LG-1998-479
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-08-28 |
| Publisert: | LG-1998-00479 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 97-02705 M/01 - Gulating lagmannsrett LG-1998-00479 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadv. Roy Strøm) mot A (A) (Forsvarer: advokat Øystein Lillevik). |
| Forfatter: | Lagdommer Grimstad. Lagdommer Drevland. Sorenskriver Faaberg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, Psykisk helsevernloven (1961) §13, §5, Psykisk helsevernloven (1961), Straffeprosessloven (1981) §41 |
Bergen byrett avsa 19. januar 1998 dom i sak om forlengelse av sikringstiden mot A med slik domsslutning:
"Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler overfor A (A) født xx.xx.75 som bestemt i straffeloven §39, nr. 1, af for et tidsrom av inntil fem -5- år."
Den opprinnelige bemyndigelse til anvendelse av sikringsmidler mot A ble gitt i Bergen byretts dom av 4. november 1993, den gang for et tidsrom for inntil 3 år. I samme dom ble A idømt 1 års fengsel hvorav 60 dager ble gjort ubetinget og resten betinget med vanlig prøvetid på 2 år for diverse straffbare forhold, slik nærmere angitt i byrettens dom av 19.01.1998.
A er født xx.xx.1975 og oppholder seg for tiden ved X sykehus. Han er uten fast bopel, uten arbeid. Han er uformuende, ugift og uten forsørgelsesbyrde.
Utskrift av strafferegisteret viser at A før nevnte dom i 1993 er straffedømt to ganger tidligere. A har påanket byrettens dom av 19.01.1998 hva gjelder bemyndigelse til fortsatt bruk av sikringsmidler. Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 11. mars 1998 er anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt 27. august 1998. Under ankeforhandlingen har A gitt forklaring og det er hørt 1 vitne.
A er tidligere judisielt observert og de sakkyndige Terje Andersen og Jofrid A. Nygaard avga rettspsykiatrisk erklæring den 27.04.1993.
I anledning saken for byretten om forlengelse av sikringen ble Carl-Ewerth Horneman og Jofrid A. Nygaard oppnevnt til å foreta ny rettspsykiatrisk undersøkelse av A. Deres erklæring ble avgitt 30.08.1997. Jofrid A. Nygaard møtte og ga muntlig redegjørelse for byretten. De sakkyndige Horneman og Nygaard har gitt tilleggserklæring 27.08.1998 og de møtte begge og forklarte seg ved ankeforhandlingen.
Forsvareren har anført at kravet til gjentakelsesfare ikke er oppfylt. Byrettens vurdering om at det foreligger en kvalifisert gjentakelsesfare bygger på antakelser. Rett nok er A domfelt for noen lette voldshandlinger, men de ligger langt tilbake i tid.
Opplysninger om at personale ved X sykehus og hans foreldre oppfatter han som truende, ikke er god nok dokumentasjon og grunnlag for å konstatere at det foreligger kvalifisert gjentakelsesfare.
A har ikke vært involvert i nye straffbare forhold de siste årene, og han må betraktes som en alminnelig psykiatrisk pasient uten at det kan vektlegges at det skulle være noen større fare for at han begår straffbare handlinger enn at andre medpasienter gjør dette.
I den utstrekning at det på grunn av sinnsykdommen er fare for at han vil skade andre, så vil han bli tatt hand om av det psykiske helsevern, uavhengig av sikringsbemyndigelse. Han vil ikke bli utskrevet av psykisk helsevern, herunder ettervern, så lenge det er slik fare. Også av den grunn er sikring unødvendig. Det er også fare for at sikringsvedtak kan ha uheldig virkning for behandlingsaspektet for A i sykehuset. Det er også gått bedre med A det siste året enn forutsatt, det er ingen alarmerende bekymring.
Det er heller ikke riktig ut fra en forholdsmessig vurdering å anvende fortsatt sikring. De forhold han i 1993 ble domfelt for og som resulterte i sikring av et tidsrom av tre år er ikke av en slik karakter at de kan begrunne en forlenget sikringsbemyndigelse jf. Rt-1990-555. Det må være tilstrekkelig at det psykiske helsevern nå tar hånd om A og at det medisinske fagpersonellet må avgjøre hva som skal skje i forhold til hans psykiske helse.
Forsvareren har lagt ned slik påstand:
"A, (A) født xx.xx.75 frifinnes."
Statsadvokaten viser til at lovens vilkår for sikring foreligger, så vel de objektive som det subjektive vilkår.
Grovheten i de handlinger A er straffedømt for, er heller ikke bagatellmessig. Det gjelder så vel legemssbeskadigelsen som legemsfornærmelsene samt trusler. Han reagerer impulspreget og voldsomt på forestilte forurettelser, det uten motforestillinger. Han tåler ikke avvisning. Det må derfor også vektlegges fare for handlinger av mer voldsom karakter enn de han er dømt for. Gjentagelsesfaren er fortsatt nærliggende.
Antakelser om at så lenge slik fare foreligger pga sinnsykdom vil han bli tatt hand om av psykisk helsevern, kan ikke erstatte sikring. Sikringsadgangen må ligge i bunnen, m.a. pga asylsuvereniteten. Sikringsadgangen vil heller ikke bli benyttet i større utstrekning enn det ekspertisen mener er nødvendig. Adgangen til bruk av de nødvendige sikringsmidler, også fengsling, må imidlertid være til stede. For A har det også vært løsnet på bruken av sikringsmidler når det var håp om at mildere form kunne være tilstrekkelig, eksempelvis har han i perioder vært i åpen institusjon. Det blir vist til Rt-1988-264, Rt-1990-1013, Rt-1995-1178 og Rt-1997-1767.
Statsadvokaten la ned slik påstand:
"Anken forkastes."
Lagmannsretten finner anken forgjeves, og tiltrer med noen tilleggskommentarer byrettens domsgrunner, jf straffeprosessloven §41, tredje ledd.
I dommen av 4. november 1993, hvor påtalemyndigheten ble bemyndiget til anvendelse av sikringsmidler, ble A dømt for straffbare forhold som redegjort for i den påankede dom. Det ble også med grunnlag i sakkyndiges erklæringer funnet bevist at A, da handlingene ble begått, hadde mangelfullt utviklede sjelsevner.
Ny sakkyndige erklæring, datert 30.07.1997, som ble innhentet i anledning spørsmål om forlengelse av sikringsbemyndigelsen, konkluderer med:
"1. Vi antar at A (A) født xx.xx.75 er sinnssyk nå.
2. Vi antar at han lider av mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner.
3. Vi antar at det er fare for gjentakelse av straffbare handlinger."
Refererte konklusjon ble også gjentatt i samme sakkyndige, rettsspsykiater Carl EWerth Horneman og professor/overlege Jofrid A. Nygaards tilleggserklæring av 27. august 1998.
Bevisførselen i saken viser at As adferd fortsatt preges av impulshandlinger med liten tanke på konsekvensene. Han har lett for å reagere med vold på det han oppfatter som forurettelse. Det opplyses således at personalet på X Sykehus opplever at han må møtes på en bestemt måte for å unngå at han reagerer med sinne. Under de samtaler som de sakkyndige hadde med han i høve erklæringen av 30.08.1997, ble det sett nødvendig med postering av pleier utenfor døren til undersøkelsesrommet.
I brev fra sykehuset ved seksjonsoverlege Sigurd Asserson og sosialkonsulent Sølve Randal, som har oppfølgeransvaret for A, stilet til Bergen politidistrikt av 02.03.1998 blir det mellom annet sagt:
"Gitt adekvat behandling fungerer A bra ved avdelingen, der han kan samarbeide om daglige gjøremål, og der psykosen virker avdempet. Aggressive episoder forekommer sjeldnere enn tidligere. All erfaring viser imidlertid at hans psykiske tilstand er svært sårbar, og at han raskt blir dårligere under antatt stressende forhold, under ruspåvirkning, og særlig i umedisinert tilstand. Psykotiske symptomer hos pasienten vil da være hallusinasjoner, tanke/assosiasjonsforstyrrelser, overdreven mistenksomhet, uro og vrangforestillinger med gjennomgående realitetsbrist.
Slik som A fremstår i dag er han fortsatt behandlingstrengende i psykiatrisk sykehusavdeling, og en antar at han vil ha en betydelig psykiatrisk hjelpebehov i lang tid fremover. Han viser liten innsikt i egne problemer, og evner i liten grad å samarbeide rundt behandlingen. Han bør derfor få et langvarig opphold på sykehuset etter §5 i lov om psykisk helsevern. Dersom hans tilstand bedres vil han kunne overføres til et lavere omsorgsnivå på sykehuset, eller psykiatrisk sykehjem, og senere til et tvunget psykiatrisk eftervern/§13 i lov om psykisk helsevern."
Uttalelsen er utdypet av Sølve Randal som vitne i ankeforhandlingen.
Lagmannsretten mener at bevisførselen viser at det i dag fortsatt er kvalifisert fare for at A på grunn av så vel sinnsykdom som mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, på ny vil begå straffbare handlinger.
Det er riktig som anført av forsvarer, at så lenge A er sinnslidende og at han på grunn av sykdommen er en fare for andre, så er det rimelig grunn til å tro at det psykiske helsevern vil ta hand om ham, jf lov av 28.04.1961 §5, jf også §13.
Nevnte mulighet svekker imidlertid ikke gjentakelsesmulighetene tilstrekkelig til at lagmannsretten kan konkludere med at gjentakelsesfaren ikke er kvalifisert. Inntak og opphold i psykiatrisk institusjon avhenger av flere faktorer hvor også andre hensyn virker inn enn de som dekkes av sikringsbestemmelsene i straffeloven §39. Reduksjon av gjentakelsesfaren er helt avhengig av at A tar medisiner.
At det blir gitt bemyndigelse til fortsatt sikring, sees ikke å ha skadelig innflytelse på behandlingsaspektet for A på sykehuset. Det vises til uttalelse om dette fra overlege Hellerud ved X sykehus inntatt på side 7 i den påankede dom.
På den annen side vil det påpekte virke inn i totalvurderingen av forholdsmessigheten av bemyndigelsen.
De forhold A er straffedømt for, er av relativ avgrenset farlighet. De ligger også svært langt tilbake i tid, og de har også allerede avstedkommet bruk av fengselsopphold som sikring. I og med at den mest presserende gjentakelsesfare avverges når A blir tatt hand om av det psykiske helsevern, er det forståelig at spørsmålet om forholdsmessigheten ved sikringsbemyndigelsen blir reist. I vurderingen legger lagmannsretten avgjørende vekt på at påtalemyndigheten ikke vil gjøre bruk av mer omfattende sikringsmidler enn det som til enhver tid blir sett nødvendig etter en grundig vurdering av alternativer. As psykiske tilstand oppfattes imidlertid å være så labil, at det er fortsatt nødvendig at påtalemyndighetene har bemyndigelse til bruk av alle sikringsmidler i straffeloven §39. Etter en totalvurdering blir ikke dette sett å være uforholdsmessig overfor A.
Omsyn tatt til erklæringen fra X sykehus om at A vil være behandlingstrengende fortsatt i lang tid fremover, blir det ikke sett grunn til å foreta noen nedkorting i sikringstiden i forhold til den bemyndigelse som byretten har gjort.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.