LG-1998-1997
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-18 |
| Publisert: | LG-1998-01997 |
| Stikkord: | Tvangssalg, Avvisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnfjord herredsrett Nr. 97-00656 A - Gulating lagmannsrett LG-1998-01997. Påkjært til Høyesterett, kjæremål forkastet, se HR-1999-00492K . |
| Parter: | Kjærende part: Hjørdis Vatne Johansen (etter navneendring Ragnhild Winther). Hjelpeintervenient: Linda Annette Vatne Johansen. Kjæremotpart: John og Nelly Storehaug (Prosessfullmektig: Advokat Odd Arne Nilsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Pedersen. Konstituert lagdommer Gundersen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §65, §75, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-6, §5-18, §178, §180, §401 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av sak i tilknytning til et krav om tvangssalg av eiendommen gnr 106 bnr 7 i Gaular kommune. Eiendommen tilhører John og Nelly Storehaug, men Hjørdis Vatne Johansen har pant i eiendommen til sikkerhet for pantobligasjon pålydende kr 55000,-, utstedt 15 september 1982 og dagbokført ved Sunnfjord sorenskriverembete 15 november 1982. Pantobligasjonen ble 22 august 1990 transportert til Linda A Vatne Johansen, som er datter av Hjørdis Vatne Johansen.
På grunnlag av denne pantobligasjonen fremmet advokat Jan C Dyngen 11 mars 1997, på vegne av Hjørdis Vatne Johansen, begjæring om første gangs tvangsauksjon over nevnte eiendom. Det oppsto uenighet om kravet alt var oppgjort og Sunnfjord namsrett besluttet 20 desember 1997 at tvisten skulle overføres til søksmåls former. John og Nelly Storehaug ble pålagt å reise søksmålet, og gjorde det ved stevning innkommet Sunnfjord herredsrett 23 desember 1997. Saksøkerne påstod prinsipalt at kravet om tvangssalg skulle avvises, subsidiært krevet de frifinnelse. I tillegg krevet de saksomkostninger. Hjørdis Vatne Johansen, som tok til motmæle, påsto at avvisningsbegjæringen ikke skulle tas til følge og krevet dom for at John og Nelly Storehaug var ansvarlig for kravet, samt saksomkostninger.
Etter avholdt hovedforhandling 11 september 1998, avsa Sunnfjord herredsrett 24 september 1998 kjennelse med slik slutning:
"1. Sunnfjord herredsretts sak nr. 97-00656 avvises.
2. Sunnfjord herredsretts sak nr. 97-00249 C nektes fremmet.
3. I saksomkostninger betaler Hjørdis Vatne Johansen og Linda Annette Vatne Johansen in solidum til John og Nelly Storehaug kr 25890,- - kronertjuefemtusenåttehundreognitti - .
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av kjennelsen."
Kjennelsen ble forkynt for Hjørdis Vatne Johansen 10 oktober 1998 og for hjelpeintervenienten Linda A Vatne Johansen 19 oktober 1998.
Hjørdis Vatne Johansen og Linda A Vatne Johansen har i felles kjæremål datert 26 oktober 1998, og innkommet retten samme dag, påkjært kjennelsen, mens advokat Odd Arne Nilsen, på vegne av John og Nelly Storehaug, har inngitt tilsvar til kjæremålet.
Lagmannsretten har, bl.a. etter henstilling fra kjæremotpartene, innhentet uttalelse fra dommerfullmektig Brandstad i medhold av tvistemålsloven §401 annet ledd.
Hjørdis Vatne Johansen har ellers opplyst at hun har endret navn til Ragnhild Winther, uten at det er dokumentert, og lagmannsretten bruker derfor det opprinnelige navnet. For øvrig har hun sendt inn en ubekreftet kopi av den omstridte pantobligasjonen, som viser at obligasjonen ble transportert til Hjørdis Vatne Johansen 19 desember 1997 for kr 180000,-, og transportert tilbake til Linda A Vatne Johansen 22 august 1998 for kr 207000,- med 15% rente til betaling skjer.
Hjørdis Vatne Johansen og hjelpeintervenient, Linda A Vatne Johansen, har i korthet anført: Kjæremålet begrunnes med at avgjørelsen om avvisning og avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet er uriktig avgjort. Retten har lagt til grunn et uriktig faktum ved avvisningen. Det riktige faktum er at Linda Vatne Johansen har bedt saksøkte om å inndrive kravet for henne. Faktum er, og var forklart slik, at Hjørdis Vatne Johansen hadde i oppdrag å inndrive kravet. Det påberopes at saksøkte har rettslig interesse og at saken fremmes.
Under enhver omstendighet er saksomkostningsdelen uriktig avgjort. Motparten har under hele sakens gang vært kjent med at den aktuelle obligasjonen var lydende på Linda Vatne Johansen/tiltransportert henne. Motparten var representert ved advokat, ikke saksøkte. Avvisningsspørsmålet kunne vært tatt opp tidligere og ville i tilfelle gitt langt lavere saksomkostninger, og feilen kunne vært rettet opp og klarlagt. Under enhver omstendighet må være riktig at hver av partene bærer egne saksomkostninger. Av en påtegning til lagmannsretten fremgår ellers at "vi små i samfunnet føler oss overkøyrde av advokater og domarfullmektig." Det er lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
1. Sunnfjord herredsrett sin kjennelse oppheves og sak nr. 97-00656 og sak nr. 97-00249 C fremmes til behandling.
2. Hver av partene bærer egne omkostninger.
Subsidiært:
3. Saksomkostningsavgjørelsen endres slik at Hjørdis Vatne Johansen og Linda Vatne Johansen ikke skal betale motpartens omkostninger.
John og Nelly Storehaug har i korthet anført: Kjæremotpartene hevder at kjennelsen fra Sunnfjord herredsrett er riktig både med hensyn til a avvise saken og med hensyn til saksomkostningsspørsmålet. De anfører at kjærende parter nå gjør gjeldende et faktum i strid med det som ble opplyst i rettsmøtet 11 september 1998, og viser i den forbindelse til det som fremgår av rettsboken.
Når det gjelder saksomkostningene, fremholder kjæremotpartene at det er ikke er riktig at bare de var representert ved advokat. Advokat Dyngen førte saken for motparten helt frem til den skriftlige saksforberedelsen var avsluttet og det var også overfor advokat Dyngen at avvisningsspørsmålet ble tatt opp i søksmålet for herredsretten. Saken ble for øvrig nektet fremmet for herredsretten av forhold som kjærende part har visst allerede før saken ble innledet. Søksmålet var således unødvendig både for namsretten og herredsretten. Det er lagt ned slik påstand:
1. Kjæremål fra Hjørdis Vatne Johansen og Linda Annette Vatne Johansen avvises.
2. Saksomkostninger betaler Hjørdis Vatne Johansen og Linda Annette Vatne Johansen in solidum til John og Nelly Storehaug, kr 1000,-.
Lagmannsretten bemerker: Lagmannsretten finner, på samme måte som herredsretten, at saken må avvises. Det vises i den forbindelse til herredsrettens begrunnelse, som i det vesentlige tiltres.
På bakgrunn av opplysningene i kjæremålet, sammenholdt med de øvrige dokumenter i saken, herunder rettsboken og herredsrettens uttalelse av 18 november 1998, finner lagmannsretten likevel grunn til å komme med visse tilleggsbemerkninger. Det er grunn til å påpeke at John og Nelly Storehaug alt i stevningen påstod at kravet om tvangssalg skulle avvises fordi obligasjonen var transportert og Hjørdis Vatne Johansen derfor ikke hadde rettslig interesse i å kreve tvangsauksjon. Subsidiært krevet de frifinnelse. Dette ble opprettholdt ved påstandene som ble lagt ned under hovedforhandlingen 11 september 1998, påstander som ellers var identiske med dem i stevningen. Dette viser at Hjørdis Vatne Johansen allerede ved saksanlegget ble kjent med motpartens standpunkt til disse spørsmål. Det skjedde med andre ord på et tidspunkt da Hjørdis Vatne Johansen fortsatt var representert ved advokat, det var først ved brev av 11 mai 1998 retten fikk melding om at advokat Dyngen ikke lenger representerte henne.
Det fremgår ellers av rettsboken at rettens administrator, under hovedforhandlingen og på bakgrunn av en tilleggsforklaring fra Hjørdis Vatne Johansen, ga uttrykk for at retten vurderte å avvise saken, fordi fru Johansen "helt bestemt ga uttrykk for at obligasjonen som ligger til grunn for tvangsfullbyrdelseskravet fullt og helt er overført til hennes datter Linda Annette Vatne Johansen, den 22.0819.90". Videre framgår at "Fru Johansen fastholdt at hun etter dette verken hadde noen økonomisk eller annen spesiell interesse av pengekravet. Hennes datter hadde heller ikke gitt henne i oppdrag å inndrive kravet. Dette er ellers i strid med det hennes daværende advokat- Dyngen - hadde hevdet i sitt tilsvar 21.01.98, dok 3, hvor det ble pretendert at fru Johansen hadde fått i oppdrag av datteren å kreve inn beløpet, samt at dette skulle deles likt mellom disse to."
Av rettsboken fremgår også at saksøkte - Hjørdis Vatne Johansen - "fremholdt at hun helt fra det tidspunkt begjæringen om tvangssalg ble tatt ut, hadde fortalt adv. Dyngen at det var datteren som var den berettigede etter obligasjonen, og at dette var grepet feil an. Imidlertid hadde adv. Dyngen formulert seg slik han gjorde i tilsvaret "for at de skulle slippe å starte på nytt med Linda Annette som saksøker"."
For øvrig har dommerfullmektig Brandstad, i uttalelsen til lagmannsretten, opplyst at det som fremkommer i kjæremålet ikke er en korrekt gjengivelse av hva den kjærende part fremholdt under de muntlige forhandlinger i herredsretten 11 september 1998, og viser i den forbindelse til rettsboken s 4. Det blir videre opplyst at hjelpeintervenienten flere ganger ble spurt om hun hadde noen kommentarer eller innsigelser til det som ble sagt, men det hadde hun ikke. Dommerfullmektig Brandstad opplyser videre at "herredsretten kan derfor vanskelig se annet enn at de anførsler som nå gjøres gjeldende står i strid med de opplysninger kjærende part og hjelpeintervenienten ga i sine forklaringer for herredsretten". Det er ellers opplyst at herredsretten, under hovedforhandlingen, søkte å hensynta at kjærende part og hjelpeintervenienten møtte uten prosessfullmektig.
Begrunnelsen for at herredsretten avviste kravet om tvangsauksjon, var at Hjørdis Vatne Johansen, ikke var berettiget til å begjære tvangsauksjon, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-6. Når pantobligasjonen tilhørte datteren, Linda Annette Vatne Johansen, og moren ikke hadde fått rettigheter, verken materielt eller prosessuelt, kunne hun heller ikke opptre på eierens vegne. Av den grunn fant herredsretten at forutsetningene for realitetsbehandling av selve saken ikke forelå, og den ble avvist, idet tvistemålsloven §65 ikke ble funnet anvendelig. Den erklærte hjelpeintervensjon kunne heller ikke avhjelpe den manglende prosessforutsetning, jf tvistemålsloven §75.
Etter lagmannsrettens vurdering er det ingen tvil om at pantobligasjonen, som danner grunnlag for begjæringen om tvangsauksjon, tilhørte Linda A Vatne Johansen på det tidspunkt tvangsfullbyrdelse ble begjært. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-6 kan tvangsfullbyrdelse bare begjæres av den som "er nevnt som berettiget eller som lovlig har ervervet kravet". I dette tilfellet var obligasjonen transportert til Linda A
Vatne Johansen og derfor var det bare hun som kunne fremme begjæring om tvangsauksjon. Går saksøkerens krav over til en annen "under saken", vil erververen, etter tvangsfullbyrdelsesloven §5-18, ha rett til å tre inn i saken slik den står, men denne bestemmelsen kommer ikke til anvendelse her. I den forbindelse bemerkes at de kjærende parter har sendt inn kopi en av obligasjonen som riktignok viser at obligasjonen ble transportert til Hjørdis Vatne Johansen 19 desember 1997, og tilbake til Linda A Vatne Johansen 22 august 1998, uten at lagmannsretten finner grunn til å legge avgjørende vekt på dette. Derimot bemerkes at det er påfallende at kopi av obligasjonen, med påtegninger, ikke ble lagt frem under hovedforhandlingen 11 september 1998. De nye opplysningene stemmer ellers dårlig med det som ble protokollert fra Hjørdis Vatne Johansens forklaring inntatt i rettsboken s 4, der det som nevnt over fremgår at obligasjonen "helt og fullt" ble overført til datteren i 1990. For øvrig er det heller ikke i overensstemmelse med det som ble opplyst i tilsvaret fra advokat Dyngen, der det fremgår at Linda A Vatne Johansen har overlatt til moren å kreve inn beløpet, og ellers vist til tvistemålsloven §65, som gjelder overdragelse av den ting eller rett saken gjelder. Ut fra dette har det formodningen mot seg at Linda A Vatne Johansen transporterte obligasjonen til sin mor 19 desember 1997, dagen før stevningen ble tatt.
Lagmannsretten finner det derimot mest sannsynlig at obligasjonen tilhørte Linda A Vatne Johansen både ved saksanlegget og under hovedforhandlingen 11 september 1998. Lagmannsretten kan heller ikke se at tvistemålsloven §65, som bare gjelder overdragelser etter at saken er reist, er anvendelig i dette tilfellet. Hjørdis Vatne Johansen kan derfor ikke, med hjemmel i nevnte bestemmelse, reise sak og hun kan heller ikke overta saken.
Det forhold at at begjæring om tvangsauksjon er fremsatt av en annen enn den som er berettiget til kravet kan heller ikke avhjelpes ved at Linda A Vatne Johansen opptrer som hjelpeintervenient. Hjelpeintervenienten kan ikke opptre som part, jf Rt-1985-1036.
Når Hjørdis Vatne Johansen ikke var berettiget til å kreve tvangssalg, må kravet avvises. Det innebærer at grunnlaget for hovedsaken faller bort og konklusjonen blir at også den må avvises. De kjærende parter gis med andre ord ikke medhold i sitt prinsipale krav.
De kjærende parter har subsidiært angrepet herredsrettens omkostningsavgjørelse, og blant annet gjort gjeldende at motparten skulle tatt opp avvisningsspørsmålet langt tidligere. Som det fremgår over, ble kravet om avvisning tatt opp alt i stevningen. Tidligere kunne det ikke vært tatt opp. Den subsidiære anførsel kan derfor ikke føre frem, og det er heller ikke annet grunnlag for endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Dette innebærer at kjæremålet må forkastes.
Når kjæremålet har vært forgjeves følger det av tvistemålsloven §180 første ledd at de kjærende parter også skal ilegges omkostningene ved behandlingen av saken i høyere instans. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunnlag for å frita for erstatningsplikten i dette tilfellet. Advokat Nilsen har opplyst at omkostningene ved kjæremålet utgjør kr 1000. Lagmannsretten legger til grunn at dette dekker nødvendige omkostninger for å få saken betryggende utført, og beløpet legges til grunn for lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. For øvrig bemerkes at reglene om saksomkostninger etter tvistemålsloven §178, gjelder tilsvarende for hjelpeintervenienter, og lagmannsretten finner Hjørdis og Linda A Vatne Johansen i dette tilfellet må være solidarisk ansvarlige for saksomkostningene.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Sunnfjord herredsretts kjennelse av 24 september 1998 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hjørdis Vatne Johansen og Linda Annette Johansen in solidum kroner 1000,- -ettusen 00/100- til John og Nelly Storehaug innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse.