LG-1999-1273 - RG-2001-549

Instans:	Gulating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	2000-10-19
Publisert:	LG-1999-01273 - RG-2001-549 (82-2001)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Karmsund herredsrett nr. 1998-00290 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01273 B. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01479.
Parter:	Saksøker: Tysvær kommune (Prosessfullmektig: H.r. advokat Gullbrand Kjos, Haugesund). Saksøkt: Bernhard Grinde (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Mathiesen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Helge Lillebø, fire skjønnsrettsmedlemmer
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §107, Skjønnsprosessloven (1917) §48, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6, §2, §54a, Friluftsloven (1957), Oreigningsloven (1959) §2, §30, §4, §8, §9, Grannegjerdelova (1961), Forvaltningsloven (1967) §13, §17, §41, §6, Straffeprosessloven (1981) §61, §61a, §4, §8, Plan- og bygningsloven (1985) §35

Saken gjelder overskjønn i ekspropriasjonssak, og der lagmannsretten før eventuell fastsetting av vederlaget må ta stilling til saksøktes krav om stansing av overskjønnet og at skjønnet skal nektes fremmet på grunn av påstått ugyldig ekspropriasjonsvedtak.

Tysvær kommunestyre vedtok 5. mai 1998 med hjemmel i plan- og bygningsloven (plbl) §35 nr. 1 å ekspropriere knapt 60 daa. av Bernhard Grindes jordbrukseiendom gnr. 100 bnr 1 ved Grindafjorden i Tysvær. Arealet var regulert til friområde i reguleringsplan «Søvik friluftsområde», stadfestet ved egengodkjenning av Tysvær kommunestyre 18. juni 1996.

Etter stevning fra kommunen avhjemlet Karmsund herredsrett 30. april 1999 skjønn med slik slutning:

«1. Tysvær kommune betaler erstatning til Bernhard Grinde med kr 110.000,- - etthundreogtitusenkroner -.

2. Tysvær kommune betaler saksomkostninger til Bernhard Grinde med kr 47.536,- - kronerførtisjutusenfemhundreogtrettiseks -.»

Grinde begjærte rettidig overskjønn. I skjønnsforhandlingen hørte lagmannsretten forklaring fra Geir Grinde, som møtte med fullmakt fra sin far Bernhard Grinde, fra tre vitner som var ansatt i eller hadde annen tilknytning til Tysvær kommune og fra ett sakkyndig vitne. Det var lagt frem en del dokumentbevis og foretatt befaring.

Grindes jordbrukseiendom, som består av flere bnr, er på samlet knapt 700 daa.

Det er bare noen få daa. fulldyrket eng, og resten har varierende beskaffenhet, som lyngmark, utmark, noe skog etc. Grinde overtok gården på odel i 1988 og bor der. Han har etter det som ble opplyst hatt lite «vanlig» jordbruksdrift etter overtagelsen, bl.a ikke hatt husdyr. Arealet som avstås er vesentlig utmark, dels med berg i dagen, noe skog og strandområde.

Om saksgangen nevnes at Grinde anla sivil tvistemålsak mot staten om gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket, konkret fylkesmannen i Rogaland sin avgjørelse 5. februar 1999 der klagen fra Grinde over kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak ble forkastet. Oslo byrett avsa 23. juni 2000 dom der staten ble frifunnet. Det ble opplyst at Grinde anker dommen til Borgarting lagmannsrett. Grinde har begjært overskjønnet stanset med hjemmel i skjønnsprosessloven (skjl) §2 jf tvistemålsloven §107 inntil det er rettskraftig avgjørelse i det sivile tvistemålet. Siden begjæringen kom kort tid før hovedforhandlingen i overskjønnet, ble det bestemt at også stansingsbegjæringen skulle behandles i hovedforhandlingen.

For sammenhengens skyld nevnes at Grinde også begjærte stansing i herredsretten. Ved formløs beslutning av 24. mars 1999 etterkom herredsretten ikke begjæringen, men lagmannsretten opphevet beslutningen 14. april 1999 etter kjæremål fra Grinde. Kommunens videre kjæremål ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse 9. juni 1999. Herredsretten ble kjent med lagmannsrettens kjennelse etter skjønnsforhandlingen, men før avhjemlingen 30. april 1999, og drøftet stansingen i skjønnet. Det fremgår at herredsretten fortsatt ikke fant grunn til stansing.

Om sakens øvrige bakgrunn vises til herredsrettens skjønn, men for sammenhengens skyld finner lagmannsretten det praktisk å komme inn på en del sider her.

Om planarbeid og saksgang nevnes at det aktuelle området var foreslått som friområde allerede i en friluftsplan for Rogaland fylke tidlig på 1980-tallet. Kommunen startet kort tid etter arbeidet med å sikre friområdet etter den planen, og var nær løsning i 1986-87 da Grinde reiste odelssak. I forbindelse med arveoppgjør etter tidligere eier hadde staten benyttet forkjøpsretten for eiendommen, og landbruksmyndigheten hadde i prinsippet vedtatt at kommunen skulle få overta det nå aktuelle området, at testamentsarvinger fikk beholde noe, og at resten skulle legges ut som tilleggsjord for naboer. Dette ble ikke gjennomført fordi Grinde reiste odelssøksmål. Kommunen var senere i kontakt med Grinde uten å komme frem til avtale. Siden området var uregulert, startet kommunen reguleringsarbeid, men reguleringsplanen ble nektet stadfestet i 1992, visstnok på grunn av saksbehandlingsfeil. Etter en tids stillstand gjenopptok kommunen planarbeidet, som resulterte i reguleringsplanen av 1996 nevnt innledningsvis. Det er opplyst at det regulerte friområdet var noe mindre i 1996-planen enn det hadde vært i det tidligere forslaget. For ordens skyld nevnes at flere grunneiere, deriblant Grinde, påklaget vedtaket i kommunestyret med godkjenning av reguleringsplanen i 1996, men klagene ble forkastet av fylkesmannen i Rogaland 5. november 1996.

Kort tid etter at reguleringsplanen var endelig stadfestet i 1996 tok kommunen ny kontakt med Grinde for å forhandle om det aktuelle området. Det var flere møter, fremsatt flere tilbud etc., men det førte ikke til avtale. Partene er uenige om årsaken til at forhandlingene ikke førte frem, og lagmannsretten kommer tilbake til det i den grad det har betydning. Kommunen sendte forhåndsvarsel om ekspropriasjonen 2. desember 1997, og det ble senere gjort vedtak som nevnt foran.

Grinde mener prinsipalt at overskjønnet bør stanses i medhold av skjønnsloven §2 jfr tvistemålsloven §107 inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken som nå står for Borgarting lagmannsrett om gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket. Overskjønnet kan stanses etter bestemmelsen. I vurderingen av om det bør stanses, vises til at det ville være uheldig om resultatet i skjønnssaken og i tvistemålet blir forskjellig. Det blir lett «sirkelresonnement», eksempelvis har Oslo byrett i sin dom i stor grad vist til herredsrettens skjønn, mens kommunen nå støtter seg til byrettsdommen. Det taler for stansing at det er tvangssak og at det er påberopt alvorlig saksbehandlingsfeil. Grinde har tatt på seg den økonomiske risiko ved at omkostningsreglene er andre i skjønn enn i tvistemål. Om overskjønnet fremmes og kommunen tiltrer arealet, kan saken i Borgarting lagmannsrett bli uten betydning. Om kommunen gjenomfører sin planlagte opparbeiding, blir tiltredelsen irreversibel. Det må også legges vekt på at arealet nå i praksis brukes av allmennheten som friområde, slik at det ikke er noe presserende behov for gjennomføring. Om rettspraksis på området vises bl.a til Rt-1997-257.

Subsidiært anføres at overskjønnet må nektes fremmet, og herredsrettens skjønn tillike oppheves på grunn av feil ved ekspropriasjonsvedtaket. Det er fylkesmannens vedtak i klagesaken som er avgjørende, ikke kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak. Det er flere saksbehandlingsfeil som har betydning.

For det første er det ikke foretatt lovpålagt vurdering av om inngrepet er nødvendig eller har tilstrekkelig interesseovervekt, jfr oreigningsloven §2 i.f. Grinde har akseptert at allmennheten bruker området i samsvar med reguleringsformålet. Han har lagt frem planer om opparbeiding i egen regi som vil føre til samme tilrettelegging som den kommunen planlegger. Kommunens anførsel om at Grindes planer forutsetter fravik fra reguleringsplanen er irrelevante. Også kommunens egne planer om opparbeiding er slik at reguleringsplanen må fravikes eller utvides. Fylkesmannen har lagt til grunn at kommunen hadde foretatt den nevnte avveining, men det er feil.

Det er også saksbehandlingsfeil som gjør ekspropriasjonsvedtaket ugyldig. Det er tatt utenforliggende hensyn, fremlagt dokument av personlig karakter som er brudd på taushetsplikten og inhabilitet. Dette knytter seg spesielt til et brev fra lensmannen i Tysvær i 1992 til Grindes daværende advokat, hvor det av uviss grunn var sendt gjenpart til kommunen. Gjengivelse av opplysninger i dette brev hører ikke hjemme i en ekspropriasjonssak, og det må ha vært tatt med for å sverte Grinde. Opplysningene er i seg selv brudd på taushetsplikt, jfr straffeprosessloven §61a og forvaltningsloven §13, og dette gjorde både rådmannen og tidligere ordfører inhabil etter forvaltningsloven §6 annet ledd. Det vises til Frihagen: Inhabilitet, side 28 flg. I notatet er det også flere andre opplysninger som ikke hører hjemme i en ekspropriasjonssak, som opplysninger om konsesjon, oppfyllelse av boplikten, politiopplysninger etc. Dette kan ha virket inn på vedtaket.

Til det atter subsidiære, erstatningsutmålingen ifall overskjønnet fremmes, erkjennes at det ikke er hjemmel for tomtesalgserstatning, og at vederlaget må baseres på bruksverdi etter ekspropriasjonserstatningsloven §4 og §6. I vurderingen av jordbruksverdi kan man ikke bare se på hva nåværende eier har brukt det til, men det skal være en objektiv vurdering, jfr Pedersen m.fl.: Ekspropriasjon, side 225, og Svenkerud-dommen. Allerede i forbindelse med forkjøpssaken i 1986 mente fylkeslandbruksstyret at en betydelig del skulle brukes til jordbruksformål og satte prisen for ca 90 daa. av tilsvarende areal til ca kr 100.000,-, og som tilsvarer godt kr 150.000 i dagens pengeverdi. Det var ordinært salg mellom to offentlige instanser og viser hvordan landbruksmyndighetene vurderte området.

Om reguleringen tenkes borte, ville området ha blitt brukt til jordbruk kombinert med utleie av båtfortøyningsplass etc. Slik bruk må påregnes å kunne ha gitt en årlig avkastning på iallfall kr 10.000,- og med kapitaliseringsrente på 5%, som det skal være i landbruksforhold, vil kapitalisert bruksverdi beløpe seg til kr 200.000.

Grinde krever videre erstatning for oppsetting av gjerde. Skal han bruke området som grenser opp mot det avståtte arealet til beite, vil han komme i en tvangssituasjon, idet det må påregnes å ville bli krevd gjerde for å unngå at dyr skal komme inn på badeplass m.v. Det må påregnes at Grinde vil bli pålagt å sette opp gjerdet, bl.a ut fra reglene i lov om grannegjerder. I praksis må det settes opp gjerde i ca 800 meters lengde, og etter innhentet prisantydning vil anleggsutgiftene, inkludert moms, beløpe seg til knapt kr 160.000,-. I tillegg kommer vedlikeholdsutgifter.

Videre kreves erstatning for påstående skog. Det er ikke krevd overskjønn for utgiftene til opparbeiding av avkjørsel til riksvei hvor herredsretten ga kr 10.000. Grindes formelle påstand lyder:

«1. Prinsipalt:

Overskjønnssak nr. 99.01273 B for Gulating lagmannsrett stanses inntil det er fattet endelig avgjørelse i søksmål mellom Bernhard Grinde og Staten v/Kommunal- og regionaldepartementet.

Subsidiært:

Skjønnet nektes fremmet.

Atter subsidiært:

Saksøkte tilkjennes full erstatning herunder for:

1. Avståelse av grunn.

2. Avståelse av strandareal.

3. Anskaffelse, oppsetting og vedlikehold av gjerde mot resteiendom.

4. Påstående skog.

Under alle omstendigheter:

Saksøkte tilkjennes saksomkostninger.»

Tysvær kommune henholder seg i stor grad til herredsrettens skjønn som anføres å være riktig både i resultat og begrunnelse.

Det er ikke grunn til å stanse overskjønnet etter tvistemålsloven §107. Om Grinde skulle få medhold i det sivile tvistemålet, er det kommunens risiko. Det er ikke tale om inngrep/opparbeiding etc. som eventuelt vil gjøre inngrepet irreversibelt. Lagmannsretten skal prøve gyldigheten av ekspropriasjonsvedtak prejudisielt, jfr skjønnsloven §48 og vil da foreta en selvstendig realitetsvurdering. Kommunens ekspropriasjonsvedtak er allerede overprøvd av fylkesmannen i Rogaland, Karmsund herredsrett og Oslo byrett, og Grinde har ikke fått medhold i noen av disse instansene.

Innsigelsen mot skjønnets fremme kan heller ikke føre frem. Grinde har angrepet vedtaket med at inngrepet ikke er klart mer til gagn enn til skade, jfr oreigningsloven §2 i.f., at ervervet er unødvendig idet Grinde vil gjennomføre reguleringsformålet selv, at det var irregulære opplysninger og at det var inhabilitet. Ingen av disse innvendingene kan føre frem. I spørsmålet om interesseovervekt/nødvendighet, vises til at Grinde bare har løse og urealistiske planer, som heller ikke er i samsvar med reguleringsplanen. Det er urealistisk at han vil bekoste opparbeiding, som kommunen har kalkulert til minimum kr 1.000.000. Kommunestyret har vurdert interesseovervekt og nødvendigheten. Rådmannens innstilling i saken var skrevet før Grinde kom med det siste avtaleforslaget sitt, men formannskapet og kommunestyret ble gjort kjent med det før sine vedtak. Det vises også til byrettens dom, side 14, om fylkesmannens vurdering av interessespørsmålet.

Uansett har Grinde ikke til hensikt å gjennomføre gjeldende reguleringsplan, idet hans planer vil kreve reguleringsendring. Dette må også ses i sammenheng med at Grinde har skiftet planer for bruken av området flere ganger underveis, som økonomisk landbruk, økologisk kurssenter, dyrking av makroalger og nå friluftsenter for handikappede. Sannsynligheten for at Grinde selv vil gjennomføre reguleringsplanen er for liten til at det har betydning.

Det er ikke tatt utenforliggende hensyn. Det var uomtvistelig motsetninger mellom Grinde og noen naboer, og hvem som var skyld i motsetningene er uten interesse her. Kommunestyrerepresentantene kjente til at det var motsetninger fra før, slik at det var uten betydning hvorvidt forholdet senere ble nevnt i et notat eller ikke. Notatet har heller ikke betydning allerede fordi det kom etter kommunestyrets første vedtak. Det forelå ved kommunestyrets behandling av klagesaken, men det er intet som tilsier at det hadde betydning for det der enstemmige vedtaket.

Påstanden om inhabilitet kan ikke føre frem. Det anføres at lensmannsbrevet ikke inneholder utenforliggende opplysninger, men uansett hadde opplysningene i skrivet ingen betydning for hva rådmannen og tidligere ordfører mente.

I erstatningsfastsettelsen vises til at arealet har begrenset jordbrukspotensiale. Situasjonen i dag er iallfall ikke bedre enn det som ble beskrevet i odelsoverskjønnet i 1988, hvor bruket ble betegnet å ha begrenset jordbruksverdi med lite utviklingspotensiale. Ut fra de vurderingene, ville det aktuelle området i dag ha en verdi bare på ca kr 45.000,-. Det er ikke grunnlag for gjerdeerstatning, idet det er lite sannsynlig at tilstøtende område vil bli brukt til beite, og at det i tilfelle vil bli krevd gjerde. Skogen er uten relevant økonomisk verdi.

Kommunen har nedlagt slik påstand:

«1. Stansningsbegjæringen tas ikke til følge.

2. Skjønnet fremmes.

3. Bernhard Grinde erstatter Tysvær kommunes saksomkostninger ved Gulating lagmannsrett og bærer omkostningene ved overskjønnet.»

Lagmannsretten behandler først Grindes påstander om stansing og at overskjønnet eventuelt nektes fremmet. De to spørsmålene hører delvis sammen.

Stansing:

Grinde har krevd overskjønnet stanset etter skjønnsloven §2 jfr tvistemålsloven §107 i påvente av rettskraftig avgjørelse i det sivile tvistemålet han har anlagt mot Staten v/ Kommunal- og regionaldepartementet om gyldigheten av fylkesmannen i Rogaland sitt vedtak i klagesaken over kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak. Ved Oslo byretts dom av 23. juni 2000 ble Staten som nevnt frifunnet, men Grinde har anket dommen til lagmannsretten.

Ut fra Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 13. juni 2000 legges til grunn at det her er adgang til å stanse skjønnssaken etter tvistemålsloven §107, og det springende punkt blir om overskjønnet bør stanses. For ordens skyld nevnes at stansning etter tvistemålsloven §107 kan skje helt frem til det er avsagt dom/overskjønn jfr Schei: Tvistemålsloven I side 411.

Lagmannsretten ser ikke grunn til å stanse overskjønnet. For det første har lagmannsretten etter skjønnsloven §48 full kompetanse til en prejudisiell realitetsprøving av de forhold Grinde bygger sin innsigelse på. Om det sivile tvistemålet skulle ende med at det ikke er ekspropriasjonsadgang, vil området eventuelt kunne tilbakeføres Grinde uten nevneverdig problem. Kommunen skal ikke foreta bebyggelse eller annen opparbeiding som i tilfelle vil gjøre inngrepet irreversibelt. Den opparbeiding kommunen eventuelt vil foreta til bl.a trafikkformål, er ikke annet enn det Grinde sier å ville bekoste og gjennomføre selv. En viss, om enn mindre, vekt må det også kunne legges på at ekspropriasjonsvedtaket allerede er realitetsprøvd av tre forskjellige instanser, som alle har gitt kommunen medhold. Hvis søksmålet ikke fører frem, vil det føre til ytterligere 1-2 års forsinkelse av et erverv kommunen har arbeidet med iallfall i 15 år. Lagmannsretten finner således ikke grunn til å stanse overskjønnet.

Ugyldighet/ overskjønnets fremme:

Grinde har påstått skjønnet nektet fremmet fordi eksproprisjonsvedtaket er ugyldig pga. feil i lovanvendelse og saksbehandling, herunder at det er tatt utenforliggende hensyn. Innsigelsene behandles etter samme systematikk som Grinde har.

Den første angitte ugyldighetsgrunn er at kommunestyret ikke har vurdert nødvendigheten av inngrepet eller om det er tilstrekkelig interesseovervekt. Av oreigningsloven §30 nr. 41 jfr §2 annet ledd følger at ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven §35 nr. 1 er betinget av at «.... det må reknast med at inngrepet tvillaust er til mer gagn enn skade». Grindes innsigelsen går dels på at det ikke er slik overvekt, og dels på at kommunestyret ikke har foretatt slik vurdering. Lagmannsretten deler ikke Grindes oppfatning, og det begrunnes i det følgende.

Selv om oreigningsloven §2 annet ledd gjelder her, vil den i praksis ha litt annen betydning enn ved ekspropriasjon etter andre hjemler. Som det følger av Sandene/Keiserud: Oreigningsloven, side 110, vil interesseavveiningen i stor grad ha skjedd allerede i forbindelse med kommunens vedtakelse av reguleringsplanen. Om situasjonen hittil vises til at det som nevnt allerede fra tidlig på 1980-tallet har vært arbeidet med å sikre det aktuelle arealet som friområde for allmennheten, og da kanskje spesielt badeplassen i nordvestre del. Det nødvendige arealplanarbeidet ble utført parallelt med at kommunen forgjeves søkte å komme til en minnelig ordning med grunneier. Det kan så være at allmennheten i stor grad har brukt området til fritidsaktiviteter likevel, dels med hjemmel i friluftslovgivningen m.v. og dels som tålt bruk fra grunneier. Det synes likevel å ha vært noen gnisninger i bruken, men slik at både omfang og hvem som har skylden er omtvistet. Etter lagmannsrettens oppfatning har dette mindre betydning. Poenget er mer at uansett synes bruken dels å ha gått videre enn det en grunneier plikter å akseptere. Det kommunale erverv er dels begrunnet i å sikre allmennhetens tilgang uten de begrensninger som grunneier eventuelt måtte ha rett til å sette, og i tillegg må det foretas en del opparbeiding, spesielt med tilgjengelighet, for å få ønskelig brukelighet. Det må lages ny avkjørsel, og trafikkale forhold legges bedre til rette, idet det må regnes med at ikke så få av brukerne er avhengige av bil på grunn av beliggenheten i forhold til bebyggelse.

Grinde angir at han vil oppfylle reguleringsformålet selv, men de planene er etter lagmannsrettens oppfatning for vage og usikre til at det har betydning. Etter at Grinde overtok sees han å ha hatt flere og varierte planer for utnyttelsen av den aktuelle del av eiendommen, men uten at det har materialisert seg i annet enn planer. Det har ikke vært beitebruk, lite eller ingen drift av skogen osv. Kommunen har kostnadsregnet den nødvendige opparbeiding til iallfall kr 1.000.000,- og etter lagmannsrettens oppfatning er det urealistisk at Grinde vil foreta så betydelige investeringer uten å være garantert noen avkastning. Rett nok sier Grinde at han vil få gjort en god del ved dugnad, slik at kapitalbehovet hans vil bli langt lavere. Men uansett mener lagmannsretten at Grinde ikke vil gjennomføre reguleringsformålet.

Lagmannsretten kan ikke se at avståelsen vil være til nevneverdig skade for Grinde eller resteiendommen. Han synes som nevnt ikke å ha brukt arealet til økonomiske formål hittil, det har begrenset verdi som beite eller til andre jordbruksformål bl.a på grunn av terrengforhold, fjell i dagen osv. Det er ikke regningssvarende å dyrke det opp og selv til beitebruk vil det kreves så pass arbeid og investeringer at det er diskutabelt om det er regningssvarende. Det er andre deler av eiendommen som er langt mer aktuell til slikt bruk i fall det skulle bli aktuelt.

På den andre siden vil det være stor nytte for kommunen å få erverve arealet med tanke på tilrettelegging for badeplass/friområde for allmennheten. Innen Tysvær kommune er det dels stort press på strandsoner, både fordi kommunen fra gammelt av har mye hyttebebyggelse og at det i de senere år har vært en betydelig utbygging av boliger og industri. Kommunen har derfor som målsetting å sikre strandsoner også for dem som ikke måtte eie til sjøen. Den brukskonflikt som det har vært her kan forsåvidt synes å være illustrerende for presset det er.

Slik lagmannsretten ser realiteten, er vilkårene for ekspropriasjon i oreigningsloven §2 annet ledd her klart til stede. Neste spørsmål blir så om kommunen/fylkesmannen har foretatt denne vurderingen.

Det står rett nok ikke uttrykkelig noe om den nevnte vurderingen i administrasjonens innstilling til formannskapet i ekspropriasjonssaken, men, som påpekt av fylkesmannen i hans avgjørelse av klagesaken, er det så lite sannsynlig at kommunestyrerepresentantene ikke var oppmerksom på interesseavveiningen, at det må ses bort fra det her. De var klar over kommunens sterke interesse av å sikre allmennhetens rettigheter, samtidig som kommunen gjennom en årrekke forgjeves har prøvd å komme frem til en minnelig ordning med grunneier. Grinde hadde heller ikke påvist spesielle skader eller ulemper for resteiendommen ved inngrepet, men bare vist til at han hadde hatt varierende planer for utnyttelse. Disse planene hadde det til felles at de ikke var realiserte, og utad helst måtte fremstå som lite realiserbare. Lagmannsretten har for øvrig samme vurdering som herredsretten hadde på side 11 flg i sitt skjønn, og det vises derfor til det. Lagmannsretten kan også tiltre betraktningene i Oslo byretts dom.

Grinde anfører videre at vedtaket er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil ved at det er tatt utenforliggende hensyn og at det er inhabilitet.

Påstanden om saksbehandlingsfeil er spesielt knyttet til opplysninger i et notat som daværende ordfører satte opp i tiden mellom kommunestyrets første vedtak om ekspropriasjon og vedtaket i klagesaken. Ordføreren gikk da gjennom det som fantes i de kommunale arkiv om sakskomplekset og satte opp en liste med dato, skriv/vedtak og i stikkord innhold i dette. Innsigelsen er spesielt knyttet til et skriv fra lensmannen i Tysvær fra 1992, men også til noen andre opplysninger. Det nevnte skrivet fra lensmannen inneholdt opplysninger om motsetninger i strøket, bl.a anmeldelser fra og mot Grinde. Skrivet var til Grindes daværende advokat, og tydeligvis satt opp etter anmodning fra denne. Bakgrunnen for anmodningen er imidlertid uklar, og det samme gjelder hvorfor det ble sendt gjenpart av brevet til Tysvær kommune.

Lagmannsretten drøfter først Grindes innsigelse om at det er tatt utenforliggende hensyn, og deretter at vedtaket må kjennes ugyldig på grunn av inhabilitet hos rådmann/daværende ordfører.

Det nevnte notat inneholder all korrespondanse med kommunen, hva enten det gjaldt rådmann/ordfører, jordbruksavdelingen eller andre. Det er derfor noen henvisninger som er mindre relevante, men etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke føre til ugyldighet for ekspropriasjonsvedtaket. Det er ikke gitt hvilke opplysninger om tidligere forhold som kunne tenkes å ha relevans i en ekspropriasjonsvurdering slik forholdene ligger an her. Kommunen måtte sørge for klarlegging av de forhold som har betydning i vurderingen etter oreigningsloven, jfr også den generelle utredningsplikten i forvaltningsloven §17. Under gitte forutsetninger kan det eksempelvis tenkes at opplysninger om hvorvidt vilkår om bo- og driftsplikt, konsesjonsvilkår etc., anses oppfylt eller ei har interesse i vurderingen etter oreigningsloven §2 siste ledd. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å gå inn på en detaljgjennomgang om hvilke av disse opplysningene som er relevante eller ikke, siden det uansett ikke kan være tale om feil som har påvirket vedtaket. Notatet med tidligere saksgang forelå ikke ved kommunestyrets første vedtak om ekspropriasjon, men var lagt frem ved behandlingen av Grindes klage over ekspropriasjonen. Kommunen hadde gjennom en årrekke forgjeves forsøkt å få hånd om området. Politikere og administrasjonen visste at det hadde vært konflikter om bruken bl.a etter pågang fra velforeninger og andre interessegrupper, og fra reguleringsarbeidet. Det var ønsket om å sikre allmennhetens tilgang og bruk ved gjennomføring av reguleringsplanen som var bakgrunnen for at man fant å måtte vurdere ekspropriasjon når årelange forsøk på minnelig ordning hadde vært forgjeves. Lagmannsretten mener opplysningene i notatet var uten betydning for kommunestyrets vurderinger - og for den del for fylkesmannens avgjørelse av klagesaken.

Grinde har, delvis i tilknytning til den forannevnte saksbehandlingsanførsel, også påstått ugyldighet fordi at rådmannen og tidligere ordfører var inhabile. Det har spesiell tilknytning til opplysningene i det nevnte skrivet i 1992 fra lensmannen i Tysvær til Grindes daværende advokat, og at det var vist til skrivet i det nevnte notatet kommunen satte opp. Grinde har anført at det her er brudd på taushetsplikten i straffeprosessloven §61a og forvaltningsloven §13 flg. Som det følger av Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven I, side 178, er det en betydelig grad av parallellitet mellom de to settene med regler om taushetsplikt. At det etter lagmannsrettens oppfatning er tvilsomt om straffeprosessloven §61 i dette tilfellet gjelder for noen av de aktuelle kommunetilsatte eller tillitsvalgte har således mindre betydning. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt opplysningene var taushetsbelagte. Etter rettens oppfatning var det ikke inhabilitet etter forvaltningsloven §6 annet ledd, men lagmannsretten ser det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette heller. Selv om det skulle være slike feil, kan lagmannsretten vanskelig se at det har virket inn på vedtaket, jf. forvaltningsloven §41. Lagmannsretten deler også byrettens vurderinger på dette punkt.

Etter dette finner lagmannsretten at det ikke hefter feil ved ekspropriasjonsvedtaket som kan føre til ugyldighet. Overskjønnet blir derfor å fremme.

Vederlaget:

Grinde har krevd erstatning for avståelse av grunn- og strandareal, dekket utgifter til anskaffelse, oppsetting og vedlikehold av gjerde mot resteiendommen og erstatning for påstående skog.

Etter ekspropriasjonsloven §4 skal vederlaget settes til det som er høyest av salgs- og bruksverdi. For gjerdekravet kan også §8 ha betydning, hvoretter eier kan kreve erstatning på nærmere angitte vilkår for ulemper avståelsen fører til for resteiendommen. Etter ekspropriasjonsloven §9 skal det gjøres fradrag hvor inngrepet fører til fordeler for resteiendommen, men det er ikke tale om den type verdikorrigerende moment her.

Partene er enige om at det ikke er rettslig grunnlag for å kreve tomtesalgserstatning. Lagmannsretten er enig i dette, jf. framstillingen av gjeldende rettstilstand i eksempelvis Rt-1997-1471 og Rt-1999-213. For ordens skyld nevnes at området ville ha hatt sin klart største verdi om det kunne utparselleres til hyttetomter, men siden det ikke er reguleringsmessig adgang til det, kan Grinde ikke kreve den verdien.

Partene har i overskjønnet knyttet erstatningen til bruksverdibetraktninger etter ekspropriasjonserstatningsloven §6. Herredsretten synes å ha tatt utgangspunkt i salgsverdi qua friområde til stat/kommune, at det ikke er noen «egentlig» omsetningsverdi til slike formål, men at den gjerne skjematisk settes til verdien ved salg av tilleggsareal til nabobruk m.v. Lagmannsretten mener at det er bruksverdi etter ekspropriasjonserstatningsloven §6 som er det aktuelle vurderingstema, men slik forholdene ligger an her, har sondringen mer formell enn reell betydning.

Grunnerstatningen må etter rettens oppfatning ta utgangspunkt i jordbruksverdi samt noe separat utnytting av deler av strandsonen. I økonomisk forstand har det i de senere år langt på vei vært ikke-bruk, men lagmannsretten er enig med Grinde i at verdsettelsen må skje etter mer objektiviserte kriterier, hvor potensialet vil ha betydning.

Arealene inngår i en jordbrukseiendom hvor det har vært minimal drift siden Grinde overtok i 1988. Bruket vil eventuelt bare kunne drives som kombinasjon, hvor eier henter en vesentlig del av inntekten utenfra, men også for slik kombinasjonsdrift synes det nødvendig med såpass betydelige investeringer at det kan være tvilsomt hvor realistisk det er. Mer aktuelt kan det synes å være å leie ut deler av bruket til naboer til beiteland m.v. Både ut fra dette, fra topografien og at det er en begrenset del av bruket som avstås, har avståelsen av ekspropriasjonsarealet lite å si for inntektspotensialet på resteiendommen.

Den økonomiske utnyttelse av strandlinjen/strandsonen er etter lagmannsrettens syn begrenset til utleie av båtfesteplasser. Men det ville ikke utgjøre de store beløp, siden det må forventes at båteiere heller ville forsøke å få båtplass på steder hvor forholdene er lagt bedre til rette. Stedvis er de topografiske forhold slik at tilgjengeligheten til strandlinjen gjør båtfeste lite aktuelt. Leiepotensialet begrenses også av at det må påregnes å ville ha blitt vanskelig med godkjenning av innretninger mange leietakere ville ønske, som anlegg av brygge/flytebrygge, naust eller annet bygg for oppbevaring av båtutstyr etc.

Selv om brukspotensialet uten inngrepet er klart nok, er det vanskelig å tallfeste verdien, og den må bli heller skjønnsmessig. Lagmannsretten er etter en samlet vurdering blitt stående ved å sette samme vederlag som herredsretten gjorde kr 100.000,-. Noen samlet økonomisk avkastning utover maksimalt kr 4-5.000 i året anses lite realistisk, og regnet etter kapitalisering på 5%, får Grinde iallfall dekket sitt tap ved grunnavståelsen med det nevnte beløpet.

Grinde har krevet erstatning for skogen på arealet, men lagmannsretten mener at den ikke har noen økonomisk verdi som er relevant i denne sammenheng. Det er hovedsakelig vedskog/lauvskog. Om trevirket tenkes solgt, mener lagmannsretten det ikke ville ha gitt økonomisk nettoavkastning. Om Grinde skulle ønske å bruke den selv, er det tilsvarende skog på resten av eiendommen, slik at han ikke vil få noen økonomiske utgifter med å kjøpe ved/materialer som han ellers kunne ha skaffet seg på det avståtte areal.

Herredsretten satte en erstatning på kr 10.000 for omlegging av vei. Grinde har ikke begjært overskjønn for den delen av erstatningen, og beløpet er heller ikke angrepet av kommunen. Siden beløpet ikke var særskilt spesifisert i slutningen i herredsrettens skjønn, antas at beløpet likevel bør nevnes i overskjønnet.

Grinde har videre krevd erstatning for gjerde i grenselinjen mellom arealet som avstås og det området han beholder mot Kvitneset. Det gjelder en strekning på knapt en kilometer, og hvor anleggsomkostningene er antydet til ca kr 160.000 i tillegg til erstatning for fremtidige vedlikeholdsutgifter. Grinde har begrunnet dette i at dersom han skal benytte den gjenværende nordre og østlige del av Kvitneset m.v. vil det komme krav om gjerde i grenselinjen for å hindre at dyrene går inn på friområdet som kommunen nå erverver. Grinde mener at bl.a etter reglene i lov om grannegjerder er det sannsynlig at han i så fall vil bli pålagt å bekoste gjerde. Kommunen mener det ikke er grunnlag for slik erstatning både fordi det er usannsynlig at området i det hele vil bli brukt til beite og at det eventuelt heller ikke vil komme noe krav om gjerde.

Rettslig er det her eventuelt tale om ulempe på resteiendommen, og som eier på bestemte vilkår kan kreve dekket etter ekspropriasjonserstatningsloven §8. Lagmannsretten er delt i synet på dette:

Flertallet - rettens formann og skjønnsrettsmedlemmene Matland og Clausen - mener at det er for usannsynlig at det vil bli aktuelt at Grinde må bekoste noe gjerde til at erstatningsposten er relevant. For å bruke Grindes gjenværende del av Kvitneset m.v. til beite er det nødvendig med ikke helt ubetydelige investeringer, bl.a til kanalisering. Området er så gjengrodd på grunn av lang tids ikke-bruk at det vil kreve en god del arbeid og investeringer å gjøre det til akseptabelt utmarksbeite. Det er andre områder på eiendommen som er langt mer nærliggende å bruke til beite. Hensett til hvordan driften på bruket har vært de siste tiår, utviklingspotensialet og prognosene om fremtidig økonomi i landbruket, mener lagmannsretten, som herredsretten, at det er lite sannsynlig at denne delen av eiendommen i det hele vil bli brukt til beiting i fremtiden. Selv om så skule være, er området og beiteverdien så avgrenset at lagmannsretten mener det ikke vil bli aktuelt med noe gjerde uansett. Området er stedvis så bratt og knausete at det nærmest er selvgjerdende og spesielt gjelder dette mot badeområdene i friområdet. Om beitende dyr skulle ta seg inn på andre deler av friområdet, kan det vanskelig tenkes å føre til slike konflikter at det vil bli aktuelt å sette opp et gjerde i den lengde det her er tale om. Flertallet setter følgelig erstatningen for gjerdet til kr 0,-.

Mindretallet - skjønnsrettsmedlemmene Thingbø og Nygaard - viser til at den delen av Kvitneset m.v. som Grinde beholder rett nok er gjengrodd og mindre egnet til beite i dag. Som det sakkyndige vitnet Øpstad forklarte, er det imidlertid potensiale for å få et godt beiteområde, og utgiftene som er nødvendige er ikke større enn at det må påregnes at en eier vil prøve å utnytte det, enten ved beiting med egne dyr eller ved bortleie. Området kan bli egnet som beite både for sauer og for ungdyr. Skal dette beiteområdet benyttes, er det påregnelig at dyrene vil trekke innover også på det området som kommunen nå erverver. Det må også regnes med at det kan føre til konflikter med brukerne av friområdet, og vil føre til krav om gjerdehold. Da er det ikke bare spørsmål om kommunen kan kreve at Grinde ensidig bekoster gjerdet, men det kna også tenkes at han finner å måtte sette opp gjerde uten at kommunen har hjemmel til å kreve at han ensidig bekoster det. Sannsynligheten for at Grinde vil få utgifter til gjerdet er så stor at lagmannsretten mener det bør tas hensyn til det her. Årsakssammenhengen med ekspropriasjonen er utvilsom.

Utgiftene med gjerde blir materialkostnader som utfra erfaring og prisnivå settes til kr 20.000,- eks. moms, og arbeidskostnader med oppsetning; avrundet til kr 60.000,-. I tillegg kommer framtidig vedlikehold regnet etter 5 %. Avrundet settes gjerdeerstatningen til kr. 85.000,-.

Erstatningen blir da som følger:

Avståelse av grunn- og strandrettigheter kr 100.000

Påstående skog kr 0

Avkjørsel til riksvei kr 10.000

Gjerde mot resteiendom kr 0

Begge parter har krevd seg tilkjent saksomkostninger for overskjønnet. Etter skjønnsloven §54a kan Grinde kreve saksomkostninger for lagmannsretten bare dersom han i overskjønnet har oppnådd en bedre avgjørelse enn i underskjønnet eller at lagmannsretten finner at underskjønnet lider av feil, eller at avgjørelsen er så tvilsom at Grinde hadde rimelig grunn til å kreve overskjønn. Grinde kan pålegges å erstatte kommunens saksomkostninger ved overskjønnet, helt eller delvis, dersom lagmannsretten skulle mene at det var åpenbart urimelig av Grinde å kreve overskjønn.

Rettens flertall - rettens formann og skjønnsrettsmedlemmene Thingbø og Nygaard - mener at avgjørelsen var så tvilsom at Grinde bør gis medhold i kravet på saksomkostninger. Det vises både til det rettslige vurderingstema om grunnerstatning og gjerdespørsmålet. Advokat Mathiesens omkostningsoppgave på kr 42.524,- herav kr 32.000,- i salær legges til grunn.

Mindretallet - skjønnsrettsmedlemmene Matland og Clausen - mener det her ikke er grunn til å tilkjenne saksomkostninger da de ikke kan se at lovens vilkår er oppfylt.

De lovbestemte utgifter bæres av Tysvær kommune.

Overskjønnet er avsagt med slik dissens som nevnt foran.

Retten holdt foreløpig skjønnskonferanse umiddelbart etter hovedforhandlingen, og utkast ble skrevet og sendt skjønnsrettsmedlemmene like etter. Det har ikke vært mulig å holde avsluttende konferanse for retten før i dag, hovedsakelig på grunn av reisefravær til forskjellige tider for flere av rettens medlemmer.

Slutning:

1. Begjæringen om stansing av overskjønnet tas ikke til følge.

2. Overskjønnet fremmes.

3. Erstatningen fastsettes som nevnt foran.

4. Tysvær kommune betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Bernhard Grinde med kr 42.524,- - førtitotusenfemhundreogtjuefirekroner -. Oppfyllelsesfristen er 2 -to - uker fra forkynning av overskjønnet.