LG-1999-494

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-12-14
Publisert:	LG-1999-00494
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett nr. 98-03522 M/02 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00494. Anke tillates fremmet til Høyesterett, se HR-2000-00239.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Beate Hamre Aasnæs, Bergen) mot A (Forsvarer: Advokat Carl Hartwig, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Voll. Ekstraordinær lagdommer Selvik. Sorenskriver Steintveit. Fire meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §267, §268, §162, §227, §257, §333, §391a, §45, §49, §62, §63, Fengselsloven (1958) §162, §267, §268, §41, §49, Straffeprosessloven (1981) §348, Legemiddelloven (1992) §24, §31

Saken gjelder bevisanke vedrørende ett tiltalepunkt i sak der Bergen byrett 25.02.1999 avsa dom med slik domsslutning:

«A, født *.*. 60, dømmes for overtredelse av strl §267, første ledd, jf §268, første ledd, strl §227, første ledd, 1. str alt, strl §257, strl §162, første ledd, jf §49, strl §391a, jf §257, legemiddelloven §31, annet ledd, jf §24, første ledd og strl §333, alt sammenholdt med strl §62 og §63, annet ledd, til en straff av fengsel i ett år og seks måneder. Dommen er en fellesstraff med resttid på 153 dager etter prøveløslatelse fra soning av Bergen byretts dom av 12.08.97, jf fengselsloven §41. Han har krav på fradrag for 182 dager utholdt varetekt.

A frifinnes etter tiltalebeslutningen av 21.01.99 pkt. IV.»

A har i rett tid inngitt anke over byrettens dom. Anken gjaldt prinsipalt byrettens avgjørelse av skyldspørsmålet hva gjelder tiltalens post I (strl §267 første ledd, jfr §268 første ledd), post V (strl §162 første ledd, jfr §49 - endret til forsøk under hovedforhandlingen for byretten) og post VII (legemiddelloven §31 annet ledd, jfr §24 første ledd). Subsidiært ble det anket over straffutmålingen.

Ved lagmannsrettens beslutning av 15.03.1999 ble bevisanken vedrørende tiltalens post I henvist til ankebehandling. For øvrig ble anken nektet fremmet.

Statsadvokatene i Hordaland har deretter fremmet for lagmannsretten den samme tiltalebeslutning vedrørende post I som ble uttatt for Bergen byrett ved beslutning av 21.01.99, og som lyder:

I. Straffeloven §267, første ledd, jf. §268 første ledd

- for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen eller tvunget noen til å foreta en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person.

Grunnlag er følgende forhold:

Onsdag 16. september 1998, ca kl. 13.00 i butikken Camille helsekostforretning på Vetrlidsalmenning i Bergen, Tok A tak i B i jakken og ropte gjentatte ganger at hun skulle åpne kassaapparatet, hvoretter han derfra bemektiget seg ca kr 3.000,-.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen Tinghus 13. - 14.12.1999. Tiltalte møtte og gav forklaring. Lagmannsretten hørte forklaring fra fire vitner, herunder fornærmede. Det ble foretatt dokumentasjon slik det framgår av rettsboken.

Tiltalte A er født *.*..1960, har adresse p.t. Bergen landsfengsel (varetektsfengslet fra 22.09.1999 mistenkt for nytt straffbart forhold), er ugift og har ingen å forsørge. Tiltalte er uføretrygdet og mottar ca kr 8.300 i netto trygdeutbetalinger pr måned. Han har etter det opplyste ca kr 90.000 i gjeld.

Tiltalte erkjente seg ikke straffskyldig etter tiltalen for ran, men derimot for grovt tyveri ved den aktuelle anledning.

Vedrørende bevisanken har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommer Voll, ekstraord.lagdommer Selvik, sorenskriver Steintveit og meddommerne Olsen og Årskog, finner følgende saksforhold bevist utover enhver rimelig tvil:

Om formiddagen onsdag 16.09.1998 oppholdt tiltalte seg sammen med andre i en leilighet i Sandviken utover formiddagen. Tiltalte drakk noe brennevin og inntok dessuten noen piller. Rusmiddelundersøkelse foretatt på blodprøve av tiltalte seinere samme dag viste funn av blant annet amfetamin og diazepam. I samsvar med konklusjonen i rapport fra Statens Rettstoksikologiske Institutt av 15.10.1998 legges til grunn at tiltalte som følge av inntaket av alkohol og narkotiske stoffer var påvirket ved den aktuelle hendelse.

På et tidspunkt bestemte tiltalte seg for å dra til Bergen sentrum for å se om det var mulig å få tak i ytterligere rusmidler. Ca kl 13.00 kom tiltalte gående ned Vetrelidsalmenningen mellom inngangen til Fløybanen og Fisketorget. Da tiltalte passerte butikken Camille helsekostforretning observerte han at det ikke var kunder i butikken og at denne ble betjent av en eldre dame. Han bestemte seg for å gå inn i butikken for å skaffe penger til erverv av rusmidler.

Butikken ble betjent av fornærmede, B, som på den aktuelle tid var 83 år gammel. Da tiltalte kom inn satt fornærmede innerst i butikklokalet bak en disk noe til siden for kassa-apparatet. Tiltalte beordret fornærmede til å åpne kassen. Fornærmede, som er noe tunghørt, forsto først ikke hvilket ærend tiltalte var kommet i, og spurte hva han skulle ha. Deretter gjentok tiltalte flere ganger ordren om at kassen måtte åpnes. Dette ble gjort på en måte som av fornærmede ble oppfattet som brutal og truende. Basert på rettens møte med fornærmede i forbindelse med vitneforklaringen framstår det som klart at fornærmede på ingen måte er en lettskremt person.

Da fornærmede ikke gjorde tegn til å ville etterkomme tiltaltes kommando, gikk tiltalte bort til disken, tok et fast og hardt grep i fornærmedes strikkedrakt like nedenfor halsen, dro eller førte fornærmede til det sted hvor kassen stod og lyktes derved å få fornærmede til å åpne kassen. Da fornærmede forsøkte å stoppe tiltalte mens han tømte kassen for innhold, ved å føre sin hånd mot kassen, gjorde tiltalte en vridende bevegelse på klærne mot fornærmedes hals for å få et bedre grep og holdt henne slik mens han tok pengene. Ved dette ble knapper i fornærmedes drakt revet løs.

Etter å ha tømt kassa-apparatet for innhold bega tiltalte seg mot utgangsdøren. Fornærmede fulgte imidlertid etter, hvorpå tiltalte geleidet henne tilbake til den innerste del av butikken. Dette gjentok seg flere ganger, og til slutt skubbet tiltalte fornærmede hardhendt ned i stolen hvoretter han løp fra stedet. Fornærmede tok seg til utgangsdøren og ropte ut at hun var blitt ranet. Tiltalte ble tatt igjen av forbipasserende, overmannet, og seinere pågrepet.

Til grunn for flertallets bevisvurdering ligger særlig fornærmedes egen forklaring, som for flertallet framstår som klar, konsistent og troverdig såvel i hovedtrekk som detaljer. Det var ingen vitner til selve hendelsen, men fornærmedes forklaring støttes av opplysninger framkommet gjennom forklaringer fra vitnet Myklebust, som var den første som kom i kontakt med fornærmede, og fra vitnet politiførstebetjent Mo som hadde kontakt med henne den påfølgende dag. Særlig underbygger vitnet Myklebusts forklaring om i hvilken forfatning fornærmede var i like etter hendelsen, sammenholdt med hans gjengivelse av hva fornærmede fortalte om hendelsesforløpet, fornærmedes egen forklaring for retten.

Tiltalte ga under etterforskningen i ulike avhør vesensforskjellige forklaringer med hensyn til det passerte. Innledningsvis forklarte han at han var blitt truet til å anskaffe penger på ulovlig vis, for deretter å avgi forklaring i retning av et ordinært tyveri uten innslag av trusler eller vold. I politiforklaring av 26.10.1998 erkjente tiltalte straffskyld for ran på grunnlag av en forklaring som i grove trekk samsvarte med fornærmedes forklaring. På bakgrunn av sistnevnte forklaring ble det utferdiget siktelse for ran, som ble foreholdt tiltalte pr telefon 06.11.1998. Ved denne anledning samtykket tiltalte til pådømmelse i forhørsrett. Som begrunnelse for ønsket om pådømmelse i forhørsrett oppga tiltalte dels at han ikke ønsket å møte fornærmede i retten, og dels at han fryktet en strengere straff ved pådømmelse etter hovedforhandling. Pådømmelse i forhørsrett viste seg uaktuelt blant annet på bakgrunn av de straffbare forhold tiltalte pådro seg like etter mens han var varetektsfengslet, jfr tiltalebeslutningen post II og tilleggstiltalebeslutning av 18.02.1999 (trusler mot fengselstjenestemenn).

Tiltalte har sidenhen fragått sin forklaring som lå til grunn for ranssiktelsen, således også under sin forklaring for lagmannsretten. Som nevnt har tiltalte erkjent straffskyld for grovt tyveri. Slik tiltalte har forklart seg åpnet fornærmede kassen etter at han hadde gjentatt kommandoen noen ganger uten noen form for fysisk kontakt. Først da tiltalte var på vei ut av lokalet og fornærmede fulgte etter kom det til fysisk berøring i det tiltalte for å pasifisere fornærmede førte en hånd mot hennes bryst/skulder og dyttet henne ned på en stol. For øvrig har tiltalte forklart at skylderkjennelsen vedrørende ran med den underliggende forklaring framkom utelukkende som utslag av et ønske om å få saken pådømt i forhørsretten og å slippe ut av varetekt.

Flertallet fester ingen lit til tiltaltes forklaring for så vidt gjelder fravær av fysisk kontakt før og mens tiltalte tømte kassen.

Ransbestemmelsen fordrer at det i objektiv forstand finnes bevist at vedkommende «bemektiger seg en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold mot en person..... eller ved hjelp av trusler som framkaller alvorlig frykt for vold mot noens person». Tiltalte ved hans forsvarer har anført at selv om lagmannsretten skulle finne det bevist at tiltalte har forholdt seg i hovedsak som beskrevet av fornærmede, er vilkåret «øve vold mot en person» ikke oppfylt. Flertallet deler ikke dette syn. Riktignok er det slik at der «voldsanvendelsen (er) liten, kan det bli grensetilfelle mot tyveri», jfr Andenæs, «Formuesforbrytelsene» s 84. Og som påpekt samme sted bør det i relasjon til strl §267 kreves noe mer enn «en hvilken som helst kraftanvendelse stor eller liten mot en person for å overvinne en hindring eller motstand, eller å tvinge», jfr Rt-1922-73. Ved det hendelsesforløp flertallet finner bevist har tiltalte anvendt fysisk makt dels for å få fornærmede bort til kassen og for å få henne til å åpne denne, og dels til å holde henne fast med et målrettet grep mens kassen ble tømt. Herunder avverget tiltalte fornærmedes forsøk på å stoppe ham mens han tømte kassen, slik han selv forklarte til politiet 26.10.1998. Gjennom dette har tiltalte slik flertallet ser det bemektiget seg pengene, i alt ca kr 3.000, gjennom anvendelse av vold i lovens forstand. I særdeleshet må dette gjelde i et tilfelle der den tiltalte på en truende og skremmende måte har anvendt ikke ubetydelig makt overfor en 83 år gammel kvinne, med det siktemål å bryte hennes fysiske og psykiske motstand mot tilegnelsen av innholdet i kassen.

Flertallet finner det bevist at tiltalte var klar over at han foretok de fysiske handlinger som beskrevet ovenfor, jfr prinsippet i strl §45, og at bemektigelsen av pengene skjedde som utslag av de nevnte handlinger. Tilegnelsen skjedde i uberettiget vinnings hensikt.

Mindretallet, meddommerne Ullebust og Grave, er kommet til at det gjør seg gjeldende rimelig tvil i forhold til de elementer i hendelsesforløpet som skiller et ranstilfelle fra det grove tyveri. Hendelsesforløpet sett under ett preges av at fornærmede åpnet kassen på ordre fra tiltalte, som ikke slo eller skadet fornærmede. Det har riktignok vært noe fysisk kontakt mellom tiltalte og fornærmede, knyttet til at tiltalte forsøkte å få kassen åpnet. Elementet av fysisk kontakt er imidlertid, slik mindretallet ser det, så vidt beskjedent at tilfellet har de klareste likhetstrekk med en veskenapping uten særskilt graverende omstendigheter, som normalt blir å bedømme som tyveri.

Slik mindretallet ser det bør derfor tiltalte i samsvar med egen forklaring dømmes for grovt tyveri.

I samsvar med flertallets oppfatning blir tiltalte å dømme for overtredelse av strl §267 første ledd, jfr §268 første ledd.

Straffutmålingen.

Ved straffutmålingen bygges på at mindretallet skal foreta denne ut fra den mildere subsumsjon, det vil si basert på at domfellelsen etter post I anses å gjelde grovt tyveri, jfr straffeprosessloven §34, jfr Bjerke/Keiserud, «Straffeprosessloven», s 101 - 102.

Flertallet skal bemerke:

Ved straffutmålingen er domfellelsen for ran forøvet under de ovenfor beskrevne omstendigheter det isolert sett klart mest tungtveiende forhold. Som ran betraktet må riktig nok det foreliggende tilfellet sies å falle i bestemmelsens nedre skikt. Ikke desto mindre er det tale om en alvorlig straffbar handling, utført på en målrettet måte overfor en eldre kvinne. Det legges til grunn i denne forbindelse at tiltalte før han gikk inn i butikken hadde gjort seg kjent med at fornærmede var alene og at hun var godt opp i årene. Selv om fornærmede utvilsomt er et robust menneske, må det ut fra de opplysninger som framkom særlig gjennom vitnet Myklebusts forklaring legges til grunn at de aktuelle hendelser virket svært opprivende på henne. Fornærmede forklarte at hun oppfattet situasjonen slik at det sto «mellom pengene eller livet». Da Myklebust kom til stedet kort etter, fant han fornærmede skjelvende og livredd og med pustevansker. Det er videre skjerpende i betydelig grad at tiltalte to ganger tidligere er domfelt for ran, i 1985 og ved Bergen byretts dom av 12.08.1997. I det førstnevnte tilfellet ble tiltalte dømt til fengsel i to år og seks måneder blant annet for grovt ran. Tiltalte er for øvrig domfelt 12, i det vesentlige for vinnings- og narkotikarelaterte forhold. Han ble prøveløslatt 08.04.1998 med en resttid på 153 dager, og ranet ble begått i prøvetiden. Tiltalte har vært varetektsfengslet på nytt siden 22.09.1999, og er tiltalt for grovt ran, en sak som skal pådømmes medio mars 2000, uten at det sistnevnte har betydning for straffutmålingen i denne sak.

Straffutmålingen skal skje i henhold til straffeprosessloven §348 første ledd, og omfatter således også de forhold som ble rettskraftig avgjort ved byrettens dom. Det gjelder her blant annet to tilfeller av forbrytelse mot strl §227 første ledd, første straffalternativ - trusler mot fengselstjenestemenn mens tiltalte var varetektsfengslet. Av allmennpreventive grunner og ut fra det særskilte krav på beskyttelse som tilkommer fengselsbetjenter, utgjør disse forhold i seg selv vesentlige elementer ved straffutmålingen. Ytterligere er tiltalte domfelt for to tyverier, forsøk på narkotikaforbrytelse, naskeri, overtredelse av legemiddellovgivningen og for å ha oppgitt falsk navn til politiet i forbindelse med promillekontroll. Når det gjelder den nærmere beskrivelse av disse forhold vises det til tiltalebeslutningene og byrettens redegjørelse. Strl §62 og §63 annet ledd får anvendelse, for sistnevnte bestemmelses del gjelder dette forholdet omfattet av tiltalebeslutningen post VIII.

Tiltalte har vært rusmiddelmisbruker i ca 25 år. Hans bakgrunn og oppvekstvilkår har vært vanskelige. Tiltalte har hatt et stort antall opphold ved ulike institusjoner med sikte på avvenning, uten at dette så langt har ført fram. Han er nå ut fra de foreliggende opplysninger inntatt som deltaker i et opplegg benevnt «metadonassistert rehabilitering», men vil først kunne gå aktivt inn i dette helt mot slutten av en fengslingsperiode. Det er opplyst at tiltalte den seinere tid har gått på «kontrakt» mens han har vært varetektsfengslet, det vil si at han jevnlig kontrolleres med sikte på rusfrihet.

Flertallet finner ikke at det kan være rom for deldom i det foreliggende tilfellet, de straffbare forholds karakter og omfang tatt i betraktning, sammenholdt med gjentakelsesaspektet. Heller ikke den omstendighet at tiltalte nå tilbys metadon-behandling, eller hans svært problematiske fortid, kan tillegges stor betydning. Det er opplyst at tilbudet om metadon-behandling står ved lag uhindret av avgjørelsen i denne sak. Det er om å gjøre at tiltalte i fortsettelsen får hjelp og oppfølging som kan vedlikeholde hans motivasjon for å delta i metadon-programmet, men de nærmere bestemmelser herom må treffes av fengselsmyndigheten i samarbeid med kommunens sosialtjeneste.

En samlet vurdering av de ovenfornevnte forhold tilsier etter flertallets oppfatning ikke at det gjøres noen endring i forhold til byrettens straffutmåling, som også omfatter resttid med 153 dager fra tidligere dom. Straffen blir å fastsette til fengsel i ett år og seks måneder. Tiltalte tilkommer fradrag for utholdt varetekt i anledning saken med i alt 214 dager.

Mindretallet er kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i ett år og fire måneder. Mindretallet bygger ved sin straffutmåling på at tiltalte har gjort seg skyldig i grovt tyveri under skjerpende omstendigheter, for så vidt som han i noen grad benyttet fysiske maktmidler for å få effektuert ordren om å åpne kassen. Dertil kommer at han også for øvrig opptrådte skremmende og påførte fornærmede en betydelig påkjenning. For øvrig vises det til flertallets bemerkninger.

Dommen avsies med slik dissens som det framgår ovenfor.

Saksomkostninger er ikke påstått og tilkjennes ikke.

Domsslutning:

A, født *.*..1960, dømmes for forbrytelse mot strl §267, først ledd, jfr §268 første ledd, sammen med de forhold som er rettskraftig avgjort ved Bergen byretts dom av 25.02.1999, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder. Dommen er en felles straff med resttid på 153 - etthundreogfemtitre - dager etter prøveløslatelse fra soning av Bergen byretts dom av 12.08.1997.

Til fradrag for utholdt varetekt går 214 - tohundreogfjorten - dager.