LG-1999-1687

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-11-17
Publisert:	LG-1999-01687
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nordhordland herredsrett nr. 98-00357 og nr. 98-00358 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01687 A og LG-1999-01688 A.
Parter:	Ankende parter i 99-01687A: Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i området Alvermarka og Gamle Alvervegen v/Øystein Villanger m.fl. Ankende parter i 99-01688A: Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i området Isdalstø - Alverflaten ved Sørenden av Gamle Alvervegen i Lindås kommune v/Øivind Eikefet m.fl. (Prosessfullmektig i begge anker: Advokat Stig B. Harris, Bergen). Motpart i begge saker: Lindås kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Hans O. Bang, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Ørnulf Jacobsen. Lagdommer Rannveig Sjøvoll. Kst. lagdommer Gustav Søvde
Lovhenvisninger:	Eigedomsskattelova (1975) §3, Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder lovligheten av vedtak om å utskrive eiendomsskatt i to områder i Lindås kommune.

I Lindås kommunes vedtak vedrørende budsjettet for 1998 heter det i pkt. 3:

«3. Med heimel i lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt for kommunane, vert det skrive ut eigedomsskatt for 1998 i klårt avgrensa område i Knarvik/Alversund og Lindås, og på verk og bruk utanfor desse områda. Skattesatsen skal vera 7 promille av takstverdien».

I henhold til underliggende kartmateriale omfatter skattevedtaket blant annet området ved Isdalstø og området videre i nordvestlig retning mot Alversund mellom riksvei 565 og fjorden. I den nordligste enden omfatter vedtaket også en stripe langs motsatt side av riksveien.

En rekke grunneiere i området som ble omfattet av skattevedtaket, gikk til søksmål for Nordhordland herredsrett mot kommunen med krav om at skattevedtaket kjennes ugyldig. Grunneierne opptrer som to sammenslutninger benevnt Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i området Alvermarka og gamle Alvervegen v/Øystein Villanger m. fl. og Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i området Isdalstø - Alverflaten ved sørenden av gamle Alvervegen i Lindås kommune v/Øivind Eikefet m. fl. Det ble fremmet to separate søksmål som for herredsretten ble forent til felles behandling. Herredsretten avsa den 6. juli 1999 dom med slik domsslutning:

«I sak 98-00357 A:

1. Lindås kommune frifinnes.

2. Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i området Alvermarka og Gamle Alvervegen i Lindås v/Øystein Villanger (118 parter) dømmes til in solidum innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte Lindås kommune deres saksomkostninger med kr 41 615,75 - kronerførtientusensekshundreogfemten 75/100 - med tillegg av 12 - tolv - % rente fra dommens oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer.

I sak 98-00358 A:

1. Lindås kommune frifinnes.

2. Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i området Isdalstø - Alverflaten ved sørenden av Gamle Alverveien i Lindås (37 parter) dømmes til in solidum innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte Lindås kommune deres saksomkostninger med kr 41 615,75 - kronerførtientusensekshundreogfemten 75/100 - med tillegg av 12 - tolv - % rente fra dommens oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer.»

Dommen er påanket for begge sammenslutningenes vedkommende ved ankeerklæringer av 3. september 1999. Ankeforhandling ble holdt i Bergen Tinghus 25. til 27. september 2000. Som representant for grunneierne møtte Øystein Villanger sammen med prosessfullmektigen og ga forklaring. Også en del av de øvrige grunneierne møtte, slik det fremgår av rettsboken. For kommunen møtte teknisk sjef Kåre Jordal sammen med prosessfullmektigen og ga forklaring. Det ble foretatt befaring til området saken gjelder og for sammenligningens skyld til områder i Bergen kommune.

De ankende parter har i det vesentlige anført:

Generelt gjøres gjeldende, under henvisning til rettspraksis, at både kommunens tolkning av lovens ordlyd og den konkrete lovanvendelse fullt ut er underlagt domstolenes prøvingsrett. De ankende parter er enig med ankemotparten i at det skal utvises tilbakeholdenhet fra domstolenes side når det gjelder overprøving av den geografiske avgrensning av det området som omfattes av skattevedtaket. Det er etter de ankende parters mening likevel ikke slik at grensen vil være unntatt fra prøving kun av den grunn at det måtte finnes noe bebyggelse av bymessig art innenfor det avgrensede område. Domstolene må således kunne oppheve grensedragninger som omfatter områder som bør utelates.

Hva angår området ved Isdalstø gjøres gjeldende at det her kun er tale om spredt bebyggelse, blant annet uten utsikt til tjenlig vegsysten innen overskuelig fremtid. Det er heller ikke opplyst om planlagt utbygging i området. Av plangrunnlag finnes kun en gammel disposisjonsplan uten bindende virkning. Det er ingen reguleringsplan for området. Topografisk er området klart adskilt fra tettstedet Knarvik. Det som er av utbygging i Isdalstø-området er ikke en følge av utviklingen av Knarvik som handels- og sevicesenter, men har sin bakgrunn i Isdalstøs tidligere status som bygdesenter.

Vedrørende Alvermarka anføres at bebyggelsen i dette området ikke er slik at det kan anses som utbygget på bymessig vis og heller ikke som forstadsbebyggelse til Knarvik. Det gjøres herunder gjeldende at bebyggelsen heller ikke her er en følge av etableringen av senterfunksjoner i Knarvik, men av en egen utvikling innenfor tidligere Alversund kommune, og at det ikke er tilstrekkelig geografisk nærhet mellom området og Knarvik sentrum.

Vedtaket skal vurderes ut fra tilstanden på vedtakstidspunktet. Eventuell senere utbygging som da ikke var planlagt, er derfor uten betydning for avgjørelsen. Tidligere reguleringsplan for området Ikenberg var av tidlig dato og det har vært usikkert om den ville bli gjennomført. I hvert fall fant møter vedrørende igangsetting av utbygging på Ikenberg sted senere enn skattevedtaket.

Det anføres ikke å være tilstrekkelig til å begrunne eiendomsskatt at et område faktisk benytter seg av et bestemt serviceområde. Rettspraksis stiller i tillegg vilkår om at området skal ha en naturlig tilknytning til et slikt strøk.

Både for Isdalstø og Alvermarka gjøres gjeldende at det ikke er nærliggende å vente videre forstadsbebyggelse til Knarvik senter, etter som det finnes rikelig med byggeland nærmere tettbebyggelsen i Knarvik.

Det anføres at eventuell tvil om det er dekning for skattevedtaket i tilfelle må tale for at vedtaket oppheves. Det bør legges vekt på hvilken avgjørelse som vil gjøre minst skade om den er uriktig. Det må herunder legges vekt på at kommunen når som helst kan komme tilbake til spørsmålet når vilkårene er oppfylt.

Det er nedlagt slik påstand i begge ankesaker:

«1. Lindås kommunestyres vedtak om å innføre eiendomsskatt på saksøkernes eiendommer er ugyldig.

2. Betalte eiendomsskatteterminer tilbakebetales saksøkerne med tillegg av rente fastsatt av retten fra innbetalingsdato til tilbakebetaling finner sted.

3. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger.»

Ankemotparten har i det vesentlige anført:

Grunnlaget for eiendomsskatten er at bebyggelsen innefor områdene Isdalstø og særlig Alvermarka består av tettbebyggelse av et visst omfang og at områdene har tilstrekkelig nær tilknytning til tettstedet Knarvik med dets handels- og servicetilbud. At Knarvik er utbygget på bymessig vis er ubestridt.

Alvermarka er utbygget med 230 boliger og utbyggingen kan tilbakeføres til kommunal tilrettelegging og er i henhold til arealdisponeringsplan fra 1968. Det hevdes at Alvermarka dermed må kunne anses som utbygget på byvis.

Også Isdalstø må anses for å være utbygget. Området omfattes av planer fra Alversund-siden og fra Knarvik. Det går offentlig vannledning gjennom området. Det hevdes at bakgrunnen for utbyggingen er uten betydning for beskatningsadgangen. Det er heller ikke avgjørende om området mottar kommunale ytelser eksempelvis i form av vanntilførsel og avløp eller om slike behov er løst ved private tiltak.

Det gjøres gjeldende at det nå kan ventes utbygging av det mellomliggende området Ikenberg, som ligger innenfor beskatningsområdet, mellom Alvermarka og Isdalstø. Utbygging her har vært planlagt siden 1968 og er nå kommet i gang, etter at det i 1997 ble bevilget midler til fremføring av vannledning til området. Men uansett om det tas hensyn til utbyggingen her, må området kunne betraktes som en «lomme» som det vil være adgang til å legge innenfor grensene for beskatningsvedtaket.

Når det gjelder kravet om nærhet til Knarvik som et bymessig utbygget sentrum, gjøres gjeldende at det er relativt liten avstand mellom yttergrensen for beskatningsområdet og Knarvik sentrum. Avstanden utgjør på det meste tre til fire kilometer. Mellom Isdalstø og Knarvik er det en til to kilometer. Hele området ligger langs riksvei som forbinder det med Knarvik. Det er, bortsett fra en strekning på 150 meter, gang og sykkelvei som binder området sammen. Offentlige kommunikasjoner er gode. Området betjenes hva angår service- og handelstilbud fra Knarvik og er i så måte avhengig av de tilbud som finnes der.

Det hevdes ikke å være avgjørende om hele eller bare deler av det omtvistede området er utbygget eller er under utbygging, området kan omfatte begge deler. Når eiendomsskatteområdet totalt sett omfatter klart utbyggete områder, som her Knarvik, er vilkåret om delvis utbygging på byvis oppfylt.

Da er det rettens oppgave å avgjøre om grensedragningen er forsvarlig. Herunder vises særlig til de forhold som er anført når det gjelder tilgjengelighet til Knarvik senter. Hva angår forbindelsen til Knarvik kan det ikke legges vesentlig vekt på det topografiske skillet mellom bebyggelsen der og Isdalstø. Skillet er svært begrenset og har ingen betydning for tilgjengeligheten til Knarvik. Strekningen har heller ikke i tidligere plansammenheng vært oppfattet som et skille.

Grensedragningen hevdes å være fremkommet etter en grundig vurdering basert på de rettslige og faktiske forhold. Blant annet er boligområdet Hilland, som ligger nær nordgrensen for skatteområdet, holdt utenfor på grunn av at det ble ansett å ikke ha tilstrekkelig nærhet til Knarvik.

Med hensyn til betydningen av rettspraksis gjøres særskilt gjeldende at nærværende sak ikke kan sammenlignes med saker som gjaldt nærmere angitte områder i Åsane eller Fana i Bergen kommune. Det var i disse saker blant annet vesentlig større avstander mellom de områdene som der ble unntatt for beskatning og bymessig utbyggete områder enn mellom områdene Alvermarka/Isdalstø og Knarvik. Derimot vises til sak referert i Rt-2000-670 som hevdes å være sammenlignbar med denne sak.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Lindås kommune tilkjennes saksomkostninger.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.

Kommunens adgang til å skrive ut eiendomsskatt reguleres av lov om eigedomsskatt til kommunane §3. Etter denne bestemmelse kan eiendomsskatt skrives ut for områder som er «klårt avgrensa» og som «heilt eller delvis er utbygde på byvis, eller der slik utbygging er igang».

Ved avgjørelsen av om vilkåret om hel eller delvis bymessig bebyggelse er tilstede skal hele det avgrensede området vurderes under ett. Dette følger av rettspraksis, blant annet avgjørelse referert i Rt-1985-1339 - Fana-dommen - (s. 1347) hvor det heter:

«Det er det klart avgrensede område som ble omfattet av vedtaket i 1976, som må danne utgangspunktet for vurderingen av vedtakets lovlighet. Hvis dette området omfattet arealer utbygd på byvis og arealer hvor slik utbygging var i gang, blir spørsmålet bare om den avgrensing av området som bystyret foretok, var forsvarlig. Det vil ikke være avgjørende om det kan påvises at deler av området etter en isolert vurdering verken er utbygd på byvis eller under utbygging.»

Lagmannsretten legger under denne forutsetning til grunn at det området kommunens vedtak gjelder, fyller lovens kriterier når det gjelder bymessig bebyggelse. Vedtaket omfatter kommunesenteret Knarvik, som utvilsomt må anses utbygget på byvis. Det er partene også enige om.

Spørsmålet blir dermed om avgrensningen av området hviler på en saklig og forsvarlig skjønnsmessig vurdering. Generelt er adgangen til rettslig overprøving av dette skjønnet flere ganger omtalt i rettspraksis. Høyesterett har i Fana-dommen lagt til grunn at «domstolene bør - - - være noe tilbakeholdne med å gripe inn i kommunestyrenes fastleggelse av de geografiske grenser for et område for eiendomsbeskatning». Også for så vidt angår dette rettslige utgangspunktet forstår lagmannsretten det slik at det er enighet mellom partene.

Ifølge rettspraksis er det ikke et vilkår at hele det området som omfattes, er bymessig utbygget eller under utbygging. Et eiendomsskatteområde vil således kunne omfatte eksempelvis også jord- og skogbruksområder. Gjennom rettspraksis er det etablert nærmere generelle retningslinjer for grensedragningen utenfor de utpreget bymessige arealer innenfor et eiendomsskatteområde. I Fana-dommen heter det om dette, (s. 1347):

«Den grunnleggende forutsetning for at et areal skal anses utbygd på byvis, er at det foreligger en tettbebyggelse av et visst omfang. Hvis det dreier seg om en tettbebyggelse uten noen tilknytning til et bysentrum eller et annet sentrum, kan man ikke snakke om utbygging på byvis hvis ikke tettbebyggelsen selv har visse felles service-tilbud; annerledes hvis det dreier seg om en forstadsbebyggelse med naturlig tilknytning til bysenteret eller lokale sentra i nærheten. Da må bebyggelsen vurderes i sammenheng med den større enhet den er en del av.»

Synspunktet er lagt til grunn også i avgjørelse referert i Rt-2000-670.

Når det gjelder beskaffenheten av bebyggelsen i de to tvisteområdene legges til grunn at særlig bebyggelsen i området Alvermarka må kunne karakteriseres som tettbebyggelse. Området fremstår som fullstendig utbygget med bolighus. Det er opplyst å være 230 boenheter innenfor området og det er få tomter som ennå ikke er bebygget. Det legges til grunn at området betjener seg av kommunale anlegg med hensyn til vei, vann og avløp.

I området ved Isdalstø er bebyggelsen noe mindre tett, likevel med enkelte konsentrasjoner av bebyggelse. Det er opplyst at det vil finne sted noe fortetting av bebyggelsen. Vanntilførsel og avløp er basert dels på private og dels på offentlige anlegg.

Mellom disse områdene ligger området Ikenberg. Dette omfattes ikke av saken. Området er i dag ubebygget. Det foreligger imidlertid planer fra tidligere for utbygging av området til boligformål. Manglende utbygging har blant annet sammenheng med at området har vært uten vanntilførsel. Lagmannsretten legger til grunn at det i 1997, da skattevedtaket ble fattet, ble vedtatt bevilgning av nødvendige midler til fremføring av vann også her og at utbyggingen nå har tatt til. Etter lagmannsrettens vurdering må det på tidspunktet for beskatningsvedtaket ha fremstillet seg som sannsynlig med en utbygging av Ikenberg innen overskuelig fremtid. Videre legges til grunn at det også i Ikenbergområdet er tale om en relativt tett bebyggelse av samme karakter som i Alvermarka.

Etter lagmannsretttens vurdering fremstår strekningen fra Isdalstø og frem til nordre grense for beskatningsvedtaket som et område som dels er bebygget og dels under utbygging. En betydelig del av bebyggelsen er av en slik art at det vil være nærliggende å karakterisere den som bymessig. Dette gjelder særlig bebyggelsen i Alvermarka og fremtidig bebyggelse på Ikenberg.

Ingen del av området har slike felles servicetilbud at det isolert sett ville kunne gi grunnlag for beskatning. Derimot har området etter lagmannsrettens vurdering en slik tilknytning til og avhengighet av sentrumsfunksjonene i Knarvik at det gir saklig og rimelig grunn til å innlemme det i beskatningsområdet. Det legges herunder til grunn at avstanden mellom Knarvik og yttergrensen av beskatningsområdet er relativt kort og at det er god adkomst i form av vei med gang-/sykkelvei og gode offentlige transportmidler. Bortsett fra et kjøpesenter i Isdalstø vil de nærmeste handels- og service tilbud være å finne i Knarvik. Det vises til Rt-2000-670.

Lagmannsretten er således kommet til at kriteriene for grensedragning i relasjon til eiendomsskatteloven §3 er tilstede og at områdets begrensning hviler på et saklig og rimelig skjønn.

Det skal bemerkes at lagmannsretten ikke finner noen motsetning mellom grensedragningen i denne sak og det som ble resultatet av domstolsbehandlingen av eksempelvis Tellevikområdet og Breistein i Åsane. Slik lagmannsretten ser der var det i de nevnte tilfeller betydelig større geografisk avstand mellom tettbebyggelsene og de sentra de skulle betjene seg av og langt videre ubebyggete områder mellom tettbebyggelsene og disse sentra.

Foranlediget av anførslene i ankene skal videre bemerkes at lagmannsretten ikke finner grunn til å legge vekt den historiske bakgrunnen for bebyggelsen i Alvermarka og Isdalstø. Det følger av rettspraksis at det er tilstanden slik den forefinnes på vedtakstidspunktet som skal være avgjørende. Det vises for så vidt til Rt-1985-1339 (s. 1345). Det forhold at utbyggingen i de nevnte områder har funnet sted av årsaker som ikke har noe å gjøre med utbyggingen i Knarvik, kan således ikke ha noen betydning for beskatningsadgangen.

Etter dette blir herredsrettens avgjørelse å stadfeste.

Ankemotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Ankene har vært forgjeves og de ankende parter vil bli pålagt å betale ankemotparten dennes saksomkostninger i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartens saksomkostninger er for sak nr. 99-01687 A oppgitt til kr 75.652,-, hvorav kr 68.850,- er salær og for sak nr. 99-01688 A til kr 24.340,-, hvorav kr 22.150,- er salær. Det opplyses at fordelingen av omkostningene mellom sakene er foretatt i samråd med de ankende parters prosessfullmektig. Lagmannsretten legger oppgavene til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I sak nr. 99-01687 A:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i området Alvermarka og gamle Alvervegen v/Øystein Villanger m. fl. til Lindås kommune 68.850 - sekstiåttetusenåttehundreogfemti - kroner innen 2 - to- uker fra dommens forkynnelse.

I sak nr. 99-01688 A:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arbeidsutvalget mot eiendomsskatt i området Isdalstø - Alverflaten ved sørenden av gamle Alvervegen v/Øivind Eikefet m. fl. til Lindås kommune 22.150 - tjuetotusenetthundreogfenti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.