LG-1998-2142
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-02 |
| Publisert: | LG-1998-02142 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Karmsund herredsrett nr. 98-00623 - Gulating lagmannsrett LG-1998-02142. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Christian Wiig) mot Staten v/Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadvokat Thor Buberg). |
| Forfatter: | Lagdommer Njøsen. Lagdommer Molven. Kst. herredsrettsdommer Askim |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, Straffeloven (1902) §195, §212, §227, §228, §229, §226, §445, §446, §74 |
Saken gjelder krav om erstatning på grunn av påstått uberettiget straff-forfølgning, straffeprosessloven §444 - §446.
B (tidligere BB), f. *.*..79, innga den 14.08.96 anmeldelse til Haugesund politikammer mot sin onkel A, f. *.*..41 for seksuelle overgrep begått i tiden 1982-1988. Anmeldelsen ble fulgt opp med videre avhør henholdsvis den 16.08., 19.08. og 20.08.1996. I anmeldelsen er beskrevet at onkelen i perioden skal ha begått seksuelle overgrep mot henne. I alt er det beskrevet og individualisert 16 seksuelle overgrep.
A ble den 06.01.97 pågrepet av politiet på bakgrunn av pågripelsesordre utferdiget samme dato. Han ble fremstilt for Karmsund forhørsrett den 07.01.97 siktet for overtredelse av straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ, straffeloven §229 1. straffalternativ, straffeloven §228 første ledd, straffeloven §227 1. straffalternativ og straffeloven §212 første ledd. Forhørsretten fant at A med skjellig grunn kunne mistenkes for de forhold som siktelsen omhandlet. Forhørsretten begrunnet dette med at det var inngitt en anmeldelse og det var gitt en detaljert forklaring over fire dager samt at det forelå en psykolograpport fra psykolog Eldfrid Amlund av 19.12.96 hvor hun har forklart sammenhengen mellom fornærmedes atferd og hennes opplevelser.
A ble varetektsfengslet frem til den 04.02.97 med brev- og besøksforbud.
A ble løslatt fra varetektsfengsel den 31.01.97. Statsadvokaten i Rogaland traff påtalevedtak i saken etter at den var ferdig etterforsket den 07.07.97 hvor han under meget sterk tvil tiltrådte innstillingen fra politimesteren i Haugesund om å henlegge saken på grunn av bevisets stilling.
B innga den 19.09.97 ny anmeldelse hvor hun har beskrevet ytterligere fire overgrep som A skal ha begått mot henne frem til hun var 12-13 år gammel. Det er også navngitt en annen person som skal ha deltatt ved noen av disse, nemlig C. I politiforklaring av 13.11.97 har hun ytterligere beskrevet et seksuelt overgrep begått av A og C mot henne.
Politimesteren i Haugesund oversendte saken til statsadvokatene i Rogaland den 18.05.98 med forslag om at strafforfølgningen gjenopptas mot A i medhold av straffeprosessloven §74 første ledd. Statsadvokatene i Rogaland besluttet den 11.09.98 å ikke gjenoppta forfølgningen mot A.
A ble den 26.04.94 dømt til en straff av fengsel i tre år for seksuelle overgrep mot sin datter. Han ble prøveløslatt den 01.10.1995. Han har deretter vært i fullt arbeid frem til han ble pågrepet i anledning anmeldelsen fra B. Siden ble han sykmeldt, har gjennomført attføring og er blitt 50% uføretrygdet. For øvrig er han selvstendig næringsdrivende.
A har fremmet erstatningskrav ved Karmsund forhørsrett for påstått uberettiget strafforfølgning. Karmsund forhørsrett avsa kjennelse den 13.10.98 med slik slutning:
1. Staten frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har rettidig påkjært kjennelsen. Gulating lagmannsrett besluttet å avholde muntlige forhandlinger i anledning saken etter begjæring fra As prosessfullmektig advokat Wiig. Muntlige forhandlinger ble holdt i Haugesund den 17.08. og 18.08.99. A ga forklaring. I tillegg hørte lagmannsretten seks vitner hvorav to sakkyndige vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A ved advokat Christian Wiig har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det kreves prinsipalt erstatning for uberettiget strafforfølgning etter straffeprosessloven §444.
A plikter å sannsynliggjøre sin uskyld. Lovens krav til sannsynliggjøring må tilpasses As muligheter i dag til å gjendrive beskyldningene om overgrep påstått å ha startet så langt tilbake som i 1982. Det vises til Rt-1994-721 «Kravene til bevisets styrke må da i en viss grad tilpasses de muligheter som siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen». I «Erstatning etter strafforfølgelse», Ken Uggerud, er på s. 112 uttalt:
«Det er gode reelle grunner for en mer fleksibel regel, og det kan spørres om Høyesterett og kjæremålsutvalget har ønsket å utvikle en norm som i større grad enn ordlyden fanger opp bevisvanskene i viktige saker».
A har ikke noen mulighet til å ta til gjenmæle mot beskyldningene som først kom opp ved anmeldelsen. Hun har ikke fortalt om overgrepene til noen tidligere og ingen har kunnet merke noe påfallende ved henne i oppveksten som skulle tilsi, at hun har vært utsatt for overgrep av en slik karakter som hun beskriver.
Tidsangivelsene er bortsett fra for ett av overgrepene, så vage at det ikke er mulig for A å kontrollere hvor han oppholdt seg på angjeldende tidspunkter. Anmeldelsen ble fremsatt mens B oppholdt seg på barne- og ungdomspsykiatrisk avd., Haugesund Sykehus. Hun har siden også vært pasient på flere institusjoner som Valen og Modum. Det kan stilles spørmål med hensyn til hennes mentale tilstand på anmeldelsestidspunktet. Det er opplyst at hun kunne få besvimelsesanfall og såkalte «flash backs» opptil 22 ganger pr. dag. Hun vitnet i straffesaken mot A hvor han ble dømt for overgrep mot sin datter. Hun forklarte da ikke noe om overgrep og hadde ikke noe ufordelaktig å si om As forhold til sin datter. B ble først klar over overgrepene mot seg etter at hun begynte å gå til psykomotorisk fysioterapi hos fysioterapeut Gro Randi Frøyland i august 1995. Det er påfallende at hun ikke husket noe om overgrepene før den tid og heller ikke da hun vitnet i straffesaken. En må stille seg skeptisk til en forklaring om overgrep som har vært glemt og så husket igjen etter flere år, jf. prof. i psykiatri Einar Kringlens kronikk inntatt i Aftenposten 28.07.98. Det er også påfallende at hun hevder å huske detaljer om overgrep som skal være begått så tidlig som i tre-års alderen. Vitenskapelige undersøkelser tyder på at etter ti-års alderen har de fleste vanskelig for å huske noe særlig av det som har skjedd før fire-års alderen, jf. også her Kringlens kronikk. De anmeldte overgrep virker etter sin beskrivelse helt usannsynlige. Overgrepene beskrevet i anmeldelse av 19.09.97 og politiforklaring av 13.11.97 og utdypet i lagmannsretten hvor seks menn inkludert A og C skal ha deltatt kan ikke ha funnet sted. Selv om dette overgrep først er beskrevet etter at den første anmeldelsen ble henlagt, må det vurderes i sammenheng med de overgrep som danner grunnlag for siktelsen. Det bestrides ikke at B er av den oppfatning at hun har vært misbrukt slik som hun har forklarer. Hennes forklaring må imidlertid vurderes ut fra hennes sykdomssituasjon. Det beskrevne overgrep hvor seks menn skal ha deltatt har ingen objektiv troverdighet. I og med at overgrepet som gjelder de seks ikke har objektiv troverdighet har hun ikke noen troverdighet for øvrig. Hun kan ikke høres med at de andre overgrepene kanskje er sant. Forhørsretten har ikke trodd på alt det som hun har forklart, men på noe av det. Det er uforståelig hvordan forhørsretten, kan skille mellom det som er korrekt ved å tro på noe og ikke tro på andre ting.
Subsidiært kreves erstatning etter straffeprosessloven §445. Det foreligger særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgningen. Det vises til varetektsoppholdet og konsekvensene det har fått for ham, blant annet at han er blitt delvis uføretrygdet. Det tok altfor lang tid fra anmeldelse til saken ble endelig henlagt. Politiet har dessuten ikke gjort det som det pliktet i henhold til straffeprosessloven §226 tredje ledd med hensyn til å skaffe tilveie opplysninger som kunne sannsynliggjøre As uskyld. Dette har også fått betydning for hans muligheter til å bevise sin uskyld i erstatningssaken.
Atter subsidiært gjøres gjeldende at det uansett foreligger særlige grunner for å tilkjenne A oppreisning etter straffeprosessloven §446.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. A tilkjennes erstatning for lidte utgifter og fremtidige utgifter begrenset oppad til kr 10.000.
2. A tilkjennes erstatning for krenkelse av ikke-økonomisk art. Erstatningen settes oppad begrenset til kr 200.000.
3. A tilkjennes saksomkostninger for Karmsund forhørsrett og Gulating lagmannsrett med i alt kr 3.000.»
Staten v/politiadv. Buberg har i det vesentlige gjort gjeldende:
Utgangspunktet er at A ved å reise erstatningssak selv har bevisbyrden for å sannsynliggjøre at han ikke har begått de handlinger som han ble siktet for. Denne bevisbyrden har han ikke oppfylt. Han har ikke sannsynliggjort sin uskyld. Bs forklaring som hun ga i retten er en dokumentasjon på ekthet. Hun har inngående beskrevet opplevde ting. Beskrivelsen hun ga i retten samsvarer med det hun tidligere har forklart til politiet. Det er tale om en rekke overgrep over et lengre tidsrom. Det må være rom for at hun kan blande noe med hensyn til tid, sted, hvor mange som deltok, farger m.v. Påtalemyndigheten vil hevde at de beskrevne overgrep slik de fremkommer i anmeldelsene og hennes politiforklaringer har sannsynlighet for seg. Dette bestyrkes ytterligere ved de forklaringer som er avgitt av henholdsvis behandlende fysioterapeut Gro Randi Frøyland og behandlende psykolog Eldfrid Amlund. Begge gir uttrykk for at de beskrivelser som hun har gitt til dem samsvarer med at hun har vært utsatt for seksuelle overgrep fra sin onkel. Ytterligere styrkes hennes forklaring ved at hun i oppveksten hadde en påfallende vannskrekk og mye vondt i magen. Beskrivelsen av vold må vurderes i forhold til barns forestillingsverden, og at hun kan ha opplevd overgrepene som mer voldelige enn de egentlig var. Hun fikk nedfelt frykt i seg allerede første gang hun ble utsatt for overgrep og har siden tiet og fortrengt dette inntil hun kom til behandling hos fysioterapeut.
B har ikke noe motiv for å forklare seg usant i saken. Hun har ikke hatt noe spesielt nært forhold til sin onkel som skulle tilsi at hun i dag skulle ha noe hevnmotiv mot ham.
A har dessuten vist, jf. den rettskraftige dommen, at han er i stand til å gjøre slike handlinger som beskrevet av B. Han ble dømt for meget alvorlige seksuelle overgrep mot sin datter i 1994.
Vilkårene for å gi erstatning etter straffeprosessloven §445 foreligger heller ikke. Det foreligger ingen særlig eller uforholdsmessig skade i denne saken. Etterforskningen har heller ikke tatt lengre tid enn hva som må kunne forventes ved en anmeldelse av så alvorlig karakter som nærværende. Det er tatt mellom 40-50 avhør i saken og det er ikke noe kritikkverdig i fremdriften av etterforskningen.
Vilkårene for å gi oppreisningserstatning etter straffeprosessloven §446 er heller ikke til stede.
Om A skulle få medhold i sitt krav om erstatning bestrides ikke kravet til lidte utgifter og saksomkosninger. Kravet om oppreisning er imidlertid for høyt i forhold til Høyesteretts praksis. Det er ikke noe spesielt i denne saken i forhold til lignende saker hvor det har vært utmålt kr 75.000 i oppreisning, jf. Rt-1990-1040, Rt-1993-42 og Rt-1994-732.
Det er nedlagt slik påstand.
Staten frifinnes.
Lagmannsretten skal bemerke:
Bs første anmeldelse beskriver i alt 16 seksuelle overgrep som hun påstår at A skal ha begått mot henne i perioden 1982-1988. Overgrepene er etter sin beskrivelse av en slik karakter og omfang at lagmannsretten finner det påfallende at ikke noe av dette ble oppdaget av andre. Maktanvendelsen ved overgepene skal til dels ha vært voldsom. Hun har bl.a. beskrevet at hun ved tre anledninger skal ha besvimt og ved en anledning skal ha fått armen ut av ledd. Det er ingen andre som skal ha vært vitne til overgrepene enn søsteren D som ved en anledning skal ha blitt misbrukt samtidig. D har ikke vært ført som vitne for at overgrep skal ha skjedd, og ifølge B og mor, E, skal hun ikke ha noen erindring om å ha vært utsatt for noe seksuelt fra onkelens side. Mor har for retten opplyst at B stort sett var en åpen og glad jente i oppveksten. Hun oppdaget ikke tegn til at datteren hadde vært utsatt for vold. Det eneste hun kunne erindre av fysiske tegn var at B i en periode var blå rundt begge håndleddene, noe hun den gang trodde skyldtes bruk av en klokke. Det er heller ikke fremkommet at det skal ha vært registrert noe ved helsekontroll hos helsesøster/lege i oppveksten som skulle tilsi at hun var blitt utsatt for vold eller seksuelle overgrep. De plager som mor har beskrevet, vondt i magen og vannskrekk, er ikke påfallende plager utover det som ethvert barn kan ha i oppveksten.
14 av overgrepene skal ifølge B ha foregått hjemme på bopel. Det er ikke opplysninger i saken om at A skal ha besøkt boligen i et omfang som skulle tilsi at han hadde mulighet for å begå de beskrevne overgrep. Ifølge mor kom A ikke uanmeldt til huset, men ringte på forhånd, gjerne dagen før han kom. Han overnattet kun ved en anledning hjemme hos dem, og ifølge henne har han kun ved en anledning hatt B med seg på tur til campingvognen i X. A hadde da også med seg sin datter. Ifølge mor har hun ikke registrert at A var alene eller hadde mulighet til å være alene med B under besøkene. Det er heller ingen holdepunkter for at han skal ha besøkt hjemmet mens mor og far var på arbeid. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at han ikke er registrert i, eller i den umiddelbare nærhet av huset mens foreldrene har vært borte.
B ga forklaring både til politiet og i retten i anledning hvor A var tiltalt for overgrep mot sin datter. Hun forklarte ikke noe om overgrep ved den anledning og forklarte at A hadde hatt et godt forhold til sin datter. B har forklart at hun på tidspunktet da hun forklarte seg i den andre saken ikke husket overgrepene. Lagmannsretten stiller seg skeptisk til at hun på dette tidspunkt ikke skulle huske noe all den tid overgrepene skal ha opphørt så sent som i 12-13 års alderen, mens politiavhøret var 24.06.93, og altså relativt kort tid etter at overgrepene skal ha opphørt.
Overgrepene skal hun først ha blitt klar over i forbindelse med at hun gikk til psykomotorisk fysioterapibehandling hos fysioterapeut Gro Randi Frøyland. Ifølge B hadde hun en drøm om at onkelen A skulle ha gjort noe seksuelt mot henne. Denne drømmen mente hun at hun hadde hatt gjennom hele oppveksten. Mens hun gikk til behandling diskuterte de den tidligere straffesaken, og i den anledning spurte fysioterapeuten om hun var blitt utsatt for seksuelle overgrep fra onkelen. Hun fortalte da om denne drømmen og ble da klar over at hun hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep fra onkelen. Siden har hun blitt klar over at onkelen har begått seksuelle overgrep mot henne i et omfang som beskrevet i anmeldelsen og i tilleggsanmeldelsen. Hun har hatt såkalte «flash backs» hvor hun har gjenopplevd det A gjorde mot henne. Hun har for lagmannsretten forklart at «flash backs» arter seg som at hun går inn i en «transe» hvor hun gjenopplever det som har skjedd mot kroppen hennes. Når hun våkner opp fra «transen», kan hun huske det hun har vært utsatt for eller deler av det og sette dette sammen.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile at B rent subjektivt oppfatter å ha vært utsatt for de overgrep hun beskriver. Slik lagmannsretten ser det har det ikke rot i virkeligheten at A skal ha begått slike overgrep mot henne. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegg hennes erindring om overgrep, som hun først ble klart over høsten 1995 bevismessig vekt i saken.
I denne saken er det ikke holdepunkter for at hennes erindring reflekterer virkelige hendelser, og det er også omstridt innenfor det medisinske/psykologiske fagmiljø hvilken vekt slike «flash backs» kan tillegges.
Det er anmeldelsen av 14.08.96 som danner grunnlag for siktelsen. Ved vurderingen av hvorvidt det er sannsynlig at A skal ha begått de overgrep som han er siktet for, må også trekkes inn det som er fremkommet i den nye anmeldelsen av 19.09.97 og politiforklaring av 13.11.97. Her beskrives fem nye overgrep hvor ett skal ha skjedd så sent som da hun var 12-13 år gammel. Hun trekker i tillegg inn en person som skal ha vært sammen med A, nemlig C. C ble etterforsket i anledning den nye anmeldelsen og saken mot ham er henlagt. Overgrepene synes å få en enda mer dramatisk karakter. B har i lagmannsretten utdypet et av overgrepene hvor hun har forklart at A hentet henne med bil. Han bandt hendene hennes. Han hadde også kniv som han truet med. Det var seks personer, herunder også C som alle tråkket over henne på magen. De var nakne nedentil og sto foran henne og onanerte. Hun ble også tvunget til å svelge sæden fra samtlige seks. Alle slikket henne i skrittet. Hun mener også at samtlige berørte hennes kjønnsorgan med sine kjønnsorganer. Hun ble deretter kjørt hjem til mamma og ifølge henne selv oppførte hun seg ganske vanlig. Hun mente også at alle bortsett fra A hadde hvite hetter med hull for øynene.
Etter en samlet bevismessig vurdering er lagmannsretten kommet til at A har oppfyllt sin bevisbyrde og at det foreligger sannsynlighetsovervekt for hans uskyld. Vilkårene for å gi ham erstatning etter straffeprosessloven §444 er følgelig til stede.
A har krevet kr 10.000 i erstatning for lidte utgifter. Kravet er ikke bestridt fra påtalemyndighetens side og det legges til grunn. A har gått til behandling hos psykiater i anledning av at han på ny ble straffeforfulgt på grunn av anmeldelsen fra B. Disse utgiftene utgjør samlet mer enn det krevede beløp på kr 10.000. Videre har A hatt utgifter til transport i forbindelse med oppmøte i begge rettsmøtene for forhørsretten og lagmannsretten samt to overnattinger i tilknytning til lagmannsrettens behandling av saken. Hans krav på kr 3.000 i saksomkostninger blir følgelig også å ta til følge.
A har krevet oppreisning med inntil kr 200.000. Som følge av anmeldelsen ble A siktet, pågrepet og varetektsfengslet i til sammen 26 dager. Saken ble endelig henlagt 11.09.98.
A har i angjeldende periode gått i terapi hos psykiater Bjørn E. Brekke. A gikk til ham for behandling for depresjon og selvmordstanker. Han har utviklet en depressiv lidelse som resulterte i at han ble uføretrygdet 50%. Brekke har opplyst at den viktigste enkeltårsak til dette var at A følte at han ikke kunne bli ferdig med misbruksproblematikken etter at han var ferdig å sone dommen fordi det kom en ny anmeldelse og ytterligere en anmeldelse etter at saken ble henlagt, slik at historien ble repetert. Senere er han blitt møtt med krav om erstatning på kr 300.000. Han fikk ikke muligheten til å legge dette bak seg. Lagmannsretten finner ikke å ha grunnlag for å ta stilling til hva som er hovedårsaken til As uførhet. Retten konstaterer at anmeldelsene fra B har vært en stor belastning for A særlig fordi han nettopp hadde sonet en dom for seksuelle overgrep. Den påfølgende varetektsfengsling og straffeforfølgning har vært en av flere årsaker til hans uførhet. Lagmannsretten finner etter dette at oppreisningserstatningen kan settes til kr 100.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Staten tilpliktes å betale A erstatning for lidte utgifter med kr 10.000,- kronertitusen - innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.
2. Staten tilpliktes å betale A erstatning for krenkelse av ikke-økonomisk art med kr 100.000,- - kroneretthundretusen - innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.
3. Staten tilpliktes å betale A kr 3.000,- - kronertretusen - til dekning av saksomkostninger innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.