LG-2000-1379

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-07-31
Publisert:	LG-2000-01379
Stikkord:	Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 00-0511 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01379.
Parter:	Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Victor Westlye, Stavanger). Kjæremotpart: Sandnes Boligbyggelag AL (Prosessfullmektig: Advokat Christian J. Aubert, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Erstad. Lagdommer Noss. Lagdommer Staff
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179

Saken gjelder kjæremål over Stavanger byretts kjennelse hvorved kjærende part i medhold av arbeidsmiljøloven §61, nr. 4, annet ledd ble pålagt å fratre sin stilling under behandlingen av oppsigelsessak.

Sakens bakgrunn:

Kjærende part er født xx.xx.51 og har i 12 år vært ansatt som disponent og daglig leder hos kjæremotparten. Etter at det en tid hadde vært samarbeidsproblemer mellom kjærende part og flere av de øvrige ansatte, sa 7 av de ansatte, herunder 3 avdelingsledere, opp sine stillinger. Kort etter ble kjærende part oppsagt hvoretter 5 av de øvrige meddelte at de trakk sine oppsigelser tilbake.

Ved stevning av 14.4.200 reiste kjærende part sak mot kjæremotparten med påstand om at oppsigelsen skal kjennes ugyldig. Kjæremotparten har påstått seg frifunnet og har samtidig begjært rettens avgjørelse for at kjærende part skal fratre sin stilling under behandlingen av saken.

Stavanger byrett avholdt muntlige forhandlinger vedrørende spørsmålet om fratredelse den 16.6.2000 og avsa den 26.6.2000 kjennelse med slik slutning:

«1. A fratrer sin stilling i Sandnes Boligbyggelag i henhold til arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd, 3. punktum. Fratredelsestidspunktet settes til 31. juli 2000.

2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hovedsaken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd.»

Kjennelsen er vedtatt forkynt av kjærende parts prosessfullmektig den 29.6.2000.

Ved skriv datert 12.7.2000, stemplet inn hos byretten den 13.7.2000, har A erklært kjæremål over byrettens kjennelse.

I kjæremålet anføres det at fra saken kom opp den 2.2.2000 og fram til den 27.3.2000 samarbeidet styret hos kjæremotparten med kjærende part. Styret var innforstått med og hadde akseptert oppsigelser fra syv ansatte, hvorav seks var involvert i konflikten. Oppsigelse fra de seks ansatte var datert i perioden 27.2. - 29.2.2000.

Den 6.3.2000 ble det holdt et møte med de som hadde sagt opp. I den forbindelse konkluderte advokat Kåre Tengs-Pedersen (som representerte styret) og Torgeir Kroken (fra Samvirkeforetakenes Forhandlingsorganisasjon) med at det ikke var grunnlag for å si opp kjærende part. Dette ble meddelt styret som besluttet at kjærende part sammen med styret, skulle arbeide videre med få etablere en ny organisasjon. Kjærende part ble bedt om å redegjøre for hvordan han ville disponere for å ivareta den videre drift av laget. Han ble ikke bedt om å redegjøre for hvordan han ville løse den pågående konflikten. I styrets brev av 6.3.2000 ble kjærende part bedt om å avstå fra samtaler med de ansatte som hadde sagt opp.

I møtet den 6.3.2000 fremkom det for øvrig at flere av de ansatte som hadde sagt seg opp, hadde grunner for dette som ikke stod i sammenheng med konflikten med kjærende part. Dette gjelder Siv Tone Strand, Gro Schei Nielsen, Ernst Nærland og Ragnhild Årrestad.

På dette tidspunkt var styret fullstendig innforstått med 6 + 1 hadde sagt opp og var innstilt på å etablere en ny organisasjon. I brev av 10.3.2000 ble borettslagene informert om arbeidet som pågikk for å få ansatt erstattere for de som hadde sagt seg opp. Det er vist til styreprotokoll av 6.3.2000 og pressemelding av 10.3.2000.

I styret den 16.3.2000 mottok kjærende part «styrets krav til framtidig drift og rapportering.» I møtet ble kravene gjennomgått, og det ble vedtatt å annonsere etter økonomisjef, teknisk sjef og forvaltningssjef.

I brev av 18.3.2000 til borettslagene informerte styret om det pågående arbeidet, og i styremøte 22.3.2000 ble kjærende part bedt om å følge opp annonse/utlysning av nye stillinger.

I en artikkel i Stavanger 24.3.2000 uttalte styrets leder tillit til kjærende part.

Etter forslag fra kjærende part ble borettslagene innkalt til møte den 27.3.2000. Den 25.3. deltok kjærende part i et styremøte hvor strategien til nevnte møte ble lagt opp.

En artikkel i Stavanger Aftenblad den 29.3. fremgår at medlemmene hadde gjort det klart at de ville fjerne styret dersom forholdene i organisasjonen ikke ble ordnet opp i.

Kjærende part mottok så oppsigelse den 31.3.2000 uten begrunnelse. Han hadde da den 30.3. fått meddelt at styret hadde følt press fra en etablert aksjonskomite.

Kjærende part peker for øvrig på at den rettspraksis motparten viste til under forhandlingene, jf. praksis fra 1953 (omhandler tidligere nazist), er unødvendig krenkende for kjærende part som har tysk familiebakgrunn.

Det fundamentale problem i saken er ellers de sterke påstander som ble fremsatt mot den kjærende part både som leder og som menneske. Bildet som forsøkes skapt grenser mot asosial adferd.

Kjæremotparten har likevel ikke på noe tidspunkt kunne eksemplifisere den påstått uakseptable adferd hos kjærende part. Heller ikke under de muntlige forhandlingene maktet kjæremotparten å gi noe eksempel. Karin Hauge opplyste da at kjærende part hadde fungert godt i forhold til styret og eksterne forbindelser. Hun hevdet at kjærende part ikke fungerte godt innad i organisasjonen men uten å kunne gi et eneste eksempel.

For øvrig var det Frode Høslem, Siv Løland Rege og Terje Wiig som har ønsket å få kjæremotparten fjernet, dette uten å gå tjenestevei og uten å forsøke og finne en løsning gjennom tillitsmannsapparatet. Det er i den sammenheng vist til styrets brev av 20.2.2000 til kjærende part og styrets vedlegg til møteinnkalling av 24.2.2000.

I forbindelse med et orienteringsmøte den 25.8.1999 reagerte Samfos representant Torgeir Kroken på at det var daglig leder som arbeidet for å få til en tariffavtale for de ansatte og ikke arbeidstakerne selv.

I ovennevnte styremøte den 16.3.2000 forelå det ingen krav til kjærende part om å endre lederstil.

I møtene henholdsvis 23.2. og 1.3.2000 søkte kjærende part å finne en løsning i saken, men Høslom, Rege og Wiig viste ingen interesse for å samarbeide om en løsning. De nevnte tre ansatte hadde da tatt kontakt med styret for å få kjærende part oppsagt. Dette førte ikke fram, hvoretter de tre sa seg opp den 28.2.2000.

For øvrig har Wiig et nært personlig forhold til Siv Tone Strand som også sa opp. Ernst Nærland er en bekjent av Wiig. Gro Schei Nielsen har tidligere sagt opp i forbindelse med motsetninger mellom henne og Høslom.

Den 2.3.2000 sørget Høslom, Rege og Wiig for at pressen fikk kjennskap til saken, dette for å skape press på styret og mot kjærende part. Mellomlederne misbrukte styret, andre ansatte og medlemmer av borettslagene for å kvitte seg med kjærende part. Konsekvensene ble at styret følte seg presset til å si opp kjærende part den 30.2.2000.

Særlig når det gjelder Terje Wiig anføres det:

Wiig nådde ikke fram med sine synspunkter i forbindelse med en konkret sak knyttet til Kleppemyra BRL. Wiig valgte da å presse frem sine synspunkter ved å henge ute kjærende part overfor de andre ansatte og ved å gå av som verneombud. Arbeidstilsynet konkluderte med at det ikke var nødvendig med umiddelbare tiltak og spurte om verneleders håndtering skyldtes vikarierende motiver.

Wiig valgte, tross beskjed fra kjærende part, å avvikle ferie og kurs uten å holde seg til de rammer kjærende part hadde satt i «mail» av 27.1.2000. Wiig opptrådte her ikke lojalt, og han ønsket ikke å innordne seg i organisasjonen. Han gikk i stedet bak kjærende parts rygg for å kvitte seg med ham. Styret har ikke kunnet påvise noen saksbehandlingsfeil ved den måte kjærende part behandlet saken på.

Vedrørende Frode Høslom anføres særlig:

I tidsrommet oktober 1999 til februar 2000 var det kontakt mellom kjærende part og Høslom vedrørende spørsmålet om Høslom skulle gå over i annen, mindre ansvarsfull stilling.

Heller ikke i denne forbindelse har styret kunnet pekt på saksbehandlingsfeil fra kjærende parts side.

Høslom fant til slutt ut at han ikke ønsket å gå ned i stilling, dette til tross for at han selv hadde bedt om en slik løsning. Han gikk i stedet bak kjærende parts rygg i et forsøk på å slippe å ta konsekvensene av sine egne handlinger.

Vedrørende Siv Løland Rege anføres særlig:

Rege har vært en nær medarbeider av kjærende part. Rege har de senere år samarbeidet nært med Wiig. Hun har valgt å slutte selv om kjærende part ble oppsagt og til tross for at hun ble oppfordret av styret og de andre som hadde sagt opp til å trekke oppsigelsen. Av de fem som er tatt inn igjen, har ingen formell utdanning eller spisskompetanse. Høslom har uttalt at Gro Schei Nilsen bør slutte da hun ikke har de rette kvalifikasjoner.

Kjærende part er uenig med motparten i at det vil være enkelt for ham å få nytt arbeide.

Kjæremotpartens fremstilling av kjærende parts omtale av konflikten i media er ikke korrekt. Styret viste ingen forhandlingsvilje i møtet den 30.3.2000.

Kjæremotparten har videre foretatt endring i vedtak på generalforsamlingen i boligbyggelaget i juni 2000.

Oppsummeringsmessig anfører kjærende part:

To avdelingssjefer og en avdelingsleder gikk til styret for å kreve kjærende part avsatt. Styret hadde møte med de tre uten å informere kjærende part. En leder må ha 100 % ansvar og 100 % myndighet. Det at styret overtok personalansvaret førte til at en personalsak fikk bygge seg opp til et stort problem for bedriften. Styret mottok oppsigelser fra de seks andre ansatte i februar 2000. Styret arbeidet videre med kjærende part for å etablere en ny organisasjon noe som i følge styrets utsagn ikke skulle by på større problemer selv med de 6 + 1 som hadde sagt opp.

Kjærende part har lagt ned slik påstand:

«1. Den kjærende part har rett til å stå i stillingen som daglig leder i Sandnes Boligbyggelag inntil det er avsagt rettskraftig dom i saken.

2. Den kjærende part tilkjennes fulle saksomkostninger.»

I kjæremålstilsvar datert 18.7.2000 har kjæremotparten anført at byrettens kjennelse og begrunnelse i det alt vesentlige tiltres.

Av de sju personene som hadde sagt opp sine stillinger, valgte fem å trekke oppsigelsene som følge av at kjærende part ble sagt opp. Tre av fem utgjør 75 % av ledergruppen i laget.

Kjærende part ble sagt opp da man ble klar over at de fem ville trekke sine oppsigelser dersom kjærende part forlot sin stilling. Det var på det rene at dersom kjærende part skulle fortsette, ville de fem si opp på nytt, noe som ville skape store komplikasjoner for den videre drift.

Kjærende part har omtalt sitt styre som feigt og uprofesjonelt, jf. stevningen, og i kjæremålet er medarbeiderne omtalt på en lite fordelaktig måte. Aksjonskomiteens kritikk har gått på at styret skulle avskjediget kjærende part på et tidligere tidspunkt. Kjærende part har gjort en betydelig innsats for å skape et høyt konfliktnivå. Kjæremotparten har på sin side ikke gitt negative karakteristikker av kjærende part i pressen.

Det er saklig grunn å si opp kjærende part når hans tilstedeværelse fremkaller oppsigelser fra en stor del av dem han er satt til å lede. Bedriften er i sin fulle rett når den har valgt den løsning som ivaretar bedriftens og flertallet av de ansattes interesser.

Det vil være urimelig om kjærende part får fortsette i stillingen under saken, jf. arbeidsmiljøloven §61, nr. 4

Kjærende part har ikke styrets tillit. Han prøver samtidig å føre bevis for at 75 % av lederstaben ikke fungerer. Dette viser at det ikke er til gavn for noen av de impliserte at han fortsetter i sin stilling.

Det foreligger rettspraksis som viser at ledere som ikke fungerer må fratre. Det er videre praksis at domstolene ikke gir arbeidstakerne rett til å stå i stillingen i mindre bedrifter hvor situasjonen kan virke negativt på arbeidsmiljøet. Det vises til Rt-1953-607 og Borgarting lagmannsretts avgjørelse av 15.1.1998 (Syvertsen-Scanbelt) ( RG-1998-1367).

Begge de nevnte forhold er til stede i foreliggende sak, og kjærende part har så sent som i kjæremålet fremsatt anklager mot tre navngitte personer i ledergruppen.

Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Stavanger byretts kjennelse av 25. juni 2000, stadfestes.»

Lagmannsrettens syn på saken:

Lovens hovedregel ved oppsigelse er at en arbeidstaker har rett til å stå i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom. Unntak kan gjøres dersom det finnes urimelig at arbeidsforholdet fortsetter under saken, jf. arbeidsmiljøloven §61, nr. 4, annet ledd, første og andre punktum. Hvorvidt så er tilfelle eller ikke, vil bero på en samlet vurdering hvor flere hensyn inngår, herunder en avveining av partenes interesser i en fratreden, bakgrunnen for oppsigelsen, sakens sannsynlige utfall, hensynet til andre berørte arbeidstakere m.v. Selv om det finnes urimelig at arbeidsforholdet fortsetter under saken, har arbeidsgiveren ikke automatisk krav på at den oppsagte skal fratre. Det kan således tenkes tilfeller hvor arbeidsgiveren må tåle at arbeidsforholdet består under saken selv om dette virker urimelig.

Arbeidsmiljøloven §61, nr. 4, annet ledd, andre punktum om fratredelse under saken, er ment som en unntaksregel. Regelen vil være mest aktuell i tilfeller hvor oppsigelsen skyldes forhold på arbeidstakersiden. I tilfeller hvor oppsigelsen skyldes andre forhold og hvor det ikke er noe å utsette på arbeidstakeren, vil fratredelse normalt bare kunne skje dersom det kan påvises et klart og sterkt behov for fratredelse, jf. Rt-1984-400, jf. Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold, 1985, side 219 flg.

I foreliggende sak må det legges til grunn at det i tiden før den omstridte oppsigelse fant sted, var kommet til betydelige interne samarbeidsproblemer mellom kjærende part og andre sentrale ansatte i virksomheten. Alene det som fremføres i kjæremålet viser tilstedeværelsen av en alvorlig konflikt som det må legges til grunn hadde en svært negativ virkning på virksomheten.

Lagmannsretten viser for så vidt til at det dreier seg om en forholdsvis liten virksomhet, til at konflikten omfatter flere ledere og til at den har oppstått mellom virksomhetens daglige leder på den ene side og flere andre sentrale medarbeidere på den annen side.

I en slik situasjon og med de konsekvenser konflikten må antas å ha for driften av virksomheten, finner lagmannsretten at virksomheten hadde saklig grunn til å gå til oppsigelse av kjærende part.

Lagmannsretten legger, som byretten, avgjørende vekt på disse forhold og finner at det vil fremstå som urimelig om kjærende part får stå i stillingen under saken.

Lagmannsretten kan heller ikke se at de negative følger en fratreden vil ha for kjærende part er av en slik karakter at fratreden av den grunn ikke bør skje.

Det utslagsgivende moment slik situasjonen er blitt, er hensynet til at virksomheten må settes istand til å ivareta driften. Med den konflikt som er oppstått og med de konsekvenser det vil ha om kjærende part ikke fratrer, finner lagmannsretten det urimelig om bedriften skal måtte avvente en fratreden i den tid saken er til behandling.

Kjæremålet har etter dette ikke ført fram, og byrettens kjennelse blir å stadfeste.

Kjæremotparten har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens kjennelse av 26.6.2000 stadfestes.