LG-2000-1478
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-10 |
| Publisert: | LG-2000-01478 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen forhørsrett - Gulating lagmannsrett LG-2000-01478 M. Anken tillates ikke fremmet for Høyesterett, se HR-2001-00300. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Oscar Ihlebæk) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Eirik Stolt-Nielsen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Mette Cecilie Greve. Lagdommer Jon Atle Njøsen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §34, §37d, §62, Straffeprosessloven (1981) §321, §325 |
Saken gjelder begrenset anke i straffesak.
Bergen forhørsrett avsa 3. juli 2000 dom med slik domsslutning:
«A, f. *.*..1975, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og annet ledd, straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 5 - fem - år. Han tilkommer fradrag i straffen for utholdt varetekt med 258 - tohundreogfemtiåtte - dager. Til fordel for statskassen inndras vinning kr 35.000,- - kronertrettifemtusen -, jf. straffeloven §34, jf. §37d.»
Domfelte erklærte rettidig anke til Gulating lagmannsrett, og ved beslutning datert 08.08.2000 ble anken henvist til ankebehandling med hjemmel i straffeprosessloven §325 jf. §321 tredje ledd.
Ankeforhandling ble avholdt i Bergen tinghus 10.01.2001. Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til forhørsrettens dom.
Forsvarer har i hovedsak fremholdt at forhørsrettens straffutmåling er for streng under henvisning til at det foreligger en rekke formildende omstendigheter. Han har nedlagt påstand om at domfelte skal anses på mildeste måte.
Statsadvokaten har i hovedsak anført at de formildende omstendigheter er tilstrekkelig vektlagt ved forhørsrettens straffutmåling. Under hensyntagen til at domfelte etter forhørsrettspådømmelsen i noen grad har bidradd til sakens oppklaring, har han for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
«I Bergen forhørsretts dom av 3.7.2000 mot A, gjøres den endring at fengselstraffen settes til 4 år og 6 måneder.
Han tilkommer fradrag med 449 dager for varetektsarrest.»
Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes.
A er domfelt for erverv og oppbevaring av 200 gram amfetamin og 80 gram heroin, og for videresalg av til sammen ca 65-70 gram heroin. Han er ikke tidligere straffedømt for narkotikaforbrytelser, men ble i 1995 og 1997 domfelt i det vesentlige for vinningsforbrytelser.
I straffskjerpende retning legger lagmannsretten vekt på følgende forhold:
Domfelte har oppbevart og videresolgt et betydelig kvantum heroin med en styrkegrad på ca 30%, noe som innebærer stor spredningsfare av et meget farlig narkotisk stoff. I tillegg har han oppbevart ca 200 gram amfetamin, noe som heller ikke er et ubetydelig kvantum farlig narkotisk stoff. Domfelte ble pågrepet med amfetaminen i bilen da han ankom Bergen fra Oslo, og på bakgrunn av kvantumet legger lagmannsretten til grunn at amfetaminen var ment til videresalg. Domfelte er selv ikke misbruker av narkotika, og forbrytelsene må ha vært motivert av ønske om profitt. Kjøpet og videresalget av heroin fremstår som vel overveid og planlagt, og ble foretatt kort tid etter at han var løslatt fra et varetektsopphold i tilknytning til oppbevaring av amfetaminen.
Ved straffutmålingen legger lagmannsretten i formildende retning særlig vekt på følgende forhold:
Særlig forholdet som gjelder oppbevaring av amfetamin fremstår som relativt amatørmessig, og stoffet hadde en styrkegrad på bare 7-8%. Stoffets styrke tillegges imidlertid bare begrenset vekt i formildende retning, ettersom domfelte etter sin egen forklaring ikke var klar over stoffets lave styrke. Domfelte har etter egen forklaring blitt truet og utsatt for vold i forbindelse med at han ikke kunne gjøre opp for amfetaminen som han transporterte fra Oslo til Bergen, og som ble beslaglagt av politiet. Han befant seg derfor i en presset situasjon da han reiste til Oslo for å kjøpe heroin. Lagmannsretten legger en viss vekt på dette, men fremholder at domfelte selv oppsøkte et sterkt belastet kriminelt miljø, og valgte å utføre en straffbar handling for personer som tilhører dette miljøet. Han måtte derfor regne med at en slik situasjon kunne oppstå. Likeledes hadde han hatt muligheten til å oppholde seg annetsteds og derved komme ut av den vanskelige situasjonen.
I formildende retning tillegges også en viss vekt at domfelte i noen grad har samarbeidet med politiet om sakens oppklaring. Også denne omstendighet tillegges bare begrenset vekt idet det fremgikk i lagmannsretten at domfelte i det vesentlige har bidradd ved å bekrefte opplysninger politiet allerede hadde. Statsadvokaten reduserte sin straffepåstand for lagmannsretten med et halvt år under henvisning til domfeltes samarbeid med politiet etter at dom ble avsagt i forhørsretten. På bakgrunn av det som fremkom i lagmannsretten, finner retten ikke at domfelte i denne tiden har bidradd utover å navngi den person som har truet ham og utsatt ham for voldsutøvelse forut for kjøpet og videresalget av heroinen. Denne omstendighet kan derfor ikke medføre reduksjon av straffen i seg selv.
Avslutningsvis bemerkes at lagmannsretten har lagt en viss vekt på at domfeltes varetektsopphold har vært en stor belastning for ham, og at han herunder har vært innlagt på Sandviken sykehus i ca 2 måneder.
Med utgangspunkt i dagens straffutmålingsnivå for to så alvorlige narkotikaforbrytelser, finner lagmannsretten at forhørsretten i tilstrekkelig grad har vektlagt de formildende omstendigheter som foreligger ved straffutmålingen. Ved vurderingen av straffutmålingsnivået tar lagmannsretten utgangspunkt i kjennelse inntatt i Rt-1999-1507, og peker på at forholdet der gjaldt et mindre kvantum heroin, med lavere renhetsgrad og hvor forbrytelsen ikke omfattet videresalg. Ved vurderingen av straffutmålingsnivået har lagmannsretten også sett hen til dom inntatt i Rt-1996-901.
Etter dette finner lagmannsretten at straffens lengde er passende fastsatt. Den del av dommen som gjelder inndragning har ikke vært gjenstand for anke.
Saksomkostninger er ikke påstått, og blir ikke idømt.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.