LG-1999-2166

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-11-20
Publisert:	LG-1999-02166
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 99-00252 - Gulating lagmannsrett LG-1999-02166. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom stadfestet for så vidt gjelder domsslutningens punkter 1, 3 og 4, se HR-2001-00113.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helle). Ankemotpart: Dolphin AS (Prosessfullmektig: Advokat Geir Jøsendal).
Forfatter:	Lagdommer Guri Elisabeth Molven. Lagdommer Margareth Christophersen. Herredsrettsdommer Grethe Rønneberg Hidle. 2 meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §366, §62, Arbeidsmiljøloven (1977) §62, §66, §172, §174, §180, Arbeidstvistloven (1927) §1, §3, §57

Saken gjelder avskjedigelse, subsidiært oppsigelse, i arbeidsforhold.

A ble ansatt som subsea ingeniør i Dolphin AS i august 1998. Ved brev av 11. januar 1999 ble han avskjediget med virkning fra 8. januar 1999. Fra avskjedsbrevet hitsettes følgende:

«NOTICE OF DISMISSAL

We refer to the letter dated 2nd November, 1998 by which you were given final warning that no further breach of discipline would be accepted. We have now been informed that you have again committed breaches of discipline on board the «Byford Dolphin».

Accordingly, we hereby confirm the decision notified to you orally on 8th January, 1999 that your employment as Sub Sea Engineer in Dolphin a.s., is terminated as of 8th January 1999. Earned vacation days will be included in your final pay settlement, end of January.»

Når det gjelder oppgitt fratredelsesdato, har Dolphin AS erkjent at denne løper fra mottak av avskjedigelsen, og ikke fra 8. janaur 1999 som angitt i brevet.

Stillingen som subsea- ingeniør er en ansvarsfull og overordnet stilling. Subsea- ingeniøren har et selvstendig ansvar for riggens undervannsutstyr, og han rapporterer direkte til boresjefen. A har ca 20 års erfaring fra arbeid i oljeindustrien, og han har 12 års erfaring som subsea- ingeniør.

Han har praktisk og teknisk utdannelse på høyskolenivå. A har tidligere arbeidet på norsk sokkel, men han har i det vesentlige jobbet som subsea-ingeniør på britisk sokkel.

Da A mottok avskjedigelsen hadde han gjennomført 4 arbeidsperioder på flyteriggen Byford Dolphin fra 8. august 1998 til 8 januar 1999, herunder 3 turer offshore. I perioden 8. januar - 4. september 1998 arbeidet han på riggen da denne lå i Florø for klargjøring for oppdrag på norsk sokkel. Arbeidsgiver har påberopt 7 forhold som grunnlag for avskjedigelsen. Hendelsene inntraff i løpet av de 3 offshore- periodene. Lagmannsretten viser til byrettens omfattende beskrivelse av sakens faktiske bakgrunn, og vil i det følgende kun summarisk gjennomgå hovedtrekkene.

(1) Den « final written warning» som er omtalt i avskjedsbrevet, referer til en hendelse som inntraff den 30. oktober 1998 ved utreise fra Heliporten på Sola. A ble stanset av en Securitas vakt, mistenkt for å være påvirket av alkohol. Blåsetesten viste en promille på 0,3. Det ble deretter tatt en ny test som viste en promille på 0,2,- altså synkende rus. A fikk reise til riggen, og han påbegynte sitt ordinære skift til rett tid. Da han var ombord mottok han en skriftlig advarsel, datert 2. november 1998. A protesterte ikke på advarselen, og han tok heller ikke dette opp med sine foresatte eller tillitsmannsapparatet.

De andre forholdene som det er vist til i avskjedsbrevet, er ikke konkretisert. Det dreier seg om følgende hendelser:

(2) Den 2. november 1998 inntraff hendelsen som i nesten- uhellesrapport av samme dato er beskrevet som «Wire on heav compensator unsecured». Arbeidet gikk ut på utskiftning av en svært tykk og tung wire tilhørende det hydrauliske løftesystemet på riggen. Arbeidet med å kveile opp og sikre gammel kabel ble utført av to personer som var stillet til As disposisjon av boresjefen. Under operasjonen ble det gjort en feil ved at kabelen ikke ble sikret skikkelig slik at en ende løsnet, og dro wirekveilen i sjøen. Den andre enden var gjort fast slik at konsekvensen av feilen var at wiren måtte heises opp, og kveiles på ny. A klandres for manglende kontroll av underordnet personell og deres arbeidsutførelse.

Etter denne hendelsen hadde A en samtale med boresjef Skarsbø. I sistnevntes e-mail av 7. februar 1999 til personalkoordinator Solfrid Otterås, fremkommer bla. at han «tok A inn på kontoret og hadde en prat med han og gjorde han oppmerksom på hvor fokusert vi er på sikkerheten og vår politikk når det gjelder arbeidsmåten og våre prosedyrer i henhold til det. Jeg ba ham ganske enkelt om å «gire seg ned» og komme til meg for å få nødvendig assistanse og hjelp.»

(3) Den 4. november 1998 inntraff den såkalte såkalte grating- episoden, som i korthet går ut på at en stålrist, som utgjør en del av dekket, falt sjøen. A møtte opp på boresjefens kontor, og meldte fra om hendelsen, som allerede var kjent for boresjefen da mannskapet ombord i en supplybåt hadde meldt fra om det inntrufne. A klandres ikke for selve hendelsen, men for at han ikke rapporterte denne hurtig nok til boresjefen. Det er uklart om dette ble påtalt overfor A på stedet.

(4) Dagen etter inntraff hendelsen som i nesten-uhellsrapporten av samme dato er beskrevet som «BOP securing slings on port aft turn buckle screw was barely hanging on pin. This had been half way whitdrawn from the yoke. This because of absent split pin. This is located on cellar deck.» Det oppsto ingen konkret fare som følge av hendelsen, og det synes klart at gjenstanden uansett ville falt ned på et «dødt sted». Også i forhold til denne hendelsen klandres A for manglende kontroll med underordnet personell og deres arbeidsutførelse. Det er uklart om forholdet ble påtalt overfor A før forhandlingsmøtet den 17. februar 1999.

(5) I begrunnelsen for avskjedigelsen inngår også den den såkalte « pressure testing which is borderline», som inntraff før A skulle reise fra plattformen den 13. november 1998. Forholdet er dårlig opplyst for lagmannsretten, men det dreier seg om en angivelig uakseptabel test som ikke viste hvorvidt det var feil med systemet eller med testen som sådan. Hendelsen ble ikke rapportert, og den ble heller ikke påtalt overfor A.

(6) I arbeidsgivers valg av reaksjon er det dessuten vist til at A ved en anledning forlot lugaren uten å sørge for å fjerne et plastovertrekk, en såkalt «svenskesokk» fra røykvarsleren. A har erkjent å ha røykt på lugaren og at han da dekket til detektoren for å forhindre at denne løste seg ut. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten ble det klargjort at hendelsen skjedde før siste tur offshore, og ikke i perioden 18. desember 1998 - 8. januar 1999 slik byretten har lagt til grunn. Hendelsen kan imidlertid ikke tidfestes nærmere da det ikke foreligger skriftlig rapport om denne. Forholdet ble ikke påtalt overfor A før i forhandlingsmøtet den 17. februar 1999.

(7) Den 7. janaur 1999 kl. 0600 inntraff hendelsen med BOP-kranen som var den utløsende årsak til avskjedigelsen. Arbeidsoperasjonen som var påbegynt da uhellet skjedde, kan kort beskrives som følger: BOP-en, som er den mest vitale delen av hovedsikringssystemet mellom rigg og brønn, skulle kjøres frem til center under cellardekk (moonpool), for å bli koblet sammen med den såkalte LMRP- enheten, som deretter skulle senkes ned til brønnhodet på havbunnen.

I rapporten som ble utarbeidet samme dag, er hendelsesforløpet beskrevet som følger:

« While preparing to run BOP, BOP was picked up by the brigde crane. The control room was instructed by the night pusher to keep the rig level. Due to wear and excessive clearance between motor drive and tracks the BOP crane would not drive forward towards the moonpool. The control room was instructed by the sub-sea engineer to trim the rig forward to assist the crane. As the trim of the rig was between 1 and 1 1/2 degrees, the BOP crane began to move forward in an uncontrollable motion. As there were no winches attached to the BOP to arrest the motion it continued forward until it struck the LMRP.»

Uhellet skjedde da A, før første gang ombord i Byford Dolphin, skulle benytte BOP-kranen med last, et løft på mellom 130 - 150 tonn. Hans oppgave i arbeidsoperasjonen var bl.a å klargjøre, og å kjøre BOP-en frem til center under cellardekk.

A sørget for at BOP-en ble gjort fast, og heist opp. Den ble drevet frem av kranen et stykke, men stoppet deretter opp. A ba kontrollrommet om å tilte riggen noen grader slik at det ble et fall i den retning kranen skulle beveges. Kontrollrommet fulgt ordren, og kranen begynte deretter å bevege seg med BOP-en hengende under. Kranen kom ut av kontroll idet den ikke lot seg stanse ved bruk av kranens eget fremdrifts-/ bremsesystem. Den kræsjet sammen med LMRP-enheten, og det oppsto materielle skader, i rapporten estimert til kr 50.000, samt noen timers «downtime».

Det er uomtvistet at det gjennom lengre tid hadde vært problemer med kranens fremdrifts-/bremsesystem, og at ledelsen hadde gjort flere forsøk på å reparere kranen uten å lykkes. Kranen drives av motorer som er koblet opp mot kranens fremdriftshjul. Den ene av 2 motorer på babord side var demontert, og den andre hadde problemer med fremdrift og brems på et visst punkt på kranbanen. I rapporten kommer dette til uttrykk ved at det er krysset av for kode 03, «dangerous cond.», som viser til defekt verktøy, utstyr eller materiell. Kranen ble likevel benyttet, men da slik at operatørene bl.a benyttet wireslynger rundt ulike festepunkter i installasjonen.

Da uhellet i nærværende sak inntraff var en del av de godkjente festepunktene, de såkalte «pad-eyes», brent bort fordi de ikke var sertifisert.

A varslet boresjefen om uhellet, som rapporterte videre til supervisor Crawford Martin, riggmanager Sverre Hamberg og operasjonsdirektør Per Johansson. I tillegg til de operasjonsansvarlige ble også personalavdelingen varslet. Hendelsen var foranledningen til boresjef Jefferys mail til Sverre Hamberg av 7. januar 1999. Han lister her opp 6 konkrete hendelser, inklusiv uhellet med BOP-kranen, og avslutter med at: «I suggest strongly that we replace this person who is in a responsible position before something «seriouse» happens. Crawford Martin will discuss this whith you this morning.»

Det er på det rene at beslutningen om å avskjedige A ble tatt umiddelbart deretter, videre at det fra ledelsens side var forutsatt at Jeffery skulle orientere A om dette før han reiste fra riggen den 8. januar 1999. Dette ble imidlertid ikke gjort, og han ble heller ikke innkalt til arbeidsgivers kontor i Tananger.

I verneombudsmøte den 12. januar 1999 ble bl.a uhellet med BOP-kranen behandlet, og det ble protokollert at « det er uenighet i hendelsesforløpet på rapporten etter uhellet med BOP. Rapporten viser ikke «rett» bilde.» Den 28. januar 1999 fremsatte Nopef krav om forhandlinger om rettmessigheten av arbeidsgivers reaksjon overfor A. I brevet fremkommer at klubben mente at arbeidsgiver hverken hadde overholdt arbeidsmiljølovens regler eller bedriftens eget reglement og prosedyrer ved oppsigelse/avskjed. Forhandlingsmøte ble berammet til den 17. februar 1999. Før møtet innhentet arbeidsgiver uttalelser fra boresjefer som hadde arbeidet med Hogde. I mail av 30. januar 1999, påpeker Steinar Ellingsen at han hadde tatt A i ikke å bruke tilstrekkelig verneutstyr, og at dette tidvis er et problem i forhold til andre. Sigmund Skarsbø fremhever bl.a i sin mail av 7. februar 1999 et postivt inntrykk av A, men at han slurvet i sin jobbutførelse. Mark Jeffery skriver i sin mail av 15. februar 1999 bl.a at han oppfattet As valg av løsninger som uprofesjonelle.

Forhandlingsmøtet ble gjennomført uten at det ble skrevet en omforenet protokoll. I den såkalte «uenighetsprotokoll» fremkommer at Nopef fastholdt at avskjeden var ugyldig under henvisning til at arbeidsgiver ikke hadde overholdt gjeldende saksbehandlingregler, samt at A ikke hadde gjort seg skyldig i noen av de påståtte hendelsene. Bedriften fastholdt at avskjedigelsen var saklig sett i sammenheng med sikkerhetsaspektet.

Ved stevning av 22. februar 1999 reiste A sak for Stavanger byrett med krav om at avskjedigelsen var ugyldig. Han fremmet samtidig begjæring om gjeninntreden i stilling.

I tilsvaret nedla Dolphin AS frifinnelsespåstand.

Kravet om gjeninntreden i stillingen ble ikke tatt til følge, jf. byrettens kjennelse av 16. mars 1999. Byretten avsa den 8. november 1999 dom med slik slutning:

«1. Dolphin AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten begrunnet i feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse. Dolphin AS har tatt til motmæle, og påstått byrettens dom stadfestet, subsidiært at avskjedigelsen opprettholdes som oppsigelse.

Ankeforhandlingene ble avholdt 28.- 31. august 2000 i Stavanger tinghus. Saken står i samme stilling for lagmannsrett som for byrett, og bevisførselen har i det alt vesentlige vært den samme.

Partenes anførsler for lagmannsretten har i det vesentlige vært likelydende med anførslene for byretten, og det vises til byrettens fremstilling på dette punkt.

A har i det vesentlige anført:

Det bestrides at vilkårene i hht. aml. §66 om avskjed er oppfylt da A ikke har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen som kan begrunne avskjed. Reaksjonen er forbeholdt de grove brudd på ansettelsesavtalen, dog uten at det oppstilles krav om subjektiv skyld. I realiteten er det imidlertid de grove subjektive forhold som gir grunnlag for avskjed, og der arbeidstaker har vist seg uskikket til stillingen. I denne saken er det imidlertid ingen holdepunkter for at A ikke var skikket til jobben. Arbeidsgiver har erkjent dette, og det bekreftes ved at A fullførte arbeidet etter uhellet med BOP-kranen.

Hendelsen med BOP - kranen er den utløsende årsak til avskjedigelsen, og det anføres at det ikke er fremkommet noe som tyder på at hans håndtering av kranen har noe med disiplinærbrudd å gjøre slik som anført i avskjedsbrevet. A tar selvkritikk for sin feilvurdering, men han hevder at det ikke fantes en riktig og fullt ut forsvarlig måte å føre kranen på. Utstyret var defekt, og det var ledelsens ansvar å begrense/eliminere risikoen ved bruk. A ble ikke opplyst om bruk av wirer m.m., og mangel på godkjente festepunkter innebar at han måtte overtre regelverket uansett hvilken fremgangsmåte han hadde benyttet. Alternativet, nekte å utføre operasjonen, ville sannsynligvis resultert i at A ble sendt hjem, og kan følgelig ikke trekkes inn i vurderingen. Det anføres at det var uforsvarlig av ledelsen å benytte en kran som var i dårlig stand, og uten å informere A om de spesielle løsninger som var nødvendige. Riktignok var ikke A ukjent med problemet, men det var ingen selvfølge at problemene med kranen ville bli mye større med last enn uten. Arbeidsgiver har sviktet ved at den ansvarlige, og den som hadde erfaring, ikke sørget for at den ansatte fikk nærmere informasjon. Det vises også til at det aldri har vært utført en «safe job» analyse, noe som er boresjefens ansvar. Både Hamberg og Jeffery, som fattet beslutningen om å avskjedige A, er å bebreide, og må anses som hovedansvarlige for at uhellet skjedde.

A bestrider at han kan klandres for noen av de andre forholdene. Uhellsrapportene sier kun at noe er skjedd, men utpeker ikke den ansvarlige, og er følgelig ikke egnet til å belyse eventuelle pliktbrudd fra As side. Disse rapportene ble forøvrig fremlagt kun 1 uke før hovedforhandlingen for byretten. Det foreligger heller ikke annen dokumentasjon for at A kan klandres for disse hendelsene. Hva angår den såkalte «Rucker-line episoden» var ikke A direkte innblandet i uhellet, men det erkjennes at han hadde det overordnede ansvar for arbeidsoperasjonen. Det anføres dog at årsaken til uhellet var manglende erfaring hos det personell som utførte arbeidet, og som var stillet til As disposisjon av boresjefen. A hevder at han ikke kan bebreides for å ha gått ut fra at mannskapet kunne jobben. A bestrider at han kan klandres for episodene med splittpinnen, «gratingen» som falt i sjøen og trykktestingen som angivelig viste grenseverdier. For disse hendelsene forholder A seg til byrettens vurdering om at han ikke er noe å bebreide, og det er vist til byrettens premisser.

A erkjenner å ha opptrådt i strid med røykeforbudet, men anfører at forholdet er uten betydning i vurderingen av om avskjedigelsen er berettiget. Det er vist til at røyking på lugaren, herunder tildekking av røykvarsleren, var alminnelig utbredt, også blant ledelsen. Det er fremhevet at episoden med «svenskesokken» ikke skjedde under siste tur slik som byretten har lagt til grunn. Denne fant sted tidligere, uten at tidspunktet har latt seg tidfeste nærmere. Det er imidlertid ikke fremlagt noen rapport, og det er heller ikke gjort noe med forholdet. Dette er oppsiktsvekkende, da hendelsen blir fremlagt som et av de alvorligste bruddene på arbeidsavtalen. Man står da kun igjen med promilletesten. A aksepterer at dette representerer et brudd på arbeidsavtalen, men forholdet kvalifiserte ikke til en «final warning», og kan ikke isolert sett gi grunnlag for ytterligere reaksjon senere.

Det anføres videre at det foreligger alvorlige saksbehandlingsfeil som har virket inn på arbeidsgivers avgjørelse, og at avskjeden må kjennes ugyldig. Saksbehandlingen er viktigere ved avskjed enn ved oppsigelse, jf. Friberg, s. 498. A hevder at det i Nordsjøen har eksistert en kultur som ikke tar hensyn til saksbehandlingsreglene i norsk arbeidsrett, og at det fortsatt er spor etter dette som A karakteriserer som amerikanske tilstander. I denne saken kommer dette til uttrykk ved at den øverste ansvarliges vurdering legges til grunn for reaksjonsformen, og ikke den i ledelsen som er bemyndighet til å fatte slike avgjørelser. Det er videre fremhevet at det i avskjedsbrevet vises til at A skal ha fått muntlig beskjed om avskjeden, noe som ikke ble gjort. Avskjeden er videre begrunnet med den skriftlige advarselen, samt andre disiplinærbrudd, men hendelsen som utløste avskjeden har intet med disiplinærbrudd å gjøre. Avskjeden er dessuten feilaktig gitt tilbakevirkende kraft. Dokumentasjonen, som er utarbeidet i ettertid, ble først fremlagt etter at kravet om forhandlinger ble fremsatt. Bedriften måtte grave frem en del hendelser etter at sak kom opp, og det anføres at bedriften ved dette innså at det ikke forelå grunnlag for avskjed.

A har særlig fremhevet at han ble avskjediget uten at han i det hele tatt ble gitt anledning til å kommentere, og gi sin versjon av uhellet med kranen. Både arbeidsmiljølovens krav til drøftelser forut før avskjedigelse, og bedriftens interne saksbehandlingsregler, ble tilsidesatt. Hva angår sistnevnte anføres at den såkalte «Diciplinary Procedure Q-PR-01297» er en avtale mellom fagforeningen og arbeidsgiver som etter arbeidstvistloven §1 er å anse som en tariffavtale, og den er da ufravikelig, jf. samme lovs §3 nr. 3. Etter prosedyren pkt. 2.1.1 flg. skal ingen disiplinær reaksjon tas før etter at saken er fullstendig undersøkt og etter at arbeidstaker har gitt sin fremstilling. Han har videre rett til å la seg bistå av en tillitsvalgt. Det er på det rene at A ikke fikk anledning til å uttale seg før avskjedsbeslutningen ble tatt. I denne saken, hvor det bl.a foreligger forskjellige versjoner med hensyn til uhellet med BOP-kranen, ville det vært av særlig betydning å få dette belyst. På grunn av den manglende sakbehandlingen hadde de personalansvarlige i bedriften ingen utfyllende informasjon om foranledning til avskjedigelsen. De operasjonsansvarlige hadde på sin side en mangelfull forståelse av lovens krav for å kunne gå til avskjedigelse. Arbeidsgiver skulle ha gjennomført undersøkelser og drøftelser med A før avgjørelse ble truffet, og det anføres at bedriften i såfall ville innsett at det ikke var grunnlag for avskjedigelse.

Det anføres videre at ankemotpartens subsidiære påstand om at avskjeden må opprettholdes som oppsigelse, må avvises. En slik subsidiær påstand skal fremsettes så tidlig som mulig, og det fremkommer av kjennelse inntatt i Rt-1982-s. 1781 at en påstand om at avskjeden skal opprettholdes som oppsigelse, må fremsettes i tilsvaret. I nærværende sak ble det først under hovedforhandlingen for byretten nedlagt slik påstand, og det anføres at lagmannsretten er avskåret fra å vurdere oppsigelse dersom avskjedigelsen anses ugyldig. Vilkårene for oppsigelse er under enhver omstendighet ikke oppfylt.

Hva angår erstatningskravet anføres at A skal tilkjennes erstatning for sitt fulle økonomiske tap. Han er dessuten berettiget til oppreisningserstatning. Hans lønnstap i perioden frem til hovedforhandlingen i lagmannsretten er beregnet til kr 993.143. Det er tatt utgangspunkt i avtalt månedslønn, og justert for tillegg i henhold til tariffavtalen. A har hatt kortvarige vikariater som har gitt ham en avlønning på tilsammen kr 315.800,-. Arbeidsgivers anførsel om at A ikke er medlem av fagforeningen, og at han derfor ikke er berettiget til tillegg i henhold til tariffavtalen, fremstår forøvrig som fullstendig grunnløs. Det anføres videre at faktisk inntekt ikke skal komme til fradrag i erstatningsutmålingen. Det er vist til Friberg s. 502, hvor det fremkommer at inntekt av annet arbeid bare unntaksvis kan komme i betraktning ved erstatningsutmålingen. Fastsettelse av erstatningen for ikke- økonomisk tap må skje i lys av at det er begått grove saksbehandlingsfeil i forkant av avskjedsbeslutningen, og at reaksjonen satte A i en urimelig situasjon, der han uberettiget ble stemplet som udugelig.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Ankemotpartens subsidiære påstand avvises.

2. Avskjedigelsen av Jospeh A er ugyldig.

3. Dolphin AS ved styret betaler erstatning til A for urettmessig avskjedigelse, fastsatt av retten.

4. Dolphin AS ved styret betaler sakens kostnader til A.»

Dolphin AS har i det vesentlige anført:

Det anføres prinsipalt at det foreligger avskjedsgrunn, subsidiært at vilkårene for oppsigelse er tilstede. I begge tilfeller hevdes at promilletesten og uhellet med BOP-kranen begrunner opphør av arbeidsforholdet. Under enhver omstendighet vil samtlige påberopte pliktbrudd gi grunnlag for reaksjon i form av avskjed eller oppsigelse. Vurderingen må foretas i lys av at arbeidsgivers reaksjon utelukkende er forankret i As holdning til sikkerhet. Det må videre sees hen til at forholdene er begått innenfor et begrenset tidsrom, og at det foreligger et handlingsmønster fra A som viser manglende fokus på sikkerhet ved arbeidsutførelsen.

Hendelsen med BOP-kranen representerer en kvalifisert feilvurdering fra As side, og må vurderes i lys av at han hadde forhåndskunnsskaper om problemene med kranen, herunder også om hvilke metoder som kunne benyttes for å overkomme disse. Det bestrides at det ikke fantes en sikker måte å gjøre dette på. A kunne benyttet strekkmetoden da det var tilstrekkelig med festepunkter for å gjøre dette, eventuelt kunne han tiltet riggen mindre, og festet mothold. Hverken Hamberg eller Jeffery kan klandres for at problemene med kranen ikke var løst. Det pågikk kontinuerlig arbeid med å reparere utstyret. I denne forbindelse må det ses hen til at problemene ikke utgjorde noen sikkerhetsrisiko, men kun var knyttet til kranens bruksfunksjon.

Når det gjelder promilletesten må det legges til grunn at de to testene viser at A må ha drukket mer alkohol kvelden i forveien enn det han selv opplyser. Episoden med «svenskesokken» er alvorlig ved at A satte sikkerhetssystemet ut av drift. Han har erkjent forholdet, og det spiller da ingen rolle at man tidligere har lagt til grunn feil tidspunkt for hendelsen. Når det gjelder den såkalte «Rucker- line» episoden anføres at dette er en svært farlig arbeidsoperasjon, som krever stor grad av aktsomhet hos den som har ansvaret for arbeidet. A kan ikke bebreides for at de som var satt til å utføre arbeidet ikke hadde tilstrekkelig erfaring med dette. Han må imidlertid klandres for manglende kontroll med sitt ansvarsområde. Tilsvarende vurdering gjør seg gjeldende for hendelsen med splittpinnen. A er heller ikke å bebreide for at en del av dekket, den såkalte «gratingen» falt over bord, men han sviktet ved at hendelsen ikke ble rapportert hurtig nok til boresjefen.

Det anføres videre at det ikke er begått saksbehandlingsfeil av betydning for arbeidsgivers vurdering. Dette gjelder brudd på arbeidsmiljølovens regler om uttalerett, og det forhold at bedriften ikke fulgte disiplinærprosedyrene som går lenger enn lovens regler. Hva angår sistnevnte erkjennes at disse har en viss betydning, selv om reglementet ikke var formelt godtatt på det aktuelle tidspunkt. Det anføres at arbeidsgiver hadde rett til å fravike prosedyren, jf. pkt 2.1. 8, da hendelsen med BOP-kranen må karakteriseres som «gross misconduct». Under enhver omstendighet har ikke feil ved saksbehandlingen virket inn på avgjørelsen. På dette punkt forholder ankemotparten seg til byrettens vurdering, og det vises til byrettens premisser.

Det bestrides at det er grunnlag for å avvise den subsidiære påstanden om at avskjeden må opprettholdes som oppsigelse. Riktignok ble det ikke nedlagt formell påstand om dette under saksforberedelsen, men det er i tilsvaret til byretten subsidiært anført at vilkårene for oppsigelse er oppfylt. Saksforholdet i nærværende sak er forøvrig vesentlig annerledes enn det faktum som lå til grunn for resultatet i kjennelsen inntatt i Rt-1982-1721. I nevnte sak ble det først under hovedforhandlingen gjort endring i påstanden om at avskjeden måtte opprettholdes som oppsigelse, og da uten at dette var påberopt under saksforberedelsen.

Dersom retten etter en skjønnsmessig helhetsvurdering kommer til at oppsigelse er tilstrekkelig, har A krav på lønn i oppsigelsestiden. Det anføres at erstatningen må fastsettes med grunnlag i avlønning i hht. avtalen. Det er ikke ført bevis for at han er medlem i fagforeningen, og han er derfor ikke berettiget til tariffestet justering av lønnen. I erstatningen må det forøvrig gjøres fradrag for den inntekt A har hatt i perioden. Det er vist til Fanebust s. 346, med henvisning til lovens forarbeider om at fradrag vil være aktuelt der arbeidstaker, som i dette tilfellet, har vært lenge ute av arbeid. Det bestrides forøvrig at det er grunnlag for utmåling av erstatning for ikke- økonomisk tap. Avskjed er en streng reaksjon, men man finner ikke spor etter usaklighet fra arbeidsgivers side, og formalfeilene har ikke påført A noe ekstra belastning som kan begrunne tilkjennelse av oppreisningserstatning.

Dolphin AS har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt

1. Stavanger byretts dom pkt. 1 stadfestes.

2. A erstatter Dolphin AS saksomkostninger for Stavanger byrett og Gulating lagmannsrett.

Subsidiært:

1. Dolphin AS avskjedigelse av A opprettholdes som oppsigelse.

2. For øvrig frifinnes Dolphin AS mot å betale til A lønn i oppsigelsstiden, det vil si for perioden 9. - 31. januar, februar, mars og april 1999, med tillegg av 12% p.a. rente fra de enkelte regulære lønningsdager og til betaling skjer.

3. A erstatter Dolphin AS saksomkostninger for Stavanger byrett og Gulating lagmannsrett.»

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten, idet flertallet, de juridiske dommerne og meddommer Aase, finner at avskjeden må anses uberettiget, men at vilkårene for saklig oppsigelse er oppfylt. Lagmannsrettens mindretall, meddommer Ullestad, mener at arbeidstakers forhold ikke kvalifiserer til opphør av arbeidsforholdet overhodet.

Vilkåret for å gi en arbeidstaker avskjed etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 1 er at arbeidstakeren «har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen». Avgjørende er om de påberopte forholdene etter en konkret vurdering i forhold til arbeidets art, arbeidstakers stilling, og omstendighetene forøvrig, kan anses som et vesentlig mislighold av arbeidsavtalen eller arbeidsforholdet. Et sentralt moment i vurderingen er de særlige krav vedkommende stilling medfører, og hvilken betydning krenkelse av plikten kan ha i forhold til den konkrete stilling. I vår sak må de forhold som ligger til grunn for avskjedigelsen vurderes i lys av de strenge sikkerhetsmessige krav som gjelder for arbeid på norsk sokkel, og som på det generelle plan er nedfelt i arbeidsavtalen ved at «fails to observe safety regulations» er oppgitt som en av flere avskjedsgrunner. I tillegg kommer at stillingen som subsea ingeniør, foruten de faglige krav, forutsetter stor grad av selvstendighet, og evne til å fatte faglig funderte beslutninger under stort arbeidspress.

Uhellet med BOP-kranen er den alvorligste hendelsen som A bebreides for, og er den utløsende årsak til avskjedigelsen. Partene er i det vesentlige enige om det faktiske hendelsesforløpet, herunder at uhellet inntraff som følge av at A, da kranen stoppet opp, ga ordre til kontrollrommet om at riggen skulle tiltes noen grader. Kranen satte seg da i bevegelse, men lot seg ikke stoppe på grunn av teknisk feil ved kranens fremdrifts-/ bremsesystem, og A hadde ikke sørget for etablering av alternativ backup eller brems. Det er på det rene at det gjennom lengre tid hadde vært problemer med kranen, og lagmannsretten legger til grunn at A var kjent med dette, herunder at den ene av fremdriftsmotorene var til reparasjon, og at det var problemer med inngrepet på den andre motoren på samme side. A må således ha vært innforstått med muligheten for at kranen kunne stoppe opp, og at det kunne bli nødvendig å iverksette alternative tiltak for gjennomføring av arbeidsoperasjonen.

Etter lagmannsrettens oppfatning valgte A en lettvint, og lite gjennomtenkt løsning, og lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til byrettens vurdering og premisser om at man her står overfor en alvorlig og kvalifisert feilvurdering. Avgjørende for lagmannsrettens konklusjon er at han valgte en fremgangsmåte som han måtte forstå innebar stor risiko for at kranen kunne komme i ukontrollert bevegelse, med påfølgende risiko for skade, herunder personskade. Etter lagmannsrettens oppfatning hadde A dessuten, på grunn av sin begrensede erfaring med kranen, en særlig oppfordring til utvise stor grad av aktsomhet ved valg av løsning på problemet. Han hadde ikke tidligere betjent kranen med last, og var således ukjent med hvilke belastninger kranen ville tåle som følge av bevegelse i riggen.

I likhet med byretten finner lagmannsretten at A, på bakgrunn av sin faglige innsikt og arbeidserfaring, burde innsett behovet for, og kunne iverksatt, sikkerhetsforanstaltninger i form av mothold ved bruk av wires, tuggers o.l. Riktignok var en del av de godkjente festepunktene, de såkalte «pad eyes», fjernet på tidspunktet for uhellet, men det eksisterte andre festepunkter som kunne benyttes. Lagmannsretten legger til grunn, som forklart av vitnet Torgersen, at problemene kunne løses ved å benytte wireslynger m.m. rundt ulike festepunkter i installasjonen, selv om disse ikke var sertifisert for en slik bruk. Det er således ikke tvilsomt at fremgangsmåten under enhver omstendighet ville innebære en omgåelse av regelverket, som har sin forankring i de strenge sikkerhetsmessige krav som gjelder på norsk sokkel. Dette leder over på forhold som kan bebreides arbeidsgiver, og som etter lagmannsrettens oppfatning innebærer at kritikken mot A, som utelukkende er begrunnet med hans manglende fokus på sikkerhet ved jobbutførelsen, må tones noe ned.

I utgangspunktet er lagmannsrettens flertall enig med ankemotparten i at hendelsen med BOP-kranen representerer et kvalifisert brudd på arbeidsavtalen som kan gi grunnlag for avskjedigelse etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 1. Når flertallet likevel ikke finner at avskjedigelsen er berettiget, legger flertallet vekt på at arbeidsgiver må tåle kritikk for manglende tilretteleggelse av arbeidet. Arbeidsgiver må dessuten bebreides for mangelfull saksbehandling i forkant av avskjedigelsen. Hva angår sistnevnte skal det foreløpig bemerkes at Dolphin AS har erkjent manglende overholdelse av drøftningsplikten i aml. §66 nr. 1, jf. §57 nr. 1. Betydningen av dette forholdet vil lagmannsretten komme nærmere tilbake til nedenfor.

Forsåvidt gjelder arbeidsgivers tilretteleggelse av arbeidet vises det til at ledelsen var innforstått med, og aksepterte, at de stadig vedvarende problemene med kranen innebar risiko for at kranen kunne stoppe opp, og at det måtte iverksettes improviserte løsninger for gjennomføring av arbeidsprosessen. Etter flertallets oppfatning hadde ledelsen på denne bakgrunn en klar oppfordring til å redusere risikoen som alltid er forbundet med bruk av defekt utstyr, og det skal i denne sammenheng fremheves at arbeidet som involverte bruk av BOP-en inngikk i en helt avgjørende arbeidsprosess på riggen som ble utført jevnlig. I dette tilfellet hadde ledelsen dessuten en særlig oppfordring til å kvalitetssikre arbeidet, og det vises til det foranstående hva angår betydningen av mangel på godkjente festepunkter. Det skal dessuten fremheves at ledelsen må ha vært kjent med, som forklart av Torgersen, at også andre subsea ingeniører hadde løst fremdriftsproblemene ved å tilte riggen, riktignok uten at noe gikk galt, og da slik at riggen ble tippet 0,5 - 1 grad. I den foreliggende situasjon synes behovet for skriftlig instruks/prosedyre for arbeidsutførelsen særlig påkrevd, og flertallet finner det kritikkverdig at ledelsen ikke hadde sørget for å formidle informasjon om hvilken fremgangsmåte som skulle benyttes for å sikre utførelsen. Selv om flertallet er kommet til at A ikke har oppfylt sine plikter, finner flertallet således at det bl.a på grunn av den bebreidelse som kan rettes mot den manglende tilretteleggelse av arbeidet, i dette tilfellet, ikke kan reageres med avskjedigelse av arbeidstakeren.

Flertallet finner forøvrig ikke at det foreligger andre pliktbrudd som kan gi grunnlag for avskjedigelse av A. Det vises for det første til at de såkalte «smaller items», beskrevet innledningsvis under pkt. 2- 4, må tillegges begrenset vekt, dels fordi forholdene er dårlig belyst for lagmannsretten, og dels fordi det hefter uklarhet ved hendelsenes sikkerhetsmessige betydning. Lagmannsretten har særlig sett hen til at det ikke er fremkommet opplysninger som tilsier at arbeidsgiver reagerte overfor A på annen måte enn at han bl.a hadde en uformell samtale med boresjef Skarsbø etter den såkalte «Rucker line"- episoden. Kravene til sikkerhet ble riktignok berørt, men kun i generelle vendinger, og det er ikke holdepunkter for at arbeidsgiver, hverken etter denne eller de andre hendelsene, vurderte å gi A en formell advarsel. Flertallet kan ikke se det annerledes enn at arbeidsgivers vurdering, som uten unntak er gjort i ettertid, ikke samsvarer med den betydning forholdene faktisk ble tillagt på det aktuelle tidspunkt. For samtlige av disse forholdene legges til grunn at arbeidsgiver vurderte en generell påminnelse om de strenge sikkerhetsmessige krav som gjelder på norsk sokkel som tilstrekkelig. Lagmannsretten ser ingen grunn til å fravike arbeidsgivers vurdering i så måte, med den konsekvens at forholdene bør tillegges begrenset vekt i vurderingen av avskjedigelsens berettigelse.

Tilsvarende vurdering gjør seg gjeldende i forhold til episoden med «svenskesokken». A har erkjent brudd på røykeforbudet, herunder at han dekket til detektoren. Han hevder imidlertid at forholdet ikke kan tillegges vekt, da regelbrudd som nevnt var en vanlig foreteelse som ledelsen kjente til. Lagmannsretten tar ikke stilling til dette, da forholdet uansett, fra et sikkerhetsmessig synspunkt, er klanderverdig. For lagmannsretten er det imidlertid avklart at forholdet må ha skjedd i løpet av As første eller andre tur offshore, og ikke umiddelbart før avreise fra plattformen den 8. januar 1999, slik byretten har lagt til grunn. Hendelsen ble ikke rapportert, og den ble heller ikke påtalt overfor A før i forhandlingsmøtet, og da som del av grunnlaget for avskjedigelsen. Etter lagmannsrettens oppfatning må arbeidsgivers mangel på reaksjon også her tilsi at forholdet bør tillegges begrenset vekt i den videre vurdering.

Bruddet på bedriftens regelverk om alkoholforbud før utreise til plattformen står i en annen stilling, og det vises til at det er enighet om, og lagmannsretten legger til grunn, at A ved oppmøte på heliporten den 30. oktober 1998 hadde en promille på 0,3. Han ble ikke nektet utreise da prøvene viste at han var på fallende rus. Når det gjelder betydningen av dette forholdet kan lagmannsretten i det vesentlige slutte seg til byrettens vurdering, og det vises til byrettens premisser. Som byretten finner lagmannsretten at forholdet kvalifiserte til en irettesettelse, og det vises til reglementets §4, d), hvor det fremkommer at promille opp til 0,5 medfører advarsel, og at høyere promille gir grunnlag for øyeblikkelig avskjedigelse. Selv om regelverket gir rom for skjønn, kan ikke lagmannsretten se at det i nærværende sak var grunnlag for en «final written warning». Det vises til at det på dette tidspunktet ikke forelå andre pliktbrudd fra As side som kunne forsvare en slik streng reaksjon. Det faktum at A ikke protesterte på advarselen kan ikke tillegges betydning i denne sammenheng. Selv om man i utgangspunktet må anse forholdet som opp og avgjort ved advarselen, er bedriften likevel ikke avskåret fra å påberope denne ved eventuelle ytterligere forhold, jf. Fanebust, «Oppsigelse i arbeidsforhold», s. 246. Lagmannsretten legger til grunn at advarselen må tillegges en mindre alvorlig betydning enn det ordlyden tilsier, men det foreligger ikke omstendigheter som svekker betydningen av at man her står overfor et klart brudd på regler som har sin forankring i at arbeidet i Nordsjøen har en særlig farlighetsgrad som krever årvåkenhet hos alle de ansatte.

Lagmannsretten finner likevel ikke at dette forholdet, sett i sammenheng med uhellet med BOP-kranen, gir grunnlag for avskjedigelse av A. Etter flertallets oppfatning må dog pliktbruddene føre til at ankemotparten gis medhold i sin subsidiære påstand om at vilkårene for saklig oppsigelse er oppfylt, herunder i at det er prosessuell adgang til å prøve spørsmålet.

Til sistnevnte skal det bemerkes at den ankende part hevder at arbeidsgivers subsidiære påstand representerer en utvidelse av søksmålet som må settes ut av betraktning. Til støtte for anførselen er det bl.a vist til kjennelse inntatt i Rt-1982-1721, som slår fast at dersom retten i en avskjedssak skal kunne tillegge en uberettiget avskjed virkning som en saklig oppsigelse, må arbeidsgiver ha nedlagt påstand om det. Det er tale om to særskilte krav i prosessuell forstand, og en frifinnelsespåstand innebærer ikke samtidig et subsidiært krav om dom for at avskjedigelsen kan anses som gyldig oppsigelse. I nevnte sak ble det først under hovedforhandlingen nedlagt subsidiær påstand om at avskjeden måtte opprettholdes som saklig oppsigelse, og byretten kom til at påstanden representerte en utvidelse av søksmålet som ble satt ut av betraktning i medhold av tvistemålsloven §62 annet og tredje ledd. Samme påstand ble gjentatt i anken til lagmannsretten, som avviste denne idet vilkårene etter tvistemålsloven §366 annet ledd for å trekke inn nye krav som ikke var påkjent tidligere, ikke forelå. Kjennelsen ble stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Også i vår sak ble endring av påstanden først foretatt under hovedforhandlingen for byretten, og den ble gjentatt i påstands form for ankeinstansen. Lagmannsretten finner likevel ikke at den subsidiære påstanden kan settes ut av betraktning som anført av A, og det vises til at Dolphin AS, i tilsvaret til byretten, anførte at saklig oppsigelse var berettiget. Lagmannsretten kan ikke se dette annerledes enn at spørsmålet har vært et sentralt tema i saken fra første stund, og at A hadde all grunn til å forberede seg på at dette ville komme opp i sin fulle bredde. Det kan da ikke legges avgjørende vekt på at at det først under hovedforhandlingen for byretten ble nedlagt formell påstand om at avskjedigelsen skulle opprettholdes som oppsigelse. Vilkårene for å sette påstandsendringen ut av betraktning etter tvistemålsloven §62 annet og tredje ledd er ikke tilstede, og det er heller ikke grunnlag for å anse den subsidiære påstanden som et nytt krav i henhold til tvistemålsloven §366 annet ledd.

Når det gjelder sakens realitet vises det til foranstående vurdering hva angår uhellet med BOP-kranen, og den forutgående advarselen med hensyn til brudd på bedriftens regelverk om alkoholforbud. Det skal særskilt bemerkes at stillingen som subsea- ingeniør er ansvarsfull og den forutsetter stor grad av selvstendighet. Subsea- ingeniøren rapporterer direkte til boresjefen som er avhengig av at vedkommende er 100% profesjonell i sin jobbutførelse. Svikt i dette leddet kan føre til at vitale arbeidsoperasjoner stopper opp, og kan i verste fall skape problemer i forhold til operatøren. I nærværende sak står man overfor to hendelser av ulik karakter, men som begge berører det sikkerhetsmessige aspektet ved arbeid offshore. Selv om bedriften er å bebreide for uhellet med BOP-kranen, gir A sin handlemåte uttrykk for en ikke ubetydelig vurderingssvikt, og som sett i sammenheng med brudd på alkoholforbudet, må tilsi at vilkårene for saklig oppsigelse er tilstede.

Lagmannsretten går så over til å behandle saksbehandlingen i forkant av avskjedigelsen, og viser innledningsvis til at det i henhold til rettspraksis stilles krav om forsvarlig saksbehandling forut for avskjedigelsen. Dersom det foreligger feil, og det er rimelig grunn til å tro at feilen har innvirket på avgjørelsen, kan dette etter omstendighetene føre til at avskjedigelsen kjennes ugyldig. Krav om forsvarlig saksbehandling innebærer at arbeidsgiver plikter å foreta de undersøkelser som er nødvendige for å vurdere om avskjedigelsen er berettiget. For å oppfylle undersøkelsesplikten er det nødvendig å gi arbeidstaker anledning til å gi sin versjon av de forhold som anføres som grunnlag for avskjedigelsen. Denne saksbehandlingsplikten er utrykkelig angitt i arbeidsmiljøloven §66, nr. 2, jf. §57, nr. 1. Av §57 nr. 1 følger det at før arbeidsgiver fatter beslutning om opphør av arbeidsforholdet, skal spørsmålet «så langt det er praktisk mulig», drøftes med arbeidstaker. Lagmannsretten legger til grunn, som anført av A, at drøftelser med den ansatte er særlig nødvendig ved avskjed, fordi en slik beslutning typisk tas i en tilspisset situasjon. Det vises forsåvidt til Friberg s. 499.

I vår sak har bedriften utarbeidet egne saksbehandlingsregler ved avskjed som dels utfyller lovens regler, og som dels gir de ansatte rettigheter utover det som følger av arbeidsmiljøloven. Det er på det rene at regelverket ikke ble fulgt i dette tilfellet, men lagmannsretten ser ikke grunn til å foreta en nærmere drøftelse av partenes anførsler vedrørende prosedyrens rettslige status, og arbeidsgivers eventuelle rett til å fravike prosedyren. Det finnes tilstrekkelig å konstatere at A ikke ble gitt anledning til å uttale seg før avskjedsbeslutningen ble tatt, og at bedriften således er å bebreide for manglende overholdelse av drøftningsregelen i aml. §66, nr. 1, jf. §57, nr. 1. Det er forøvrig ikke bestridt, og lagmannsretten legger til grunn, at det var praktisk mulig å gjennomføre slike drøftelser for avskjedsbeslutningen ble tatt. Fra ledelsens side var det riktignok forutsatt at A, før avreise fra plattformen den 8. januar 1999, skulle informeres av boreleder Jeffery om at han ville bli avskjediget. For lagmannsretten er det imidlertid uklart om det fra ledelsens side også var forutsatt at avskjedsvurderingen skulle drøftes med A, og det kan stilles spørsmål ved om en slik samtale med Jeffery under enhver omstendighet ville vært tilstrekkelig i relasjon til drøftningsplikten. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på disse forholdene, da det er på det rene at det foreligger brudd på en sentral saksbehandlingsregel ved opphør av arbeidsforholdet.

Spørsmålet er om det er rimelig grunn til å tro at feilen har virket inn på avskjedsbeslutningen, og lagmannsretten finner at dette må besvares bekreftende. Etter det saksforhold lagmannsrettens flertall finner bevist, er det rimelig grunn til å tro at ledelsen ville valgt oppsigelse som adekvat reaksjon, dersom man hadde gitt seg tid til å vurdere sakens faktiske og rettslige sider i lys av arbeidstakers fremstilling. I denne forbindelse må det fremheves at i en situasjon som den foreliggende, der arbeidstakeren ikke er gitt mulighet til å uttale seg før avskjeden ble besluttet, vil mangel på kontradiksjon i seg selv svekke tiltroen til arbeidsgiverens beslutningsgrunnlag. I nærværende sak ble avskjedsbeslutningen tatt umiddelbart etter hendelsen med BOP-kranen, og flertallet legger til grunn at det på dette tidspunktet ikke var innhentet dokumentasjon for de hendelsene som er opplistet i Jefferys mail av 8. januar 1999, og som inngikk i avskjedsgrunnlaget. Etter flertallets oppfatning hadde ledelsen derved et mangelfullt faktisk grunnlag for å vurdere om avskjedigelse var berettiget i dette tilfellet, og det vises til det foranstående hva angår betydningen av de såkalte «smaller items». Det må dessuten fremheves at arbeidsgiver har tillagt den skriftlige advarselen en betydning som hverken byrett eller lagmannsrett har gitt sin tilslutning til. Flertallet legger vesentlig vekt på at bedriften ikke synes å ha hatt tilstrekklig grunnlag for å foreta en helhetlig vurdering av uhellet med BOP-kranen, og det vises til at ledelsen utelukkende forholdt seg til boreleder Jefferys fremstilling. Etter flertallets oppfatning fremstår det som tvilsomt om de forhold som arbeidsgiver kan bebreides for, jf. det foranstående, var vurdert før avskjedigelsen av A ble besluttet. Flertallet kan således slutte seg til den ankende parts anførsel om at det ville vært helt sentralt å høre A sin versjon, og eventuelt foreta ytterligere undersøkelser med grunnlag i hans innvendinger. Det antas at det ville ha fremkommet opplysninger som ville gitt grunnlag for nyansering av kritikken mot A, og at arbeidsgiver, etter en totalvurdering, ville vurdert oppsigelse som adekvat reaksjon. Lagmannsretten flertall finner forøvrig ikke å kunne legge avgjørende vekt på at avskjedigelsen ble opprettholdt etter at A hadde fått anledning til å uttale seg i forhandlingsmøtet den 17. februar 1999.

A har krevet erstatning for lidt tap og oppreisning for ikke- økonomisk skade. Avgjørende er etter aml. §66 nr. 5 hva som etter en helhetsvurdering er rimelig under henvisning til det økonomiske tap, partens forhold og omstendighetene forøvrig. Flertallets standpunkt innebærer at A har krav på erstatning tilsvarende lønn i oppsigelsestiden som er 3 måneder regnet fra utløpet av den måned oppsigelsen fant sted. Han skal således ha lønn i perioden februar til og med april, og dessuten for tiden etter faktisk fratreden den 8. januar og ut måneden. Erstatningen må fastsettes med utgangspunkt i avtalt avlønning på kr 45.500,- pr. måned, med tillegg for tariffestet justering av lønnen. Det skal i denne sammenheng bemerkes at ankemotpartens anførsel om at A ikke er medlem av fagforeningen, og at han derved ikke har krav på justering av lønnen i henhold til tariffavtalen, fremstår som grunnløs. Det finnes tilstrekkelig å vise til at medlemskapet må anses uomtvistet ved at fagforeningen har bistått A under hele saken, herunder også økonomisk. Basert på den ankende parts oppstilling, hvoretter månedslønnen er oppgitt til kr 51.644, vil tapet i nevnte periode utgjøre kr 192.665,-.

I perioden 1. februar 1999 til 1. september 2000 har A oppebåret en inntekt på kr 315.900,- fra arbeidsoppdrag for selskapene Atlantic Resourcing og Rigman. Ankemotparten har anført at inntekten må komme til fradrag i erstatningen. Til støtte for anførselen er det vist til Fanebust, «Oppsigelse i arbeidsforhold», s. 346, som med henvisning til lovens forarbeider, uttaler at det som hovedregel ikke skal gjøres fradrag for inntekt av annet arbeid, med mindre arbeidstakeren har vært lenge ute av stillingen. Lagmannsrettens flertall skal bemerke at utgangspunktet er at arbeidstakeren har krav på erstatning for hele sitt lønnstap i den tid han har vært ute av stillingen. Dersom han i samme periode, som forutsettes å være av en viss varighet, har hatt inntekt, kan det være grunnlag for ta denne i betraktning ved erstatningsutmålingen. I nærværende sak er erstatningen begrenset til lønn i oppsigelsestiden, og etter flertallets oppfatning foreligger det ikke forhold som tilsier at hovedregelen skal fravikes.

Aml. §66, nr. 5 gir også hjemmel for utmåling av erstatning for ikke- økonomisk tap. Lovens ordlyd åpner adgang for domstolene til å utmåle en erstatning etter en konkret rimelighetsvurdering. En avskjedigelse vil alltid være mer infamerende for arbeidsstakeren enn en ordinær oppsigelse, men dette er ikke i seg selv avgjørende for om erstatning for ikke- økonomisk skade skal tilkjennes. Hensett til de betydelige bebreidelser som kan rettes mot A for hans håndtering av BOP-kranen, finner flertallet, etter en konkret vurdering, at A ikke er berettiget til oppreisningserstatning.

Lagmannsrettens mindretall kan i det vesentlige slutte seg til flertallets vurdering, men mener at de forhold som begrunner at avskjedigelsen av A er ugyldig, må tillegges større vekt. Etter mindretallets oppfatninger er bedriften vesentlig å klandre for uhellet med BOP-kranen, og ansvaret kan da ikke skyves over på arbeidstaker ved at arbeidsforholdet bringes til opphør. Dette må gjelde selv om A forsåvidt er å bebreide for hendelsen, men kritikken mot ham må tones vesentlig ned på grunn av forhold på arbeidsgivers side.

Etter mindretallets oppfatning kvalifiserte uhellet kun til en advarsel, og den andre hendelsen, manglende overholdelse av reglene om alkoholforbud, innebærer ikke at det foreligger grunnlag for saklig oppsigelse. I vurderingen må det tillegges stor vekt at arbeidsgiver har begått alvorlige saksbehandlingsfeil. Arbeidstaker ble ikke gitt anledning til å forsvare seg mot anklagene mot ham, og bedriften har derved kun forholdt seg til uttalelser fra personer som hadde en uberettiget negativ holdning til A.

Det må forutsettes at ledelsen ville ha innsett at kritikken mot A dels var forankret i et uklart faktum, og dels basert på manglende iakttagelse av de forhold som bedriften selv kan klandres for. Da avskjedigelsen av A er ugyldig, og det heller ikke foreligger saklig oppsigelsesgrunn, har han krav på erstatning for sitt fulle økonomiske tap, og også erstatning for ikke- økonomisk tap som må ta høyde for at saken har utsatt A for betydelige påkjenninger. Etter omstendighetene tar ikke mindretallet stilling til erstatningsbeløpet, som forøvrig også må inkludere erstatning for As saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172.

Lagmannsrettens flertall finner at saksomkostningsspørsmålet må avgjøres med hjemmel i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 første ledd. Saken er dels vunnet, og dels tapt, og hver av partene må bære sine omkostninger ved saken, idet unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd ikke kommer til anvendelse. Lagmannsretten ser forøvrig ingen grunn til å endre byrettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er avsagt med slik dissens som gjengitt foran.

Domsslutning:

1. Avskjeden av A fra Dolphin AS kjennes ugyldig, men er gyldig som saklig oppsigelse med fratreden den 30. april 1999.

2. Dolphin AS betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse erstatning til A for tapt lønnsinntekt i tidsrommet 9. januar - 30. april 1999 med kr 192.665,- - kroneretthundreognittitotusensekshundreogsekstifemkroner - med tillegg av lovens forsinkelsesrente av hver lønnstermin, regnet fra de enkelte regulære lønningsdager og til betaling skjer.

3. Byrettens domsslutning pkt. 2 stadfestes.

4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.