trolig ville fylkesmannen gitt dispensasjon ved en eventuell klage. La Grotta kan ikke komme dårligere ut ved å gå til domstolene enn ved å klage. Etter forvaltningsloven §35 har La Grotta krav på at vedtaket omgjøres. Prinsipalt anføres det at La Grotta uansett har rett på utvidet åpningstid når man ellers fyller kriteriene. Subsidiært anføres at det foreligger usaklig forskjellsbehandling.

Kommunen kan utøve fritt skjønn når det gjelder utvidelser av skjenketiden, men det må bygge på alkoholpolitiske vurderinger og være et skjønn. Her hefter det feil ved kommunens saksbehandling. For det første finnes ingen begrunnelse knyttet til vedtakene, og det er heller ikke henvisninger til rådmannens innstilling. Kravene til begrunnelse er strenge, jf. forvaltningsloven §24 og §25, og begrunnelsen må være så utførlig at den gir mulighet til å foreta korrigeringer forut for ny søknad. La Grotta har heller ikke fått underretning om vedtaket fra 1996. Det som står i kommunens sakspapirer er uten betydning, begrunnelsen må sendes bedriften. Taket gir ingen alkoholpolitisk begrunnelse for vedtakene, jf. «Halden-dommen», Rt-1985-483. Det fremgår også av «Isene-dommen», Rt-1981-745, at kravene til begrunnelse skjerpes ved så inngripende vedtak som det foreliggende, som er like viktig for La Grotta, som nevnte sak var for Isene. Begge tilfeller gjelder søkernes næringsgrunnlag. Det vises også til «New York-dommen», Rt-1994-60.

Krasnapolsk har utvidet sine arealer til ca det tredoble og det ville vært nærliggende at kommunen tok opp spørsmålet om man var tjent med en nattklubb så stor, eller om dette burde vært fordelt på flere. Denne vurderingen skjedde verken i 1996, 1997 eller i 1999, da Krasnapolsk fikk bevilling til ytterligere utvidelse av skjenkearealet. I den siste runden burde kommunen i hvertfall kontaktet andre søkere som hadde meldt sin interesse tidligere.

Det vises til forvaltningsloven §17 og anføres at det her mangler redegjørelse for de alkoholpolitiske konsekvenser av de mange arealutvidelser som har skjedd. I tillegg savnes juridiske vurderinger, særskilt når det gjelder spørsmålet om dispensasjon fra åpningstidsbestemmelsen. Dernest savnes opplysninger om den faktiske situasjon. Kommunen hadde gitt seks tillatelser, men når en eller to av disse var sovende burde det vært tatt opp av kommunen, og ikke av utenforstående. Det vises til dispensasjonene på Saga Hotel og Henderson Park Hotel, som var sovende både i 1996 og 1997.

Kommunen har heller ikke utøvet skjønn. Selv om retten skulle finne at ingen av de nevnte saksbehandlingsfeil isolert sett medfører ugyldighet, må det vurderes om feilene samlet har hatt slik betydning at det blir resultatet. Forvaltningsloven §41 må anvendes analogisk. Dersom feilen må antas å ha hatt betydning for vedtaket, kreves ikke mye før den medfører ugyldighet. Kommunen har holdt seg til taket, men dette kan ikke ha betydning når det ikke har vært «vegger». I senere år har det vært en glidende overgang med hensyn til domstolenes inngripen overfor forvaltningsvedtak. Det må også anvendes et proporsjonalitetsprinsipp ved vedtak som medfører en begrensing. Prinsippet forutsetter at det skjer en avveining av partenes interesser.

Når det gjelder forholdet til Bestastuå, hevdes det ikke at La Grotta skulle hatt denne bevillingen, men det er ikke mulig å se hvilke vurderinger som ligger til grunn for tildelingen. Det materiale som forelå var ikke tilfredsstillende, og opplysningene vedrørende alderssammensetningen på de ulike restaurantene var for unøyaktige. Å legge vekt på hvem som har de eldste gjestene ligger uansett utenfor lovens formål, og er således et utenforliggende hensyn. Både Bestastuå og La Grotta hadde levende musikk, men førstnevnte hadde bare pianobar, mens La Grotta hadde orkester. La Grotta kan ikke vurdere om valget som ble gjort bygget på riktige kriterier. Dette må være en saksbehandlingsfeil som medfører ugyldighet. Det foreligger også usaklig forskjellsbehandling, i og med at La Grotta var etablert med orkester.

Når det gjelder erstatningskravet kan det være spørsmål om det skal grunnes i et objektivt ansvar, eller på culpagrunnlag. Ifølge Viggo Hagstrøm, kreves det culpa, men han legger culpanormen så lavt at det knapt er forskjell fra et objektivt ansvar. Det anføres at vilkårene for erstatning er tilstede i denne sak.

For erstatningsutmålingen vises det til den sakkyndiges grundige beregninger. Selv om det hefter usikkerhetsmomenter ved disse beregningene, må ikke det gå utover den som har krav på erstatning. Den sakkyndige har også dokumentert tap som følge av avslaget på søknaden om dispensasjon for utvidet åpningstid.

Subsidiært er det fremmet påstand om at kommunen skal dømmes til å begrunne sine vedtak. Dette er viktig for de ankende parter, som skal posisjonere seg i det interessante nattklubbmarkedet i Haugesund, og de har rettslig interesse i å få dom. Retten må ellers vurdere om kommunen her har gitt noen begrunnelse. Det ble lagt ned slik påstand:

I hovedsøksmålet:

1. Vedtaket om å avslå La Grottas søknad om utvidet skjenketid av 22. mai 1996 kjennes ugyldig.

2. Vedtaket om å avslå La Grottas søknad om utvidet skjenketid av 25. juni 1997 kjennes ugyldig.

3. Haugesund kommune v/ordføreren dømmes til å betale erstatning til Haugesund Restaurantdrift AS/Mat og Drift AS etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 5.027.000.

Subsidiært:

Haugesund kommune v/ordføreren dømmes til å begrunne sine avslag på søknad om utvidet skjenke- og åpningstid ved restaurant La Grotta.

I motsøksmålet:

1. Haugesund byretts domsslutning pkt. 1 og 2 stadfestes.

I begge tilfelle:

Haugesund kommune v/ordføreren dømmes til å betale Haugesund Restaurantdrift AS/Mat & Drift ASs omkostninger for by- og lagmannsrett.

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Haugesund kommune viser til at saken gjelder domstolskontroll med forvaltningen, og rettens kompetanse er begrenset til å prøve rettsanvendelse og saksbehandling, herunder om det foreligger myndighetsmisbruk. Retten kan derimot ikke prøve hensiktsmessigheten av vedtakene som er fattet. Her skal retten prøve to vedtak, som kanskje representerer fire enkeltvedtak, og de aktuelle lovbestemmelsene er alkoholloven §4-4, tredje ledd samt forskrift om lukningstider §6. For såvidt gjelder kommunens skjønnsutøvelse, må retten kjenne rammene for denne, som ved siden av lovbestemmelsene også omfatter kommunens edruskapspolitiske handlingsplan og kriteriene som er fastsatt av bystyrets «ad-hoc-utvalg». I tillegg kommer uttalelsene fra politimesteren og omsorgsutvalget, samt praksis ved forutgående bevillingssaker. Kommunen har fra 1980-tallet hatt et tak på seks nattklubber, og fra 1990 er det de samme seks som har hatt dette. Det er gitt dispensasjoner til to ungdomssteder, to steder for et voksent publikum, samt to hoteller.

Bystyrets vedtak av 22.05.96 der La Grottas søknad ble avslått, gjaldt utvidet åpnings- og skjenketid for en ny fireårs-periode. Det var kommet inn seksten søknader, og seks fikk dispensasjon. Saksbehandlingen er i samsvar med kommunelovens og alkohollovens krav. Det vises til rådmannens innstilling av 26.02.1996, samt bystyrets vedtak av 20.03.1996 om å nedsette et ad-hoc-utvalg, samtidig som saken ble utsatt. Videre vises til rådmannens innstilling av 29.04.96, samt det omstridte vedtaket av 22.05.1996. Med hensyn til kommunens begrunnelse for å begrense antall dispensasjoner (taket), vises til politimesterens uttalelse, uttalelsen fra sektor for omsorg (sosialutvalget), samt rådmannens innstilling. Politiet gikk imot utvidelser av skjenke- og åpningstiden, mens sosialutvalget ikke anbefalte det. Kommunen har hele tiden fastholdt at det skal være et tak på seks, og det har vært begrunnelsen for valg av stedene som fikk dispensasjon. Kommunen har full anledning til å sette et tak, og det er i samsvar med alkohollovens formål at de som har hatt dispensasjon får beholde den, med mindre det settes andre rammer for tildeling av slike. Det anføres ikke at La Grotta skulle hatt dispensasjonene som gikk til Seaside eller Krasnapolsk, og det er intet som tilsier at det ville være korrekt å tildele La Grotta dispensasjon til fortrengsel for en av de nevnte.

Når det gjelder påstått myndighetsmisbruk i form av usaklig forskjellsbehandling, anfører La Grotta at dette har skjedd i forhold til Krasnapolsk, men det var i alt ti som fikk avslag på sine dispensasjonssøknader. Ingen av de andre har gitt uttrykk for at det foreligger forskjellsbehandling. Krasnapolsk, som har fått utvide sine skjenkearealer, hadde ellers bevilling og dispensasjon fra tidligere, og kommunen bestrider at det foreligger forskjellsbehandling. Fra slutten av 1980-tallet har kommunen hatt en fast holdning i slike saker og konsekvent tillatt utvidelser av skjenkearealene hos dem som hadde bevilling.

Med hensyn til påstått saksbehandlingsfeil i form av manglende begrunnelse, jf. forvaltningsloven §24, viser kommunen til at det, frem til 1994 ikke var krav om begrunnelse av vedtak truffet av kollegiale organ. Etter lovendringen i 1994 har det derimot utviklet seg en praksis der man slutter seg til administrasjonens forslag. Det skjedde også i 1996. Selv om det kan stilles spørsmål ved om kravet i forvaltningsloven §24 er oppfylt, ble denne praksis fulgt i tiden like etter lovendringen. For øvrig kreves det ikke samtidig begrunnelse ved fordeling av tillatelser, men La Grotta har heller ikke fremmet krav om etterfølgende begrunnelse av vedtaket som ble truffet i mai 1996. For øvrig har ikke saksbehandlingsfeilen virket inn på vedtakets innhold.

For såvidt gjelder saksbehandlingsfeil i form av manglende opplysning av saken, jf. forvaltningsloven §17, anføres at saksdokumentene skulle hatt opplysninger om at to av dispensasjonene var «sovende», men dette var ukjent for kommunen våren 1996. Da det ble kjent, tok kommunen kontakt med de to hotellene - Henderson Park Hotel og Hotel Saga. Dette ledet til senere utlysning av dispensasjonen på Hotel Saga.

Kommunen bestrider at det foreligger ugyldighetsgrunner som kan medføre at vedtaket fra 1996 kjennes ugyldig, jf. forvaltningsloven §41. Saksbehandlingen av søknadene i 1997 tilsier ellers at eventuelle feil i hvert fall ikke ville innvirket på resultatet.

Skulle retten derimot finne at vedtaket er ugyldig, kreves årsakssammenheng mellom dette, og erstatningskravet som fremsettes. Det nye vedtaket måtte i så fall innebære at Smak og Service AS ville fått bevilling, men det må antas at det ikke ville skjedd. For øvrig viser kommunen til at alle de feil som nå påberopes fra La Grottas side, også ble anført i forbindelse med søknadsrunden våren 1997.

Når det gjelder søknad om dispensasjon fra åpningstidsbestemmelsene, erkjennes det at dette ikke ble behandlet spesielt, verken i 1996 eller i 1997. Dette skyldes at La Grotta søkte om «nattklubbevilling» og først i ettertid anførte at åpningstidsspørsmålet måtte behandles spesielt. Det vises ellers til lukningstidsforskriften §6 som krever «særlige grunner» for å gi dispensasjon. La Grotta burde derfor angitt spesielle grunner som skulle tilsi utvidet åpningstid, men det er ikke gjort. Den eneste interesse La Grotta har kunnet vise til er ellers at man ønsket å skjenke ekstra mye alkohol før kl. 01.00 slik at gjestene ble værende. Det må anses overveiende sannsynlig at søknaden ville blitt avslått på det grunnlag. For øvrig er der ingen årsakssammenheng mellom det avslag som ble gitt og det tap som kreves erstattet.

Formannskapets vedtak av 25. 06.97 gjaldt utelukkende tildeling av en dispensasjon, som i henhold til bystyrets vedtak av 18. samme måned, var lyst ut. Dette var foranlediget av at kommunen hadde mottatt til sammen fem søknader om dispensasjon og saken, som var forberedt av rådmannen, kom opp i formannskapet 04.06.97. Rådmannen ville inndra Hotel Sagas dispensasjon, men kommunen valgte - etter forslag fra formannskapsmedlem Petter Steen - å lyse den ut for å unngå å legge om praksis midt i bevillingsperioden. Når det gjelder kommunens begrunnelse for å gi Bestastuå dispensasjon til fortrengsel for de øvrige søkere, vises det til kriteriene ad-hoc-utvalget hadde utarbeidet.

Ugyldighetsgrunnene som påberopes i tilknytning til dette vedtaket, er de samme som for 1996-vedtaket. Kommunen bestrider at det foreligger usaklig forskjellsbehandling i forhold til utvidelsene som har skjedd på Krasnapolsk, fordi dette gjelder en annen type vedtak. Det anføres derimot at kommunen har foretatt et saklig valg ut fra de fastsatte kriterier.

Det anføres at kravene i forvaltningsloven §24, i relasjon til påstått manglende begrunnelse, i hvertfall er overholdt for vedtaket av 25.06.97. Vedtaket er heller ikke i strid med forvaltningsloven §17. For øvrig har La Grotta fått oversendt dokumentene, der det vises til rådmannens innstilling og ellers fremgår at valget faller på Bestastuå. I den grad La Grotta har vist til at Krasnapolsk har fått utvide skjenkearealene i 1999, kan dette under ingen omstendighet trekkes inn når det vurderes om vedtakene i 1996 og 1997 er ugyldige.

Det erkjennes at 1997-søknaden viser at La Grotta krevet både utvidet skjenketid og utvidet åpningstid, men heller ikke i denne søknaden er det angitt særlige grunner for dette. Dersom retten finner at vedtakene er ugyldige, og at det foreligger årsakssammenheng, har kommunen ingen særlige merknader til det som fremkommer i den sakkyndiges erklæring. Det påpekes imidlertid at beregningsgrunnlaget er usikkert, særlig fordi virksomheten stoppet. I den forbindelse vises det til Frostating lagmannsretts dom av 02.09.1995, der erstatningen, av nevnte grunn, ble redusert. For øvrig vil erstatningsutmålingen avhenge av hvilket vedtak som kjennes ugyldig.

Med hensyn til motpartens subsidiære påstand om at kommunen skal begrunne vedtakene, bestrides dette, jf. forvaltningsloven §24. Det er lagt ned slik påstand:

I hovedsøksmålet:

1. Haugesund byretts dom stadfestes hva angår domsslutningens punkt 3.

2. Haugesund kommune tilkjennes fulle saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten.

I motsøksmålet:

1. Haugesund byretts domsslutning punkt 1 og 2 omgjøres slik at Haugesund kommune frifinnes.

2. Haugesund kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten finner at anken har vært forgjeves, samtidig som motanken fører frem.

Innledningsvis bemerkes at saken - slik den står for lagmannsretten - er spesiell ved at den gjelder krav som er overdradd fra et konkursbo til representanter for de tidligere eierne av selskapet. Dersom kravet hadde ført frem, ville imidlertid boet bare fått 15 % av det som da eventuelt ble tilkjent. Resten skulle tilfalle de tidligere eierne. Dette ville i så fall gi et lite rimelig resultatet. Det er imidlertid ikke bestridt at de ankende parter er «rette vedkommende» til å forfølge kravet og dermed fortsette saken. Lagmannsretten kan ikke se at den har grunnlag for å nekte saken fremmet av eget tiltak og finner derfor ingen grunn til å komme nærmere inn på dette.

Sakens kjerne knytter seg ellers til spørsmålet om de aktuelle vedtak, av henholdsvis 22.05.96 og 25.06.97, er ugyldige. Vedtakene har hjemmel i alkoholloven §4-4, men for åpningstidens del kommer også regler i hotelloven med forskrift til anvendelse. Skjenke- og åpningstidene er regulert, og etter alkoholloven §4-4 første ledd er den generelle skjenketid for brennevin fra kl 13.00 til 24.00, mens skjenketiden for øl- og vin følger stedets åpningstid, fastsatt med hjemmel i hotelloven. For såvidt gjelder lukningstiden er denne, ifølge forskrift om orden og lukningstider for overnattings- og serveringssteder (lukningsforskriften) §5, fra kl 01.00 til kl 06.00. Den enkelte kommune kan imidlertid, med hjemmel i nevnte regelverk, fastsette avvikende åpnings- og skjenketider.

Haugesund kommune har vedtatt lengre skjenke- og åpningstid, slik at det kan skjenkes frem til kl 01.00 og holdes åpent til kl 02.00, i tillegg til at det er gitt dispensasjon til ytterligere utvidelser - såkalt «nattklubbevilling"- til seks restauratører. Det er ingen tvil om at kommunen kan gi slike dispensasjoner, og det er heller ikke tvilsomt at kommunen kan sette en øvre grense - såkalt «tak» - for hvor mange dispensasjoner som skal gis. Tvisten her er derimot knyttet til den nærmere behandling av søknadene om dispensasjon, og tildelingen av slike. Spørsmålet er om kommunen har fulgt de lovfestede og ulovfestede regler som gjelder, eller om vedtakene som er truffet må settes til side som ugyldige. Saken dreier seg om overprøving av forvaltningsvedtak, og domstolens kompetanse er begrenset. Retten kan bare prøve hvorvidt vedtakene er lovmessige, herunder om saksbehandlingsreglene er fulgt. I den grad vedtakene er forbundet med skjønn - som i dette tilfellet - kan selve skjønnsutøvelsen, eller hensiktsmessigheten, ikke prøves, så fremt det ligger innen rammene for dette.

Vedtakene som skal prøves omfatter avslag både på søknad om utvidet skjenketid og søknad om utvidet åpningstid, selv om dette tilsynelatende er behandlet under ett. Dette gjelder i hvert fall vedtaket av 22.05.96, mens det stiller seg noe annerledes for vedtaket av 25.06.97. Før lagmannsretten kommer nærmere inn på de enkelte vedtak, er det nødvendig å knytte visse merknader til det som etter lagmannsrettens vurdering danner rammene for vedtak som dette. Det må da tas utgangspunkt i den eller de lovbestemmelser som gir hjemmel for vedtaket, men formålet med den aktuelle loven vil også ha betydning.

Alkohollovens formål er - gjennom regulering av omsetningen - å begrense skadevirkningene av alkoholbruk. Dette gir i seg selv en ramme for hva det kan legges vekt på ved tildeling av bevillinger og det er ingen tvil om at en kommune, med henvisning til dette, kan avslå alle søknader om skjenkebevilling. I den grad det tildeles bevillinger, står kommunen også fritt og trenger ikke innvilge alle søknader utfra prinsippet om likebehandling, forutsatt at forskjellsbehandlingen er begrunnet i et alkoholpolitisk skjønn. Kommunen kan derimot ikke ta utenforliggende hensyn, og de ulovfestede regler om myndighetsmisbruk kommer til anvendelse også i disse sakene.

I Haugesund hadde bystyret truffet vedtak om kommunens bevillingspolitikk og edruskapspolitiske handlingsplan. For så vidt gjelder perioden som her aktuell, 1996 til 2000, ble slikt vedtak truffet av bystyret i møtet 22.05.96. Det fremgår blant annet at kommunen skulle føre en restriktiv bevillingspolitikk, og at salgs- og skjenketidene skulle regulere og begrense tilgjengeligheten av alkohol i sin alminnelighet, særlig med vekt på omsetningen av de sterkeste varegruppene. Det ble samtidig vedtatt å sette tak på antall skjenkebevillinger til blant annet nattklubber. Handlingsplanen danner utgangspunktet for kommunens behandling av skjenkesaker, og den forutsettes kjent av alle som hadde, eller var interessert i å søke bevilling. Det må ellers bemerkes at planen, etter lagmannsrettens vurdering, bygger på alkoholpolitiske vurderinger og er i overensstemmelse med alkohollovens formål.

For så vidt gjelder det omstridte vedtakene, har de ankende parter en rekke anførsler som skal begrunne kravet om å få vedtaket kjent ugyldig. Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å behandle vedtakene separat, slik at skjenkerett- og åpningstidsspørsmålene også behandles hver for seg.

Det er naturlig å behandle vedtaket av 22.05.96 først, og lagmannsretten vil i den forbindelse påpeke at vedtaket inngår som del av den generelle «søknadsrunden» for skjenkebevillinger for perioden 1996 til 2000. Som nevnt kom det inn seksten søknader om «nattklubbevilling». Det var allerede satt et tak på antall bevillinger, og det skulle derfor være klart for enhver at kommunen ikke kunne innvilge alle søknadene. Det har ellers ikke vært anført at noen av dem som fikk dispensasjon, ikke skulle hatt det, selv om de ankende parter mener at to av disse var «sovende». Derimot anføres at det hefter feil ved kommunens saksbehandling, og i tillegg foreligger usaklig forskjellsbehandling.

Med hensyn til saksbehandlingsfeil gjøres for det første gjeldende at avslaget overfor La Grotta er ubegrunnet, slik at kravet om begrunnelse i forvaltningsloven §24 ikke er oppfylt. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Begrunnelsen fremgår riktignok ikke av selve vedtaket, men det er heller ikke vanlig praksis for vedtak truffet av kollegiale organ, som et bystyre. Det foreligger derimot et saksforelegg fra administrasjonen, i form av rådmannens innstilling, der det også gis en begrunnelse. Med mindre det er holdepunkt for noe annet, må det antas at de bystyremedlemmene som sluttet seg til innstillingen med forslag til vedtak, også ga sin tilslutning til begrunnelsen der. Protokollen fra bystyremøtet gir ikke holdepunkt for å anta at noen av dem som stemte for innstilling hadde avvikende begrunnelse, og lagmannsretten legger derfor til grunn at disse sluttet seg til begrunnelsen administrasjonen hadde gitt. Det vises her til Bernt/Overå «Kommuneloven med kommentarer» (1997) s 426.

De ankende parter har påpekt at bystyreprotokollen mangler henvisning til såvel rådmannens innstilling, som til formannskapets vedtak. Etter lagmannsrettens vurdering har dette ingen betydning. Det synes åpenbart at bystyret både har hatt rådmannens innstilling, med fremstilling av saken, og dokumentene fra formannskapet, før saken ble tatt opp til votering. Lagmannsretten vil ellers bemerke at det, fra kommunens side, ble vist til at kollegiale organ tidligere ikke pliktet å begrunne sine vedtak. Dette ble endret i 1995, men det ble opplyst at praksis var noe usikker den første tiden etter lovendringen. Vedtaket ble ellers behandlet i samme bystyremøte som kommunens bevillingspolitikk og edruskapspolitiske handlingsplan, og for lagmannsretten synes det innlysende at de alkoholpolitiske betraktninger som kommer til uttrykk i nevnte planer, også har vært medvirkende for vedtaket om å avslå ti av de seksten søknadene som var kommet inn.

Fra de ankende parter er det også anført at kommunen ikke har begrunnet hvorfor man valgte å gi dispensasjonene til dem som allerede hadde. Etter bevisførselen legger imidlertid lagmannsretten til grunn at dette var i samsvar med den praksis som ble fulgt i kommunen. Så fremt det ikke var forhold som tilsa noe annet, ble bevillinger, og dispensasjoner, tildelt på nytt. Det må ellers bemerkes at «bevillingshaverne» også har krav på en viss forutberegnelighet, ikke minst av hensyn til arbeidsplassene. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å oppstille krav til særskilt begrunnelse på dette punkt. Etter forvaltningsloven §24 annet ledd 2. punktum er det ellers unntak fra plikten til å gi samtidig begrunnelse i saker om fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter, men det kan da kreves etterfølgende begrunnelse. Denne muligheten sto således åpen for La Grotta, men den ble ikke benyttet. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fastslå at det hefter feil, i form av manglende begrunnelse, ved vedtaket.

De ankende parter har videre vist til forvaltningsloven §17 og anført at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da vedtak ble fattet. I den forbindelse er særlig gjort gjeldende at administrasjonen, i sin saksfremstilling, ikke hadde opplyst at to av nattklubbevillingene var «sovende». Det hevdes også å være feil at de folkevalgte ikke fikk nærmere juridisk redegjørelse for de regler som gjelder på området. For så vidt gjelder sistnevnte, kan ikke lagmannsretten se at administrasjonen hadde verken plikt eller foranledning til å gi de folkevalgte innføring i regelverket. Det legges derimot til grunn at de folkevalgte både er vel kjent med forvaltningsretten generelt, og alkohollovens regler spesielt. Med hensyn til spørsmålet om de «sovende» dispensasjonene, gjelder det nattklubbene på Hotel Saga og Henderson Park Hotel. Utfra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at kommunen ikke kjente til at disse var ute av bruk våren 1996, da saken ble forberedt. Spørsmålet kom derimot opp i etterkant. Kommunen tok da opp forholdet med begge, og fikk fra Henderson Parks side opplyst at dispensasjonen ble brukt ved spesielle anledninger, og man ønsket å beholde den. For Hotel Saga, stilte saken seg annerledes. Denne dispensasjonen ble, som det fremgår over, senere lyst ut våren 1997.

Lagmannsretten finner etter dette ikke grunnlag for å konstatere at saken var utilstrekkelig opplyst da den ble lagt frem for formannskapet, og senere bystyret, våren 1996.

De ankende parter har også anført at vedtaket om å begrense antall nattklubber til seks ikke bygger på alkoholpolitiske vurderinger. Lagmannsretten kan ikke si seg enig i dette. Slik lagmannsretten ser det, bygger kommunens overordnede planer, bevillingspolitkkken og den edruskapspolitiske handlingsplan, nettopp på alkoholpolitiske vurderinger. Videre må nevnes at politimesteren - generelt - gikk imot å utvide skjenke- og åpningstidene ved byens skjenkesteder, samtidig som sosialutvalget ikke så grunn til å anbefale utviding/dispensasjoner angående åpnings- og skjenketider. De instanser som, ifølge alkoholloven, skal uttale seg, anbefalte med andre ord ikke å heve taket. Slik lagmannsretten ser det må nevnte forhold anses som deler av kommunens begrunnelse for å holde antall dispensasjoner på samme nivå som tidligere.

Det er også anført at La Grotta ble utsatt for usaklig forskjellsbehandling, særlig i forhold til Krasnapolsk, men anførselen kan, etter lagmannsrettens vurdering, ikke føre frem. Riktignok har Krasnapolsk fått tillatelse til å utvide sine skjenkearealer, både før og etter 1996, men La Grotta har også fått anledning til det ved at antall sitteplasser er øket fra 50 til 250. Etter bevisførselen legger lagmannsretten også til grunn at dette var i samsvar med den praksis som er fulgt i kommunen; de som allerede hadde bevilling fikk tillatelse til å utvide. Det er imidlertid grunn til å påpeke at sakene stiller seg forskjellig for henholdsvis Krasnapolsk og La Grotta. Krasnapolsk hadde «nattklubbevilling» og fikk tillatelse til å utvide denne, mens La Grotta, som bare hadde alminnelig skjenkebevilling, derimot ønsket å utvide sitt tilbud. Ut fra den praksis som ble fulgt i kommunen kunne La Grotta, etter lagmannsrettens syn, ikke forvente at bevillingen også skulle utvides til å gjelde nattåpent. Når sakene ikke er sammenlignbare, finner lagmannsretten heller ikke grunnlag for å konstatere usaklig forskjellsbehandling. Det vises for øvrig til byrettens dom på dette punkt.

De ankende parter har ellers påpekt at La Grotta - på samme måte som Krasnapolsk - fylte de oppsatte kriterier for drift av nattklubb og i tillegg hadde foretatt større investeringer, nettopp med sikte på det. Etter lagmannsrettens syn gir heller ikke dette noe ubetinget krav på å få dispensasjon. Kommunen står, som nevnt, fritt med hensyn til hvem som skal få, og i dette tilfellet valgte man å la bevillingene gå til dem som allerede hadde dette. Etter lagmannsrettens vurdering må dette anses som forsvarlig. Det vises i den forbindelse til Rt-1994-60 (66) der det fremgår at selv om to søknader står temmelig likt, behøver ikke kommunen innvilge begge.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det ikke hefter ikke feil ved kommunens saksbehandling for så vidt gjelder søknaden om utvidet skjenketid. Derfor er det heller ikke grunnlag for å vurdere om vedtaket eventuelt skal kjennes ugyldig.

Dette leder over til den del av vedtaket som gjelder åpningstiden Det må da bemerkes at det er enighet om at kommunen ikke kan sette tak for slike dispensasjoner, men det har heller ikke skjedd. Selv om kommunen, i følge lukningsforskriften §6, kan gi tillatelse til utvidet åpningstid «når særlige grunner foreligger», ble slik tillatelse likevel aldri gitt når søknad om utvidet skjenketid ble avslått. Årsaken er, etter det lagmannsretten forstår, at man fra kommunens side, ikke hadde oppfattet at det var interesse for dette. Det springende punkt er imidlertid om kommunen burde, og skulle, gitt slik dispensasjon, uavhengig av en eventuell utvidelse av skjenketiden. De ankende parter har, under henvisning til opplysningene i søknaden, anført at det skulle vært gjort. Subsidiært er det anført at kommunen i hvert fall skulle henvendt seg til La Grotta, og spurt om det var interesse for dette. Byretten fant at det forelå svikt i de faktiske premisser for vedtaket på dette punkt, og kjente det ugyldig. Dette er bakgrunnen for kommunens motanke.

Lagmannsretten deler ikke byrettens syn på dette spørsmålet. Slik lagmannsretten ser det, må det, ved vurderingen av dette, tas utgangspunkt i søknaden fra La Grotta. Ifølge søknaden av datert 27. mars 1996, søkte La Grotta v/Smak & Service AS, om «endring av tidligere innsendt bevillingssøknad fra ordinær skjenkebevilling for øl, vin og brennevin til nattklubbevilling». I søknaden vises det til at driftsselskapet var gått konkurs våren 1996, som følge av for store investeringer over for kort tidsrom. Videre opplyses at restaurantkonseptet ville bli justert, og det ville bli tilbudt dans og underholdning. Det nevnes derimot intet som kan indikere at man er interessert i utvidet åpningstid uavhengig av skjenketiden, og det opplyses heller ikke om særlige grunner som eventuelt kunne begrunne dispensasjon fra åpningstidsbestemmelsene. Lagmannsretten kan derfor ikke se at kommunen hadde verken foranledning eller oppfordring til å undergi spørsmålet om dispensasjon fra åpningstidsbestemmelsene separat behandling. Etter det som ble opplyst under ankeforhandlingen har skjenkestedene heller aldri vist interesse for utvidet åpningstid, uavhengig av skjenketiden. Vitnene fra henholdsvis Krasnapolsk og Bestastuå, som forklarte seg, ga begge uttrykk for at det var økonomisk uinteressant å holde åpent lenge etter at skjenkingen var opphørt. Kostnadene ville bli for store.

Lagmannsretten vil ellers bemerke at de ankende parter, som begrunnelse for ønsket om utvidet åpningstid, opplyste at de da kunne skjenke større mengder alkohol like før skjenketidens opphør, slik at kundene hadde drikkevarer fram til stengetid. Utover dette er det ikke vist til andre, særlige forhold som eventuelt skulle begrunne dispensasjon fra ellers gjeldende åpningstid. En skjenkepraksis som nevnt over ville, etter lagmannsrettens vurdering, åpenbart være i strid med alkohollovens formål, og det har formodningen mot seg at søknaden om utvidet åpningstid ville blitt etterkommet med den begrunnelse som nå gis.

Lagmannsretten finner ikke feil ved kommunens behandling av søknaden om utvidet åpningstid, og det er derfor ikke grunnlag for å kjenne denne del av vedtaket ugyldig. Dette innebærer at byrettens dom må oppheves på dette punkt.

Etter dette gjenstår vedtaket av 25.06.97, som skiller seg fra det foregående ved at det bare gjelder tildeling av en ledig dispensasjon. Fra La Grottas side er det vist til at det var to «sovende» dispensasjoner. Dette oppfattes nærmest som en anførsel om at kommunen også burde utlyst to dispensasjoner. Som nevnt over, undersøkte kommunen forholdet, men fant bare grunnlag for å utlyse den ene. Dette fordi den andre fortsatt var i bruk. La Grotta kan derfor ikke høres med at kommunen burde utlyst to dispensasjoner.

Når det gjelder den dispensasjonen som ble lyst ut, hadde kommunen i utlysningen vist til kriteriene som skulle legges til grunn, men selv om det var kommet inn flere, var det var bare tre av søkerne som fylte disse. Det innebærer at kommunen måtte foreta et valg. Valget falt på Bestastuå i henhold til formannskapets vedtak 25.06.97.

Ifølge de ankende parter hefter de samme saksbehandlingsfeil og ugyldighetsgrunner ved dette vedtaket som ved vedtaket av 22.05.97. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at noen av anførslene kan føre frem.

Saksbehandlingen forut for siste vedtaket skiller lite fra det som var tilfellet for det forrige, men med den forskjell at rådmannen først innstilte på å «inndra» dispensasjonen. Formannskapet - og bystyret - så dette annerledes, og resultatet ble at dispensasjonen måtte lyses ut. Begrunnelsen var, ifølge vitnet Steen, at man ikke ville innføre begrensninger midt i en bevillingsperiode. Dette ledet igjen til en ny innstilling fra rådmannen, som formannskapet sluttet seg til. Protokollen fra det aktuelle formannskapsmøtet 25.06.97 inneholder for øvrig henvisning til rådmannens innstilling. Som nevnt foran, må det legges til grunn at de formannskapsmedlemmer som stemte for innstillingen, også sluttet seg til begrunnelsen. Videre fremgår det av selve vedtaket at søknaden avslås «under henvisning til at kommunen ikke ønsker i inneværende periode å utvide antall dispensasjoner av orden- og edruskapshensyn.»

De ankende parter har imidlertid anført at kommunen ikke har begrunnet hvorfor Bestastuå ble valgt - en anførsel som for øvrig har nær sammenheng med påstanden om usaklig forskjellsbehandling. Det vises til at La Grotta både oppfylte de fastsatte kriteriene, og - i motsetning til Bestastuå - hadde «levende» orkestermusikk og dansegulv. Søknaden ble likevel avslått. Selv om det ikke er anført at Bestastuå ikke skulle hatt bevillingen, synes det å ligge bak, alternativet må være at kommunen skulle «hevet» taket.

For så vidt gjelder den påstått manglende begrunnelse vil lagmannsretten vise til rådmannens saksfremstilling, der det fremgår at Bestastuå hadde drevet etter samme konsept i mange år, og således skilte seg fra de andre søkerne. Samme sted blir det også fremhevet at «ved tildeling av de relativt få dispensasjoner som innvilges, bør disse bli gitt til virksomheter som representerer stabilitet og god egenkontroll ved utøvelse av skjenkebestemmelsene». Slik lagmannsretten ser det, ga rådmannen, ved å henvise til stabilitet, en tilfredsstillende begrunnelse for valg av Bestastuå. Lagmannsretten vil ellers bemerke at kommunen, som nevnt over, ikke pliktet å begrunne vedtaket all den tid det gjaldt fordeling av tillatelser eller fordeler mellom flere parter, jf. forvaltningsloven §24, annet ledd. Etter lagmannsrettens vurdering er det derfor ingen tvil om at det er gitt tilstrekkelig begrunnelse for at valget falt på Bestastuå. For øvrig hadde La Grotta under enhver omstendighet mulighet for å be om etterfølgende begrunnelse. Dette ble imidlertid ikke gjort, i stedet ble saken brakt inn for retten.

Det er også anført at saken var utilstrekkelig opplyst, uten at lagmannsretten finner grunn til å komme nærmere inne på dette. På dette punkt skiller ikke saken seg fra det som var tilfellet for det første vedtaket, av 22.05.96, og det vises derfor til merknadene som er gitt i den forbindelse. Etter lagmannsretten vurdering er det ikke grunnlag for å fastslå at saken var utilskrekkelig opplyst. Lagmannsretten kan ikke se at det hefter andre feil ved kommunens saksbehandling.

Med hensyn til skjønnsutøvelsen, er det heller ingen indikasjoner på myndighetsmisbruk i forbindelse med Bestastuå ble valgt. Når det gjelder det konkrete valget, kan retten ikke prøve dette.

For så vidt gjelder åpningstidsvedtaket viser lagmannsretten til sine merknader over. Også her blir resultatet at byrettens dom må oppheves, og kommunen frifinnes. Lagmannsretten har derfor ingen foranledning til å vurdere hvorvidt kommunen, utfra opplysningene i stevningen, eventuelt burde omgjort vedtaket.

Siden lagmannsretten ikke har funnet grunnlag for å kjenne vedtakene ugyldige, er det heller ikke grunnlag for å pålegge kommunen erstatningsplikt. Lagmannsretten trenger derfor ikke vurdere om de øvrige vilkår for erstatning eventuelt er til stede. Av den grunn kommer lagmannsretten heller ikke inn på de tapsberegninger, med videre, som den sakkyndige har foretatt.

Konsekvensen blir at ankende parters prinsipale krav ikke tas til følge, men de har subsidiært krevet dom for at kommunen skal dømmes til å begrunne sine vedtak. Lagmannsretten kan ikke se at kravet kan føre frem. Kommunen har gjennom gjennom rådmannens saksfremstillinger, med henvisninger til politimesterens og sosialutvalgets uttalelser, gitt fyllestgjørende begrunnelser for vedtakene. Saksfremstillingen må for øvrig sammenholdes med de overordnede alkoholpolitiske målsetninger som fremgår av kommunens bevillingspolitikk og edruskapspolitiske handlingsplan. For øvrig er det grunn til å påpeke at La Grotta under enhver omstendighet hadde mulighet til å be om etterfølgende begrunnelse, men unnlot å gjøre dette, før kravet ble fremmet i forbindelse med stevningen. Slik saken ble opplyst i retten har de ankende parter fått opplysninger om kommunens begrunnelse. I den forbindelse vises det til tidligere rådmann Løvereide, som i sin vitneforklaring også ga uttrykk for at det var sett hen til at La Grotta AS hadde gått konkurs i 1996. Dette viste manglende stabilitet, men av hensyn til de involverte ble ikke dette eksplisitt nevnt i saksfremstillingen.

Anken har etter dette vært forgjeves, samtidig som motanken har ført frem. Utgangspunktet er da at de ankende parter i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd - for så vidt gjelder anken - og §180 annet ledd jf. §172 første ledd - for så vidt gjelder motanken - skal ilegges omkostningene for sakens behandling i ankeinstansen. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som taler for å gjøre unntak fra erstatningsplikten i dette tilfellet. Det må da bemerkes at verken avgjørelsen av anken eller motanken har bydd på slik tvil at det kan begrunne unntak fra lovens hovedregel. Haugesund Restaurantdrift AS og Mat og Drift AS pålegges derfor, in solidum, å bære kommunens omkostninger i anledning ankesaken, samt sideutgiftene i form av kostnadene til den sakkyndige. Sistnevnte er riktignok oppnevnt av retten, men utfra resultatet av anken må kostnadene som er forbundet med dette, også dekkes av den tapende part.

Advokat Nygård har fremsendt en omkostningsoppgave som for så vidt gjelder behandlingen i lagmannsretten utgjør kr 118.275, hvorav kr 85.400 er henført til hovedanken, og kr 32.875 til motanken. Av dette utgjør kr 12.875 rettsgebyr i anledning motanken, og kr 7.400 utlegg til vitner, mens det resterende, kr 98.000 er salærer. Det er ikke kommet innsigelser mot omkostningsoppgaven og lagmannsretten legger til grunn at oppgaven, både med hensyn til størrelse og fordeling, omfatter nødvendige omkostninger for å få saken betryggende utført. Salæroppgaven legges således til grunn for lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Kommunen, som bare delvis fikk dekket sine omkostninger for byretten, har også fremmet krav om fulle omkostninger i den forbindelse. Det forhold at kommunen nå har fått medhold på alle punkter, kan tilsi at kommunen også burde vært tilkjent fulle omkostninger for byretten i det spørsmålet skal avgjøres etter de samme regler som gjelder for førsteinstans. Men slik lagmannsretten ser det, stilte saken seg noe annerledes for byretten. Etter omstendighetene, og utfra en konkret vurdering, finner lagmannsretten ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse på dette punkt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Hovedsøksmålet:

1. Haugesund byretts dom punkt 3 og 4 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Haugesund Restaurantdrift AS og Mat og Drift AS in solidum til Haugesund kommune kroner 85.400 -åttifemtusenfirehundre- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.

Motsøksmålet:

1. Haugesund byretts dom punkt 1 og 2 omgjøres slik at Haugesund kommune frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Haugesund Restaurantdrift AS og Mat og Drift AS in solidum til Haugesund kommune kroner 32.875 - trettitotusenåttehundreogsyttefem- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.