Rt-1985-1355

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-12-19
Publisert:	Rt-1985-1355 (424-85)
Stikkord:	(Philipsdommen), Skatterett, Petroleumsrett, Forvaltningsrett, Obligasjonsrett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om staten kunne endre betalingsfrist for produksjonsavgiften for oljeselskaper på norsk kontinentalsokkel, samt om oljeselskapene hadde krav på erstatning for rentetapet som fulgte av endret betalingsfrist.
Saksgang:	Oslo byrett 15.10.1982 - Eidsivating lagmannsrett 07.04.1984 - Høyesterett HR-1985-171, L.nr. 171/1985
Parter:	Staten v/Olje- og energidepartementet (regjeringsadvokat Bjørn Haug) mot 1. Phillips Petroleum Company Norway, 2. American Petrofina Exploration Company of Norway, 3. Norsk Agip A/S, 4. Norsk Hydro A/S, 5. Elf Aquitaine Norge A/S, 6. Total Marine Norge A/S, 7. Eurafrep Norge A/S, 8. Cofranord A/S og 9. Coparex Norge A/S (advokat Per Brunsvig)
Forfatter:	Holmøy, Langvand, Sinding-Larsen, Christiansen, Michelsen
Lovhenvisninger:

Dommer Holmøy: Phillips Petroleum Company Norway og to andre selskaper fikk den 17. august 1965 tillatelse til undersøkelse etter og utvinning av petroleumsprodukter på visse blokker på norsk kontinentalsokkel. Antall rettighetshavere etter denne tillatelse - utvinningstillatelse nr. 018 av 1965 - er senere utvidet til å omfatte de ni selskaper som er parter i denne sak. Partsforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer. Rettighetshaverne omtales samlet som Phillipsgruppen.

Utvinningstillatelse 018 ble gitt med hjemmel i lov av 21. juni 1963 nr. 12 om utforsking og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster og forskrifter gitt ved kongelig resolusjon av 9. april 1965. Etter sin tekst skulle tillatelsen gjelde «på de vilkår som følger av Resolusjonen, de til enhver tid utferdigede bestemmelser i henhold hertil, og for øvrig på de vilkår som er fastsatt nedenfor».

Blant vilkårene inngikk betaling av en engangsavgift, årlige arealavgifter ved forlengelse av tillatelsen etter utløpet av seks år, og en produksjonsavgift. Beregningen av produksjonsavgiften var regulert i forskriftenes §26 og §27 og utvinningstillatelsens punkt 3 (d) og (e). Produksjonsavgiften var satt til 10 prosent av bruttoverdien av det utvunne på produksjonsstedet. Etter resolusjonens §26 annet ledd skulle avgiften betales i halvårsterminer, og innen tre måneder etter utløpet av hver termin. Disse regler om betaling av avgiften var ikke inntatt i tillatelsen.

Ved kongelig resolusjon av 8. desember 1972 ble det gitt nye forskrifter om undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske petroleumsforekomster. Reglene om produksjonsavgift - i 1972-resolusjonen kalt royalty - innebar flere endringer i forhold til 1965-resolusjonen. Royalty skulle blant annet fastsettes etter en varierende prosentsats. Betaling skulle etter 1972-resolusjonens §26 sjette ledd skje kvartalsvis innen 30 dager etter utløpet av hvert kvartal.

Utkast til de nye forskrifter var utarbeidet av Statens oljeråd. I Oljerådets utkast var det uttrykkelig oppregnet hvilke bestemmelser i 1965-resolusjonen som fortsatt skulle gjelde for tillatelser meddelt før den nye resolusjon trådte i kraft. Formelt ble 1965-resolusjonen ikke opphevet. Etter forslag fra Olje- og energidepartementet ble det imidlertid i 1972-resolusjonen ikke inntatt noen uttrykkelig bestemmelse om forholdet til tillatelser etter 1965-resolusjonen. Ifølge departementets foredrag var den beste løsning «en ikrafttredelsesbestemmelse som kun fastslår at resolusjonen trer i kraft straks». I foredraget uttales ellers blant annet at det burde utvises forsiktighet med å anvende den nye resolusjon på eldre konsesjoner. Departementet sa seg enig i de unntak fra tilbakevirkning som var foreslått av Oljerådet, men mente at det også var andre bestemmelser som burde unntas, «bl.a. bestemmelsene i departementets utkast §21 og §30».

Oljerådet foreslo at de nye prosentsatser for produksjonsavgift ikke skulle gjelde for eldre tillatelser. Det foreslo derimot ikke noe unntak for de nye regler om betalingsterminer og betalingsfrister som denne sak gjelder. Noe unntak fra disse regler er heller ikke omtalt i departementets foredrag.

Fra statens side ble det allerede i 1973 hevdet at de kortere betalingsterminer og betalingsfrister etter 1972-resolusjonen også skulle gjelde i forhold til utvinningstillatelser meddelt etter 1965-resolusjonen. Phillipsgruppen protesterte mot dette.

Fra og med første kvartal 1974 benyttet staten sin rett etter 1972-resolusjonens §26 tiende ledd, jfr. også 1965-resolusjonens §26 fjerde ledd, til å ta ut produksjonsavgiften i form av utvunnet petroleum istedenfor i penger.

Staten krevde så fra og med tredje kvartal 1977 produksjonsavgift dels i penger og dels i form av utvunnet petroleum. I brev av 28. oktober 1977 fra Oljedirektoratet til Phillipsgruppen ble det gitt en redegjørelse for oppkreving av royalty for tredje og fjerde kvartal 1977 som forutsatte at 1972-resolusjonens betalingsregler ble lagt til grunn. I brev av 19. desember 1977 gav Oljedirektoratet en begrunnelse for sitt syn med hensyn til anvendelsen av 1972-resolusjonens betalingsregler. Phillipsgruppen påklaget Oljedirektoratets vedtak til Olje- og energidepartementet, som stadfestet vedtaket.

For å få en praktisk løsning ble det inngått en avtale om kvartalsvis betaling i samsvar med statens krav, men under forutsetning av at dette ikke prejudiserte noe med hensyn til partenes stilling.

Phillipsgruppen anla sak mot staten v/Olje- og energidepartementet ved Oslo byrett. Det ble krevd erstatning med til sammen 49320 kroner for rentetap som gruppen var blitt påført ved de forkortede betalingsterminer og betalingsfrister fra og med tredje kvartal 1977 til og med 2. kvartal 1982. Videre krevde Phillipsgruppen fastsettelsesdom for at §26 sjette ledd i 1972-resolusjonen ikke fikk anvendelse på betaling av produksjonsavgift for fremtidig produksjon etter utvinningstillatelse 018 av 1965, subsidiært at bestemmelsene bare fikk anvendelse mot erstatning til Phillipsgruppen. Det var enighet om beregningen av erstatningsbeløpene.

Oslo byrett avsa 15. oktober 1982 dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/Olje- og energidepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til:

Phillips Petroleum Company Norway NOK 16326119

American Petrofina Exploration Company of Norway NOK 14814006

Norsk Agip A/S NOK 6391130

Elf Aquitaine Norge A/S NOK 4050802

Norsk Hydro A/S NOK 3403241

Total Marine Norsk A/S NOK 2011384

Eurafrep Norge A/S NOK 223185

Coparex Norge A/S NOK 192194

Cofranord A/S NOK 144259

Tilsammen NOK 49556320

med 15% p.a. renter fra 1. oktober 1982 til betaling skjer.

2. §26 sjette ledd i kgl. res. av 8. desember 1972 kommer ikke til anvendelse på betaling av produksjonsavgift etter §3 (d) i utvinningstillatelse nr. 018 av 17. august 1965 av det som blir produsert etter 1. juli 1982.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Staten v/Olje- og energidepartementet påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Erstatningskravet etter Phillipsgruppens påstand for lagmannsretten utgjorde i alt 88340050 kroner, som omfattet rentetap frem til hovedforhandlingen for lagmannsretten.

Eidsivating lagmannsrett avsa 7. april 1984 dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/Olje- og energidepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale til

Phillips Petroleum Company Norway A/S 32588561 - trettitomillionerfemhundreogåttiåttetusenfemhundreog- sekstien 00/100 - kroner

Fina Exploration Norway 26469426 -tjueseksmillionerfirehundreogsekstinitusenfirehundreog- tjueseks 00/100 - kroner

Norsk Agip A/S 11403394 - ellevemillionerfirehundreogtretusentrehundreog- nittifire 00/100 - kroner

Elf Aquitaine Norge A/S 7210412 - sjumillionertohundreogtitusenfirehundreogtolv 00/100 - kroner

Norsk Hydro A/S 6005578 - seksmillionerfemtusenfemhundreogsyttiåtte 00/100 - kroner

Total Marine Norsk A/S 3653769 - tremillionersekshundreogfemtitretusensjuhundreog- sekstini 00/100 - kroner

Eurafrep Norge A/S 400156 - firehundretusenetthundreogfemtiseks 00/100 - kroner

Coparex Norge A/S 342220 - trehundreogfirtitotusentohundreogtjue 00/100 - kroner

Cofranord A/S 266534 - tohundreogsekstisekstusenfemhundreogtrettifire 00/100 - kroner

Tilsammen 88340050 - åttiåttemillionertrehundreogførti tusenogfemti 00/100 - kroner, med 15 - femten - % rente pr. år fra 1. januar 1984 til betaling skjer.

2. §26 sjette ledd i kgl. res. av 8. desember 1972 kommer ikke til anvendelse på betaling av produksjonsavgift etter §3 (d) i utvinningstillatelse nr. 018 av 17. august -20. august 1965 for så vidt gjelder det som blir produsert etter 1. januar 1984.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes staten v/Olje- og energidepartementet til å betale til ankemotpartene 135856 - etthundreogtrettifemtusenåttehundreogfemtiseks 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.»

For ordens skyld nevnes at henvisningen i punkt 2 i henholdsvis byrettens og lagmannsrettens domsslutning til 1972-resolusjonens §26 sjette ledd må forstås slik at den gjelder første punktum i denne bestemmelse. Partene har for Høyesterett bekreftet at annet punktum om renter ved forsinket betaling ikke er omtvistet i saken.

Lagmannsrettens dom er enstemmig i sitt resultat, men delt i begrunnelsen. To av dommerne fant - i likhet med byretten, men med en annen begrunnelse - at betalingsreglene i 1972-resolusjonen etter sitt innhold ikke fikk anvendelse i forhold til utvinningstillatelse nr. 018 av 1965. Den tredje av lagmannsrettens dommere bygde på at staten var avtalerettslig bundet til å opprettholde de økonomiske vilkår som var satt med hjemmel i loven av 1965, herunder betalingsterminene og oppgjørsfristene etter 1965-resolusjonen.

Staten v/Olje- og energidepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til de avsagte dommer. Jeg finner å burde nevne at det fra statens side er gjort gjeldende at lagmannsrettens gjengivelse av statens anførsler på flere punkter er mangelfull. Dette forhold er dog ikke påberopt som ankegrunn.

Før ankeforhandlingen for Høyesterett ble det vedtatt en lov om petroleumsvirksomhet - lov 22. mars 1985 nr. 11. Ved kongelig resolusjon av 14. juni ble loven satt i kraft 1. juli 1985, samtidig som det ble gitt forskrifter med hjemmel i loven. Loven av 21. juni 1963 nr. 12 er ved den nye lov begrenset til å gjelde andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster. Resolusjonene av 1965 og 1972 er opphevet.

Regler om produksjonsavgift er gitt i loven §15 og forskriftenes kapittel V. Etter §24 første ledd i 1985-forskriftene forfaller produksjonsavgiften til betaling kvartalsvis innen 30 dager etter utløpet av vedkommende kvartal, på samme måte som etter 1972-forskriftenes §26 sjette ledd.

I 1985-resolusjonens §50 er det gitt overgangsbestemmelser om forholdet til tillatelser gitt etter henholdvis 1965-resolusjonen og 1972-resolusjonen. Etter 1985-resolusjonens §50 nr. 4 skal prosentsatsene for produksjonsavgift i denne resolusjons §22 første til fjerde ledd ikke gjelde i forhold til utvinningstillatelsene etter 1965-resolusjonen, og rettighetshaverne etter slike utvinningstillatelser skal fortsatt betale produksjonsavgift på 10 prosent. Overgangsbestemmelsene inneholder ingen reservasjon for de øvrige bestemmelser om produksjonsavgift.

Phillipsgruppen har for Høyesterett nedlagt påstand om fullbyrdelsesdom for rentetap frem til 30. juni 1985, da 1972-resolusjonen ble avløst av 1985-resolusjonen. Dessuten kreves dom for rett til erstatning for rentetap for tredje kvartal 1985 som følge av anvendelsen av 1985-resolusjonens §24 første ledd, dog slik at utmålingen av erstatning for dette kvartal utsettes til senere avgjørelse av Høyesterett eller hjemvises til behandling av underordnet domstol. Videre kreves fastsettelsesdom for tiden etter tredje kvartal 1985, og da prinsipalt for at forfallstiden for fremtidige betalinger skal bero på 1965-resolusjonens §26 annet ledd.

For Høyesterett har det funnet sted en utvidet bevisførsel om de forhold som førte frem til 1972-resolusjonen. I tillegg er saken utvidet til å gjelde anvendelsen av 1985-resolusjonen.

Til bruk for Høyesterett har åtte vitner forklart seg ved bevisopptak. Fire av vitnene forklarte seg også for lagmannsretten, ett av dem ved bevisopptak. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg kommer tilbake til i den utstrekning jeg finner det nødvendig.

Regjeringsadvokaten har som en bakgrunn for statens anførsler gitt en oversikt over prisutviklingen internasjonalt for olje og gass og over en rekke forhold vedrørende utvinning av olje og gass på norsk sokkel. Oversikten omfatter situasjonen da de første undersøkelses- og utvinningstillatelser ble gitt og den senere utvikling, organisering av norske myndigheters arbeid med petroleumsvirksomheten, utviklingen innen administrasjonen og de forskjellige utvalg og råd m.v. som har vært i arbeid fra begynnelsen av 1960-årene og deres mandat. Det er videre gitt en oversikt over lover, forskrifter og tillatelser gitt i tidsrommet 1963-1985.

Fra statens side er i hovedtrekk gjort gjeldende:

Den endring i betalingsfrister og betalingsterminer saken gjelder, har en helt minimal betydning for oljeselskapene. Det rentetap det er tale om, tilsvarer en økning i produksjonsavgiften på 0,3 prosent, altså fra 10 til 10,3%. Ved vurderingen av den økonomiske betydning for oljeselskapene må det også gjøres fradrag for inntektsskatt, som er opplyst å utgjøre 80%. Både fra statens og oljeselskapenes side har det vært lagt vekt på det samlede beløp som betales i skatter og avgifter. Endringene i betalingsreglene har en helt bagatellmessig økonomisk betydning sammenlignet med de meget betydelige skatteskjerpelser som har vært pålagt oljeselskapene som en følge av den helt dramatiske økning i oljeprisene.

Betydningen av endringene i betalingsreglene er også helt bagatellmessig sett i forhold til den risiko og de enorme investeringer som har vært forbundet med oljeutvinning på norsk sokkel. Oljeselskapene har også måttet akseptere strenge sikkerhetsforskrifter.

Det var i 1965 usikkert om man ville finne olje på norsk sokkel. Intet oljeselskap kunne vente at de vilkår som den gang ble satt, skulle bli stående uendret. Det er i denne forbindelse også pekt på at Phillips Petroleum Company, som var tidlig ute med sin søknad om utvinningstillatelse, hadde en bred erfaring. Den norske stat stod overfor helt nye problemer, og hadde ingen utbygd administrasjon på dette område.

For så vidt angår de forskrifter som ble gitt ved kongelig resolusjon av 1965 og de enkelte utvinningstillatelser som ble gitt etter resolusjonen, fremheves at disse ikke innebærer noen avtalerettslig binding fra statens side. Det er tale om forvaltningsrettslige forskrifter og vedtak, ikke om privatrettslige avtaler. De forutgående drøftelser med selskapene hadde ikke preg av kontraktsforhandlinger, men høringer. Man tok nok sikte på å utarbeide regler som selskapene ville akseptere, men det er like fullt tale om offentligrettslige regler. Det endelige utkast ble heller ikke sendt selskapene til godkjennelse. Også den form reglene fikk, taler mot at det her skulle være tale om en avtalerettslig binding fra statens side. Et annet forhold er at selskapene forpliktet seg til å gjennomføre et bestemt arbeidsprogram.

Det materiale man har fra utarbeidelsen av forskrifter og utvinningsformular i 1965, viser at terminer og frister for betaling av produksjonsavgift ikke var noe vesentlig punkt.

Det ble fra statens side ikke gitt noen tilsikring om at det regelverk som gjaldt i 1965, ikke skulle endres i konsesjonsperioden. Fra oljeselskapenes side forsøkte man å få akseptert at beskatningsreglene ikke skulle endres. Det samme gjaldt forskriftene for utvinning. Begge deler ble avvist fra statens side.

Med hensyn til betydningen av punkt 1 siste avsnitt i utvinningstillatelsen, der det er fastsatt at den «gjelder på de vilkår som følger av Resolusjonen, de til enhver tid utferdigede bestemmelser i henhold hertil, og for øvrig på de vilkår som er fastsatt nedenfor», er det statens syn at denne bestemmelse ikke er til hinder for at staten kan endre bestemmelsene i resolusjonen. Utvinningstillatelsens formulering på dette punkt ble noe endret i forhold til de utkast som hadde vært forelagt oljeselskapene. I disse utkast var det for så vidt angår fremtidige bestemmelser vist til resolusjonens §37, der det uttrykkelig er bestemt at departementet med virkning også for eldre tillatelser kan gi regler om hvordan undersøkelse etter eller utnyttelse av petroleumsforekomster til enhver tid skal foregå, blant annet om enkelte nærmere angitte forhold. Fra statens side hevdes at det brev av 20. august 1965 fra Oljerådets formann til oljeselskapene som var foranlediget av deres henvendelser om betydningen av denne endring i utvinningstillatelsen, ikke begrenser adgangen til å endre forskriftene. Noen slik begrensning ligger ikke i brevets innhold. Oljerådets formann ville for øvrig heller ikke hatt kompetanse til å binde staten til ikke å endre forskriftene. I forbindelse med betydningen av dette brev fremholdes videre at det er et åpent spørsmål om oljeselskapene, slik de hevder, først undertegnet tillatelsen etter at de hadde mottatt brevet.

Lagmannsretten har vurdert bevisene feil når den har lagt til grunn at motivet for endringen i betalingsreglene i 1972-resolusjonen var å skjerpe oljeselskapenes økonomiske betingelser. Vitneforklaringene for lagmannsretten er ikke helt ut korrekt gjengitt. Den utvidede bevisførsel for Høyesterett viser at motivet dels lå i valutamessige og kredittpolitiske problemer med de lange betalingsterminer, og dessuten i hensynet til valutakontrollen. Videre ønsket man en koordinering med de regler som gjaldt for betaling av skatt. Bevisførselen viser at man både i Norges Bank, Finansdepartementet og Industridepartementet i 1971-72 og senere var opptatt av disse spørsmål. Det er ikke samsvar mellom vurderingene den gang og det som er uttalt blant annet av sjefen for Norges Banks valutaavdeling i anledning av denne sak om at betaling av royalty ikke har skapt valutamessige problemer.

Det er generelt fremhevet at utarbeidelsen av forskriftsverket for kontinentalsokkelen er skjedd i et nært samarbeid med Stortinget, som også har gitt pålegg om innholdet av forskriftene. I forbindelse med revisjonen i 1972 er det vist til St. meld. nr. 76 for 1970-71, der det blant annet pekes på at aktiviteten på kontinentalsokkelen reiser en rekke spørsmål av valutamessig og kontrollteknisk art, se side 28 og side 29.

Videre er det vist til Innst. S. nr. 294 for 1970-71 side 639, der Stortingets forsterkede Industrikomité i forbindelse med de prinsipper som bør legges til grunn ved revisjonen av forskriftene, forutsetter at man vurderer nødvendigheten av å styrke den økonomiske kontroll av all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.

Etter statens mening kan man heller ikke, slik lagmannsretten har gjort, bare vurdere behovet for endringer ut fra situasjonen slik den hadde materialisert seg i 1972. Vurderingen må skje ut fra hele den internasjonale utvikling som var i gang.

Fra statens side er det gjort rede for forberedelsen av 1972-resolusjonen. Det understrekes at spørsmålet om tilbakevirkning ble grundig vurdert, først av Statens oljeråd, og deretter av Industridepartementet, som også forela spørsmålet for Justisdepartementets lovavdeling. Man var klar over at oljeselskapene, som uttalte seg både overfor Oljerådet og overfor Industridepartementet på grunnlag av Oljerådets innstilling, hadde generelle innvendinger mot at de nye regler skulle gjelde overfor eldre tillatelser.

Oljerådet, først og fremst ved formannen, daværende ekspedisjonssjef Jens Evensen, og viseformannen, sorenskriver Halvor Husaas, foretok en detaljert gjennomgang av de enkelte regler, og kom til at de nye regler burde gjelde også overfor eldre tillatelser, med forbehold for visse bestemmelser som var av en slik karakter at de burde anses «som en integrerende del av konsesjonsavtalen». Oljerådet foreslo uttrykkelige unntak, blant annet for de nye satser for produksjonsavgift §26. De øvrige bestemmelser i 1972-resolusjonens §26 var derimot etter Oljerådets mening «klargjøringer og justeringer» som også burde gjelde overfor eldre tillatelser.

Industridepartementet var i prinsippet enig i Oljerådets utkast, men fant at flere bestemmelser i 1965-resolusjonen fortsatt burde gjelde for eldre tillatelser. Resultatet ble at man ikke tok inn noen uttrykkelig bestemmelse i 1972-resolusjonen om hvilke bestemmelser i 1965- resolusjonen som skulle gjelde eldre tillatelser, men forutsatte at spørsmålet skulle løses ved dispensasjonspraksis. Bestemmelsen i 1972- resolusjonens §60 om at resolusjonen trer i kraft straks, må tolkes på denne bakgrunn.

Etter statens oppfatning er det klart hva man har villet: De nye regler skulle gjelde i forhold til eldre tillatelser, men med dispensasjonsadgang for departementet. Dette må da få gjennomslagskraft. Det må i denne sammenheng legges vekt på at forskriftene var rettet mot en begrenset gruppe profesjonelle selskaper som hadde stadig kontakt med forvaltningen, og som måtte være klar over hva meningen var. Til slike forskrifter kan det ikke stilles de samme formelle krav som til forskrifter rettet mot en mer omfattende almenhet. Det vil i dette tilfelle heller ikke være riktig å bruke Grunnloven §97 som tolkingsmoment.

Det er ikke riktig, som forutsatt av lagmannsretten, at departementet ikke hadde hjemmel for å dispensere fra forskriftene, se 1972- resolusjonens §58 tredje ledd.

Industridepartementet har fastholdt sitt syn på tilbakevirkningsspørsmålet og lagt dette til grunn i de situasjoner der det har hatt betydning, også når det ville vært en fordel for staten å anvende 1965-resolu sjonen.

Spørsmålet om en anvendelse av 1972-resolusjonens §26 sjette, syvende og åttende ledd på utvinningstillatelse 018 ble i 1973 forelagt Justisdepartementets lovavdeling, som ikke fant det særlig tvilsomt at reglene her kunne anvendes.

I 1974 tok Industridepartementet opp spørsmålet om enkelte endringer i 1972-resolusjonen med Petroleumslovutvalget. I den forbindelse ble det også reist spørsmål om en klargjøring av overgangsbestemmelsene. Petroleumslovutvalget fant at det ikke var grunn til å vurdere dette spørsmål i forbindelse med de endringer som det da var aktuelt å gjennomføre. Heller ikke Petroleumslovutvalget kunne således ha vært i tvil om den tilbakevirkningsadgang som var forutsatt av departementet.

Fra statens side er videre vist til de vurderinger som fant sted i forbindelse med den skjerping av oljebeskatningen som ble gjennomført ved lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v., herunder betenkninger om tilbakevirkningsspørsmålet av professorene Sjur Brækhus og Carl August Fleischer og et notat av Justisdepartementets lovavdeling. Disse utredninger forelå for Stortinget under lovbehandlingen. Det er også vist til andre utredninger om tilbakevirkningsspørsmålet. Staten fremhever særlig lovavdelingens notat, som er tatt inn som vedlegg til Ot. prp. nr. 26 for 1974-75. Lovavdelingen bekrefter her også sin uttalelse fra 1973 om adgangen til å anvende 1972-resolusjonen §26 sjette ledd flg. overfor eldre tillatelser. Lovavdelingens synspunkter på grunnlovmessigheten av den foreslåtte beskatning ble lagt til grunn under lovbehandlingen, se Ot. prp. nr. 26 for 1974-75 side 4 og Innst. O. nr. 60 for 1974-75 side 19-20.

Etter statens oppfatning kan det ikke ha noen betydning for spørsmålet om anvendelse av 1972-resolusjonen på eldre tillatelser at den i §2 definerer «rettighetshaver» som den som har fått tillatelse etter «denne resolusjon», og deretter - i §26 - fastsetter hvilken royalty rettighetshaverne skal betale. Dette er vanlig lovteknikk, også når bestemmelser skal gjelde eldre tillatelser m.v. I alle fall må formålet med resolusjonen her være avgjørende, se også det generelle virkeområde for resolusjonen som er angitt i §1.

En anførsel som det fra statens side legges vesentlig vekt på, er knyttet til det normprissystem som ble fastsatt ved kongelig resolusjon av 25. juni 1976 med hjemmel i loven av 21. juni 1963 nr. 12 om utforsking og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster, og petroleumsskatteloven av 13. juni 1975 nr. 35. Ved normprisforskriftene ble det gjennomført en koordinert prisfastsetting først og fremst i relasjon til skatt og beregning av produksjonsavgift. Forskriftene forutsetter etter statens mening kvartalsvis betaling med midlertidige innbetalinger og senere renteavregning. Disse betalingsreglene ble for produksjonsavgiften innpasset i 1972-resolusjonens §26.

Forskriftene av 1976, som utvilsomt også gjelder for eldre tillatelser, innebærer etter statens mening en selvstendig fastsettelse av betalingsreglene i 1972-resolusjonen, også reglene om kvartalsvis oppgjør. Dersom man måtte finne det tvilsomt om 1972-resolusjonen på dette punkt etter sitt innhold får anvendelse på eldre tillatelser, er denne tvil ryddet av vegen ved 1976-resolusjonen. Til støtte for denne virkning av 1976-resolusjonen vises til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1981-809, der det i forhold til retten til krigspensjon etter lov av 13. desember 1946 nr. 22 ble lagt vekt på den lovforståelse som var lagt til grunn ved senere endrings- og tilleggslover.

Også vurderingen av om det foreligger grunnlovstridig tilbakevirkning, må skje etter forholdene ved gjennomføringen av normprissystemet i 1976. Normprisforskriftene innebar meget betydelige endringer for produksjonsavgiften. Videre pekes på den sterke prisøking som hadde funnet sted og den betydelige skatteskjerpelse som var gjennomført ved petroleumsskatteloven. Sett i denne sammenheng får endringene i betalingsreglene en helt bagatellmessig betydning.

Anførslene i tilknytning til forskriftene av 1976 ble også gjort gjeldende for lagmannsretten, uten at de er gjengitt eller vurdert i lagmannsrettens dom.

For så vidt angår forholdet til Grunnloven §97, fremheves at det her må skje en totalvurdering. Norges profil som et politisk stabilt land ble markert i resolusjonen av 1965, og det er ikke holdepunkter for å hevde at denne linje er fraveket ved de endringer som har funnet sted. Når hensyn også tas til den økonomiske utvikling, formålet og behovet for endringer på et så nytt og omfattende område, kan endringene ikke være i strid med Grunnloven §97. Dette måtte være utvilsomt allerede i 1972, og enn mer i 1976. Det ble foretatt en detaljert og grundig vurdering av endringene i 1972-resolusjonen, ikke bare i forhold til Grunnloven, men også av rimeligheten av tilbakevirkning.

Som et mer spesielt moment nevnes at staten ensidig kan velge å ta ut hele produksjonsavgiften i utvunne petroleumsprodukter. I så fall vil oljeselskapene ikke oppnå den kredittfordel som ligger i betalingsterminer og frister.

Det må ved totalvurderingen videre legges vekt på at staten har gått med på en foreløpig ordning i et omtvistet spørsmål om referansepunktet for beregningen av produksjonsavgift. Uenigheten gjelder om produksjonsavgiften i forhold til eldre utvinningstillatelser skal beregnes etter verdien på produksjonsstedets avskipningspunkt som fastsatt i 1972- resolusjonen, eller på et tidligere stadium i produksjonsprosessen. Ordningen omfatter utvinning på Ekofiskfeltet, og innebærer en fordel for selskapene som bare i 1982 utgjorde nærmere 125 millioner kroner.

Etter statens mening foreligger det ingen særskilte forvaltningsrettslige skranker for adgangen til å endre forskriftene.

Spørsmålet om avtalerettslige skranker oppstår ikke i og med at staten ikke er avtalerettslig bundet. Subsidiært fremholdes at også avtaler kan kreves endret med hjemmel i avtalerettslige regler, og at en endring etter disse regler kan kreves gjennomført uavhengig av bestemte former. Det er således ikke nødvendig at endringen har fått uttrykk i en kongelig resolusjon. Den endring saken gjelder, kan ikke angripes selv om det legges til grunn at staten som utgangspunkt er avtalerettslig bundet.

Fra statens side påstås saken avvist for så vidt den er utvidet til å omfatte betalingsreglene i kongelig resolusjon av 14. juni 1985 §24 første ledd, gitt med hjemmel i lov av 22. mars 1985 nr. 11 om petroleumsvirksomhet §57. Avvisningspåstanden gjelder både Phillipsgruppens krav på dom for erstatning for tredje termin 1985 og krav på fastsettelsesdom for betalingsplikten etter fremtidige terminer, jfr. Phillipsgruppens påstand punkt 1 b og 2. Prosessuelt er det heller ikke adgang til å få dom for at fremtidige forfallsterminer skal beregnes etter 1965-re solusjonen, som Phillipsgruppen prinsipalt har krevd i punkt 2.

Subsidiært gjør staten gjeldende at det etter overgangsbestemmelsene i 1985-resolusjonens §50 er helt klart at betalingsreglene i §24 første ledd også gjelder overfor tillatelser gitt etter 1965-resolusjonen. Forskriftene ble forelagt Stortinget under lovbehandlingen. En tilsidesettelse av forskriftene kan i tilfelle bare skje på grunnlag av Grunnloven §97, og en slik vurdering bør ikke foretas av Høyesterett som første instans. Det er statens mening at forskriftene på dette punkt klart ikke er i strid med Grunnloven §97. En fullstendig vurdering av spørsmålet krever imidlertid en omfattende tilleggsdokumentasjon.

Fra statens side er nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt:

Saken avvises for så vidt angår:

a) Krav om dom for erstatning for rentetap vedrørende perioden fra 1. juli 1985, herunder kravet om fastsettelsesdom for slik erstatningsplikt med etterfølgende utmåling av erstatning til senere avgjørelse av Høyesterett eller lagmannsrett.

b) Krav om generell fastsettelsesdom for beregning av forfallstidene som fastsatt i kgl. resolusjon av 9. april 1965, §26 annet ledd ved fremtidige betalinger av produksjonsavgifter.

Subsidiært:

Staten frifinnes.

2. For så vidt angår øvrige krav: Staten frifinnes.

3. Staten v/Olje- og energidepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Fra Phillipsgruppens side er i hovedtrekk gjort gjeldende:

Denne sak gjelder ikke gyldigheten av loven av 1985 eller noen bestemmelse der, og heller ikke av de kongelige resolusjoner av henholdsvis 1972 og 1985. Saken gjelder bare forvaltningsutøvelse, lovligheten av å anvende med tilbakevirkende kraft §26 sjette ledd i 1972-resolusjonen og §24 første ledd i 1985-resolusjonen overfor utvinningstillatelse nr. 018 av 1965. Det er rettmessigheten av Oljedirektoratets pålegg om innkreving av 28. oktober 1977, stadfestet av departementet 14. mars 1978, og de etterfølgende suksessive pålegg saken dreier seg om.

Phillipsgruppen hevder prinsipalt at påleggene er ugyldige fordi hverken 1972-resolusjonen eller 1985-resolusjonen etter sitt eget innhold gir hjemmel for påleggene. Subsidiært hevdes at påleggene er ugyldige på grunn av avtalebrudd, og fordi de er i strid både med forvaltningsrettslige prinsipper og med Grunnloven.

Phillipsgruppen mener at man fra statens side under utarbeidelsen av 1972-resolusjonen neppe kan ha vurdert at den endring saken gjelder, kunne innebære overføringer til staten av beløp i 100-millionerklassen. Dersom man under utarbeidelsen av 1972-resolusjonen hadde vært klar over betydningen av tilbakevirkningen, må man kunne gå ut fra at spørsmålet ville vært klarlagt med en uttrykkelig unntaksbestemmelse. Saken er derfor nærmest resultatet av en arbeidsulykke.

Det fremheves at Stortinget ikke har vurdert 1972-resolusjonen, og heller ikke de enkelte bestemmelser i 1985-resolusjonen. Forskriftene har således ikke krav på noen spesiell solennitet på grunn av Stortingets behandling. Den uklarhet som er oppstått, er Regjeringens og departementets ansvar.

Etter Phillipsgruppens syn er det egnet til å skape forvirring når det trekkes paralleller mellom skatteforhold og de royalty-forhold denne sak gjelder. Selskapenes forsøk på å oppnå en avtale om skattesatser ble ikke akseptert, og skattespørsmål er ikke regulert av utvinningstillatelse nr. 018. Utvinningstillatelsen regulerer derimot royalty-satsen, og også de øvrige vilkår knyttet til royalty ved at den inkluderer 1965-resolusjonen. Dette begrenser statens adgang til endringer i royalty-bestemmelsene. Adgangen til å skjerpe skattene er ikke relevant for adgangen til å endre royalty-vilkårene. Royalty er noe annet enn skatt. Det er tale om en avgift som anses som et vederlag for utvinningsretten. Den beregnes av brutto produksjonsverdi uten hensyn til lønnsomhet. Det er riktig at selskapene vurderer de samlede overføringer til staten. Men verken en reduksjon eller en økning i skattebyrden kan berettige en endring i royalty. At Phillipsgruppen har måttet tåle så mange andre byrder, er ingen begrunnelse for å skjerpe royalty-vilkårene.

Phillipsgruppen aksepterer ikke statens syn om at saken relativt sett gjelder et ubetydelig beløp. Ved vurderingen av sakens økonomiske betydning må det også tas hensyn til at Phillips kan regne med utvinning på Ekofiskfeltet frem til konsesjonstidens utløp i år 2011. Størrelsen av tapet er for øvrig like lite relevant i denne sak som i enhver annen sak om erstatning på grunn av tap i næring, og like lite som i andre slike saker er det grunn til å trekke inn skatter som en reduksjon av tapet.

Saken reiser det prinsipielle spørsmålet om staten etter norsk rett ensidig kan endre vilkår fastsatt - ved avtale eller forvaltningsvedtak - for virksomhet på norsk sokkel. Saken følges med oppmerksomhet internasjonalt, også av selskaper som overveier å etablere seg på norsk sokkel.

Saken gjelder etter Phillipsgruppens syn et oversiktlig tema.

Normprissystemet, innført i 1976, som det fra statens side legges betydelig vekt på, er etter Phillipsgruppens mening uten relevans i denne sak. Normprissystemet gjelder beregningsprinsipper og saksbehandlingsregler. Betalingsreglene i 1972-resolusjonens §26 sjette ledd ble ikke endret ved normprisforskriftene. Reglene om midlertidige betalinger i paragrafens syvende ledd kan også anvendes i forhold til halvårlige betalingsterminer. Det samme gjelder renteavregningene etter åttende ledd, som heller ikke ble endret i 1976.

Spørsmålet om den rettslige konstruksjon av utvinningstillatelse nr. 018 - om den skal ses som en avtale eller en forvaltningsakt - er etter Phillipsgruppens syn ikke avgjørende for statens adgang til en slik endring saken gjelder. Avgjørende etter begge konstruksjoner må være de realiteter som taler mot en slik endringsadgang. Den riktige karakteristikk vil antagelig være å se utvinningstillatelser som et blandingstilfelle, slik man finner uttrykk for i karakteristikker som «forvaltningsvedtak med kontraktsrettslige momenter» eller «konsesjonsavtale».

Som avtale dekker utvinnningstillatelsen to forhold:

Staten overdrar en rett til undersøkelse og en eksklusiv rett til utvinning mot at Phillipsgruppen betaler arealavgift og eventuelt produksjonsavgift. En begrensning av statens adgang til endringer i denne del av utvinningstillatelsen følger av dens tekst og av brevet av 20. august 1965 fra Statens oljeråd. Det var dette som var grunnlaget for Phillipsgruppens investeringer, som frem til 1984 utgjorde 46 milliarder kroner - med tillegg av utgifter til en rekke ekstraprosjekter.

Konsesjonsdelen av utvinningstillatelsen innebærer at Phillipsgruppen kan drive undersøkelse og utvinning på norsk sokkel i samsvar med de sikkerhetsforskrifter, ordensforskrifter m.v. som ble gitt.

Det understrekes at adgangen til endringer må vurderes spesielt for den enkelte utvinningstillatelse. Det er for eksempel forskjell mellom formuleringen i utvinningstillatelse nr. 018 av 1965 og den formular som ble brukt for utvinningstillatelser i 1969, se om denne St. meld. nr. 95 (1969-70) side 36-37. Når det gjelder betingelser generelt, er det her både vist til resolusjonen av 1965 og «de bestemmelser som er eller senere blir fastsatt for undersøkelse etter og utvinning av petroleum . . .». En slik formulering kan i seg selv gi en videre adgang til forskriftsendringer enn formuleringen i utvinningstillatelse nr. 018, uten at det dog er tatt standpunkt til spørsmålet.

Når det gjelder situasjonen i 1965, pekes det på at det da var helt usikkert - både for staten og for selskapene - om man ville finne petroleum på norsk sokkel. For staten var målsettingen å finne frem til vilkår som var konkurransedyktige i forhold til andre land, og som kunne godtas av selskapene.

Under utarbeidelsen av 1965-resolusjonen og formularet for utvinningstillatelse nr. 018 av 1965, ble det ført inngående og til dels harde drøftelser med representanter for oljeselskapene, først om økonomiske og andre bestemmelser i resolusjonen og deretter om arbeidsprogram og blokktildeling. Det er ikke noe avgjørende spørsmål om disse drøftelsene anses som avtaleforhandlinger, eller som høringer som ledd i forberedelsen av forvaltningsrettslige forskrifter og vedtak. Etter Phillipsgruppens mening hadde drøftelsene karakter av avtaleforhandlinger. Det vesentlige er imidlertid at man kom frem til vilkår som både staten og selskapene ville akseptere. Selskapene oppfattet de fastsatte vilkår som bindende når ikke annet var bestemt.

Selskapene reagerte derfor også på den endring av utvinningsformularet som ble foretatt under den avsluttende behandling i departementet, og de nektet å undertegne utvinningstillatelser før de hadde fått brevet av 20. august 1965 fra Statens Oljeråd om betydningen av denne endring. Phillipsgruppen tar avstand fra statens oppfatning om at brevet er uten selvstendig innhold, og at Statens Oljeråd ikke hadde kompetanse til å binde staten med hensyn til adgangen til å endre forskriftene. Brevet måtte av selskapene oppfattes som et tilsagn om at forskriftene ikke ville bli endret utover hva det var hjemmel for i resolusjonens tekst. Med hensyn til den påståtte kompetansemangel for Statens oljeråd pekes det på at Oljerådet etter sitt mandat var statens representant under forhandlingene med selskapene, og at brevet var skrevet etter konferanse med departementet.

At departementet skulle ha ment å foreta noen realitetsendring i utkastet, støttes heller ikke av den vitneforklaring som er avgitt av den tjenestemann som den gang særlig arbeidet med oljespørsmål.

Under sin gjennomgang av bakgrunnen og forarbeidene til 1972- resolusjonen fremhever Phillipsgruppen blant annet at det ikke i forarbeidene er gitt noen særskilt vurdering av tilbakevirkningsspørsmålet for så vidt angår betalingsreglene i §26 sjette ledd. Heller ikke under den senere gjennomgang av utkastet i Justisdepartementets lovavdeling og under Industridepartementets behandling finner man noen vurdering av tilbakevirkningsspørsmålet for denne bestemmelse. Oljerådet har i sine motiver en generell uttalelse om at det er i samsvar med de utvinningstillatelser som er gitt, at de nye regler som utgangspunkt gis tilbakevirkende kraft. Deretter gjengis både bestemmelsene om endringer i den formular som ble brukt for utvinningstillatelse nr. 018 og 1969-formularen. Dette er etter ankemotpartenes syn misvisende. Oljerådet tar så forbehold for visse bestemmelser i 1965-resolusjonen som er «av en slik art at det er rimelig å se dem som deler av konsesjonsavtalen og at de derfor ikke bør virke tilbake». I den gjennomgang av enkelte bestemmelser som deretter følger, tas det forbehold for 1965-resolusjonens §26 første ledd om prosentsatsen. Om de etterfølgende ledd i sitt utkast uttaler Oljerådet at de inneholder klargjøringer og justeringer av en slik karakter at det er rimelig at de gjøres gjeldende for eldre tillatelser. Denne karakteristikk passer ikke for reglene om betalingsterminer og betalingsfrister som gjelder materielle vilkår. Dette moment er blitt borte også under det senere arbeid med resolusjonen.

Oljeselskapene reagerte mot en så omfattende tilbakevirkningsbestemmelse som Oljerådet foreslo, og det var også innen departementet motstand mot den. Resultatet ble en ikrafttredelsesbestemmelse som ikke nevner noe om forholdet til eldre tillatelser.

For så vidt angår tilbakevirkning av 1972-resolusjonen mer generelt, hevdes det at en bestemmelse om at resolusjonen trer i kraft straks, i seg selv ikke avgjør noe om tilbakevirkning, se i denne forbindelse lov av 19. juni 1969 §3a. Oppregningen i foredraget av hvilke bestemmelser i 1965-resolusjonen som fortsatt bør gjelde, er ikke uttømmende; det sies at også andre bestemmelser bør gjelde. Foredraget inneholder ingen kommentarer til endringene i betalingsterminer og frister. Det bemerkes at foredraget heller ikke inneholder noen omtale av Oljerådets brev av 20. august 1965 til oljeselskapene.

Foredraget er etter Phillipsgruppens mening uklart. Det kan spørres om de reservasjoner som er forutsatt skal bero på en dispensasjon eller på en tolking av resolusjonen. For så vidt angår §26 sjette ledd som gjelder materielle bestemmelser, må anvendelsen bero på en tolking.

Spørsmålet om tilbakevirkning kan stille seg forskjellig for de forskjellige grupper av bestemmelser. Det må avgjøres etter 1965- resolusjonen om det er etablert en lovlig utvinningstillatelse. Reglene om utøvelse av virksomheten, om sikkerhet m.v., må følge den nye resolusjonen, jfr. også forbeholdet i 1965-resolusjonens §37. Det materiellrettslige forhold mellom partene - de regler som direkte regulerer det økonomiske forhold mellom staten og lisenshaverne, må derimot følge 1965-resolusjonen. De unntak som uttrykkelig er nevnt i foredraget, synes å bygge på at visse bestemmelser var «en integrerende del av konsesjonsavtalen». Det vises også til generelle synspunkter i foredraget og et forutgående regjeringsnotat om at det burde utvises forsiktighet med å gi den nye resolusjon anvendelse på eldre tillatelser.

Som ett, om ikke avgjørende, moment nevnes videre at formuleringen av resolusjonen kan tyde på at den bare skal gjelde fremtidige tillatelser. Det vises til definisjonen av «rettighetshaveren» i §2, sammenholdt med enkelte andre bestemmelser. Videre pekes på at 1965-resolusjonen ikke ble opphevet.

Etter Phillipsgruppens mening er det ikke ført bevis for at motivet for å forkorte betalingsregler og frister var slike valutamessige og kredittpolitiske problemer m.v. som hevdet fra statens side. I forarbeidene finner man intet om disse problemer. For byretten ble det fra statens side bare gjort gjeldende at motivet delvis var rent beregningstekniske hensyn. Som en følge av svingningene i så vel oljepriser som valutakurser var man kommet til at det ville medføre en ønskelig forenkling av beregningen å foreta denne kvartalsvis fremfor hvert halvår. Dette ble også påberopt som begrunnelse for å gjøre de nye regler gjeldende for eldre tillatelser, i tillegg til at dette ville være en administrativ forenkling.

Phillipsgruppen viser til uttalelser som er innhentet i anledning av denne sak fra henholdsvis Oljedirektoratet og Norges Bank. Oljedirektoratet opplyser at grunnlaget for produksjonsavgift blir beregnet månedlig, og at ved omregningen av utenlandsk valuta til norske kroner blir Norges Banks månedlige gjennomsnitt av bankens daglige kjøps- og salgskurser benyttet. Ved en slik beregning må det være uten betydning om betaling skjer kvartalsvis. Videre fremlegges en uttalelse fra Norges Bank, der sjefen for Valutaavdelingen uttaler at han ikke kjenner til at kursreguleringer og valutamarkedene har hatt noen selvstendig betydning for utformingen av skatter og avgifter for oljeselskapene i de senere år. - Fra Phillips Petroleum Company Norway er opplyst at selskapet etter 1971-72, for ikke å forstyrre eller skape press på valutamarkedet, i samråd med Norges Bank har spredd sine innkjøp av norske kroner over en lengre periode. Skatteforpliktelsene blir - i motsetning til royalty-forpliktelsene som utgjør langt mindre beløp - normalt dekket ved daglige oppkjøp av norske kroner. Phillipsgruppen peker også på at man i 1980 gikk over fra kvartalsvise til halvårige innbetalinger av skatt for petroleumsvirksomhet, se Ot. prp. nr. 37 for 1979-80 side 4.

Subsidiært gjør Phillipsgruppen gjeldende at anvendelsen av reglene om forkortede betalingsterminer og frister overfor utvinningstillatelse nr. 018 av 1965 er et avtalebrudd. Det vises i denne forbindelse til juridisk teori om statens adgang til å binde sin myndighetsutøvelse ved avtale, og til rettspraksis på dette område, se Høyesteretts avgjørelser i Rt-1931-1138 (Vinmonopolet), Rt-1957-522 (Glomfjord) og Rt-1962-369 (gullklausuler). Det vises også til utredninger om den rettslige karakter av utvinningstillatelser.

Dersom man ser utvinningstillatelse nr. 018 i sin helhet som en forvaltningsakt, hevdes at anvendelsen av de nye betalingsregler overfor denne utvinningstillatelse er i strid med forvaltningsrettslige grunnsetninger og derfor ugyldig og erstatningsbetingende. Også med dette utgangspunkt har det avtalerettslige preg ved denne del av utvinningstillatelsen betydning.

Subsidiært hevdes videre at anvendelsen av de nye betalingsregler er i strid med forbudet mot tilbakevirkning i Grunnloven §97. Dette må gjelde uansett om betalingsreglene ses som en del av en privatrettslig avtale eller en forvaltningsakt. Forbudet mot tilbakevirkning gjelder ikke bare lover, men også forskrifter. Det må videre gjelde forvaltningsvedtak. Det vises til statsrettslig teori og rettspraksis om Grunnloven §97. Det fremheves at det her er tale om en direkte overføring av midler fra den ene til den annen part, og at det da ikke kan legges vesentlig vekt på hvor store midler det er som overføres.

Den midlertidige ordning som er inngått mellom staten og bl.a. Phillipsgruppen om beregningspunktet for produksjonsavgift, hevdes å være uten interesse i denne sak. Ordningen er et kompromiss mellom partenes standpunkter.

For så vidt angår forholdet til petroleumsloven og forskriftene av 1985, hevder Phillipsgruppen at det ikke er prosessuelt grunnlag for statens avvisningskrav. Phillipsgruppen har hele tiden ønsket dom for erstatning for rentetap helt frem til dom ble avsagt, og dessuten fastsettelsesdom for den fremtidige situasjon. At det under saken vedtas en ny lov med forskrifter, kan ikke bringe kravet i en annen stilling prosessuelt. Det er tale om å anvende nye regler på samme tvistegjenstand. Det hevdes at en utvidelse av påstanden har hjemmel i tvistemålsloven §366 annet ledds første punktum og annet punktum nr. 2. Phillipsgruppen godtar imidlertid at utmålingen av erstatningen for tredje termin 1985 utsettes eller hjemvises til underordnet rett. - Etter Phillipsgruppens syn er det heller ikke noe prosessuelt til hinder for en dom for at forfallstidene etter 1965-resolusjonen skal legges til grunn ved fremtidige betalinger slik det prinsipalt kreves i påstandens punkt 2. Det vises til de alminnelige innskrenkninger i dommers rettskraft.

For så vidt angår sakens realitet, hevder Phillipsgruppen at heller ikke §24 femte ledd i 1985-forskriftene etter sitt innhold kan få anvendelse overfor utvinningstillatelse nr. 018 av 1965. Stortinget har ikke vurdert de enkelte bestemmelser i forskriftene. Heller ikke 1985-forskriftene fastsetter positivt at de skal få anvendelse overfor eldre tillatelser. Det vil i tilfelle være spørsmål om en antitetisk tolking. Forskriftene må tolkes i samsvar med prinsippet i Grunnloven §97. En tilbakevirkning vil også for 1985-forskriftene være et brudd på konsesjonsavtalen. Videre fremheves at departementet heller ikke i foredraget til 1985-resolusjonen har vurdert tilbakevirkningsspørsmålet spesielt for betalingsreglene, og det til tross for den verserende sak.

Anførslene om avtalebrudd, om rettsstridig forvaltningsutøvelse og grunnlovsstridig tilbakevirkning påberopes også i forhold til 1985- forskriftenes §24 første ledd.

Phillipsgruppen har nedlagt slik påstand:

«1.a. Ankemotpartene v/Phillips Petroleum Company Norway tilkjennes i erstatning for påført rentetap i tiden 1977 til 30. juni 1985 tils. NOK 140267951 med tillegg av prosessrenter fra 1. juli 1985 til betaling finner sted.

1.b. Det fastslås at ankemotpartene har rett til erstatning for rentetap påført dem i tiden 1. juli til 30. september 1985 ved at royalty er avregnet og betalt efter bestemmelsen i kgl. resolusjon av 14. juni 1985, §24 første ledd, istedenfor efter kgl. resolusjon av 9. april 1965, §26 annet ledd. Utmålingen av slik erstatning utsettes til senere avgjørelse av Høyesterett eller hjemvises alternativt til fastsettelse av underordnet domstol.

2. Prinsipalt:

Ved fremtidige betalinger av produksjonsavgifter efter §3 (d) i utvinningstillatelse nr. 018 av 17.-20. august 1965 skal forfallstidene beregnes som fastsatt i kgl. resolusjon av 9. april 1965, §26 annet ledd.

Subsidiært:

§24 første ledd, i kgl. resolusjon av 14. juni 1985 kommer ikke til anvendelse på betaling av produksjonsavgift efter §3 (d) i utvinningstillatelse nr. 018 av 17.-20. august 1965, for så vidt gjelder det som blir produsert efter 30. september 1985.

Ytterligere subsidiært:

§24 første ledd, i kgl. resolusjon av 14. juni 1985 kan bare få anvendelse på betaling av produksjonsavgifter efter §3 (d) i utvinningstillatelse nr. 018 av 17.-20. august 1965 mot erstatning for det rentetap som derved blir påført ankemotpartene.

3. Lagmannsrettens domsslutning pkt. 3 vedrørende saksomkostninger stadfestes. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger også for byretten og Høyesterett.»

Jeg finner at anken over lagmannsrettens dom, som gjelder anvendelsen av 1972-resolusjonen, ikke kan tas til følge. Den del av Phillipsgruppens påstand som gjelder forholdet til den kongelige resolusjon av 14. juni 1985 og hvilke betalingsregler som fremtidig skal gjelde, bør etter min mening ikke realitetsbehandles av Høyesterett i denne sak, jfr. tvistemålsloven §368.

I likhet med byretten og lagmannsretten finner jeg at 1972-resolusjonen etter sitt innhold ikke får anvendelse i forhold til utvinningstillatelse nr. 018 av 1965 for så vidt angår resolusjonens bestemmelser om betalingsregler og betalingsfrister for produksjonsavgift. Jeg bygger imidlertid på en annen begrunnelse enn de tidligere retter.

Jeg finner grunn til først å gå inn på bakgrunnen for og innholdet av utvinningstillatelse nr. 018 av 1965 for så vidt det har betydning for den foreliggende sak.

Som fremhevet både av staten og Phillipsgruppen ble det ført inngående drøftelser - i alminnelighet kalt forhandlinger - med de interesserte oljeselskaper både om 1965-resolusjonen og utvinningstillatelsene. Fra statens side ble disse forhandlinger først ført av det såkalte Kontinentalsokkelutvalg som utarbeidet utkast til resolusjon og en generell formular for utvinningstillatelse. Forhandlinger om utvinningstillatelsene ble deretter ført videre av Statens oljeråd, og gjaldt på dette stadium blant annet arbeidsprogram og blokktildeling. De økonomiske vilkår, avgifter m.v., var da i realiteten fastlagt. Daværende ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementets rettsavdeling, Jens Evensen, var formann både i Kontinentalsokkelutvalget og Statens oljeråd.

Et av siktepunktene for forhandlingene var å komme frem til vilkår som oljeselskapene fant akseptable for å gå i gang med virksomhet på norsk sokkel. I den forbindelse så man hen til de vilkår som gjaldt i enkelte andre land. Denne bakgrunn for de vedtatte regler fremgår blant annet av Kontinentalsokkelutvalgets innstilling nr. 3 av mars 1965. Til belysning av karakteren av forhandlingene kan det blant annet pekes på at ekspedisjonssjef Evensen, i forbindelse med Justisdepartementets lovtekniske gjennomgåelse av Kontinentalsokkelutvalgets utkast til utvinningsformular, gav uttrykk for at utkastet var utarbeidet etter til dels harde forhandlinger, og at det ville være uheldig om det på det daværende tidspunkt ble gjort forandringer i utkastet.

Det er ikke oppbevart noe fullstendig arkiv fra forhandlingene forut for resolusjonen og utvinningstillatelsene i 1965. De som den gang stod sentralt i forhandlingene fra statens side, har naturlig nok ikke lenger noen klar erindring om alle enkeltspørsmål. Det materiale som foreligger, synes imidlertid å vise at forhandlingene var detaljerte, og at man også fra oljeselskapenes side var opptatt av enkeltreglene.

Blant de spørsmål som ble vurdert, var i hvilken utstrekning bestemmelsene i resolusjonen skulle gjentas i utvinningstillatelsene. I den endelige formular har man i større utstrekning enn i tidligere utkast basert seg på en henvisning til resolusjonen. Det materiale som foreligger kan tyde på at en slik forkortning av formularen for utvinningstillatelse ble foreslått av oljeselskapene av forenklingshensyn. Det synes iallfall ikke som administrasjonen under den senere behandling la noen vekt på i hvilken utstrekning bestemmelsene i resolusjonen ble gjentatt i utvinningsformularen.

Reglene om betalingsterminer og frister var blant de regler som ble strøket i utkast til utvinningsformular under kontinentalsokkelutvalgets behandling. Med hensyn til innholdet av reglene, nevner jeg at de ble endret under kontinentalsokkelutvalgets arbeid med resolusjonen. Etter utvalgets første utkast skulle betalingsterminene være ett år. Etter Jens Evensens forklaring i bevisopptak for Høyesterett var det praktiske grunner som var bestemmende for reglene om seks måneders betalingsperiode. Man var innstilt på prisforhandlinger med selskapene fremfor ensidig fastsettelse, og forhandlinger kunne praktisk skje et par ganger i året.

Som det fremgår av partenes anførsler, er det uenighet om staten har bundet seg til iallfall ikke å endre de bestemmelser i 1965-resolusjonen som direkte gjelder det økonomiske forhold mellom partene. Ved vurderingen av dette spørsmål er det fra Phillipsgruppens side - i tillegg til det avtalepreg som disse bestemmelser hevdes å ha - særlig lagt vekt på den generelle bestemmelse om vilkårene i innledningen til utvinningstillatelsen. Videre legges det vekt på en uttalelse av 20. august 1965 fra Statens oljeråd til oljeselskapene som var foranlediget av at Industridepartementet på dette punkt hadde foretatt en endring i forhold til de utkast som var forelagt selskapene. Et utkast til utvinningstillatelse som ble forelagt og drøftet med oljeselskapene i et møte 15. og 16. juli 1965, inneholdt i punkt 1 siste ledd følgende bestemmelse:

«Denne tillatelse gis på de betingelser som er satt i resolusjonen og på de vilkår som nedenfor er nevnt. Rettighetshaveren er ennvidere forpliktet til å overholde de regler som til enhver tid måtte bli gitt vedrørende undersøkelse og utvinning av petroleumsforekomster, kf. resolusjonens §37.»

I 1965-resolusjonens §37 er det tatt inn en selvstendig hjemmel for å endre de nærmere regler om hvordan undersøkelse og utvinning til enhver tid skal foregå, også med virkning for eldre tillatelser.

Etter forslag fra Industridepartementet ble den gjengitte bestemmelse i den endelige formular endret slik at den kom til å lyde:

«Denne tillatelse gjelder på de vilkår som følger av Resolusjonen, de til enhver tid utferdigede bestemmelser i henhold hertil, og for øvrig på de vilkår som er fastsatt nedenfor.»

Foranlediget av henvendelser fra enkelte oljeselskaper sendte Statens oljeråd den 20. august 1965 følgende brev blant annet til Phillips Petroleum Company:

«På bakgrunn av visse henvendelser fra enkelte oljeselskaper tillater Statens Oljeråd seg herved å bekrefte at henvisningen i punkt 1 siste avsnitt i de utvinningstillatelser som er tildelt Deres selskap, til «de til enhver tid utferdigede bestemmelser i henhold hertil», må forstås slik at de senere utferdigede bestemmelser det her siktes til, er slike som myndighetene kan utferdige med hjemmel i resolusjonens tekst, jfr. bl.a. resolusjonen §37. En kan si at ovennevnte passus for så vidt er overflødig som punkt 1 siste avsnitt i formularet generelt viser til «vilkår som følger av resolusjonen».

En håper at dette tilfredsstiller eventuelle tvil som De måtte ha om forståelsen av dette punkt i formularet.

Dette brev sendes i samråd med og etter fullmakt fra Industridepartementet.»

Brevet er undertegnet av Oljerådets formann og parafert av sekretæren, som da også var saksbehandler for oljesaker i Industridepartementet. Ifølge dennes forklaring under bevisopptaket for Høyesterett ble endringen gjennomført under den juridiske behandling av utkastet i Industridepartementet, og begrunnelsen var forenklingshensyn. Han har også - i samsvar med hva Phillipsgruppen anfører - forklart at oljeselskapene ikke ville undertegne utvinningstillatelsen før de fikk en slik skriftlig uttalelse, og at han tror Oljerådets uttalelse ble sendt etter at spørsmålet var forelagt vedkommende ekspedisjonssjef og byråsjef i departementet. Ekspedisjonssjefen har imidlertid uttalt under bevisopptaket at han er temmelig sikker på at han ikke har vært med på å binde departementet til ikke å endre vilkårene i 1965-resolusjonen.

Jeg tar ikke standpunkt til om iallfall visse bestemmelser i utvinningstillatelse nr. 018 er en del av en avtale mellom staten og rettighetshaverne, eller om utvinningstillatelsen i sin helhet må anses som et forvaltningsvedtak der bestemmelsene om avgifter inngår som en del av vilkårene for rettighetene etter tillatelsen. For tolkingen av 1972-forskriftene i denne sak finner jeg det tilstrekkelig å konstatere at utvinningstillatelse nr. 018 må innebære begrensninger i statens adgang til å skjerpe enkelte av de fastsatte vilkår. Jeg bygger da på en samlet vurdering av karakteren av de forhandlinger som gikk forut for resolusjonen og tillatelsene, på ordlyden i tillatelsen, spesielt den generelle bestemmelse jeg har sitert om vilkårene, og på oppfatningen både hos rettighetshaverne og statens forhandlere slik den blant annet kom til uttrykk i brevet fra Statens oljeråd av 20. august 1965 som jeg har omtalt.

Etter min mening er karakteren av forhandlingene og partenes forutsetninger momenter som må tillegges betydning ved vurderingen av statens adgang til å endre vilkårene. Fra statens side er det understreket at forhandlingene klart bar preg av høringer av utkast til forskrifter og vedtak, ikke av avtaleforhandlinger. Uansett om dette er riktig som en samlet karakteristikk, var det dog tale om forhandlinger om vilkår som ville være avgjørende for selskapenes vilje til å innlate seg på oljeutvinning på norsk kontinentalsokkel. Dette forhold synes også å ha preget forhandlingene.

Jeg kan ikke være enig i statens anførsel om at brevet av 20. august 1965 fra Statens oljeråd er uten betydning. Iallfall måtte oljeselskapene, på bakgrunn av sine anmodninger om en avklaring, oppfatte brevet slik at staten ikke ville endre vilkårene i resolusjonen med mindre det var positivt hjemlet i resolusjonens egen tekst. Jeg tar ikke standpunkt til om Statens oljeråd etter forholdene var kompetent til å binde statens myndighetsutøvelse. Uansett hvordan man vurderer dette spørsmål, har brevet etter min mening betydning for adgangen til endringer idet det reflekterer oppfatningen hos dem som stod sentralt i arbeidet med forskriftene og utvinningstillatelsene.

Hva spesielt angår adgangen til å endre betalingsreglene som denne sak gjelder, kan det være et naturlig utgangspunkt å sammenligne med adgangen til å forhøye prosentsatsen for produksjonsavgiften. Etter min mening kunne staten ikke stå fritt til å skjerpe de økonomiske vilkår etter utvinningstillatelsen på denne måten. Jeg nevner at produksjonsavgiften i alminnelighet er oppfattet som vederlag for retten til utvinning. En forkortning av terminer og frister for betaling av produksjonsavgiften er også en skjerping av rettighetshavernes økonomiske vilkår. Ved vurderingen av adgangen til endringer av vilkårene på dette punkt, kan det imidlertid være et moment om endringen har noen vesentlig betydning. Jeg går her ikke nærmere inn på begrensningene i adgangen til å endre vilkårene for utvinningstillatelsen, eller under hvilke omstendigheter vilkårene måtte kunne endres. Enkelte forhold kommer jeg tilbake til i forbindelse med tolkingen av 1972-resolusjonen.

Jeg legger etter forholdene ikke noen vesentlig vekt på at saken gjelder endringer i en bestemmelse i 1965-resolusjonen som ikke også er inntatt i utvinningstillatelsen. Betalingsreglene er en naturlig del av de samlede regler om produksjonsavgift. Forhandlingene med oljeselskapene om de økonomiske vilkår fant sted under ett. Jeg viser videre til hva jeg tidligere har opplyst om begrunnelsen for at enkelte regler i resolusjonen ble gjentatt i tillatelsen, mens andre ikke ble det. Videre viser jeg til at brevet av 20. august 1965 fra Statens oljeråd nettopp gjaldt adgangen til endringer i resolusjonen. At betalingsreglene ikke ble gjentatt i utvinningstillatelsen, kan nok tyde på at partene anså disse for å være av relativt mindre betydning. Det må imidlertid være realiteten og ikke plasseringen av bestemmelsen som må være avgjørende.

På denne bakgrunn går jeg så over til å se på spørsmålet om 1972-resolusjonen etter sitt innhold får anvendelse i forhold til utvinningstillatelse nr. 018 av 1965.

Utkast til nye forskrifter ble utarbeidet av Statens oljeråd i en innstilling av 5. mai 1972. Om den alminnelige bakgrunn for revisjonen pekes det både i Oljerådets innstilling og departementets foredrag til resolusjon på at det var gjort flere petroleumsfunn på sokkelen og at produksjon på Ekofiskfeltet var kommet i gang, noe som gav grunnlag for å skjerpe vilkårene for utvinningstillatelse. Jeg nevner ellers at da resolusjonen ble gitt, var det oppnevnt et utvalg til å utarbeide forslag til en petroleumslov. Ut fra dette fant departementet «at revisjonsarbeidet med kgl. res. av 9. april 1965 bør begrenses til de endringer som er nødvendige av hensyn til den forestående utlysing, samt eventuelle tildelinger i tiden frem til en ny petroleumslov foreligger».

I en kommentar til utkastet til endringene i betalingsreglene i §26 annet ledd uttaler Oljerådet at endringen er i samsvar med departementets bemerkning i et notat av 30. juli 1971. Dette notat ble satt opp på grunnlag av departementets erfaringer med 1965-resolusjonen. Om §26 uttaler dette notat kort at det bør vurderes om royalty skal settes opp, om innbetaling av royalty skal skje oftere enn hvert halvår og med kortere frister.

Om virkningen av de nye bestemmelser overfor eldre tillatelser uttalte Oljerådet:

«Som hovedregel må den nye resolusjon også komme til anvendelse på tidligere meddelte tillatelser. Dette er i samsvar med de formularer som brukes for undersøkelses- og utvinningstillatelser. Disse er tatt inn som henholdsvis vedlegg 4 og 5 i St. meld. nr. 22 (1965-66) og St. meld. nr. 95 (1969-70).»

Deretter gjengis de generelle vilkår i de to utvinningstillatelser, herunder om forholdet til resolusjonen og fremtidige bestemmelser. Oljerådet kommenterer ikke forskjellen i formuleringen mellom utvinningstillatelse nr. 018 av 1965 og utvinningstillatelsene av 1969. Som allerede nevnt er formuleringen i utvinningstillatelse nr. 018 av 1965 at tillatelsen «gjelder på de vilkår som følger av Resolusjonen, de til enhver tid utferdigede bestemmelser i henhold hertil, og for øvrig på de vilkår som er fastsatt nedenfor». I formularen for tillatelsene av 1969 er formuleringen at for tillatelsen «gjelder de bestemmelser som er fastsatt i kongelig resolusjon av 9. april 1965 . . . de bestemmelser som er eller senere blir fastsatt for undersøkelse etter og utvinning av petroleum og de vilkår som er fastsatt nedenfor». Det er ikke i denne sak gitt nærmere opplysninger om begrunnelsen for at det i 1969-tillatelsene mer generelt er vist til fremtidige bestemmelser. Hvilken realitetsforskjell det måtte være mellom de to utvinningsformularer, går jeg ikke inn på.

Om tilbakevirkningsspørsmålet uttaler Oljerådet videre:

«Oljerådet har gjennomgått sitt forslag i detalj og sammenholdt det med kgl. res. av 9. april 1965 og med bestemmelsene i formularene. Etter Oljerådets oppfatning er visse av de bestemmelser som inneholdes i kgl. res. av 9. april 1965 av en slik art at det er rimelig å se dem som deler av konsesjonsavtalen og at de derfor ikke uten videre bør endres ved senere lovgivning. Det er av vesentlig betydning for tilliten i kontraktforholdet mellom partene at man her tilstreber å finne fram til rimelige løsninger.

I samsvar med det foran anførte er Rådet kommet til at følgende paragrafer i kgl. res. av 9. april 1965 fortsatt bør gjelde for tillatelser meddelt i henhold til foran nevnte resolusjon.»

Oljerådet kommenterer deretter §20, §21, §23, §25 og §26. Herfra gjengis:

Ǥ23:

Etter Oljerådets oppfatning bør §23 i kgl. res. av 9. april 1965 anses som en integrerende del av konsesjonsavtalen og derfor komme til anvendelse på allerede gitte tillatelser.

§25 og §26 første ledd:

De samme synspunkter som er anført foran under §23 kan også gjøres gjeldende for §25 om arealavgiftenes størrelse og §26 første ledd om produksjonsavgiftens størrelse.

Oljerådet finner derimot at de etterfølgende ledd i §26 i nærværende innstilling bør komme til anvendelse på allerede gitte tillatelser. Disse ledd inneholder klargjøringer og justeringer som er av en slik karakter at det er rimelig at de gjøres gjeldende for allerede meddelte utvinningstillatelser.»

Deretter uttaler Oljerådet:

«Oljerådet er kommet til at de øvrige paragrafer i nærværende innstilling bør komme til anvendelse på allerede meddelte tillatelser. Dette gjelder også bestemmelsene i §30 som omhandler beregningsmåten for produksjonsavgiften. Etter Oljerådets oppfatning inneholder §30 i virkeligheten bare en klargjøring og nærmere presisering av innholdet i kgl. res. av 9. april 1965.»

For så vidt angår Industridepartementets vurderinger, nevner jeg først at foredraget til 1972-resolusjonen ikke inneholder noen bemerkninger til endringene i betalingsreglene i §26 annet ledd.

Med hensyn til virkningen av den nye resolusjon overfor eldre tillatelser, fremgår det av et foreløpig resolusjonsutkast utarbeidet i departementet og av vitneforklaringer at enkelte tjenestemenn var uenige i at resolusjonen som utgangspunkt skulle gjelde overfor eldre tillatelser. Etter drøftelser med Oljerådets formann kom man frem til den løsning at man i resolusjonen skulle innskrenke seg til en bestemmelse om at den skulle tre i kraft straks, samtidig som man forutsatte at det skulle utvises forsiktighet ved anvendelsen av resolusjonen overfor eldre tillatelser. I foredraget til resolusjonen gjengir departementet Oljerådets forslag til overgangsbestemmelse, og begrunnelsen til denne. Deretter uttales:

«Det er både fra North Sea Operators Committee Norway og fra Norwegian North Sea Applicants Committee kommet sterke reaksjoner mot at de nye regler gis anvendelse på tidligere konsesjoner. Det gis bl.a. uttrykk for at det tillitsforhold som har utviklet seg mellom selskapene og departementet meget lett vil bli ødelagt, såfremt man får en slik bestemmelse. Det reises også tvil om hvorvidt en slik tilbakevirkende kraft vil være i samsvar med Grunnloven.

Da undersøkelsene etter petroleum ble påbegynt på den norske kontinentalsokkel, kjente ingen mulighetene for å gjøre petroleumsfunn. Selskapene som søkte om utvinningstillatelse i 1965, foretok en totalvurdering av de vilkår som ble tilbudt fra den norske stat på bakgrunn av sannsynligheten for å gjøre funn. Et viktig ledd i disse vilkår var foruten bestemmelsene i utvinningstillatelsen, regelverket i kgl. res. av 9. april 1965.

Et av de viktigste argumenter for Norge under forhandlingene med oljeselskapene, har vært at Norge er et politisk stabilt land, hvor oljeselskapene vet hva de har å holde seg til for fremtiden når det gjelder allerede inngåtte avtaler.

Industridepartementet er enig med Oljerådet i at reglene i den nye resolusjon i prinsippet må ha gjennomslagskraft også overfor tidligere meddelte tillatelser. Departementet er således - etter samråd med Justisdepartementets Lovavdeling - av den oppfatning at Grunnloven §97 ikke er til hinder for at den nye resolusjon gjelder for tidligere meddelte tillatelser. Departementet antar etter dette at den beste løsning må være en ikrafttredelsesbestemmelse som kun fastslår at resolusjonen trer i kraft straks, jfr. utkastets §60. Departementet mener imidlertid at det i praksis bør utvises forsiktighet med å gjøre bestemmelsene i den nye resolusjon anvendelig på eldre konsesjoner. Man er således enig med Oljerådet i at visse av bestemmelsene i den kgl. res. av 9. april 1965 er av en slik art at det er rimelig å se dem som deler av de enkelte konsesjonsavtaler og at de derfor bl.a. av hensyn til tillitsforholdet partene imellom ikke uten videre bør endres ved senere lovgivning. Foruten de bestemmelser som er nevnt i Oljerådets utkast, jfr. §19, §20, §22, §25 og §26 første, annet og femte ledd i departementets utkast, er det også andre bestemmelser som fortsatt bør gjelde etter ordlyden i resolusjonen av 1965, bl.a. bestemmelsene i departementets utkast §21 og §30.

Departementet forutsetter at det nedsatte lovutvalg vurderer spørsmålet om anvendelse av nye lovregler på eldre tillatelser og eventuelt legger frem forslag til bestemmelser herom.»

Dette er i det vesentlige i samsvar med synspunkter som departementet tidligere hadde gitt uttrykk for i et notat av 31. oktober 1972 til Regjeringens medlemmer.

Under henvisning til begrunnelsen i foredraget skal for fullstendighetens skyld tilføyes at Justisdepartementet gav skriftlige uttalelser til Oljerådets innstilling, herunder om de foreslåtte overgangsbestemmelser, og videre om et alternativ hvoretter departementet skulle kunne gi forskrifter om gjennomføringen av resolusjonen overfor eldre tillatelser. Lovavdelingen vurderte først og fremst forholdet til Grunnloven §97. Lovavdelingen har etter det opplyste ikke gitt noen skriftlig uttalelse om den endelige løsning som ble valgt i resolusjonen, men den ekspedisjonssjef i Industridepartementet som hadde ansvaret for saken, har uttalt i sin vitneforklaring at saken ble forelagt muntlig for lovavdelingen.

Til slutt under denne gjennomgang av 1972-resolusjonen og forarbeidene peker jeg på at 1965-resolusjonen ikke formelt ble opphevet.

Som utgangspunkt må det etter min mening legges til grunn at 1972-resolusjonen også gjelder i forhold til eldre tillatelser, men med reservasjoner. Jeg legger her ingen vekt på at definisjonen av «rettighetshaver» i §2 og enkelte tilknyttede bestemmelser rent isolert kan synes å gi uttrykk for at den bare gjelder tillatelser «i medhold av denne resolusjon».

Problemet oppstår imidlertid når man skal ta standpunkt til hvilke bestemmelser i 1965-resolusjonen som er avløst av 1972-resolusjonen. 1972-resolusjonens tekst gir her ingen vegledning. Etter foredraget er det uklart hva departementet har ment om spørsmålet når det ses bort fra de bestemmelser som positivt er nevnt. Denne oppregning av visse bestemmelser er etter departementets uttrykkelige forutsetning ikke uttømmende.

I tillegg til den uklarhet som foreligger med hensyn til omfanget av en tilbakevirkning etter 1972-resolusjonen, er det også uklart om unntak fra tilbakevirkning skal bero på dispensasjon eller på tolking av resolusjonen. Etter resolusjonens §58 tredje ledd kan det i særlige tilfelle dispenseres fra resolusjonens bestemmelser. Etter min mening må unntak i forhold til eldre tillatelser avgjøres ved en tolking.

For så vidt angår tolkingen av 1972-resolusjonen, peker jeg på at både Industridepartementet og Statens oljeråd forutsatte at det etter Grunnloven §97 ikke kunne være noe til hinder for at resolusjonen ble gjort gjeldende overfor eldre tillatelser. Dette synspunkt tar jeg ikke standpunkt til. For tolkingen av resolusjonen er det vesentlig at både departementet og Oljerådet forutsatte en mer moderat linje overfor eldre tillatelser enn hva man mente fulgte av Grunnloven §97. Videre fremgår det av foredraget til resolusjonen at departementet var enig i de unntak som Oljerådet hadde foreslått, men ville gå et stykke lenger.

Det forhold at det er uklart hvordan 1972-resolusjonen må tolkes med hensyn til tilbakevirkning overfor eldre tillatelser, og at det heller ikke av foredraget klart fremgår hva man har forutsatt, er etter min mening i seg selv et moment mot at skjerping av betalingsvilkårene gjøres gjeldende overfor eldre tillatelser. Et slikt synspunkt er særlig begrunnet når staten, som jeg tidligere har gitt uttrykk for, neppe kunne stå helt fritt til å gjennomføre en slik endring.

Et annet tolkingsmoment er den uttrykkelige forutsetning i foredraget om at det bør vises forsiktighet med å anvende bestemmelsene i den nye resolusjon på eldre konsesjoner. Dette forhold er sterkere understreket i departementets foredrag enn i Oljerådets innstilling.

Ett punkt i foredraget kan tyde på at departementet forutsatte at §26 sjette ledd skulle anvendes overfor eldre tillatelser: Blant de bestemmelser som departementet - i likhet med Oljerådet - utrykkelig forutsatte ikke skulle gjelde, er §26 første, annet og femte ledd. Når da de andre bestemmelser i §26 ikke er nevnt, kan det kanskje ses som uttrykk for at departementet forutsatte at disse bestemmelser skulle gjelde også i forhold til eldre tillatelser. Etter mitt syn kan imidlertid et slikt synspunkt ikke ha gjenomslagskraft i forhold til de momenter jeg har nevnt mot en tilbakevirkning.

I denne sammenheng nevner jeg også at Oljerådet i sin innstilling har gitt en temmelig summarisk begrunnelse for at §26 annet og følgende ledd i rådets utkast skulle gjelde overfor eldre tillatelser. Begrunnelsen er felles og går ut på at disse ledd inneholder «klargjøringer og justeringer av en slik karakter at det er rimelig at de gjøres gjeldende for allerede meddelte utvinningstillatelser». Denne karakteristikk passer etter min mening ikke for den skjerping av betalingsvilkårene det her gjelder, selv om man i 1972 vanskelig kunne forutse den økonomiske betydning endringen senere fikk. Jeg nevner for ordens skyld at resolusjonens §26 er noe utbygd i forhold til Oljerådets innstilling, et forhold jeg ikke finner grunn til å gå inn på.

Fra statens side er det gitt en omfattende argumentasjon for at den skjerping av betalingsvilkårene saken gjelder, må kunne gjennomføres overfor eldre tillatelser. For meg blir det ikke nødvendig å ta standpunkt til om Grunnloven §97 er til hinder for en tilbakevirkning. Jeg mener at de momenter som staten i denne forbindelse har fremhevet, heller ikke kan få noen avgjørende betydning for tolkingen, og skal bemerke:

Den endring saken gjelder, kan ikke anses bagatellmessig hensett til størrelsesordenen av de beløp det er tale om. Det kan vel antas at lengden av betalingsterminer og frister ikke var noe vesentlig spørsmål i 1965 sammenlignet med de mange viktige spørsmål man da måtte løse. Den ordning som ble valgt, kunne staten likevel ikke stå fritt til å endre. Jeg kan heller ikke se at det fra et tolkingssynspunkt kan ha noen vesentlig betydning at en endring i betalingsreglene har en nærmest bagatellmessig betydning sammenlignet med de skatteskjerpelser som er gjennomført overfor selskapene. Jeg finner ikke her grunn til å gå inn på forholdet mellom royalty og skatt. At kortere betalingsterminer kunne være ønskelig fra statens side på grunn av økte royaltybeløp og stigningen i rentenivået, kan ikke være tilstrekkelig grunnlag for å tolke 1972-resolusjonen slik at den også gjelder overfor eldre utvinningstillatelser. Den økonomiske utvikling i de få år fra 1965 til 1972 var etter min mening ikke slik at det var nærliggende for staten å skjerpe vilkårene også overfor eldre tillatelser. Fra statens side er det også fremhevet at endringene i betalingsreglene hadde en vesentlig bredere motivering.

For så vidt angår motivene for endringen i betalingsreglene i 1972, er det gitt forskjellige og til dels motstridende forklaringer. Etter bevisførselen antar jeg at den økonomiske fordel fra statens side nok var et motiv, men at endringen antakelig også i noen grad har vært motivert av valutamessige, kredittpolitiske og andre hensyn som anført fra statens side. Hvilken vekt man har lagt på slike hensyn, vet man ikke. Forarbeidene gir som nevnt ingen begrunnelse for endringen. Jeg legger også noen vekt på at utviklingen i de senere år viser at man ikke har tillagt lengden av betalingsterminene noen valutamessig eller kredittpolitisk betydning. Jeg viser her til Phillipsgruppens anførsler. Overgangen i 1980 fra kvartalsvise til halvårlige betalinger for skatt viser også at hensynet til en koordinering av betalingsterminene for skatter og avgifter ikke har vært tillagt avgjørende betydning.

Jeg går så over til å vurdere betydningen av den kongelige resolusjon av 25. juni 1976 om normpriser og de endringer som ved samme resolusjon ble foretatt i 1972-resolusjonens §26.

Etter min mening kan 1976-resolusjonen ikke få betydning for spørsmålet i denne sak. Fra statens side er pekt på at normprissystemet inneholder regler om verdsettelse, saksbehandlingsregler og en ordning med midlertidige og endelige betalinger og avregning for renter av differansen. For så vidt angår betalingsreglene, baserte man seg på 1972-resolusjonens §26 sjette ledd flg. Det hevdes fra statens side at man i forbindelse med normprisforskriftene ønsket og klart forutsatte en ordning med kvartalsvise oppgjør. Den eneste endring som var nødvendig i 1972-resolusjonens §26, gjaldt §26 syvende ledd om midlertidige betalinger. For øvrig kunne man basere seg på reglene i §26 sjette ledd om oppgjørsterminer og åttende ledd om renter ved avregningen.

Jeg peker på at 1976-resolusjonen selv ikke inneholder noe om lengden av betalingsterminene, og at dette forhold heller ikke er berørt i foredraget til resolusjonen. Den endring som ble gjennomført i 1972-resolusjonens betalingsregler, gjaldt som nevnt §26 syvende ledd. Endringen i denne bestemmelse gikk ut på at mens midlertidig betaling etter 1972-forskriftene var betinget av at forhandlingene om den verdi som skulle legges til grunn ved beregningen av royalty, ikke var avsluttet innen betalingsfristens utløp, er det etter endringen i 1976 avgjørende om det innen utløpet av betalingsfristen er fastsatt noen endelig verdi. Endringene synes i seg selv ikke å være noe annet enn en justering som følger av de regler for fastsettelse av verdien som ble gitt ved normprisforskriftene. Forarbeidene gir ikke grunnlag for at endringen har noen annen begrunnelse, eller at den skulle være knyttet til en forutsetning om kvartalsvis oppgjør. Det kan heller ikke være noe til hinder for å praktisere ordningen med midlertidige betalinger både i forhold til kvartalsvise og halvårlige betalingsterminer. Eventuelle praktiske problemer ved dette har ikke vært belyst under saken.

Min konklusjon blir etter dette at den kongelige resolusjon av 1972 etter sitt innhold ikke får anvendelse i forhold til utvinningstillatelse nr. 018 av 1965 for så vidt angår betalingsterminer og frister.

Staten har subsidiært gjort gjeldende at dersom betalingsvilkårene i 1965-resolusjonen anses som en del av en avtale mellom staten og Phillipsgruppen, må spørsmålet om revisjon vurderes etter avtalerettslige regler, og at det da ikke er noe krav om at statens standpunkt formelt har kommet til uttrykk i en kongelig resolusjon. En mulig uklarhet i 1972-resolusjonen blir i så fall uten betydning, idet myndighetene senere klart har gitt uttrykk for sitt syn.

Som nevnt tar jeg ikke standpunkt til om betalingsvilkårene i 1965-resolusjonen er en del av en avtale. Selv om dette legges til grunn, er statens anførsel etter min mening ikke holdbar.

Partene er enige om beregningen av erstatningsbeløpet for anvendelsen av 1972-resolusjonen. Den beregnede erstatning frem til og med annet kvartal 1985 utgjør 140267951 kroner, og er basert på 10 prosent årlig rente. Den samme rente blir da å beregne fra 1. juli 1985 til forfallstid etter Høyesteretts dom.

For så vidt angår Phillipsgruppens krav på erstatning for rentetap for tredje kvartal 1985, etter at petroleumsloven av 22. mars 1985 nr. 11 og den kongelige resolusjon av 14. juni 1985 var trådt i kraft, og krav på fastsettelsesdom for fremtidige betalinger, skal jeg bemerke:

Etter min mening må det legges til grunn at disse krav prosessuelt representerer en utvidelse av den påstand som ble lagt ned i Phillipsgruppens anketilsvar av 21. juni 1984 til Høyesterett. Riktignok ble det her nedlagt påstand om at det erstatningskrav som var tilkjent ved lagmannsrettens dom måtte justeres for tiden frem til saken ble behandlet av Høyesterett, og at fastsettelsesdom måtte gis med virkning fra tilsvarende tidspunkt. Anketilsvaret ble imidlertid inngitt før 1985-resolusjonen var trådt i kraft, og kunne derfor ikke gjelde erstatning for anvendelsen av denne resolusjon.

Statens avvisningspåstand for den del av Phillipsgruppens påstand som gjelder erstatning for anvendelse av 1985-resolusjonen og fremtidig betalingsplikt, må etter min mening vurderes etter tvistemålsloven §367 første ledd. For anvendelsen av denne bestemmelse kan det etter forholdene ikke ha betydning at Phillipsgruppen ikke formelt har motanket.

Jeg tar imidlertid ikke standpunkt til statens avvisningspåstand, idet jeg finner at den del av Phillipsgruppens påstand som det her gjelder, under enhver omstendighet ikke bør realitetsbehandles av Høyesterett i denne sak, jfr. tvistemålsloven §368. Både tolkingen og spørsmålet om tilbakevirkning i forhold til utvinningstillatelse nr. 018 av 1965 vil være i strid med Grunnloven §97, vil måtte vurderes på et annet grunnlag for 1985-resolusjonen enn for 1972-resolusjonen. Jeg finner etter dette at en realitetsbehandling i forhold til 1985-resolusjonen ikke bør behandles av Høyesterett som første instans, til tross for at et formål med saksanlegget fra Phillipsgruppens side åpenbart må ha vært å få en definitiv avklaring av forfallstidene for produksjonsavgift etter utvinningstillatelse nr. 018 av 1965.

Anken over lagmannsrettens dom har ikke ført frem. Jeg finner at Phillipsgruppen bør tilkjennes saksomkostninger for alle retter etter hovedreglene i tvistemålsloven §172 første ledd og §180 første ledd. At Phillipsgruppens krav for Høyesterett om erstatning for anvendelse av 1985-resolusjonen og fastsettelsesdom for fremtidige forfallsterminer ikke er tatt under realitetsbehandling, gir etter min mening ikke grunnlag for å oppheve saksomkostningene etter tvistemålsloven §174 første ledd, jfr. denne paragrafs annet ledd annet punktum in fine. Jeg bemerker i denne sammenheng at saken fra statens side har vært ført i meget stor bredde.

På grunnlag av lagmannsrettens omkostningsavgjørelse og fremlagte omkostningsoppgaver for byretten og Høyesterett som legges til grunn, settes de samlede saksomkostninger til 675560 kroner, hvorav 65560 kroner er utlegg.

Ankemotpartene tilkjennes i samsvar med sin påstand erstatning og saksomkostninger i fellesskap, og slik at betaling kan mottas av Phillips Petroleum Company Norway på vegne av alle deltakerne. Det er opplyst at det ikke er noen tvist om fordelingen.

Jeg stemmer for denne:

D O M :

1. Staten v/Olje- og energidepartementet betaler til ankemotpartene i fellesskap v/Phillips Petroleum Company Norway 140267951 - ett hundre og førti millioner to hundre og sekstisju tusen og ni hundre og femtien - kroner i erstatning for rentetap fra 1977 til 30. juni 1985 med tillegg av 10 - ti - prosent årlig rente fra 1. juli 1985 til forfallstid.

2. Punkt 1 b og punkt 2 i ankemotpartenes påstand tas ikke under behandling av Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §368.

3. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler staten v/Olje- og energidepartementet til ankemotpartene v/Phillips Petroleum Company Norway 675560 - seks hundre og syttifem tusen fem hundre og seksti - kroner.

4. Forfallstid er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Langvand: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Sinding-Larsen, Christiansen og Michelsen: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Fredrik Dahl):

Denne sak gjelder spørsmålet om kgl. res. av 8. desember 1972 §26 sjette ledd som bestemmer at royalty for produksjon av petroleum forfaller til betaling kvartalsvis og én måned etter kvartalets utløp, kan få anvendelse for den tidligere gitte utvinningstillatelse nr. 018 som saksøkerne innehar og for hvilken det er bestemt at royalty forfaller halvårsvis og tre måneder etter halvårets utløp, jfr. kgl. res. av 9. april 1965 §26 annet ledd.

Retten legger til grunn følgende saksforhold:

Med hjemmel i lov nr. 12 av 21. juni 1963 om utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster §3 og kgl. res. av 9. april 1965 om regler for utforskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster ble det den 17. august 1965 av Industridepartementet gitt 21 utvinningstillatelser for petroleumsprodukter. Utvinningstillatelse nr. 018 av 17. august 1965 ble meddelt Phillips Petroleum Company, Norsk Fina A/S og Norsk Agip A/S, som aksepterte og undertegnet tillatelsen den 20. august 1965. Ved senere overdragelser av andeler i utvinningstillatelse nr. 018 er gruppen av innehavere («Phillipsgruppen») blitt utvidet og omfatter nå de ni selskaper som står som saksøkere i nærværende sak.

Utvinningstillatelse nr. 018 av 17. august 1965 punktene 1-6 og 16-21 er sålydende:

«Rettighetshaver, områder og avgifter.

1. Med hjemmel i lov av 21. juni 1963 og kgl. resolusjon av 9. april 1965 (heretter kalt Resolusjonen) vedrørende utforskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster meddeler Det kgl. departement for industri og håndverk (heretter kalt Departementet) herved utvinningstillatelse til: Phillips Petroleum Company registrert i staten Delaware, Amerikas Forenede Stater, og med hovedsete i Bartelsville, Oklahoma.

Selskapet har etablert norsk underavdeling i Oslo med fast representasjon der. Denne representasjon kan forplikte selskapet i samme utstrekning som styret i et norsk aksjeselskap. Norske Fina A/S registrert i Østre Bærum og med hovedsete i Bærum. Norsk Agip A/S registrert i Oslo og med hovedsete i Oslo.

(De tre selskaper vil heretter ble kalt Rettighetshaveren.)

Denne tillatelse gir med de reservasjoner som nevnt i Resolusjonens §14 tredje ledd, enerett til å foreta undersøkelse etter og utnyttelse av petroleumsforekomster i de områder som er nevnt nedenfor i pkt. 2.

Denne tillatelse gjelder på de vilkår som følger av Resolusjonen, de til enhver tid utferdigede bestemmelser i henhold hertil, og for øvrig på de vilkår som er fastsatt nedenfor.

2. Tillatelsen omfatter følgende blokker:

Felt nr.:		Blokk nr.:	Hjørnekoordinater:		Km2:
			N. br.	Ø. lgd.
1	5	56°45´00"	2g32´12"	105	56°45´00"	2g40´00"	56°33´09"	2g40´00"	56°35´42"	2g36´48"
2	4	56°45´00"	3g00´00"	570	56°45´00"	3g20´00"	56°30´00"	3g20´00"	56°30´00"	3g00´00"
2	7	56°30´00"	3g00´00"	568	56°30´00"	3g20´00"	56°15´00"	3g20´00"	56°15´00"	3g02´46"	56°17´09"	3g00´00"
7	11	57°15´00"	2g20´00"	515	57°15´00"	2g40´00"	57°00´00"	2g40´00"	57°00´00"	2g24´46"	57°09´39"	2g20´00"

med et samlet areal på i alt 1758 km2, som anses som et konsesjonsområde.

Beskrivelsen av blokkene refererer seg til de blokker som er inntegnet på kart, datert april 1965, som er deponert i Industridepartementet.

Avgifter.

3. (a) Ved tildeling av denne tillatelse har rettighetshaveren betalt en engangsavgift til Departementet, stor kr. 879000 - kroner åttehundreogsyttinitusen 00/100.

(b) Krever rettighetshaveren tillatelsen forlenget utover 6 år, jfr. denne tillatelse pkt. 5, skal han for de områder den forlengede tillatelse omfatter pr de datoer som er nevnt nedenfor, forskuddsvis for ett år ad gangen betale følgende arealavgifter til Departementet:

Innen 1. september 1971 kr. 500,- pr. km2

Innen 1. september 1972 kr. 1000,- pr. km2

Innen 1. september 1973 kr. 1500,- pr. km2

Innen 1. september 1974 kr. 2000,- pr. km2

Innen 1. september 1975 kr. 2500,- pr. km2

Innen 1. september 1976 kr. 3000,- pr. km2

Innen 1. september 1977 kr. 3500,- pr. km2

Innen 1. september 1978 kr. 4000,- pr. km2

Innen 1. september 1979 kr. 4500,- pr. km2

Innen 1. september 1980 kr. 5000,- pr. km2

For resten av konsesjonsperioden skal det innen 1. september hvert år forskuddsvis betales en årlig arealavgift på kr. 5000,- pr. km2.

(c) Betalt arealavgift refunderes ikke, selv om rettigheten bortfaller før avgiftsperiodens utløp.

(d) Rettighetshaveren skal betale en produksjonsavgift som settes til 10% av bruttoverdien i overensstemmelse med Resolusjonen.

(e) Fra produksjonsavgiften trekkes den betalte arealavgift for samme seks-måneders periode.

Arbeidsprogram.

4. Rettighetshaveren har påtatt seg et arbeidsprogram som i sin helhet skal være gjennomført innen 1. september 1971. Om arbeidsprogrammet og dets gjennomføring gjelder følgende:

Rettighetshaveren skal utføre seismiske undersøkelser og bore fem hull med det formål å finne olje eller gass i de konsesjonsområder som dekkes av Utvinningstillatelse nr. 016, 017 og 018. Herav skal minst et hull bores i de blokker som omfattes av denne tillatelse.

Rettighetenes omfang og varighet.

5. Denne tillatelse gjelder til og med 31. august 1971. Tillatelsen kan av rettighetshaveren kreves forlenget for et tidsrom av førti år fra og med 1. september 1971 på de vilkår og for det areal som følger av Resolusjonen, de til enhver tid utferdigede bestemmelser i henhold hertil og denne tillatelse. Ved utløpet av denne periode bortfaller tillatelsen, med mindre Departementet gir adgang til fortsatt utnyttelse overensstemmende med Resolusjonens §32.

6. Denne tillatelse gir ikke adgang til anlegg av rørledninger, kabler, ledninger av annen art eller lagringsanlegg i, på eller over havbunnen eller i dens undergrunn uten Departementets særskilte samtykke.»

Generelt.

«16. Rettighetshaveren plikter å holde Departementet underrettet om arbeidets art og omfang etter de til enhver tid gjeldende regler.

17. Rettighetshaveren plikter å holde Den norske Stat skadesløs for erstatningsansvar som Staten måtte bli idømt i forbindelse med virksomhet utført av rettighetshaveren, hans ansatte, selvstendige oppdragstagere eller andre som brukes av ham i virksomheten.

18. Kongen kan sette til side som uvirksomme, avtaleklausuler som han finner i urimelig grad hindrer en rettighetshaver fra å delta i fremtidig samarbeide med andre partnere om undersøkelse etter og utnyttelse av petroleumsforekomster for andre deler av de norske undersjøiske områder enn dem som til enhver tid måtte omfattes av nærværende tillatelse.

19. De rettigheter som gis i medhold av denne tillatelse, innskrenker ikke anvendelsen av den til enhver tid gjeldende prislovgivning på utvunne petroleumsprodukter som ilandføres til dekning av norsk forbruk.

20. Rettighetshaveren vedtar voldgift som behandlingsmåte for alle tvister som i Resolusjonen eller i bestemmelser utferdiget i medhold av denne, er henvist til løsning ved voldgift.

Bestemmelsene i Kap. 32 i Lov om rettergangsmaaten i tvistemaal av 13. august 1915 kommer til anvendelse såfremt ikke annet er avtalt.

21. For tvister som bringes inn for domstolene, godtar rettighetshaveren Oslo byrett som rett verneting for så vidt ikke annet verneting er påbudt etter norsk lov eller uttrykkelig avtalt.»

Punktene 7-15 i utvinningstillatelsen inneholder nærmere bestemmelser om arbeidets gjennomføring, som det ikke er nødvendig å sitere i denne sak.

Før utvinningstillatelsen ble gitt den 17. august 1965, ble det ført forhandlinger mellom hver enkelt søker og staten som var representert først ved Kontinentalsokkelutvalget som ble oppnevnt 8. november 1963 og senere ved Statens Oljeråd som ble oppnevnt 9. april 1965. Jens Evensen var formann både i Kontinentalsokkelutvalget og Oljerådet. I januar 1965 ble oljeselskapene invitert av Kontinentalsokkelutvalget til møter for drøftelser om den endelige utforming av kgl. res. vedrørende undersøkelse og utvinning av petroleumsforekomster på den norske kontinentalsokkelen. Disse møter ble holdt 25. og 27. januar 1965 hvor en rekke oljeselskaper var representert. Etter at Kontinentalsokkelutvalget deretter ga sine innstillinger nr. 2 og 3 til Industridepartementet om forslag til regler for utforsking og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster, fikk man så den foran nevnte kgl. res. av 9. april 1965. Av denne resolusjon skal her siteres §26, som er sålydende:

«Rettighetshaveren skal betale en produksjonsavgift som settes til 10% av bruttoverdien av det utvunne på produksjonsstedet.

Avgiften for halvåret 1. januar til 30. juni skal betales innen 1. oktober. Avgiften for halvåret 1. juli til 31. desember skal betales innen 1. april neste år.

Avgift skal ikke betales av råprodukt som unnslipper, eller som benyttes i konsesjonsområdet i produksjonsøyemed i samsvar med vanlig god praksis for petroleumsproduksjon.

Departementet kan med tre måneders varsel bestemme at produksjonsavgiften helt eller delvis skal erlegges i form av utvunnet petroleumsprodukt.»

I april 1965 ble innbydelse til å søke om utvinningstillatelse utlyst i Norsk Lysingsblad og den 31. mai 1965 innsendte Phillipsgruppen sin formelle søknad. Det ble ført omfattende intense forhandlinger mellom Phillipsgruppen og myndighetene om utferdigelsen av den utvinningstillatelse som skulle gis, først og fremst om det arbeidsprogram konsesjonæren skulle påta seg, men også om andre bestemmelser. Her skal spesielt omtales det møte som ble holdt 15. og 16. juli 1965 mellom Phillipsgruppen og andre oljeselskaper på den ene side og Oljerådet på den annen side. På dette møte ble gjennomgått punkt for punkt et utkast til utvinningstillatelse som Oljerådet hadde laget. I punkt 3 (d) sto følgende i dette utkast:

«(d) Rettighetshaveren skal betale en royalty stor 10% av bruttoverdien ved brønnhodet av de petroleumsprodukter som utvinnes. Royalty for seksmåneders perioden fra 1. januar til 30. juni skal betales innen 1. oktober samme år. Royalty for seksmåneders perioden fra 1. juli til 31. desember skal betales innen 1. april året etter.»

Det er under hovedforhandlingen i nærværende sak dokumentert at representantene for oljeselskapene under nevnte møte foreslo at man for å forenkle dokumentet ikke skulle repetere i utvinningstillatelsen bestemmelser som allerede sto i den kgl. res. av 9. april 1965, men at man istedenfor skulle nøye seg med en henvisning til «resolusjonen». I utkastets pkt. 1 sto bl.a. at «denne tillatelse gis på de betingelser som er satt i resolusjonen og på de vilkår som nedenfor er nevnt». Jens Evensen gikk med på at utvinningstillatelsens pkt. 3 (d) ble endret til å lyde slik: «Rettighetshaveren skal betale en produksjonsavgift som settes til 10% av bruttoverdien i overensstemmelse med Resolusjonen.» Det var også andre bestemmelser i utkastet som representanter for oljeselskapene foreslo kunne forkortes ved å henvise til resolusjonen. I hvilken utstrekning dette ble gjort, er det ikke nødvendig å komme inn på her. Det skal bare nevnes at i følge et memorandum oppsatt av en av de tilstedeværende representanter for oljeselskapene, uttalte Evensen at mange av bestemmelsene i resolusjonen var gjentatt i utvinningstillatelsen «av politiske grunner for å tilfredsstille kravene til forskjellige stortingsrepresentanter og departementstjenestemenn. Ennvidere er det sedvane og den historiske fremgangsmåte i konsesjoner som gis av den norske stat å sitere de relevante lover og regler».

Etter ytterligere forhandlinger etter møtet 15. og 16. juli 1965 ble så utvinningstillatelsen nr. 018 meddelt 17. august 1965. Phillipsgruppen undertegnet imidlertid ikke utvisningstillatelsen før den 20. august 1965. Det foreligger et brev datert 20. august 1965 fra Oljerådet v/Jens Evensen til Phillips Petroleum Company, sålydende:

«På bakgrunn av visse henvendelser fra enkelte oljeselskaper tillater Statens Oljeråd seg herved å bekrefte at henvisningen i punkt 1 siste avsnitt i de utvinningstillatelser som er tildelt Deres selskap, til «de til enhver tid utferdigede bestemmelser i henhold hertil», må forstås slik at de senere utferdigede bestemmelser det her siktes til, er slike som myndighetene kan utferdige med hjemmel i resolusjonens tekst, jfr. bl.a. resolusjonens §37. En kan si at ovennevnte passus for så vidt er overflødig som punkt 1 siste avsnitt i formularet generelt viser til «vilkår som følger av resolusjonen».

En håper at dette tilfredsstiller eventuelle tvil som De måtte ha om forståelsen av dette punkt i formularet.

Dette brev sendes i samråd med og etter fullmakt fra Industridepartementet.»

De første store petroleumsfunn på Ekofisk-feltet fant sted i desember 1969 og produksjonen startet i 1971.

Det ble vedtatt en ny kgl. res. av 8. desember 1972 om forskrifter for undersøkelse etter og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster. For oversiktens skyld skal her nevnes de viktigste endringer i denne resolusjon i forhold til den kgl. res. av 9. april 1965: Etter 72-res. §15 og §22 er konsesjonstiden 6 pluss 30 år mens den etter 65-res. §14 og §23 er 6 pluss 40 år. Etter 72-res. §18 og §25 er engangsavgiften og arealavgiften øket i forhold til 65-res. §18 og §25. Etter 72-res. §26 er royalty-satsene gjort avhengig av produksjonens størrelse og varierer fra 8% til 16% mens royalty-satsen etter 65-res. er 10% fast. Etter 72-res. §26 sjette ledd forfaller royalty til betaling kvartalsvis og én måned etter kvartalets utløp mens etter 65-res. §26 annet ledd forfaller den halvårsvis og tre måneder etter halvårets utløp. Etter 65-res. §30 skal departementet, dersom enighet ikke oppnås, fastsette den verdi som skal legges til grunn for beregning av royalty; departementets avgjørelse kan imidlertid overprøves ved voldgift. I 72-res. er denne adgang til voldgift sløyfet. Etter 72-res. §20 må konsesjonæren etter utløpet av den første 6-års periode oppgi halvparten av konsesjonsområdet (med en unntagelse i §21 tredje ledd) mens etter 65-res. §20 første ledd og §21 skal en fjerdepart oppgis etter 6 år og ytterligere en fjerdepart etter nye 3 år. Etter 72-res. §21 stilles strengere krav til formen på de arealer som skal oppgis enn etter 65-res. §22.

Det er nødvendig å komme nærmere inn på en del av forarbeidene til den kgl. res. av 8. desember 1972:

Industridepartementet sendte 5. november 1970 følgende brev til Statens Oljeråd:

«Industridepartementet anmoder Statens Oljeråd om å gjennomgå kgl. res. av 9. april 1965 om utforskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster og på bakgrunn av de erfaringer man har gjort ved bruken av ovennevnte resolusjon, samt den situasjon som eksisterer i dag, å foreslå de endringer i resolusjonen som eventuelt måtte være ønskelig.

Departementet vil komme tilbake til saken i et senere brev til Oljerådet der man kort vil gjennomgå de erfaringer man har gjort ved bruken av kgl. res. av 9. april 1965.»

Senere sendte departementet brev datert den 30. juli 1971 til Oljerådet hvormed fulgte departementets notat av samme dato hvori ble gitt kommentarer til de enkelte paragrafer i kgl. res. av 9. april 1965.

Departementets kommentar til resolusjonens §26 lyder slik:

«Det bør vurderes om royalty skal settes opp, om innbetaling av royalty skal skje oftere enn hvert halvår og med kortere frister.»

Den 5. mai 1972 avga Oljerådet sin innstilling nr. 6 om endringer i kgl. res. av 9. april 1965 med utkast til en ny kgl. resolusjon. Oljerådet foreslo følgende ikrafttredelsesbestemmelse i utkastets §58: første ledd: «Denne resolusjon trer i kraft straks.» annet ledd: «Bestemmelsene i §20, §21, §23, §25 og §26 første ledd skal fortsatt gjelde etter sin opprinnelige ordlyd for tillatelser meddelt før denne resolusjon trer i kraft.»

Oljerådets bemerkninger til utkastet §58 er følgende:

«Paragraf 58 første ledd har bestemmelse om ikrafttreden. Det svarer til §56 i kgl. res. av 9. april 1965.

Annet ledd er nytt og inneholder bestemmelser av prinsipiell betydning. Som hovedregel må den nye resolusjon også komme til anvendelse på tidligere meddelte tillatelser. Dette er i samsvar med de formularer som brukes for undersøkelses- og utvinningstillatelser. Disse er tatt inn som henholdsvis vedlegg 4 og 5 i St.meld. nr. 22 (1965-66) og St. meld. nr. 95 (1969-70).

For utvinningstillatelsers vedkommende gjengis fra vedlegg 4 i St.meld. nr. 22 følgende:

«Denne tillatelse gjelder på de vilkår som følger av Resolusjonen, de til enhver tid utferdigede bestemmelser i henhold hertil, og for øvrig på de vilkår som er fastsatt nedenfor.»

Vedlegg 5 i St. meld. nr. 95 bestemmer bl.a.:

«. . . For utvinningstillatelsen gjelder de bestemmelser som er fastsatt i kongelig resolusjon av 9. april 1965 om utforskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster, (heretter kalt Resolusjonen), de bestemmelser som er eller senere blir fastsatt for undersøkelse etter og utforming av petroleum og de vilkår som er fastsatt nedenfor . . .»

Tilsvarende bestemmelser finnes i formularene for undersøkelsestillatelse.

Formularene for undersøkelses- og utvinningstillatelse for petroleum er så knapt utformet at det må være klart at de til enhver tid gjeldende lovregler i vesentlig grad må utfylle den enkelte undersøkelses- eller utvinningstillatelse.

Oljerådet har gjennomgått sitt forslag i detalj og sammenholdt det med kgl. res. av 9. april 1965 og med bestemmelsene i formularene. Etter Oljerådets oppfatning er visse av de bestemmelser som inneholdes i kgl. res. av 9. april 1965 av en slik art at det er rimelig å se dem som deler av konsesjonsavtalen og at de derfor ikke uten videre bør endres ved senere lovgivning. Det er av vesentlig betydning for tilliten i kontraktsforholdet mellom partene at man her tilstreber å finne fram til rimelige løsninger.

I samsvar med det foran anførte er Rådet kommet til at følgende paragrafer i kgl. res. av 9. april 1965 fortsatt bør gjelde for tillatelser meddelt i henhold til foran nevnte resolusjon:

§20 og §21:

Bestemmelsene om en to-trinns tilbakeføring bør anses som en del av avtalen mellom stat og rettighetshavere i de utvinningstillatelser som er gitt i henhold til kgl. res. av 9. april 1965.

Når det gjelder formen av de tilbakeleverte områder finner derimot Oljerådet det naturlig at bestemmelsene i §22 i nærværende innstilling som en nødvendig endring av bestemmelsene i §22 i kgl. res. av 9. april 1965, kommer til anvendelse også på tidligere meddelte tillatelser. På enkelte punkter er imidertid utformingen av §22 i nærværende innstilling påvirket av at Oljerådet foreslår en én-trinns tilbakeføring. Departementet bør derfor vise konduite ved anvendelsen av de nye bestemmelser i §22 på tidligere meddelte tillatelser.

§23:

Etter Oljerådets oppfatning bør §23 i kgl. res. av 9. april 1965 anses som en integrerende del av konsesjonsavtalen og derfor komme til anvendelse på allerede gitte tillatelser.

§25 og §26 første ledd:

De samme synspunkter som er anført foran under §23 kan også gjøres gjeldende for §25 om arealavgiftenes størrelse og §26 første ledd om produksjonsavgiftens størrelse.

Oljerådet finner det derimot at de etterfølgende ledd i §26 i nærværende innstilling bør komme til anvendelse på allerede gitte tillatelser. Disse ledd inneholder klargjøringer og justeringer som er av en slik karakter at det er rimelig at de gjøres gjeldende for allerede meddelte utvinningstillatelser.

Oljerådet er kommet til at de øvrige paragrafer i nærværende innstilling bør komme til anvendelse på allerede meddelte tillatelser. Dette gjelder også bestemmelsene i §30 som omhandler beregningsmåten for produksjonsavgiften. Etter Oljerådets oppfatning inneholder §30 i virkeligheten bare en klargjøring og nærmere presisering av innholdet i kgl. res. av 9. april 1965.»

Det bemerkes at i Oljerådets ovenvente bemerkninger til utkastets §58 gjelder det første sitat fra utvinningstillatelsene, nemlig det fra vedlegg 4 i St. meld. nr. 22, 1965-tillatelsene, mens det annet sitat fra vedlegg 5 i St. meld. nr. 95 gjelder 1969-tillatelsene.

Oljerådets utkast til ny kgl. resolusjon ble forelagt Justisdepartementets lovavdeling, som i brev datert 31. juli 1972 til Industridepartementet uttalte følgende om utkastets §58:

«Man antar at §58, slik den er foreslått i innst. nr. 6, ikke byr på betenkeligheter i forhold til grunnloven §97. Nummeret på ledd i en lovparagraf bør skrives med bokstaver.»

Industridepartementets Oljekontor laget et utkast datert 28. juli 1972 til ny kgl. resolusjon. I dette utkast ble foreslått følgende ikrafttredelsesbestemmelse i §59:

«Denne resolusjon trer i kraft straks, og gjelder for alle tillatelser meddelt etter dette tidspunkt.»

I denne forbindelse siteres følgende brev datert 14. september 1972 fra Industridepartementet til Justisdepartementets lovavdeling:

«Industridepartementet har under hånden forelagt et utkast til ny kgl. res. for ekspedisjonssjef Evensen, Utenriksdepartementet. Ekspedisjonssjef Evensen reiste særlig spørsmål om formuleringen av utkastets §59 som angår resolusjonens virkeområder i tid.

Som kjent hadde Oljerådet i sin innstilling nr. 6 (§58) foreslått at den nye resolusjonen også skal gis anvendelse for tidligere meddelte tillatelser, med unntak av de bestemmelser som særlig angår rettighetshaverens finansielle forpliktelser. I sin innstilling har Oljerådet begrunnet dette med at disse bestemmelser er av en slik art at det er rimelig å se dem som deler av konsesjonsavtalen mellom rettighetshaveren og staten og at de derfor ikke uten videre bør endres ved senere lovgivning.

Oljekontoret har ved formulering av sitt forslag til §59 tatt det standpunkt at den nye resolusjon som utgangspunkt skal gjelde for tillatelser som meddeles etter resolusjonens ikrafttreden. Departementets standpunkt er begrunnet som følger:

Da undersøkelser etter petroleum ble påbegynt på den norske kontinentalsokkel kjente ingen mulighetene for å gjøre petroleumsfunn. Selskapene som søkte om utvinningstillatelse i 1965, foretok en totalvurdering av de vilkår som ble tilbudt fra den norske stat på bakgrunn av sannsynligheten for å gjøre funn. Et viktig ledd i disse vilkår var foruten bestemmelsene i utvinningstillatelsen, regelverket i den kgl. res. av 9. april 1965. Etter departementets oppfatning bør det derfor utvises forsiktighet med å gjøre forandringer i det regelverk som ble lagt til grunn for tildelinger av utvinningstillatelser i 1965. En bestemmelse om at den nye resolusjonen som utgangspunkt skal gis tilbakevirkende kraft vil kunne gi det inntrykk at man bryter de avtaler om utvinningstillatelser som ble inngått ved tildelingene i 1965 og 1969. Innføringen av en slik regel om tilbakevirkning vil kunne skape sterk usikkerhet i petroleumsindustrien omkring fremtidige tillatelser. Et av de viktigste argumenter for Norge under forhandlingene med oljeselskapene har vært at Norge er et politisk stabilt land hvor oljeselskapene vet hva de har å holde seg til for fremtiden når det gjelder allerede inngåtte avtaler.

På den annen side er departementet klar over at det i noen utstrekning kan skape enkelte praktiske problemer å arbeide med to forskjellige resolusjoner samtidig. Disse problemer antas imidlertid ikke å være uoverstigelige. Departementet vil i denne forbindelse peke på at det er oppnevnt et utvalg som skal gjennomgå regelverket for petroleumsvirksomhet på den norske kontinentalsokkel med sikte på utarbeidelsen av en ny petroleumslovgivning. Etter departementets oppfatning bør spørsmålet om en samordning av det nye regelverket og reglene i kgl. res. av 9. april 1965 løses i den nye petroleumslov.»

I formularet for utvinningstillatelser meddelt etter kgl. res. av 9. april 1965 er det under punkt 1 bestemt:

«For utvinningstillatelsen gjelder de bestemmelser som er fastsatt i kgl. res. av 9. april 1965 om utforskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster (heretter kalt resolusjonen), de bestemmelser som er eller senere blir fastsatt for undersøkelse etter utvinning av petroleum og de vilkår som er fastsatt nedenfor.»

Etter dette er det klart at Industridepartementet til enhver tid kunne utferdige nye bestemmelser om undersøkelse etter og utvinning av petroleum som ikke er i strid med de særskilte betingelser som er fastsatt i selve utvinningstillatelsen og som må anses som en del av avtalen mellom rettighetshaveren og den norske stat.

Mot det syn som departementet har gitt uttrykk for har ekspedisjonssjef Evensen fremholdt at departementets forslag til §59 vil kunne skape en presedensvirkning som vil kunne hindre at de senere gis bestemmelser med virkning også for eldre tillatelser.

På bakgrunn av ekspedisjonssjef Evensens innvendinger ber man om at Justisdepartementet i sin uttalelse til forslaget til ny kongelig resolusjon særlig vurder Oljekontorets forslag til utforming av ikrafttredelsesbestemmelsen med sikte på mulige presedensvirkninger.»

I svarbrev datert 25. september 1972 fra Justisdepartementets lovavdeling til Industridepartementet lyder bemerkningene til Oljekontorets utkast til §59 slik:

«Man viser til telefonsamtale konsulent Stiegler - konsulent Backer 14. september, der det ble opplyst at Industridepartementet nå vil foreslå annet punktum i §59 erstattet med: «Departementet kan gi forskrifter for gjennomføringen av resolusjonen på virksomhet i henhold til tidligere tildelte tillatelser.»

Når det gjelder Industridepartementets brev 14. september, vil man bemerke:

Juridisk vil det ikke skape noen presedens om man unnlater å gi de nye forskriftene anvendelse på eldre tillatelser. Det er et velkjent fenomen at man av kulansehensyn unnlater å gi nye bestemmelser anvendelse på eldre forhold i så stor grad som grunnloven §97 gir adgang til. Videre kan en forvaltningspraksis neppe influere på tolkningen av grunnloven §97, uten at det er tale om en fast praksis gjennom meget lang tid. Men her vil det i tilfelle dreie seg om en engangsforeteelse.

Derimot kan det kanskje tenkes at presedensen vil få politisk betydning, slik at man politisk finner det vanskelig å gå tilbake på et standpunkt om ingen tilbakevirkning i forskriftene. Det er mulig at det er denne form for presedensvirkning ekspedisjonssjef Evensen har hatt i tankene.

Ut fra grunnloven §97 har man ingen merknader til den endrete formulering av §59 annet punktum. Man viser i den forbindelse til de merknader til §58 i Oljerådets utkast som ble gjort i brev 31. juli. Dersom departementets forskrifter vil inneholde regler om tilbakevirkning som går lenger enn Oljerådets utkast til §58, ber man om at spørsmålet om forholdet til grunnloven §97 blir forelagt på ny, med mindre Industridepartementet finner det unødvendig.»

I Industridepartementets foredrag av 8. desember 1972 til kgl. res. av 8. desember 1972 drøftes spørsmålet om «Resolusjonens virkeområde i tid» på 6-7. Departementet redegjør først for Oljerådets syn på dette spørsmål samt for de reaksjoner som var kommet fra oljeselskapene mot at de nye regler gis anvendelse på tidligere utvinningstillatelser. Deretter heter det i foredraget 7:

«Industridepartementet er enig med Oljerådet i at reglene i den nye resolusjon i prinsippet må ha gjennomslagskraft også overfor tidligere meddelte tillatelser. Departementet er således etter samråd med Justisdepartementets Lovavdeling - av den oppfatning at Grunnloven §97 ikke er til hinder for at den nye resolusjon gjelder for tidligere meddelte tillatelser. Departementet antar etter dette at den beste løsning må være en ikrafttredelsesbestemmelse som kun fastslår at resolusjonen trer i kraft straks, jfr. utkastets §60. Departementet mener imidlertid at det i praksis bør utvises forsiktighet med å gjøre bestemmelsene i den nye resolusjon anvendelig på eldre konsesjoner. Man er således enig med Oljerådet i at visse av bestemmelsene i den kgl. res. av 9. april 1965 er av en slik art at det er rimelig å se dem som deler av de enkelte konsesjonsavtaler og at de derfor bl.a. av hensyn til tillitsforholdet partene imellom ikke uten videre bør endres ved senere lovgivning. Foruten de bestemmelser som er nevnt i Oljerådets utkast, jfr. §19, §20, §22, §25 og §26 første, annet og femte ledd i departementets utkast, er det også andre bestemmelser som fortsatt bør gjelde etter ordlyden i resolusjonen av 1965, bl.a. bestemmelsene i departementets utkast §21 og §30.»

Resultatet ble altså at den kgl. res. av 8. desember 1972 fikk en ikrafttredelsesbestemmelse som kun fastslår at resolusjonen trer i kraft straks. Dette siste ble ikke forelagt for Justisdepartementets lovavdeling før den kgl. res. av 8. desember 1972 ble gitt.

Etter at kgl. res. av 8. desember 1972 var trådt i kraft, krevde staten at produksjonsavgiften skulle betales i kvartalsvise terminer i samsvar med bestemmelsene i denne nye resolusjons §26 sjette ledd istedenfor halvårsvis som bestemt i kgl. res. 9. april 1965 §26 annet ledd. Dette ble meddelt i Industridepartementets brev datert 21. september 1973 til Phillips Petroleum Company Norway. Brevet innledes slik:

«Industridepartementet er kjent med at spørsmålet om anvendelsen av kgl. res. av 8. desember 1972 ble drøftet på forhandlingsmøte 14. d.m. mellom Phillipsgruppen og Prisforhandlingsutvalget for olje. På møtet ba Phillipsgruppen om departementets standpunkt til spørsmålet.»

Deretter siteres i brevet det avsnitt på 7 av Industridepartementets foredrag til kgl. res. av 8. desember 1972 som er gjengitt like ovenfor i nærværende dom. Til slutt uttales det så i departementets brev:

«På denne bakgrunn vil 1972-resolusjonen, med unntak av §26 første ledd, §26 annet ledd, §26 femte ledd og §30, bli lagt til grunn under de forhandlinger som Prisforhandlingsutvalget nå skal føre med Phillips. I de unntakstilfelle som er nevnt ovenfor anvendes ordlyden i §26 første ledd og §30 i kgl. res. av 9. april 1965.»

Det Prisforhandlingsutvalg som nevnes i brevet, ble oppnevnt ved kgl. res. av 16. august 1973 med regjeringsadvokat Bjørn Haug som formann og med mandat til å forhandle om beregningsgrunnlag for oppkreving av produksjonsavgift av petroleum produsert på den norske kontinentalsokkel.

Oljeselskapene protesterte mot at bestemmelsene i kgl. res. av 8. desember 1972 ble gitt anvendelse på tidligere gitte utvinningstillatelser. Saksøkerne hevdet således at bestemmelsen i kgl. res. av 9. april 1965 §26 annet ledd om at produksjonsavgiften skal betales i halvårsterminer, fortsatt måtte gjelde for utvinningstillatelse nr. 018 av 17. august 1965. Det henvises til brev datert 3. oktober 1973 fra Phillips Petroleum Company Norway til Prisforhandlingsutvalget, sålydende:

«Som avtalt på møtet i Industridepartementet mandag aften, 24. september, mellom regjeringens prisforhandlingsutvalg og representanter for Phillipsgruppen har Phillipsgruppen den 28. september 1973 foretatt en foreløpig betaling av royalty til Oljedirektoratet med et beløp på kr. 1,77 pr. fat for første semester 1973.

Phillipsgruppen har foretatt denne betaling for å gi forhandlingsutvalget mer tid til å utarbeide en avgjørelse av dette meget kompliserte spørsmålet.

For ordens skyld vil vi gjerne presisere at denne foreløpige betaling ikke må prejudisiere den fremtidige betalingsmåte for royalty ifølge kgl. res. av 9. april 1965, og heller ikke prejudisiere Phillipsgruppens stilling med hensyn til spørsmålet om anvendelsen av kgl. res. av 8. desember 1972.»

For å få en praktisk midlertidig løsning ble saksøkerne og staten enige om at saksøkerne foreløpig skulle betale produksjonsavgiften kvartalsvis i samsvar med statens krav, men under den uttrykkelige forutsetning at slik betaling ikke skulle prejudisiere saksøkernes rettsstilling. I en avtale datert 30. oktober 1973 mellom saksøkerne og Prisforhandlingsutvalget vedrørende betaling av royalty for årene 1973 og 1974 er det således bestemt under punkt 6:

«Det er en uttrykkelig forutsetning partene imellom at denne avtale kun skal anses som et praktisk, midlertidig forføyning under de eksisterende forhold, uten på noen måte å prejudisiere partenes rettslige stilling med hensyn til gyldigheten av 1972-resolusjonen, generelt eller når det gjelder royalty-bestemmelsene.»

Det bemerkes at fra 1. januar 1974 gikk saksøkerne for oljens vedkommende over til å betale royalty in natura («in kind») istedenfor som tidligere å betale royalty i penger, jfr. kgl. res. av 9. april 1972 §26, siste ledd og kgl. res. av 8. desember 1972 §26, 10. ledd som begge bestemmmer at departementet med henholdsvis 3 måneders og 6 måneders varsel kan bestemme at royalty helt eller delvis skal erlegges i form av utvunnet petroleum. Produksjon av gass kom først i gang fra og med 3. kvartal 1977 og 10% royalty av gass-produksjonen er siden da blitt betalt dels «in kind» og dels ved penger. Det er opplyst at produksjonsverdien av olje og gass som er utvunnet i tiden fra og med 3. kvartal 1977 til og med 2. kvartal 1982 tilsammen utgjør ca 130 milliarder kroner, hvorav utvunnet gass utgjør ca 40 milliarder kroner. 10% royalty av oljeproduksjonen er betalt «in kind» mens 10% royalty av gass-produksjonen på ca 40 milliarder kroner er betalt dels «in kind» og dels i penger. Pengeroyaltyen for gassen i den nevnte 5-års perioden utgjør ca 2 milliarder kroner.

Da det således i 1977 ble aktuelt å betale pengeroyalty for en del av gass-produksjonen, besluttet Oljedirektoratet ved vedtak av 28. oktober 1977 at pengeroyaltyen skulle betales kvartalsvis etter bestemmelsen i kgl. res. av 8. desember 1972 §26 sjette ledd. Dette vedtak ble i h.t. forvaltningsloven §28 påklaget av saksøkerne til Industridepartementet ved brev datert 10. januar 1978 til Oljedirektoratet. Saksøkerne begrunnet klagen nærmere i brev datert 27. januar 1978. Saksøkerne hevdet at kgl. res. av 8. desember 1972 etter sitt eget innhold ikke kunne få anvendelse på tidligere meddelte tillatelser og at det iallfall ville stride mot grunnloven §97 å gi resolusjonen tilbakevirkende kraft til ugunst for saksøkerne. Ved Olje- og energidepartementets brev datert 14. mars 1978 til saksøkerne ble klagen ikke tatt til følge.

I nærværende sak krever saksøkerne erstattet det rentetap de har lidt ved at de fra og med 3. kvartal 1977 til og med 2. kvartal 1982 har måttet betale 10% pengeroyalty av verdien av utvunnet gass kvartalsvis etter bestemmelsen i kgl. res. av 8. desember 1972 §26 sjette ledd istedenfor halvårsvis etter bestemmelsen i kgl. res. av 9. april 1965 §26 annet ledd. Saksøkerne måtte i gjennomsnitt betale royaltyen 3 1/2 måneder tidligere etter 72-res. enn de hadde måttet etter 65-res. Å finne frem til saksøkernes rentetap for nevnte 5-års periode har vært en meget komplisert oppgave som har tatt svært lang tid. Etter forhandlinger mellom saksøkernes og Oljedirektoratets sakkyndige er sakens parter blitt enige om at rentetapet utgjør kr. 49556320,-. Det er da anvendt en rentesats på 10% p.a. Etter dette har saksøkerne nedlagt påstand om at staten skal betale dem det nevnte beløp fordelt på de 9 saksøkerne etter den andel hver av dem har i utvinningstillatelse nr. 018. Da det kan ta lang tid før det foreligger rettskraftig dom i nærværende sak, har saksøkerne også nedlagt påstand om at §26 sjette ledd i 72-res. ikke kommer til anvendelse på betaling av produksjonsavgift eller 3 (d) i utvinningstillatelse nr. 018 av 17. august 1965 av det som blir produsert etter 1. juli 1982, subsidiært at nevnte §26 sjette ledd bare kan få slik anvendelse mot betaling av erstatning for det derved voldte tap.