Rt-1984-77

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-01-19
Publisert:	Rt-1984-77 (13-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. januar 1984 i l.nr. 8/1984
Parter:	Fru A og A (advokat Camillo Mordt - til prøve) mot Staten v/Sosialdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Arne Fliflet).
Forfatter:	Løchen, Bugge, Skåre, Røstad, Blom
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §48, §53, Tvistemålsloven (1915) §485, §11, §16, §18, §27, §53e, §55, §5, Barnevernloven (1953)

Dommer Løchen: Saken gjelder overprøving av vedtak 23. juli 1982 av fylkesmannen i Z om å stadfeste Y barnevernsnemnds vedtak om ikke å oppheve omsorgen for fru A og A's barn B, født xx.xx.1975.

Y barnevernsnemnd gjorde 3. juli 1979 vedtak om å overta omsorgen for B og anbringe ham i fosterhjem med samværsrett for foreldrene etter nærmere avtale med barnevernsnemnda. Grunnen var at begge foreldre hadde betydelige alkoholproblemer og dette gikk ut over deres omsorg for B.

Den 28. januar 1982 søkte foreldrene barnevernsnemnda om at nemndomsorgen for B skulle oppheves. Barnevernsnemnda traffødt xx.xx.1982 dette vedtak:

«1. Med hjemmel i barnevernloven §5, bokstav d, jfr. §27, første ledd, finner Y barnevernsnemnd ikke å kunne oppheve omsorgen for B, født xx.xx.1975, under omsorg av Y barnevernsnemnd og fosterhjems-plassert hos fru D og D siden 12. juni 1979.

2. Barnevernsnemnda fastsetter foreldrenes besøksrett til sønnen til 4 ganger pr. år, nærmere bestemt 1 dag hvert kvartal, i nærvær av tilsynsfører. Besøkene avtales nærmere med Y sosialkontor, fam. D og tilsynsfører.

3. Barnevernsnemnda anbefaler at B gis anledning til å benytte D som etternavn og A som mellomnavn sålenge han oppholder seg i fosterhjem.»

Barnevernsnemnda la i sin begrunnelse for vedtaket vesentlig vekt på at B nå hadde meget gode oppvekstvilkår hos fosterforeldrene hvor han hadde bodd siden 12. juni 1979, og at han hadde hatt liten kontakt med sine biologiske foreldre de siste to år. Ved fastsettelsen av samværsretten ble lagt til grunn at kontakten med foreldrene burde opprettholdes.

Foreldrene påklaget 19. februar 1982 vedtaket til fylkesmannen i Z, som 23. juli 1982 stadfestet barnevernsnemndas vedtak.

Fylkesmannens vedtak ble av foreldrene brakt inn for Trondheim byrett, jfr. barnevernsloven §53 bokstav e. Byretten avsa 30. mars 1983 dom med domsslutning:

«Staten v/Sosialdepartementet frifinnes.»

Saksforholdet for øvrig og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens dom.

Fru A og A har påanket byrettens dom til Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §485.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Trondheim byrett hvor de ankende parter og et vitne ble avhørt, og ved Tønsberg byrett hvor tre vitner ble avhørt. Det er for Høyesterett fremlagt en uttalelse fra Sosialkontoret i X kommune.

Ved beslutning av 2. september 1983 oppnevnte Høyesteretts kjæremålsutvalg overlege Elisabeth Føyn Jespersen og psykolog Knut Romtveit som sakkyndige for Høyesterett. Regjeringsadvokaten hadde foreslått slikt mandat:

«De sakkyndige bes uttale seg om hvilke følger det vil ha for B og hans psykiske utvikling at han blir flyttet tilbake til foreldrene. Dersom det antas å kunne medføre skadevirkninger for B på kortere og/eller lengre sikt, bes arten og omfanget av disse nærmere redegjort for. Det er også ønskelig at de sakkyndige knytter sin uttalelse til generelle vurderinger av eventuelle skadevirkninger ved hjemføring av barn som i lengre tid har bodd hos andre enn sine foreldre uten kontakt med disse. De sakkyndige bes også vurdere de biologiske foreldres omsorgsevne og prognose. De sakkyndige forutsettes å observere barn og foreldre sammen.»

De ankende parter meddelte at de ikke hadde noe å bemerke til det forslag til sakkyndige regjeringsadvokaten var kommet med. I tillegg til det mandat som var foreslått av regjeringsadvokaten bad de ankende parter om at det søktes klarlagt hvilke uheldige virkninger det kan ha for B at han bor sammen med fosterforeldrene, men samtidig har kontakt og samvær med sine biologiske foreldre.

De sakkyndige har 29. desember 1983 avgitt en skriftlig erklæring. De ankende parter, fru A og A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det vil være til beste for B på lengre sikt om omsorgsovertagelsen blir opphevet, og at han igjen kommer sammen med sine biologiske foreldre. Skadene ved en tilbakeflytting vil ikke bli så alvorlige som de sakkyndige har gitt uttrykk for. Foreldrene er bedre egnet til å ha omsorg for B enn påstått. B's følelsesmessige problemer som er oppstått i de første leveårene, er heller ikke så alvorlige som de sakkyndige mener.

Etter barnevernsloven §48 tredje ledd har barnevernsnemnda plikt til å oppheve vedtaket om nemndsomsorgen når vilkårene etter barnevernsloven §16 ikke lenger er til stede. Foreldrene kan i dag tilby B et forsvarlig hjem og er vel skikket som foreldre. Tilbakeføring kan da ikke etter §48 tredje ledd nektes. Subsidiært anføres at foreldrene har en selvstendig interesse i og rett til å få B tilbake selv om dette skulle komme i strid med hva som måtte være til beste for barnet. Foreldrenes begrensede samvær med B skyldtes de strenge besøksbestemmelser som barnevernsnemnda har fastsatt. Foreldrene har besøkt B i alle fall tre ganger siden byrettens dom, i 1983, og har også hatt telefonsamtaler med ham.

Fru A og A har nedlagt denne påstand:

«Fylkesmannens vedtak av 23. juli 1982 vedrørende nektelse av å oppheve omsorgen for B født xx.xx.1975, oppheves.»

Staten ved Sosialdepartementet har gjort gjeldende at byrettens dom er riktig.

De sakkyndiges erklæring viser at B i dag er i et trygt og godt fosterhjem og at en tilbakeføring vil kunne medføre store skadevirkninger. Foreldrene vurderes av de sakkyndige som ikke i stand til å dra omsorg for B ved en tilbakeføring, da de ikke vil kunne hanskes med de problemer som vil kunne oppstå.

Barnevernsloven §48 tredje ledd må etter rettspraksis forstås slik at det må kunne tas hensyn til endrede eller andre forhold enn de som i sin tid hjemlet inngrepet. Det må treffes en avgjørelse som er til barnets beste i dag. Foreldrene har ingen selvstendig rett til barnet som kan slå igjennom hvis en tilbakeføring vil være i strid med barnets beste og utsette det for skade. B bør derfor fortsatt være i fosterhjemmet, men en fortsatt kontakt mellom B og foreldrene er ønskelig.

Staten ved Sosialdepartementet har nedlagt denne påstand:

«Byrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan på flere punkter tiltre dens begrunnelse. Dommen ble imidlertid avsagt uten støtte av sakkyndige. De sakkyndiges erklæring for Høyesterett utdyper på flere punkter byrettens dom.

Jeg er enig med byretten når den uttaler:

«Det må uten videre legges til grunn at det i 1979 var helt påkrevet at Y barnevernsnemnd grep inn som de gjorde, og at foreldrene ikke før i 1982 har hatt noe som helst grunnlag for å begjære omsorgen opphevet.»

Jeg er videre enig med byretten i at familien D har gitt B et utmerket fosterhjem, og at han har hatt godt av oppholdet der. I den sakkyndige erklæring heter det om dette:

«Forholdet mellom B og fosterforeldrene bærer preg av at fosterforeldrene synes å være foreldre som er istand til å stå på og kjempe for sine barn og setter barnas behov fremfor sine egne når dette er nødvendig. Dette innebærer at vi vurderer fosterforeldrene som mennesker som er istand til å takle de problemer man kan vente vil oppstå med B på en hensiktsmessig måte. Videre vurderer vi dem som værende i stand til å gjøre greie avtaler med de biologiske foreldrene om samvær mellom B og de biologiske foreldrene.»

Byretten har konstatert at foreldrene har gjennomgått en oppsiktsvekkende personlig utvikling og at de hadde etablert seg i forhold som lå godt til rette for en tilbakeføring av B. Retten følte seg imidlertid ikke sikker på at en tilbakeføring kunne skje uten langsiktige skadevirkninger for ham. De sakkyndige har påpekt at B da han kom til fosterforeldrene var psykisk skadet og at han fremdeles bærer preg av dette. De har også fremholdt at hans biologiske foreldre ikke synes å ha den nødvendige innsikt i disse problemer og evne til å hanskes med vanskelighetene som vil melde seg ved en tilbakeflytting. Om dette sier de sakkyndige:

«Det synes å være helt klart at det ville være skadelig for B å flytte fra sitt nåværende hjem tilbake til sine biologiske foreldre. Dette vil være nedbrytende for den positive utvikling som er tilstede. Som tidligere nevnt bærer B's utvikling preg av at han har gjennomlevd de tre første leveår som svært strabasiøse. Fosterhjemmet har imidlertid i høy grad klart å imøtekomme de behov for ekstra trygghet og omsorg som dette har medført, slik at B i dag er et rimelig trygt og tillitsfullt barn.»

Av konklusjonen til den sakkyndige erklæring hitsetter jeg:

«B's nåværende situasjon er tilfredsstillende. Han har følelsesmessige problemer. Grunnlaget for disse er oppstått i de første 3 3/4 leveår. Disse problemene er det mulig å hjelpe B med i den situasjonen han er i nå.

En tilbakeføring vil kunne medføre skadevirkninger både på kortere og lengre sikt. På kortere sikt vil hans nåværende problemer med sosial tilpasning og læring forsterkes. På lengre sikt vil de kunne medføre en varig funksjonshemning med bakgrunn i uløste psykiske konflikter. B er knyttet til fosterforeldrene og har slått seg til ro der.

Foreldrene vurderes ikke istand til å dra omsorg for B ved en tilbakeflytting. De vil ikke kunne handskes med de problemene som vil oppstå på grunn av at han rives opp fra sitt nåværende miljø samtidig som han har følelsesmessige problemer som er oppstått i de første leveårene.»

Når stillingen er den at B's nåværende situasjon er tilfredsstillende, at en tilbakeføring vil kunne medføre skadevirkninger og at foreldrene ikke anses i stand til å dra omsorg for B ved en tilbakeflytting, finner jeg etter en samlet vurdering ikke tilstrekkelig grunnlag for å oppheve nemndsomsorgen nå.

De ankende parter har hevdet at barnevernsnemnda etter barnevernsloven §48 tredje ledd plikter å oppheve vedtaket om å overta omsorgen for B når vilkårene for inngrep etter §16 ikke lenger er til stede. Jeg er ikke enig i dette, og viser til førstvoterendes uttalelser i Rt-1978-976 hvor det på side 980 heter:

«Barnevernsnemnda må antas å ha lovlig adgang til å opprettholde omsorgen for et barn selv om de forhold som lå til grunn for anbringelsen, har endret seg senere. Nemnda må kunne ta hensyn også til omstendigheter som melder seg etter at flyttingen fra foreldrehjemmet har funnet sted, blant annet hvilken virkning det vil ha for barnet om det blir flyttet tilbake til foreldrene, jfr. Øksnes og Langholm: Barna og samfunnet side 271, hvor et rundskriv av 21. februar 1955 fra Sosialdepartementet refereres.»

Denne dom gjaldt en barnefordelingssak mellom de biologiske foreldre; men omsorgen var som i denne sak tatt fra foreldrene. Det samme syn er kommet til uttrykk i Rt-1954-989 ved tolkingen av §39 annet ledd i loven om forsømte barn av 1896. Bestemmelsen i §39 hadde samme innhold som barnevernsloven §48 tredje ledd og ble erstattet av denne.

Foreldrene har også hevdet at de har en selvstendig interesse og rett til å få barnet tilbake selv om dette skulle komme i strid med hva som måtte være til beste for barnet. Slik denne sak ligger an, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på denne anførsel. Når man må bygge på at en tilbakeføring, som i dette tilfelle, vil kunne være til skade for barnet, må etter mitt syn foreldrenes interesse vike for hensynet til barnets beste.

De sakkyndige har om barn som bor i fosterhjem med samtidig kontakt og samvær med de biologiske foreldre generelt uttalt:

«Det er viktig at det er åpenhet omkring at barnet har andre biologiske foreldre. Det er også viktig at barnet får et realistisk bilde av sine biologiske foreldre. Derfor er det en fordel at barnet har noe kontakt med sine biologiske foreldre. Barn som ikke kjenner sine biologiske foreldre, utvikler ofte urealistiske fantasier og drømmer om de biologiske foreldrene. Dette kan ha uheldig virkning, spesielt i puberteten, når det er naturlig at barnet kommer i noe opposisjon til sine psykologiske foreldre. Det er viktig for fosterbarn at fosterforeldrene respekterer de biologiske foreldrene og samarbeider med dem om samvær mellom de biologiske foreldrene og barnet.»

Jeg er enig i denne uttalelse. Den fremtidige samværsordning med foreldrene bør reguleres ut fra disse hensyn og de nåværende regler mykes opp når dette finnes forsvarlig av hensyn til B.

Jeg stemmer for denne dom:

Byrettens dom stadfestes.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Skåre, Røstad og Blom: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Nanne Kindt Grut): - - -

Sakens forhistorie er i korte trekk:

Fru A, født i 1949, og A, født i 1947, giftet seg i 1975. A hadde tidligere vært til sjøs, og hadde allerede i 1972 fått store alkoholproblemer. - - -

Fru A hadde også hatt alkoholproblemer. Hun har to barn fra et tidligere ekteskap, født i 1969 og 1970, som etter separasjon i 1973 ble anbragt i fosterhjem og fortsatt er det.

Sommeren 1978 ble begge ektefellene innlagt i - - -klinikken i Æ og hadde da sønnen med seg. Da A forlangte seg utskrevet etter kort tid og ble gjeninnlagt i Blåkors-klinikken i Ø og fru A ble syk, måtte en kurator ved Blå Kors-klinikken i Ø ta seg av B en tid.

A fikk nytt arbeide ved Ø høsten 1978, og ektefellene fikk kommunal leilighet ved Å i november 1978, og tok B hjem til seg igjen.

Barnevernsnemnda i Y var kjent med forholdene i hjemmet, og fant det allerede i november 1978 nødvendig å sette hjemmet under tilsyn og oppnevne tilsynsfører for B etter barnevernsloven §18a. Saken ble behandlet på ny i Y barnevernsnemnd 30. januar 1979 og tilsynet ble opprettholdt. Fru A og A hadde god kontakt med og godt forhold til tilsynsføreren.

Begge ektefellene hadde betydelige alkoholproblemer utover vinteren og våren 1979, og det er nå ikke bestridt at dette gikk ut over deres omsorg for B.

12. juni 1979 oppsto en akutt situasjon som foranlediget at barnevernsnemnda måtte gripe inn med midlertidig vedtak etter barnevernsloven §11, jfr. §16. Nemnda overtok omsorgen for B og plasserte ham midlertidig i fosterhjem hos fru D og D. Fru A samtykket skriftlig i dette da, og A samtykket muntlig. A ble da innlagt ved Blå Kors i Ø i påvente av plass for begge ektefellene sammen ved - - - behandlingshjem. Fru A ble innlagt i klinikk i W 15. juni 1979. Y barnevernsnemnd opprettholdt omsorgsvedtaket 19. juni 1979, etter at A hadde krevet å få barnet tilbake. 20. juni 1979 undertegnet også A samtykkeerklæring om plassering i fosterhjemmet. Han forutsatte i samtykket at han fikk anledning til å ha gutten hos seg i helgene, og presiserte at hans mål var å få omsorgen tilbake så snart som mulig.

Y barnevernsnemnd gjorde så 3. juli 1979 endelig vedtak om å overta omsorgen for B, plassere ham i fosterhjem hos D's, opprettholde den tidligere tilsynsførerordning, og med bestemmelse om samværsrett for foreldrene etter nærmere avtale med barnevernsnemnda. Fru A og A ble sammen innlagt ved - - - behandlingshjem i juli 1979. I august s.å. hadde de permisjon og skulle ha B på besøk i sitt hjem i Y. Dette gikk bra den første dag, men annen dag ble det uoverensstemmelser mellom A og barnevernsnemndas representanter om tilbakeleveringen av B. A ga da og senere på høsten uttrykk for at han ville hente B tilbake. Situasjonen tilspisset seg såpass at barnevernsnemnda fant å måtte nekte A samvær med gutten en tid, og kontakten ble brutt. Barnevernsnemnda fattet 25. september 1979 vedtak om å begrense foreldrenes rett til samvær med B i en 4-måneders periode til 1 gang i måneden, i fosterhjemmet og i nærvær av en representant for sosialkontoret, eventuelt tilsynsfører, og etter nærmere avtale minst en uke på forhånd.

Etter dette var kontakten mellom foreldre og barn faktisk helt brutt frem til januar 1981.

Fru A og A var i 1979-80 på behandlingshjem, dels ute. Det mangler endel faktiske opplysninger om foreldrene i denne perioden. Fra 14. august 1980 ble begge to innlagt ved V helseheim, hvor de var til slutten av september 1981.

Etter henvendelse fra foreldrene ble det arrangert et samvær hos fosterforeldrene i januar 1981, da fru A og A kom på besøk fra V helseheim. Dette samværet gikk forholdsvis bra, kontakten mellom foreldre og barn var god.

Det ble avtalt nytt samvær i mai 1981, men dette ble det ikke noe av fra fru A og A's side.

Fosterforeldrene, D's, flyttet sommeren 1981 til X i Æ, hvor de fortsatt har B hos seg. De bor på et gårdsbruk tilhørende D's foreldre, og har et fosterbarn til hos seg, en gutt noe yngre enn B.

Det har ikke vært reist noen tvil fra A's side om at B i og for seg har det utmerket hos D's og at dette i alle deler er et godt hjem, hvor B har utviklet seg i positiv retning.

Fru A og A har de siste to år holdt god og stadig telefonkontakt med B, men har altså ikke sett ham siden januar 1981.

Fru A og A har dratt meget god nytte av sitt opphold på V helseheim. De har begge klart å holde seg helt borte fra alkohol siden de kom dit, har blitt aktive kristne og sluttet seg til metodistmenigheten i U. A fikk i oktober 1981 arbeide ved - - - Brug i U, et arbeide han fortsatt har, dog slik at han nå er sykemeldt p.g.a. en rygglidelse. Ektefellene bodde en tid på hybel i nærheten av V helseheim, men flyttet i januar 1982 til U, hvor de har kjøpt en romslig fireværelses leilighet i et etablert og barnevennlig strøk. Fru A har nå deltidsarbeide som rengjøringsassistent, og de klarer seg bra økonomisk.

Retten kommer senere nærmere tilbake til A's forhold nå.

A's har ønsket å få B på besøk til seg, først på V helseheim, senere i U, men har ikke fått gjennomført det.

Advokat Camillo Mordt jr., Fredrikstad, som også tidligere hadde bistått A's i forbindelse med barnevernssaken, anmodet på deres vegne 28. januar 1982 Y barnevernsnemnd om at omsorgen for B skulle tilbakeføres foreldrene. Subsidiært ble anmodet om en fastsettelse av besøksordningen.

Y barnevernsnemnd fattet så 9. februar 1982 slikt vedtak: (Se sitat i Høyesteretts dom). - - -

Fylkesmannen i Z stadfestet Y barnevernsnemnds vedtak av 9. februar 1982. Fylkesmannen påpeker i sitt vedtak at barnevernsnemnda feilaktig ikke har vist til barnevernsloven §48 tredje ledd i sitt vedtak, men finner det klart at saken i realiteten er korrekt behandlet etter denne bestemmelse, og tillegger ikke feilen noen betydning.

Fylkesmannen bemerker videre:

«Selv om forholdene for ekteparet A i dag synes å være tilfredsstillende, kan en ved vurderingen av spørsmålet om opphevelse av omsorgen for barnet B ikke se bort fra deres tidligere alvorlige alkoholmisbruk. Det er nå gått ca 6 måneder siden de flyttet til egen bolig i U. Det er for kort tid til å si om de har klart å etablere en stabil livssituasjon med frigjøring fra sine tidligere alkoholproblemer.

Barnet B, som snart er 7 år, har vært i sitt nåværende fosterhjem i 3 år. Etter det opplyste har hans utvikling vært god og han er blitt nært knyttet til sine fosterforeldre som han viser stor tillit til. Han føler trygghet og tilhørighet i fosterhjemmet. At barnet har det godt og trives er ikke bestridt av klagerne.

Det går fram av saken at foreldrene har besøkt barnet en gang (januar 1981) i løpet av de to siste år. Det har vært jevnlig telefonkontakt. En må imidlertid ikke se bort fra at mangelen på besøk kan skyldes foreldrenes institusjonsopphold annet sted i landet.

Fylkesmannen finner det vanskelig å gå imot barnevernsnemndas vedtak. Barnet bør få være i fosterhjemmet til det når den alder da det selv kan få uttale seg om hvor det vil være.

Når det gjelder foreldrenes besøksrett, vil fylkesmannen understreke at det er viktig at kontakten mellom barn og foreldre opprettholdes. Det forutsettes at forholdene søkes lagt slik til rette at besøksordningen fungerer på en positiv måte for alle parter.

Under henvisning til foranstående og med hjemmel i barnevernsloven §55 stadfester fylkesmannen Y barnevernsnemnds vedtak av 9. februar 1982 om ikke å oppheve omsorgen for B, født xx.xx.1975, jfr. barnevernsloven §48 tredje ledd. Vedtakets pkt. 2 og 3 stadfestes likeså. Fylkesmannen har ved avgjørelsen lagt vesentlig vekt på barnets behov for trygge og stabile oppvekstvilkår, noe som synes tilgodesett i fosterhjemmet. Fylkesmannen viser for øvrig til den grunngiing barnevernsnemnda har gitt for sitt vedtak.

Denne avgjørelse kan i medhold av barnevernsloven §53 bringes inn for retten.» - - -

Retten skal bemerke:

En vil innledningsvis peke på at det ser ut til at den rent geografiske spredning av sakens parter har hatt en noe uheldig innvirkning på saksbehandlingen og barnevernsmyndighetens muligheter for å påvirke utviklingen i gunstig retning. At saksbehandlingen de to siste år fortsatt har sortert under Y barnevernsnemnd hvor verken foreldre eller barn lenger har hatt noen tilhørighet, har ført til unødvendige konflikter mellom foreldre og barnevernsmyndighetene, og Y barnevernsnemnd har ikke hatt mulighet for å skaffe seg direkte kjennskap verken til barnets eller foreldrenes forhold. Rent formelt har vel saksbehandlingen vært korrekt, men retten vil anta at eventuelle fremtidige avgjørelser om B bør treffes av barnevernsnemnda i hans hjemkommune.

Dette synes også å være forutsatt i barnevernsloven.

Det må uten videre legges til grunn at det i 1979 var helt påkrevet at Y barnevernsnemnd grep inn som de gjorde, og at foreldrene ikke før i 1982 har hatt noe som helst grunnlag for å begjære omsorgen opphevet.

Videre kan slåes fast at familien D har gitt B et utmerket fosterhjem, og at han har hatt godt av oppholdet der. Han har utviklet seg bra, fra å være et noe vanskjøttet og understimulert lite barn med de problemer det medfører, til å bli en normal og etter forholdene veltilpasset skolegutt i første klasse. Retten finner det også meget positivt at fosterforeldrene har et nøkternt og fornuftig syn på sin rolle, de er innstilt på å levere B fra seg når tiden er moden, og vil ikke «holde på ham» for sin egen skyld.

På grunnlag av fru A og A's forklaringer i retten og det inntrykk de nå har gitt, samt de mange gode og solide vitneprov fra innsiktsfulle og uhildete personer som har fått godt kjennskap til dem gjennom det siste halvannet år, kan det også konstateres at de begge har gjennomgått en nærmest oppsiktsvekkende personlig utvikling, som i aller høyeste grad avtvinger respekt. Retten er ikke i tvil om at de nå har lagt sitt gamle liv godt bak seg og har blitt gode og verdifulle samfunnsborgere, som ikke bare har taklet sine egne vanskeligheter, men også nå er i stand til å gi andre, som er i en lignende vanskelig situasjon de selv har vært i, god hjelp. Retten legger ubetinget til grunn at fru A og A's nye livsførsel vil «holde», at det ikke er noen grunn til å frykte tilbakefall.

Isolert sett er de nå utmerket skikkete foreldre, som også har ressurser og evner til å klare den vanskelige oppgave å få igjen en 8-åring etter å ha mistet en 3 1/2 -åring.

Retten har ved denne vurdering lagt stor vekt på vitneprovet fra pastor E, som ved siden av å være prest også har universitetsutdannelse i psykologi, og som nøye har fulgt ekteparet A's utvikling.

Også A's bomiljø, i et barnevennlig strøk og med barneskole like i nærheten, gjør at forholdene ligger godt til rette for en tilbakeføring av B.

Retten har vært i stor tvil om ikke den enestående positive utvikling for foreldrene må føre til at man nå uten videre opphever omsorgsvedtaket. Det er meget som tyder på at dette vil gå bra, under forutsetning av at A's medvirker til å gjøre overgangen «myk».

Foreldrene har imidlertid vært fratatt omsorgen i nærmere fire år. De har bare sett B 2-3 ganger siden sommeren 1979, og ikke i det hele tatt siden januar 1981.

Det er klart at han i disse viktige år i et barns utvikling har vokset seg fast i sitt nye miljø og at hans foreldre har blitt fremmede for ham.

Det presiseres at et langvarig omsorgsvedtak ikke i seg selv bør være et hinder for tilbakeføring til biologiske foreldre, det ville gjøre reglene i barnevernsloven §48 tredje ledd helt illusorisk. Det ligger i sakens natur at en hver flytting fra et hjem til et annet vil medføre noen problemer for et barn, det kan ikke unngås. Like klart må det være at man av hensyn til barnets beste må ta med noen slike problemer «på kjøpet», for å kunne oppnå den store fordel det normalt er for et barn å vokse opp hos sine rette foreldre når disse er vel skikket til å ha omsorgen.

Retten ser det slik, at dersom det nå hadde kunnet påvises at B reagerte positivt på sine foreldre og ikke direkte vek tilbake for tanken på å flytte tilbake til dem, burde omsorgen umiddelbart oppheves.

Selv om man legger til grunn at telefonkontakten har vært et gode og at B har en levende erindring om sine foreldre, er det et faktum at tanken på tilbakeføring ikke har vært luftet for ham selv. Man kan ikke helt ut overlate en slik bestemmelse til et barn på 7-8 år, men det bør heller ikke skje helt over hodet på ham.

Retten er enig med Sosialdepartementet i at man ved anvendelsen av barnevernsloven §48 tredje ledd må innfortolke et hensyn til barnets beste, dog slik at man ser hen til den beste løsning på lengre sikt, ikke bare hva som er gunstig i den umiddelbare fremtid.

Den lange totale atskillelse gjør da at retten ikke nå kan føle seg tilstrekkelig trygg på at en tilbakeføring av B kan skje uten langsiktige skadevirkninger for ham. Det er som sagt godt håp for dette, men det er forhold som skaper betydelig tvil.

Disse tvilsmomenter kunne lett være fjernet om A's iallfall det siste halve år, mens saken har stått for retten, hadde besøkt B i X. Retten finner det temmelig ubegripelig at de ikke har gjort det.

Det er til en viss grad forståelig at de har funnet bestemmelsene om sjelden samværsrett under tilsyn utilfredsstillende.

Retten er langt på vei enig i at samværsrettsavgjørelsene har vært noe stivbente og at barnevernsmyndighetene de siste par år ikke har hatt godt nok grunnlag å bygge på når disse bestemmelser ble truffet. Det er imidlertid også klart at A's manglende vilje til å følge disse bestemmelser naturlig nok har ført til skepsis hos barnevernsnemnda. Den geografiske atskillelse må nok bære noe av skylden for at man ikke har kunnet finne smidigere løsninger. Dette hindrer dog ikke at retten sitter igjen med det bestemte inntrykk at A's helt til nå har vært låst fast i sin private kamp mot barnevernsmyndighetene, og at de nærmest av prestisjegrunner ikke har villet benytte en samværsrett som de har oppfattet som urettferdig og urimelig streng.

Først på det nåværende tidspunkt, faktisk under hovedforhandlingen, etter å ha fått saken rullet opp for seg i sammenheng, har A's vist evne til å forstå at hensynet til B her må komme i første rekke, selv om det for foreldrene hadde vært rimeligere med en mykere samværsordning.

Retten antar de nå fatter dette, og at de innser at det i første omgang er nødvendig at en uhildet og kompetent person er til stede ved møte mellom foreldre og barn, for å kunne konstatere om kontakten lar seg gjenopprette, ikke for å passe på foreldrene.

Retten vil imidlertid peke på at det synes selvmotsigende når det i fylkesmannens klageavgjørelse heter at «det er viktig at kontakten mellom barn og foreldre opprettholdes, og at det forutsettes at forholdene søkes lagt slik til rette at besøksordningen fungerer på en positiv måte for alle parter» - for deretter å stadfeste den stramme besøksordningen fastsatt av Y barnevernsnemnd.

Selv om det kan rettes alvorlige bebreidelser mot A's for at de ikke engang har forsøkt å benytte denne samværsordning, må det også bebreides barnevernsmyndighetene, som først og fremst skal fungere som et sakkyndig hjelpeapparat, at man ikke har undersøkt hva som var årsaken til den manglende oppfølgning av samværsretten, når det var helt klart at foreldrene sterkt ønsket å få sitt barn igjen.

Uansett årsaker og ansvarsforhold, må man imidlertid nå ta utgangspunkt i den faktiske situasjon. Retten kan etter en samlet vurdering ikke finne tilstrekkelig grunnlag for å oppheve omsorgen nå. Det er da lagt til grunn at A's hittil ikke har forstått at den personlige kontakt med B må gjenopprettes før tilbakeføring kan besluttes, og at alle «grunner for åtgjerdene» i videste forstand følgelig ikke er helt fjernet ennå.

Barnevernsmyndighetene bør imidlertid revurdere saken så snart kontakten er gjenopprettet og man ser hvordan dette løper av. - - -