LG-1999-643
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-15 |
| Publisert: | LG-1999-00643 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen namsrett Nr. 98-00391 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00643. |
| Parter: | Kjærende part: Eva Wiig. Kjæremotpart: Staten v/Kemneren i Bergen. |
| Forfatter: | Lagdommer Molven. Lagdommer Tenold. Lagdommer Pedersen |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §3, §48, Domstolloven (1915) §154, Tvistemålsloven (1915) §180, §384, §49, §4, Ligningsloven (1980) §11-1, §11-2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §2-12, §5-16, §6-1, §6-4, §6-6, §7-26 |
Saken gjelder krav om tvangssalg over kjærende parts eiendom.
Kemneren i Bergen begjærte 17.03.1998 tvangssalg over kjærende parts bolig. Det underliggende krav ble oppgitt til kr 88433, og relaterer seg til arbeidsgiveransvar for manglende innbetalt skattetrekk for fire arbeidstakere i skatteåret 1989. Som tvangsgrunnlag ble påberopt utpantingsforretning avholdt 10.07.1990, retinglyst 05.05.1997.
Bergen namsrett besluttet 11. juni 1998 å fremme sak om tvangssalg, og oppnevnte medhjelper for å forestå salget.
Ved brev av 15.08.1998, benevnt "klage på vedtak om tvangssalg av gnr. 167, bnr 982/7", bestred Jussformidlingen på kjærende parts vegne at det forelå grunnlag for utleggsforretningen.
Bergen namsrett avsa deretter, 11. januar 1999, kjennelse med slik slutning:
"Tvangssalget fremmes".
Kjærende part innleverte kjæremål til Bergen byfogdembete 28. januar 1999 over kjennelsen. Ved nytt kjæremål stilet til Gulating lagmannsrett datert 07.02.99 begjærte kjærende part oppreisning for fristoversittelse og overføring av saken til søksmåls former, samtidig som namsrettens kjennelse ble påstått opphevet. Namsretten fastsatte deretter frist for innbetaling av kjæremålsgebyr, en frist som ble oversittet av kjærende part.
Bergen namsrett avsa 10. mars 1999 kjennelse med slik slutning:
"Eva Wiig gis oppreisning for forsinkelsen med hensyn til gebyrinnbetaling".
Kjærende part har i hovedsak anført:
Kjæremålet er rettidig stilet til Gulating lagmannsrett, og saken kan behandles på grunnlag av det rettede kjæremål.
I henhold til skattebetalingsloven §48 nr. 5, 3. punktum løper en 3-måneders søksmålsfrist etter at den "forføyning" som det klages over ble foretatt. Med forføyning menes utleggsforretning, jfr. Rt-1984-184. Her er det fornyelsen av utleggsforretningen, ved retinglysning av 05.05.97 som må legges til grunn. Denne fristen er oversittet, men etter skattebetalingsloven §48 nr. 5, 4. punktum kan det gis oppreisning for fristoversittelse etter reglene i domstolsloven.
I henhold til domstolsloven §154, første ledd må begjæring om oppreisning være fremsatt senest en måned etter at det ble anledning til det. Fristoversittelsen ble oppdaget nylig. Utgangspunktet for denne beregningen må derfor være byfogdens brev av 31.01.99, og fristen er da ikke oversittet.
Namsrettens avgjørelse bygger på at kjærende part er å anse som arbeidsgiver i forhold til skattebetalingslovens §3 litra b. Det riktige må være å anse kjærende part som en type fullmektig som ikke omfattes av nevnte bestemmelse. Namsretten har undergitt arbeidsgiverbegrepet en utvidende fortolkning det ikke er grunnlag for, og dette er feil rettsanvendelse fra namsrettens side.
Det bestrides at Truls Wiig meldte seg ut av arbeidsgiverregisteret i 1989. Uansett vil en slik utmelding ikke føre til at kjærende part automatisk blir å anse som arbeidgiver. Kjærende part stiller seg uforstående til at namsretten finner det uklart i hvilken grad Truls Wiig var syk/sykmeldt i 1989. Truls Wiig var sykmeldt og mottok sykepenger som skulle dekke lønn til ansatte og andre løpende faste utgifter, inkludert skatter og avgifter. Helt fra virksomheten startet i 1974 og frem til det omstridte tidsrom i 1989 tok Truls Wiig seg av alt det formelle i virksomheten, og det har formodningen mot seg at kjærende part har hatt kunnskap om de generelle bestemmelser om behandling av skattetrekk m.v. som lagt til grunn av namsretten. Det var heller ikke kjærende part som sto for hele eller en ikke uvesentlig del av virksomheten i 1989. Hun opptrådte kun på sin tidligere ektefelles vegne da hun med hans midler utbetalte lønn i hans sykmeldingsperiode. Namsretten har derfor også bygget på feil faktum i saken.
Det må anses som en saksbehandlingsfeil at namsretten ikke har avholdt muntlig forhandling i saken. Det er vist til Skoghøy i Tvistemål side 856. Feilen må føre til at namsrettens kjennelse oppheves.
Saken bes overført til søksmåls former, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §6-6. Dette er nødvendig for å få saken belyst på forsvarlig vis.
Kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Det gis oppreisning for fristoversittelse.
2. Saken overføres til søksmåls former etter tvangslovens §6-6."
For det tilfelle at saken ikke overføres til søksmåls former er det nedlagt følgende påstand:
"1. Namsrettens kjennelse oppheves.
2. Tvangssalget nektes fremmet.
3. Utleggpantet oppheves.
4. Den kjærende part tilkjennes saksomkostningene."
Kjæremotparten har i hovedsak anført:
Det er et vilkår for å komme inn under skattebetalingslovens §48 nr. 5 at det gjelder prøving av en "ligningsavgjørelse". Plassering av arbeidsgiveransvar ligger under skattebetalingsloven, jfr. skattebetalingsloven §3. Videre ansvar for manglende innbetaling av forskuddstrekk hos arbeidsgiver er inntatt i samme lovs §4 og §49. En er på denne bakgrunn i sterk tvil om skattebetalingslovens §48 nr. 5 kan anvendes i nærværende sak, idet begrepet "ligningsavgjørelse" relaterer seg til beslutninger fattet i medhold av ligningsloven.
For det tilfelle at lagmannsretten finner at beslutningen om å ilegge arbeidsgiveransvar kommer inn under bestemmelsen anføres: Det gis i §48 nr. 5 en 3 måneders frist som i henhold til Rt-1984-185 regnes fra utpanting ble avholdt. Utpanting ble foretatt 30.05.1990 og på nytt 05.05.1997, og fristen er således overskredet. Det kan gis oppreisning for fristoverskridelse med inntil tre år, forutsatt at oppreisning begjæres innen en måned etter at det ble anledning til det. Anledningen må knytte seg til forhold rundt selve utpantingen. Det naturlige vil være at enmåneders fristen løper fra det tidspunkt utpantingsforretningen ble mottatt av kjærende part. Det må legges til grunn at utpantingsforretningen er mottatt av kjærende part rett etter avholdt utleggsforretning.
Dersom namsrettens manglende vurdering av fristoverskridelsen må anses som en saksbehandlingsfeil, er dette en feil som ikke har vært bestemmende for avgjørelsens innhold, jfr. tvistemålsloven §384.
Subsidiært er det anført at kjærende part må anses som arbeidsgiver. Det er vist til dokumentasjon knyttet til kjærende parts selvangivelser, arbeidsgiverregisteret og innbetalinger.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"Saken avvises som for sent fremsatt i medhold av skattebetalingslovens §48 nr. 5 med den følge at tvangssalg kan fremmes.
Subsidiært:
Kjærende part anses som arbeidsgiver i medhold av skattebetalingslovens §3 og står som ansvarlig for manglende skattetrekk med den følge at tvangssalg kan fremmes. Kjærende part dekker Staten v/kemnerens saksomkostninger med kr 1000."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten anser kjæremålet som rettidig. Namsretten synes for øvrig også å ha lagt dette til grunn, jfr. namsrettens brev av 10. februar d.å. til kjærende part.
Forsåvidt gjelder begjæringen om overføring av saken til søksmåls former i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §6-6, er denne første gang fremsatt i kjæremålet, og altså etter at namsretten avsa kjennelse om fremme av tvangssalg. §6-6 gjelder namsrettens saksbehandling. Når saken ikke har vært overført til søksmåls former i namsretten, kan slik behandling heller ikke skje for lagmannsretten, jfr. Karnov s. 2801 og Falkanger, Flock, Waaler "Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer", 1995, s. 283. Saken kan således ikke besluttes overført til søksmåls former. Lagmannsretten bemerker likevel at saken, etter lagmannsrettens oppfatning, ikke reiser faktiske og rettslige spørsmål av en slik karakter at overføring til søksmåls former ville være hensiktsmessig. Lagmannsretten kan forøvrig heller ikke se at namsretten burde avholdt muntlig forhandling i saken, og er således ikke enig i at det er en saksbehandlingsfeil at så ikke er gjort.
Lagmannsretten går så over til å se på om søksmålsfristene i skattebetalingslovens §48 nr. 5 er aktuelle i nærværende sak.
Kjærende part bestrider at hun har vært i en posisjon som bringer henne inn under skattebetalingslovens arbeidsgiverbegrep, og avviser på dette grunnlag ansvar for å dekke inn det manglende forskuddstrekk. Skattebetalingslovens §3, første ledd b) definerer hvem som er å anse som arbeidsgiver i lovens forstand, og som dermed også, etter reglene i lovens §4 og §49 bærer ansvaret for at det foretas forskuddstrekk. Det første spørsmål lagmannsretten må ta standpunkt til, er derfor om plassering av arbeidsgiveransvar kan anses som en "ligningsavgjørelse" som faller inn under skattebetalingslovens søksmålsfrister, jfr. også ligningslovens §11-1 flg., hvor det bl.a. er bestemt at rettslig prøving av ligningsavgjørelse etter krav fra skattyter skjer etter reglens i skattebetalingslovens §48.
Lagmannsretten er enig med kemneren i at henvisningen i skattebetalingslovens §48 nr. 5 til "ligningsavgjørelse", sammenholdt med at bestemmelsene om arbeidsgiveransvar er inntatt i skattebetalingsloven, peker i retning av at plassering av arbeidsgiveransvar ikke kan anses som en ligningsavgjørelse. Også ordlyden i §48 nr. 2, 1.pkt., hvor det brukes uttrykket "krav etter denne lov", et uttrykk som naturlig henspeiler på betalingsforpliktelser, tyder etter lagmannsrettens oppfatning på at plassering av arbeidsgiveransvar faller utenfor bestemmelsens virkeområde. Lagmannsretten viser også til kommentarutgaven til ligningsloven, 1998, (Harboe m.fl.) hvor det på s. 544 fremholdes at vedtak som treffes under saksbehandlingen, forut for de endelige ligningsansettelser, ikke regnes som ligningsavgjørelser i henhold til ligningslovens §11-1 og §11-2.
Endelig finner lagmannsretten støtte for dette syn i Friis-Petersen m.fl. "Skattebetalingsloven med kommentarer", 1988, hvor det i kommentarene til §48 nr.5 på s. 427 heter:
"Søksmålsfristen gjelder som hovedregel både når det reises vanlig søksmål og når tvist om en ligningsavgjørelse bringes inn for namsretten ved klage over utpanting for skatt. Når klagen til namsretten ikke bygger på påstand om at det er feil i ligningsavgjørelsen, kommer klagefristen i denne bestemmelse ikke til anvendelse. Gjelder klagen et rent innfordringsmessig forhold, f.eks. arbeidsgiveransvar, unntaksretten eller eiendomsretten til pantet, kommer den vanlige 3 måneders fristen i tvangsfullbyrdelsesloven §49 til anvendelse". Lagmannsretten bemerker for ordens skyld, at henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven gjelder gammel lov.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at skattebetalingslovens §48 nr. 5 ikke regulerer søksmålsfristene i nærværende sak.
Kjærende parts klageadgang forsåvidt gjelder namsmyndighetens avgjørelser vil da reguleres av tvangsfullbyrdelseslovens regler. §5-16 regulerer sammen med §7-26 klageadgangen over namsmannens avgjørelser, og dermed også anledningen til å klage over det utlegg som ligger til grunn for begjæringen om tvangssalg. Når det er tatt utleggspant kan klage til namsretten fremsettes så lenge tvangsdekning ikke er begjært. Det følger likevel av tvangsfullbyrdelsesloven §6-4 at namsretten, i samme utstrekning som ved klage, etter begjæring kan oppheve et utleggspant som er påberopt som tvangsgrunnlag for tvangsdekning.
Adgangen til å påkjære namsrettens kjennelse er i behold, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 og §6-1, som med visse unntak gir tvistemålsloven første, andre og fjerde del tilsvarende anvendelse for namsrettens saker.
Lagmannsretten går så over til å vurdere om kjærende part kan anses som arbeidsgiver i relasjon til skattebetalingslovens bestemmelser, jfr. §3, første ledd litra b) som definerer arbeidsgiver som "Den som selv eller ved fullmektig utbetaler lønn eller annen godtgjørelse eller ytelse som skal gjøres til gjenstand for forskuddstrekk eller kan gjøres til gjenstand for trekk etter pålegg". Det er sikker rett, og det danner utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering, at arbeidsgiverbegrepet i skattebetalingsloven favner betydelig videre enn det en fortolkning av begrepet på andre områder vil lede til.
Lagmannsretten legger i faktisk henseende til grunn at kjærende part sammen med sin daværende ektefelle arbeidet som tannlege i felles privat tannlegepraksis fra midten av 1970-tallet og til slutten av 1980-tallet. I praksisen arbeidet også flere assistenter, og det er på det rene, og uomstridt, at det har foreligget et arbeidsgiverforhold i relasjon til disse, herunder at det har vært foretatt utbetalinger som omhandlet i skattebetalingslovens §3, første ledd, litra b).
På bakgrunn av den dokumentasjon som er fremlagt for lagmannsretten, legger lagmannsretten til grunn at kjærende parts ektefelle i 1989 kun arbeidet i praksisen en del av året, og at han sa fra seg arbeidsgiveransvaret i forhold til arbeidsgiverregisteret i desember 1988. Videre legges til grunn at kjærende part arbeidet i praksisen ut året 1989. Det vises til bilag 3 til kjæremålstilsvaret, hvor ektefellen i selvangivelsen for 1989 har angitt en arbeidsperiode med varighet fra 01.01 til 13.05. Videre vises til ektefellens brev til likningskontoret hvor det opplyses at han i 1989 hadde frasagt seg arbeidsgiveransvaret, og bare arbeidet som medarbeider i praksisen, som ble drevet videre av kjærende part. Kjæremålstilsvarets bilag 4 bekrefter at ektefellen ble utmeldt fra arbeidsgiverregisteret i desember 1988.
Det legges videre til grunn at kjærende part var den som i 1989 rent faktisk foretok lønnsutbetalinger til de ansatte. Kjærende part var også den av ektefellene som betalte arbeidsgiveravgiften for 1989, ved innbetaling foretatt 20.03.1990. Videre var kjærende part den som, i sitt regnskapsskjema for 1989, krevet fradrag for lønninger til de ansatte med vel kr 320000,-, fradrag for arbeidsgiveravgift med vel kr 54000,-, og fradrag for andre utgifter som kontorleie, strøm etc.. I henhold til samme regnskapsskjema beløp samlede kostnader for praksisen seg til kr 582263, og praksisen gikk med ca kr 22000,- i underskudd dette året. Kjærende part fikk på denne bakgrunn, etter å ha klaget, fastsatt sin næringsinntekt for 1989 til kr 0 av Bergen likningskontor, etter at hun først var skjønnslignet med en næringsinntekt på kr 350000,-.
Hvem som tok seg av de formelle sider av virksomheten, herunder forholdet til de ansatte og skatte/avgiftsmyndighetene, i perioden frem til 1989, er etter dette etter lagmannsrettens oppfatning uten betydning for plasseringen av arbeidsgiveransvaret for 1989. Uten at det er av avgjørende betydning, konstaterer lagmannsretten at begge ektefellene synes å ha ansett kjærende part som arbeidsgiver i 1989. Deres standpunkt i så henseende er vel begrunnet, hensett til de faktiske forhold i saken. Det sees ikke fremlagt noe som kan understøtte kjærende parts anførsler om at hun kun har inntatt en fullmektigs rolle. Tvert imot har kjærende part antatt en rolle med meget sterk grad av selvstendighet praksisen. De faktiske forhold som er dokumentert fremtrer således etter lagmannsrettens oppfatning i betydelig motstrid til det som nå anføres fra kjærende parts side.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kemneren har påstått seg tilkjent saksomkostninger med kr 1000,- .
Kravet tas til følge, jfr. tvistemålsloven §180, første ledd, idet det ikke sees å foreligge særlige omstendigheter som tilsier at kjærende part bør fritas for erstatningsplikten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Eva Wiig kr 1000,- ettusenkroner- til Kemneren i Bergen. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.