Rt-1985-1036
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-09-20 |
| Publisert: | Rt-1985-1036 (362-85) |
| Stikkord: | Konkurs, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 20. september 1985 i l.nr. 322 K/1984: |
| Parter: | Avbetalingskreditt A/S under konkurs (Peder Johan Persen) mot Kvikk-Kjeden A/S' konkursbo (advokat Knut Ro). |
| Forfatter: | Røstad, Sinding-Larsen, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §75, §103, §102 |
Den 15. mars 1982 anmeldte Avbetalingskreditt A/S (i det følgende kalt ABK A/S) et massekrav på 15417260 kroner. Kvikk-Kjeden A/S' konkursbo bestred fordringen. Etter at tvisten ved Oslo skifteretts beslutning var overført til søksmåls former, gikk Kvikk-Kjeden A/S' konkursbo til motsøksmål med krav på 360000 kroner samt renter.
Den 9. juli 1982 gikk ABK A/S konkurs. Saken ble stanset i medhold av tvistemålsloven §103 første ledd, men senere satt i gang igjen etter begjæring av Kvikk-Kjeden A/S' konkursbo.
I skiftesamling i ABK A/S' konkursbo 4. mai 1984 meddelte styreformannen i ABK A/S, Peder Johan Persen, at han vurderte å erklære hjelpeintervensjon på selskapets vegne i skiftetvisten. Hjelpeintervensjon ble erklært ved prosesskrift av 24. november 1984. Kvikk-Kjeden A/S' konkursbo protesterte mot hjelpeintervensjon ved prosesskrift av 11. desember 1984, idet boet hevdet at Peder Johan Persen i egenskap av styreformann i ABK A/S ikke har rettslig interesse i saken, jfr. tvistemålsloven §75.
Den 28. februar 1985 avsa Oslo skifterett kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæring av hjelpeintervensjon fra ABK A/S v/styrets formann Peder Johan Persen avvises. - - -»
ABK A/S påkjærte skifterettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 16. juli 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Skifterettens kjennelse stadfestes. - - -»
Lagmannsretten la til grunn at en konkursdebitor ikke kan opptre som part eller interessent i strid med konkursboets interesser i en sak der boet er part. Det samme må gjelde i dette tilfelle der debitor ved sitt styre eller sin styreformann ønsker å tre inn som hjelpeintervenient i strid med konkursboets interesser.
Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler vises til de ovennevnte avgjørelser.
ABK A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Selskapet gjør gjeldende at uansett hvilke rettslige konstruksjoner man bygger på, må konkursdebitor i henhold til gjeldende rett ha adgang til å opptre i den foreliggende sak. Ikke bare debitors egne interesser vil bli ivaretatt ved dette, men også konkurskreditorenes. Hvis den kjærende parts synspunkter vinner frem, vil nemlig ABK A/S være solvent og kreditorene vil få full dekning.
Den kjærende part hevder at de underordnede domstolers lovtolking er gal når de har funnet at det ikke foreligger tilstrekkelig rettslig interesse. Det påberopes også lovtolkingsfeil når det gjelder tvistemålsloven §103, jfr. §102. Det vises til Hagerup: Konkurs og akkordforhandling, 4. utgave (1932) side 186. - - -
Kjæremålsmotparten gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig og viser til kjennelsen side 2-4. Når det gjelder den kjærende parts henvisning til Hagerups lære, viser kjæremålsmotparten til at det må følge av konkursloven §12 at konkursdebitor ikke kan opptre ved siden av boet og i strid med boets interesser etter at boet har overtatt saken i medhold av tvistemålsloven §103, jfr. §102. Dette prinsipp er fastslått av Høyesterett i flere avgjørelser som det er vist til i lagmannsrettens kjennelse; Rt-1980-1666, Rt-1983-1548 og Rt-1984-827. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av lovbestemmelser, jfr. §404 nr. 3.
Lagmannsretten har i tilslutning til skifteretten nektet styreformannen i ABK A/S å tre inn som hjelpeintervenient under henvisning til at konkursdebitor ikke har den rettslige interesse i saken som etter tvistemålsloven §75 er et vilkår for hjelpeintervensjon. Siden avgjørelsen treffes på dette grunnlag, synes lagmannsretten å måtte forutsette at konkursdebitor ikke kan anses som part etter at konkursboet har tatt saken opp.
Kjæremålsutvalget finner at den forståelse av tvistemålsloven §75 og §103 jfr. §102 som lagmannsrettens avgjørelse må antas å bygge på, er uriktig. Bestemmelsen i §103 medfører ikke at konkursdebitor opphører å være part. Konkursdebitor vil bli bundet av dom i saken. Konkursdebitors partsrettigheter vil imidlertid bli utøvet av boet etter at dette har tatt saken opp, og debitor vil ikke kunne foreta prosesshandlinger i strid med boets ønsker eller interesser, jfr. Rt-1980-1666, Rt-1983-1548 og Rt-1984-827.
Når debitor fortsatt er å anse som part, følger det av dette at han ikke samtidig kan være hjelpeintervenient. Det er således en feil når lagmannsretten har truffet sin avgjørelse ut fra en vurdering av om konkursdebitor for øvrig fyller vilkårene i §75. Det er heller ikke riktig når det legges til grunn at det følger av stillingen som konkursdebitor at rettslig interesse i avgjørelsen mangler. Det er her tilstrekkelig å vise til at dommen i saken blir bindende også for debitor.
Kjæremålsutvalgets kompetanse omfatter bare tolkingen av de lovforskrifter avgjørelsen bygger på. Når tolkingen av vedkommende lovbestemmelser er uriktig, må utvalget oppheve avgjørelsen uten å kunne foreta noen vurdering av om denne kan være riktig med en annen begrunnelse.
Kjæremålsutvalget finner at avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet bør utstå etter bestemmelsen i tvistemålsloven §179 første ledd annet punktum.
Kjennelsen er enstemmig. - - -