LG-2000-1118

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-02-06
Publisert:	LG-2000-01118
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett nr. 99-02202 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01118 M. Anke til Høyesterett vedr. erstatningsutmålingen nektet fremmet, HR-2001-00546. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00605.
Parter:	A (Forsvarer: Advokat Thomas Randby) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Tore Johan Sørland).
Forfatter:	Lagmann Steinar Trovåg. Lagdommer Terje Einarsen. Sorenskriver Birger Stedal. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §272, §291, §292, §171, §62, Straffeprosessloven (1981) §35, §38, §41, §436, Brannvernloven (1987) §13

Bergen byrett avsa 23. mars 2000 dom med slik domsslutning:

«A, født *.*. 69, domfelles for overtredelse av strl §291, jf §292, strl §272, første og tredje ledd, strl §171 nr 1 og brannloven §13, alt sammenholdt med strl §62, til en straff av fengsel i 2 år. Hun har krav på fradrag for 30 dager utholdt varetekt.

A betaler til Vesta Forsikring AS innen to uker fra forkynnelsen av dommen kr 1.430.347.»

A har anket dommen. Anken er grunnet i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for alle tiltaleposter hun er dømt for, subsidiært i straffutmålingen. Det er dessuten anket over erstatningsfastsettelsen. Anken er ved lagmannsrettens beslutning av 16. juni 2000 henvist til behandling.

Statsadvokatene i Hordaland har deretter fremmet til behandling den samme tiltalebeslutning som var uttatt for byretten.

Tiltalebeslutningen lyder slik:

«I Straffeloven §291, jf. §292

- for rettsstridig å ha ødelagt, skadet, gjort ubrukelig eller forspilt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, idet skadeverket anses som grovt, særlig fordi skaden er betydelig eller den skyldige vitende har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning hertil:

Onsdag 30. desember 1998 om kvelden i Y i Bergen, alene eller sammen med andre, tente A på egen bolig, tilhørende henne og fraseparert ektefelle B, slik at det oppsto brann med skade taksert til ca kr 1.000.000,-.

II Straffeloven §272, første og tredje ledd

- for i hensikt at han eller andre skulle få utbetalt en forsikringssum, å ha ødelagt eller skadet en forsikret gjenstand, eller på annen måte fremkalt et forsikringstilfelle eller uriktig oppgitt eller gitt utseende av at et forsikringstilfelle var inntrådt, eller oppgitt til erstatning en gjenstand som ikke var forsikret eller ikke var til eller ikke var skadet, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning hertil:

Til tid og på sted som nevnt i post I, i den hensikt at hun selv eller andre skulle få utbetalt en forsikringssum, skadet A den der nevnte bolig ved å forholde seg som der beskrevet. Huset var forsikret hos forsikringsselskapet Vesta Forsikring A/S.

III Straffeloven §171, nr. 1

for mot bedre vitende for påtalemyndigheten å ha anmeldt en straffbar handling som ikke var forøvet, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning hertil:

Onsdag 13. januar 1999 i Bergen, innga A anmeldelse til politioverkonstabel John Kjelstrup, Bergen politidistrikt om tyveri av bl.a et Rolex ur til en verdi av kr 40.000,-, samt to gull og to sølv lysestaker, til tross for at hun selv var i besittelse av uret, og de nevnte lysestaker og andre gjenstander var utlånt til venner av henne.

IV Brannvernloven §13

- hvoretter enhver plikter å vise forsiktighet for å forebygge fare for brann og behandle ild og brannfarlige ting slik at brann ikke lett kan oppstå.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning hertil:

Til tid og på sted som nevnt i post I, forholdt A som der beskrevet med den følge at det oppsto brann med store materielle skader.»

Det tas forbehold om pådømmelse av fornærmedes borgerlige erstatningskrav.

Ankeforhandling er holdt i Bergen i tiden 8. - 23. januar 2001. Tiltalte ga forklaring. Det ble avhørt i alt 34 vitner. Såvel tiltalte som noen av vitnene forklarte seg flere ganger. Vitner med brannteknisk kompetanse påhørte, med partenes samtykke, for en stor del hverandres forklaringer og ble gitt anledning til kommentarer av sider av andres prov hvor det var uenighet. De fikk også høve til å påhøre vitneforklaringer ellers om brannen.

Det er ellers foretatt omfattende dokumentasjon slik rettsboken viser. Lagmannsretten var dessuten på åstedsbefaring. Visse bygningsdeler var tatt ned og ble forevist i retten. Det samme gjelder noe av innboet. Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens utførlige dom.

Lagmannsretten viser til den faktiske beskrivelse som er gitt i dommen og henholder seg til den jf straffeprosessloven §41 tredje ledd.

Lagmannsretten vil nedenfor redegjøre for sitt syn og vurdering i den utstrekning det er nødvendig og på de punkter hvor lagmannsretten har et annet syn eller det kan være behov for presiseringer. Som det fremgår av rettsboken er det ført noen nye vitner med brannteknisk kompetanse. Professor Robert Nilssen ved NTNU og direktør Kjell Schmidt Pedersen ble engasjert av forsvarer i forbindelse med utarbeidelse av anken. I likhet med øvrige vitner med brannteknisk kompetanse, er deres skriftlige rapporter fremlagt.

Under forberedelsen av ankesaken har politiet bedt ingeniørene Conny Ohlsson og Fredrik Jonsson om å utarbeide en uavhengig rapport. Begge har tilknytning til Statens Kriminaltekniska Laboratorium i Linkøping i Sverige. Etter å ha gransket åsted m.v. har de avgitt rapport av 20. oktober 2000. De har dessuten gitt forklaring og tilsvarende kommentert øvriges forklaringer om branntekniske forhold.

I tillegg til dette er det ført noen nye vitner fra Bergen brannvesen, bl.a røykdykkerne med sin leder, som gikk inn i huset.

Tiltalte A (tidligere også A) er født *.*. 1969, bor X, og er amerikansk statsborger. Hun oppgir å være student og har forsørgelsesbyrde for en datter, C. Hun har vært gift med barnets far, B, men de er nå skilt. Hun er uten inntekt og formue. Hun er tidligere straffet i USA, men er ustraffet i Norge.

Hun erkjente seg ikke straffskyldig.

Foranlediget av prosedyren er det nødvendig kort å nevne de beviskrav som gjelder i straffesaker.

Påtalemyndigheten har bevisbyrden for tiltaltes skyld. Dommerne skal på bakgrunn av de bevis som er ført være sikker - overbevist om - tiltaltes skyld. Foreligger rimelig og forstandig tvil, skal den føre til frifinnelse. Kravet er av Slettan og Øie i deres bok om Forbrytelse og straff utformet slik: «Dommeren kan altså bare straffedømme hvis han er sikker på at den tiltalte er skyldig. Det kreves «fullt bevis» for domfellelse, som det heter i Rt-1978-884, men absolutt visshet forekommer sjelden eller aldri i det virkeliges verden.

En helt teoretisk tvil - den tvilen som består i at en alltid kan ta feil - er ikke nok til å utelukke domfellelse. ....I uttrykket «rimelig tvil» ligger det følgelig at tvilen må være fornuftig.... - Hvis det praktisk sett ikke kan være tvil om at tiltalte er skyldig, kan han dømmes.»

Tidligere ble beviskravet til straffeskyld ikke sjelden formulert som «en inntil visshet grensende sannsynlighet». Når slik overbevisning - uten rimelig tvil - foreligger hos den enkelte dommer, vil variere, jf Andenæs, Norsk straffeprosess I s. 167.

I straffesaker gjelder prinsippet om fri bevisbedømmelse hvoretter det skal finne sted en totalbedømmelse av bevisene som må sees i sammenheng.

Innen retten foreligger uenighet i bedømmelsen av samtlige tiltaleposter. Det er naturlig å behandle tiltalens post I, II og IV samlet.

Den samlede lagmannsrett legger følgende til grunn som bevist:

Onsdag 30. desember 1998 kl. 22.58 ble det meldt om brann i Y. Brann ble meldt av naboene i Z.

Som det fremgår av byrettens dom er Y og Z en vertikaltdelt enebolig med to leiligheter. Leilighetene er innvendig skilt med en murvegg fra kjeller til loft. I tiden like før brannen ble oppdaget var D som bodde i Z sammen med sine to sønner, i ferd med å skulle steke pizza til familien. Da hun var ute på kjøkkenet for å sette pizzaen i stekeovnen, merket hun en ukjent og rar lukt når hun befant seg midt i kjøkkenet. Når hun gikk litt til siden for midten, merket hun ikke denne lukten. Hun gikk tilbake til stuen og satte seg til å strikke. Etter en stund gikk hun tilbake for å sjekke hvordan det gikk med stekingen av pizzaen. Da hun kom ut på kjøkkenet, merket hun fortsatt den helt spesielle lukten sentralt i kjøkkenet. Hun gikk da inn på eldste sønnens soverom, som ligger nærmest Y og så en ubestemmelig dis i rommet. Hun ba sønnen om å sjekke panelovnen på rommet. Han gikk inn på rommet og hørte knitring fra nabohuset. Han gikk ut terrassedøren på baksiden og konstaterte at det var brann i Y. På dette tidspunkt var vindusrutene i tilsvarende terrassedør i Y knust, og flammene kom ut rutene og bredte seg oppover bordkledningen mot kisten. D konstaterte også flammene. Brannen ble deretter varslet av E. Det er en viss uenighet mellom mor og sønn om hvor lang tid det tok før det ble ringt til brannvesenet. Dette er uten betydning. Lagmannsretten legger til grunn at den lukten som D kjente på kjøkkenet var brannlukt eller lukt fra branngasser. Det er ikke mulig eksakt å fastslå tidspunktet for når hun første gang merket denne lukten. Det legges til grunn at klokken da var ca 22.50 eller et minutt eller to nærmere 22.58. Lagmannsretten legger derfor til grunn at det på dette tidspunkt var brann under utvikling i TV-stuen i Y.

Vakthavende leder for Bergen brannvesen, sjefsingeniør Skaalvik, befant seg i sin bolig på motsatt side av Bergensdalen. Han får varsling om brann samtidig som den blir meldt til telefonsentralen på Bergen brannvesen. Ca. kl. 23.00 kunne han konstatere fra sin bolig røyk og ild fra det aktuelle huset. Det er å bemerke som nevnt at TV-stuen er på baksiden av Y mot Æ. For at det skal være mulig å se flammer fra Skaalviks bolig må flammene på dette tidspunkt ha kommet så vidt høyt opp på veggen og mot kisten at flammene var synlig skrått over taket.

Det ble foretatt utrykning såvel fra Årstad brannstasjon som hovedbrannstasjonen i Bergen sentrum. Mannskaper fra Årstad brannstasjon kom først fram. Med bakgrunn i de forklaringer som er gitt om avstand, hastighet m.v. legges til grunn at brannvesenet kom til stedet kl. 23.04 og at det var brann på baksiden av huset. Det ble foretatt slangeutlegg og det første røykdykkerlaget gjorde seg klar for førsteinnsats. Kort tid etter kom røykdykkerlag nr. 2 fra hovedbrannstasjonen i sentrum. Røykdykkerlag 1 åpnet terrassedøren og slo flammene umiddelbart ned. Klokken var da 23.08 - 23.10. Brannmannskapene har selv ansett branninnsatsen som meget vellykket. Det ble brukt forholdsvis lite vann og bekjempelsen var særdeles effektiv. Deretter ble det foretatt rutinemessig etterslukking, inspeksjon, sikring av boligen m.v. og brannmannskapene kunne returnere fra stedet ca tre timer senere.

Lagmannsretten finner bevist at en av lenestolene av brannvesenet ble satt utenfor huset i forbindelse med branninnsatsen. Stolen var utbrent med unntak av stolbena da den ble funnet av politiet.

Y var eid av ekteparet A og B. B hadde flyttet ut fra boligen ca ett års tid tidligere. A bodde i huset sammen med datteren C I julehelgen og romjulen hadde hun besøk av to venninner, finsk statsborger F og G. A var 28. desember 1998 blitt kjent med H. Han oppholdt seg mye i huset i tiden fram til brannen - også brannkvelden. A, hennes to venninner og datteren skulle den 30. desember 1998 reise med nattoget fra Bergen til Oslo. Nattoget går kl. 23.00. Formålet med turen var å feire nyttår sammen med As søster i Oslo, I. Etter nyttårsbesøket skulle tiltalte og hennes datter samt G returnere til Bergen, mens F skulle reise videre til Finland. Det er også klarlagt at A og datteren skulle reise til USA 15. januar 1999.

I løpet av 30. desember 1998 ble det bestemt at H skulle kjøre de fire til jernbanestasjonen i Bergen sentrum. Det legges til grunn at H først kjørte G, F og datteren C samt en god del bagasje til jernbanestasjonen. Det er på det rene at kjøreturen tar mellom 5 og 10 minutter avhengig av trafikk og ventetid i lyskryss m.v. H hjalp de tre med bagasjen på jernbanestasjonen og returnerte deretter til boligen i Y. Det er anslått at hele turen tok ca en halv times tid. Det er uklart eksakt når H returnerte til Y. Mest sannsynlig returnerte han i tiden mellom klokken 22.00 - 22.15. Da han kom tilbake til boligen, har han forklart at det var mørkt i huset og han måtte rope på A som da befant seg i første etasje i huset. Hun ville at de skulle ha sex og det ble til at de gikk på soverommet. Etter dette gikk hun opp i husets annen etasje. Hun kom tilbake og de snakket sammen i hallen. Han fikk noen gaver hos henne og han noterte ned noen telefonnr. m.v. Han har i lagmannsretten forklart at han var klar over at de hadde det travelt dersom de skulle rekke å være til jernbanestasjonen til kl. 22.45. Han er usikker på hvorfor tidspunktet 22.45 var spesielt viktig. De to venninnene og barnet ventet på tiltalte på jernbanestasjonen, men hun dukket ikke opp til den tiden hun kunne ventes. Etter hvert ble de urolige for hva som kunne ha skjedd. Avgangstiden for toget nærmet seg. G ringte flere ganger til tiltaltes mobiltelefon uten å få svar. Han la også igjen en beskjed kl. 22.41. Kort tid etterpå ringte A og sa at hun straks var framme. Etter at H hadde stanset bilen utenfor jernbanestasjonen, løp tiltalte inn i avgangshallen. Lagmannsretten legger til grunn at klokken da var ca 22.45, men den kan ha vært noen minutter mer. Det betyr at tiltalte har reist fra boligen i A ca kl. 22.40, men det kan ha vært noen få minutter før dette tidspunkt.

Den samlede lagmannsrett er således kommet til at fra tiltalte reiste fra boligen til brannen ble merket første gang av D var det gått 10 minutter, maksimum et kvarter.

Når det gjelder selve brannårsaken har lagmannsretten delt seg i et mindretall og et flertall.

Mindretallet (lagdommer Terje Einarsen og meddommerne Kurth Ystebø og Torhild Borge) kan ikke finne bevist ut over enhver rimelig og fornuftig tvil at det foreligger en påtent brann. De tre dommerne - heretter benevnt det bestemmende mindretall - jf straffeprosessloven §35 første ledd, kan for sitt vedkommende ikke se bort fra at brannen skyldes slik elektrisk årsak som redegjort for av pensjonert politiførstebetjent Øyvind Torkildsen og pensjonert spesialingeniør Bjørn Palmer Hansen. For lagmannsretten har deres syn blitt atskillig utdypet og støttet av direktør Kjell Schmidt Pedersen og professor Robert Nilssen.

Disse sakkyndige vitnene mener at brannen mest trolig har startet ved to koblingsbokser i TV-stuens nordvestre vegg. Det legges til grunn at det er enighet mellom samtlige med brannteknisk kompetanse at brannen har startet i TV-stuen i annen etasje i området ved den nordvestre veggen.

Veggkonstruksjonen fra ytterst til innerst består av følgende elementer:

Kledningsbord, stenderverk fylt med isolasjon, reflekspapp, 12 1/2 mm furupanel, huntonittplater og to lag vinyltapet. I hjørnet med vestre vegg er det innfelt to metall veggbokser, hvorav den ene var tom. Det legges til grunn at den venstre av de to veggboksene hadde rørgjennomføring mot taket og videre mot sikringsskapet. Rørforbindelsen sto imidlertid ikke i kontakt med sikringsskapet i husets første etasje idet forbindelse var kuttet noen meter før selve skapet. Veggboksen var som nevnt tom. Mest tenkelig er det at boksen i sin tid var ment til skjult ledningsfremføring for telefon. I høyre veggboks var det elektriske kabler til sikringsskapet. Det er på det rene at ledningene i høyre veggboks er uten betydning som brannårsak og at ledningsnettet til denne boksen ikke er nevneverdig affisert av brannen. Det bestemmende mindretall kan for sitt vedkommende ikke se bort fra at det har vært en jordfeil i huset og at strøm på avveier har gått gjennom aluminiumsfolien på reflekspappen og at denne har vært i kontakt med venstre koblingsboks. Det bestemmende mindretall ser ikke bort fra at det har oppstått en såkalt overgangsmotstand mellom reflekspappen og venstre koblingsboks og at det har funnet sted en varmeutvikling som har vært så vidt sterk at den har antent brann like før eller idet reflekspappen smeltet som følge av overopphetning. Brannen har deretter utviklet seg fra innerst ved koblingsboksen og ut mot pappen på grunn av undertrykket i rommet nede ved golvet. Etter det bestemmende mindretalls mening kan det derfor ikke ses bort fra at brannen har utviklet seg videre via antennelse av vinyltapetene og i rommet.

Det bestemmende mindretall konstaterer at det på flere vesentlige punkter foreligger motstridende sakkyndige vurderinger av brannårsaken. Dette gjelder både med hensyn til sannsynligheten for en elektrisk brannårsak i boligen og med hensyn til fortolkningen av den etterfølgende brannutviklingen (brannbildet).

Etter det bestemmende mindretalls oppfatning hefter det usikkerhet ved flere av komponentene i teorien om elektrisk brannårsak.

På den annen side er det også enkelte svakheter ved politiets teori om at brannen startet ved at siktede tente på den lenestolen som senere ble fjernet fra TV-stuen under slukningsarbeidet. Det bestemmende mindretall finner ikke bevist at den aktuelle stolen (med unntak av stolbena) var helt utbrent da den ble fjernet av brannfolkene.

Under forhandlingene for lagmannsretten har det vært enighet om at den eldre skinnstolen med lett antennelig og brennbar innmat, vil være fullstendig utbrent (med unntak av stolbena) etter ca 10 minutter, senest etter 15 minutter. Dersom brannen startet ved forsettlig antennelse av stolen, slik påtalemyndigheten hevder, ville man derfor ha forventet at denne stolen var helt utbrent da brannfolkene rykket inn i TV-stuen 23.08 - 23.10. Det bestemmende mindretall er ikke sikker på at så var tilfelle. Stolen kan ha blitt fjernet nettopp fordi det var fare for at gjenværende deler av stoffet i stolen fortsatt kunne brenne. Det vises til vitneforklaringer fra sjefsing. Skaalvik og brannkonstabel Madsen. De bekreftet at dette kan ha vært grunnen til at stolen ble tatt ut av TV-stuen. Den kan imidlertid også ha blitt fjernet fordi den sto i veien. Siden brannfolkene først ble spurt om dette under forhandlingene for lagmannsretten to år etter brannen, og nå ikke husket konkret hvorfor stolen ble fjernet, har det ikke blitt brakt full klarhet i de faktiske forhold på dette punkt.

Etter det bestemmende mindretalls oppfatning er heller ikke det etterfølgende brannbildet nødvendigvis uforenlig med en elektrisk brannårsak, hvoretter den omtalte skinnstolen i så fall trolig først tar skikkelig fyr like før eller omtrent samtidig som naboene oppdaget flammene.

Også på enkelte andre punkter i saken vurderer det bestemmende mindretall bevisene til dels annerledes enn flertallet, uten at det av hensyn til resultatet er funnet nødvendig å utdype dette nærmere.

På denne bakgrunn er de øvrige indisier som peker i retning av påsatt brann etter det bestemmende mindretalls oppfatning ikke så sterke at det kan ses bort fra en elektrisk brannårsak som forklart foran.

Lagdommer Einarsen har i forhold til tiltalens post II, jf. byrettens dom s. 16, vurdert om tiltaltes handling i tiden etter brannen rammes av straffeloven §272 første ledd 2. pkt. 2. alt., idet det etter hans mening foreligger bevis for at flere gjenstander som er oppgitt til erstatning til forsikringsselskapet ikke befant seg i huset under brannen. Det gjelder blant annet Rolexklokken og diamantringen. Slik gjerningsbeskrivelsen i tiltalen er utformet og slik saken har vært prosedert for lagmannsretten, er det etter hans mening ikke tilstrekkelig grunn til å gå inn på spørsmålet, jf straffeprosessloven §38. Spørsmålet er av aktor og forsvarer ikke nærmere belyst under prosedyren og retten har ikke av eget tiltak reist spørsmålet om straffeloven §272 er anvendelig selv om det ikke finnes bevist at tiltalte har forårsaket brannen.

Etter dette må tiltalte følgelig frifinnes for tiltalens post I, II og IV.

Fire av lagmannsrettens dommere (lagmann Trovåg, sorenskriver Stedal og meddommerne Løland og Sandahl) finner etter en totalvurdering av bevisene at tiltalte har forholdt seg i samsvar med tiltalens post I, II og IV. Disse dommere kan i det vesentlige slutte seg til byrettens premisser om hendelsesforløpet med noen reservasjoner. Disse dommere finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå på hvilken måte tiltalte har antent brannen, men slutter seg til de to svenske vitner med brannteknisk kompetanse, ingeniør Conny Ohlsson og branningeniør Fredrik Jonsson. I deres skriftlige erklæring heter det blant annet:

«SAMMANFATTNING

Brandbilden talar för att primärbrandområdet finns i TV-rummet i det område där fåtøljen ( Den stolen som ble båret ut etter at brannen var slukket - lagmannsrettens bemerkning) 1 varit placerad. Det kraftigt brandskadade området på norra väggen (i figur 2 benämnt «B») bedøms ha uppkommit på grund av strålningsvärme från brand i fåtøljen (stol) 1.

I TV-rummet har en fullt utvecklad rumsbrand förekommit. De högt belägna skadorna på apparaterna i rummets södra del synes ha uppkommit p g a strålningsvärme.

Fästena til högtalaren 2 hade brunnit av. Detta torde ha medfört att en varm, eventuellt brinnande, högtalare rasat ned till golvet. Strålningsvärmen från högtalaren 2 synes därvid ha varit upphovet till att et brand-V uppkommit på väggen (skadan «C» i figur 2).

På samma sätt kan mycket väl brand från högtalaren 1 ha bidraget till att brand-V «A» i figur 2 har uppkommit. Högtalaren 1 var betydligt mer brandskadad än högtalaren 2. Detta överensstämmer med skadorna «A» och «C» på väggen.

Strålningsvärme från branden i högtalaren 1 kan mycket väl ha orsakat skador på panelen vid den vänstra kopplingsboxen. Då denna box saknat täcklock (enligt uppgift) är det troligt att brandgaser och värme trängt in vid denna box, och därvid orsakat kraftigare brandskador där än vid den intilliggande kopplingsboxen. Det svarta, enligt polisens foton, på reflexpappen bedöms vara sotavsättningar.

Det synes ej troligt att felstrømmar till jord invid den vänstra kopplingsboxen orsakat branden.

SLUTSATS

Brandbilden talar för att primärbrandområdet finns i TV-rummet och där i området vari fåtöljen (stol) 1 varit placerad.

Brandorsaken har inte gått att fastställa, men någon naturlig tändkälla har ej kunnat konstateras i detta område.

Disse sakkyndige vitner med brannteknisk kompetanse har om elektrisk årsak blant annet uttalt:

«En brandorsaksteori har tidigare framlagts av andra experter. Den innebar att en jordfelsström via reflexpappen orsakat en punktvis överhettning vid den vänstra kopplingsboxen. En jordfelsström orsakad av ett fel i fastigheten torde dock inte ha kunnat bli högre än 30 mA eftersom fastigheten var försedd med en jordfelsbrytare med detta värde. Om jordfelsströmmen underskrider detta värde löser således inte jordfelsbrytaren ut. Det har inte kunnat konstateras att ett jordfel uppkommit före branden. Om en jordfelsström förekommit från ett fasspänningssatt föremål, via ett metallrör och reflexpappens aluminiumfolie till ett annat jordat föremål skulle teoretiskt en överledning med eventuell åtföljande ljusbåge ha kunnat uppstå exempelvis mellan reflexpappens aluminiumfolie och röret/kopplingsboxen. Överledningens övergångsmotstånd måste dock hålla ett värde som inte understiger det värde som ger 30 mA (jordfelsbrytarens brytvillkor). Ett övergångsmotstånd som medför en ström strax under 30 mA kan ge en effektutveckling av ca 4 W. När övergångsmotståndet minskar så att strömmen överstiger 30 mA utlöser jordfelsbrytaren och strömmen bryts, vilket medför att värmeutvecklingen från övergångsmotståndet avstannar. Det är dock under ovanstående premisser mycket svårt att få ett «lagom» högt värde på övergångsmotståndet för att kunna erhålla en jämn och hög värmeutveckling. Om en jordfelsström i detta fall fått till följd att ca 4 W har utvecklats i ett övergångsmotstånd på ett enda ställe, förutsätter det dock att hela spänningsfallet ägt rum här och ej fördelat sig på flera ställen. Om en dylik felström uppstår är ett troligt scenario att en ljusbåge, som har tillräcklig energi för att kunna antända intilliggande brännbart material, kommer att smälta/bränna bort den tunna aluminiumfolien med följd att det avstånd som ljusbågen skall överbrygga blir så stort att ljusbågen dör ut.»

Disse fire dommere i lagmannsretten finner bevist også at det ikke har vært slik feilstrøm til venstre koblingsboks som kunne medføre brann. Det vises her til rapport fra avdelingsleder Kjell Vatne ved BKK av 5.6.00. I tillegg til dette slutter disse fire dommere seg til den vurdering som ble gitt av branningeniør Fredrik Jonsson vedrørende brannskadene rundt og bak koblingsboksen dersom det hadde oppstått brann ved denne koblingsboksen. Disse fire dommere peker på at koblingsboksen er festet på vanlig måte med en tversgående plank i stenderverket. En eventuell ild måtte da ha tatt seg ut til rommet via treverket, huntonittplaten og fram til vinyltapetet. Som fremhevet av branningeniør Jonsson må det legges til grunn at det ville ha vært større brannskader i selve veggen mot panelet rundt veggen dersom brannen hadde oppstått her. Med det brannbildet som foreligger, ikke minst det forhold at det ikke foreligger nevneverdig brannskade fra veggboksene bak stolen og ca 70 - 80 cm opp på veggen, kan det etter en totalvurdering av bevisene utelukkes at brannen har hatt strøm på avveier som årsak. Samtlige vitner med brannteknisk kompetanse er enige om at den maksimale spenning som i tilfelle kunne ha vært i området er 4 watt. Dersom brannen hadde startet med en slik elektrisk årsak, ville brannutviklingen hatt et annet forløp og tiltalte ville ha merket brannen da hun var i annen etasje kort tid før avreise til jernbanestasjonen. Forekomst at brann med slik elektrisk årsak som hevdet på et tilsvarende anlegg med jordet inntakskabel og jordfeilbryter i sikringsskap, fremstår som en teoretisk mulighet uten konkrete holdepunkter. I tillegg til de momenter som er nevnt ovenfor vil disse fire dommere også peke på at det ikke finnes pyrofort trevirke bak eller på baksiden av panelet eller på plankebiten som holder veggboksene på plass eller stenderverket. Disse fire dommere mener at det ikke har vært noe innbrudd i huset etter at tiltalte reiste fra stedet. Innbruddsteorien har for øvrig kommet i bakgrunnen under lagmannsrettens behandling og også det bestemmende mindretall ser bort fra at det har funnet sted noe innbrudd og at brannen kan være forårsaket av innbruddstyv(er).

Disse fire dommere vil for øvrig bemerke vedrørende elektrisk årsak som brannteori. Det er ikke klarlagt om vinyltapetene fullt ut dekket venstre koblingsboks, eller om en eller begge tapetlag bare sluttet seg rundt boksen. Siden koblingsboksen ikke var i bruk, er det mest trolig at i alle fall den ytterste tapeten skjulte den tomme boksen, men i avgjørelsen av straffespørsmålet må det legges til grunn at tapetlagene sluttet seg rundt boksen. Som nevnt var det fra stuen og inn til reflekspappen to lag vinyltapet, huntonittplate med hull for boksen og trepanel med tilsvarende hull. For at ild skal kunne utvikles og vedholdes er det behov for oxygen. Selv om det legges til grunn at vinyltapetlagene ikke dekket venstre boks, vil forekomsten/tilførselen av oxygen være ytterst svak idet det ikke kan anses å ha vært nevneverdig åpning mellom disse fire bygningselementene og koblingsboksen som alle ligger utenfor det stedet hvor det hevdes at det kan ha oppstått en overgangsmotstand mellom reflekspappen og koblingsboksen.

Videre bemerker disse fire dommere at tiltalte har hatt tilstrekkelig tid til å forberede brann mens H var på jernbanestasjonen første gang. Tiltalte har også hatt tid til å antenne brannen før hun selv forlot boligen. Det er påfallende at tiltalte gikk opp i annen etasje i huset for å vaske seg når hun selv hevder at lysene i denne etasjen var slukket, og særlig når det er eget bad i første etasje like ved soverommet som de forut hadde oppholdt seg i.

Hvilket arrangement tiltalte har benyttet for å antenne brannen er det som nevnt ikke mulig eksakt å fastslå. Det er kun gjennom en tilståelse at selve arrangementet og antennelsesmåten vil kunne nærmere klarlegges.

Disse fire dommere finner også bevist at tiltalte bevisst lot lys over vinduene i spisestuen og lys i kjøkkenet være tent. Begge rom vender ut mot bebyggelsen. Tiltalte har benektet at lys var tent. Disse fire dommere legger til grunn med bakgrunn i vitneobservasjoner og avd.leder Vatnes rapport av 13.01.99 at lysene var tent. Formålet kan ikke ha vært annet enn å søke å skjule begynnende ild og det kan ses helt bort fra å være tale om forglemmelse fra tiltaltes side.

Som det fremgår av byrettens dom, har den funnet bevist at brannen ble antent i selve lenestolen i det nordvestre hjørnet i TV-stuen. Som nevnt er det denne stolen branntjenestemennene satte utenfor terrassedøren. Disse fire dommere finner bevist at stolen var utbrent (med unntak av stolbena) da den ble satt utenfor. Det var nødvendig med tilkomst bak stolen til boligens nordvestre hjørne - hvor brannen hadde vært mest omfattende - for å kontrollere at det ikke fortsatt var forekomst av glør m.v. I stuen befant det seg under brannen to slike stoler som var kjøpt på et bruktmarked og trolig ble produsert på 1980-tallet. Stolene var av stresslesstype trukket med skinn og forsynt med særs brennbar polyuretanskumgummi.

Disse fire dommere er enige i at antennelse via et arrangement eller på annen måte mest trolig har funnet sted i stolen. På grunn av blant annet utbrentheten lar det seg som nevnt ikke nærmere fastslås hvordan brannen direkte ble påtent. Disse fire dommere ser det for sitt vedkommende ikke nødvendig ytterligere å gå inn på fremgangsmåten ved selve brannanstiftelsen ut over å anse bevist ut over rimelig og fornuftig tvil at brannen ble påsatt av tiltalte i eller i området ved lenestolen i tiden forut for at hun forlot boligen og etter at H kjørte fra stedet første gang. Det tilføyes at brannen mest trolig ble påtent like før avreisen, men det kan ikke helt utelukkes at arrangementet ble fullført da H var til jernbanestasjonen første tur. Sistnevnte avhenger som nevnt blant annet av hvilket arrangement tiltalte benyttet ved selve brannstiftelsen.

Etter ovennevnte fire dommeres mening foreligger også en rekke indisier både før og etter brannen som med styrke ikke etterlater tvil om at hun tente på huset før det ble forlatt om kvelden. Hennes bevisst uriktige politiforklaringer som vitne og hennes opplysning om at hun befant seg i Oslo da hun vitterlig var i Bergen, er høyst påfallende. Politiforklaringene er bevisst uriktige på punkter av helt vesentlig betydning for etterforskningen. Tiltaltes forklaring er blitt endret når bevisene er blitt for sterke og hennes forklaring fremstår når det gjelder de sentrale spørsmål, som lite troverdig. Disse fire dommere tenker her for eksempel på avreisetidspunkt, hvor forskjellige gjenstander befant seg og som nevnt hvorvidt alle lys var slukket før hun reiste brannkvelden. Når det gjelder indisiene vises til byrettens beskrivelse, som disse fire dommere slutter seg til og anser bevist også for lagmannsretten.

Når det gjelder motivet for brannstiftelsen, legger disse fire dommere til grunn at huset var under salg som ledd i offentlig skiftebehandling og at løsøre skulle registreres. Tiltalte var uten økonomiske midler til å ha en så kostbar bolig. Selv om hun hadde søkt om lån - noe hun fikk avslag på i januar 1999 - ser disse dommere bort fra at hun hadde realistiske planer om selv å kjøpe huset. Det vises også til at hun planla å reise til USA allerede 15. januar 1999 - i en tid da salgsprosessen mest trolig ville skyte fart. Disse fire dommere legger videre til grunn at tiltalte var klar over at bygningen og innboet var forsikret og at hun hadde en blandingshensikt i forbindelse med brannen. Hun hadde således ikke bare hevnmotiv i forhold til B, men også et økonomisk motiv for å anstifte brannen. Det økonomiske motivet kommer også klart til syne i den etterfølgende utvikling.

Disse fire dommere - Trovåg, Stedal, Løland og Sandahl - finner således bevist ut over enhver rimelig og forstandig tvil at tiltalte forsettlig har påtent brann, jf tiltalens post I og IV og også hatt slik hensikt som kreves for domfellelse etter tiltalens post II ved selve brannstiftelsen.

Etter den stemmegivning som foreligger blir tiltalte å frifinne i samsvar med det bestemmende mindretalls oppfatning vedrørende tiltalens post I, II og IV.

Tiltalebeslutningens post III.

Lagmannsrettens flertall (alle unntatt meddommerne Kurth Ystebø og Torhild Borge) mener at tiltalte er skyldig i overtredelse av straffeloven §171 nr. 1.

Flertallet finner at tiltalte i saken innga anmeldelse vitende om at det ikke hadde funnet sted et tyveri. I tapsoppgaven nevnte hun blant annet foruten Rolexuret, også tyveri av en diamantring til en verdi av kr 40.000. Lagmannsrettens flertall finner bevist at hun var klar over at det ikke hadde funnet sted et tyveri. Flertallet viser her til byrettens dom og slutter seg til de vurderinger av bevisene som byretten har foretatt.

Flertallet deler byrettens syn med hensyn til at det ikke foreligger noen straffriende provokasjon. Politiet har riktig nok oppfordret tiltalte til å inngi anmeldelse. Det kan ikke være ulovlig provokasjon å oppfordre til at det inngis en anmeldelse. Tiltalte hadde i avhør med politiet fastholdt teorien om mulig innbrudd og tyveri med etterfølgende brann for å skjule den straffbare handling. Tiltalte var klar over at det ikke hadde vært noe innbrudd i huset og at ikke noe var stjålet, men hun valgte likevel å inngi anmeldelse.

Et mindretall bestående av Ystebø og Borge finner ikke at det foreligger noen falsk anmeldelse. Etter deres mening trodde tiltalte på det tidspunkt anmeldelsen ble inngitt at det kunne ha vært innbrudd i leiligheten og at gjenstandene som hun var eier av, var borte. Det er således ikke tale om noen falsk anmeldelse.

Vedrørende Rolexuret bemerker flertallet:

Det legges til grunn at tiltalte i løpet av den tiden F var på besøk hos henne i julen 1998, viste til F et Rolexur, som tiltalte utga for å være sitt eget. Tiltalte fortalte til F at lenkelåsen til uret var noe defekt. Da politiet etter beslaget foreviste uret til autorisert Rolexurmaker for verdivurdering, kommenterte han straks feilen og reparerte låsen på et øyeblikk. F har uttalt - så vidt forstås også i byretten - at det uret som hun ble vist i lagmannsretten er det samme uret som hun fikk se av tiltalte. Dette uret skal etter de opplysninger som er gitt, tilhøre tiltaltes søster I. Det er hennes ur som ble funnet i A's koffert under ransakingen den 14. januar 1999. Hvorvidt A selv noen gang har vært eier av et eget Rolexur fremstår som tvilsomt.

Rettens flertall finner for sitt vedkommende at det uret som hun meldte stjålet, i virkeligheten befant seg i hennes koffert og ble tatt med av tiltalte før hun forlot boligen brannkvelden.

Rettens flertall er således kommet til at tiltalte har forholdt seg i samsvar med tiltalebeslutningen post III og at samtlige straffbarhetsbetingelser foreligger.

Vedrørende straffutmålingen bemerkes at det må reageres strengt mot at det inngis anmeldelser under en verserende etterforskning slik nærmere beskrevet ovenfor. Det må av allmennpreventive grunner reageres strengt mot anmeldelser som på denne måte tar sikte på å villede politiet i deres arbeid for å klarlegge et saksforhold. Særlig alvorlig er det at den videre etterforskning viste at en rekke av gjenstandene som det her er tale om, kom til rette gjennom politiets ransaking og/eller at lovlydige personer selv meldte fra om at gjenstander som tilhørte tiltalte, ble oppbevart annetsteds. tander som tilhørte tiltalte, ble oppbevart annetsteds. Lagmannsrettens flertall tenker her særlig på opplysningene som ble gitt i byrettens dom og som er bekreftet for lagmannsretten, inntatt i byrettens dom s. 12 annet avsnitt.

Det samme flertall finner at straffen passende kan settes til fengsel i 30 dager som anses sonet ved utholdt varetektsfengsel.

Erstatningskravet.

Lagmannsrettens flertall (Trovåg, Stedal, Løland og Sandahl) viser til sine bemerkninger vedrørende brannen ovenfor.

Lagdommer Einarsen finner at det foreligger klar overvekt av sannsynlighet for at tiltalte har gjort seg skyldig i den brannstiftelsen som omhandlet i tiltalebeslutningen selv om bevisene etter hans mening ikke er tilstrekkelige til domfellelse for disse tiltaleposter, idet han ikke helt kan se bort fra muligheten av strøm på avveier som brannårsak.

Gjeldende rett vedrørende borgerlig erstatningskrav er fremstilt blant annet i NOU 2000:33 - en utredning av professor dr. juris. Jon T. Jonsson. Etter å ha fremstilt gjeldende rett, herunder kravet om såkalt klar sannsynlighetsovervekt for å idømme erstatning, kommer han i sin utredning inn på forholdet mellom det at en tiltalt frifinnes for straff, men dømmes til erstatning. I utredningen heter det blant annet om dette spørsmålet: «Tar en utgangspunkt i de renvaskningsvirkninger en frifinnelse er ment å ha etter gjeldende rett, er risikoen for en uheldig svekkelse ved å ilegge erstatning ikke store. Etter mitt skjønn representerer dagens ordning for å ilegge erstatning i hovedsak en fornuftig avveining av de forskjelligartede og nokså kompliserte hensyn som gjør seg gjeldende, og jeg ser ingen påtrengende behov for reformer i dagens adgang til å idømme erstatning ved frifinnelse. Ordningen med å avgjøre erstatningskrav under straffesaken også om tiltalte frifinnes, er en god ordning som sparer partene og det offentlige for betydelig utgifter og påkjenninger. Ordningen bør snarere styrkes enn nedbygges.»

Etter flertallets mening er det ikke tvil om at vilkårene for å idømme erstatning foreligger selv om det innen retten er uenighet om hvor langt bevisene med hensyn til straffekravet rekker, jf Rt-1999-1363. Det er ikke innsigelser mot de øvrige betingelser for erstatning og erstatningens størrelse. Det gis derfor namsdom til fordel for erstatningskravet.

Mindretallet (Borge og Ystebø) finner at vilkårene for erstatning ikke kan anses å foreligge.

Saksomkostninger

Når det gjelder saksomkostninger, har tiltalte oppnådd en for seg gunstigere avgjørelse ved lagmannsrettens behandling enn ved byretten. Saksomkostninger skal følgelig ikke ilegges, jf straffeprosessloven §436 flg.

Dommen er avsagt med slike dissenser som fremgår av foranstående.

Domsslutning:

1. A, f. *.*..1969, dømmes for overtredelse av straffeloven §171 nr. 1 til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager som anses sonet ved utholdt varetektsfengsel.

2. A frifinnes for overtredelse av straffeloven §291, jf §292, straffeloven §272 første og tredje ledd og brannloven §13.

3. Bergen byretts dom av 23. mars 2000 hva angår erstatningsansvaret i forhold til Vesta Forsikring AS, stadfestes.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.