LG-1999-457
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-21 |
| Publisert: | LG-1999-00457 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 98-00742 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00457. |
| Parter: | Ankende part: Stavanger kommune (Prosessfullmektig: Advokat Birgit Seierstad, Stavanger. Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Odd Rune Torstrup, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Sjong. Ekstraordinær lagdommer, byrettsdommer Sæveraas. Kst. sorenskriver Aarvik. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-21, §4-1, §4-12 |
Stavanger byrett avsa 1. februar 1999 dom med slik slutning:
«1. Barneverntjenestens omsorgsovertagelse oppheves.
2. Saksomkostningene dekkes av det offentlige.»
Stavanger kommune har anket dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Saken står i hovedsak i samme stilling som for byretten, dog slik at A (heretter A) i ytterligere ca 1 1/2 år har vært rusfri og hatt omsorg for datteren B. A har videre flyttet til X hvor hun disponerer en hensiktsmessig kommunal leilighet. A sin sønn C (som saken gjelder) har bodd ytterligere ca 1 1/2 år i fosterhjemmet.
Når det gjelder sakens bakgrunn finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til den redegjørelse som fremgår av byrettens dom på sidene 3-6. Lagmannsretten vil komme nærmere tilbake til sider ved saksutviklingen i den utstrekning det måtte ha betydning for avgjørelsen.
Lagmannsretten oppnevnte psykiater Wenche Førland til å vurdere omsorgsevnen til A og Cs omsorgsbehov. Hun avga 28. februar 2000 sin sakkyndige erklæring. Den sakkyndige konkluderte med at A hadde adekvat omsorgsevne og med at det ikke foreligger avgjørende argumenter mot å oppheve den offentlige omsorg for C. Den sakkyndige har i sine avsluttende bemerkninger pekt på viktigheten av at C får opprettholde kontakten med fosterfamilien. Den sakkyndige anbefaler at C får en mannlig støttekontakt. Psykiater Førland fulgte ankeforhandlingen og ga avslutningsvis en omfattende redegjørelse. Hun fastholdt at A har adekvat omsorgsevne og at det ikke foreligger avgjørende momenter mot å oppheve den offentlige omsorg for C. Lagmannsretten vil komme tilbake til den sakkyndiges vurderinger og konklusjoner nedenfor.
Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 7. og 8. juni 2000. Domskonferanse ble holdt i Stavanger umiddelbart etter at ankeforhandlingen var avsluttet.
Stavanger kommune har i hovedtrekk anført følgende:
Det fremgår av barnevernloven §4-21 at fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Det fremgår videre der at avgjørelsen ikke skal oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Det bestrides at vilkårene for å oppheve omsorgen etter nevnte bestemmelse er tilstede.
Det aksepteres at A har forsvarlig omsorgsevne. Byretten mente at A ikke hadde forsvarlig omsorgsevne, men at slik omsorgsevne ville foreligge pr. august 2000. Når byretten likevel opphevet vedtaket må det bero på feil rettsanvendelse.
Når en skal vurdere forholdene i dag og i tiden fremover må en ta i betraktning det som har skjedd i fortid. A hadde store problemer i oppveksten. Hun ble 15 år gammel rusmiddelmisbruker. Hun kom sammen med en sterkt belastet narkoman og han er far til C. A kom i februar 1994 til Stavanger. På den tiden misbrukte hun både alkohol og narkotika, idet hun blant annet misbrukte amfetamin.
I august 1995 overtok Stavanger kommune midlertidig omsorgen for C. A fikk omsorgen tilbake 18. august 1995. Det er uklart hvorfor det skjedde. 24. august 1995 overtok Stavanger kommune igjen omsorgen for C som ble plassert i et beredskapshjem. C kom til sitt nåværende fosterhjem 20 januar 1996.
A har latente psykiske problemer og har behov for bistand i den forbindelse. Hun mottar ikke slik bistand nå. Det er en risiko for at de psykiske problemer vil slå ut dersom C blir tilbakeført til moren.
C er et skadet barn med særlige omsorgsbehov. A har allerede eneomsorgen for datteren B. Hun går dessuten på skole og arbeider endel i helgene. Hun har store ambisjoner på skolen og i hjemmet. Det må slite sterkt på henne. Dersom hun skulle få omsorgen for ytterligere ett barn vil hun komme i en vanskelig livssituasjon. Hun vil får store problemer i det daglige, blant annet med transport til og fra skolen. Med det ambisjonsnivå hun har vil det være vanskelig å ivareta C sitt særlige omsorgsbehov. Det er dessuten et problem at A ikke vil innse at C er et skadet barn.
Barneverntjenestens erfaringer med A tilsier at det vil være vanskelig å samarbeide med henne i fremtiden. Det må antas at hun ikke vil være villig til å ta imot nødvendig veiledning.
C bor i dag i et såkalt forsterket fosterhjem. Det innebærer at fostermor er hjemmeværende. Det er to andre barn i familien som C er knyttet til. C er videre sterkt knyttet til fostermoren og kanskje særlig til fosterfaren. Fosterhjemmet ligger i landlige omgivelser og det holdes dyr som C deltar i stellet av. Endel av fosterfamiliens slekt bor i nærheten. Det må antas å foreligge meget gode oppvekstvilkår der.
C er veldig utrygg. Han er særlig urolig for forandringer. Han har et forstyrret forhold til voksnes alkoholbruk. Det foreligger dype emosjonelle problemer hos ham.
Det aksepteres at A har adekvat omsorgsevne. Omsorgsevnen må vurderes i forhold til det konkrete barnet. Det er oppstilt et forsvarlighetskrav. C er et skadet og utrygt barn. Han har således spesielle behov. Skaden ble etablert i løpet av de to første leveår når A hadde omsorgen for ham. Dagens situasjon må ses i sammenheng med fortiden. C er i dag et meget omsorgskrevende barn. A kan ikke følge ham opp uten at han blir skadelidende. Hun har jo selv en meget hektisk hverdag. Videre vil C sannsynligvis få en særlig vanskelig pubertet. A vil ikke kunne følge tilfredsstillende opp her. Den skade C har fått vil sannsynligvis blomstre opp i puberteten. A bagatelliserer dette, og det er bekymringsfullt. Dersom omfattende hjelpetiltak forutsettes i tilfelle tilbakeføring til A, viser det at hun i dag har manglende omsorgsevne og det er usikkert om slike hjelpetiltak vil være tilgjengelige.
Tvilen må komme C tilgode. Vi vet at han har det godt hos fosterfamilien. Vi kan ikke ta sjansen på en tilbakeføring til A.
C selv ønsker å bo hos fosterfamilien. C er ukjent i As nærmiljø. Han har en tilknytning til fosterfamilien og den skole han nå går på. Han er redd for å miste nevnte tilknytning. A på sin side har et tynt nettverk. Det foreligger en reell risiko for at C blir skadelidende.
Det må gjøres reservasjoner knyttet til det biologiske prinsipp.
I rettspraksis nektes tilbakeføring i de fleste tilfeller.
C er sterkt knyttet til fosterfamilien og miljøet på Y, og vil få alvorlige problemer dersom han skal flytte til A.
Det ble nedlagt slik påstand:
«Fylkesnemndas vedtak stadfestes.»
A har i hovedtrekk anført følgende:
Vilkårene for å oppheve omsorgen etter barnevernloven §4-21 er tilstede. Når disse vilkårene er oppfylt innebærer det at det vil være til barnets beste at omsorgen blir opphevet.
Det sentrale spørsmål knytter seg til Cs tilknytning til miljøet på Y.
A mener at byrettens dom er korrekt. Det gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Den må stadfestes.
Det må være klart at A har forsvarlig omsorgsevne. Hun har de siste årene hatt en ekstremt positiv utvikling. Hun har for flere år siden kuttet ut sitt rusmiddelmisbruk og det er intet tema i saken. Hun går for tiden på skole og oppnår meget gode resultater. Hun gjør en meget god jobb for sin arbeidsgiver når hun er i tjeneste hos vedkommende. Hun gjør en overbevisende jobb i hjemmet, herunder er hun en dyktig kokk.
A har hatt omsorgen for datteren B i flere år uten påviselige problemer.
Stavanger kommune har under ankeforhandlingen endret argumentasjon. I innledningsforedraget ble det særlig fremhevet at A hadde latente psykiske problemer og behov for psykologbistand. Videre ble det vist til at hun nektet å ta imot slik bistand og det ble trukket den konklusjon at hun da ikke kunne ha tilfredsstillende omsorgsevne. I prosedyren er det særlig fremhevet at C har en sterk tilknytning til fosterhjemmet og at han vil kunne få problemer dersom han må flytte derfra.
Det må antas at C vil falle litt sammen ved flyttingen. Man må imidlertid se utviklingen i et lengre perspektiv. A har meget gode ressurser. A har stadig fått utvidet sitt samvær med C. C kaller A mamma. Han er ikke redd sin mor.
A har venner på X og miljøet der er greit.
A har samarbeidet godt med fosterhjemmet og vil ikke ha problemer med kontakt med fosterforeldrene i tiden fremover. Både fostermoren og fosterfaren har en god tilknytning til både A og C. Fosterforeldrene har en sterk følelsesmessig tilknytning til C og vil uansett utfallet av saken for all fremtid følge ham opp på en passende måte. C for sitt vedkommende har en følelsesmessig tilknytning til fosterforeldrene, og vil ha behov for å treffe dem fra tid til annen. A er helt innforstått med forannevnte og vil bidra til at kontakten blir opprettholdt. A vil for øvrig akseptere de eventuelle hjelpetiltak kommunen måtte ønske å iverksette.
Idet vilkårene barnevernloven §4-21 klart er tilstede må lagmannsretten stadfeste byrettens dom.
Det ble nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Det offentlige dekker saksomkostningene.»
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem og at byrettens dom må stadfestes.
Det følger av barnevernloven §4-1 at det skal «legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet». Det skal etter bestemmelsen legges vekt på «å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen». Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogaland fattet 29. november 1995 vedtak om at Stavanger kommune skulle overta omsorgen for C som er født *.*. 1993. Vedtaket ble truffet i medhold av barnevernloven §4-12, første ledd litra a. Det fremgår av sistnevnte bestemmelse at vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes «dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.» Det fremgår av vedtaket at fylkesnemnda fant det klart sannsynlig at mor ikke kunne gi C forsvarlig omsorg og at han under hennes omsorg ville komme i en situasjon der det er alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som han trenger etter sin alder og utvikling.
Det følger av barnevernloven §4-21 at «fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg». Det heter videre i bestemmelsen at «avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet».
Det følger av sammenhengen mellom bestemmelsene og er lagt til grunn i praksis at det ikke er tilstrekkelig til at vedtaket om omsorgsovertakelse skal oppheves at situasjonen for de biologiske foreldre har endret seg slik at det ikke ville ha vært aktuelt med vedtak etter barnevernloven §4-12. Dette er blant annet lagt til grunn i to Høyesterettsdommer knyttet til den tidligere barnevernlov, nemlig avgjørelsene inntatt i Rt-1984-77 og Rt-1984-289.
Det første spørsmålet i saken er om A kan gi C forsvarlig omsorg, jf. barnevernloven §4-21, første ledd.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at A kan gi C forsvarlig omsorg. Bakgrunnen for omsorgsovertakelsen var As rusmiddelmisbruk og de konsekvenser det hadde for C. Lagmannsretten legger til grunn at A nå har vært rusfri omtrent fra den tid hun ble gravid med B som ble født xx.xx.1997 med reservasjon for en «sprekk» under svangerskapet. Hun har i en periode på ca 1 1/2 år levert rene urinprøver regelmessig. Tilsvarende gjelder for stikkprøver. Det er ikke anført at A misbruker rusmidler nå. Det forhold som begrunnet omsorgssvikten kan det således nå ses bort fra.
Lagmannsretten legger for øvrig til grunn at A i de siste årene har klart seg godt på andre områder. Hun har blant annet gått på videregående skole og oppnådd meget tilfredsstillende resultater. Hun har ikke hatt nevneverdig fravær. Hun bor i dag sammen med datteren B som hun i hovedsak har hatt omsorgen for siden hun ble født. Lagmannsretten legger til grunn at A drar omsorg for B på vanlig god måte. A disponerer nå en rekkehusleilighet på X. Under henvisning til det som fremkom under forklaringene fra den sakkyndige og fra representanten for barnevernet, legger lagmannsretten til grunn at A steller i hjemmet på vanlig god måte og at hun sørger for et næringsrikt og variert kosthold for seg og datteren. Etter det som fremkom under ankeforhandlingen er A helst noe mer pertentlig i husstellet og gjerne noe dyktigere når det gjelder kosthold enn vanlig, uten at lagmannsretten kan se noen grunn til å gå nærmere inn på disse forholdene. Lagmannsretten finner også grunn til å bemerke at den sakkyndige ikke har funnet grunnlag for den diagnose (paranoid personlighetsforstyrrelse) A tidligere har fått. Lagmannsretten legger den sakkyndiges syn til grunn her.
Spørsmålet er så om vedtaket om omsorgsovertakelse ikke skal oppheves fordi C har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der han er at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for ham dersom han blir flyttet til A, jf. barnevernloven §4-21, annet ledd.
Det er på det rene at C i januar 1996 flyttet til fosterhjemmet på Y og at han siden har bodd der. Han har således bodd i fosterhjemmet i over fire år. Lagmannsretten legger til grunn at C var betydelig mer engstelig og sårbar enn andre gutter på hans alder på det tidspunkt han flyttet til fosterhjemmet. Det kan ikke være tvil om at bakgrunnen for det var omskiftelige og utrygge forhold de første leveårene. Lagmannsretten legger til grunn at forholdene ble lagt godt til rette for C i fosterhjemmet, herunder blant annet med faste rammer og oppmerksomhet. C har et godt forhold til fosterforeldrene. Det er på det rene at C er inne i en positiv utvikling. Lagmannsretten legger til grunn at det blant annet skyldes den måten fosterfamilien har dradd omsorg for C på. Det er på det rene at fosterfaren har aktivisert C på en positiv måte, blant annet med hyttebygging og stell av høns. Lagmannsretten legger til grunn at C har satt stor pris på dette. C har utvilsomt fått en tilknytning til fosterfamilien og miljøet på Y.
Det springende punkt i saken er om det etter en samlet vurdering basert på ovennevnte kan føre til alvorlige problemer for C om han blir flyttet.
Lagmannsretten legger til grunn at C fortsatt har særlige omsorgsbehov. Det legges til grunn at han trenger noe mer enn vanlige faste rammer, forutsigbarhet, oppmerksomhet og trygg voksenkontakt for at han skal fortsette sin positive utvikling. Lagmannsretten viser til den sakkyndiges rapport og til hennes forklaring for lagmannsretten. Lagmannsretten legger videre til grunn at C fortsatt vil være et arbeidskrevende barn og at han sannsynligvis vil få en mer krevende pubertet enn vanlig. Lagmannsretten viser også her til den sakkyndiges rapport og til hennes forklaring for lagmannsretten. C er åpen og han gir raskt uttrykk for sine tanker og følelser på forhold han finner problematiske. Det legges til grunn at han gjerne er nervøs når han står foran noe nytt eller en forandring, men at han roer seg raskt når han opplever at han mestrer situasjonen. Det er som et eksempel opplyst for lagmannsretten at C var meget bekymret før han skulle begynne på skolen men at det gikk over meget raskt. Lagmannsretten viser også her til den sakkyndiges forklaring. Ifølge den sakkyndiges rapport og hennes forklaring for lagmannsretten, har C mange positive egenskaper som vil hjelpe ham til å takle en flytting. Ifølge den sakkyndige er hans redsel for forandring større enn muligheten hans for å takle forandringen. Sistnevnte er et vesentlig moment i helhetsvurderingen.
C har i den periode han har bodd i fosterhjemmet hatt samvær med A. Samværet er i den senere tid utvidet og har inkludert overnattingsbesøk. C er innforstått med at det er A som er hans biologiske mor og kaller henne «mamma». Mor og barn er på vanlig måte tilknyttet hverandre. C har også et forhold til søsteren B. I følge den sakkyndige fungerte mor og barn greit sammen under hennes svært lange hjemmebesøk. Lagmannsretten legger til grunn at A har fortsatt en positiv utvikling og modning de siste fire år. Hun er som nevnt rusfri. Hun har stabilisert seg psykisk og blitt modnere på mange områder. Hun oppfattes som positiv og konstruktiv i familien og på skolen. Videre har hun ivaretatt B på en god måte og har samarbeidet greit med fosterfamilien. Samlet sett har A bedret sin omsorgsevne overraskende, og hennes utvikling som har vart mer enn tre år har vist seg på alle arenaer. Det vises for såvidt til den sakkyndiges rapport og til hennes forklaring for lagmannsretten. Under henvisning til samme legger lagmannsretten til grunn at prognosen for A er god for fortsatt vekst.
Etter en samlet vurdering av ovennevnte forhold har lagmannsretten kommet til at C ikke vil få «alvorlige problemer» som nevnt i barnevernloven §4-21 som følge av at vedtaket om omsorgsovertakelse blir opphevet. Vilkårene for å oppheve vedtaket er således tilstede og byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Lagmannsretten tillater seg avslutningsvis å pekte på at C, selv om han ikke vil bli påført alvorlige problemer ved en tilbakeføring til moren, nok vil få visse problemer i en overgangsfase. Det vil uten tvil være positivt for C dersom han får anledning til å opprettholde kontakten med fosterfamilien på Y. A har opplyst at hun er enig i det, og fosterforeldrene har gitt uttrykk for at de som følge av den følelsesmessige tilknytning som er etablert ikke har innvendinger mot å ha kontakt med C i tiden fremover. Fosterforeldrene har gitt uttrykk for usikkerhet med hensyn til spørsmålet om å inngå en mer formell kontrakt med Stavanger kommune om å fungere som såkalt besøkshjem, men det er en annen sak. Slik lagmannsretten ser det vil C særlig ha behov for å opprettholde kontakten med fosterfaren. Det foreligger ikke opplysninger som skulle tilsi at en slik kontakt ikke vil bli opprettholdt. Lagmannsretten ser det videre slik at A vil ha behov for støtte fra kommunen. Lagmannsretten forutsetter at relevant støtte gis i tråd med vanlig praksis.
A har krevet dekning av saksomkostninger fra det offentlige og lagmannsretten tar påstanden til følge.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Det offentlige dekker saksomkostningene for byretten og lagmannsretten.