LG-1999-1937
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-25 |
| Publisert: | LG-1999-01937 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 99-00759 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01937. |
| Parter: | Kjærende part: May Britt Helgeland, Gro Snarheim Sunde (Prosessfullmektig: Advokat Håvard E. Bjørnestad, Oslo). Kjæremotpart: Umoe Olje og Gass AS (Prosessfullmektig: Advokat Kate Hidle, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Erstad. Lagdommer Jacobsen. Lagdommer Skaar |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §400, §49, §57, §60 |
Saken gjelder kjæremål over byrettens kjennelse hvorved de kjærende parter i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd ble pålagt å fratre sine stillinger under behandlingen av oppsigelsessak.
Sakens bakgrunn:
De kjærende parter har vært ansatt hos kjæremotparten i henholdsvis 13 år (Helgeland) og 18 år (Sunde). Helgeland har for tiden 75% stilling, Sunde 60%, begge som dokumentkontrollører. De er medlemmer av Norsk funksjonærforbund (NOFU) som har tariffavtale med kjæremotparten. I forbindelse med en større nedbemanning som følge av manglende ordretilgang ved bedriften, ble de kjærende parter begge oppsagt ved skriv av 25.03.1999 fra bedriften. Etterfølgende forhandlinger førte ikke fram, og de kjærende parter har ved stevning av 17.06.1999 reist sak ved Stavanger byrett mot kjæremotparten med påstand om at oppsigelsene skal kjennes ugyldige. Om detaljene omkring sakens bakgrunn viser lagmannsretten for øvrig til byrettens utførlige redegjørelse.
Kjæremotparten har under henvisning til arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd bedt om avgjørelse for at de kjærende parter skal fratre sine stillinger under sakens behandling, og Stavanger byrett avsa den 07.10.1999 kjennelse med slik slutning:
«1. May Britt Helgeland og Gro Snarheim Sunde fratrer sine stillinger pr. 15. oktober, 1999.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til avgjørelse i hovedsaken.»
Ved skriv datert 12.11.1999, postlagt samme dag, har Helgeland og Sunde erklært kjæremål over byrettens avgjørelse til lagmannsretten. I skriv av 21.10.1999 og 27.10.1999 er kjæremålene nærmere utdypet. Det anføres i hovedtrekk at byretten tar feil vedrørende sakens faktiske sider. For det første er det galt når byretten legger til grunn at det forelå lokal enighet om hvilke personer som skulle sies opp selv om navn ikke er uttalt i de foreliggende protokoller. Bedriften la fram en liste for NOFU's tillitsvalgte på fire navngitte personer som bedriften ønsket å meddele oppsigelse. De tillitsvalgte ønsket å redusere listen til et minimum men unnlot å drøfte navn på listen. Det foreligger derfor ingen enighet mellom bedriften og den tillitsvalgte med hensyn til hvilke ansatte som skulle meddeles oppsigelse.
Det påpekes i den forbindelse at bedriften og den tillitsvalgte ikke er parter i den enkelte arbeidstakers individuelle arbeidsavtale og således ikke har kompetanse til å råde over eller forføye over en arbeidsavtale. De kjærende parter har ikke gitt den tillitsvalgte fullmakt til å inngå avtaler med bedriften som vil ha betydning for deres individuelle rettsstilling etter arbeidsavtalen.
Videre kan det ikke være riktig som byretten gjør, å ta utgangspunkt i bedriftens økonomi i 1998. Bedriftens økonomi var da anstrengt. Oppsigelsessaken må ses på bakgrunn av bedriftens nåværende økonomiske situasjon. Det er ikke riktig at denne er så svak som byretten synes å legge til grunn. Således er det forventet et overskudd på 60 millioner kroner i annet halvår 1999 ifølge kjæremotpartens hjemmeside på Internet pr. 19. oktober 1999.
Byrettens vurdering står dessuten i stor kontrast til kjæremotpartens egen vurdering av sin økonomiske stilling. Kjæremotparten har i noen tid planlagt en aksjeemisjon for å bringe ny kapital inn i selskapet. Ifølge avisen Dagens Næringsliv er planene utsatt, og til avisen gir selskapets finansdirektør Jarle Roth uttrykk for at det ikke er nødvendig nå å innhente penger til selskapet. Det vises til artikkel i Dagens Næringsliv fra 21.10.1999.
Byretten legger videre til grunn at de kjærende parter ikke har den kompetanse som er nødvendig i forbindelse med at arbeidsmetodikken er lagt om i retning av prosjektstyring. Arbeidsmetodikken er ikke lagt om når det gjelder det arbeid som utføres i tilknytning til Troll C prosjektet. Det er for øvrig merkelig at retten kan foreta en bevisvurdering av dette spørsmål all den tid de kjærende parter ennå ikke har avgitt sine partsforklaringer og heller ikke har fått anledning til å føre vitnebevis. De kjærende parter har dokumentert overfor kjæremotparten at de begge har tilstrekkelig og god kompetanse. Sunde har hatt koordineringsoppgaver i forbindelse med Europipe 2 prosjektet og 2/4 X prosjektet. Helgeland hadde ansvaret for Europipe 16/11-S prosjektet. De kjærende parter snakker begge godt engelsk og de står ikke tilbake for sine arbeidskollegaer med hensyn til engelskkunnskaper. De kjærende parter har like god datakompetanse som sine kollegaer, og det kan ikke udokumentert legges til grunn at de har behov for dataopplæring beløpende seg til kr 130.000 for hver av dem. De kjærende parter har til dags dato løst sine arbeidsoppgaver, og det er ikke dokumentert at de ikke vil gjøre det for fremtiden eller at de ikke evner å tilegne seg nye kunnskaper.
Mandag 18. oktober 1999, første virkedag etter at de kjærende parter hadde fratrådt sine stillinger ga bedriften v/Magne Stødle beskjed til de kjærende parter om at det fortsatt var arbeid til dem i lang tid framover. Bedriften har meldt til Hydro som nå har overtatt Troll C plattformen at det er behov for de kjærende parters arbeidskraft fram til og med 31.12.1999. Behovet for arbeidskraft har kjæremotparten meldt til Hydro via en såkalt MPT, mannskapsliste for dokumentkontroll, jf. liste av 18.10.1999 som provoseres fremlagt. Det har videre vært nødvendig for Helgeland å arbeide utover ordinær arbeidstid i juli, august og september måned og hun har i oktober vært fullt sysselsatt innenfor sin stillingsandel. Det samme gjelder for Sundes vedkommende. Sju måneder etter oppsigelsene og fire måneder etter oppsigelsestidens utløp har bedriften således behov for deres arbeidskraft.
Når det gjelder byrettens rettsanvendelse er utgangspunktet at de kjærende parter har rett til å fortsette i sine stillinger inntil saken er rettskraftig avgjort. Retten kan kun beslutte fratreden under saken dersom det vil virke urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes. Byretten har lagt en for snever forståelse av unntaksregelen til grunn i kjennelsen. Dette gjelder blant annet forståelsen av de omforente kriterier om utvelgelse av overtallige, jf. tariffavtalens regler om ansiennitet. Bedriften og fagforeningen er parter i avtalen. De kjærende parter og bedriften er medlemmer i organisasjonene og dermed bundet av tariffavtalen. Bedriften kan da ikke fravike den tariffavtale som er inngått. Det er galt når byretten i kjennelsens side 12 legger til grunn at NOFU-klubben og bedriften har avtalt å fravike tariffavtalens ansiennitetsprinsipper. Slik avtale finnes ikke. De tariffbundne har ikke kompetanse til å inngå annen avtale enn det tariffpartene blir enige om. Det foreligger ingen avtale eller protokoll mellom NOFU og NHO om at tariffavtalens ansiennitetsprinsipp kan fravikes. Kjæremotparten har en særskilt plikt til å anerkjenne ansiennitetsprinsippet slik det er nedfelt i tariffavtalen.
Det er ikke riktig at NOFU sentralt skal ha godtatt at ansiennitet kan fravikes. Fravik av ansiennitet vil NOFU i oppsigelsessaker kunne behandle på to måter, enten som brudd på tariffavtalen og/eller som brudd på den enkeltes arbeidsavtale. Det vil være aktuelt for NOFU å behandle brudd på ansiennitetsprinsippet kollektivt i de tilfeller en tariffbundet bedrift regelmessig synes å fravike ansiennitet uten at den har saklig grunn til det. En slik situasjon foreligger ikke i forhold til kjæremotparten. Derimot er situasjonen at tariffavtalens ansiennitetsprinsipp er fraveket i to enkelttilfeller. Det er da hensiktsmessig å behandle dette individuelt med hjemmel i arbeidsmiljølovens regler og ikke kollektivt med hjemmel i tariffavtalen. De omforente utvelgelseskriterier, herunder tariffavtalens ansiennitetsprinsipp må da trekkes inn i den saklighetsvurdering som skal foretas med hjemmel i arbeidsmiljøloven §60 og i den urimelighetsvurdering som skal foretas med hjemmel i §61 nr. 4.
Når byretten synes å ha lagt til grunn en for snever forståelse av de omforente kriterier for utvelgelse, blant annet vedrørende betydningen av ansiennitetsprinsippet, må det antas å foreligger mer enn rimelig tvil med hensyn til hva som blir utfallet i hovedsøksmålet. De kjærende parter bør da kunne stå i sine stillinger i samsvar med lovens hovedregel.
Når det gjelder spørsmålet om vedkommende arbeidstakere ville ha blitt permittert dersom de ikke var blitt oppsagt, tar byretten utgangspunkt i arbeidskraftsituasjonen ved årsskiftet. Dette er ikke riktig da det burde vært tatt utgangspunkt i forholdene på oppsigelsestidspunktet eller på tidspunktet for når begjæring om fratreden ble fremsatt. Forholdene ved årsskiftet har ikke relevans i forhold til fratredelsesspørsmålet.
Ved utvelgelse av hvem som skal permitteres står bedriften overfor en tilsvarende problemstilling som når det er aktuelt å gå til oppsigelser. Det er stort sett de samme kriterier som gjør seg gjeldende, herunder ansiennitetsprinsippet. Etter hovedavtalens §8-1 kan ansiennitet fravikes når det foreligger saklig grunn. Det er ikke klart at de kjærende parter ville blitt permittert i dagens situasjon dersom de ikke var blitt oppsagt, ettersom saklig grunn for å fravike ansiennitetsprinsippet ikke finnes. De kjærende parter har tilsvarende god kompetanse som flere av de øvrige sju ansatte i kontrollsenteret, herunder kunnskap innen prosjektstyring, data samt språkkunnskaper. De har mye lenger ansiennitet enn flere av dem som i dag utfører arbeidet i kontrollsenteret. Ansiennitet er et målbart uttrykk for kvalifikasjoner og må derfor anses å representere en konkretisering av de kjærende parters kompetanse.
Ved oppsigelsestidens utløp ble samtlige av dem som var oppsagt ved kontrollsenteret tilbudt arbeid en tid framover. Permitteringer var derfor ikke aktuelt på dette tidspunkt. Pr. 21.10.1999 er en av de overtallige som ble tilbudt arbeid etter oppsigelsestidens utløp, i arbeid. Wenche Osa, som har ca 2 års ansiennitet har foreløpig kontraktsfestet rett til arbeid ut oktober 1999, dvs. 15 dager lenger det fratredelsestidspunkt byretten har fastsatt for de kjærende parter.
Byretten legger til grunn at bedriften iverksatte masseoppsigelser for å hindre regulær nedlegging av bedriften. Dette synes ikke å være tilfelle da bedriften har solid egenkapital og dessuten forventer et solid overskudd i 1999. I en situasjon hvor to familier med barn delvis mister sin inntekt synes det åpenbart at inntektstapet er en større ulempe for de kjærende parter enn det er for bedriften å betale dem lønn inntil saken er rettskraftig avgjort. Interesseavveiningen må åpenbart slå ut til fordel for de kjærende parter.
Kjæremotparten sitter tilbake med 330 ansatte etter reduksjonen. Samlede lønnskostnader antas å utgjøre ca kr 75.000.000 mens de kjærende parters samlede årslønn utgjør kr 276.000, dvs. en marginal andel.
Det fastholdes at bedriften ikke drøftet oppsigelsesspørsmålet med de kjærende parter før beslutningen om å meddele oppsigelse var fattet. Deres synspunkter kan derfor ikke reelt ha vært trukket inn i vurderingsgrunnlaget. Dette er en saksbehandlingsfeil, jf. arbeidsmiljøloven §57 nr. 1 som også må trekkes inn i urimelighetsvurderingen.
I tilleggsprosesskrift av 27.10.1999 er det anført at kontrollsenteret avhjelper et bemanningsbehov ved å trekke inn en person fra bedriftens kontor i Oslo, nemlig Turid Steige som har mye kortere ansiennitet enn de kjærende parter og som arbeider med de samme typer arbeidsoppgaver som disse. Selv om det er Norsk Hydro som formelt har arbeidskraftbehovet, er det kjæremotparten som dekker opp bemanningsbehovet og som har arbeidsgiveransvar for dem som arbeider i kontrollsenteret selv om dette skjer i tilknytning til Troll C plattformen. Forholdet har betydning for urimelighetsvurderingen.
De kjærende parter ber om at kjæremålet gis oppsettende virkning, jf. tvistemålsloven §400. Det bør da vektlegges at fratredelsesfristen er satt kortere enn 14 dager.
Det legges ned slik påstand:
«1. Stavanger byretts kjennelse i sak nr. 99-00759 A oppheves.
2. Kjæremålet gis oppsettende virkning.
3. May Britt Helgeland og Gro Snarheim Sunde tilkjennes saksomkostninger med kr 5.000 i forbindelse med behandling av fratredelsesbegjæringen for byretten og lagmannsretten.»
Det foreligger kjæremålstilsvar fra Umoe Olje og Gass AS datert 5.11.1999. I tilsvaret anføres at byrettens kjennelse er riktig både med hensyn til bevisbedømmelse, rettsanvendelse og de vurderinger retten har gjort.
Pkt. 2.1. Det har formodningen mot seg og er direkte uriktig når det hevdes at det i forhandlingsmøtet ikke ble diskutert navn. Av dem som sto i fare for å bli oppsagt ble det funnet løsninger for to, noe partene var enige om. Det var enighet om at de to gjenstående på listen ble omfattet av oppsigelsene. Det er ikke uenighet om at den lokale fagforening ikke binder sine medlemmer i en slik sak, men det blir normalt tillagt vesentlig betydning at partene på bedriften har vært enige.
Pkt. 2.2. Bedriften hadde for året 1998 et underskudd i størrelsesorden kr 130.000.000. Så langt i 1999 har bedriften et overskudd, men dette fremkommer ene og alene på bakgrunn av at hele Troll C prosjektet er inntektsført i 1999, alene beløpende seg til ca kr 100.000.000. Prosjektet har vart over flere år men rent regnskapsteknisk er det inntektsført først når prosjektet er avsluttet. Bortsett fra dette har bedriften også for 1999 et betydelig underskudd. Resultatene framover vil forhåpentligvis bedre seg nettopp på bakgrunn av de drastiske tiltak som er gjennomført. Dagens eiere vil fortsatt satse videre ved bedriften.
Pkt. 2.3. Troll C er et avsluttet prosjekt, og arbeidsoppgavene de kjærende parter har utført i prosjektet er derfor ikke lenger tilstede. Det som er beskrevet i stevningen er hvordan arbeidet skal utføres i fremtiden. Det er dette de kjærende parter er vurdert opp mot. Ingen har bestridt at de kjærende parter tidligere har utført sine oppgaver og har hatt nødvendig kompetanse. Med den utvikling som finner sted vil bedriften hevde at de ikke lenger innehar kompetanse til å utføre de arbeidsoppgaver som nå vil tilligge avdelingen. Opplæring vil være så omfattende i tid og kostnader at det klart ligger utenfor de krav som normalt stilles til arbeidsgiver om opplæring i slike situasjoner.
Pkt. 2.4. Det bestrides ikke at kjærende parter var oppført på liste som var meddelt Hydro. Listen var laget i en situasjon hvor de kjærende parter fortsatt sto i sine stillinger og bedriften var forpliktet til å sysselsette dem. Da byrettens kjennelse kom ble listene korrigert. Dette viser ikke annet enn at bedriften tok situasjonen alvorlig og planla framtiden med de kjærende parter i organisasjonen fram til rettskraftig avgjørelse forelå. For øvrig viser de framlagte lister en helt bagatellmessig overtidsbruk. Det er ikke tale om overtid men om merarbeid, jf. arbeidsmiljøloven §49. Helgeland arbeidet i perioden 12. mai til 1. oktober ca 22 timer merarbeid. Dette var bagatellmessig og skjedde blant annet under avvikling av ordinær ferie i bedriften. Det bestrides heller ikke at de kjærende parter har vært sysselsatt i sine stillinger fram til de fratrådte.
Det er ikke riktig at kjæremotparten har overført en person fra Oslo for å utføre det arbeid de kjærende parter har gjort eller kunne ha gjort. Turid Steig er ansatt ved kjæremotpartens virksomhet i Oslo. Hennes arbeidsoppgaver har vært tilknyttet Troll C, og i forbindelse med avslutningen av prosjektet arbeidet hun i Haugesund i to perioder á tre dager. Hun har ikke overtatt eller utført arbeidsoppgaver fra de kjærende parter men kun utført sitt eget arbeide ved bedriftens kontor i Haugesund.
Pkt. 3.1. Bedriftsavtalens regler om ansiennitet kan fravikes når saklig grunn foreligger. Mellom partene i avtalen er det en tilførsel som sier at forandring i ordlyden ikke innebærer noe realitetsendring i forhold til tidligere ordlyd hvor det het at ansiennitet skal anvendes under ellers like forhold. Kjærende parters forståelse av ansiennitetsprinsippets betydning er ikke i samsvar med avtaleverket. Den ansattes anvendelighet, kompetanse og andre forhold har betydning ved anvendelsen av ansiennitetsbegrepet. Byrettens vurderinger i den sammenheng er riktige.
Pkt. 3.2. Byretten har med rette sett hen til sysselsettingssituasjonen for bedriften i den periode hvor de ansatte står i sine stillinger.
Pkt. 3.3. Det understrekes at bedriftens eiere fortsatt ønsker å satse på bedriften men at dette er avhengig av nye oppdrag. De fremlagte prognoser i saken er fortsatt relevante. I forhold til en så omfattende nedbemanning som det bedriften står overfor og med bedriftens fremtidsutsikter må de enkelte ansattes individuelle økonomiske situasjon tillegges minimal betydning. Oppsigelser vil alltid få individuelle konsekvenser, men i denne sammenheng er fortsatt drift avhengig av at bedriften klarer å snu utviklingen. Enkeltindividets behov for arbeid blir underordnet bedriftens behov for å få betingelser som gjør fortsatt eksistens mulig.
Pkt. 3.4. Det vises til tidligere prosesskrift og den vurdering retten har foretatt.
Når det gjelder spørsmålet om oppsettende virkning påpekes at de kjærende parter har fratrådt sine stillinger. Det mest hensiktsmessige vil være å avvente utfallet av kjæremålet. I motsatt fall vil de kjærende parter komme inn i sine stillinger igjen for så eventuelt å måtte fratre når kjæremålet er behandlet.
Det legges ned slik påstand:
«1. Stavanger byretts kjennelse av 7. oktober 1999 stadfestes.
2. Kjæremålet gis ikke oppsettende virkning.
3. Umeo Olje og Gass AS tilkjennes sakens omkostninger.»
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten påpeker innledningsvis at spørsmålet om de kjærende parters rett til å stå i stillingen i utgangspunktet blir å vurdere individuelt for hver av de kjærende parter. Lagmannsretten oppfatter det slik at byretten har hatt dette utgangspunkt for øye men at saken for de kjærende parter fremstår som såpass identiske at spørsmålet om fratredelse kan behandles samlet for dem. Lagmannsretten finner også denne fremgangsmåte formålstjenlig.
Som påpekt av byretten er lovens hovedregel ved oppsigelse at arbeidstaker har rett til å stå i stillingen inntil saken er avgjort ved rettkraftig dom. Unntak kan gjøres dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under saken, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd, første og annet punktum. Hvorvidt så er tilfelle eller ikke, vil bero på en samlet vurdering hvor en rekke hensyn spiller inn, herunder en avveining mellom partenes respektive interesser i en fratreden, bakgrunnen for oppsigelsene, sakens sannsynlige utfall, hensynet til andre berørte arbeidstakere m.v. Selv om det finnes urimelig at arbeidsforholdet fortsetter under saken, har arbeidsgiveren ikke automatisk krav på at den oppsagte skal fratre. Det kan således tenkes tilfeller hvor arbeidsgiveren må tåle at arbeidsforholdet fortsetter under saken, selv om dette virker urimelig.
Som påpekt av byretten er arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd, 2. punktum om fratredelse under saken ment som en unntaksregel. I tilfeller hvor oppsigelsene ikke skyldes forhold fra arbeidstakers side vil det bare sjelden være urimelig at arbeidstakeren får fortsette i stillingen under saken, jf. Rt-1984-400. I foreliggende sak skyldes oppsigelsene som utgangspunkt ikke forhold på arbeidstakersiden. Det har således ikke vært noe å utsette på de kjærende parters utførelse av sine arbeidsoppgaver eller på annen måte. I en slik situasjon må det kunne påvises klare forhold før det blir aktuelt å pålegge arbeidstakeren å fratre under sakens behandling.
Lagmannsretten finner som byretten, at det i foreliggende sak vil være urimelig om de kjærende parter fortsetter i sine stillinger under saken og at en samlet vurdering taler for at dette ikke skjer.
Som byretten, legger lagmannsretten vekt på bakgrunnen for oppsigelsesvedtakene. Det er opplyst at arbeidsstokken ved bedriften må reduseres betydelig som følge av manglende ordretilgang og dermed manglende arbeidsoppgaver for de ansatte. De opplysninger som framkommer om dette i byrettens kjennelse er ikke bestridt. Det er heller ikke bestridt at oppsigelser og permitteringer er tvingende nødvendig og at nedbemanningen har skjedd i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Det er således i en ekstraordinær og krisepreget situasjon for bedriften at de kjærende parter har fått sine oppsigelser sammen med en rekke andre personer. Den uenighet som fremkommer mellom partene når det gjelder bedriftens økonomiske status pr i dag, herunder betydningen av den måte selskapets inntekter er regnskapsført på, får mindre betydning. Poenget er at en kraftig nedbemanning er funnet nødvendig ut fra et framtidsperspektiv. I den forbindelse spiller det mindre rolle hvordan selskapets inntekter over årene er regnskapsført.
Lagmannsretten må legge til grunn at det i drøftelser mellom de tillitsvalgtes representanter og bedriften var enighet om at andre enn de kjærende parter burde få beholde sine stillinger. I protokollen fra møtet den l8.3.1999 mellom bedriften og de tillitsvalgte, heter det bl.a.:
«4 navngitte personer ble diskutert. Partene ble enige om at for 2 personer opprettholdes oppsigelsene og l person utgår og erstattes av en annen samt at 1 person omplasseres.» Selv om navn her ikke uttrykkelig er nevnt i protokollen, kan det ikke være tvilsomt at de to personer partene «ble enige om» å opprettholde oppsigelsene for, er de kjærende parter. Selv om organisasjonen ikke på dette punkt kunne binde sine medlemmer, bør det tillegges vekt ved vurderingen av oppsigelsesspørsmålet og fratredelsesspørsmålet at arbeidstakernes organisasjon har funnet å måtte akseptere oppsigelsene.
Oppsigelsene av de kjærende parter har videre sammenheng med at det, paralelt med en kraftig, generell nedbemanning ved bedriften, må skje en gjennomgang av arbeidsoppgaver og rutiner for den gjenværende arbeidsstokken. I den forbindelse er det opplyst at arbeidsoppgavene ved kontrollavdelingen skal legges om og at de kjærrende parter i den forbindelse er funnet svakere kvalifisert enn andre medarbeidere.
Heller ikke på dette punkt finner lagmannsretten grunnlag for å se saken annerledes enn det byretten har gjort. Lagmannsretten er enig med de kjærende parter i at ansiennitetsprinsippet har en fremtredende plass ved oppsigelsesvurderingene. Dette følger av avtaleverket som bedriften og de kjærende parters organisasjon er bundet av. På den annen side står det fast at ansiennitet i betydningen den tid arbeidstakeren har vært tilsatt ved bedriften, ikke automatisk og alene kan legges til grunn når det må velges mellom arbeidstakere som må gå og de som får bli. Det kan således ikke være tvilsomt at bedriften i tillegg til ansettelsestid og de kvalifikasjoner dette borger for, også må kunne se hen til formell og reell kompetanse samlet sett og også arbeidstakerens personlige egenskaper. I foreliggende sak har lagmannsretten ikke holdepunkter for å betvile at den avveining som er foretatt i så måte har tilstrekkelig, saklig grunn. Særlig gjelder dette når de kjærende parters egen organisasjon har vært trukket inn i utvelgelsesprosessen og har gitt sin tilslutning til det valg bedriften har måttet foreta mellom de kjærende parter og andre medarbeidere, jf. foran.
De forhold lagmannsretten til nå har redegjort for, tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at oppsigelsene av de kjærende parter ikke fremstår som usaklige. Lagmannsretten mener videre at forholdene samlet sett tilsier at kjæremotparten må ha krav på at nedbemanningene gjennomføres relativt raskt og at det av den grunn fremstår som urimelig om de kjærende parter skulle kunne fortsette i sine stillinger ytterligere i flere måneder framover, mens saken verserer for retten. Lagmannsretten finner likevel at, ut fra opplysningene i saken, de kjærende parter bør kunne stå i sine stillinger ut året 1999. Lagmannsretten peker i den forbindelse på at det er ubestridt at bedriften har hatt behov for de kjærende parters arbeidskraft helt fram til de fratrådte den 15.10.1999, dvs. flere måneder etter at oppsigelsestiden utløp og tross den nedbemanning til sju årsverk som var besluttet. Når det gjelder tiden etter 15.10.1999, er opplysningene til dels uklare og motstridende. Såvidt lagmannsretten kan se, er opplysningene fra de kjærende parter om at bedriften ifølge Magne Stødle skal ha behov for de kjærende parters arbeidskraft en tid framover, ikke bestridt. At de kjærende parter var oppført på den liste som ble meddelt Hydro så sent som 18.10.1999, kan tyde på det samme. Lagmannsretten mener den uklarhet som råder om dette må føre til at de kjærende parter får beholde sine stillinger fram til 31.12.1999 hvoretter bemanningen ifølge kjæremotparten er fastsatt til 3,5 årsverk ved avdelingen.
Kjæremålet har etter dette delvis ført fram idet lagmannsretten har fastsatt et annet fratredelsestidspunkt enn besluttet av byretten. Under henvisning til tvistemålsloven §179 første ledd, finner lagmannsretten at omkostningsspørsmålet vedrørende kjæremålet bør utstå til behandlingen av hovedsaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I byrettens avgjørelse, slutningens pkt. 1, gjøres den endring av fratredelsestidspunktet settes til 31. desember 1999.
Byrettens avgjørelse, slutningens pkt. 2, stadfestes.