LG-1999-808
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-27 |
| Publisert: | LG-1999-00808 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett 1998-00030 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00808 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Magnus Jonsbråten). Motpart: Staten v/Hordaland Fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Bech-Sørensen). |
| Forfatter: | Lagdommer Lars Frønsdal. Ekstraordinær lagdommer Ragnar Solli. Herredsrettsdommer Geir Tonning |
| Lovhenvisninger: | Ligningsloven (1980) §10-2, §10-4, Tvistemålsloven (1915) §180, Regnskapsloven (1998) |
Saken gjelder prøving av Bergen overligningsnemnds vedtak av 01.07.1997 i endringssak vedr. skatteyter A for inntektsårene 1990, 1991, 1992 og 1993, hvor overligningsnemnden stadfestet Bergen ligningsnemnds vedtak om inntektstillegg for de respektive år samt ileggelse av tilleggskatt for de samme år.
Bergen byrett avsa den 29. januar 1999 dom med slik domsslutning:
«1. Saksøkte frifinnes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom tilpliktes A å betale til Staten v/Hordaland Fylkesskattekontor kr 90.500,- - kronernittitusenfemhundre 00/100 - med tillegg av 12 % rente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.»
A har i rett tid anket dommen til lagmannsretten. Ankeforhandlingene fant sted i Bergen tinghus i tiden 29 - 31 oktober 2001. Staten v/Hordaland Fylksesskattekontor var representert ved prosessfullmektig mens ankende part var til stede sammen med sin prosessfullmektig. Det ble foretatt bevisføring herunder dokumentasjon slik rettsboken viser. Med ankende parts samtykke og rettens godkjennelse fulgte ligningsrevisor, Roald Haugland, hele ankeforhandlingen som bisitter til statens prosessfullmektig før han ga sin forklaring som 7. vitne.
Ankeforhandling i lagmannsretten har tidligere vært berammet til datoer i hhv. februar og november 2000. Ved begge tilfeller er forhandlingene utsatt etter anmodning fra ankende part. Det har vært anført at man er i forhandling med skattemyndighetene om en betalingsording for skatt som innebærer ettergivelse og at ankesaken i så fall ville utgå.
Om sakens bakgrunn kan helt ut vises til byrettens dom under tilsvarende kapitteloverskrift.
Partenes anførsler er med noen presiseringer de samme for lagmannsretten som for byretten og det vises til disse i byrettens dom.
Ankende part, A, har spesielt understreket umuligheten i å bygge et forsvarlig skjønn på timelister slik disse foreligger i denne saken. Til dels gir timelistene uttrykk for at det er mottatt pasienter hvert 10. minutt. Slik behandlingstetthet er umulig i den aktuelle bransje. Det er vist til vitneprovene fra folk i bransjen. Det vanlige er 2 pasienter i timen, - høyden 3 hvis det arbeides med 2 behandlingsbenker. Det er ikke holdepunkter for at A har arbeidet med mer enn 2 behandlingsbenker, og selv med 3 er slik behandlingstetthet umulig.
Det er visket og klusset i timelistene og minst 4 personer kan ifølge den skriftsakkyndige ha skrevet tall som er tillagt A . Før As tidligere ektefelle leverte timelistene til skattemyndighetene laget hun oversiktslister med utgangspunkt i timelistene. Disse oversiktene som er dokumentert, viser at hun både forstår og er i stand til å endre timelistene på slik måte at disse fortsatt fremstår som tilforlatelige.
A arbeidet lite - under 30 timer i uken - og dermed under gjennomsnittet i bransjen. Likevel er han ut fra ligingsnemndas beregninger tillagt en inntekt som er langt over gjennomsnittet for bransjen. Ligningsnemndas skjønnsresultat innebærer dessuten et sterkt avvik fra bransjenormen mht. forholdet mellom inntekter og utgifter.
Timelistene synliggjør ikke det forhold at Norbert Cools hadde egne pasienter oppført på listene. Hans inntekter reflekteres dermed ikke. Dette har overligningsnemnda sett bort fra. Retten står fritt til å ta opp dette til tross for at overligningsnemnda ikke gjorde det. Avgjørelse inntatt i Rt-1988-539 slår ikke til. Tilleggsskatt er straff. Der er derfor anledning for retten å ta i betraktning nye opplysninger, jf. Ole Gjems-Onstad: «Ligningsforvaltningsrett, skattested og skattebetaling» s. 1976 og 1977.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Ligningen av A for inntektsårene 1990, 1991, 1992 og 1993 oppheves.
2. Ankende part tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»
Ankemotparten, Staten v/Hordaland Fylkesskattekontor, har særlig understreket at lagmannsretten må bygge på det faktum overligningsnemnda hadde tilgjengelig da den traff sin avgjørelse. Det er skjønnsligningenes resultater - totalvurderingen og konklusjoner - som kan prøves. Tilsidesettelse av slike skjønn kan bare skje nå de ses å være åpenbart urimelige eller vilkårlige. Skatteyteren har ansvaret for at riktige og fullstendige opplysninger tilflyter skattemyndighetene i forbindelse med ligningsarbeidet. Det vises til ligningslov og regnskapslov. Ligningsnemndas skjønn ved de 4 ligningene (90 - 91- 92 og 93) omfatter både kontantomsetning og kreditomsetning. Skjønnene har ikke bare tatt utgangspunkt i timelistene, men også selvangivelsene og kassadagbøkene. Det er gitt rom for feil hos skattyter. Når skjønnet skal vurderes, må det tas hensyn til vanskene ligningsmyndighetene har stått overfor. Skattyter har ikke medvirket til klarlegging. Han har hatt muligheter for selv å konstruere korrekte skjønn. Det har i stedet blitt med generelle opplysninger i form av statistikk.
Kontoransatt, B, har bekreftet at de avstemte summeringer av omsetning i forhold til inngående kassebeholdning er skrevet inn i timelistene av henne og at tallene er korrekte. Hun har også skrevet inn mottatte beløp utenfor de enkelte pasienter. Dermed faller påstanden om at timelistene er manipulert.
Skjønnenes rimelighet understrekes ved de gjennomsnittberegninger som er vist for retten og som er satt opp på s. 224 i dokumentert utdrag. Da er enda til kreditomsetningen holdt utenfor.
Staten v/Hordaland Fylkesskattekontor har nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Hordaland Fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten finner anken forgjeves. Lagmannsretten ser saken på samme måte som byretten og kan i all hovedsak gi sin tilslutning til byrettens saksfremstilling og premisser.
As hovedanførsler mot ligningsnemndas skjønn har hele tiden vært at det viktigste grunnlaget for skjønnet - timelistene - er manipulert av As tidligere ektefelle. Lagmannsretten ser ikke bort fra at noen av tallene nede til høyre på timelistene - antatte summeringer av pasienthonorarer for hele dagen herunder pasienter kommet til etter at kontoransatt B har gått for dagen - kan være påført av As tidligere ektefelle i forbindelse med hennes gjennomgang av listene. Langt mer nærliggende er det likevel at det er A som har påført tallene ut fra slik daglig summering. Uansett ser ikke lagmannsretten disse tallfestingene som manipuleringer av timelistene. Poenget er at skattemyndighetene har gjennomgått listene og foretatt sine beregninger og summeringer ut fra selve innholdet i listene. Det viser seg at de anførte tall nede til høyre på listene nesten uten unntak stemmer med de dagsomsetninger skattemyndighetene har kommet til.
Det interessante i denne sammenheng vil være om selve innholdet i timelistene er manipulert ved at pasientnavn og betalinger er påført av uvedkommende i ettertid. Dette finner lagmannsretten ikke sannsynliggjort verken gjennom skriftgranskningen eller på annen måte. Det anses ikke bevist at noen uvedkommende, herunder As tidligere ektefelle, har ført navn på timelistene på klokkesletter før B har gått hjem for dagen ved ca 14.30-tiden. Dette følger av Bs gjentatte forklaringer om at hun hver dag, sett bort fra fridagen på onsdager, summerte betalinger fra om morgenen frem til ca kl 14.30 og deretter la til gjenværende kassebeholdning fra forrige dag. Regnestykkene i timelistene om dette var og er hennes. Det var dessuten hun som jevnt over mottok og noterte betaling m.v. for pasientene mens hun var der.
Av pasientlistene fremgår at den alt vesentlige del av tette føringer av pasienter og betalingsmottak fant sted nettopp mens B var på jobb. B var ytterst troverdig. Heller ikke A har stilt spørsmål ved hennes troverdighet.
Pasientlistene sammenholdt med Bs forklaringer om betalinger og summeringer, innebærer at innskrevne pasienter med anførte betalinger inngått i Bs summeringer, må være behandlet hos A. Hvordan han har klart av så mange pasienter over tilsynelatende kort tid, er det unødvendig for lagmannsretten å ta stilling til. Forklaringen ligger ikke i Norbert Cool som var praksisstudent hos A. Ifølge hans forklaring som lagmannsretten finner troverdig, har han kun mottatt betaling for ganske få pasientbehandlinger i A lokaler. De beløp han har tatt ut av totalomsetningen er åpenbart uten betydning for skjønnsfastsettelsene. Det er derfor unødvendig for lagmannsretten å ta stilling til As anførsel om at også opplysninger kommet til etter ligningsbehandlingen kan trekkes inn i rettssaken.
Som nevnt over finner lagmannsretten heller ikke holdepunkter for at det er manipulert i timelistene for de dager og tider for øvrig hvor B ikke har vært til stede. Det er likevel grunn til å peke på - ikke minst av hensyn til spørsmålet om rimeligheten i skattemyndighetenes skjønn - at det synes på det rene at As driftsinntekter i 1990 basert utelukkende på Bs summeringer, ville gitt et tillegg til oppgitte driftsinntekter på ca kr 230.000,-. Tillegget for 1991 ville vært enda høyere. For disse år er det fastsatt skjønnsmessige inntektstillegg på henholdvis kr 250.000,- og kr 230.000,-. Gjennomsnittberegningene nevnt foran på s. 4 og som lagmannsretten finner opplysende, viser godt samsvar med det man kan lese seg til av timelistene utelukkende basert på B s føringer.
Ut over dette nøyer lagmannsretten seg med å vise til premissene i byrettens dom.
Lagmannsretten ser saken som et klart tilfelle av skattesvik. Opplysningene i kassedagbøker og selvangivelser er åpenbart fiktive. Timelistene for 1992 har A kastet på et tidspunkt hvor han var klar over at listene for 1990 og 1991 var borttatt av forhenværende ektefelle og at hun hadde i tanke å fremlegge disse for skattemyndighetene. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at A med hensikt har kastet et dokument som han forsto ville bli etterspurt som bevis for den påstand at timelistene for 1990 og 1991 var manipulert.
A har forgjeves anvendt anke og skal erstatte motparten, Staten v/Hordaland Fylkesskattekontor sine saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd. For lagmannsretten har Staten v/Hordaland Fylkesskattekontor krevd seg tilkjent saksomkostninger med tilsammen kr 120.279,76 inklusiv m.v.a. under henvisning til innsendt omkostningsoppgave. Oppgaven har vært forelagt As prosessfullmektig. Det er ikke innkommet innsigelser. Omkostningene for byretten er krevd erstattet med kr 90.050,-.
Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunn for å fravike ovennevnte hovedregel. Det ses heller ikke grunn til ikke å godta ovennevnt omkostningsoppgave for lagmannsretten. Når det gjelder omkostningskravet vedr. byrettssaken, tas dette ikke med som særskilt punkt i lagmannsrettens domsslutning. Byrettens dom vil også her bli å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes for begge punkter.
2. A tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Staten v/Hordaland fylkesskattekontor med 120.279,76 - ethundreogtjuetusentohundreogsyttni - kroner 76/100, inklusiv merverdiavgift.