LG-1999-364

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-19
Publisert:	LG-1999-00364
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Hardanger herredsrett nr. 96-00241 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00364 A.
Parter:	Ankende part: Staten v/ Kirke,- utdannings- og forskningsdeperatementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ advokat Erlend Haaskjold). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Samson Røyrvik).
Forfatter:	Lagmann Trovåg. Lagdommer Christophersen. Lagdommer Martinsen
Lovhenvisninger:	Spesialskoleloven (1951) §15, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §12, §14, §2, Grunnskolelova (1969) §8, LOV-1975-06-13-42, Voksenopplæringsloven (1976), Personregisterloven (1978) §9

Saken gjelder krav om erstatning for økonomisk tap som følge av påstått urettmessig anbringelse i spesialskole for evenveike.

A er født 1959 i X kommune, som nest yngst i en søskenflokk på 5. Han var i skolepliktig alder fra 1966 til 1977. Han begynte i første klasse på - - - folkeskole til vanlig tid høsten 1966. Etter en kort periode ble det besluttet at han skulle vente ett år før han begynte på skolen. Det foreligger ingen skriftlig dokumentasjon hva angår årsak til utsatt skolestart. Det synest uomtvistet at begrunnelsen var at A ikke var «skolemoden».

A begynte i første klasse ved - - - skole høsten 1967. Han var da 8 år. I løpet av dette skoleåret hadde A liten fremgang med hensyn til læring. Ved skoleslutt kunne han ikke lese eller skrive. I juni 1968 ble A undersøkt av psykolog og logoped v/ Fana skolepsykologiske kontor. Undersøkelsen var foranlediget av søknad fra skoleadministrasjonen i X herad, etter initiativ fra As klasseforstander.

I brev av 07.06.68 fra skolepsykolog Bjørg Haver til skoleinspektøren i X fremkommer at:

«A var meget rastløs ved undersøkelsen. Han mangler selvkritikk og ga lett opp. Ressonneringsevnen var liten. På WISC Performance fungerte han som evneveik. Profilene er jevn. På Terman Merrill fungerte han som sinke. Den visuelle/motoriske persepsjon og koordinasjon lå langt under det normale for hans alder og ga tegn til hjerneskade. Men da interessen var minimal på dette tidspunkt kan en neppe godta resultatet som valid.

Konklusjon: A fungerer i grenområde sinke/ evenveik. På grunn av evnegrunnlaget, hans atferd på skolen og familiesitusjonen trenger A sterkere opplæring og oppfølgning enn hjemmemiljøet kan gi. En vil derfor tilrå plassering på skole for eveneveike barn med tilpasningsvansker. (Stord)»

Logoped Audun Rommetveit oppsummerte resultatene av sine undersøkelser og anbefaling i brev av 12.06.68 til skoleinspektøren. Brevet lyder som følger:

«Ovannemnde møtte til undersøking onsdag 5. juni i år. Han vart også undersøkt av skolepsykolog Bjørg Haver, og eg viser til rapport frå henne når det gjeld evnegrunnlaget.

Leseprøven gjer det klart at A ikkje har lært å lesa. Han er framleis usikker på einskildlydane både til gjenkjenning og reproduksjon. Etter mykje hakking og nøling kan han slumpa til å lesa rett eit og anna to- og trelydsord dersom ordet ikkje har konsonantsambindingar. B-d-p går i surr, likeeins u-r-n.

Skriveprøven gir eit magert diagnostiseringsgrunnlag. Her er han temmeleg vanhjelpen både skriveteknisk og ortografisk.

Konklusjon: A må seiast å fungera som analfabet etter eitt års skolegang. Eg finn ei veikt utvikla visuell persepsjonsevne, og vi må rimelegvis rekna med emosjonelt farga tilleggsvanskar.

Tilråding: A må ha den grunnleggjande leseopplæring om att, og då i eit anna miljø og i ei annan klasse. Tilpasningsvanskane, som visseleg stendig vert større, tilseier også miljøskifte. Fru A såg det slik at spesialskole ville vera ei kjærkomen hjelp. På grunnlag av den kjennskapen ein har til Stord off. Spesialskole, meiner eg at plassering der vil vera ei god løysning. Evenegrunnlaget, tilpasningsvanskane og lærehemjinga skulle kvalifisera A for plassering på Stord.»

Skoleadministrasjonen anbefalte deretter at A ble søkt inn på Stord offentlige skole. As foreldre ga sin tilslutning til dette. Han ble innkalt til skolen ved brev av 02.08.68, hvor han ble bedt om å møte den 26.08.68. Etter en prøvetid på noen uker ble han tatt opp som elev ved skolen. Verken søknaden fra skoleadministrasjonen, eller departementets beslutning om opptak i spesialskole forefinnes i dag.

Stord offentlige spesialskole (senere Sævarhagen skole), som ble opprettet i 1964, var en liten statlig drevet skole for evneveike med tilleggsvansker. Skolen tok opp elever fra hele landet. Senere ble elever med tilpasningsvansker den dominerende elevgruppen ved skolen, fortsatt med hele landet som opptaksområde. Skolen på Stord var en internatskole med plass til 36 elever, fordelt på 4 boenheter. Hver boenhet ble bestyrt av en husmor, med hjep av en assistent.

Elevene - bare gutter - ble undervist i grupper på 8, slik at de som bodde i samme hus gikk i samme gruppe. Undervisningen i gruppen var individualisert. Norsk og matematikk ble ansett som hovedfagene. Det ble også undervist i kristendom, naturfag og kroppsøving. A fikk ingen undervisning i engelsk i den perioden han var elev ved skolen.

A ble utskrevet fra skolen med virkning fra 30.06.76 uten vitnemål. A var da 17 år. Etter anbefaling fra en av miljøarbeiderne ved skolen ble han samme år ansatt i et malerfima på Stord. Ansettelsesforholdet varte ca 1 1/2 år. I denne perioden bodde han i et hybelhus som bedriften eide. I dette bomiljøet ble det brukt en del alkohol, også av A. Han ble etterhvert avhengig av alkohol. Han misbrukte også legemidler.

Etter nevnte ansettelsesforhold arbeidet han noen måneder i et malerfirma i Stavanger. Fra januar 1978 fikk han arbeid ved Norzink i Odda. Han var ansatt ved bedriften til 1992 da han ble endelig oppsagt på grunn av alkoholmisbruk. Han ble innvilget 50% uførepensjon med virkning fra 01.02.91. Uføregraden ble øket til 100 % med virkning fra 01.03.92. På grunn av rusmisbruk har A vært innlagt 3 ganger ved Hjellestadklinikken. Av samme grunn har han dessuten hatt flere opphold ved bl.a. Fylkessjukehuset i Odda.

I 1991 og i mars 1997 ble han evnetestet ved hhv. Hjellestadklinikken og Pedagogisk- Psykologisk tenestekontor i Indre Hardanger. Resultatene fra den siste undersøkelsen viser at A er innenfor normalområdet med hensyn til verbale evner, men at han på det nonverbale området viser kognitiv svikt som plasserer han i nedre del av det normale variasjonsområdet. Samlet sett fungerer han i grenseområdet normal/lav normal. Resultatet fra undersøkelsen i 1997 viser en viss forbedring på verbaldelen i forhold til undersøkelen av 1991.

I skoleåret 1996/97 fikk A, etter selv å ha kontaktet skolekontoret i Odda, 17 timers norskopplæring hos logoped. I samme periode fikk han tilbud om, og gjennomførte, 64 timer matematikkundervisning, samt 15 timer undervisning i norsk i regi av Voksenopplæringen.

Ved stevning av 25.06.96 reiste A sak for Oslo byrett med krav om erstatning for personskade som følge av oppholdet i spesialskole. Etter begjæring besluttet Oslo byrett den 11.09.96 å overføre saken til Hardanger herredsrett, som den 16.03.98 avsa dom med slik slutning:

«Staten ved Kirke- Undervisnings- og Forskningsdepartementet dømmes til å betale A kr 500.000,- - femhundretusen00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom. Staten ved Kirke- Undervisning - og Forskningsdepartementet tilpliktes ikke å betale saksomkostninger.».

Staten har i rett tid anket herredsrettens dom til lagmannsretten begrunnet i feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. A har tatt til motmæle, og har inngitt aksessorisk motanke. Under saksforberedelsen har A frafalt krav om menertstatning og oppreisning.

Ankeforhandlingen ble avholdt 22.- 25 mai 2000 i Bergen Tinghus. For Staten møtte rådgiver Else Britt Nilsen som avga forklaring som vitne. A avga partsforklaring. For øvrig ble det avhørt 20 vitner. Det er foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saken står tilnærmet i samme stilling som for herredsretten. For lagmannsretten har A som nevnt begrenset kravet til å gjelde erstatning for påført og fremtidig inntektstap.

Staten v/ Kirke,- undervisnings - og forskningsdepartementet har i hovedtrekk anført:

Det bestrides at ansvarsbetingelsene er oppfylt, da det verken foreligger ansvarsgrunnlag eller årsaksammenheng mellom det påståtte ansvarsbetingende forhold og As påståtte tap. Ansvarspørsmålet må vurderes i relasjon til skadeserstatningsloven §2-1 om arbeidsgivers ansvar. Etter bestemmelsen må det påvises et uaktsomt forhold, eller flere forhold som til sammen må karakteriseres som uaktsomme,- såkalte kumulative feil. Aksomhetsvurderingen må skje på grunnlag av datidens forhold, og ikke i etterpåklokskapens lys.

Det anføres at det ikke er utvist uaktsomhet fra skolens side,- verken i forbindelse med opptaket, eller i løpet av oppholdet på skolen. Hva angår sistnevnte bestrides at det er gjort erstatningsbetingende feil ved at A skulle vært tilbakeført tidligere, eller at han ble dårlig behandlet ved skolen. Det kan heller ikke bebreides staten som uaktsomt at halvårsrapportene ikke lenger forefinnes, eller at A ikke fikk vitnemål ved utskrivning fra skolen.

Med hensyn til anbringelse i spesialskolen anføres at vedtaket om overflytting var basert på en grundig faglig vurdering. I denne vurderingen inngikk ikke bare resultatet av evneprøven som ble foretatt i 1968, men også at A hadde et problematisk hjemmemiljø. I en slik situasjon hadde kommunen plikt til å foreta seg noe, og As totale situasjon tilsa at det måtte etableres andre og nye forutsetninger for at han skulle få den undervisning han hadde krav på.

Det var heller ikke uaktsomt av staten at A ble værende på skolen til han var 17 år.

Hans situasjon ble løpende vurdert i lærerrådet med melding til skoleledelsen. Man var av den oppfatning at A var best tjent med fortsatt opphold på spesialskolen. Foreldrene ønsket heller ikke at A skulle tilbakeføres til vanlig skole. Han hadde vært i et annet undervisningsmiljø, og de mente at det ville bli vanskelig for ham å begynne i normalskolen.

Det er videre anført at A fikk adekvat undervisning. Han ble heller ikke utsatt for dårlig behandling på skolen. Ulike straffemetoder ble riktignok benyttet, men disse var nødvendig sett i lys av de spesielle problemene elevene hadde. Det var behov for grensesetting, og sanksjonene som ble benyttet var i tråd med datidens barneoppdragelse. Dispilinærtiltakene sto ellers i forhold til den oppførsel det ble reagert mot, og var forutberegnelige.

De manglende halvårsrapportene kan ikke anses som et eget ansvargrunnlag, men er et moment ved rettens bevisvurdering. Rapportene ble utarbeidet jevnlig, og det ble foretatt løpende evaluering om tilbakeføring.

Hva angår manglende vitnemål erkjennes at det ble gjort en feil ved at slikt ikke ble skrevet ut. Feilen er imidlertid ikke erstatningsbetingende. Under enhver omstendighet anføres at A ikke er påført noe økonomisk tap ved at han ikke har fått vitnemål. Det vises til at A fikk hjelp til å skaffe seg jobb.

Endelig anføres at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom det forhold at A har gått på spesialskole og og hans problemer i dag. Det er vist til at A hadde massive problemer før skolestart med et vanskelig hjemmeforhold, og en far som hadde alkoholproblemer.

Heller ikke er det grunnlag for As subsidiære krav. Det anføres at han ikke er påført noe økonomisk tap ved at han ble holdt tilbake på skolen. Det vises til at hans behov for undervisning i voksen alder fullt ut dekkes i hht. lov av 28. mai 1976 nr. 35 om voksenopplæring.

Det er nedlagt slik påstand:

Staten v/ Kirke-, utdannings - og forskningsdepartementet frifinnes.

A har i hovedtrekk anført:

A krever prinsipalt erstatning for personskade forårsaket av oppholdet på Stord off. skole, subsidiært økonomisk kompensasjon for mangelfull undervisning. I utgangspunktet er det skadelidte som skal sannsynliggjøre at erstatningsbetingelsene er oppfylt. Dette modifiseres i tilfeller der skadevolder er nærmest til å belyse hva som faktisk har skjedd. I denne saken foreligger verken vedtak om opptak i spesialskole eller halvårsrapporter som skolen var pålagt å utarbeide. Staten må således ha tvilrisikoen for uklarheter i faktum, dette både med hensyn til ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng.

I henhold til spesialskoleloven av 1951 §14 første ledd var det departementet som fattet avgjørelse om opptak. Det anføres at det foreligger ansvar for staten etter skadeserstatningsloven §2-1. Uaktsomheten knytter seg til det forhold at A ble tatt opp i skolen etter endt prøvetid. Verken hans evnenivå eller familiesituasjonen tilsa at han skulle vært tatt opp ved skolen.

Under enhver omstendighet forelå det ikke grunn til å holde ham på skolen frem til han var 17 år. A skulle vært tilbakeført til vanlig skole etter forholdsvis kort tid. Det aksepteres at A profiterte på oppholdet ved at han lærte å lese. Skolen utviste imidlertid uaktsomhet ved ikke å innstille på at A skulle tilbakeføres til normalskolen snarest mulig deretter. De ansatte ved skolen hadde kunnskap om at han kunne gå på vanlig skole, men sørget likevel ikke for overføring til normalskole. Fra første stund oppfattet skolens personale ham som en grei gutt. Han tilpasset seg systemet, og viste ingen problematisk atferd. A var med andre ord feilplassert på Stord fra første stund. Han skulle gått i vanlig skole og ville da ha oppnådd et annet, og bedre sluttresultat. Det vises i denne forbindelse til rapporten fra de sakkyndige for herredsretten, og deres forklaringer for lagmannsretten. A ville hatt krav på, og behov for, spesialundervisning. Kommunen hadde de nødvendige ressurser på dette punkt. Det er bl.a vist til at X kommune hadde 20 spesialpedagoger ansatt på det aktuelle tidspunkt.

Det bestrides ikke at det ble skrevet halvårsrapporter, men disse ga ikke informasjon med hensyn til vurdering om tilbakeføring. Det anføres at vurderingen om fortsatt opphold ved spesialskolen var begrunnet i at hjemkommunen ikke ville ha ham tilbake. Det var ikke noe i hjemmemiljøet som tilsa vedvarende opphold på Stord.

Det anføres at A er påført psykisk skade under oppholdet på spesialskolen. Han ble utsatt for psykiske belastninger ved bruk av ulike straffemetoder, herunder også fysisk avstraffelse. Belastningene gikk dels på overgrep mot A selv, og dels redsel for at andre kunne bli utsatt for ulike straffer. Han opplevde det dessuten som sterkt belastende å bli identifisert med andre elever med påfallende utseeende. Disse forhold har ført til at A har utviklet en angstnevrose, som er den direkte årsak til alkoholmisbruket og senere uføretrygd. Oppholdet på spesialskolen under et strengt regime, representerer hovedårsaken til As psykiske plager. Årsaksammenhengen er adekvat og påregnelig. Selv om A muligens var mer sårbar enn andre, vil ikke dette begrense statens ansvar, jfr prinsippet om at skadevolder må «å ta skadelidte som han er.»

Subsidiært anføres at staten må være ansvarlig for mangelfull opplæring. Det økonomiske tapet relaterer seg til As behov for spesialundervisning i voksen alder, beregnet til kr 600.000,-.

A har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1. Staten v/ Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet dømmes til å betale A erstatning for lidt inntektstap for årene f.o.m. 1993 t.o.m. 1999 med kr. 333.368,-, samt renter av lidt inntektstap født xx.xx.2000 kr 137.244,-, til sammen kr. 470.692, med tillegg av 12% rente p.a. av kr 333.368,- fra 25.05.2000 til betaling skjer.

2. Staten v/ Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet dømmes til å betale A erstatning for fremtidig inntektstap fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 850.000,-.

Subsidiært:

Staten v/ Kirke,- utdannnings- og forskningsdepartementet dømmes til å betale A erstatning for mangelfull undervisning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 600.000,-.

I begge tilfeller:

Staten v/ Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet dømmes til å betale A og det offentlige sakens omkostninger.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Innledningsvis finner lagmannsretten grunn til å bemerke at det ikke er rettet bebreidelser mot noen offentlig myndighet med hensyn til beslutningen om utsatt skolestart. Ankemotparten har heller ikke påstått at det er utvist uaktsomhet knyttet til skoleadministrasjonens innstilling om opptak i Stord offentlige spesialskole.

Sakens hovedspørsmål er hvorvidt A urettmessig ble holdt tilbake på skolen, herunder om det knytter seg erstatningsbetingende forhold til vedtak om opptak i skolen etter endt prøvetid, samt om ankemotpartens psykiske plager, eventuelt manglende kunnskaper, kan tilbakeføres til oppholdet ved spesialskolen.

Det rettslige utgangspunkt i saken er lov om spesialskoler av 25.11.51. Loven var gjeldende frem til lov av 13. juni 1975 nr. 42, kjent som «integreringsloven.» Denne loven trådte i kraft 01.01.76. Reglene om spesialundervisning ble tatt inn i grunnskoleloven av 1969, og barn og unge med lærevansker ble da omfattet av det alminnelige skolesystemet. I henhold til spesialskoleloven §14 og §15 hadde departementet avgjørelsesmyndigheten med hensyn til opptak i, og utskrivning fra spesialskoler.

Lagmannsretten legger til grunn at initiativet til anbringelsen i spesialskole kom fra skolesjefen i X etter henvendelser fra As klasseforstander. Man hadde da erfart at A, etter å ha fått utsatt skolestart i ett år, viste en meget svak faglig utvikling. Lagmannsretten ser det videre slik at det pedagogiske grunnlag var tilstede for at A skulle kunne utnytte sine evner. Det vises her til at As klasseforstander hadde spesialkompetanse i leseopplæring. Det legges også til grunn at A fikk ekstraundervisning i et visst omfang.

Likevel ble A etter et års skolegang vurdert som analfabet av logopeden, og evnetesten viste at han fungerte i området sinke/evneveik, jf. psykolograpporten. Både i hjemmemiljøet og på skolen ble han oppfattet som svært urolig og ukonsentrert. Hjemmesituasjonen var dessuten vanskelig, med en alkoholisert far som innebar at A - i større grad enn sine søsken - måtte tåle fysisk avstraffelse fra farens side.

I lys av disse alvorlige og sammensatte problemene må det ha fremstått som åpenbart at det måtte iverksettes ytterligere tiltak for å bedre situasjonen for A. Gjennom rapportene fra logoped og psykolog hadde skolen et objektivt grunnlag for vurdering av den videre oppfølgning. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke være tvilsomt at både atferdsproblematikken og det pedagogiske funksjonsnivå begrunnet anbringelse i spesialskole. Man hadde dessuten kunnskap om forhold i hjemmemiljøet som tilsa at A ville være best tjent med et miljøskifte. Lagmannsretten ser det således slik at de vurderinger som i sin tid lå til grunn for anbefaling om opptak i spesialskole, og det påfølgende vedtak om anbringelse etter prøvetidens utløp, var fullt ut faglig forsvarlig begrunnet.

Lagmannsretten kan således ikke se at det er grunnlag for ankemotpartens anførsel om at han ble feilplassert på Stord. Til støtte for anførslen er det vist til at han etter ankomst til Stord fremsto som en rolig og grei elev som det var lite problemer med, samt at han faglig sett lå langt over de andre i sin gruppe. Lagmannsretten ser ingen grunn til å betvile at A, etter å ha skiftet miljø, utviste en annen og mer harmonisk atferd, og at han hadde en positiv faglig utvikling. Lagmannsretten finner det imidlertid klart at det skjedde en gradvis utvikling. I denne sammenheng har lagmannsretten sett hen til evnetestene som ble utført i 1991 og 1997, og som viser at A fungerer i nedre normalområdet. Lagmannsretten ser ingen grunn til å trekke resultatet i tvil, men legger til grunn at forklaringen på forskjellen mellom testresultatene i 1968 og 1991/97, er de store sosiale og følelsesmessige problemer han hadde som 9-åring, og som gikk ut over hans prestasjoner. Lagmannsretten vurderer det således slik at overføring til spesialskole var en nødvendig forutsetning for As positive faglige og atferdsmessige utvikling. Staten kan følgelig ikke holdes ansvarlig på uaktsomhetsgrunnlag i denne relasjonen.

Lagmannsretten går så over til å behandle spørsmålet om A urettmessig ble tilbakeholdt på skolen. Som nevnte foran hadde departementet avgjørelsesmyndighet med hensyn til utskrivning av elever fra spesialskole, jf. lovens §15 første ledd. Vilkårene for utskrivning er regulert i bestemmelsens annet ledd som lyder som følger:

«Elev ved en av de skoler som er nevnt i §2, nr. 2, kan utskrives selv om ikke opplæringen har vart så lenge som bestemt i §12, nr. 1-2, dersom det viser seg at eleven ikke har slike evner at han kan dra nytte av opplæringen. Det samme gjelder dersom det er grunn til å anta at eleven med tilfredsstillende utbytte vil kunne følge undervisningen i folkeskolen eller de vanlige skoler for ungdom.»

Ordlyden tilsier at departementet hadde adgang til å skrive ut elever som ville kunne følge undervisningen i vanlig skole med tilfredstillende resultat. Etter lagmannsrettens oppfatning må imidlertid bestemmelsen forstås slik at departementet hadde plikt til å føre en elev tilbake til vanlig skole dersom de øvrige vilkår etter bestemmelsen var oppfylt. I forhold til bestemmelsens 2. pkt. må således loven leses som om det sto «skal». En slik forståelse gir best samsvar mellom de to ulike forhold som er regulert i bestemmelse. Det vises til Hans M. Michelsens artikkel i LoR 1970, s. 345 om «Det offenliges ansvar for mangelfull undervisning».

Spørsmålet er om denne plikten er overtrådt på en erstatningsbetingende måte. Det skriftlige materiale som kunne belyst As opphold i spesialskolen, er begrenset. Dette gjelder både halvårsrapportene og lærerrådsprotokollene. Det er imidlertid ikke bestridt, og lagmannsretten legger til grunn, at det hvert halvår ble utarbeidet rapporter om hver enkelt elev, og at disse rapportene dannet grunnlag for lærerrådets vurdering av bl.a spørsmål om tilbakeføring til normalskole.

Ved utarbeidelse av halvårsrapportene ble det benyttet et standardisert skjema. I As tilfelle foreligger kun rapporten fra første halvår 1976. Skjemaet som ble benyttet omhandlet spørsmål om fremgang i skolen, forhold i skolen og internat, helse samt en rubrikk for diverse opplysninger. Under punktet «Framgang i skolen» skulle læreren besvare spørsmål om «Utbytte av fortsatt skolegang». Etter det som er kommet frem under ankeforhandlingen legges det til grunn at lærerne ved skolen ikke besvarte spørsmålet med henblikk på vurdering av tilbakeføring til vanlig skole. Lagmansretten ser det for øvrig slik at spørsmålsstillingen er mest dekkende for det forhold som er regulert i første alternativ i §15 annet ledd, - om eleven fortsatt ville ha utbytte av opplæring i spesialskolen.

Lagmannsretten er således av den oppfatning at halvårsrapportene ikke ville tilført saken opplysninger av betydning på dette punkt. Rapportene ville kunne gitt en nærmere, og mer presis beskrivelse av når, og på hvilke områder A hadde fremgang. Tilsvarende ville utskrift av lærerrådsprotokollene gitt et bedre grunnlag for vurdering av de hensyn som skolen tilla betydning i forbindelse med spørsmål om utskrivning av A. De dokumenter som best kunne belyst disse forhold er i dag ikke å oppdrive, og er mest sannsynlig makulert i hht. forskrift av 09.06.91, gitt med hjemmel i personregisterloven §9. Lagmannsretten ser det slik at dette må få betydning i den forstand at det ikke kan stilles for strenge krav til bevisets styrke, jf. her Rt-1980-1299.

Lagmannsretten legger videre til grunn at spørsmål om tilbakeføring ble jevnlig diskutert blant lærerne, samt at spørsmålet ble tatt opp i lærererådet. Lagmannsretten ser det slik at temaet kom opp fordi As utvikling etter hvert tilsa vurdering av om fortsatt opphold på spesialskole var det rette for ham. Disse vurderingene ble imidlerid ikke bragt videre i systemet i form av en anbefaling overfor departementet om utskrivning fra skolen.

På dette punkt finner lagmannsrettens flertall - lagmann Trovåg og lagdommer Christophersen - at skolen har sviktet, og at denne svikten må betegnes som erstatningsbetingende uaktsom. Etter bevisføringen legger flertallet til grunn at A i løpet av de første årene på Stord lærte å lese og skrive, samt at atferdsvanskene, som inngikk som del av begrunnelsen for spesialskoleoppholdet, ikke lenger fremsto som noe problem av betydning.

Det vises i denne forbindelse til at skolen, i 1975, var av den oppfatning at A burde gå siste året i vanlig skole. Det ble også diskutert muligheten for at A ville kunne ta vanlig ungdomsskoleeksamen. Disse forhold styrker flertallets oppfatning om at A antas å ha hatt en utvikling på et tidspunkt som aldersmessig tilsa at han ville ha innpasset seg i vanlig skole - i allefall fra ungdomstrinnet. Flertallet ser det altså slik at vilkårene for tilbakeføring av A var tilstede, og da slik at A ville kunne følge undervisningen i vanlig skole med tilfredsstillende resultat.

Riktignok er hjemmesituasjonen i tiden etter at A kom til Stord lite belyst for lagmannsretten. Flertallet har dog merket seg at dette forholdet synes å ha vært tillagt liten eller ingen vekt i skolens begrunnelse for fortsatt opphold i spesialskolen. Under enhver omstendighet kan ikke flertallet se at dette forholdet alene kunne begrunne fortsatt opphold i en spesialskole for evneveike med tilpasningsvansker. Flertallet ser det videre slik at manglende utskrivning fra skolen i det vesentlige var begrunnet i en oppfatning om at hjemkommunen var negativt innstilt til tilbakeføring til normalskolen. Flertallet forstår det slik at det ikke på noe tidspunkt ble rettet henvendelse til skoleadministrasjonen, eventuelt departementet, med spørsmål om tilretteleggelse av undervisningen m.m. i vanli skole.

Etter flertallets syn ville A hatt behov for ekstra oppfølgning etter overføringen fra spesialskolen. Slik oppfølgning hadde han også krav på, jf. grunnskoleloven av 1969, §8.

Det foreligger for øvrig ingen holdepunkter i saken som tilsier at det offentlige ikke ville fulgt opp den lovpålagte plikten om å tilrettelegge undervisningen for A. Flertallet kan ikke vurdere dette annerledes enn at skolen - i stedet for å foreta en realitetsvurdering i hht. lovens vilkår om tilbakeføring - la avgjørende vekt på en mer generell oppfatning om at hjemkommunen helst ville at eleven skulle bli værende på spesialskolen. Flertallet ser det videre slik at skolen ved dette foretok en feilvurdering, som etter omstendighetene må betegnes som uaktsom i hht. skadeserstatningsloven §2-1.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Martinsen, er kommet til at ansvarsgrunnlag ikke foreligger. Mindretallet kan i det alt vesentlige tiltre det som er anført fra statens side, og som det vises til.

Mindretallet vil særlig fremheve, at bevisførselen for lagmannsretten har etterlatt det inntrykk at spørsmålet om en tilbakeføring av A til den alminnelige skolen, ble vurdert av såvel skolens lærerråd som ledelse. Det legges i denne sammenheng til grunn at man ved skolen ikke fant en slik tilbakeføring faglig forsvarlig.

Lagmannsrettens mindretall finner det sannsynliggjort at det ved denne vurdering ble tatt hensyn til det skolemodenhetsnivå A til enhver tid befant seg på, hjemmeforholdene, foreldrenes ønske om at han fortsatt skulle være elev ved skolen, og ytterligere det forhold at en integrering av ham i vanlig skole i hans hjemmekommune kvalitativt sett ikke ville gitt ham et bedre tilbud enn det han fikk i spesialskolen. Det er derfor heller ikke bevismessig grunnlag for å anta at A ville hatt større utbytte av undervisningen ved en vanlig skole.

Tvert imot legger mindretallet til grunn at en tilbakeføring av A mest sannynlig ville medført en forverring av hans skolemessige situasjon. Det vises i denne sammenheng bl.a til at A så sent som i skoleåret 1975-1976 fulgte et annet undervisningsopplegg enn det hans alder tilsa, og det han ville bli stilt overfor ved overføring til vanlig skole.

Lagmannsretten er enstemmig med hensyn til hvorvidt de øvrige erstatningsbetingelser er oppfylt.

Ankemotparten har prinsipalt krevd erstatning for økonomisk tap som følge av personskade. Det er anført at oppholdet ved skolen på Stord er hovedårsak til hans psykiske problemer og alkoholavhengighet, som igjen har ført til uføretrygd.

Det er ikke bestridt, og lagmannsretten legger til grunn, at A har psykisk lidelse i form av angstnevrose, videre at han lider av alkoholavhengighet. Spørsmålet om utvikling av disse problemene kan tilbakeføres til oppholdet på spesialskolen, må etter lagmannsrettens oppfatning besvares benektende. Som et utgangspunkt må det legges til grunn at årsaksforholdet for denne type lidelser er sammensatt og komplisert. Det lar seg sjeldent gjøre å konstatere en hovedårsak til de problemer A har hatt, og fortsatt har. Spørsmålet er da om oppholdet på spesialskolen representerer en nødvendig betingelse for utvikling av de psykiske plager A sliter med. Lagmannsretten ser det slik at man ikke kan utelukke at oppholdet på Stord inngår som et element i det totale sykdomsbildet. Sett i lys av de massive problemene A hadde allerede før skolestart, og også bl.a tatt i betraktning at såvel far og en eldre bror har hatt/har alkoholproblemer, finner ikke lagmannsretten det tilstrekkelig godtgjort at oppholdet i spesialskolen er årsak til de plager som ligger til grunn for uførheten. Lagmannsretten ser etter dette ikke grunn til å foreta en nærmere vurdering av As anførsler vedrørende disiplinærtiltak m.m.

Ankemotparten har subsidiært krevd erstatning for økonomisk tap som følge av mangelfull undervisning. Det påståtte tapet gjelder As behov for spesialundervisning i voksen alder.

Det skal bemerkes at ankemotpartens anførsel på dette punkt relateres til påstanden om at A urettmessig ble tilbakeholdt i skolen, og at han ved en tilbakeføring til normalskolen ville fått undervisning i alle skolens fag,- herunder fremmedspråk ( engelsk). Det er således ikke hevdet - og lagmannsretten tar heller ikke stilling til - hvorvidt eventuelle mangler ved undervisningen som sådan medfører ansvar etter skadeserstatningsloven §2-1.

Lagmannsretten finner ikke å kunne ta kravet til følge da det ikke er sannsynligjort noe økonomisk tap som følge av at A ikke ble tilbakeført til vanlig skole. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til at A er tilbudt, og har fulgt undervisning i regi av Voksenopplæringen uten kostnad for ham selv. Fra A side er det ikke fremkommet kritikk mot innholdet i, eller omfanget av, det tilbudet han har mottatt. Han har heller ikke søkt sannsynliggjort at han ikke vil motta tilstrekkelig undervisningstilbud for fremtiden. Lagmannsretten kan følgelig ikke se at de foreligger noe økonomisk tap som følge av det forhold staten svarer for.

Anken fra staten har ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd skal ankemotparten erstatte statens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Staten har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger for noen instanser, og saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.

Dommen er enstemmig, dog med slik dissens som fremgår av det foranstående hva angår begrunnelsen.

Slutning:

Staten v/ Kirke,- undervisning - og forskningsdepartementet frifinnes.