Rt-1961-935

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-09-16
Publisert:	Rt-1961-935
Stikkord:	Arv, Testament, Dødsgaver
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 102/1961
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan) mot B (overrettssakfører Jon Nøkleby - til prøve).
Forfatter:	Rode, Bahr, Hiorthøy, Roll Matthiesen, Holmboe
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §65, §33, Arveloven (1854), Ægtefælleloven (1888) §30, Tvistemålsloven (1915) §172, Adopsjonsloven (1917) §14, Adopsjonsloven (1917), Ekteskapsloven (1918) §45, §46, Ektefelleloven (1927) §45, Ektefelleloven (1927), Skifteloven (1930) §63

Dommer Rode: Distriktslege A, født xx.xx.1873, var enkemann med én sønn da han i 1926 inngikk ekteskap med den 16 år yngre C (nå fru A). Dette ekteskap er barnløst. I 1940 gikk A av som distriktslege. Samme år kjøpte han for kr. 21 000 villaeiendommen «- - - knausen» i X, hvor ektefellene bosatte seg. Den 1. august 1953 opprettet ektefellene ektepakt hvoretter den faste eiendom og innbo og løsøre skulle tilhøre hustruen som særeie. Samme dag utferdiget A skjøte til henne på sin halvdel av eiendommen. Begge dokumenter ble tinglyst.

A døde den 15. januar 1958 etter noen dagers sykeleie. Etter begjæring av hustruen ble fellesboet tatt under behandling av Kristiansand skifterett. Under skiftebehandlingen reiste sønnen av første ekteskap - B - skiftetvist mot de 2 andre loddeiere - gjenlevende hustru fru A og avdødes adoptivdatter D - idet han nektet å anerkjenne ektepakten og krevet at den faste eiendom med innbo og løsøre skulle inndras i boet. Tvisten ble overført til behandling i søksmåls former, og den 14. april 1959 avsa Kristiansand skifterett - dommerfullmektigen - dom med slik domsslutning:

«1. Ektepakt av den 1. august 1953 mellom distriktslege A og fru A kjennes ugyldig.

2. Hver part bærer sine omkostninger med saken.»

Dommen ble av fru A påanket til Agder lagmannsrett, som ved dom av 25. februar 1960 stadfestet skifterettens dom, likeledes uten å tilkjenne saksomkostninger. Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens. Rettens formann stemte for at ektepakten skulle kjennes gyldig.

Angående saksforholdet viser jeg for øvrig til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Fru A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at gaven ikke var fullbyrdet mens distriktslege A levet. For Høyesterett er ikke opprettholdt anførselen for skifteretten og lagmannsretten om at det av ektefellelovens §45 annet ledd følger at rettshandelen ikke kan angripes som stridende mot arvelovens §65, idet den fyller formkravet i ektefellelovens §45 første ledd. For øvrig har hun gjort gjeldende i det vesentlige det samme som for skifteretten og lagmannsretten, og jeg henviser for så vidt til disse retters domsgrunner. Fru A har nedlagt slik påstand:

«Fru A frifinnes og tilkjennes sakskostnader for alle retter.»

B har likeledes i det vesentlige anført det samme som for de

Side:936

tidligere instanser, og jeg viser også for så vidt til domsgrunnene. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Lege B tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt et bevisopptak ved Oslo byrett hvor avdødes adoptivdatter har forklart seg. Videre er det som nytt fremlagt en del dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. For øvrig foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som lagmannsretten - dens flertall - under henvisning til skifterettens begrunnelse har gitt, idet jeg i tilslutning hertil bemerker:

De tidligere instanser har lagt til grunn at når A og hustru gikk til det skritt å opprette ektepakt, var «det eneste motiv - - - å komme frem til en ordning vedrørende eiendommen som skulle få realitet etter A's død» - skifteretten - eller «iallfall at arvemessige hensyn synes å ha virket inn» - lagmannsretten. Mitt syn faller her sammen med skifterettens. Jeg kan ikke finne at det er pekt på noe annet moment av slik betydning at det kan tenkes å ha vært medvirkende til at disse henholdsvis 80 og 64 år gamle ektefeller, som satt gjeldfritt med egen bolig, med noen formue utenom denne og med en ikke stor, men tilstrekkelig og sikker inntekt, etter 27 års ekteskap med felleseie har funnet grunn til å gjøre boligen til særeie for hustruen. Det ektefellene ønsket var, for å bruke fru A's egne ord under et bevisopptak holdt før hovedforhandlingen i skifteretten, å sikre at «Hun skulle sitte i hjemmet og ha det som det var».

Den adekvate dekning av ektefellenes hensikt ville derfor ligge i en disposisjon som siktet på å gjøre hustruen til eier av boligen med innbo og løsøre etter mannens død. Ektefellene har imidlertid ikke valgt denne form, men har søkt å realisere sin hensikt gjennom en ektepakt og et skjøte som går ut på, at hustruen straks skal bli eier av boligen med innbo og løsøre, og som for så vidt i sin form går utover det som må antas å ha vært ektefellenes formål med disposisjonen.

Jeg kan ikke finne at disposisjonen, for så vidt den går ut på at hustruen straks skal bli eier, innebærer noen realitet. I faktisk henseende er dette åpenbart. Ektefellene bodde før ektepakten sammen i boligen og fortsatte hermed etterat ektepakten ble opprettet. Det er ikke påvist at deres faktiske forhold til boligen overhodet har undergått noen forandring i forhold til hva det hadde vært i de 13 år hvori ektefellene hadde eiet den før den ble særeie. I rettslig henseende ble hustruen ganske visst legitimert som eier ved tinglysingen av skjøtet, med de muligheter for faktiske og rettslige disposisjoner, kreditorpågang osv. som dette innebærer. Etter partenes personlige forhold, som jeg har omtalt tidligere og som det er gjort nærmere rede for i skifterettens og lagmannsrettens dommer, innebærer dette etter mitt skjønn ingen praktisk påregnelig realitet.

Side:937

Jeg er således kommet til at den gaverettshandel som ektepakten og skjøtet gir uttrykk for, hverken for giver eller mottager innebar eller var ment å innebære noen realitet utover den å skulle sikre at mottageren etter giverens død og uberørt av en mulig skiftebehandling ble eier av den faste eiendom med innbo og løsøre. En rettshandel av dette innhold er imidlertid en disposisjon med døden for øye. Etter de opplysninger som foreligger om ektefellenes formuesforhold og verdien av boligen med innbo og løsøre, kommer disposisjonen da i strid med arvelovens pliktdelsregel og kreves for så vidt satt til side. Spørsmålet om disposisjonens forhold til arvelovens formkrav foreligger ikke i saken.

Skifterettens dom kjenner ektepakten ugyldig i dens helhet. Ankemotpartens påstand innebærer at dommen også blir stadfestet i denne form. Den ankende part har imidlertid ikke hatt noe å bemerke til påstandens form.

Saksomkostninger er ikke idømt for skifteretten eller lagmannsretten, og jeg antar at det ikke er grunn til å gjøre noen forandring for så vidt. Derimot finner jeg at fru A må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler fru A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom til B 1 500 - ett tusen fem hundre - kroner.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Roll Matthiesen og Holmboe: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Carl Dunker):

Dr. A ble født i 1873 og han giftet seg i 1903 med E. I dette ekteskap var en sønn, B, som ble født i 1904. E døde i 1919 mens mannen var distriktslege i Y, og det ble foretatt skifte etter henne. I 1920 ble det utferdiget bevilling fra Justisdepartementet, hvorved det ble gitt tillatelse for distriktslege A til å adoptere pleiedatteren D. Mens A i 1926 så var distriktslege i Z, inngikk han nytt ekteskap med C (nå fru A). I dette ekteskap er det ingen barn, og ektefellene flyttet senere til Æ ved Kristiansand, hvor distriktslege A avgikk ved døden den 15. januar 1958.

Den 30. september 1940 hadde A og frue, som hadde felleseie, kjøpt den faste eiendom U, g.nr. 13 b.nr. 170 i X, og det ble så den 1. august 1953 inngått følgende ektepakt mellom ektefellene:

«Undertegnede ektefeller distriktslege A, født xx.xx.1873 og hustru, født xx.xx.1889, har idag gjort avtale om at vår eiendom g.nr. 13, b.nr. 170, «- - - knausen» (U) i X av skyld 2 øre heretter skal tilhøre hustruen fru A som særeie. Det samme gjelder det inventar og løsøre av enhver art som finnes i vårt felles hjem til enhver tid. Æ, den 1. august 1953. Fru A. A. At denne ektepakt er opprettet under partenes

Side:938

hånd og egenhendig underskrevet av dem i vårt nærvær, bevitnes av oss. D. u. s. Thv. Skadberg. Anna Skadberg.»

Samme dag ble også dette skjøte opprettet:

«Undertegnede distriktslege A, født xx.xx.1873, skjøter og overdrar herved min halvpart av vår eiendom, g.nr. 13 b.nr. 170 «- - - knausen» (U) i X av skyld 2 øre til min hustru, født xx.xx.1889. Æ, den 1. august 1953. A. At distriktslege A egenhendig i mitt nærvær har underskrevet dette skjøte og at han er over 21 år, bekreftes. D. u. s. In fidem: Thv. Skadberg, o.r.sakfører.»

Distriktslege A's bo ble den 25. januar 1958 tatt under behandling ved Kristiansand skifterett etter begjæring fra gjenlevende ektefelle. Under registreringen, som ble avholdt den 5. februar 1958 av lensmannen i X, ble ektepakten forevist, og i skiftesamling i boet den 22. mai 1958 ble det bl.a. protokollert følgende:

«Angående spørsmålet om den faste eiendom med innbo og løsøre, g.nr. 13 b.nr. 170 i X tilhører boet, hevder B at overdragelsen ved ektepakt i 1953 var en dødsdisposisjon, som må omstøtes. De andre arvinger bestrider dette. Partene var enige om å la skifteretten avgjøre tvisten. Retten besluttet da å åpne skiftetvist, hvis betingelsene herfor finnes å være til stede.» - - -

Retten skal bemerke: - - -

Det er videre på det rene at distriktslege A var ved full sans og samling ved opprettelsen av ektepakten, og denne blir heller ikke angrepet på grunnlag av noen utilbørlig påvirkning. - - -

Det blir etter dette spørsmål om foreliggende ektepakt mellom A og fru A, opprettet den 1. august 1953, kan sies å være en disposisjon mortis causa, og som sådan stridende mot arvelovens §65 jfr. §33. Her må det nemlig etter de opplysninger som foreligger være på det rene, at disposisjonen representerte en ren gave fra distriktslege A til sin hustru, omfattende hans halvpart av eiendommen med inventar og løsøre. Vederlag av noen art ble ikke ytet. Det er videre klart at overdragelsen, hvis den ansees som dødsgave, i relasjon til arvelovens §33 griper inn i saksøkerens pliktdel.

Retten vil her først anføre at disposisjonen ikke kan angripes på grunnlag av det annet alternativ som oppstilles i arvelovens §65, nemlig som værende en gave gjort på dødsleiet. Riktignok var dr. A 79 år gammel da ektepakten ble opprettet, men han var fullstendig frisk på alle måter både da og helt inntil kort tid før sin død, (jfr. erklæring datert den 10. oktober 1958 fra dr. Jul Hansen, Oslo). Ordet «dødsleiet» må forståes derhen at giveren må være klar over at han lider av en sykdom som etter menneskelig beregning vil legge ham i graven i en ikke fjern fremtid, og dette var ikke tilfelle for A's vedkommende, (jfr. Knoph: Arverett side 221).

Det som da blir å avgjøre i denne sak er om ektepakten må betraktes som en kontraktmessig gave der enda ikke var oppfylt ved dødsfallet, og som sådan må kjennes ugyldig etter første alternativ i arvelovens §65.

Før ektefellene opprettet ektepakten bodde de sammen på eiendommen U og det var et meget godt forhold mellom dem. Den bestyrelse og drift som var nødvendig for den felles bolig, må det antas ble foretatt av begge som vanlig mellom ektefeller. I 1953 var dr. A, som da gikk i sitt

Side:939

80. år, klar over at han ikke hadde så svært lenge igjen å leve, og han var klar over at hans hustru, som var atskillig yngre, høyst sannsynlig ville overleve ham. Likegyldig om det var ham eller konen som sto som den formelle eier av den felles bolig, måtte han gå ut fra at hans siste år ville forløpe på akkurat samme måte. Men han ønsket å sikre at hans kone fikk beholde hjemmet når han falt fra, noe som arvelovens pliktdelsregler, hvis intet ble gjort, kunne stille seg hindrende i veien for.

På denne bakgrunn finner retten det ganske klart at motivet, og det eneste motiv, for ektefellenes opprettelse av ektepakt i 1953, var å komme frem til en ordning vedrørende eiendommen som skulle få realitet etter A's død. Det viste seg da også at skjøtingen ingen forandring medførte for disponeringen over huset. A skrev sin selvangivelse som før, og selv om A, som fruen har forklart, for spøk kunne si: «At nu måtte hun få tak i rørlegger nu da hun eide huset,» kan det ikke antas at dette innebar noen realitet. Etter de foreliggende opplysninger må retten således legge til grunn at opprettelsen av ektepakten ikke har hatt noen praktisk betydning så lenge A levet.

En disposisjon, med det formål og med de rettsvirkninger som ovenfor er beskrevet, finner retten, på grunnlag av den teori og den praksis som foreligger, å måtte karakterisere som en dødsdisposisjon, der rammes av arvelovens §65. Forat en gavetransaksjon skal stå seg i relasjon til arvelovens pliktdelsregler, må det kreves et visst minimum av gjennomføring, den formelle skjøting kan iallfall alene ikke være nok (jfr. Knoph: Arverett side 227). Men i foreliggende tilfelle er det ingen realitet i skjøtingen. Nå er retten klar over at når det gjelder overdragelser mellom ektefeller kan en «gjennomføring» lett virke krampaktig, men nettopp i slike tilfelle ligger det nær å foreta «overdragelser» som ikke er alvorlig ment, men som er maskert som livsdisposisjoner for å komme utenom kompetansereglene. «Livsarvingene har krav på vern mot at man på denne måte tilføyer dem materiell urett. Og er man i tvil, er det mindre betenkelig å ofre hensynet til en gavemottaker, enn hensynet til livsarvingene.» Retten vil slutte seg til disse uttalelser av C. J. Arnholm i T. f. R. 1949 45, og finner at foreliggende ektepakt må betraktes som en disposisjon mortis causa.

Retten antar videre at også domspraksis støtter det resultat man her er kommet frem til. Det vises særlig til dommer i RG-1954-134 og Rt-1915-381 som gjelder nær beslektede tilfelle hvor ektepakter ble kjent ugyldige. Det finnes riktignok 2 dommer inntatt i Rt-1930-876 og Rt-1955-68, som synes å gå i motsatt retning, men de faktiske omstendigheter var her andre. I den første av disse dommer var det ytet et visst vederlag, og i den siste dom var situasjonen den at datteren som overtok eiendommen faktisk drev den, noe hun lenge hadde gjort. Dette var en oppgave foreldrene, hensett til deres høye alder, ikke kunne klare uten annen hjelp. Da skulle det ikke komme datteren til skade at hun allerde drev gården. Dessuten var her overdragelsen markert i regnskapsførselen.

Men i begge de ovennevnte dommer hvor disposisjoner ble godkjent, var forholdet at dette resultat representerte den eneste rimelige løsning av konflikten. I dommen av 1915 var en overdragelse gjort for å hindre at sønnen, som var forkommen av drikk, skulle få gården. Den gikk til

Side:940

2 sønnedøtre, og forble således i slekten. Hva angår saken fra 1955 var forholdet der at datteren, som i en årrekke hadde drevet gården på en utmerket måte, fikk seg gården overdradd til fortrengsel for 2 brødre som foreldrene med god grunn ikke stolte på. Om formålets betydning i slike saker vises ellers til Arnholm i T. f. R. 1949 45.

I foreliggende sak er det på det rene at det var et godt forhold så vel mellom A og hans hustru, som mellom A og saksøkeren. Da fru A giftet seg med avdøde, brakte hun intet med seg inn i fellesboet, og selv om de begge senere, hver på sin kant, arbeidet for å forøke boet, må det antas at det meste av verdi er brakt inn i fellesboet av A. Saksøkeren representerer her slekten A, og det ligger ikke noe ubillig i at han gjerne ønsker at farens del av eiendommen og innbo skal gå inn i boet. Blir dette resultatet, har allikevel gjenlevende ektefelle en meget sterk stilling på skiftet, jfr. skiftel. §63. Til slutt vil retten i denne vurdering peke på at det synes som hele overdragelsen er skjedd i stillhet, og retten kan ikke forkaste saksøkerens påstand om at han ikke fikk kjennskap til den før på begravelsesdagen. Som en konklusjon av disse betraktninger kan det sies at det i denne sak ikke, som i de 2 ovenfornevnte dommer, er sterke rimelighetsgrunner som taler for å opprettholde disposisjonen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Knut Løken og Harald Loe og sorenskriver Toralf Hald):

- - -

Lagmannsretten vil først bemerke om familieforholdene at D, som ble adoptert av avdøde i 1920 mens han var enkemann, ikke senere er adoptert av den ankende part. Det er heller ikke etter de endringer adopsjonsloven har gjennomgått, truffet noen ny bestemmelse om D's adopsjonsrettslige stilling. Hennes arverett er derfor fremdeles regulert ved den eldre §14 i adopsjonsloven av 2. april 1917 nr. 1. D er født i 1917.

Om boets stilling er det uimotsagt opplyst av ankemotpartens prosessfullmektig under ankeforhandlingen at den omtvistede eiendom, som ble kjøpt i 1940 for kr. 21 000, nå er verd ca. 40-50 000 kroner. Utenom ektefellene A's leilighet er det i huset også en annen leilighet som har vært bortleiet for en årsleie på kr. 378. Innboet og løsøret er ikke særlig verdifullt. Verdien er anslått til 5-6 000 kroner. Etter at begravelsesomkostninger er dekket er det i boet i behold kr. 24 200 i likvider som skriver seg fra bankinnskudd og livspoliser.

Lagmannsretten er enig med skifteretten i at den nye ektefellelovs §45 annet ledd ikke avskjærer bruken av arvelovens §65 på rettshandler mellom ektefeller. Riktignok er det så at den nye ektefellelov ikke inneholder noen tilsvarende henvisning til arvelovens §65 for gaver mellom ektefeller slik som loven om ektefellers formuesforhold av 1888 inneholdt i §30. Men denne bestemmelse i den gamle ektefellelov var ansett uttalt til overflod, se Scheel: Om ektefellers formuesforhold, utgave 1892 191. Det som er bestemt ved den nye ekteskapslovs §45 annet ledd er at en opprettet ektepakt er bindende for ektefellene selv og deres arvinger uten tinglysing, jfr. samme lovs §46 første ledd og utkast til lov om ektefellers formuesforhold side 120.

Lagmannsretten er enig med skifteretten i at det som er avgjørende

Side:941

for sakens utfall er om overdragelsen av den faste eiendom U med inventar og løsøre ved ektepakt av 1. august 1953 var gjennomført mens distriktslege A levet, eller om den gave ektepakten innholder ikke var fullbyrdet ved distriktslege A's død.

Lagmannsretten - flertallet bestående av lagdommer Loe og sorenskriver Hald - er i dette spørsmål kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det alt vesentlige henholde seg til dennes begrunnelse. I tilknytning til denne skal man bemerke:

Etter de forklaringer som er avgitt av fru A og ekteparet C (hennes bror og svigerinne), må det ansees på det rene at avdøde distriktslege A i flere år før 1953 har overveiet å føre ektefellenes faste eiendom U g.nr. 13 b.nr. 170 i X over til hustruen som hennes særeie. Først ved ektepakt datert 1. august 1953 og skjøtning av samme dato ble slik overføring imidlertid foretatt. Dr. A var født xx.xx.1873 og på det tidspunkt altså nær 80 år, mens hustruen som er født xx.xx.1889 således var 64 år. Det var da en betydelig aldersforskjell mellom ektefellene. For den erfarne lege A har det ganske sikkert stått klart at hustruen etter all menneskelig beregning ville overleve ham med mange år, og at han - selv om han fortsatt var frisk - etter sin alder ikke kunne påregne å leve så lenge. At A, etter å ha ventet i flere år, på det tidspunkt realiserte sin tanke om å overføre eiendommen til hustruen, indiserer at det skjedde med tanke på å sikre hustruen etter hans død. At dette har vært motiveringen styrkes også av svogeren skipper C's forklaring om at dr. A under et besøk i Harstad sommeren 1953 uttalte, at han var skuffet over «noen arvegreier innenfor familien» og så ville føre eiendommen over på hustruen. Det er riktignok noe uklart hva dr. A for så vidt kan ha siktet til. Etter den forklaring adoptivdatteren, frk. D har gitt har faren vært skuffet over at hun i motsetning til dr. B ikke hadde fått arv etter 2 tanter (visstnok søstre av hans første kone). Hvordan dette enn har hengt sammen, er imidlertid i og for seg uten interesse. Dr. A's uttalelse til C viser iallfall at arvemessige hensyn synes å ha virket inn ved overføringen til hustruen av eiendommen med innbo og løsøre. Hustruen har ingen livsarvinger og vil således fullt kunne disponere testamentarisk over sin formue, herunder eiendommen.

Etter de foreliggende opplysninger har overføringen av eiendommen ikke medført noen realitet for noen av ektefellene mens A levet. De fortsatte å bo på eiendommen og i fellesskap å disponere den og ta seg av vedlikehold etc. Et moment er her de fremlagte selvangivelser for 1953-56 som viser at eiendommen med innbo og løsøre fortsatt er oppført som tilhørende dr. A. Det er riktignok så at ektefellene ble lignet under ett, og at det skattemessig ikke har spilt noen rolle hvem av ektefellene eiendommen tilhørte. Når man tar i betraktning at selvangivelsene er meget nøyaktig utfylt, hadde det vært naturlig at det var opplyst at hustruen eiet eiendommen med innbo dersom ektefellene hadde ment at dette var tilfellet. Det er således på selvangivelsenes side 1 angitt at hustruen har egen inntekt oppført under post 19 (pensjonsinntekt), mens spørsmålet om hun har formue står ubesvart.

Lagmannsretten skal til slutt bemerke at den ved dr. B's forklaring anser det på det rene at han ikke har fått vite om at eiendommen med innbo og løsøre var overført til stemoren før etter farens død. Dette er

Side:942

ganske påfallende, idet det hadde vært jevnlig kontakt mellom ham og foreldrene, og forholdet hadde alltid vært godt. Faren hadde vært kjekk helt til det siste, og har ikke mens han levet hatt behov for å avlaste seg for ansvaret for eiendommen. Hadde så vært tilfellet, hadde det vært naturlig at han hadde fortalt sønnen dette. Også farens unnlatelse av å holde sønnen underrettet mens adoptivdatteren hadde fått vite om overføringen, indiserer at overføringen har tatt sikte på å regulere forholdene etter dr. A's død.

Lagmannsretten finner at saken har frembudt slik tvil at fru A har hatt fyldestgjørende grunn til også å se lagmannsrettens dom i saken. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes derfor ikke, jfr. tl. §180, 1. ledd sammenholdt med §172 annet ledd. Man er for øvrig enig i skifterettens omkostningsavgjørelse.

Rettens formann, lagdommer Knut Løken, er kommet til et annet resultat enn skifteretten og flertallet og skal bemerke:

Jeg finner ikke grunnlag for å anta at den gaverettshandel mellom ektefellene som ektepakten av 1. august 1953 inneholder ikke er gjennomført mellom ektefellene mens distriktslege A levet. Ektepakten er - hva som ikke er foreskrevet for at den skal være bindende mellom ektefellene og deres arvinger - tinglyst den 7. august 1953. Til overflod er det også for den faste eiendom utstedt særskilt skjøte som også er tinglyst 1. august 1953. Overdragelsen er således mer enn tilstrekkelig formelt markert.

Det er ikke noe uvanlig forhold at en eiendom som tjener til ektefellers fellesbolig og det innbo og løsøre som finnes i hjemmet overføres til særeie for hustruen. Det skyldes mange ganger alene den nære tilknytning til hus og hjem som en hustru i alminnelighet har. Medvirkende til en slik transaksjon kan også være at hustruen som regel er den inntektsmessig sett svakeste part av ektefellene. Det ligger ikke noe urimelig og heller ikke noe illojalt i forhold til livsarvingen eller adoptivdatteren i, at distriktslege A og fru A overførte den faste eiendom - som de hadde hjemmel til i fellesskap - og det felles inventar og løsøre til fru A som særeie. Etter den oppgave over verdiene i boet som er gitt under ankeforhandlingen dreiet det seg her om en ganske alminnelig bolig og ganske alminnelig løsøre, som bortsett fra noen få enkeltgjenstander ikke har noen særlig betydning for familien for øvrig utover selve den økonomiske verdi. Det fremgår også av den gitte oppgave over boet at distriktslege A etter overdragelsen hadde ikke ubetydelige midler tilbake til egen rådighet, idet det av de oppgitte likvide verdier på kr. 24 200 alene er et bankinnskudd på kr. 3 416 som fru A hadde rådighet over i fellesboet.

Distriktslege A var ved opprettelsen av ektepakten en frisk mann. Det kan for så vidt vises til at han omkring den samme tid gjennomførte en ferierelse til Spania. Hans hustru var 16 år yngre enn ham og ville etter menneskelig beregning komme til å overleve ham. Etter forsikringsselskapenes statistikk vil den ytterligere levealder for en mann på hans alderstrinn 79 år være 5 år og ingen kunne med sikkerhet si om ikke han selv kunne komme til å leve lenger og hans kone kunne komme til å dø før ham. Distriktslege A var fullt klar over virkningen for ham av særeiets opprettelse, og det er intet opplyst om at han på noen måte

Side:943

forsøkte å gardere seg mot det. Det foreligger heller ingen opplysninger om at han etter opprettelsen av særeiet, på noen måte har forføyet over særeiemidlene i strid med en fullbyrdet ektepakt.

Jeg finner ikke å kunne tillegge den manglende besvarelse av selvangivelsenes spørsmål om ektefelle som det kreves klassefradrag for har noen formue noen vekt. Dette hadde fru A også allerede før ektepakten ble opprettet i og med at hun da hadde rådighet over halvdelen av fellesboets faste eiendom. Besvarelsen av spørsmålet ble ikke aktuelt alene ved opprettelsen av ektepakten. Besvarelsen av spørsmålet hadde ingen ligningsmessig betydning, og den manglende besvarelse her kan ikke settes opp imot den bekreftende besvarelse av selvangivelsenes spørsmål om hustruen hadde noen inntekt. Her innløp det til ligningsvesenet oppgaver over inntekt i fru A's navn og det var av betydning for ligningsarbeidet å gi besvarelsen.

Heller ikke legger jeg for avgjørelsen av spørsmålet om gaverettshandelen var fullbyrdet eller ei noen vekt på at det etter ektepaktens opprettelse er innløpet regninger i dr. A's navn for utført arbeid på den faste eiendom. Det vil for disse mindre utgifter ha vært anstaltmakeri å kreve regninger utfylt i fru A's navn.

At også arvemessige hensyn kan ha spillet inn ved opprettelsen av ektepakten anser jeg ikke for usannsynlig, men gaverettshandelen blir ikke av den grunn ugyldig om den antas gjennomført. Den påberopte uttalelse av vitnet C om at avdøde var skuffet over «noen arvegreier innenfor familien», tillegger jeg ingen betydning for opprettelsen av ektepakten eller dennes gyldighet som en rettshandel inter vivos. Var avdøde skuffet over at hans adoptivdatter ikke hadde tatt arv etter hans første hustrus familie, hadde det vært andre og mer adekvate måter å regulere adoptivdatterens adgang til fremtidig arv på, enn å opprette særeie for den annen hustru, hvis arving adoptivdatteren ikke er.

Heller ikke tillegger jeg det noen vekt for avgjørelsen av om gaverettshandelen er fullbyrdet eller ei, at avdøde gjennom flere år tenkte på ved ektepakt å opprette særeie for sin hustru. Dette forhold viser bare at spørsmålet om opprettelse av særeie var gjennomtenkt, og erfaringen viser at det for mange mennesker er et tiltak å få gjennomført opprettelsen av et dokument som de lenge har bestemt seg for.

Jeg er enig med flertallet i at det ikke er noen grunn til å betvile ankemotpartens forklaring om at han ikke fikk rede på ektepakten før etterat hans far var død. Men om det ikke foreligger noen opplysninger om at forholdet mellom ankemotparten og hans far og stemor ikke har vært godt, så foreligger det heller ikke noen opplysninger om en stadig omgang mellom dem. Jeg finner intet påfallende i om en mann i distriktslege A's stilling og av hans generasjon har ment seg ubeføyet til å fortelle sin sønn av første ekteskap om det opprettede særeie for hans annen hustru. Det kan etter min mening ikke herav sluttes noe om hvorvidt gaverettshandelen i ektepakten var gjennomført mens distriktslege A levet eller ei.

Den gamle regel i N.L. 5-4-3 om at gaver mellom ektefeller kunne angripes av livsarvinger ble opphevet ved ektefelleloven av 1888. Gaver mellom ektefeller er etter den tid bindende for livsarvinger når ektepakts form er benyttet. Foreligger ikke holdepunkter for å anta at gaven

Side:944

ikke er fullbyrdet i og med at alle normale skritt til fullbyrdelsen er tatt, må det legges til grunn at fullbyrdelse er skjedd. Giverens alder er i dette tilfelle ingen slik omstendighet alene. Noen aldersgrense for å gi gaver finnes ikke. Har giveren påtatt seg en gaves følger i levende live, er gaven bindende også for hans arvinger, selv om hensynet til hvem som skal bli sittende med eiendeler etter giverens død, har spillet inn ved ytelsen av gaven og opprettelsen av ektepakten. I det foreliggende tilfelle har følgene av gaven vært til stede for distriktslege A i 4 1/2 år før hans død, selv om han kanskje ikke har følt noen ulempe ved det. - - -