LG-2000-163

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-12-21
Publisert:	LG-2000-00163
Stikkord:	Testamente
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-2000-00163 A/02. Anken til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00335.
Parter:	Ankende part: Kurt Helland (Prosessfullmektig: Advokat Olav Sylte). Ankemotpart: Svein Ueland (Prosessfullmektig: Advokat Odd Netteland).
Forfatter:	Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Margareth Christophersen. Lagdommer Lars Frønsdal
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §33, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §378, Avtaleloven (1918) §36, Skadeserstatningsloven (1969) §5-2, §18

Saken gjelder erstatningskrav mot advokat.

Laurits Helland var ved sin død i 1964 eier av gården Hegrestad, gnr 57 bnr 1, i Eigersund kommune. Han hadde i 1960 inngått avtale med AS Norwegian Talc, senere Norwegian Holding AS, som ga selskapet enerett til å utvinne mineraler i utmarken i 25 år med rett til fornyelse på nærmere angitte vilkår. Etter at Laurits døde, beholdt hans enke Anna utmarken med steinbruddet, som ble skilt ut som bnr 15. Gården ble solgt. Kontraktsforholdet med AS Norwegian Talc ble fortsatt, men det oppstod en del konflikter i kontraktsforholdet, og i 1980 tok Anna ut stevning med krav om dom for at kontrakten skulle anses bortfalt pga vesentlig mislighold. Hun tapte saken ved rettskraftig dom avsagt av Gulating lagmannsrett 10 mai 1982.

Mot utløp av den ordinære kontraktstid krevde AS Norwegian Talc kontrakten fornyet. Anna Helland sa på sin side opp kontrakten og averterte steinbruddet for salg, eventuelt leie. Hun kom i kontakt med det danske selskap Kroghs Stensiloer AS gjennom sønnene Kurt og Lars, og denne kontakten førte til at hun i 1985 inngikk en fem års utvinningskontrakt med det danske selskapet og Kurt Helland. Denne tvist skal lagmannsretten komme tilbake til nedenfor.

I forbindelse med de forhandlinger som ble ført, vurderte Anna å overføre eiendommen til Kurt, og i den anledning søkte hun advokatbistand. Hun hadde i årenes løp benyttet flere advokater, men denne gang henvendte hun seg til advokat Svein Ueland. Han frarådet salg av skattemessige grunner, og anbefalte i stedet Anna å testamentere utvinningsrettighetene og næringsvirksomheten til Kurt. Hun gjorde dette ved testament datert 10 februar 1986, med følgende ordlyd:

Undertegnede Anna Helland som sitter i uskiftet bo etter avdøde ektefelle Laurits Helland, bestemmer herved at ved min død skal Kurt Helland ha rett til å overta samtlige utvinningsrettigheter på min eiendom gnr. 57, bnr. 15 i Eigersund kommune. Således skal Kurt Helland alene ha rett til å overta all næringsvirksomhet tilknyttet mineralrettighetene på eiendommen.

Den pris som Kurt Helland skal erlegge for overtakelsen av virksomheten og som skal utbetales til de andre arvingene, skal fastsettes ved skjønn i henhold til arveloven §33, annet ledd. Skjønnet skal videre fastsette den betalingsfrist som Kurt Helland skal ha. Dersom Kurt Helland gis betalingsutsettelse, skal han svare lovlig rente for utestående beløp til de øvrige arvinger. Den resterende del av arv som eventuelt ikke kommer til utbetaling umiddelbart, skal sikres med pant i eiendommen. Det er videre mitt ønske at det ved fastsettelsen av overdragelsessummen skal tas hensyn til at Kurt Helland gis økonomiske muligheter for å fortsette driften.

På advokat Uelands råd undertegnet Anna samme dag en erklæring med følgende ordlyd:

Undertegnede eier av gnr. 57, bnr. 15 i Eigersund kommune, Anna Helland, f. 28/7-10 - - - - - erklærer herved at Kurt Helland f. 1/5-36 - - - - - skal ved salg ha forkjøpsrett til eiendommen. Dersom Kurt Helland ønsker å gjøre sin forkjøpsrett gjeldende, skal prisen fastsettes ved en offentlig takst.

Kurt Helland skal videre ha førsterett til utvinnelse av samtlige mineralrettigheter på eiendommen. Verdien av denne rettighet skal fastsettes ut fra offentlig takst.

Denne erklæring skal tinglyses på gnr 57 bnr 15 i Eigersund kommune.

Advokat Ueland orienterte Kroghs Stensiloer AS om testament og erklæring i brev 12 februar 1986 til selskapets advokat. I brevet opplyste han ellers at det var mulig at Anna ville foreta skifte av arven i forhold til de øvrige livsarvinger. Om dette spørsmål sier han i brevet følgende:

I så fall vil Anna Helland overdra en ideell halvpart av eiendommen til Kurt Helland m/tilhørende rettigheter til offentlig takst. Anna Helland er imidlertid noe usikker med hensyn til dette og partene ønsker å tenke gjennom dette før eventuelt skifte blir igangsatt.

Erklæringen om forkjøpsrett av 10 februar ble ikke tinglyst. I stedet utferdiget advokat Ueland en ny erklæring, som Anna underskrev 11 mai, og som ble tinglyst. Denne erklæring lyder slik:

Undertegnede eier av gnr. 57 bnr. 15 i Eigersund kommune, Anna Helland, født xx.xx.10 - - - - - som sitter i uskiftet bo etter avdøde Laurits Helland, erklærer herved at min sønn Kurt Helland født xx.xx.36 - - - - - skal ha forkjøpsrett til eiendommen.

Denne erklæring skal tinglyses på gnr. 57 bnr. 15 i Eigersund kommune.

Den tvist som var oppstått rundt fornyelse av kontrakten, er behandlet ved Dalane herredsretts dom av 12 november 1986, senere av Gulating lagmannsrett i dom 15 november 1988, og til slutt av Høyesterett i dom av 8 juni 1990 ( Rt-1990-626). Status etter dette var at Anna Helland ikke fikk medhold i at kontrakten med AS Norwegian Talc var lovlig sagt opp, og heller ikke i en subsidiær påstand om at kontraktsforholdet var fornyet for ti år på betingelse av at AS Norwegian Talc trådte inn i det kontraktsforhold hun mente var etablert med det danske selskap og Kurt Helland. Av herredsretten hadde hun imidlertid fått medhold i at pris pr tonn uttatt masse skulle justeres opp i medhold av avtaleloven §36. Denne del av dommen var ikke anket.

Anna Helland døde i 1995, og uskifteboet ble tatt under offentlig skiftebehandling. Først på skiftet ble de øvrige arvinger kjent med testamentet. De godtok det ikke, og det ble derfor søkt om Justisdepartementets stadfestelse etter arveloven §33. Søknaden ble avslått 13 mars 1996.

Kurt Helland har tatt ut stevning for Dalane skifterett, med krav om dom for at han i forhold til sine søsken skulle tilgodes med den «frie» tredel av boet. Videre har han fremmet krav om dom for at han hadde forkjøpsrett til eiendommen og rett til å få den utlagt til skiftetakst. Han har anket de dommer som er avsagt av skifterett (herredsrett) til Gulating lagmannsrett, som forente dem til felles behandling og avsa dom i begge saker 25 november 1997. Han nådde ikke fram på noen av de nevnte punkter, bortsett fra at han fikk stadfestet at han hadde forkjøpsrett, men dette var i og for seg ikke bestridt. Han anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, men anken er nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 1 april 1998. Disse saker har en viss tilknytning til nærværende. Følgende gjengis derfor fra lagmannsrettens dom:

Når det gjelder de brev som advokat Ueland skrev i 1986 om eiendomsoverdragelse er det intet som viser at prisen skulle være annet enn vanlig omsetningsverdi, jf. at det i et av brevene er vist til offentlig takst. Det vises også til at flere av ankemotpartene har forklart at Anna Helland på den tid testamentet ble skrevet ga uttrykk for at hun ønsket å behandle barna likt arvemessig.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for den subsidiære påstand om å se testamentet som et betinget testament, som skulle innebære at Kurt Helland ved overtagelse av eiendommen på annet grunnlag skal være arving med inntil 20.83 % av boet i tillegg til pliktdelen. Verken ut fra testamentet eller det som bl.a fremgår av advokat Uelands brev er det grunnlag for at dette var Anna Hellands mening.

Kurt Helland har fremmet nok en skiftetvist mot en del av sine søsken. Her har han krevd å få eiendommen utlagt til seg til offentlig takst. Han fremmet samtidig krav om at han i forhold til de øvrige arvinger skulle ha særrett til å utvinne samtlige mineralrettigheter på eiendommen og at verdien av dette skulle fastsettes ved offentlig takst. Endelig krevde han dom for at han hadde beiterett på eiendommen. Skifteretten ga ham ikke medhold på noen av disse punkter, og skifterettens dom er stadfestet av Gulating lagmannsrett i dom avsagt 25 januar 2000. Hans videre anke er nektet fremmet ved beslutning 18 august 2001 av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

For sammenhengens skyld kan nevnes at det også verserer tvist mellom Kurt Helland på den ene side og rettighetshaver Norwegian Holding AS og dettes driftselskap Hellviksplitt AS på den andre. Tvistetema er bl a spørsmålet om rettighetshaver kan ta ut og nyttiggjøre seg bl a grus og støpesand, eller om grunneier har disse beføyelser i behold. Saken - egentlig to saker - er avgjort ved rettskraftig dom av Gulating lagmannsrett 29 mars 2001 ( LG-1999-00603 A og LG-1999-00604 A). Kurt Helland har begjært saken gjenopptatt, og rettsmøte til behandling av begjæringen er holdt 14 desember 2001. Etter det lagmannsretten forstår, er begjæringen om gjenopptakelse så langt ikke avgjort.

Avslutningsvis her skal nevnes at den omtvistede eiendom ble solgt i 2000 for kr 4.300.000.

Nærværende sak har som utgangspunkt to stevninger for Sandnes herredsrett, som herredsretten har forent til felles behandling: Kurt Helland har saksøkt Storebrand Skadeforsikring AS med krav om erstatning oppad begrenset til kr 2.800.000, senere redusert til kr 1.000.000, med tillegg av saksomkostninger. Videre har han saksøkt advokat Svein Ueland med krav om erstatning som han kort før ankeforhandling har beregnet prinsipalt til kr 6.000.000, subsidiært kr 5.000.000, også dette med saksomkostninger. Grunnlaget er angivelige forsømmelser fra advokat Ueland i forbindelse med hans arbeid med testament og erklæringer om forkjøpsrett.

Hovedforhandling for herredsretten var berammet til 11 mai 1999, men ble utsatt fordi saksøker skiftet prosessfullmektig. Herredsretten avsa dom 15 desember 1999 med slik domsslutning:

I sak nr. 98-00802 A/04:

1. Storebrand Skadeforsikring frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I sak nr. 98-00947 A/04:

1. Svein Ueland frifinnes.

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Kurt Helland saksomkostninger til Svein Ueland med kr 40.397 - kronerfirtitusentrehundreognittisyv - med tillegg av 12 - tolv - % årlig rente fra forfall til betaling skjer.

Kurt Helland har anket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling var opprinnelig berammet til november 2000, men måtte utsettes, i hovedsak fordi ankende parts daværende prosessfullmektig ikke hadde utarbeidet ankeutdrag i tide. Det ble deretter holdt ankeforhandling i Stavanger tinghus 11 desember 2001. Her møtte Kurt Helland og Svein Ueland, begge med sine prosessfullmektiger. I tillegg møtte advokat Kjetill Mellum for Storebrand Skadeforsikring AS. Under forhandlingene meddelte ankende part at anken ble trukket i forhold til forsikringsselskapet, og denne del av saken er derfor hevet ved særskilt kjennelse av i dag.

Under ankeforhandlingen ga partene forklaring omkring de spørsmål som lagmannsretten etter prosessfullmektigenes innledningsforedrag oppfattet som de sentrale tema i saken. Lagmannsretten hørte deretter tre vitner, to av ankende parts brødre og en svoger av ham, gift med ankende parts søster. Etter avsluttede forhandlinger første dag fant lagmannsretten enstemmig å måtte legge til grunn at anken ikke kunne føre fram, og det ble truffet beslutning hvorved videre forhandlinger ble avskåret i medhold av tvistemålsloven §378 annet ledd. Det gjenstod på dette tidspunkt ett vitne, innstevnet av ankende part, men utskutt til annen dags forhandlinger etter begjæring fra ham. Vedkommende vitne forklarte seg for herredsretten, og slik saken lå an på de punkter lagmannsretten oppfatter som avgjørende, jf nedenfor, er det lagmannsrettens oppfatning at det ikke var nødvendig å avhøre vitnet for nødvendig opplysning av saken.

Begge parter har for lagmannsretten gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for herredsretten, og det vises til herredsrettens dom for så vidt. Sammenfatningsvis anføres:

Det må, slik ankende part ser det, legges til grunn at Anna Helland ønsket at han skulle stå for driften av steinbruddet på eiendommen og at han derfor skulle sikres eiendommen når hun falt fra. Flere alternativer ble drøftet, men på ankemotpartens anbefaling ble det valgt en løsning med kombinasjon av testament og forkjøpsrett. Dette viste seg å være et uforsvarlig råd. Ankemotparten burde forstått at testamentet ikke ville stå seg, jf arveloven §18 annet ledd. Han ble således fortalt at det var flere livsarvinger, og under enhver omstendighet burde han spurt om dette. Hvis ankemotparten hadde gjort det han skulle, ville han skjønt at testamentet måtte sendes Justisdepartementet til godkjenning. Man ville da blitt klar over problemene rundt testamentet før Anna Helland døde, og kunne gjenomført hennes intensjoner på annen måte.

Det anføres videre at ankemotparten har opptrådt uaktsomt ikke bare i forbindelse med opprettelse av testamentet, men også ved utferdigelse av erklæringene om forkjøpsrett. Den første erklæring ble ikke tinglyst, i strid med det som var forutsatt, og i stedet ble det utferdiget en ny erklæring som har gitt ankende part dårligere vilkår enn det som fremgår av den første.

Hva Anna Helland ville gjort dersom ankemotparten hadde forholdt seg slik han burde, vet man ikke. Det må imidlertid antas at hun i så fall ville overført «sin» halvpart av eiendommen til ankende part for kr 500.000. Han ville da hatt krav på halvparten av tonnasjeavgiftene, og han kunne senere, ved å benytte sin forkjøpsrett, ha overtatt resten av eiendommen for kr 750.000.

Det økonomiske tap ankende part er påført, må han kunne kreve erstattet, idet det foreligger årsakssammenheng mellom ankemotpartens uaktsomhet og tapet. Det bestrides at noen del av erstatningskravet er foreldet, og det anføres også at det ikke er grunnlag for å lempe på ansvaret.

Ankende part har beregnet sitt krav med utgangspunkt i de forutsetninger som er beskrevet ovenfor. Subsidiært, dersom lagmannsretten ikke finner det sannsynliggjort at han ville fått overta halve eiendommen i 1986 og resten ved Anna Hellands død, kreves erstatning med utgangspunkt i at han skal stilles som om testamentet hadde vært gyldig. Han legger ned slik påstand:

1 Advokat Svein Ueland plikter å betale til Kurt Helland en erstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 5.535.835.

2 Advokat Ueland erstatter Kurt Hellands saksomkostninger.

For ordens skyld skal bemerkes at ankende parts prinsipale erstatningsberegning, fremlagt i prosesskrift 19 november 2001 og redegjort for i prosessfullmektigens innledningsforedrag, gir et høyere beløp, uten at påstanden er korrigert. Dette har underordnet betydning for saken.

Ankemotparten har understreket at da han kom inn i saken, hadde Anna Helland forgjeves prøvd å komme ut av et tidligere kontraktsforhold vedrørende utvinningsrettighetene, og senere hadde det versert tvist om forlengelse av dette kontraktsforhold. Ankemotpartens oppgave var å sikre at det kom inn en ny kontraktspart på like eller tilnærmet like vilkår, og det var dette han gjorde. Den nye kontraktspart, det danske selskap Kroghs Stensiloer AS, var imidlertid klar over tvistehistorikken. Selskapets interesser måtte derfor sikres hvis det skulle være interessert i å gå inn som kontraktspart. Dette ble gjort ved at det ble opprettet et testament som skulle sikre selskapet hvis Anna Helland døde, og en erklæring om forkjøpsrett til fordel for Kurt Helland, som sikret selskapets interesser i forhold til eventuelle disposisjoner i levende live.

Da testamentet og den første erklæring om forkjøpsrett ble underskrevet av Anna Helland, hadde ankemotparten ingen informasjoner om at hun hadde andre barn enn sønnene Kurt og Lars. Disse var, slik ankemotparten erindrer det, begge til stede da ankemotparten var hos Anna Helland for å få dokumentene underskrevet. Slik han oppfattet det, samtykket Lars Helland i de disposisjoner som ble foretatt, og det var derfor ikke grunn til å innhente godkjenning fra departementet etter arveloven §33. Ankemotparten understreker igjen at hans oppgave var knyttet til kontraktsituasjonen. Det var således ikke ankemotpartens oppgave å legge forholdene til rette for noen forfordeling av Kurt Helland i forhold til øvrige arvinger etter Anna Helland.

Etter at testamentet var underskrevet, skjer det ikke annet enn at den siste av erklæringene om forkjøpsrett blir tinglyst, og at tvisten vedrørende utvinningsrettighetene blir avsluttet ved dom i Høyesterett i 1990. Anna Helland tapte saken, som ble ført av ankemotpartens advokatkollega, Kjell Holst Sæther. Det kom ingen tilbakemelding fra Anna Helland om at hun ønsket endret den situasjon som var etablert før hun døde i 1995. I dette tidsrom gikk inntektene fra eiendommen uavkortet til henne. Da hun døde, kunne ankende part benyttet sin forkjøpsrett og dermed fått hånd om eiendommen. Han gjorde det ikke, men valgte i stedet å fremme en rekke søksmål for å posisjonere seg. Alle tangerende tvister er løst i saker som ankende part har tapt.

Ankemotparten har, slik han ser det, ikke opptrådt uaktsomt i forbindelse med utferdigelse av testament og erklæringer om forkjøpsrett. Dersom han kan bebreides uaktsomhet, gjøres det gjeldende at ankende part har bevisbyrden for at Anna Helland ville handlet annerledes slik at ankende part ble forfordelt. Og dersom ankemotparten hadde visst at det var flere arvinger, ville han innkalt dem til konferanse for å få avklart deres syn. Det et intet grunnlag for å anta at de ville godtatt en slik forfordeling, og det er etter dette ikke årsakssammenheng mellom den uaktsomhet som eventuelt er utvist og det økonomiske tap som ankende part mener seg påført.

Hvis det legges til grunn at de øvrige erstatningsvilkår er oppfylt, har ankemotparten en rekke innsigelser mot de erstatningsberegninger ankende part har basert seg på. Når det gjelder tap ved «manglende overdragelse» av en halvpart i 1986, vises det til at kravet er basert på at ankende part ville ha fått en halvpart den gang, og at han ville vært i stand til å finansiere kjøp av denne halvpart. Erstatning pga tap av tonnasjeavgifter må i alle fall begrenses til nettotap, og selv et slikt tap må avvises, fordi det er selvforskyldt. Ankende part kunne således hindret et eventuelt tap her ved å kreve salg på skiftet og i denne forbindelse benyttet sin forkjøpsrett.

Den del av erstatningskravet som refererer seg til at ankende part ikke har fått hånd om resteiendommen etter morens død, avvises med samme begrunnelse som ovenfor, - han kunne krevd salg og brukt sin forkjøpsrett i denne forbindelse. De prosessomkostninger han krever dekket, er påløpt pga dårlig advokatarbeid, og kan derfor ikke kreves dekket av ankemotparten.

Også renteberegningen bestrides. Den beregning som dannet utgangspunkt for det opprinnelige påkrav, er således senere forlatt, og de beregninger som er foretatt i prosesskrift 19 november 2001, må regnes som et nytt krav i denne forbindelse. Ankende parts subsidiære erstatningsberegning er basert på samme prinsipper som den prinsipale, og lider derfor av de samme feil som denne. I den grad ankemotparten måtte være erstatningsansvarlig, kreves det i alle fall lempning av ansvaret etter skadeserstatningsloven §5-2. Det vises i denne forbindelse bl a til at krav til ansvarsforsikring for advokat i den aktuelle periode var begrenset til kr 1.000.000. Dette sier litt om hvilke tap det ble ansett rimelig å pålegge en advokat erstatningsansvar for.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

1. Advokat Svein Ueland frifinnes.

2. Advokat Svein Ueland tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens domsgrunner. Foranlediget av anførslene for lagmannsretten bemerkes særskilt:

Ankende parts erstatningskrav har som grunnleggende forutsetning at Anna Helland ville ha ordnet seg på annen måte hvis hun hadde visst at den testasjonsordning som ble valgt, ikke lot seg gjennomføre. Slik han ser det, må det legges til grunn at hun i så fall ville overført «sin» halvpart av de aktuelle formuesverdier til ham og sikret hans rettigheter for øvrig gjennom en forkjøpsrett. Ankende parts kritikk tar ellers utgangspunkt i at han skulle sikres en rimelig takst dersom han overtok eiendommen i kraft av forkjøpsretten. Når det kreves erstatning, bygger dette på at ankemotparten - ved uaktsomt forhold - ikke sørget for at disse formål ble ivaretatt.

Det er sikkert ikke uvanlig at en gjenlevende ektefelle som sitter i uskiftet bo, kan ønske å forfordele ett eller flere av sine barn i forhold til de øvrige. Det kan nok også forekomme at en mor eller far kan la falle bemerkninger i denne retning i forhold til den eller de av barna som vedkommende har tettest kontakt med de siste av sine leveår. At Anna Helland kan ha latt falle slike bemerkninger, slik ankende part hevder, er heller ikke utelukket. De opplysninger ankende part har gitt om dette i sin partsforklaring, er imidlertid lite konkrete. Og noe grunnlag for å bygge på at hun skulle ha hatt et ønske om å preferere ankende part på bekostning av de øvrige arvinger ut over det som er gjort gjennom den forkjøpsrett som er etablert, er det heller ikke. I den grad Anna Helland måtte ha hatt uoverensstemmelser med en eller flere av sine øvrige arvinger, er det ikke holdepunkter for at dette gjaldt alle arvingene. Forholdet mellom Anna Helland og datteren Åse Fuglestad og dennes ektefelle Marton synes f eks å ha vært godt, og det finnes klare indikasjoner på at hun ønsket at arvingene skulle stilles likt, jf nedenfor.

Slik lagmannsretten ser det, må det legges til grunn som overveiende sannsynlig at når Anna Helland fikk seg forelagt et utkast til testament og erklæring om forkjøpsrett fra ankemotparten, hadde dette sin bakgrunn i den situasjon som forelå rundt utvinningsrettighetene: Anna Helland hadde i lang tid ligget i konflikt med daværende rettighetshaver AS Norwegian Talc, og ankemotpartens oppdrag var å bidra til å finne en vei ut av det uføre som forelå for så vidt. Dette gjorde det nødvendig å bringe inn en annen kontraktspart, Kroghs Stensiloer AS, som imidlertid hadde interesser som måtte sikres i forhold til en medkontrahent, Anna Helland, som kunne fortone seg uforutsigbar. Det er, slik lagmannsretten ser det, mest sannsynlig at det er dette som er bakgrunnen for det opplegg ankemotparten la til rette for. Slik lagmannsretten ser det, er det således ikke grunnlag for å basere seg på at opplegget var initiert av - eller begrunnet i - noe ønske om å forfordele ankende part i forhold til de øvrige arvinger. De overveielser advokat Ueland refererer til i sitt brev av 12 februar 1986, gjengitt innledningsvis, peker etter lagmannsrettens oppfatning i retning av at Anna Helland vurderte selvstendig hva hun ønsket å gjøre, og gir ingen indikasjoner på at hun hadde til hensikt å forfordele ankende part. At dette ikke var hennes hensikt, støttes dessuten av de vitneforklaringer lagmannsretten har mottatt, jf for så vidt også bemerkningene i Gulating lagmannsretts dom av 25 november 1997 (på s 11).

Hva Anna Helland ville ha foretatt seg hvis ankemotparten hadde kommet tilbake og fortalt at testamentet ikke ville stå seg, er ikke godt å si. Siden ordningen med testament og forkjøpsrett, slik lagmannsretten ser det, hadde sin bakgrunn i ønsket om å få inn en ny kontraktspart og ikke var begrunnet i noe ønske om å forfordele ankende part, er det imidlertid ikke grunn til å tro at hun ville ha foretatt de disposisjoner han forutsetter, nemlig å overføre «sin» halvpart av eiendommen til han på dette tidspunkt og den «frie» tredel ved testament. Det må tvertimot antas at hun i så fall ville tatt de skritt som var nødvendige for å ivareta også de øvrige arvingers interesser.

Herredsretten har kommet til at ankemotparten «nok må sies ikke å ha vært så aktsom som han burde ha vært» ved utarbeidelse av testamentet. Lagmannsretten er enig i dette. Det følger imidlertid av ovenstående at det ikke er grunnlag for å anta at Anna Helland ville foretatt de disposisjoner til fordel for ankende part som han påberoper seg, dersom testamentspørsmålet hadde vært annerledes håndtert. Det foreligger derfor ikke noe tap som kan tilbakeføres til ankemotpartens uaktsomhet, og erstatningskravet på dette grunnlag kan derfor ikke føre fram.

Når det gjelder erklæringene om forkjøpsrett, har herredsretten ikke funnet at det er utvist noen uaktsomhet fra ankemotpartens side. Lagmannsretten er enig i dette. Som herredsretten ser lagmannsretten det slik at når den første eklæring ikke ble tinglyst og i stedet erstattet med en annen som ble tinglyst, må det antas at dette er skjedd etter instruks fra Anna Helland eller, slik lagmannsretten ser det, i alle fall i samråd med henne. Det kan etter dette ikke bebreides ankemotparten noe uaktsomt forhold her. Som påpekt av herredsretten, kunne ankende part som arving også ha forlangt eiendommen solgt under skifteoppgjøret og i denne forbindelse gjort gjeldende sin forkjøpsrett. At han i stedet har valgt å fremme flere saker som alle er tapt, må han selv ta ansvaret for. Og, som også påpekt av herredsretten, var ankende parts mulighet for i henhold til testamentet å oppnå en fordelaktig takst over utvinningsrettighetene som derved ville ha redusert de øvrige arvingers arv, altfor usikker til at han kan basere noe krav på dette.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at herredsrettens dom må bli å stadfeste. Spørsmålet om saksomkostninger må vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å fravike den hovedregel som er fastsatt der, og ankende part må etter dette pålegges å erstatte ankemotparten dennes saksomkostninger for lagmannsretten. Prosessfullmektigen har levert omkostningsoppgave for et samlet beløp av kr 107.444, hvorav salær med kr 84 500. Restbeløpet er mva for den del av salæret som er merverdiavgiftspliktig, samt vitneutgifter. Salærkravet kan synes høyt, og prosessfullmektigen skriver i denne forbindelse:

For det første har det vært en sammensatt sak med svært omfattende dokumentasjon. Saksforberedelse ble igangsatt med henblikk på avholdelse av hovedforhandling i november 2001. Adv. Jøsendal som på dette tidspunkt representerte ankende part, maktet ikke å ferdigstille saksutdraget i tide, og en rekke dokumenter var heller ikke kommet med i utdraget. Jf. tilleggsutdrag. Hertil er det foretatt betydelige endringer mht. både anførsler og utmåling som har vært arbeidskrevende å ta stilling til. I tillegg gjorde erstatningskravets størrelse at man måtte ta svært nøye på saksforberedelsen.

Lagmannsretten skal for sitt vedkommende bemerke at når ankeforhandlingene begrenses i medhold av tvistemålsloven §378 annet ledd, slik det har vært gjort i nærværende tilfelle, må dette få en viss betydning for det salær som tilkjennes. Dette gjelder særlig når beskjæringen medfører at det frigjøres en hel rettsdag, som i hvert fall i noen grad må kunne brukes til andre gjøremål. De utgifter som anses nødvendige for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176, settes derfor skjønnsmessig til kr 93.000, hvori inngår salær, vitneutgifter og mva.

Lagmannsrettens dom er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kurt Helland kr 93.000 - nittitretusen - til advokat Svein Ueland innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.