LG-1999-2097
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-02 |
| Publisert: | LG-1999-02097 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dalane herredsrett nr. 1999-00022 - Gulating lagmannsrett LG-1999-02097. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-2000-01504. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Birger H. Vandvik). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Kristin Jørstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Midtgaard. Lagdommer Storhaug Larsen. Sorenskriver Ree |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180 |
Saken gjelder økonomisk oppgjør etter et brutt samboerforhold.
Dalane herredsrett avsa den 27. august 1999 dom med slik slutning:
«1. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale til B kr 283.000 - tohundreogåttitretusenkroner - med tillegg av 12 - tolv - % årlig rente fra 27.8.99 til betling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Dommen er rettidig anket til lagmannsretten.
Ankeforhandling fant sted i Stavanger tinghus den 18. og 19. september 2000. Partene møtte med prosessfullmektiger og avga forklaringer. Det ble avhørt 3 vitner. Det vises for øvrig til rettsboken.
Herredsretten har i dommen redegjort for partenes bakgrunn og saksforholdet for øvrig. Lagmannsretten viser til denne redegjørelse. For lagmannsretten har ankende part som nytt og subsidiært rettslig grunnlag anført at det er inngått endringsavtale på advokat Klanderuds kontor ved det møtet herredsretten har beskrevet på side 3 i dommen. A (heretter A eller A) er derfor fremdeles av den formening at hun på møtet fikk løfte om å få være i fred dersom hun leverte smykkene tilbake. Det er fremlagt noen nye dokumenter som lagmannsretten kommer tilbake til.
A og B hadde vært samboere i ca halvannet år da A flyttet i mai 1994. Forlovelsen ble formelt hevet i mai 1995. Under samboerforholdet hadde B vært svært generøs både med pengeforstrekninger og gaver.
I juli måned 1993 betalte B bl.a. 210.000 kroner til A til nedbetaling av gjeld på huset hun eide på Hønefoss.
Etter at forlovelsen ble hevet i 1995 krevde B tilbakebetalt diverse pengebeløp. Saken gjelder kun tilbakebetaling av 210.000 kroner, som nevnt ovenfor. Det er derfor ikke nødvendig å gå nærmere inn på de øvrige pengebeløp. I tillegg ble diverse diamantsmykker krevet tilbakelevert. Det ble hevdet at smykkene var arvestykker tilhørende Bs avdøde kones særeie, og at A kun hadde fått disponere disse mens partene bodde sammen.
Nokså umiddelbart etter at forlovelsen formelt var hevet, tok B kontakt med «pengemekler» D. Kontakten ble formidlet gjennom Bs revisjonsfirma. D gjorde visse undersøkelser vedrørende As økonomi.
A tok kontakt med advokat. I oktober 1995 ble det innkalt til et møte på advokat Klanderuds kontor. I den forbindelse ble følgende brev av 10. oktober 1995 sendt Sjøsten Regnskapsservice AS, B og A:
«Vedr. oppgjør etter brutt samboerhet: A - B.
Undertegnede viser til samtale med Bs sønn C i telefonen hvorved han meddelte at hans far/eventuelt en av sønnene med fullmakt vil møte på undertegnedes kontor mandag 23.10.95 kl. 15.00 for å undertegne på det tidligere til de ovennevnte oversendte forslag til avtale mellom de tidligere samboere.
For orden skyld ber jeg om bekreftelse over telefonen om at ovennevnte dato og tidspunkt overholdes av A og B /eventuelt en representant for ham med fullmakt.
A har meddelt at hun til møtet 23.10.95 vil medta angjeldende smykker.»
I den avtalen ovennevnte brev viser til, heter det bl.a.:
«Undertegnede B f. og A f. *.*.38- - - - -, som tidligere har vært samboere, er enige om følgende:
1. B frafaller ethvert krav som er fremsatt mot A i brev/inkassovarsel/varsel om forliksklage fra Sjøsten Regnskapsservice AS av 03. og 25.08.95 med unntak av følgende:
A tilbakeleverer samtlige mottatte smykker fra B.»
Til møtet møtte C sammen med D. A hadde medbrakt smykkene, med unntak av et armbånd. Etter krav fra C, hentet hun også armbåndet. Etter at C hadde mottatt alle smykkene, forlot han møtet. D utferdiget deretter en håndskrevet «kvittering», som lyder slik:
«Undertegnede D f. *.*..55 adr..........bekrefter herved å ha overvært at C tok med seg de smykker som er ført opp i takst fra gullsmed Jørgensen datert 12.l0.94 + armbånd i hvitt gull m/diamanter. C ønsket ikke kvittere for de forannevnte smykker.»
Etter at smykkene var tilbakelevert, fortsatte inndrivelsen mot A av det opprinnelige større pengebeløpet, inntil stevning ble uttatt med grunnlag i et påstått lån på 210.000 kroner.
Ankende part, A, har i hovedsak anført:
Det anføres at pengebeløpet var en gave, eller kompensasjon for at A kunne frigjøre tid fra arbeidet sitt slik at hun kunne være mer sammen med B. Med den gjeldsbelastningen hun hadde på huset, måtte hun arbeide mer enn det som var i Bs interesse.
Det avgjørende er hva partene avtalte sommeren 1993. Det foreligger ingen skriftlige dokumenter. Pengeoverføringen må sees i et større perspektiv. A hadde også mottatt andre betydelig gaver. Beløpets størrelse er ikke avgjørende. Det må sees på bakgrunn av Bs økonomiske situasjon.
Det anføres at meningen på overføringstidspunktet var at pengebeløpet skulle være en gave. Etter at forlovelsen ble brutt angret B og krevet gaven tilbake nesten to år etter at overføringen fant sted.
Ankemotparten har bevisbyrden. A hadde ikke foranledning til å tro at pengeytelsen var et lån. I så fall ville hun ha innrettet seg annerledes. B burde formalisert lånet. Manglende formalisering taler for at det foreligger en gave.
Til ankemotpartens henvisning til avtalelovens ugyldighetsregler, anføres at det må sees hen til forholdene på gavetidspunktet. I utgangspunktet var det et vellykket forhold. Det tilbakevises at A var en «lykkejeger». Ankemotparten kan ikke nå frem med urimelighetsbetraktninger, jf avtaleloven §36.
Dersom lagmannsretten skulle komme til at det foreligger et lån, anføres at det er inngått en endringsavtale ved konkludent adferd på advokat Klanderuds kontor. Det var forutsatt ytelse mot ytelse. Skriftlighet er ikke avgjørende. På denne bakgrunn har B ikke lenger krav mot A.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. A frifinnes.
2. A og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Ankemotparten, B, har i hovedsak anført:
Det anføres prinsipalt at det foreligger muntlig avtale mellom partene om at ytelsen var et lån med korresponderende tilbakebetalingsplikt. Formålet med lånet var å redusere hennes lån på huset. Det forhold at B selv tok opp lån for å hjelpe A, taler for at ytelsen er et lån. Det er vist til Rt-1929-1086. Det foreligger ikke særlige omstendigheter her. Faktum taler tvert imot for at det er tale om et lån. Det har formidningen mot seg at overføring av et så stort pengebeløp skulle være en gave. Overføringen var vesentlig i forhold til Bs økonomiske stilling.
I nære forhold legges det mindre vekt på skriftlighet. Manglende formalisering er derfor ikke noe bevis for at det foreligger en gave.
Ankende part har ikke oppfylt bevisbyrden. Det foreligger tilbakebetalingsplikt.
Dersom lagmannsretten skulle komme til at overføringen er å anse som en gave, anføres at denne er ugyldig . Det er vist til avtaleloven §36. Det anføres særlig at B ikke ville stilt medlene til disposisjon dersom han hadde visst at samboerskapet skulle oppløses så fort. Det foreligger derfor bristende forutsetninger for en gaveerklæring, som må settes til side i medhold av avtaleloven §36.
Det er ikke ført bevis for at det er inngått noen endringsavtale på møtet som ble holdt i oktober 1995. Avtalen er ikke underskrevet. B har ikke inngått slik avtale. C forklarte at han møtte for å sjekke om smykkene var tilgjengelige. Under enhver omstendighet må tilbakelevering av smykkene sees på som et deloppgjør.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. A tilpliktes å erstatte B sakens omkostninger for herredsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra rentedato til betaling skjer.
3. A tilpliktes å erstatte B saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente p.a. fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er kommet til at pengeoverførselen sommeren 1993 må ansees som et lån til A. Det vises til herredsrettens premisser som i hovedsak tiltres. Det foreligger intet skriftlig, men lagmannsretten legger avgjørende vekt på beløpets størrelse, og formålet med ytelsen. På denne bakgrunn har det formodningen mot seg at ytelsen var ment som en gave.
Etter at bruddet var endelig i mai 1995, mottok A brev fra Bs tre sønner hvor hun bl.a ble truet med diverse innkrevningsmåter dersom hun ikke betalte tilbake penger og leverte tilbake smykkene hun hadde fått. Brevet er ikke underskrevet av sønnene og A mener det er skrevet av B. Lagmannsretten behøver ikke å ta stilling til hvem som har skrevet brevet. Brevet ble fulgt opp med stadig telefonering og andre tiltak fra Bs side. At D ble engasjert kan, såvidt lagmannsretten kan forstå, heller ikke ha annet formål enn å skremme A til å gjøre opp. B hadde ikke behov for utenforstående til å undersøke As økonomiske stilling. Denne var han godt kjent med selv.
Smykkene det var snakk om å tilbakelevere er diverse diamantsmykker til en verdi av ca 100.000 kroner. A hadde fått smykkene som gaver. B hevder at smykkene hadde tilhørt hans kone, og at A kun fikk disponere dem så lenge samboerskapet varte. Lagmannsretten finner ikke godtgjort at B på givertidspunktet gjorde A oppmerksom på at smykkene ikke var å anse som gaver. Således må smykkene ansees som gaver. Hvorvidt bruddet etter omstendighetene representerte en bristende forutsetning for å beholde gaver av så stor verdi, behøver lagmannsretten ikke å gå inn på.
Som nevnt innledningsvis, tok A kontakt med advokat Klanderud. Advokaten hadde sendt B et avtaleutkast med forslag om at A ville tilbakelevere smykkene mot at B frafalt videre krav mot henne. Deretter snakket advokat Klanderud med C i telefonen vedrørende innkalling til et møte. I telefonsamtalen, referert i brev av 10. oktober 1995, tilkjennega C at han eller faren ville møte opp for å undertegne avtalen.
B har forklart at han lider av nerveproblemer og at hans sønn C derfor møtte til møtet i oktober 1995. Han har benektet at sønnen hadde fullmakt til å handle på hans vegne. På bakgrunn av Cs forklaring legger lagmannsretten til grunn at far og sønn diskuterte saken - bl.a avtaleutkastet - forut for møtet og var enige om at C ikke skulle skrive under på avtalen. Lagmannsretten har grunn til å tro at instruksen fra faren var at C skulle ta smykkene og stikke av med dem dersom forholdene lå til rette for det. På bakgrunn av Cs egen forklaring må det legges til grunn at han, inntil han tok smykkene og gikk, opptrådte som om han aktet å gjennomføre avtalen som var forutsetningen for møtet. D kjente ikke til avtalen mellom B og C. Han har forklart at C, i forbindelse med at A gikk for å hente armbåndet uttalte noe i retning av at han godtok avtalen dersom det siste smykket kom på plass. D har videre forklart at han utferdiget «kvitteringen» på eget initiativ.
Inntil overlevering av smykkene har C ved sin opptreden forut for møtet, det faktum at han møtte til møtet og ved sin fremtreden under møtet, klart tilkjennegitt at han ville undertegne avtalen når alle smykkene var overlevert. Ved overleveringen forelå det derfor en muntlig avtale, eller tilkjennegivelse ved konkludent adferd om å frafalle videre krav mot A. Det er ingen tvil om at C etter omstendighetene var legitimert til å opptre som fullmektig for faren. Det foreligger derfor en avtale om at B har frafalt ethvert krav mot A. Han har da ikke noe å kreve.
B har tapt saken fullstendig og tilplikes å betale As omkostninger med saken i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf §180 annet ledd. Advokat Vandvik har fremlagt omkostningsoppgave på til sammen 96.345 kroner, hvor salær utgjør 67.000 kroner. Omkostningsoppgaven godtas, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Etter omstendighetene finner lagmannsretten ikke grunn til å endre herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A frifinnes.
2. Herredsrettens dom, slutningens punkt 2 stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B 96.845 - nittisekstusenåttehundreogførtifemtusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.