LG-1999-2165

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-03-05
Publisert:	LG-1999-02165
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 99-00140 - Gulating lagmannsrett LG-1999-02165. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00690.
Parter:	Ankende part: Sparebank 1 Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Geir S. Dahlskås). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Thor Gjerde).
Forfatter:	Lagdommer Frønsdal. Lagdommer Noss. Herredsrettsdommer Rønneberg Hidle
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1989) §8-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §18, §4-9, Legemiddelloven (1992)

Saken gjelder tvist om utbetaling av forsikringsoppgjør i forbindelse med anmeldt biltyveri.

Ankemotparten - A (heretter: A) - født *.*..75, var eier av en Honda Accord 1988-modell med kjennetegn KF-*****. Bilen ble kjøpt i august 1997 fra B i Oslo for kr 62.000,-.

Som utgangspunkt for en gjennomgang av sakens faktum, viser retten til at A i sin partsforklaring opplyste at helgen 4.-5. juli 1998 hadde han og hans samboer bestemt seg for å rydde og kaste endel klær og kartonger. For dette formål lånte A ved arbeidstidens slutt fredag 03.07.98 en varebil fra arbeidsgiver, bilfirma X AS, og lot sin Honda Accord stå igjen på arbeidsgivers parkeringsplass på - - - i Stavanger. Om morgenen mandag 06.07.98 kjørte A varebilen tilbake til arbeidsplassen og satte den på arbeidsgivers parkeringsplass.

Rundt lunsjtid samme dag skulle A ut for å kjøpe lunsj-mat. Da oppdaget han at Honda'en var borte fra parkeringsplassen. Han ringte til Stavanger politikammer og meldte bilen stjålet. Etter anbefaling fra politiet ringte A deretter umiddelbart til sitt forsikringselskap Sparebank 1 Skadeforsikring (navne-endring i 2001 fra Vår Skadeforsikring AS og heretter: SSF) og varslet om tyveriet.

Samme formiddag mottok Sandnes politistasjon melding om at en bil var funnet utfor veien langs riksvei 508 på Hommeland i Høle, ca 35 km unna As arbeidssted. Bilen viste seg å være As. Den var betydelig skadet samt ribbet for begge setene foran, stereo-anlegg og innvendige dørhåndtak samt hadde brytningsspor i tenningslåsen. Bilen ble tauet inn til Falken og teknisk konsulent F i SSF anbefalte i en rapport av 09.07.98 at bilen ble kondemnert. F hadde beregnet reparasjonsomkostningene til kr 64.101,88.

SSF sendte bilens ratt- og tenningslås og As to bilnøkler til teknisk undersøkelse. I en rapport av 20.08.98 fra låsesmed E ble det gitt følgende konklusjon:

«Etter min mening viser undersøkelsen at ratt- og tenningslås er åpnet med en riktig nøkkel. Det ble ikke funnet merker eller deformasjoner etter åpning på annen måte. Videre viser undersøkelsen at skadene på fronten av nøkkelkanalen er påført etter siste gangs bruk av nøkkel.« 

A ble 03.09.98 innkalt til et møte med saksbehandler Steinar Bråten i SSF. Bråten utarbeidet deretter på bakgrunn av samtalen en intern rapport om saken med følgende konklusjon:

«Konklusjon:

På bakgrunn av min vurdering foreslår jeg at skadekravet blir avslått under henvisning til FAL §8-1, annet ledd, idet jeg mener ft. ved skadeoppgjøret har gitt bevisst uriktige opplysninger til selskapet som han vet eller må forstå kan føre til at han får utbetalt en erstatning han ikke har krav på.

Undersøkelser har vist at bilen er kjørt med rett nøkkel og at ft. formentlig har avsatt skader på tenningslås i den hensikt å skape en villfarelse hos oss for å få oss til å tro at bilen virkelig var stjålet.

Jeg foreslår at selskapets ansvar overfor Sparebanken Rogaland (panthavere) gjøres opp, og at det kreves regress hos ft.

Jeg foreslår at ft. sies opp som kunde i selskapet.

Jeg foreslår at saken ikke politianmeldes.»

Ved brev av 29.09.98 fra SSF til A ble han underettet om selskapets konklusjon i saken vedrørende forsikringsdekning etter det anmeldte biltyveriet. Brevet lyder:

«BILSKADE 5/7-98.

Selskapets undersøkelser i saken viser at bilen ble kjørt med riktig nøkkel. Videre er det vår oppfatning at De selv har avsatt skader på tenningslåsen. Dette i den hensikt å gi inntrykk av at bilen var stjålet.

Det er derfor selskapets oppfatning at bilen i virkeligheten ikke ble stjålet og at De således har gitt selskapet uriktige opplysninger. De har derfor brutt Forsikringsavtaleloven §8, pkt. 1, annet ledd. Loven pålegger kunden ved skade å gi selskapet korrekt og fullstendige opplysninger. Gjøres ikke dette fritas selskapet for erstatningsplikt.

De har, etter vår mening, gitt selskapet uriktige opplysninger i den hensikt å få utbetalt en erstatning De ikke har krav på.

Som De forstår, vil erstatning ikke bli betalt i saken. Eventuelt utlegg til panthaver vil bli krevet tilbake av Dem.

Dersom De er uenig i vårt standpunkt osv.....»

A reiste sak ved Stavanger byrett ved stevning av 29.01.99 med krav om erstatning.

Stavanger byrett avsa 20.09.99 dom med slik slutning:

«1. Vår Skadeforsikring AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til A med kr 65.070 - kronersekstifemtusenogsytti-.

2. Vår Skadeforsikring AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til A v/advokat D med kr 43.856 - kronerførtitretusenåttehundreogfemtiseks-.

Det vises til byrettens dom for såvidt gjelder partenes anførsler for byretten. Videre vises til byrettens redegjørelse for saksforholdet.

SSF har rettidig anket byrettens dom grunnet i feil ved rettsanvendelsen og ved bevisvurderingen. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 7. og 8. februar 2001. Det ble avhørt 7 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saken står i en noen annen stilling enn for byretten, idet partene er enig om erstatningsbeløpet, dersom byrettens dom blir stadfestet. Etter byrettens dom er det dessuten fremlagt en utvidet politiattest og en uttømmende bøteattest for A.

Ankende part, Sparebank 1 Skadeforsikring AS, har i det vesentlige anført:

Saken er fremmet i h.t. forsikringsavtaleloven (FAL) §8-1 annet ledd 1. pkt. om sikredes opplysningsplikt ved skadeoppgjør. I noen grad overlapper denne regelen FAL §4-9 om sikredes fremkalling av forsikringstilfellet - såkalt forsikringssvik - og bevisbyrdekravet er sammenfallende for de to §'ene. Bevisbyrdekravet er forøvrig det samme som i den gamle lov om forsikringsavtaler fra 1930.

Det skal mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt for at svik skal kunne fastslås. Det vises til Rt-1985-211, Rt-1987-657 og Rt-1990-1082. Men selv om det kreves klar sannsynlighetsovervekt, fremgår det bl.a av nevnte dom fra 1990 at ikke enhver teoretisk annen mulighet skal hensynstas i bevisvurderingen. Byrettens dom er således feil på dette punkt.

Ankende parts mener FAL §8-1 annet ledd må få anvendelse dels fordi A la frem feil kjøpekontrakt og dels fordi han selv har fingert tyveriet og bilskaden.

Når det gjelder tyveriet, så er det to alternativer i saken. Enten er bilen kjørt med nøkkel og dumpet i grøften eller den er fraktet med slepebil/henger. Utfra bevisene er det klart at bilens motor ikke var koblet via ledninger, rattlåsen ikke løst eller brutt og dørlåsene var ikke brutt opp.

Ved alternativet bruk av nøkkel, kan man i praksis se helt bort fra at denne var stjålet fra A, som var i besittelse av begge nøklene. Basert på det totale antall solgte Honda Accord i Norge av den type A eide, skal det i hele Norge teoretisk finnes fra 2-4 like nøkkelsett som As. Det må kunne utelukkes at en tyv skulle være i besittelse av ett av disse. Disse nøklene ville også ved bruk sette et spor etter seg i tenningslåsen og det var ikke gjort. Det samme ville bruk av en falsk nøkkel ha gjort. I tillegg er det lite trolig at en tyv som har benyttet rett nøkkel, etter kjøreturen skulle ha satt en skrutrekker el. lign. i tenningslåsen og avsatt brytemerker eller prøvd å starte bilen på denne måten.

Når det gjelder alternativet frakt av bilen ved bruk av tilhenger eller lignende, må en kunne spørre om hvorfor en tyv skulle ta den risiko det ville være å frakte Honda'en på tilhenger 35 km. bort fra parkeringsplassen, for deretter å stjele gjenstander med samlet verdi på kanskje kr 4.000,-. Og dersom demontering av seter og stereoanlegg skulle være henlagt til et mindre oversiktlig sted enn funnstedet langs riksveien, hvorfor da senere frakte bilen til funnstedet? To andre forhold underbygger ytterliggere at bilen ble kjørt til funnstedet. Det ble funnet rester av knust «vindus-støv» i i vindusporet, hvilket tyder på at vinduene ble knust på funnstedet, og bilens frontlykt-deksel var oppe.

Alt peker mot at forsikringstager selv har fingert et tyveri. Når det gjelder motiv må det kunne legges til grunn at bilen var tung å selge. A hadde avertert bilen til salgs før påske, men kun fått et par henvenmdelser og ingen som ønsket å prøvekjøre. A har hatt urealistisk oppfatning om hva bilen var verd og erfaringsmessig er et forsikringsoppgjør ikke en dårlig løsning ved kondemnering. Man kan heller ikke utelukke at bilen hadde karosseriskader i fronten.

A var aktiv m.h.t. kjøp og salg av biler. Selv om hans selvangivelse ikke avdekket en spesielt dårlig økonomi, så var den heller ikke romslig. Man trenger kapital til bilomsetning. Alle bilkjøpene ble finansiert via banklån og ved kjøpet av angjeldende bil hadde A ikke engang nok egenkapital til forsikring og omregistrering. SSF's krav om betaling av egenandel ved en bilskade i mars-98 ble sendt til inkasso. A er også 3 ganger domfelt for brudd på legemiddelloven for bruk av hasj og amfetamin. Slikt koster penger. Hva med de gangene han ikke er tatt av politiet? Det er også grunn til å stille spørsmål rent generelt ved hans troverdighet forøvrig. I byretten svarte han feil på hvor mange ganger han var bøtelagt for brudd på legemiddelloven. Han sa at han lånte kr 70.000,- i banken. Rett beløp var kr 75.000,-. Og i kjøpekontrakten som ble fremlagt for byretten ble kjøpekontrakt med feil kjøpesum fremlagt. Dette tegner et bilde av en person som er villig til å ta noe risiko mht. å holde seg til sannheten.

Til SSF's sakbehandler Steinar Bråten ville A ikke opplyse hva han hadde betalt for bilen av frykt for at dette kunne gi lavere erstatningssum. Da kjøpekontrakten ble fremlagt for byretten oppga han kr 8.000.- for meget, dvs. mer enn 10 % avvik i forhold til kjøpesum. Gjennom innlevering av skademelding-skjemaet var A kjent med sin plikt til å gi selskapet sannferdige opplysninger. Dette utgjør således et selvstendig grunnlag for at A har brudt FAL §8-1 annet ledd, 1. pkt.

Det er også enkelte andre atypiske trekk i saken. A så ikke etter bilen mandag morgen. Han så heller ikke etter spor der bilen hadde stått. Og da Bråten opplyste på møtet med ham at bilen var nøkkel-kjørt, skiftet han klart ansiktfarge. Hans eneste alibi for hele den helgen bilen forsvant, er daværende samboer. Rettspraksis gir klar anvisning på at slikt vitnebevis har begrenset verdi jf. Rt-1995-821 - særlig side 828 - og Rt-1998-1565. Det kan heller ikke sees at A ikke skulle ha hatt tid i løpet av helgen til å fingere et tyveri.

Skulle retten finne at forsikringstilfellet er sannsynliggjort, må retten likevel vurdere om grunnvilkårene for erstatning er tilstede. Som en subsidiær anførsel er fremholdt at retten i såfall ikke skal tilkjenne A erstatning, fordi han ikke har bidratt til å klarlegge saken. Det vises til dom i daværende Eidsivating lagmannsrett av 29.06.93.

Ankende part har lagt ned slik påstand:

«I. Sparebank 1 Skadeforsikring AS frifinnes.

II. Sparebank 1 Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett.»

Ankemotpart, A, har i det vesentlige anført:

Retten skal ta stilling til SSF's svik-innsigelse i h.t. FAL §8-1 annet ledd 1. pkt. i forhold til As handlinger og ikke i forhold til rene spekulasjoner om forhold som ikke er fremkommet i saken. Beviskravene til svik er strenge, dels utledet gjennom rettspraksis. Det vises særlig til Byklum-dommene i Rt-1996-1635 og Rt-1998-1549.

SSF har fremsatt svik-innsigelse mot A på to grunnlag; prinsipalt fremleggelse av feil kjøpekontrakt og subsidiært at A selv har fremkalt forsikringstilfellet.

Hva angår fremleggelsen av den feilaktige kjøpekontrakten i stevningen er dette omtalt i byrettens dom. Fremleggelsen av denne var ikke ment som noe argument for pris eller verdi, men kun som en dokumentasjon for at bilen var ervervet av A i 1997. Misforståelsen ble dessuten av oppklart av advokaten på egen hånd og rettet opp første dag under hovedforhandlingen. Dette rammes ikke av FAL §8-1 annet ledd.

Det andre svik-anførselen til SSF er at A selv har stått bak tyveriet. Denne anførselen må som et utgangspunkt vurderes i forhold til partenes styrkeforhold. SSF har store ressurser å sette inn i en sak. Forsikringstaker har ikke de samme muligheter til å foreta undersøkelser, men må stort sett bygge på hva selskapet legger frem. SSF' undersøkelser i nærværende sak bærer mer preg av å finne en skyldig enn å avklare saken. For det første unnlot selskapet å annmelde forholdet, selv om det for egen del alltid krever anmeldelse fra kundens side. Uten anmeldelse gikk man glipp av den mulighet for objektiv etterforskning som politiet representerer. Dette ble begrunnet av taktiske hensyn ifølge byrettens dom. For det annet ble det tatt oljeprøve av bilen. Resultatet av denne ble ikke fremlagt, til tross for at det styrker As sak, samtidig som det viser selskapets manglende vilje til objektivitet. For det tredje ble resultatet av innhentet kreditt-opplysning, som ikke viste noe negativt vedrørende A, ble ikke fremlagt. Og endelig ble det fra SSF' side anført at det ikke var tegn til innbrudd i bilen, til tross for at ca 50 % av alle biltyverier skjer ved vindusknusing og begge forvinduer i As bil var knust.

Det er to muligheter for bilens forflytning; enten kjørt eller transportert. Det siste er en ikke upåregnelig mulighet. Det kan tenkes skjedd ved innbrudd i bilen på parkeringsplassen, transport til et annet mindre utsatt sted for «stripping» og så eventuell videretransport og dumping ved veikanten på funnstedet. Låsesmeden uttalte i sitt vitneutsagn at jernsplinten som ble funnet i tenningslåsen kunne være et resultat av et mislykket startforsøk.

Hvis bilen ikke ble transportert, så ble den kjørt med en rett nøkkel. Kan det finnes en 3. nøkkel? B, bilens forrige eier, hadde innbrudd i bilen da den sto i låst garasje og måtte skifte lås. Kan det være tatt en nøkkel-kopi i den anledning eller hos en enda tidligere eier? Den siste Honda av As type ble produsert i 1988 og det er relativt få igjen. Behovet for deler kan være stort og det kan således ha vært et «bestillings-tyveri». En slik tyv ville ha et motiv i motsetning til A, som selv i følge SSF's egen sakbehandler Bråten kunne fått mer for bilen ved salg enn ved et forsikringsoppgjør. Vitnet C, ansatt i Honda Norge, antydet en verdi mellom 80 og 100.000,- kroner og selger B hadde betalt 82.000.- mindre enn 2 år tidligere. Bilen var ettertraktet blant ungdom og således lett omsettelig.

Det er heller ingenting i As økonomi som tilsier at han skulle ha et motiv - ikke dårlig økonomi, ingen spesiell høy belåning, ikke en presset likviditets-situasjon, ikke et uøkonomisk bilhold og ingen alvorlige forsøk fra hans side på å selge bilen. Det har formodningen mot seg at han skulle ta en slik risiko når det ikke var penger å hente og stor sannsynlighet for straffe-forfølgning. Det er rett at A tidligere har begått noen lovovertredelser, men ikke av en slik karakter at de svekker hans troverdighet i denne saken eller indikerer økonomisk motiv. Hadde et forsikringsoppgjør vært hans motiv, ville han dessuten ha påført bilen større skader, for å være sikker på konklusjonen om kondemnering. Og endelig har A et alibi for hele helgen.

Ankemotpart har lagt ned slik påstand:

«1. Stavanger byretts dom stadfestes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Sakens rettslige utgangspunkt som er påberopt av ankende part er FAL §8-1 annet ledd 1. punktum.

Denne lyder:

«Gir sikrede ved skadeoppgjør bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger som sikrede vet eller må forstå kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på, mister sikrede ethvert erstatningskrav mot selskapet etter denne og andre forsikringsavtaler i anledning samme hendelse.»

Lagmannsretten vil innledningsvis påpeke at SSF ikke har begrunnet sin nektelse av forsikringsoppgjør i FAL §4-9 første ledd, til tross for at det anføres som et av grunnlagene at forsikrede har fremkalt forsikringstilfellet. En vesentlig del av den rettspraksis det er vist til tar også utgangspunkt i FAL §4-9 eller dens forløper i forsikringsavtaleloven av 1930 §18. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at FAL §8-1 annet ledd 1. pkt. vil kunne være anvendelig dersom sikrede gir «bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger» om sin egen fremkalling av forsikringstilfellet slik dette er regulert i FAL §4-9. Lagmannsretten finner også at beviskravet i all hovedsak er sammenfallende for de to reglene.

Når det gjelder spørsmål om beviskrav, viser lagmannsretten til Byklum II-saken i Rt-1998-1663, hvor førstevoterende gir sin tilslutning til gjennomgangen i Rt-1990-1086 om at kravet til bevis eller sannsynliggjøring etter den gamle FAL §18 i 1930-loven er angitt dels som «sterk overvekt» og dels som «klar overvekt», dog således at det likevel ikke stilles så strenge krav at det i praksis nærmest utelukker anvendelse av bestemmelsene.

Ankende part har anført to forhold, som hver for seg gir selskapet anledning til å avvise ankemotpartens krav om erstatning etter FAL §8-1 annet ledd 1. pkt; fremleggelse av kjøpekontrakt med feil kjøpesum og at A selv har fremkalt forsikringstilfellet. Lagmannsretten vil først ta stilling til anførselen om feilinformasjon om kjøpesum.

A ble muntlig spurt av SSF's saksbehandler Bråten om kjøpesum, men ønsket da ikke å opplyse om dette. Selv om det mest sannsynlig dekkes av en sikredes opplysningsplikt på selskapets forespørsel å opplyse om kjøpesum for en forsikret gjenstand, synes omstendighetene omkring samtalen med Bråten ikke slik at dette ble klarlagt for A. Denne nektelsen ble heller ikke medtatt som begrunnelse for selskapets avslag til A av 29.09.98.

For lagmannsretten blir dette likevel et vesentlig element ved vurderingen av selskapets anførsel om svikaktig fremleggelse av feil kjøpekontrakt. Det er på det rene at feil kontrakt ble vedlagt stevningen til byretten og at denne anga en kjøpesum på kr 8.000,- eller vel 12 % mer en den reelle. Men denne kontrakten og feilangivelse av kjøpesum hadde ingen relevans for selskapets utbetalingsvegring fire måneder tidligere. Kontrakten ble heller ikke fremlagt etter anmodning fra selskapet. Retten fester også lit til vitneforklaring fra As advokat for byretten, D, nemlig at hun ble kjent med feilen noen dager før hovedforhandling og tok sikte på å korrigere dette da. Kontrakten fremsto også slik pga kjøpers manglende underskrift at den uansett ville ha påkalt rettens oppmerksomhet. Retten kan på denne bakgrunn ikke se at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at A i forbindelse med stevningen bevisst la frem den uriktige kjøpekontrakten, som han visste eller måtte forstå kunne føre til at han fikk utbetalt en forsikring han ikke hadde krav på.

Den andre anførsel fra SSF og som lå til grunn for avslaget av 29.09.98, er at A visste at bilen ikke var stjålet og således bevisst ga selskapet uriktig opplysning om tyveriet.

Retten legger til grunn, basert på de dokumenterte tekniske detaljene om ratt- og tenningslås, manglende kobling via ledninger og innføring av fremmedlegeme i tenningslåsen etter siste kjøretur, at bilen enten er kjørt med riktig nøkkel eller fraktet til funnstedet.

Er bilen såkalt nøkkel-kjørt, reiser spørsmålet seg hvem kan ha gjort dette? A har for retten bekreftet at han selv hadde begge bilens nøkler til oppbevaring i hele helgen. Kan det således finnes en annen lik nøkkel, en 3. nøkkel nettopp til denne bilen eller en universalnøkkel?

Bilen saken dreier seg om var en Honda 1988-modell. Den var 10 år gammel da forsikringstilfellet inntraff. Ifølge vitnet C fra Honda Norge ble det ialt solgt 5577 nye slike biler i Norge i den perioden typen ble produsert fra 1986 til 1989. Disse ble ut fra et tilfeldighetsprinsipp utstyrt med ialt 1480 ulike nøkkelsett, slik at det grovt sett var 4 biler som ville ha like nøkler. Sagt med andre ord er det statistisk langt under 1 promilles sannsynlighet for at en tilfeldig eier av en slik Honda skal ha en nøkkel som passer til en tilsvarende. For lagmannsretten fremstår det på denne bakgrunn som svært lite sannsynlig at nettopp en slik Honda-eier skulle komme forbi - - - denne helgen og stjele bilen.

I tillegg kommer det faktum at vitnet E, låsesmed, uttalte at tenningslåsen i bilen var ombygget siden den var ny, slik at den var lite slitt. Basert på Es vitneforklaring ville derfor selv ikke noen av de andre like nøklene i serien ha latt seg benytte i As bil uten å sette spor i tenningslåsen. Slike spor var det ikke. Vitnet E avviste dessuten helt at en mulig universalnøkkel kunne ha blitt benyttet.

Neste spørsmål blir om det kan finnes en 3. nøkkel til A bil? Bilens tidligere eier, B, gjorde det i sin vitneforklaring klart at han bare hadde hatt 2 nøkler, som begge ble overlevert A. Sannsynligheten for at det fra tidligere eiere skulle være en tredje nøkkel «på vandring» og som ble benyttet til tyveriet, finner lagmannsretten å kunne se bort fra.

For lagmannsretten fremstår det etter dette som svært sannsynlig at i den utstrekning bilen ble kjørt til funnstedet, så var det As nøkkel som ble benyttet.

Det neste alternativ er at bilen ble fraktet til funnstedet. Rent teknisk er det mulig, men det fremstår ikke for lagmannsretten som særlig sannsynlig. Det skulle innebære at gjerningspersonen(e) med kranbil tok seg inn på parkeringsplassen på - - -, heiste opp bilen og slepte denne 35 km vekk, for så å ta med seg verdier for anslagsvis kr 5.000,-. Dette ville være en stor, relativt synbar og risikabel operasjon bare for å få tak i to seter til en eldre Honda, to innvendige dørhåndtak pluss et eldre stereo-anlegg og endel CD-plater. Et reelt forsøk på først å forsøke å stjele bilen på parkeringsplassen, er det få tegn som tyder på, idet motoren ikke var prøvd startet ved hjelp av ledningene, det ikke er påvist noe funn fra knust glass og dørlåsene var ikke skadet. Tyvene må således enten ha kommet med kranbil i første omgang eller hentet denne når et eventuelt startforsøk ved skrutrekker el. lign. i tenningslåsen ikke lykkes, gitt at bilruten(e) likevel ble knust på parkeringsplassen. Hvis en forutsetter at bilen var interessant som tyveri- eller samler-objekt, burde det dessuten ha vær mer av interesse å ta med seg enn to forseter og to dørhåndtak. I tillegg kommer at dørrutene mest sannsynlig ble knust på funnstedet ifølge vitnet F. Det er svært lite som peker mot et «bestillingstyveri» eller et «impulstyveri».

Lagmannsretten finner det etter dette lite sannsynlig at bilen er transportert til funnstedet med kranbil eller tilsvarende. Et slep ved hjelp av tau kan bortsees fra, fordi bilens rattlås ikke var brudt. Det fremstår således for lagmannsretten som det klart mest sannsynlige hendelsesforløp at bilen ble kjørt med As nøkkel. Dette styrkes ytterligere når en vurderer saken ut fra mulige motiver og andre forhold.

A synes i utgangspunktet ikke å ha dårlig økonomi og iallfall ikke i den tiden da han var samboer. På den annen side er hans interesse for kjøp og salg av biler på hobby-basis relativt kapital-krevende og er avhengig av høy turn-over, særlig når man som A baserer seg utelukkende på banklån. Bilen ble kjøpt ved et banklån på kr 70.000,- i august 1997, til tross for at kjøpesummen bare var kr 62.000,-, for å kunne dekke omregistring og forsikring. Både det og en inkasso-sak våren-98, tyder på stram likviditet. Bilen ble av A avertert for salg sannsynligvis tidlig i 1998 uten å vekke særlig interesse. Den ble deretter omfattende skadet og ble reparert for knapt kr 50.000,- i mars-98. Bilens verdi økte neppe etter skaden. Retten har fått opplyst ulike verdianslag for bilen - noen høyere noen lavere enn kr 62.000,-. Faktum er likevel at A kjøpte bilen fra B etter at denne hadde avertert den i flere måneder. Det er vanskelig å se at bilen ett år senere og etter en omfattende reparasjon, skulle ha steget i verdi. Slik lagmannsretten vurderer det ville A høyst sannsynlig få mindre for bilen ved salg enn kostpris og da klart mindre enn gjenstående av billånet.

Isolert sett vil et potensielt tap i forhold til kostpris ved et bilsalg, ikke være et motiv som bør tillegges særlig vekt ved en tyverianmeldelse. Men når andre forhold trekkes inn, kan det få betydning. A har slik lagmannsretten vurderer det, ikke utvist en klart tillitsvekkende eller aktsom opptreden i saken. Kjøpekontrakten ble utstedt i 2 versjoner for å «lure» banken. Den feile kontrakten ble fremlagt for retten og SSF. Forklarlig kanskje, men ikke ryddig. Han unnlot å samarbeide med SSF ved å nekte å opplyse om kjøpesum. Han ga retten feil opplysning om antall lovbrudd og han fant ikke engang på å sjekke rundt bilens parkeringssted etter glass, merker eller gjenstander, da han oppdaget at den var borte. At A skal ha alibi for hele helgen ved sin samboer, finner lagmannsretten å legge mindre vekt på, dels fordi A kan ha fått hjelp utenfra.

Samlet sett, herunder at bilen for lagmannsretten klart mest sannsynlig fremstår som kjørt ved As nøkkel, As økonomiske motiv, hans litt uryddige opptreden i noen sammenhenger, brytesporet i tenningslås avsatt etter siste kjøring og hans mangel på å søke etter eller huske detaljer som kunne vende mistanken bort fra ham selv, finner lagmannsretten at det er overveiende sannsynlig at A har gitt SSF uriktige opplysninger om tyveriet. Det er også overveiende sannsynlig at disse er fremsatt for å få utbetalt erstatningsum. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at vilkåret i FAL §8-1 annet ledd 1 pkt. er oppfylt. Det er også et moment at det er vanskelig å se at andre utfra en normal risiko- kontra nytte- vurdering, skulle ha noe som helst motiv for å foreta den totaloperasjon som bilen må ha vært utsatt for uten nøkkel.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Sparebank 1 Skadeforsikring må frifinnes for As krav om erstatning.

Anken har ført frem og A har tapt saken fullstendig. Han pålegges derfor å betale motpartens saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd, idet lagmannsretten ikke kan se at det foreligger grunner for å fravike hovedregelen. Advokat Dahlskås har levert omkostningoppgave til lagmannsretten som viser et samlet krav på kr 80.337,-, herav kr 52.000,- i salær. Lagmannsretten har ikke mottatt innsigelser til oppgaven som legges til grunn for lagmannsrettens avgjørelse. Til byretten leverte advokat Dahlskås en omkostningsoppgave som viste et samlet krav på kr 56.939,-, herav kr 44.500,- i salær. Også denne oppgaven legges til grunn for lagmannsrettens avgjørelse, idet et senere mindre tilleggskrav kom inn for sent til å bli vurdert av motparten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Sparebank 1 Skadeforsikring frikjennes.

2. A betaler saksomkostninger til Sparebank 1 Skadeforsikring med til sammen kr 137.276,- -etthundreogtrettisyvtusentohundreogsytttiseks- innen to uker regnet fra dommens forkynnelse.