LG-1999-2023

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-04-14
Publisert:	LG-1999-02023
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 99-01102 M - Gulating lagmannsrett LG-1999-02023 M. Anken henviset til Høyesterett, se HR-2000-00623.
Parter:	A (Forsvarer: advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Inger Marie Sunde).
Forfatter:	Lagmann Eivind Eftestøl. Ekstraordinær lagdommer Bjarne Danielsen. Byrettsdommer Gunnar Torkildsen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §228, §229, §393, §162, §227, §230, §232, §267, §268, §291, §326, §35, §37b, §37d, §392, §54, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §342, §343, §40, Legemiddelloven (1992) §24, §31

Stavanger byrett avsa 25. oktober 1999 dom med slik domsslutning:

«A født *.*..62 dømmes for overtredelse av straffeloven §229 1 str.alt. jf. §230, straffeloven §267 jf. §268 første ledd, fem overtredelser av straffeloven §227 1. str.alt., tre overtredelser av straffeloven §228 første ledd jf. §230, to overtredelser av straffeloven §228 første ledd jf. §232 jf. §230, en overtredelse av straffeloven §291, to overtredelser av straffeloven §162 første ledd, en overtredelse av straffeloven §326 første ledd 2. pkt., samt tre overtredelser av legemiddelloven §31 annet ledd jf. 24. første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd og som fellesstraff med den betingede del av Skien og Porsgrunn byretts dom av 05.02.96 jf. straffeloven §54 nr. 3 til fengsel i 3 - tre - år. Til fradrag i straffen går 130 - etthundreogtretti - dager for utholdt varetekt.

Han frifinnes for overtredelse av legemiddelloven §31 annet ledd jf. §24 første ledd og en overtredelse av straffeloven §291.

Forsåvidt gjelder en tiltalepost for overtredelse av straffeloven §291 avvises denne.

Til fordel for statskassen inndras en stk. luftpistol 177 cal. Nitro 45 og en stk. lommekniv med syv cm. blad, jf. straffeloven §37b, jf. §37d samt en stk. Giesser kjøkkenkniv, en stk. kjøttøks, en stk. øks m/skinnfutteral og en stk. Norrøna kniv med 12 cm. blad, jf. straffeloven §35 jf. §37d.»

Dommen ble rettidig påanket av A. Anken gjaldt bevisbedømmelsen angående skyldspørsmålet, saksbehandlingen og straffutmålingen.

Anken ble ved Gulating lagmannsretts beslutning av 22.11.1999 henvist til ankeforhandling så langt den gjelder straffutmålingen, og nektet fremmet når det gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet.

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 27. mars 2000, hvor aktor, forsvarer og A møtte. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

I tillegg til straffutmålingsspørsmålet tok forsvareren opp saksbehandlingsanken angående uklare/ufullstendige domsgrunner. Det ble vist til at denne del av anken var oversett av lagmannsretten under silingsprosessen. Det ble anført at den dømmende rett har kompetanse til å treffe avgjørelse i den sammenheng, og at henvisning til behandling må gis. Det er også anført å foreligge hjemmel for å behandle de påberopte saksbehandlingsfeil i medhold av straffeprosessloven §342 og §343.

Forsvareren har lagt ned slik påstand:

«1. Byrettens dom oppheves forsåvidt gjelder domfellelse etter tiltalen av 10.03.99 post II b, V b og VI og tiltalen av 02.09.99 post IV.

2. I byrettens dom gjøres den endring at tiltalen av 02.09.99 post I subsummeres under strl §228 første ledd og strl §392.

3. I byrettens dom gjøres for øvrig den endring at straffen settes til fengsel i 10 - ti - måneder med fradrag av 284 - tohundreogåttifire - dager for utholdt varetekt født xx.xx.2000.»

Aktor har lagt ned slik påstand:

«I Stavanger byretts dom av 25. oktober 1999 gjøres den endring at domfellelse for en overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf tilleggstiltalebeslutning av 10.03.99 post V b) oppheves. For øvrig forkastes anken. Han tilkommer et vareteksfradrag på 284 dager.»

Lagmannsretten har besluttet at også saksbehandlingsanken skal behandles.

Saksbehandlingsanken gjelder følgende forhold:

1. Tilleggstiltalebeslutning av 10.03.199, pkt. II b

«II. Straffeloven §228 første ledd, jf §232, jf §230,

for med særlig farlig redskap å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme.

Grunnlag:

b) Til tid og på sted som nevnt i post I e) slo han en kjetting mot bilvinduet i bilen B satt i slik at ruten ble knust, hvoretter han slo en gang til og traff hennes høyre hånd som hun holdt opp foran ansiktet for å beskytte seg.»

I byrettens dom heter det om dette forhold:

«Ad II b:

Lørdag 7. februar 1998 ca kl. 1900 befant B seg i en personbil sammen med en venn av seg, C (8. vitne). Da de var i krysset Pedersbakken/Smedgata kom tiltalte syklende. De stoppet, og tiltalte begynte å skjelle ut B. Han ble mer og mer hissig, og sa blandt annet at han skulle drepe henne, og at han skulle «pule» begge ungene hennes (henholdsvis 7 og 12 år) og stikke en kniv oppi underlivet på hennes 12-årige datter. Hun ble livende redd av dette. Bedre ble det ikke da tiltalte fant frem en kjetting. Han slo med denne mot bilvinduet slik at ruten ble knust, og deretter slo han en gang til og traff Bs høyre hånd som hun holdt opp foran ansiktet for å beskytte seg.

Ovenstående er det vesentlige av hendelsesforløpet - retten anser det unødvendig å referere til ytterligere detaljer.

Tiltalte har benektet det hele.

Ovenforstående fremstilling som er basert på vitneforklaringen fra B under hovedforhandlingen finner retten bevist idet en stoler på det hun forklarte.

Tiltalte er derfor straffskyldig i samsvar med tiltalens I e og II b.

Tiltalte handlet forsettlig og må straffes for overtredelse av straffeloven §227 1. straffalternativ og straffeloven §228 første ledd jf §232 jf §230 idet en kjetting brukt på denne måte må anses for å være særlig farlig redskap i lovens forstand.»

Forsvareren har anført at slik saksforholdet er beskrevet med «slo og traff» B gir det ikke tilstrekkelig grunnlag for domfellelse for forsettlig legemsfornærmelse. Det er vist til Rt-1995-1067.

Lagmannsretten bemerker at premissene må leses i sammenheng. Det fremgår av beskrivelsen at tiltalte først slo inn vinduet i bilen med en kjetting, og at han deretter forsettlig slo til Kverneland med kjettingen gjennom det knuste vinduet. Lagmannsretten finner premissene tilstrekkelige for å tilfredsstille kravene til beskrivelse av forsett ved legemsfornærmelse.

Anken tas følgelig ikke til følge på dette punkt.

2) Tilleggstiltalebeslutning av 10.03.1999 pkt. V b og pkt. VI:

«V. Straffeloven §162 første ledd

for ulovlig å ha ervervet narkotika.

Grunnlag:

b) Lørdag 13. februar 1999 i Stavanger kjøpte han en «bag» amfetamin for kr 200,-»

«VI. Legemiddelloven §31 annet ledd jf. §24 første ledd

for uten lovlig atkomst å ha vært i besittelse av eller brukt narkotika.

Grunnlag:

a) Fredag 10. april 1998 i Stavanger brukte han hasjisj.

b) Lørdag 14. februar 1999 i Stavanger brukte han hasjisj.

c) Søndag 14. februar 1999 kl. 02.50 i Berglandsgata i Stavanger var han i besittelse av noe hasjisj.»

Det heter om disse forholdene i dommen:

«Ad tiltalens V:

Retten finner det godtgjort at tiltalte har forholdt seg slik som det er beskrevet i tiltalten. Det foreligger analyse fra Statens Rettstoksikologiske Institutt som bekrefter de tall som er angitt i V a) og som gjelder stoff beslaglagt på tiltalte ved ransaking.

Ad VI:

Tiltalte har tilstått de forhold som er nevnt i a og b.

Når det gjelder C har forsvareren innvendt at dette ikke inneholder tilstrekkelig identifikasjon - det hele er altfor omtrentlig - det kan like gjerne være lommerusk. Retten er enig med forsvareren og frifinner tiltalte for denne påstanden.»

Forsvareren har gjort gjeldende at der for disse punktene ikke er egentlige domsgrunner, og har vist til straffeprosessloven §40, som krever en bestemt og uttømmende angivelse av det saksforhold som finnes bevist, samt henvisning til vedkommende straffebestemmelse.

Lagmannsretten finner det tilstrekkelig at premissene for disse forhold viser til tiltalen, som er inntatt i dommen og som inneholder det som kreves efter straffeprosessloven §40. Når det gjelder tiltaltens pkt. VI viser byretten til at A har tilstått forholdene. Det fremgår av dommen lenger fremme at han erkjente seg straffskyldig for disse forholdene, og det fremtrer som klart, selv om det ikke er sagt uttrykkelig, at retten har vurdert tilståelsen og funnet å kunne legge den til grunn som troverdig.

Heller ikke for dette punkt tas anken til følge.

3) Tilleggstiltalebeslutningen av 02.09.1999, pkt. I:

«I. Straffeloven §267, jf §268 første ledd

for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen eller tvunget noen til å foreta en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse:

Onsdag 18. august 1999 ca kl. 1745 i Stavanger sentrum bemektiges han seg en pose inneholdende en sort skinnjakke avmerket Diesel, en Motorola mobiltelefon, en T-skjorte, ID-kort, pass og diverse papirer, alt tilhørende D, ved å slå ham flere ganger i ansiktet med knyttet hånd, hvoretter han skallet D i ansiktet da han forsøkte å ta tilbake eiendelene sine.»

Det sentrale i byrettens premisser på dette punkt er:

«Ad I:

Tiltalte og fornærmede D hadde truffet hverander før - på en pub i Stavanger Sentrum. Ifølge fornærmedes forklaring hadde tiltalte da skjelt ut sin daværende - og nåværende - kjæreste. D hadde da grepet inn og sagt at det ikke gikk an å snakke til en dame på denne måten.

Onsdag 18. august 1999 ca kl. 1745 befant D seg i Stavanger sentrum. Han hadde med seg en pose som inneholdt en sort skinnjakke merket Diesel, en Motorola mobiltelefon, en t-skjorte, ID-kort, pass og diverse papirer. Ifølge D kom tiltalte bort til ham - det var ved Torgtrappene - og spurte om å få snakke med ham. Fornærmede satte seg ned, klar til å snakke. Mens tiltalte står foran ham, bøyd over ham, kaller han ham plutselig «motherfucker» hvorpå han skallet til D og slo ham flere ganger i ansiktet med knyttet hånd. Mens slåingen foregikk, tok han fra ham den posen som er nevnt. D sa at han ikke måtte ta papirene hans, og det endte med at D fikk kjøpe tilbake sine egne papirer av tiltalte for kr 100,-.

De øvrige gjenstandene har D ikke fått tilbake.

Tiltalte har benektet forholdet.

Retten legger D forklaring til grunn.

Forsvareren har hevdet at man ikke kan være sikker på at volden har vært et virkemiddel for vinningsforbrytelsen. Han hevder at gjerningen i tilfelle må bedømmes som legemsfornærmelse kombinert med et tyveri.

Retten finner det imidlertid klart at den gjerning som retten har lagt til grunn, oppfyller kriteriene for grovt ran. Det er på det rene at tiltalte bemektiget seg posen ved å øve vold mot D.

Retten finner bevist at tiltalte opptrådte forsettlig og han skal straffes for overtredelse av straffeloven §267 jf §268 første ledd slik det er beskrevet i tilleggstiltalens pkt. I.»

Forsvareren har fremholdt at forholdet ifølge tiltalen ikke er grovt ran, og at det ikke fremgår at byretten har funnet bevist at A hadde vinnings hensikt på det tidspunkt da han bemektiget seg posen. Det fremgår heller ikke tilstrekkelig klart at det i det hele tatt er vurdert om han hadde vinnings hensikt.

Aktor har anført at premissene lest i sammenheng gir tilstrekkelig visshet om at byretten har funnet uberettiget vinnings hensikt bevist.

Lagmannsretten legger til grunn at det har vært påtalemyndighetens - og formodentlig også byrettens - oppfatning at forholdet i dette punkt av tiltalebeslutningen representerer et tilfelle av ran.

Men domspremissene på dette punkt er så knappe at lagmannsretten ikke med tilstrekkelig sikkerhet kan fastslå at byretten har funnet bevist at A hadde den uberettigede vinnings hensikt som er nødvendig for at han skal kunne dømmes for ran. Byretten har ikke uttalt seg uttrykkelig om hvorvidt kravet til vinnings hensikt er oppfylt. Setningen om at Solyemani opptrådte forsettlig gjør det ikke klart at byretten har lagt til grunn at han hadde vinnings hensikt. At det nevnes at kriteriene for grovt ran er oppfylt, synes nærmest å bero på en inkurie, og lagmannsretten finner heller ikke at det fremgår entydig av de beskrivelser byretten gir av handlingen at den har funnet bevis for uberettiget vinnings hensikt.

Domfellelse for ran kan derfor ikke opprettholdes. Forsvareren har, med subsidiær tilslutning fra aktor, fremholdt at forholdet bør kunne nedsubsumeres til overtredelse av straffeloven §228 første ledd og §392 første ledd. Aktor opplyste at den fornærmede har begjært påtale og at allmene hensyn også krever påtale.

Lagmannsretten finner å kunne foreta slik omsubsumering, og viser til Rt-1991-600.

A blir følgelig å dømme for overtredelse av straffeloven §228 første ledd og §392 første ledd, og ikke efter §267 jf §268 første ledd.

4) Tilleggstiltalebeslutningen av 02.09.1999 pkt. IV:

«Straffeloven §291,

for rettsstridig å ha ødelagt, skadet, gjort ubrukelig eller forspilt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse:

Onsdag 21. april 1999 ca kl. 0500 i Bakgata 17 i Stavanger, knuste han ruta i venstre bakdør i personbil med reg.nr. BN 28560, tilhørende Torstein Waage.»

Om dette er byrettens begrunnelse, efter å ha redegjort for at fornærmede hadde sett A knuse ruten i en annen bil like ved hans egen:

«Retten finner det bare er en svak teoretisk mulighet for at det kan ha vært noen andre, og finner godgjort at det var tiltalte som knuste ruten. Han finnes derfor straffskyldig.»

Dette gir, mener forsvareren, ikke uttrykk for at byretten har anvendt bevisreglene korrekt.

Lagmannsretten finner det klart at det byretten skriver gir uttrykk for at den ikke har funnet rimelig og fornuftig tvil, og således bygger på og følger det prinsipp at all rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Dette er korrekt bevisbedømmelse, og anken kan ikke tas til følge på dette punkt.

Lagmannsretten skal etter dette utmåle straff for de forhold A ble funnet skyldlig i ved byrettens dom, med den endring at han ikke er skyldig i ran, men i legemsfornærmelse og besittelseskrenkelse. Med denne nedsubsumering for et alvorlig tiltalepunkt blir helhets-bildet av den forbryterske adferd noe mindre alvorlig enn det som byretten la til grunn, og lagmannsretten finner også byrettens dom i seg selv noe streng. Straffen finnes passende å kunne settes til fengsel i 2 år og 3 måneder, hvorfra går 302 dager for utholdt varetekt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I byrettens dom gjøres disse endringer:

1. Domfellelsen for overtredelse av straffeloven §267 jf. §268 første ledd, går ut.

2. A dømmes også for overtredelse av straffeloven §228 første ledd og straffeloven §392 første ledd.

3. Straffen settes til fengsel i 2 - to - år og 3 - tre - måneder. Til fradrag i straffen går 302 dager for utholdt varetektsfengsel.