LG-2000-1960

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-10-27
Publisert:	LG-2000-01960
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Hardanger skifterett nr. 00-00222 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01960.
Parter:	Kjærende part: Oddmund Skeie (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Skeie, Norheimsund). Kjæremotpart: 1. Staten v/Skattefuten i Hordaland 2. Oddmund Skeies konkursbo (Prosessfullmektig for nr. 2: Advokat Steinar Andersen, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Erstad. Lagmann Eftestøl
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §383, §384, Konkursloven (1984) §70, §172, §180, §403, §60, §61, §62

Saken gjelder kjæremål over konkursåpning.

Hordaland skattefutkontor fremmet 4. september 2000 konkursbegjæring overfor Oddmund Skeie i medhold av konkursloven §60, jf. §62, og på grunnlag krav om av skyldig merverdiavgift for perioden fra og med 5. termin 1999 til og med 2. termin 2000, til sammen kr 289.301. Hardanger skifterett innkalte til rettsmøte 29. september 2000, men endret det senere til 20. september 2000. Innkallingen ble forkynt for Skeie personlig 13. september 2000. Skeie møtte ikke da konkursbegjæringen ble behandlet, og Hardanger skifterett avsa 20. september 2000 kjennelse med slik slutning:

«Boet til Oddmund Skeie - organisasjonsnr. 956.494 648 - tas under skifterettens behandling som konkurs.»

Oddmund Skeie har rettidig påkjært skifterettens kjennelse på grunnlag av uriktig bevisvurdering og rettsanvendelse. Skeie viser til at skifteretten 11. september 2000 oversendte innkalling til rettsmøte 29. september 2000, men før innkallingen ble forkynt sendte skifteretten telefaks til lensmannen hvor rettsmøtet ble omberammet til onsdag 20. september 2000. Skeie mener kopien av innkallingen som han fikk overlevert ikke er påført rettet dato og han oppfattet at rettsmøtet skulle være 29. september. Derfor uteble han fra rettsmøtet 20. s.m. Pr. 29. september ville Skeie hatt likviditet til å gjøre opp for seg. Det er bakgrunnen for at Skeie uteble, og ikke tok til motmæle mot konkursbegjæringen. Skeie har ikke funnet igjen dokumentet han fikk overlevert av lensmannen.

Skeie bestrider at han er insolvent. Vilkårene for å åpne konkurs i hans bo er ikke til stede. Videre bestrides at vilkårene for å anvende konkursloven §62 er til stede. Skeie har ikke stanset sine betalinger, og det er heller ikke avholdt «negative utleggsforretninger». Utleggsforretninger som er avholdt gir dekning for rekvirentens krav. Skifteretten har uriktig anvendt konkursloven §62, uten selvstendig å prøve insolvensvilkåret i §60, og det foreligger rettsanvendelsesfeil.

Skeie har følgende aktiva:

- tre faste eiendommer, med samlet verdi (takst) kr 2.890.000

- motorvogner/ anleggsutstyr til anslått verdi (takst/verdivurdering) vel kr 4.075.000

- utestående fordringer pr. 21. september 2000 tilsvarer kr 1.289.214

- varer under arbeid, andel i aksjefond, tilgodeskatt 1999, lån, aksjer/aksjeutvidelse i Hardangerskifer AS, til sammen kr 1.496.133

Sum/aktiva kr 9.750.347

For pantsettelsene viser foreliggende panteutskrifter dels for høye beløp, og pantesikret gjeld pr. konkursåpning utgjør:

- Sparebanken Hardanger kr 4.116.515

- påberopt garanti kr 14.000

- pantesikrede utleggsforretninger kr 657.029

Samlet pantesikret krav utgjør kr 4.836.511

Salgsverdi/ pantet (foreliggende takster) kr 7.365.000

Overdekning kr 2.528.489

Skeies passiva utgjør

- langsiktig gjeld kr 3 467.119

- kortsiktig gjeld kr 3.315.208

- lån Landbruksbanken kr 48.967

- lån Jon Steinar skeie kr 1.010.000

Totalt kr 7.841.294

Banken har stilt tre andre garantier, som det ikke er meldt krav under. I tillegg kommer et spesialpant i en traktor som, ifølge Skeie, må medtas med kr 100.000. Maskiner og utstyr som disponeres i henhold til leasingkontrakter er, med ett unntak, ikke medtatt i takstene. For leasingkontrakten som er medtatt, gjenstår det avdrag på denne på kr 22.000, samt innløsningssum kr 5.000, slik at pantesikret krav av den grunn må økes med kr 27.000.

Dette viser at det utvilsomt er dekning for utleggsforretningene i holdbart pant og derfor ikke grunnlag for å anvende konkurspresumsjon i medhold av konkursloven §62. Konkursåpningen må oppheves på dette grunnlag. Skifteretten har ikke vurdert selve solvensspørsmålet, men utelukkende basert seg på den påståtte presumsjon som ligger i de avholdte utleggsforretninger. Skeie mener han har fremlagt nødvendig dokumentasjon og redegjørelser som viser at lagmannsretten på sikkert grunnlag kan ta stilling til om det er oppnådd pantedekning gjennom utleggsforretningene. For øvrig har namsmannen, i forbindelse med avholdte utleggsforretninger, ikke benyttet seg av adgangen til å ta pant i utestående fordringer, for så vidt som fordringsmassen overstiger kr 400.000. Også dette må vektlegges i forbindelse med vurderingen etter konkursloven §62. Skeie er utvilsomt solvent, selv om han i første halvår 2000 har hatt betydelig likviditetsvansker. Men illikviditet er ikke tilstrekkelig til å konstatere insolvens. Overstiger skyldnerens samlede aktiva hans samlede forpliktelser, foreligger ikke insolvens, og kreditorene må henvises til å søke dekning gjennom salg av eiendelene, jf. konkursloven §61 annet pkt.

Oppstillingen over aktiva og passiva viser en overbalanse på kr 1.909.053. Skeie eier videre 28,5 % i Hardangerskifer AS. Foruten aksjekapital har han også lånt. kr 85.500 til selskapet. Lånet er rentebærende, uten at rentene er blitt betalt. Årsregnskapet for Hardangerskifer AS viser en samlet egenkapital inklusiv aksjekapital på kr 1.288.240. Aksjekapitalen er utvidet i 2000. Skeie har vært i dialog med hovedaksjonæren, med tanke på salg av sin aksjepost, og legger til grunn at hans andel av aksjer reelt er verd mer enn kr 1.300.000.

Skeie er hjemmelshaver til et gårdsbruk som, etter avtale drives av broren, som også skal overta bruket. Broren har foretatt oppgjør med kr 510.000, men grunnet Skeies vanskelige økonomiske stilling er gjennomføringen av avtalen ikke sluttført. I oppstillingen over aktiva og passiva er bruket tatt med til takst, samtidig som det vises til gjelden overfor broren. Videre har Skeie lånt kr 500.000 av broren, mot pant i aksjene i Hardangerskifer AS. I oppstillingen over aktiva har Skeie ikke medtatt aksjer i selskapet Sollesnes Stein AS, samt lån gitt til dette selskapet, som han -etter å ha mistet oppdrag for Hardangerskifer - har engasjert seg i. Kostnadene i den forbindelse var krevende og belastende for likviditeten, men problemene antas å være av forbigående art. Det er lagt ned slik påstand:

«1. Hardanger skifteretts kjennelse oppheves.

2. Oddmund Skeie tilkjennes erstatning for sakens omkostninger med kr 15.000,00 inkl. rettsgebyr.»

Hordaland skattefutkontor har i kjæremålstilsvar tatt til motmæle, og blant annet vist til at Skeie verken har hatt innsigelser mot fastsatt skyldig merverdiavgiftsbeløp eller påklaget utleggsforretningen som ble avholdt 25. august 2000. Videre vises til at innkallingen til rettsmøtet i skifteretten ble forkynt for Skeie, men til tross for det møtte han ikke. Opplysningene om Skeies økonomi i kjæremålet er nye, og ukjente, for kjæremotparten som påpeker at takstene for boligeiendom og verkstedsbygning synes å forutsette gunstig tilbud i gunstig marked. Gårdsbruket er realiteten overført til Skeies bror for kr 510.000, mens det er ført opp med en verdi på kr 980.000, hvilket forutsetter salg til tredjemann, og at broren skal ha sine penger tilbake. Oversikten over aktiva og passiva må derfor justeres på dette punkt. Verdien av maskinsparken er for en stor del fastsatt av Skeie selv, uten at det er opplyst om den er basert på slakteverdi eller verdi som «going concern». Deler av de utestående fordringer forfalt før 21. april 2000, og det kan spørres om disse fordringers godhet. Enkelte fordringer forfalt før 27. juli 2000, og her må det justeres for mulige tap i kundemassen. Varer under arbeid - verdsatt til kr 630.000 - gir uttrykk for verdier som fantes ved slutten av forrige regnskapsår, og summen kan derfor ikke legges til grunn. For så vidt gjelder aksjer/aksjeutvidelse i Hardangerskifer AS knytter det seg stor usikkerhet til Skeies verdifastsettelser, og vurderingen av den reelle verdi synes basert på en subjektiv og ikke en markedsmessig vurdering. Hordaland skattefutkontor finner det ikke entydig godtgjort hvorvidt Skeie er solvent, og krever derfor skifterettens kjennelse stadfestet.

Hva angår saksomkostninger, vises til at Skeie, forut for konkursbegjæringen, verken har innlevert oppgaver for 5. og 6. termin i 1996 for å få merverdiavgiftskravet redusert, eller foretatt innbetaling av restansene. Han påklaget heller ikke utleggsforretningen, og kom ikke med opplysninger om andre formuesgoder det kunne tas utlegg i. Ut fra opplysningene som forelå da begjæringen ble sendt, og under rettsmøtet, var det intet som skulle tilsi at Skeie faktisk var solvent. Skattefuten har på alle trinn gått riktig frem og kan ikke bebreides for at det kom til sak. Skeie har ikke bidratt til opplysning om den reelle økonomiske situasjonen, hvilket må legges ham til last. Av den grunn må hver av partene bære egne omkostninger. Det er lagt ned slik påstand:

«1. Hardanger skifteretts kjennelse av 20 september 2000 i sak 00 - 00222 S stadfestes.

2. Hver av partene bærer selv sine egne omkostninger.»

Oddmund Skeies konkursbo v/bobestyrer advokat Steinar Andersen, har i kjæremålstilsvar også tatt til motmæle.

For så vidt gjelder innkalling til rettsmøtet, vises til at lensmannen under registreringsforretningen opplyste at et eksemplar av innkallingen med rettet dato, var overlevert Skeie i forbindelse med forkynnelsen.

Til spørsmålet om Skeies likviditetssituasjon, vises til at konkursbegjæring mot Skeie ble inngitt i mars og august 2000, men begge krav ble innfridd. Videre har advokat Johannes Romstad 20. september 2000 begjært forkynnelse av konkursvarsel mot Skeie på grunn av ikke utbetalte feriepenger for 1999 for fratrådt arbeidstaker. Skeie er undergitt utleggsforretninger for til sammen kr 650.000 i perioden 19. juni til 8. september 2000, og samtlige vil formentlig være omstøtelige dersom konkursbehandlingen gjennomføres med bakgrunn i skifterettens kjennelse, idet fristdagen er fastsatt til 6. september 2000. Videre vil pantsettelsesavtale av 14.juli 2000 vedrørende pant av aksjer i Hardangerskifer AS også være omstøtelig. Det foreligger således betydelige muligheter for fordeling av kreditorer, og spesielt for i forringelse av uprioriterte kreditorers adgang til å oppnå dekning, dersom skifterettens kjennelse oppheves og konkurs eventuelt åpnes senere. Det vises da til at utestående fordringer som pr. konkursåpning er angitt til kr 1.289.214, kun er pantsatt for kr 400.000. På bakgrunn av fremsatte konkursbegjæringer og avholdte uoppgjorte utleggsforretninger, må det kunne legges til grunn at debitor er illikvid og at illikviditeten ikke er av forbigående art.

Boet bestrider at det er en overdekning av pantets verdi på kr 2.528.489, og gjør gjeldende at en beltegravemaskin som er verdsatt til kr 510.000 bare skal medregnes med kr 50.000, idet den er leaset. Overdeknin/pant antas derfor å utgjøre ca kr 2.000.000 før dekning av betingede krav (bankgarantier) med kr 738.000.

Samtlige takster, unntagen for gårdsbruket, synes tatt med sikte på inngivelse av kjæremålserklæringen, og utelukkende basert på debitors opplysninger.

Overbalansen Skeie har beregnet, må reduseres med verdien av nevnte leasing beltegravemaskin. Utestående krav og varer under arbeid må baseres på verdien i regnskapet pr. 30. juni 2000, og overbalansen reduseres tilsvarende. Bobehandlingen gir ellers ikke opplysninger som gir grunnlag for ytterligere kommentarer vedrørende aktivasiden.

Passivasiden blir, etter boets standpunkt:

- anmeldte fordringer pr 11. oktober 2000 kr 6.991.628

- lån til Landbruksbanken/ Skeies bror kr 1.058.967

- ennå ikke anmeldte krav fra kjente kreditorer på kr 332.387

- kommunekassereren i Jondal med kr 235.868

- ikke utbetalt lønn, beregnet lønn frem til konkursåpning med kr 320.366

- arbeidsgiveravgift av samme - kr 172.353

- merverdiavgift for 3. termin 2000 kr 223.000

Samlet gjeld kr 9.339.869

I kjæremålserklæringen er gjelden opplyst til kr 7.841.294, men hensett til at overbalansen bør reduseres ytterligere, gir dette en underbalanse på kr 749.736.

Boet antar at innkallingen til konkursåpningsmøtet etter foreliggende opplysninger og fremlagt dokumentasjon har vært korrekt, samt at debitor var insolvent ved behandlingen av konkursbegjæringen, idet passiva må antas å overstige aktiva, og Skeies illikviditet ikke var av forbigående art. Det ble lagt ned slik påstand:

«Hardanger skifteretts kjennelse av 20.09.2000 i sak 00-00222 S stadfestes.»

Oddmund Skeie har i senere prosesskrift kommet med merknader til kjæremålstilsvarene. Med hensyn til skattefutens tilsvar gjør Skeie gjeldende at takstene for boligeiendom og verkstedsbygning ikke forutsetter gunstig tilbud i et gunstig marked. Takstmannen, som ble engasjert på fritt grunnlag, driver omfattende virksomhet som sådan og har god kjennskap til det lokale markedet. For gårdsbruket foreligger en uformalisert avtale mellom Skeie og hans bror. Avtalen vil under enhver omstendighet ha prioritet etter pantet skattefuten har ervervet gjennom utlegg. For anleggsmaskinene er takseringen basert på det som kan forventes ved salg av hver enkelt maskin. Det er neppe forskjell mellom «slakteverdi» og verdien som «going concern» for anleggsmaskiner, som er lette å selge - og flyttbare - og verdsettelsene bygger på salgsverdien. Det er ikke konstatert tap på fordringene som er angitt i fordringslisten, men fordringene er dels opp mot et halvt år gamle, hvilket skyldes at Skeie har brukt lite tid på pågang mot debitorer den senere tid. Verdien av varer under arbeid er tatt fra regnskapet pr. 30. juni 2000, og ikke pr. 31. desember 1999, som opplyst i kjæremålet. For aksjene i Hardangerskifer AS kan de bokførte verdiene i selskapet leses direkte ut av regnskapet, og de er ikke basert på Skeies subjektive vurdering.

Skeie mener skattefutens har gått frem på klanderverdig måte, hvilket under enhver omstendighet vil tilsi at lagmannsretten benytter hovedregelen og tilkjenner kjærende part erstatning for saksomkostningene.

Når det gjelder kjæremålstilsvaret fra boet bemerkes at bobestyrer argumenterer for at konkursåpningen må opprettholdes fordi det muligens vil gi de uprioriterte fordringer bedre dekning, enn ved en senere konkurs. Det er uten relevans i saken. Finnes det godtgjort at Skeie disponerer aktiva som overstiger hans passiva, vil kreditorene uansett få full dekning uten å pådra omfattende omkostninger til enbobehandling, som vil være katastrofal for Skeie personlig. Kreditorene/boet vil neppe ha interesse i annet enn å ivareta kreditorenes posisjon, og konkursen vil frarøve Skeie reelle verdier rundt kr 2.500.000. For øvrig er bobestyrer enig i at det var uriktig av skifteretten/skattefuten i Hordaland å legge til grunn at utleggsforretningene var uten reell pantedekning. Er lagmannsretten enig i det, må konsekvensen bli at skifterettens kjennelse oppheves.

Subsidiært anføres at for solvensvurderingen vil være avgjørende hvorledes en forholder seg til leasingkontrakter. Det må være galt å se bort fra verdien av gjenstander som disponeres i henhold til slike, idet gjenstandene, etter leasingperiodens utløp, kan disponeres til en symbolsk leie, eller løses inn for en symbolsk pris.

Det vises til at bobestyrer i fordringslisten har medtatt fordringsanmeldelse fra Sparebanken Hardanger som også inkluderer betingede krav (garantier), samt krav fra skattefuten i Hordaland som omfatter gebyr ved bobehandlingen. Men dette kan ikke inngå i solvensvurderingen. Også delvis betalte krav er medtatt i fordringsanmeldelsen. Skeie er enig i at verdien av utestående fordringer og varer under arbeid må vurderes pr. konkursåpningstidspunktet. Utestående fordringer utgjorde da kr 1.289.214, men han har beregnet «varer under arbeid» til kr 841.008. Til sammen blir dette kr 2.130.222.

Skeie har utarbeidet korrigert oppstilling over aktiva og passiva som viser aktiva på kr 10.384.040, og reelle krav på kr 6.873.231, eller noe lavere enn den gjeld som er oppgitt i kjæremålserklæringen (kr 7.841.294). Lagmannsretten må kunne basere seg på sistnevnte tall, idet boets beregning ikke kan være fullstendig. Det gir en overbalanse på kr 2.542.746.

Saksomkostningskravet er, som følge av prosesskrivet, øket til kr 25.000, inkludert rettsgebyr.

Både boet og Skeie har etter dette utvekslet prosesskrift, uten at lagmannsretten finner grunn til - i detalj - å gjengi det som fremkommer i disse. Begge parter mener det må foretas korrigeringer på aktiva- og passivasiden, slik at beregningen av henholdsvis over- og underbalanse må korrigeres tilsvarende. Fra boets side er det anført at i relasjon til insolvensvurderingen må aktivasiden reduseres med kr 980.000 tilsvarende verdien av gårdsbruket, samtidig som passivasiden må reduseres med kr 510.000, som svarer til gjeld til Skeies bror. Skeie er enig i det.

Boet mener tre biler til en verdi av kr 76.500 må holdes utenfor aktivasiden, noe Skeie bestrider. Samtidig erkjenner boet at betingede krav og massekrav - tilsammen kr 772.714 - må holdes utenfor passivasiden. For så vidt gjelder krav fra Jondal kommune er dette dels oppgjort ved motregning, hvilket etter boets mening innebærer at både krav om fordringer må reduseres.

Når det gjelder leasingkontraktene og verdien av anleggsmaskinene mener boet at Skeie ikke kan anses som eier av disse mot å innløse et symbolsk beløp. Fordringsanmeldelsene vil imidlertid bli korrigert ved leasingselskapets eventuelle realisasjon, eller ny utleie av disse, men formentlig vil det da gjenstå betydelige deler av utleiers fordringer. De antydede salgspriser for disse maskinene er ellers utelukkende basert på Skeies opplysninger til takstmannen, som ikke har besiktiget dem.

Boet mener underbalansen må justeres med mulig realisasjonsverdi av «leasede» anleggsmaskiner, og det må gjøres et 20% fradrag anslått verdi på slike maskiner dersom et hurtig salg oppnås. Videre er det usikkerhet vedrørende utestående fordringer/ varer i arbeid.

Skeie mener leasingkontraktene er et aktivum, og at lagmannsretten - ved solvensvurderingen - må kunne legge til grunn den merverdi disse har i forhold til leasingselskapenes krav. Maskinene er taksert til kr 2.140.000, mens de anmeldte krav for disse er kr 1.355.127. Skeie bestrider at det er grunnlag for å gjøre slikt fradrag på 20 % ved verdsettelsen, som lensmannen har gjort ved registreringsforretningen. Det innebærer at bostyreres beregning av overbalansen må korrigeres.

Etter Skeies vurdering utgjør overbalansen kr 1.774.972, mens boets mener underbalansen utgjør ca kr 700.000. Skeie krever nå saksomkostninger med kr 29.000.

Lagmannsretten vil bemerke:

Det springende punkt i saken er om Oddmund Skeie var insolvent pr. 20. september 2000, da begjæringen om å åpne konkurs ble behandlet og tatt til følge av skifteretten.

I den forbindelse bemerkes at partene - slik lagmannsretten oppfatter det - er enige om at kravene som dannet grunnlag for konkursbegjæringen ble sikret ved fullgodt pant gjennom utleggsforretningen. Konsekvensen blir at det ikke var - eller er - grunnlag for å anvende insolvenspresumsjonen i konkursloven §62, men skifteretten hadde - slik saken var opplyst - ingen foranledning til å anta at det var tilfellet.

Spørsmålet blir derfor om det - utfra øvrige foreliggende opplysninger - er grunnlag for å konstatere at Skeie er insolvent, slik at det generelle vilkår for å åpne konkurs i hans bo er til stede, jf konkursloven §60.

Men før lagmannsretten kommer nærmere inn på dette spørsmål, finnes det grunn til å knytte visse merknader til skifterettens saksbehandling. Saken ble tatt under behandling og konkurs åpnet selv om Skeie ikke møtte. Skeie har imidlertid opplyst at han hadde misforstått innkallingen og trodde rettsmøtet først skulle avholdes fredag 29. september 2000, som skifteretten opprinnelig hadde innkalt til. Det fremgår av sakens dokumenter at lensmannen forkynte innkalling til rettsmøte onsdag 20. september 2000, i henhold til telefaks mottatt fra skifteretten. Spørsmålet er om Skeie også fikk overlevert kopi av denne telefaksen, eller om han fikk utlevert den «opprinnelige» innkallingen. Sistnevnte er ikke vedlagt sakens dokumenter og det er heller ikke opplyst hvor den er nå, eller om den eventuelt er makulert. Lagmannsretten kan derfor ikke se bort fra at dette brevet, ved en feil, ble overlevert Skeie i forbindelse med forkynningen. Det vil i så fall være egnet til å skape misforståelser, og kan også forklare hvorfor han ikke møtte. Hensett til det engasjement Skeie senere har lagt ned i sitt arbeid for å godtgjøre at han er solvent, har det formodningen mot seg at han ikke ville møte når saken skulle behandles i skifteretten. Det kan således være grunn til å anta at han har misforstått tidspunktet.

Lagmannsretten finner det mest sannsynlig, og legger derfor til grunn at Skeie har fått oppgitt uriktig dato for rettsmøtet. Når skifteretten heller ikke forsøkte å ta kontakt, for å forsikre seg om at korrekt innkalling var mottatt, må det legges til grunn at Skeie ikke var lovlig stevnet, eller innkalt jf. konkursloven §70. Lagmannsretten antar at dette er en så grov saksbehandlingsfeil at den skal tillegges vekt, selv om det ikke er kjæret over saksbehandlingen. Det vises til prinsippet i tvistemålsloven §384 annet ledd nr 6, jf §383 annet ledd, samt Rt-1988-1024 og Rt-1987-903. Videre vises til Skoghøy «Tvistemål» side 953. Lagmannsretten antar at tilsvarende må gjelde for kjæremål, selv om det i tvistemålsloven §403 ikke er vist uttrykkelig til bestemmelsene.

Dette innebærer at skifterettens kjennelse må oppheves.

Dersom konkursbegjæringen fastholdes, må skifteretten - i rettsmøte med partene til stede - nøye gjennomgå oppsettet over debitors aktiva og passiva, og skifteretten må gjøre seg en oppfatning av hvilke verdier som skal legges til grunn, herunder hvordan verdiene skal verdsettes. For øvrig bemerkes at partene, som nevnt over, tilsynelatende er enige om at skattekravene kan sikres ved tilstrekkelig pant gjennom utleggsforretning. Er det ikke tilfellet, må det av rettsboken fremgå en balanse som eventuelt viser at det ikke er frie aktiva som gir skattekravene tilstrekkelig dekning.

Kjæremålet har ført frem. Det har betydning for saksomkostningene. De vanlige regler om tvistemålsloven kap. 13 også gjelder i konkursåpningssaker, jf . Huser lit. cit. side 90 og Skeie skal utgangspunktet ha dekket sine omkostninger i anledning kjæremålet jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre unntak fra lovens hovedregel i dette tilfellet. Lagmannsretten har i den forbindelse sett hen til at Skeie uteble fra rettsmøtet i skifteretten, men da han ikke anses lovlig innkalt, kan ikke det tillegges vekt ved saksomkosningsavgjørelsen. Advokat Gunnar Skeie har oppgitt et saksomkostningskrav på kr 29.000 inklusiv rettsgebyr. Beløpet legges til grunn for lagmannsrettens avgjørelse idet det finnes å dekke nødvendige omkostninger med å få saken betryggende utført.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Hardanger skifteretts kjennelse av 20. september 2000 oppheves.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten ved Skattefuten i Hordaland kroner 29.000 - tjuenitusen - til Oddmund Skeie innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.