LG-1999-855
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-02-21 |
| Publisert: | LG-1999-00855 |
| Stikkord: | Skifte, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen skifterett nr. 98-01511 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00855. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00690. |
| Parter: | Ankende part: 1. A, 2. B, 3. C (Prosessfullmektig: Advokat Henning Pletten). Ankemotpart: G (Prosessfullmektig: Advokat Frode Risnes). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Ivar Drevland. Ekstraordinær lagdommer Mads Grimstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §378, §180 |
D og E hadde tre barn: A, B og C. E døde tidlig, og D giftet seg på ny med F (f. - - -). Sammen fikk D og F datteren G. Mellom D og F ble det den 09 11 1955 undertegnet en ektepakt, der det bl a ble bestemt at F skulle ha den faste eiendom gnr 14 bnr 41 Fjøsanger som sitt særeie. D opprettet senere et testament, datert 04 11 1961, der han bestemte at en hytteeiendom, med gnr 93 bnr 87 Krokeide, skulle tilfalle de tre særkullsbarna.
D, som var født i 1886, døde i 1974. I anledning skiftet etter ham kontaktet F advokat Wilhelm Haaland i Bergen. Advokaten tilskrev partene 07 01 1975 og la fram «forslag til summarisk skifte» på vegne av F. G kommenterte dette forslaget i et skriv datert 10 01 1975, og det ble deretter holdt et møte hos advokaten 23 04 1975. Her ble det undertegnet et dokument betegnet «Skifteoverskomst», samt en «Erklæring om overtaking av arv og gjeld».
F, som var født i 1908, døde 01 07 1998, og G overtok boet til privat skifte etter å ha overtatt arv og gjeld. På vegne av Ds særkullsbarn - Gs halvsøsken - begjærte B offentlig skifte. Dette ble begrunnet med at F hadde sittet i uskifte med mannens særeiemidler slik at særkullsbarna nå hadde krav på arv etter faren. G var uenig i dette, og anførte at det var foretatt skifte mellom Ds særkullsbarn og F etter hans død.
Bergen skifterett åpnet offentlig skifte, og påla A, B og C å levere første innlegg for så vidt gjaldt tvist vedrørende spørsmålet om skifte var gjennomført. Etter at det var levert ytterligere skriftlige innlegg avsa skifteretten kjennelse 09 02 1999. Kjennelsen har følgende slutning:
1. G er enearving i boet etter F.
2. I saksomkostninger betaler B, A og C en for alle, alle for en kr 6.500,- kroner sekstusenfemhundre 00/100 til G. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.
A, B og C har påanket kjennelsen til Gulating lagmannsrett, og ankeforhandling ble holdt i Bergen 09 02 2000. Her møtte de ankende parter, med unntak av C, samt ankemotparten, med sine respektive prosessfullmektiger. A og G ga forklaring. Det ble foretatt dokumentasjon som avmerket i ankeutdraget.
For skifteretten prosederte saksøkerne - nå de ankende parter - på at de ikke hadde underskrevet på skjema for overtaking av arv og gjeld etter farens død. Denne anførsel er ikke opprettholdt for lagmannsretten. Det som ønskes prosedert fra denne side, slik det ble presentert innledningsvis under ankeforhandlingen, er derfor tre spørsmål: At boet etter faren aldri ble gjort skikkelig opp og at F derfor satt i uskifte da hun døde. Videre: At ektepakten ikke var lovlig inngått og i alle fall må tolkes slik at innbo og løsøre i huset på Fjøsanger skulle være farens - Ds - særeie. Og endelig: At det dokument som ble opprettet i 1975 med overskrift «Skifteoverskomst», bare representerte et deloppgjør for så vidt gjaldt boet etter faren.
Etter at partene hadde fått gjøre rede for sine påstander, ankegrunner og innsigelser under ankeforhandlingen, besluttet lagmannsretten å avskjære de videre forhandlinger i medhold av tvistemålsloven §378 annet ledd, ut over det som gjaldt spørsmål om tolking og gyldighet av den ektepakt som ble inngått mellom D og F i 1955. Når det gjaldt de anførsler som for øvrig var gjort gjeldende av de ankende parter, la lagmannsretten enstemmig til grunn at disse ikke kunne føre fram. De videre forhandlinger ble avgrenset med utgangspunkt i dette.
De ankende parter har, når det gjelder ektepakten, anført at hensikten med denne var å sikre at F fikk bli boende på Fjøsanger så lenge hun levde. Det særeie som ble etablert ved ektepakten, skulle bare omfatte boretten, siden det var dette som var det sentrale poeng for ektefellene. Det må etter bevisførselen legges til grunn at det var partenes mening at innbo og løsøre skulle holdes utenfor, og ektepakten må leses slik at dette skulle være mannens særeie.
Gjennom testamentet i 1961 sørget D for at de ankende parter fikk hytteeiendommen på Krokeide. Denne eiendom var imidlertid lite verdt, og om han til G har sagt at hennes halvsøsken skulle ha hytteeiendommen siden hun ville få huset på Fjøsanger, gir dette en lite rettferdig fordeling. Også dette peker i retning av at innbo og løsøre skulle være farens særeie.
Det anføres videre at det eneste formål med ektepakten var å unndra arv fra særkullsbarna. Med dette som utgangspunkt var det tale om en dødsdisposisjon som griper inn i pliktdelsreglene, og som derfor ikke var lovlig. Det vises til kjennelse inntatt i RG-1954-134 (Kongsberg skifterett), som hevdes å være parallell med nærværende tilfelle. Videre vises til avgjørelser i Rt-1961-935 og Rt-1979-1200. Det konkluderes med at ektepakten må settes til side som ugyldig.
Dersom det legges til grunn at ektepakten er gyldig, blir det spørsmål om hvordan den skal tolkes. Slik de ankende parter ser det, må det under denne forutsetning legges til grunn at F skulle ha borett i sin levetid, men at innbo og løsøre skulle være Ds særeie.
Det legges fra denne side ned slik påstand:
1. Prinsipalt:
Ektepakten av 09.11.1955 kjennes ugyldig som dødsdisposisjon.
2. Subsidiært:
Innbo og løsøre i boligen på Fjøsanger som omhandlet i ektepakten av 9.11.1955, 2. 1 avsnitt tilfaller A, B, C og G med like store andeler på hver.
3. Ankemotpart dømmes til å betale ankende part sine saksomkostninger både ved skifteretten og lagmannsretten.
Ankemotparten har, for så vidt angår ektepakten, anført at eiendommen på Fjøsanger ble overført som gave mellom ektefeller, og dette må gjøres ved ektepakt. Etter rettspraksis kan det reageres hvis en slik overføring er gjennomført utelukkende for å omgå pliktdelsreglene, men dette er ikke tilfelle her. De avgjørelser de ankende parter har vist til, gjelder tilfeller der spørsmålet kom opp på skifte etter den part som har overført eiendeler. Hva som har vært partenes motiver, vet vi ikke noe om, men det er ikke grunnlag for å oppfatte overføringen som en dødsdisposisjon. Her må det tillegges vekt at det gikk 19 år fra ektepakten ble inngått til D døde. Partene hadde dessuten felles økonomi, og Fs inntekter vet vi ikke noe om.
Det konkluderes med at det ikke er grunnlag for å bygge på annet enn at ektepakten er gyldig.
Ankemotparten fikk overført eiendommen i 1985, og dette må de ankende parter ha vært kjent med. De rettigheter de eventuelt kan ha hatt, er derfor foreldet. Dersom det legges til grunn at den overføring som ble foretatt ved ektepakten, var en dødsdisposisjon, kan det i alle fall ikke bli tale om å kjenne den ugyldig som helhet: Det er bare den del som krenker pliktdelsreglene som underkjennes. Hvilke verdier det er tale om, er ikke kjent. Det er derfor ikke mulig å ha noen mening mht om pliktdelsreglene var krenket og i så fall i hvilket omfang dette var tilfelle.
Ankemotparten er enig med skifteretten når det gjelder spørsmålet om hvordan ektepakten skal tolkes. Det er derfor ikke grunnlag for å bygge på at innbo og løsøre som befant seg i boligen på Fjøsanger, var farens særeie. De ankende parter har vært kjent med det standpunkt ankemotparten har inntatt på dette punkt, og det er ikke dokumentert at det har vært protestert tidligere.
Det legges etter dette ned slik påstand:
1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. Ankende parter dømmes til å erstatte Gs omkostninger for lagmannsretten, med tillegg av lovens rente fra 14 dager fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten. Den ektepakt som er tema for saken, er inntatt i sin helhet i skifterettens kjennelse, og lagmannsretten viser til denne. Den ble aktualisert i skifterettslig sammenheng da D døde i 1974 og boet etter ham skulle gjøres opp. Som tidligere nevnt, tilskrev advokat Wilhelm Haaland partene 07 01 1975 og la fram «forslag til summarisk skifte» i anledning dødsfallet. Det er i skrivet uttrykkelig sagt at i henhold til ektepakten er eiendommen på Fjøsanger «med innbo og løsøre hustruens særeie», og det er foreslått en fordeling av de øvrige aktiva. Den eneste skriftlige tilbakemelding han fikk på dette, var et skriv fra G, der hun bl a sier at hun helst ser «at mor sitter i uskiftet bo».
Som også nevnt tidligere, ble det holdt et møte hos advokaten 23 04 1975. Med et så rommelig tidsforløp hadde de ankende parter all oppfordring til å søke klarlagt hva som lå i formuleringene om hva som var «særeie» og hva som lå i forslaget om «summarisk» skifte. I tilknytning til møtet ble det undertegnet en skifteoverenskomst, med en i denne forbindelse uvesentlig endring i forhold til forslaget. Ifølge overenskomsten kjente underskriverne ikke til andre aktiva eller passiva i boet. Skifteoverenskomsten ble undertegnet av partene, enten personlig eller etter fullmakt, og lagmannsretten har ikke grunn til å bygge på annet enn at underskriftene er ekte.
Med dette som utgangspunkt må det konstateres at de ankende parter har latt det gå mer enn 20 år før de tok opp spørsmålet om gyldighet av ektepakten på en slik måte at det kan etterspores. I den grad de har foretatt seg noe som kan ha betydning for å avklare deres standpunkt og som i ettertid har latt seg dokumentere, har dette - ved underskrift på skifteoverenskomsten - hatt form av en aksept av ektepakten og ikke en protest mot den. Med dette som utgangspunkt kan de ankende parter ikke godt høres i dag med at ektepakten skal være ugyldig fordi den krenker deres rett til pliktdelsarv. Den eventuelle rett de ankende parter måtte ha hatt til å angripe ektepakten på et slikt grunnlag, må i alle tilfelle anses foreldet, slik ankemotparten har anført.
Det konkluderes med at de ankende parter ikke kan gis medhold i at ektepakten er ugyldig. De anførsler de har gjort gjeldende om at F satt i uskifte og at skifteoppgjøret i 1975 ikke var et fullstendig oppgjør, er - som nevnt - avskåret i medhold av tvistemålsloven §378 annet ledd.
Spørsmålet om hvordan ektepakten skal tolkes når det gjelder innbo og løsøre på Fjøsanger, er utførlig behandlet i skifterettens kjennelse. Det vises til kjennelsen - som tiltres - på dette punkt.
Anken kan etter dette ikke føre fram, og spørsmålet om saksomkostninger må vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å fravike den hovedregel som følger av bestemmelsen, og de ankende parter må derfor pålegges å erstatte ankemotparten dennes saksomkostninger. Det er fremlagt omkostningsoppgave fra prosessfullmektigen for et beløp av kr 20 000, som salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A, B og C, in solidum, kr 20.000 - tyvetusen - innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.