LG-1999-102
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-12 |
| Publisert: | LG-1999-00102 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 98-00193 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00102. Påanket til Høyesterett: Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektes, HR-2000-00511. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Christian F Galtung, Oslo). Ankemotpart: Kjell Mjølhus (Prosessfullmektig: Advokat Rune Lande, Haugesund). |
| Forfatter: | Lagdommer Tenold. Lagdommer Sjøvoll. Kst. lagdommer Larsen |
| Lovhenvisninger: | Merverdiavgiftsloven (1969) §55, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §47, Investeringsavgiftsloven (1969) §7 |
Stavanger byrett avsa 8. oktober 1998 dom med slik domsslutning:
«1. Vedtak av Fylkesskattekontoret i Rogaland av 8.1.1997 hvor det fastsettes økt merverdiavgift for Kjell Mjølhus med kr 22.000,- for 1994 og kr 17.250,- for 1995, kjennes ugyldig.
2. Staten v/Finansdepartementet tilpliktes innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen å betale saksomkostninger til Kjell Mjølhus med til sammen kr 50.653,- -kronerfemtitusensekshundreogfemtitre-, med tillegg av 12 -tolv- prosent rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.»
Staten v/Finansdepartementet har rettidig erklært anke over dommen. Anken retter seg mot både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Når det gjelder saksforholdet viser lagmannsretten til fremstillingen i byrettens dom.
Staten v/Finansdepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har tatt riktig utgangspunkt når den legger til grunn at avgiftsmyndighetene må ha vide rammer for sin skjønnsutøvelse. Risikoen for at det blir lagt til grunn et uriktig faktum, hviler i utgangspunktet på den avgiftspliktige. Den avgiftspliktige kan som utgangspunkt ikke komme med nye faktiske opplysninger etter at saken er kommet for domstolen.
Fra dette tidspunkt må den avgiftspliktige som hovedregel også være avskåret fra å komme med nye bevis for tidligere påberopte omstendigheter. Dette må særlig gjelde når den avgiftspliktige har hatt foranledning til å komme med dokumentasjon av betydning, noe som er tilfelle i foreliggende sak. Dette utgangspunkt er en direkte konsekvens av at avgiftsforvaltningen bygger på et selvangivelsesprinsipp, jfr blant annet Rt-1995-1768.
Det må i vurderingen vektlegges at etterberegningen av avgift hos ankemotparten har sin bakgrunn i at han bevisst har innrettet seg slik at det ikke er mulig å etterprøve om hans regnskapsførte omsetning er korrekt. De samme regnskapsmangler har også vært påtalt under et tidligere bokettersyn. Det er derfor feil når byretten har tillatt en betydelig bevisførsel om forhold utover det som forelå ved Fylkesskattekontorets behandling.
Byretten har også lagt for stor vekt på at Fylkesskattekontoret selv kunne innhente supplerende opplysninger og bevis. Byretten har gått for langt i å pålegge avgiftsmyndighetene utredningsplikt. Hensynet til en effektiv avgiftsforvaltning tilsier at den avgiftspliktige selv fremskaffer den nødvendige dokumentasjon. Det må også tas i betraktning at avgiftsmyndighetene ikke har hjemmel til å be om opplysninger vedrørende private mellomværender, jfr merverdiavgiftsloven §47.
Fylkesskattekontoret har gjort det som forsvarlig kan kreves for å innhente opplysninger til bruk for skjønnet.
Det gjøres videre gjeldende at byretten har bedømt bevisene feil. Det kan ikke legges til grunn at ankemotparten kjøpte en 13 år gammel ponni for slaktepris i begynnelsen av 1994 og at denne økte i verdi til kr 45.000 i løpt av tre måneder. Det er videre ikke grunn til å fastslå at ankemotparten har tjent kr 50.000, pluss ervervet 1/3 sameierettighet i en båt, ved å opptre som mellommann ved kjøp av brukt båt. Endelig er det ikke tilstrekkelig dokumentert at ankemotparten og hans ektefelle mottok pengegaver fra foreldre.
Staten har nedlagt slik påstand:
«1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for begge retter.»
Kjell Mjølhus har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er enighet om de rettslige utgangspunkter i saken. Men Mjølhus mener at det er adgang til å føre bevis for domstolen om forhold som allerede er påropt for avgiftsmyndighetene. Når de bevis som har vært ført for lagmannsretten vurderes ut fra de vanlige prinsipper om fri bevisbedømmelse, vil disse føre til at skjønnet på vesentlige punkter bygger på feile faktiske forutsetninger.
Når det gjelder båten, er det for avgiftsmyndighetene fremlagt kjøpekontrakt med alle nødvendige opplysninger. Kjøperen forklarte seg for byretten, men dette representerer ingen ny opplysning i saken. Det er videre fremlagt for avgiftsmyndighetene en erklæring fra vitnet Dan Roy Erland datert 20.11.1996. En salgsbekreftelse datert 31.05.1993 er først fremlagt etter forvaltningsbehandlingen, men denne kunne ikke legges frem tidligere fordi Mjølhus ikke hadde oppfordring til det. Subsidiært gjøres her gjeldende at dersom båten ikke var i sameie, men eneeie, fikk han kr 150.000 til disposisjon i 1994 selv om dette representerte en større underdekning i året før.
Når det gjelder hestene er det fremlagt to erklæringer datert 15.03.1994/15.04.1994, hvorav den ene er feildatert. Avgiftsmyndighetene har ikke festet lit til erklæringene og vitnet Arne G. Madsen må derfor kunne bekrefte disse i retten. Det er videre fremlagt for myndighetene en kjøpekontrakt datert 01.04.1994 hvor alle relevante opplysninger om salget av hesten «Brown Sugar» fremgår. At Ove Hansen sto som formidler er en ny opplysning, men det er urimelig at han ikke skal kunne bekrefte dette som vitne.
Gavene fra henholdsvis far og svigerfar er tidligere dokumentert ved gavemelding og opplysningene bekreftet i retten. Det er derfor ikke nye opplysninger i saken.
Mjølhus har nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Kjell Mjølhus tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med forfall to uker etter dommens forkynnelse med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Det er enighet mellom partene om at det etter merverdiavgiftsloven §55 nr 2 og investeringsavgiftsloven §7 er adgang til å anvende skjønn som følge av bokettersynets konstatering av manglende regnskapsførsel hos Mjølhus.
Ved skjønnsutøvelsen har avgiftsmyndighetene etter rettspraksis vide rammer. I Rt-1995-1772 uttales blant annet:
«Hovedsynspunktet må etter min mening være: I avgiftsforvaltningen - på samme måte som i ligningsforvaltningen - må myndighetene kunne basere sine avgjørelser på de opplysninger som fremgår av den avgiftspliktiges oppgaver og opplysninger ellers. Den avgiftspliktige må bære risikoen for et feilaktig faktum om han ikke gir opplysninger han er pliktig til å gi eller har en oppfordring til å komme med, eller gir uriktige opplysninger. Den avgiftspliktiges opplysnings-plikt er for øvrig vidtgående.....»
De alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om domstolprøvelse av forvaltningsvedtak gjelder også i denne type saker. Utgangspunktet er at domstolene ikke skal opptre som ligningsorgan, men kun prøve gyldigheten av det foreliggende vedtak. Domstolen prøver om det er foretatt korrekt bevisbedømmelse, om bevisbedømmelsen er fullstendig og om bevisbedømmelsesresultatet er forsvarlig. Skal skjønnet kunne settes til side må de faktiske forutsetningene skjønnet bygger på svikte så vesentlig at det ikke kan sies å foreligge et forsvarlig skjønn.
Det er lagt til grunn i rettspraksis at en skatteyter - tilsvarende gjelder for avgiftspliktige - ikke under domstolbehandlingen kan komme med opplysninger som han hadde anledning og oppfordring til å komme med under den forvaltningsmessige saksbehandlingen.
I foreliggende sak ble den avgiftspliktige tilskrevet av skatterevisor - før bokettersynsrapporten var utarbeidet - på grunnlag av foretatte privatforbruksberegninger for årene 1993 til 1995. Det ble opplyst at beregningene særlig for 1994 og for 1995 viste lave beløp og Mjølhus ble anmodet om å «gå nøye gjennom beregningene for å kontrollere om det er beløp som ikke er medtatt i våre oppstillinger». Brevet ble besvart av Mjølhus sin regnskapsfører som opplyste om gaver i størrelsesorden kr 40.000 både i 1994 og 1995, samt om gaver i form av kontanter til fødselsdager og jul. Det ble ikke opplyst om gevinst ved salg av båt eller hester.
Etter at bokettersynsrapporten var utferdiget i september 1996, skrev Fylkesskattekontoret at opplysningene om de mottatte gavene i 1994 og 1995 var ulegitimerte og heller ikke oppgitt i selvangivelsene. Opplysningene kunne det ikke tas hensyn til. Det ble samtidig bedt om en «utførlig redegjørelse for et hvert forhold som De mener kan ha betydning for saken, herunder også forhold som ikke konkret er tatt opp i rapporten».
I Mjølhus sitt svarbrev av 06.11.1996 fremkommer ingen opplysninger om fortjeneste ved båtsalg eller hestesalg, derimot opplyses det nærmere om at også Mjølhus ektefelle har mottatt kr 25.000 fra sin far i 1994. Det ble for øvrig fastholdt at Mjølhus hadde mottatt kr 40.000 fra sin far både i 1994 og 1995. Fylkesskattekontoret fastholdt at man ikke kunne ta hensyn til udokumenterte gaveoverføringer fra familie. Det ble vist til at ingen av de påberopte gaveoverføringene var oppført på selvangivelsene for de respektive år.
Før skjønnsvedtaket hadde avgiftsmyndighetene avdekket at Mjølhus hadde forsikret to ulike båter, turhest, uthus og stall. Mjølhus regnskapsfører ga noen opplysninger om dette, herunder at båten var i sameie.
Lagmannsretten legger til grunn at selvangivelsesprinsippet innebærer at den avgiftspliktige som hovedregel må gi så fullstendige og dokumenterte opplysninger at det etter forholdene er forsvarlig å legge opplysningene til grunn ved skjønnsutøvelsen. Dette betyr at det ikke er tilstrekkelig å komme med ufullstendige og udokumenterte opplysninger i en situasjon - som her - hvor den avgiftspliktige har fått et forklaringsproblem overfor avgiftsmyndighetene.
I foreliggende sak hadde avgiftsmyndighetene ved egne undersøkelser oppdaget at Mjølhus hadde forsikret to båter, hest, uthus og stall. I motsetning til byretten, kan ikke lagmannsretten se at avgiftsmyndighetene hadde noen oppfordring til selv å innhente supplerende opplysninger om disse forholdene. Tvert i mot ser lagmannsretten det slik at det var den avgiftspliktige som hadde oppfordring til å gi fullstendige og dokumenterte opplysninger - særlig hensett bakgrunnen for og formålet med at opplysningene ble fremlagt. Selv om han på enkelte områder hadde gitt noen opplysninger, var disse ufullstendige og til dels i strid med annen dokumentasjon i saken, for eksempel selvangivelser.
Det var etter lagmannsrettens syn ikke grunn til å oppstille noen plikt for avgiftsmyndighetene til å foreta ytterligere undersøkelser i saken før skjønnsvedtaket ble fattet. På bakgrunn av de opplysninger som forelå, fremstår skjønnsutøvelsen og skjønnsresultatet som forsvarlig. Tilsvarende gjelder for perioden fram til domstolbehandlingen.
Anken har etter dette ført frem, og Mjølhus må ilegges saksomkostninger for byrett og lagmannsrett idet det ikke er grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §172 første ledd.
Advokat Christian F Galtung har på vegne av Staten v/Finansdepartementet fremlagt omkostningsoppgave på i alt kr 80.295, hvorav salær for lagmannsretten utgjør kr 36.000 og for byretten kr 19.000. Omkostningsoppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Kjell Mjølhus innen 2 -to- uker til staten v/Finansdepartementet saksomkostninger med kr 80.295 -kroneråttitusentohundreognittifem-.