LG-1998-1822

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-05-28
Publisert:	LG-1998-01822
Stikkord:	Familiesak, Ektefellebidrag, Skjevdeling
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 97-01377 - Stavanger skifterett Nr. 98-00240 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01822 og LG-1999-00059.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Frank Amundsen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Erik Torall).
Forfatter:	Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Ørnulf Jacobsen. Ekstraordinær lagdommer, lagmann Bjarne Danielsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §366, §367, Ekteskapsloven (1991) §59, §80, §174, §180, §375, §383, §84

A og B traff hverandre i 1960 og giftet seg i 1966. De har fire fellesbarn, som alle er voksne. De ble separert ved bevilling fra Fylkesmannen i Rogaland i 1997. I etterkant av dette har hustruen krevd underholdsbidrag, og dette spørsmål ble brakt inn for Stavanger byrett til avgjørelse. Byretten avsa dom i saken 29 06 98, med slik domsslutning:

1. B pålegges med virkning fra 1. februar 1998, å betale underholdsbidrag til A med kr 1.500 - kronerettusenfemhundre - pr. måned. Bidraget betales forskuddsvis den 1. i hver måned.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Da boet mellom partene skulle skiftes, begjærte hustruen offentlig skifte. På skiftet krevde hun skjevdeling av boligeiendommen - - -veien 27 i Stavanger, som tidligere hadde tilhørt ankende parts foreldre. Eiendommen var i 1980 overført til ankende part og hennes søster, og søsteren overdro i 1986 sin halvpart til ankende part slik at hun etter dette stod som eneeier. Mannen var ikke enig i at eiendommen skulle skjevdeles, og tvisten ble overført til behandling i søksmåls former. Stavanger skifterett avsa dom i saken 22 09 98 med følgende domsslutning:

1. B frifinnes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til B med kr 25000,-.

Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens og skifterettens dommer, samt til gjennomgangen i det følgende. Hustruen har påanket begge dommene til Gulating lagmannsrett, og her er saken vedrørende underholdsbidrag gitt saksnummer 98-01822 A, mens saken vedrørende skjevdeling er gitt saksnummer 99-00059 A. Sakene er forent til felles behandling og avgjørelse, og ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus over to dager fra 29 04 99. Partene møtte og ga forklaring, og det ble avhørt fem vitner. Dokumentasjon ble foretatt som avmerket i utdragene.

Ankende part har for lagmannsretten anført, for så vidt angår spørsmålet om bidrag, at ankemotparten erkjente at han skulle betale bidrag for ubegrenset tid da saken ble behandlet for byretten. Med utgangspunkt i dette ga byretten dom for bidrag uten tidsbegrensning. Etter at hustruen hadde anket byrettens dom for å få bidragsbeløpet satt opp, leverte ankemotparten tilsvar der byrettsdommen ble påstått stadfestet. Ankemotparten har ikke satt fram krav om at bidraget skulle settes ned eller falle bort under saksforberedelsen, verken før eller etter utløp av den frist som var satt av lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §375. Han kan da ikke ta disse spørsmål opp under ankeforhandlingen, muligens med forbehold for spørsmålet om endring av bidrag pga endrede forhold. I denne forbindelse pekes det imidlertid på at ankemotparten har adgang til å fremme ny sak, administrativt eller ved søksmål, hvis forholdene har endret seg.

Det konkluderes etter ovenstående med at det lagmannsretten kan prøve, bare er om bidraget skal settes opp, slik ankende part krever. Når det gjelder dette spørsmål, pekes det på at ankende part har inntekt i form av uføretrygd med ca kr 80000 pr år, mens ankemotparten har en brutto inntekt på ca kr 240000 pr år. Utmålingen av bidraget må bli skjønnsmessig, men det følger av rettspraksis at bidraget skal prioriteres i forhold til en del andre utgifter. Når ankemotparten har stelt seg slik at han har lite penger å leve for, skal dette ikke gå ut over den ankende part.

Ankende part krever etter dette bidrag med et høyere beløp enn det som er fastsatt av byretten, og bidraget bør etter hennes oppfatning settes til minst kr 3000 pr måned. Hun viser for så vidt angår bidragsutmålingen bl.a. til Rt-1992-1098, som antas å være et sammenliknbart tilfelle.

Når det gjelder spørsmålet om skjevdeling, må det legges til grunn at det ble foretatt et arveoppgjør da eiendommen - - -veien 27 ble overført til ankende part og hennes søster i 1980. Eiendommen må på dette tidspunkt ha hatt en verdi på ca kr 400000. Ved overdragelsen overtok ankende part den gjeld som påhvilte eiendommen og som utgjorde ca kr 70000. Den andel som utgjorde arv eller gave, bør derfor kunne ansettes til ca kr 330000 totalt, eller ca kr 165000 til ankende part. Da søsteren senere overdro sin andel til ankende part i 1986, bør eiendommens totale verdi kunne settes til i alle fall kr 600000. Ved denne overføring ble det tatt opp lån på kr 150000, og av dette beløp fikk søsteren utbetalt kr 70000. Etter dette låneopptak var eiendommen lånebeheftet med ca kr 200000, og nettoverdi kan dermed settes til kr 400000. Det må etter dette kunne legges til grunn at vilkårene for skjevdeling er oppfylt.

Den overføring som skjedde til ankende part i 1980, kan ikke anses foretatt til fordel også for ankemotparten. Det må således legges til grunn at det bare var ankende part som ble tilgodesett.

Ankende part er ikke enig med ankemotparten i at vilkårene for å gjøre unntak fra skjevdelingsregelen i et tilfelle som det foreliggende er til stede etter ekteskapsloven §59 annet ledd. Det følger således av rettspraksis, jf Rt-1999-177, at det her er tale om en snever unntakshjemmel, som ikke kan anvendes i nærværende tilfelle. Det foreligger rett nok et langvarig ekteskap, men dette er ikke tilstrekkelig i seg selv. At ankemotparten har utført arbeid på eiendommen, er heller ikke avgjørende, siden ankende part har bidratt med sitt gjennom arbeid i hjemmet og omsorg for partenes fire barn. Det anføres særskilt at de betydelige beløp ankemotparten har mottatt gjennom loss of licence forsikring og arv fra sine foreldre, ikke avspeiles i partenes formuesstilling, og ankemotparten må selv ta ansvaret for at disse midler ikke lar seg gjenfinne.

Sett under ett må det kunne tas utgangspunkt i at ankemotparten har bidratt med lånebetjening av kr 200000 av eiendommens verdi, og dette vil han få igjen selv om verdien blir gjenstand for skjevdeling. Verdistigning på eiendommen kan utelukkende tilbakeføres til arv eller gave, og dette må gi grunnlag for å kreve skjevdeling av eiendommens verdi. Det resultat ankende part går inn for, vil innebære at hustruen overtar en halvpart som arv og resten som halvdel av fellesmidler, dvs til sammen 3/4 mot 1/4 på ankemotparten. Dette følger av en sameiekonstruksjon, som må være nærliggende å gripe til i slike tilfeller, med utgangspunkt i at ankemotparten blir sameier gjennom betaling av gjeld, og basert på det nominelle gjeldsbeløp.

Det kan nok være så at ankemotparten har utført vedlikehold på eiendommen. Det meste av de arbeider han har påberopt, er av denne karakter, selv om noe kan sies å være standardhevning. Disse arbeider skal derfor ikke hensyntas ved beregning av skjevdelingskravet fra ankende part.

Ankende part har lagt ned slik påstand:

I sak 98-01822 A:

1. B tilpliktes å betale underholdsbidrag til A fastsatt etter lagmannsrettens skjønn.

2. B tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

I sak 99-0059 A:

1. A har på skiftet med tidligere ektefelle B rett til å holde utenom delingen et beløp, begrenset oppad til kr 400000,-.

2. B tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten har for lagmannsretten anført, for så vidt angår spørsmålet om bidrag, at når ankende part har lagt ned påstand om at hun skal tilkjennes bidrag etter lagmannsrettens skjønn, må lagmannsretten ha kompetanse til også å prøve bidragsutmålingen nedover til kr 0. Det skjønn som ankende part har bedt om at lagmannsretten skal foreta, må lagmannsretten således kunne utøve i begge retninger. Det vises for så vidt til tvistemålsloven §383 første ledd, jfr §366 og §367.

Når det gjelder spørsmålet om utmåling, må lagmannsretten vurdere om ankende part har behov for bidrag på tilsvarende måte som den gang bidrag ble fastsatt av byretten. Ankende part får nå utbetalt kr 6780 pr måned i uførepensjon, mens hun ikke hadde fått innvilget slik pensjon da bidraget ble fastsatt. Hun er på denne måte sikret kompensasjon for sitt inntektsbortfall, prisjustert for all tid fremover. Det er mange som lever på trygd i dag, og ankende part kan ikke kreve mer av sin ektefelle etter at ekteskapet er oppløst. Det understrekes at ankende part ikke har levd i rommelige kår tidligere, slik at det ikke er noe nytt for henne å klare seg med lite.

Det anføres ellers at ankende part ikke ønsker kontakt med barn og barnebarn og derfor ikke har utgifter i denne forbindelse. Hun har beskjedne utgifter der hun bor, hos sin søster. Hun har nå ca kr 7000 til rådighet pr måned, og dette ligger over det beløp av kr 4340 pr måned som trygdeetaten regner som norm når boutgifter holdes utenfor. Når endommen i - - -veien 27 nå er solgt, vil overskudd ved dette salg gi ankende part den økonomiske trygghet hun trenger.

Ankende parts behov må vurderes opp mot ankemotpartens økonomi. Han har beskjedne midler å leve for når utgiftene er dekket, og det er ingen av utgiftene han kan skjære ned på. Slik forholdene ligger an, nærmer partene seg hverandre når det gjelder behov og behovsdekning. Det må i denne forbindelse også merkes at ankende part er innvilget fri sakførsel, mens ankemotparten må betale utgiftene ved saken selv, og at ankesaken - som må sies å være unødvendig - belaster hans økonomi betydelig. Ankemotparten har i dag disponibelt kr 5200 pr måned, mens hustruen har ca kr 7000 å leve for. Dersom hustrubidraget settes høyere slik ankende part krever, vil dette ytterligere forrykke ubalansen når det gjelder partenes økonomi.

Dersom lagmannsretten legger til grunn at ankende part har behov for bidrag i tillegg til sin uførepensjon, må det ses hen til ankemotpartens bidragsevne. Ankende parts krav om bidrag på minst kr 3000 pr måned er ikke forankret i noen realistisk vurdering, og selv har han strukket seg langt når han har sagt seg villig til å betale bidrag og har betalt i det omfang han har gjort. Det har imidlertid i ettertid vist seg at han ikke har økonomisk evne til å betale bidrag, og bidraget bør av denne grunn reduseres, helst til kr 0, eventuelt må det gjøres tidsbegrenset.

Ankemotparten anfører ellers at de midler som frigjøres når eiendommen i - - -veien er solgt, for hans vedkommende må disponeres til kjøp av egen leilighet. Hans betalingsevne i dag er for svak til at han kan betale bidrag, og denne situasjon er ikke forbigående. I tillegg kommer den usikkerhet som foreligger både mht ankemotpartens helsetilstand og hans arbeidsforhold.

Lagmannsretten må ha kompetanse til også å prøve varigheten av bidraget. Når det gjelder dette spørsmål, pekes det på at ankende part - etter at byretten hadde avsagt dom i saken - har fått innvilget uførepensjon og hun har vist betydelig vrangvilje under skifteoppgjøret. Videre har ankemotparten gjennom partenes felles barn fått opplysninger om ankende parts forhold mens ekteskapet bestod, som også må sies å være etterfølgende forhold som har betydning for bidraget. For øvrig vises det til at lovens utgangspunkt er at bidrag bare skal gis for tre år. Dette utgangspunkt kan riktignok fravikes der ekteskapet har vært langvarig eller det foreligger særlige grunner for å tilkjenne bidrag for lengre tid. Vilkårene foreligger imidlertid ikke her.

Når det gjelder spørsmålet om skjevdeling, anfører ankemotparten at en slik løsning er betinget av at de eiendeler som kreves skjevdelt, klart kan tilbakeføres til arv eller gave. I dette tilfelle gjelder tvisten nettoverdien av - - -veien 27. Vilkårene for å skjevdele den er ikke til stede.

Det anføres i denne forbindelse at overdragelsen i 1980 var nødvendig av praktiske grunner, siden ankende parts mor ikke kunne sitte med eiendommen. Det var tale om en redningsaksjon som kunne gjennomføres bare gjennom ankemotpartens bidrag, ved at han overtok ansvar for restgjeld. Hovedregelen når det gjaldt formuesforhold mellom ektefeller på den tid var likedeling, noe som må få betydning for vurderingen av den rettslige situasjon i dag. Den halvdel av eiendommen som ble brakt inn i fellesboet den gang, var reelt sett ikke arv, og i den grad den inneholdt en gavedel, var gaven gitt til begge ektefeller i fellesskap. Når det gjelder inngangsverdi av boligeiendommen, må det kunne legges til grunn at denne kan ha vært ca kr 200000, og av dette falt en halvpart på ankende part. I det beløp som ble tilført fellesboet, må det gjøres fradrag for gjeld på ca kr 70000, og gavedelen må derfor ha ligget på ca kr 30000.

Da restandelen av eiendommen ble ervervet i 1986, ble ervervet finansiert ved låneopptak, og det var ankemotparten som betjente også dette lån. Slik formuesordningen mellom ektefeller var også på denne tid, må det kunne tas utgangspunkt i at partene ville ha benyttet ektepakt dersom de hadde ment å legge opp til en annen formuesordning enn den som fulgte av loven.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at lovens vilkår for skjevdeling er oppfylt, må skjevdeling anses som åpenbart urimelig etter ekteskapsloven §59 annet ledd. Ankemotparten peker i denne forbindelse på at han har mottatt betydelige midler i den tid ekteskapet varte og at disse midler er gått inn i fellesboet. Dette gjelder arv på kr 100000, nettogevinst på kr 30000 ved salg av bolig som han fikk kjøpe rimelig fra sine foreldre og senere solgte, samt en loss of licence forsikring han fikk utbetalt med ca kr 300000. I tillegg har han utført betydelige arbeider på den eiendom som kreves skjevdelt. Ved den vurdering som skal foretas - om det vil føre til et åpenbart urimelig resultat om eiendommen tillates skjevdelt, må det også ses hen til at det er tale om et langvarig ekteskap. I denne forbindelse pekes det på at partene hadde vært gift i mange år da eiendommen ble brakt inn, og det varte også i mange år etter dette tidspunkt. I tilknytning til dette anføres det også at man må se hen til partenes situasjon i fremtiden, og at den forskyvning en skjevdeling fører til, vil være åpenbart urimelig også i et slikt perspektiv.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

I sak 98-01822 A:

1. B tilpliktes å betale underholdsbidrag til A fastsatt etter lagmannsrettens skjønn.

2. A tilpliktes å betale Bs saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

I sak 99-00059 A:

1. Stavanger byretts dom av 22.09.98 sak nr. 98-240 A stadfestes.

2. A tilpliktes å dekke Bs saksomkostninger også for lagmannsretten.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om underholdsbidrag, som for lagmannsretten har både prosessuelle og materielle sider. Lagmannsretten vil behandle de prosessuelle sider først.

Den påstand ankende part har lagt ned under ankeforhandlingen vedrørende spørsmålet om underholdsbidrag, er identisk med den som ble fremsatt i ankeerklæringen. Selv om det ble krevd dom for bidrag etter lagmannsrettens skjønn, går det imidlertid fram av den redegjørelse som gis i ankeerklæringen at det den ankende part krevde, var en oppjustering av bidraget. I anketilsvaret la ankemotparten ned påstand om at byrettsdommen skulle stadfestes, og det sies intet om at man mente bidraget skulle justeres ned eller falle bort. Når ankemotparten krever at bidraget skal endres i denne retning, foreligger det derfor en påstandsendring.

Ankemotparten har ikke angitt eller presisert under saksforberedelsen for lagmannsretten at det ville bli satt fram krav om reduksjon m.v. av bidraget. Det standpunkt han for så vidt har inntatt, er således fremkommet først i hans innledningsforedrag under ankeforhandlingen, og etter at ankende part har holdt sitt innledningsforedrag. Ankende part har meddelt at hun motsetter seg endring av påstanden. Lagmannsretten kom etter rådslagning til at spørsmålet om grunnvilkårene for bidrag var tilstede var avgjort ved byrettens dom. Når det gjaldt spørsmålet om bidraget skulle settes ned pga endrede forhold eller tidsbegrenses pga slike forhold, fant lagmannsretten ikke å kunne avskjære dette i tilknytning til innledningsforedraget. Partene ble imidlertid underrettet om at lagmannsretten eventuelt ville komme tilbake til spørsmålet. Partene har etter dette gitt uttrykk for sine standpunkter slik det går fram av redegjørelsen foran.

Slik lagmannsretten ser det, må spørsmålet vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §367, jf §366. Samtykke fra motparten - ankende part - foreligger ikke, og det avgjørende må derfor være om ankende part har rimelig grunn til å motsette seg endringen. Her må det etter lagmannsrettens oppfatning tas utgangspunkt i at ankemotparten ikke har benyttet anledningen til å varsle den annen part om at han vil argumentere for at bidraget skal settes ned eller falle bort eller gjøres tidsbegrenset, før han tar dette opp etter at ankende part har holdt sitt innledningsforedrag. Fram til dette tidspunkt har ankende part ikke hatt annet å holde seg til enn at ankemotparten har bedt om å få byrettsdommen stadfestet. Av byrettsdommen fremgår det endatil at det var enighet om at mannen skulle betale bidrag, og det var heller ikke uenighet om at det ikke skal settes noen tidsbegrensning for bidraget. Det eneste tvistepunkt var, ifølge byrettsdommen, størrelsen av det bidrag som skulle betales. Etter at dommen forelå, har så ankemotparten, som nevnt, helt fram til ankende part har holdt innledningsforedrag, nøyd seg med å kreve dommen stadfestet.

Deler av den argumentasjon som har vært fremført av ankemotparten gjelder tallmessige forhold som er enkle å forholde seg til, bl.a. er ankende part innvilget uføretrygd etter at det var avsagt dom i byretten. En ikke liten del av ankemotpartens argumentasjon gjelder imidlertid forhold som ankemotparten angivelig skal ha blitt kjent med først etter at dommen forelå, men som ligger et stykke tilbake i tid. Det anføres således at bidraget må settes ned eller falle bort fordi ankende part skal ha vært utro og ikke ivaretatt sine oppgaver som mor på en tilfredsstillende måte pga alkoholmisbruk. Dette er søkt bevist gjennom vitneprov fra to av ekteparets fire barn. Det er lagmannsrettens oppfatning at når saken gis en så annerledes vinkling på et så sent stadium, må ankende part ha rimelig grunn til å motsette seg dette av hensyn til behovet for forsvarlig imøtegåelse. Hun må kunne henholde seg til det som fremgår av ankeerklæring og anketilsvar og gis medhold i at det bare er bidragets størrelse oppover som nå skal prøves.

Byretten har redegjort for de forhold som etter byrettens oppfatning tilsier at bidraget bør settes til kr 1500 pr måned, men ikke høyere enn dette. For lagmannsretten er det fremlagt supplerende opplysninger i form av et oppsett over ankemotpartens økonomi i dag. Disse opplysninger bringer ikke inn noe vesentlig nytt i forhold til det som forelå tidligere. Viktigere er det at ankende part nå ikke lenger lever bare av sosialtrygd i tillegg til det bidrag hun får fra ankemotparten. Hun har således nå fått innvilget uføretrygd, som gir henne en månedlig inntekt på kr 6780 pr måned i tillegg til bidraget. Det er lagmannsrettens oppfatning at det med en slik inntektssituasjon, og ut fra de kriterier som skal avveies etter ekteskapsloven §80 første ledd, ikke er grunnlag for å tilkjenne bidrag ut over det beløp som ankende part er tilkjent i byretten.

Byrettsdommen blir etter dette å stadfeste på dette punkt. Det tilføyes at i den grad ankemotparten mener bidraget bør settes ned eller falle bort, kan dette prøves etter ekteskapsloven §84.

Det rettslige utgangspunkt når det gjelder skjevdeling, er ekteskapsloven §59 første ledd, hvoretter skjevdeling er betinget av at det er tale om formue som klart kan føres tilbake til arv eller gave. Hvis vilkårene for skjevdeling er til stede, kan retten til skjevdeling falle helt eller delvis bort etter §59 annet ledd, dersom en slik rett vil føre til et åpenbart urimelig resultat.

Om de faktiske forhold rundt den aktuelle eiendom i - - -vegen 27, kan lagmannsretten i utgangspunktet vise til gjennomgangen i skifterettens dom. Det er på det rene at eiendommen ble overført fra ankende parts mor til ankende part og dennes søster i fellesskap i 1980, for en kjøpesum av kr 140000, som var avgjort på omforenet måte ifølge skjøtet. Det er videre på det rene at det ikke ble betalt noen kjøpesum, men moren slapp etter overdragelsen å hefte for den gjeld som hvilte på eiendommen og som på dette tidspunkt utgjorde ca kr 70000. Endelig er det på det rene at da den resterende del av eiendommen ble overført fra ankende parts søster i 1986, ble søsteren betalt ut med kr 70000. Dette beløp ble finansiert gjennom et låneopptak på kr 150000, og det overskytende beløp ble bl a brukt til diverse arbeider i huset. Den gjeld som ble overtatt i 1980 og stiftet i 1986, ble i prinsippet betjent av partene i fellesskap. I praksis ble dette ordnet ved at ankemotparten, som var den som hadde lønnsinntekt, betalte renter og avdrag, mens ankende part bidro i all hovedsak ved sin innsats i hjemmet og omsorg for barna.

Det er utført en del arbeider på eiendommen i den tid partene disponerte denne. Om dette vises til skifterettens dom, som - etter det lagmannsretten kan forstå - gir en i det vesentlige dekkende beskrivelse av de arbeider som ble gjort og kostnadene ved disse. For øvrig er det på det rene at ankemotparten har tilført fellesøkonomien betydelige beløp, bl.a. gjennom utbetaling av en loss of licence forsikring og arv fra foreldre. Det vises for så vidt til ankemotpartens anførsler, slik disse er gjengitt ovenfor. Ankende part har anført at arven på ca kr 100000 ble drukket opp av ankemotparten, og hvor utbetalingen for loss of licence, som utgjorde ca kr 300000 har tatt veien, vet hun ikke. Lagmannsretten finner for sitt vedkommende ikke å kunne bygge på annet enn at det er tale om midler som er tilført fellesøkonomien som nevnt, og som må ha betydning ved den rimelighetsvurdering som skal foretas etter ekteskapsloven §59 annet ledd.

Omstendighetene rundt overdragelsene i 1980 og 1986 kan synes noe uklare. Lagmannsretten finner imidlertid å måtte basere seg på at den første av overdragelsene skjedde til ankende part alene, og at det i denne lå en arve- eller gaveandel. Omfanget av denne er vanskelig å tallfeste. Den fremkommer således som differansen mellom en verdi i 1980 som ikke er lett å anslå i ettertid, og en gjeld som ble betjent av ankemotparten, men der det må korrigeres for ankende parts husmorinnsats. Mest sannsynlig dreier det seg om en netto arve- eller gaveverdi i størrelsesorden fra kr 30000 til kr 100000. Dette er forholdsvis beskjedne tallstørrelser, sett i lys av at eiendommen senere er solgt for kr 825000, som er det beløp tallene må avveies mot.

Når det gjelder overdragelsen i 1986, kan lagmannsretten slutte seg til de synspunkter skifteretten har lagt til grunn. Det er ikke godtgjort at ankende parts søster skulle ha ment å tilgodese ankende part med en gave i den størrelsesorden det her kan være tale om, og det fremtrer etter bevisførselen som mest sannsynlig at søsterens halvpart var ment å skulle tilfalle ankende part og hennes ektefelle i fellesskap. Når situasjonen er denne, kan det ikke sees påvist noe gaveelement her, og det som kan begrunne skjevdeling, er derfor bare overdragelsen i 1980.

Med ovenstående som bakgrunn er det etter lagmannsrettens oppfatning tvilsomt om det er grunnlag for skjevdeling etter ekteskapsloven §59 annet ledd. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta noe avgjørende standpunkt til dette. Slik lagmannsretten ser det, må det således legges til grunn at skjevdeling vil føre til et åpenbart urimelig resultat etter §59 annet ledd.

Lagmannsretten legger i denne forbindelse vekt på flere forhold: Ekteskapet hadde allerede vart i relativt lang tid da den første av overdragelsene fant sted, og det bestod også i en relativt lang periode etter den siste overdragelse. Videre har ankemotparten tilført partenes fellesøkonomi betydelige beløp som nevnt, og han har utført ikke ubetydelige arbeider på den eiendom som kreves skjevdelt. Når de midler ankemotparten har tilført, bl a gjennom arv fra egne foreldre, er inngått i fellesøkonomien og ikke vil kunne brukes som grunnlag for skjevdeling, fremtrer det, alle forhold tatt i betraktning, som åpenbart urimelig at ankende part skal gis medhold i krav om skjevdeling av den aktuelle eiendom eller deler av verdien av denne. Selv om §59 annet ledd er ment å være en snever unntaksregel, jf Rt-1999-177, må det være riktig å bruke bestemmelsen i nærværende tilfelle. Skifterettens dom må etter dette bli å stadfeste.

Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten må vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180. For sak 99-00059 A (skjevdeling) er det hovedregelen i første ledd som må anvendes, idet lagmannsretten ikke finner grunnlag for å benytte unntaksregelen i denne bestemmelse. For denne sak har ankemotpartens prosessfullmektig levert omkostningsoppgave for et beløp av kr 34000, alt som salær. Oppgaven legges til grunn, og omkostningene fastsettes til dette beløp.

Når det gjelder sak 98-01822 A (underholdsbidrag), har anken ikke ført fram for så vidt angår realiteten. Det kompliserer imidlertid saken at ankeforhandlingene har vært vidløftiggjort fordi ankemotparten har tatt opp spørsmålet om nedsettelse og eventuelt bortfall av bidrag, som etter lagmannsrettens avgjørelse ikke kan tas under behandling i nærværende sak. Om de rettslige spørsmål i denne forbindelse vises til Schei: Tvistemålsloven Bind I (1998) s. 563. Nærværende sak skiller seg fra den som ble behandlet i Rt-1985-1355, ved at de spørsmål som ikke er tatt under behandling, har medført en ikke ubetydelig tidsbruk ved behandling av bidragsspørsmålet. Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at spørsmålet om saksomkostninger for denne domstol på dette punkt må vurderes etter §180 annet ledd, jf §174 annet ledd, og at ankemotparten bør tilkjennes dekning for en del av sine saksomkostninger. Andelen settes skjønnsmessig til 2/3 av ankemotpartens omkostninger, som ifølge omkostningsoppgave - som lagmannsretten legger til grunn - utgjør kr 25500. Av dette beløpet utgjør salær kr 25000, mens resten gjelder vitneutgifter. Den andel ankende part pålegges å betale, settes til kr 17000.

Omkostningsavgjørelsene for første instans finnes det ikke grunnlag for å endre. Det bemerkes imidlertid at spørsmålet om saksomkostninger i sak 98-01822 A skulle vært avgjort etter tvistemålsloven §174 annet ledd, som imidlertid i det foreliggende tilfelle ville ha ført til det samme resultat.

Lagmannsrettens dom er enstemmig.

Domsslutning:

I sak 98-01822 A:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 17000 - syttentusen - til B innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.

I sak 99-00059 A:

1. Skifterettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 34000 - trettifiretusen til B innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.