HR-1999-15 - Rt-1999-213
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-16 |
| Publisert: | HR-1999-00015 - Rt-1999-213 (46-99) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Verdifastsettelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt prinsippene for verdsettelse av eiendom som var regulert til boligformål, og som ble omregulert til friområde og deretter overdratt fra grunneieren til kommunen på det avtalevilkår at erstatningen skulle fastsettes ved skjønn etter reglene for ekspropriasjon. |
| Saksgang: | Kristiansand byrett 16.10.1996 - Agder lagmannsrett LA-1997-23 - Høyesterett HR-1999-00015, nr 39/1998 |
| Parter: | Kristiansand kommune (advokat Jan Morten Olsen - til prøve) mot Sparebanken Pluss (advokat Endre Grande) |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Flock, Schei, Gjølstad, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54b |
Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder prinsippene for verdsettelse av eiendom som var regulert til boligformål, og som ble omregulert til friområde og deretter overdratt fra grunneieren til kommunen på det avtalevilkår at erstatningen skal fastsettes ved skjønn etter reglene for ekspropriasjon.
Side:214
Den aktuelle eiendom - Sømsveien 32, gnr 58 bnr 380 - er på ca 3,4 da og ligger på Søm i Kristiansand kommune. Den ligger nedenfor Sømsveien, og nærmeste avstand til sjøen er 20-30 m. Eiendommen er i dag ikke bebygget. Det var bebyggelse på eiendommen - et våningshus og en løe - frem til midten av 1980-årene. Bygningene var gjennom lang tid forfalt og ble av eieren brent ned. Eiendommen ble fraflyttet i slutten av 1950-årene.
Sømsveien 32 var opprinnelig en del av et større gårdsbruk - gnr 58 bnr 1 - på i alt ca 200 da. Arbeidet med en reguleringsplan for området, begynte tidlig på 1960-tallet. I 1966 ble de to første reguleringsplaner stadfestet av Kommunaldepartementet. De gjaldt gnr 58 bnr 1 og gnr 58 bnr 2. I 1967 ble stadfestet reguleringsplan for gnr 58 bnr 3, 4 og 5. Disse reguleringsplaner gikk i hovedsak ut på at området ovenfor Sømsveien skulle utbygges med boliger og interne friområder, mens området nedenfor veien ble regulert til friområde for alle bruksnummer unntatt bnr 2, som på det tidspunkt - i 1966 - ikke ble regulert.
I 1968 tok grunneieren til gnr 58 bnr 1 - Severin Urvatne - opp spørsmålet om å få regulert et område rundt den gamle bebyggelsen til boligformål. Dette ble etterkommet ved at den senere Sømsveien 32 i 1971 ble innregulert rundt hovedbølet. I 1981 ble alt friområde nedenfor Sømsveien fradelt og solgt til Kristiansand kommune. Severin Urvatne satt da tilbake med en tomt på ca 3,4 da med de to forfalte bygningene.
Noe senere testamenterte Urvatne Sømsveien 32 til Den Norske Sjømannsmisjon. Etter hans død i 1986, overdro testamentsarvingen eiendommen i desember samme år til LL Hus - Eiendom AS for kroner 1.550.000. Dette selskapet videresolgte eiendommen umiddelbart til Bygg Trading AS og Byggeselskapet AS (Kristiansand og Omegn Boligbyggelag - KOBB) for 2 millioner kroner, slik at hvert selskap fikk en ideell halvpart på 1 million kroner i eiendommen. I oktober 1988 overtok Byggeselskapet AS hele eiendommen. Sparebanken Agder og Telemark - senere Sparebanken Pluss - hadde gitt lån til Byggeselskapet AS med pantesikkerhet i Sømsveien 32. Etter at selskapet var gått konkurs i 1992, abandonerte bostyret i 1994 eiendommen og overdro den i 1995 til Sparebanken Pluss.
Som det detaljert er redegjort for i byrettens skjønn, forsøkte KOBB i årene 1986-1992 flere ganger å få endret reguleringsplanen av 1971 til å omfatte flere boliger. Både terrassehus, rekkehus og eneboliger var inne i bildet. De foreslåtte utbyggingsplaner møtte en del motstand fra utenforstående interessenter og i de kommunale organer, og de ble justert flere ganger. Det siste planforslaget fra boligbyggelaget i 1991 omfattet blant annet 20 småleiligheter i toetasjers rekkehusbebyggelse. Dette forslaget ble godtatt i Kristiansand bystyre 26 februar 1992, men oppnådde ikke det nødvendige kvalifiserte flertall. Den 11 mars 1992 ble det truffet nytt endelig vedtak:
"1. Bystyret godkjenner ikke endret reguleringsplan for Sømsveien 32 med tilhørende reguleringsbestemmelser.
2. Området omreguleres til friområde, og det innledes forhandlinger med KOBB om overdragelse.
Det vises forøvrig til uttalelser fra fylkesmannens miljøvernavdeling og fylkesfriluftsnemnda."
Side:215
Henvisningen til fylkesfriluftsnemnda og fylkesmannens miljøvernavdeling avslutningsvis i bystyrevedtaket, angir bakgrunnen for omreguleringen. Uttalelsen fra fylkesfriluftsnemnda fremkom som en innsigelse mot de omfattende utbyggingsplanene for Sømsveien 32 i 1990-91. Uttalelsen gikk blant annet ut på at de allmenne friluftsinteressene, særlig for beboerne i Sømsområdet, ville bli skadelidende, og at et lokalt friluftsområde sto i fare for å bli vesentlig forringet. Videre ble det pekt på at området er betegnet som et naturområde i fylkesplanen, og at omkringliggende arealer er sikret for friluftsliv.
Miljøvernavdelingen hos fylkesmannen hadde innsigelser til de samme utbyggingsplaner, og henvisningen fra bystyrevedtaket gjaldt blant annet følgende bemerkninger:
"Miljøvernavdelingen fastholder at området i seg selv har kvaliteter som bør medføre at området sikres som friområde. Området er rester av et kulturlandskap ved sjøen i kort avstand til en større befolkningskonsenrasjon/bydel der behovet for egnede landfaste strandarealer er stort. Enkle skjøtseltiltak og tilrettelegging vil kunne øke områdets bruks- og opplevelsesverdi vesentlig. Innenfor friområdet ligger også en mindre strand som med letthet kan tilrettelegges som badeplass for familier med små barn. Dette er kvaliteter som det er knapphet på i nærheten av boligområder. Det vises for øvrig til målsettingen i kommuneplanen og hensynet til en forsvarlig og langsiktig forvaltning av arealressursene i strandsonen som er nedfelt i miljøvernplanen for Kristiansand for 1990-årene.
Miljøvernavdelingen er videre av den oppfatning at en utbygging som foreslått vil virke privatiserende og redusere dette konkrete områdets verdi som friområde for allmennheten. Selv om en på kartet kan tegne inn tomtegrenser og legge inn sti til badebukta lengst nord, er avstandene i terrenget så små at bygningsmassen vil dominere og dermed privatisere området.
Kristiansand kommune har som miljøvernkommune og særlig som "miljøpakke"-område fått overført statlige millionbeløp til bla. sikring og opparbeiding av friluftsområdet. I denne forbindelse har man lagt vekt på sikring av landfaste områder som bl.a. fungerer som viktige nærområder. Kommunen bør som en konsekvens av den statlige satsingen følge opp dette i praktisk politikk. En sjelden mulighet foreligger nå ved at man kan sikre Sømsveien 32 til off. friområde."
Eiendommen ble deretter, som jeg har nevnt, overdratt fra Sparebanken Pluss til Kristiansand kommune. Skjønnsbegjæring ble fremsatt av Kristiansand kommune 7 desember 1995, og Kristiansand byrett avhjemlet skjønn den 16 oktober 1996 med slik slutning:
"1. Kristiansand kommune v/ordføreren dømmes innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse å betale erstatning for eiendommen Sømsveien 32 - gnr. 58 bnr. 380 i Kristiansand kommune tilhørende Sparebanken Pluss, Kristiansand, med kr 3,50 pr. kvadratmeter.
2. Kristiansand kommune v/ordføreren frifinnes for kravet om å betale erstatning for prosjekteringsutgifter.
3. Kristiansand kommune v/ordføreren bærer utgiftene ved skjønnet, og betaler innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse saksomkostninger til Sparebanken Pluss med til sammen kr 57.150,-.
Side:216
I tillegg må saksøkeren betale de lovbestemte utgifter til skjønnet samt utgifter til skjønnsmennene."
Skjønnsretten bygget på at omreguleringen til friområde var å anse som bindende for erstatningsutmålingen, og at unntakene fra denne hovedregel under "en viss tvil" ikke kom til anvendelse. Noen utbyggingsverdi ble derfor ikke erstattet.
Sparebanken Pluss begjærte deretter overskjønn, og Agder lagmannsrett avhjemlet dette den 18 september 1997 med slik slutning:
"1. Kristiansand kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra overskjønnets forkyn nelse å betale erstatning for eiendommen Sømsveien 32, gnr. 58 bnr. 380 i Kristiansand, til Sparebanken Pluss, Kristiansand, med kr 800000.- - kroneråttehundretusen - .
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kristiansand kommune til Sparebanken Pluss kr 62425,- - kronersekstitotusenfirehundreogtjuefem -, med tillegg av godtgjørelse til skjønnsmennene etter oppgave fra Agder lagmannsrett, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet."
Lagmannsretten kom til at vederlaget skulle fastsettes ut fra tomteverdien. Det ble ansett best i samsvar med bestemmelsen i Grunnloven §105, at man i denne sak gjorde unntak fra hovedregelen om at reguleringen er bindende ved erstatningsfastsettelsen. Lagmannsretten fant at saken skiller seg fra de sakene i Høyesterett hvor denne hovedregel er lagt til grunn. Det ble i en konkret helhetsvurdering særlig lagt vekt på at det dreier seg om en eiendom med en meget gammel bebyggelse, at den i 1971 ble regulert til boligformål, at det ellers i det gamle friarealet ble innregulert noen utbyggingsområder, fortrinnsvis rundt gammel bebyggelse, at eieren hadde en berettiget utbyggingsforventning og eiendommen en etablert tomteverdi, at omreguleringen bare gjaldt denne lille eiendommen og at likhets- og rettferdighetshensyn på denne bakgrunn talte for å se bort fra reguleringen til friområde og gi erstatning for tomteverdien.
Overskjønnet ble av Kristiansand kommune påanket til Høyesterett på grunn av feil rettsanvendelse, subsidiært mangelfulle skjønnsgrunner.
Den ankende part, Kristiansand kommune, har i korte trekk anført:
Omreguleringen i 1992 til frimområde er bindende ved erstatningsfastsettelsen. Dette resultat følger av vanlige ekspropriasjonsrettslige regler og er slått fast gjennom en langvarig og entydig rettspraksis. Det foreligger ingen forhold i denne sak som tilsier noe unntak fra dette utgangspunkt.
Selv om omreguleringen i saken direkte dreier seg om en liten tomt, så inngår den i en eldre plan som gikk ut på å holde hele området ubebygget av hensyn til allmennhetens behov for et friområde. Allerede ved de første planene fra 1960-årene var det et slående trekk at området ovenfor den planlagte Sømsveien skulle bygges ut, mens området nedenfor generelt skulle holdes fritt for bebyggelse. Det endrer ikke dette bildet at det er tillatt noen nye bygg i tilknytning til gammel bebyggelse for å sikre beboernes nærmeste familie, jf f eks Rt-1984-1331.
De hensyn lagmannsretten har lagt vekt på, kan ikke være avgjørende. Alle momentene har vært oppe i Høyesteretts praksis, uten at de er
Side:217
tillagt avgjørende betydning. Høyesteretts kjennelse i Rt-1998-1140 (Nedre Foss) er her av særlig relevans. Mindretallet i denne avgjørelsen la vekt på mange av de samme forhold som lagmannsretten i vår sak, men de ble ikke utslagsgivende hos flertallet på 4 dommere.
Heller ikke det unntak fra hovedregelen om reguleringsplaners bindende virkning som gjerne er kalt parkprinsippet, kommer til anvendelse i saken. Sømsveien 32 er ikke noen del av et utbyggingsområde, men del av et større friområde regulert for allmennheten. Det har ingen betydning at de lokale beboere på Søm rent faktisk vil benytte området.
Ankende part har lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts overskjønn av 18. september 1997 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Sparebanken Pluss tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Ankemotparten - Sparebanken Pluss - har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Saksforholdet i denne sak viser at vi befinner oss i punkt 3 i de retningslinjer som er anvist i Rt-1977-24 (Østensjø), se nærmere side 29-30, og som alle gjelder situasjoner hvor det ved regulering blir bestemt at visse arealer ikke kan nyttes til bebyggelse. Vi står i denne sak overfor et område med blandet reguleringsformål, hvor det vil bero på et skjønn om en skal se bort fra reguleringsplanen.
Den aktuelle tomt har vært regulert til boligformål i 20 år før omreguleringen i 1992. Hele planprosessen etter eierskiftet i 1986 viser at de kommunale organer var innstilt på at eiendommen skulle bebygges. Dette bekreftes også ved at kommunen ikke benyttet seg av sin forkjøpsrett da eiendommen første gang ble overdratt i 1986. Eneste grunnen til at eiendommen ikke ble bebygget mellom 1986 og 1992 var at utbyggeren gapte for høyt. Det pekes også på at etter omreguleringen - i september 1992 - var kommunen innstilt på å betale opptil 1 million kroner for tomten. Det viser at kommunen den gang mente at eiendommen hadde tomteverdi.
Den aktuelle eiendommen er ikke ledd i noe sammenhengende friområde. Det dreier seg delvis om et utbyggingsområde, ikke bare rundt eldre boliger, men også på nye felt. Flere nye boliger er innregulert innenfor friområdet. Grunnen til omreguleringen av Sømsveien 32 var ikke en overordnet planlegging av hensyn til allmennheten, men en ad hocpreget aksjon fra de lokale Sømbeboere.
Det var derfor riktig av lagmannsretten ved den konkrete bedømmelse å legge vekt på likhets- og rettferdighetshensyn.
Det finnes ingen dom av Høyesterett som hindrer en avgjørelse som lagmannsretten har truffet i denne sak. Når det forholder seg slik at friområdet på Søm ikke utvetydig og konsekvent er fastsatt å være et ubebygget område, og vi befinner oss i Østensjødommens punkt 3, så har Høyesteretts synspunkter i Rt-1976-1 (Kløfta) og Rt-1976-464 (Skaar) fortsatt gyldighet. Disse avgjørelser peker i retning av at en ved verdsettelsen skal se bort fra friområdereguleringer i tilfeller som det foreliggende. Høyesterett har ikke tatt avstand fra dette i Østensjøsaken eller i senere saker. Førstvoterendes begrunnelse i Rt-1996-521 (Lena) for å se bort fra regulering til veianlegg og gi erstatning for
Side:218
tomteverdi (dommen side 540), er relevant også for et friområde som i vår sak, hvor det før omreguleringen var et etablert utbyggingsområde med en etablert tomteverdi.
Høyesteretts kjennelse i Rt-1998-1140 (Nedre Foss) er ikke noe avgjørende hinder for en avgjørelse som lagmannsretten har truffet i vår sak. Det er viktige forskjeller mellom saksforholdene. Blant annet nevnes at den statlige reguleringsplanen for Akerselva Miljøpark på ca 530 da, av flertallet nærmest ble fremhevet som et vernetiltak av nasjonal, overordnet verdi, og som noe langt mer enn en bypark. I vår sak dreier det seg om et enkeltstående inngrep overfor en enkelt utbygger, som endog gikk konkurs. Det oppleves som sterkt urimelig om en slik tilegnelsesregulering nærmest kan gjennomføres erstatningsfritt.
Subsidiært anføres at Høyesterett bør anse Sømsveien 32 som et friområde trukket inn i et utbyggingsområde på Søm. Området vil først og fremst tjene de lokale beboeres interesser, jf også protestaksjonene fra disse.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts overskjønn av 18 september 1997 stadfestes.
2. Sparebanken Pluss v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Jeg nevner innledningsvis at lagmannsrettens skjønnsgrunner er tilstrekkelige til at anken over rettsanvendelsen kan prøves.
I avtalen mellom partene i saken er det enighet om at eiendommens verdi skal fastsettes etter de alminnelige regler om erstatningsutmåling ved ekspropriasjon. Det er også enighet om at erstatningen skal utmåles med utgangspunkt i eiendommens salgsverdi. Etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 første ledd skal salgsverdien tilsvare det "som må reknast med at vanlege kjøparar ville gje for eigedomen ved friviljug sal". For å ta stilling til dette, vil det være nødvendig å vite noe om hva eiendommen kan brukes til. I ekspropriasjonserstatningsloven §5 annet ledd slås fast hvilket kriterium som i denne forbindelse er avgjørende: ".... den påreknelege utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden".
Ved denne påregnelighetsvurderingen vil det være av sentral betydning om det foreligger en reguleringsplan for eiendommen og i tilfelle hvilket formål reguleringen har. Som hovedregel vil reguleringsplanens formål angi den påregnelige utnyttelse av eiendommen og derved være bindende for erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon. Det gjelder også når en eiendom reguleres til friområde. Denne hovedregel er fastslått ved en rekke avgjørelser i Høyesterett etter den grunnleggende dom i Rt-1977-24 (Østensjø). I denne dom ble også angitt visse unntak fra hovedregelen, og disse er senere slått fast og presisert i flere avgjørelser av Høyesterett, også i plenumsdommen i Rt-1996-521 (Lena). En oppsummering av rettstilstanden er gitt av førstvoterende i Rt-1997-1471 (Snik), se side 1474-1475 og i Rt-1998-1140 (Nedre Foss), se side 1160.
Jeg vil på denne rettslige bakgrunn først se noe nærmere på formålet med omreguleringen av Sømsveien 32. For meg står det som klart at
Side:219
denne omregulering hadde til formål å sikre allmennheten best mulig tilgang til natur- og strandområdet nedenfor Sømsveien. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til den tidligere refererte uttalelse fra fylkesfriluftsnemnda og de siterte bemerkningene fra fylkesmannens miljøvernavdeling som en del av premissene for bystyrets omreguleringsvedtak. Det fremgår etter min mening klart av disse premisser at omreguleringen av Sømsveien 32 må ses i sammenheng med det store friarealet nedenfor Sømsveien, som var etablert allerede i 1960-årene. Jeg kan derfor ikke se at det har noen rettslig betydning, som lagmannsretten synes å legge til grunn, at selve arealet til Sømsveien 32 er lite, og at det hadde vært bebygget tidligere. Jeg kan heller ikke følge ankemotparten når det anføres at man nedenfor Sømsveien har et område hvor det er tvilsomt om det er åpnet for bebyggelse eller ikke, jf punkt 3 i retningslinjene fra Østensjøsaken. Etter min mening er det ikke tvilsomt at man her rettslig sett står overfor et sammenhengende friareale, som har fått en kvalitativ tilvekst ved omreguleringen av Sømsveien 32, jf for så vidt saksforholdet i Rt-1998-1140 (Nedre Foss) som, selv om det dreide seg om et friområde i bystrøk, har mange likhetstrekk med vår sak. Det forhindrer ikke en slik betraktningsmåte at det fra 1971 har vært regulert inn enkelte tomter i lommer innenfor det store friarealet, fortinnsvis i tilknytning til gammel bebyggelse, og på områder som topografisk er mindre egnet til allmenn ferdsel.
Jeg har oppfattet lagmannsretten slik at det er disse begrensede utbyggingsmuligheter innenfor friområdet, sammenholdt med den tomteverdi som var etablert for Sømsveien 32 ved overdragelsene i 1980-årene og den utbyggingsforventning eieren hadde, som i særlig grad begrunner lagmannsrettens henvisning til likhets- og rettferdighetshensyn og bestemmelsen i Grunnloven §105. Men den tidligere nevnte langvarige og faste rettspraksis gir etter min mening ikke grunnlag for en slik konkret helhetsbedømmelse som lagmannsretten har foretatt i denne sak, og som medfører en klar utvidelse av unntakene fra hovedregelen om reguleringsplanens betydning for erstatningsfastsettelsen - utover det som følger av det såkalte parkprinsippet. Jeg innskyter her at ankemotpartens anførsel om at Lenasakens unntak for vei og andre offentlige anlegg, jf for øvrig Rt-1997-1914 om grav- og urnelund i Tromsø, også passer på omreguleringen av Sømsveien 32 til friområde, ikke har forankring hverken i de faktiske forhold eller i gjeldende rett, jf også hva annenvoterende på vegne av flertallet uttaler i Rt-1998-1140 på side 1162:
"Overtagelse og opparbeidelse av et friområde kan ikke sees som en slik overføring av utbyggingsinteressen, som var det element i Lenasaken som begrunnet at erstatningsfastsettelsen skulle skje uavhengig av reguleringen til vei."
Når lagmannsretten i vår sak har funnet et erstatningsgrunnlag, fortrinnsvis begrunnet i det forhold at eieren som følge av etablert tomteverdi og utbyggingsforventning har vært utsatt for et særlig tyngende inngrep, så har disse momenter hverken enkeltvis eller samlet gitt grunnlag for tomteverdierstatning i praksis i sammenlignbare saker. Jeg viser til at slike forhold forelå i Nedre Fosssaken uten at de ble gitt
Side:220
utslagsgivende betydning hos flertallet, jf Rt-1998-1140 på side 1161 . Jeg tilføyer at i den saken var også situasjonen - som i vår sak - at det senere friområdet var kjøpt og solgt i tillit til utbyg gingsmulighetene.
Heller ikke ankemotpartens subsidiære anførsel om tomteverdierstatning etter parkprinsippet, kan føre frem. Det følger allerede av hva jeg har sagt om Sømsveien 32 som en del av det større friområdet, at omreguleringens formål var å legge området mest mulig til rette for allmennhetens adgang til strandsonen og hindre utbygging som ville gjøre dette vanskelig. Jeg kan ikke se det slik, under henvisning til de tidligere refererte premisser for bystyrets omreguleringsvedtak, at friområdet nedenfor Sømsveien spesielt skulle tjene interessene til beboerne i et utbyggingsområde og derved inngå i dette området. At beboerne rent faktisk vil ha nytte av området, er klarligvis ikke tilstrekkelig, jf Rt-1983-700 (Gommerud). Heller ikke det forhold at beboerne i området engasjerte seg sterkt mot utbygging, fører til at parkprinsippet får anvendelse, jf Rt-1998-1140 på side 1161 (Nedre Foss).
Det blir min konklusjon at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig, og at overskjønnet følgelig må oppheves.
I samsvar med skjønnsprosessloven §54b, jf §54, har ankende part nedlagt påstand om at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Ankemotparten har krevd 117.920 kroner, derav 7.920 kroner i utgifter. Omkostningsoppgaven legges til grunn og ankende parts påstand tas til følge.
Jeg stemmer for slik
dom:
1. Overskjønnet oppheves og hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kristiansand kommune til Sparebanken Pluss 117.920 - etthundreogsyttentusennihundreogtyve - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Schei: Likeså.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Overskjønnet oppheves og hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kristiansand kommune til Sparebanken Pluss 117.920 - etthundreogsyttentusennihundreogtyve - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.