LG-2000-2037

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-02-23
Publisert:	LG-2000-02037
Stikkord:	Strafferett, Foretaksstraff
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 00-1010 M - Gulating lagmannsrett LG-2000-02037 M. Anke til Høyesterett fremmet til behandling, deretter forkastet, se HR-2001-00426.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Kst.statsadvokat Bjørn Enoksen Ristesund) mot Stavanger Aftenblad ASA v/styrets formann (Forsvarer: Advokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Lagmann Rune Fjeld. Lagdommer Fredrik Staff. Byrettsdommer Arne Langeland
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §48a, §48b, Grunnloven (1814) §100, §162, Arbeidsmiljøloven (1977) §87, Straffeprosessloven (1981) §41, §438, Aksjeloven (1997) §6-13, Allmennaksjeloven (1997) §6-12, EMK (1999)

Saken gjelder spørsmålet om foretaksstraff for eierskapet til Stavanger Aftenblad ASA, jf straffeloven §48a og §48b.

Stavanger Aftenblad ASA v/styrets formann ble ved forelegg utstedt av Stavanger politidistrikt 10 august 2000 siktet for overtredelse av:

«Straffeloven §162 første ledd,

for ulovlig å ha innført, ervervet, oppbevart eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, eller medvirket til dette,

jf. straffeloven §48a,

hvoretter et foretak kan straffes når et straffebud er overtrådt av noen som handler på vegne av foretaket

Grunnlag er følgende forhold:

Torsdag 20. juli 2000 eller kort tid forut for dette i Stavanger, som ansatt i Stavanger Aftenblad, kjøpte en eller flere av avisens journalister 5 ecstasytabletter av en ikke navngitt person»

For overtredelsen ble ilagt en bot til statskassen på kr 10 000,-.

Forelegget ble ikke vedtatt og ved påtalemyndighetens beslutning av 25 august 2000 ble forelegget sendt Stavanger byrett til pådømmelse. Under hovedforhandlingen ble nedlagt påstand om at boten skulle settes til kr 100.000,-.

Stavanger byrett avsa 5 oktober 2000 dom med slik domsslutning:

«Stavanger Aftenblad frifinnes for straff.»

Sakens bakgrunn er i korthet denne: I tiden 14 til 24 juli 2000 bragte Stavanger Aftenblad en artikkelserie om narkotikaproblemet i Stavanger. Artiklene omhandlet en rekke temaer som bl a kjøp og salg av narkotiske stoffer, behandlingstilbudet for narkomane, gateprostitusjon blant narkomane, de pårørendes situasjon, økningen i bruken av rusmidler, særlig blant ungdom. Det ble fokusert den økte bruken av det narkotiske stoffet ecstasy. Intervjuer av ungdommer som selv hadde brukt stoffet ecstasy ble presentert for å gi et bilde av at ecstasy var lett tilgjengelig i byen.

Torsdag 20 juli 2000, eller kort tid forut for dette, ringte en eller flere journalister i avisen til en kontakt i narkotikamiljøet og bestilte fem ecstasytabletter. Arbeidsleder på det aktuelle nyhetsskift hadde gitt klarsignal til kjøpet, men det var ikke klarert med ansvarlig nyhetsleder eller redaktør. Om lag en time senere var tablettene levert via en mellommann. På denne bakgrunn ble det forfattet en artikkel med overskrift: «Aftenbladet kjøpte ecstasy på én time», uten navngitt forfatter. Ansvarlig redaktør ble informert om narkotikakjøpet da artikkelen var skrevet. Han valgte å trykke den. Avisens sjefredaktør som var på ferie, ble informert om artikkelen samme dag som den ble trykket i avisen, 21 juli 2000.

Stavanger politidistrikt igangsatte 2 august 2000 politietterforskning mot avisen. Sjefredaktør og administrerende direktør Jens Barland ble avhørt i saken. Han ønsket ikke å informere om hvilke journalister som hadde stått for narkotikakjøpet og heller ikke om hvem som hadde forfattet artikkelen i avisen 21 juli 2000. Under etterforskningen ga han uttrykk for at han som redaktør ville påta seg straffeansvar på vegne av redaksjonen i avisen.

Når det gjelder sakens bakgrunn for øvrig, vises til byrettens dom, jf straffeprosessloven §41 tredje ledd.

Etter byrettens dom har politiet tatt kontakt med de journalister og fotografer som det av reportasjeserien fremgikk hadde arbeidet med nevnte tema. Ingen har villet avgi forklaring om hvem som utførte, eller medvirket til, kjøpet av ecstasytablettene.

Statsadvokaten i Rogaland har 9 oktober 2000 rettidig anket byrettens dom hva gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 23 oktober 2000 ble anken henvist til ankebehandling.

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 14 og 15 februar 2001. Stavanger Aftenblad ASA var represenert ved styrets formann, Eivind Berle Thomsen. Som forsvarer møtte advokat Hans Stenberg-Nilsen. Konstituert statsadvokat Bjørn Enoksen Ristesund møtte som aktor. Avisens partsrepresentant og tre vitner ble avhørt. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Lagmannsretten har kommet til at anken forkastes.

For å anvende foretaksstraff oppstiller straffeloven §48a vilkår om at «.. et straffebud er overtrådt.» Det innebærer en forutsetning om at både de objektive og subjektive straffbarhetsvilkår er oppfylt.

En eller flere journalister i Stavanger Aftenblad ervervet 20 juli 2000, eller kort tid forut for dette, fem ecstasytabletter av en ikke navngitt person, ved å betale kr 250,- for hver tablett. Den eller de som har gjennomført handlingen har derved overtrådt gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §162 første ledd. De objektive vilkår for straff er derfor til stede.

Retten finner også bevist at gjerningspersonen eller - personene har handlet forsettlig.

Straffebudets forutsetning om den nødvendige subjektive skyld er følgelig oppfylt.

Straffeloven §162 første ledd inneholder reservasjonen om at den straffesanksjonerte handling skal være «ulovlig». Kravet om rettsstridighet er et spørsmål om det foreligger noen straffrihetsgrunn.

Ulovlighetskravet må forstås som en reservasjon fra lovgivers side om at det ikke er meningen å ramme alle de tilfeller som ellers ville gå inn under beskrivelsen i straffebudet. Lovbestemmelsen gir ingen nærmere veiledning om når det foreligger slike tilfeller. Av dommen i Rt-1979-1492, jf side 1499, fremgår at dette må bero på en avveining mellom de hensyn straffebudet skal verne, og andre hensyn som det er grunn til å beskytte. «Det vil i det enkelte tilfelle bli domstolenes oppgave å vurdere om andre hensyn må tillegges slik vekt at en handling som i og for seg går inn under gjerningsbeskrivelsen, likevel ikke kan anses som rettsstridig og derfor ikke rammes av vedkommende straffebud.»

Stavanger Aftenblad har fremholdt at motivet for kjøpet av fem ecstasytabletter var å illustrere med et konkret eksempel hvor lett det var å få tilgang til det narkotiske stoffet i Stavanger. Det var således et ideelt motiv for kjøpet og i den reportasje kjøpet dannet grunnlag for ble spesielt fremhevet bruken av ecstasy blant ungdom.

Lagmannsretten kan ikke se at den ulovlige handlingens ideelle motiv i dette tilfelle bør være en straffrihetsgrunn. Det er en rekke forhold som begrunner dette standpunkt. Bruken av narkotika, særlig i ungdomsmiljøer, har etterhver blitt et alvorlig samfunnsproblem som det brukes store ressurser på å bekjempe. Dersom et slikt kjøp som Stavanger Aftenblad har foretatt skulle bli å anse som straffritt ut fra rettsstridsreservasjonen i den aktuelle straffebestemmelse, ville det lett kunne gi signaler som svekker den offisielle oppfatning om narkotikaerverv som forkastelig.

I tillegg kan retten heller ikke se at det aktuelle kjøp i noen grad skulle kunne frembringe opplysninger om stoffets tilgjengelighet som ellers ikke var allment kjent. Av politiets beslagsrapporter med statistikk for flere år tilbake, fremgår at antall ecstasybeslag og antall beslaglagte enheter, har øket sterkt. Av den artikkelserie avisen presenterte fremgår det av flere intervjuer blant annet av narkomane, polititjenestemenn og behandlingspersonell opplysninger om den svært lette adgangen til å skaffe seg ecstasy. Dette faktum var således vel dokumentert. Det fremstår følgelig som lite gjennomtenkt av avisen å foreta kjøp av det narkotiske stoffet, med det oppgitte motiv. Ett kjøp av ecstasytabletter er også metodisk uholdbar for å vise den lette tilgangen til dette narkotiske stoffet i Stavanger.

I lagmannsrettens vurdering av det aktverdige i handlingen, er det også av betydning at avisen ved sin bruk av mellommann har bevirket at denne har begått en straffbar handling. Samtidig har kjøpet, om enn i liten utstrekning, bevirket å opprettholde et omsetningssystem for narkotika, som klart kan kritiseres når retten ikke har funnet at det har vært andre aktverdige grunner til denne fremgangsmåten. Det skal bemerkes at avisens sjefredaktør og nyhetsredaktør begge i retten har gitt uttrykk for at de neppe ville ha gitt sitt samtykke til en slik fremgangsmåte dersom de hadde fått seg forelagt spørsmål om kjøp før dette ble foretatt.

Neste spørsmål er om det bør reageres med foretaksstraff slik straffeloven §48a og §48b foreskriver. Innledningsvis finner lagmannsretten grunn til å redegjøre kort for formålet med foretaksstraff.

Det fremgår av §48a at når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, «kan» foretaket straffes. Bestemmelsene om foretaksstraff er således gjort fakultative. Det innebærer at det normalt skal noe mer til før man også straffer foretaket i tillegg til den person som har handlet på vegne av det. Dette menes å kunne utledes av det som fremgår av Innst.O.nr.55 (1990-1991) side 3, hvor Stortingets justiskomite, med henvisning til redegjørelsen av ansvarets valgfrie karakter, uttaler at foretaksstraff ikke bør anvendes i andre tilfeller enn hvor dette anses hensiktsmessig. Lagmannsretten er også enig i det som uttales i Borgarting lagmannsretts kjennelse av 20 november 2000, «Æ-saken», at det forhold at foretaksstraff gjelder en form for kollektiv avstraffelse, tilsier at det vises varsomhet med ileggelse av slik straff.

Lagmannsretten er av den oppfatning at komiteens henvisning til et kriterium om hensiktsmessighet også peker hen på det som må kunne sies å være kjerneområdet for anvendelse av foretaksstraff. I Ot.prp.nr.27 (1990-1991) side 7 fremgår at behovet for et objektivt straffansvar for foretak kan sies å ha blitt større de siste årene. Økt samfunnsmessig regulering har ført til nye lovbruddstyper. Flere av dem vil ofte skje nettopp i foretak, for eksempel ved brudd på regler om produktkontroll, arbeidsmiljø og forurensing.

Lagmannsretten skal også nevne at når det gjelder siktemålet med innføring av foretaksstraff, fremgår følgende av nevnte odelstingsproposisjon, side 7:

«Med dette (befeste foretaksstraffens stilling ytterligere - rettens anmerkning) ønsker departementet for det første å styrke foretaksstraffens preventive virkning. Foretaket som sådant kan riktignok ikke utvise skyld og kan følgelig ikke motiveres av noen straffetrussel. Men foretaksstraff forutsetter at det er utvist en klanderverdig atferd innen foretaket og muligheten for slik straff må antas å bidra til å skjerpe aktsomheten hos dem som handler på foretakets vegne. Ikke minst når det gjelder forurensings- eller arbeidsmiljøovertredelser - hvor en bedrifts besparelse i form av manglende rensings- eller sikringstiltak kan medføre store skadevirkninger - må foretaksstraff ses som et nyttig supplement for å effektivisere etterlevelsen av den samfunnsmessige regulering.»

Foretaksstraffen skal således bidra til at det etableres interne kontrollmekanismer som skal forhindre at lovovertredelser finner sted på vegne av foretaket.

Stavanger Aftenblad har anført at det ikke er adgang til å idømme foretaksstraff i dette tilfellet overfor en mediabedrift på grunnlag av en lovovertredelse fra redaksjonens side. Avisen har med styrke hevdet at dette følger av den redaksjonelle uavhengighet, herunder inkludert de arbeidsmetodene som brukes ved innsamling av informasjon.

Til støtte for sitt synspunkt har avisen blant annet vist til Redaktørplakaten. Plakaten inneholder bestemmelser om redaktørens plikter og rettigheter. Av dens tredje avsnitt fremgår at en redaktør forutsettes å dele sitt blads grunnsyn og formålsbestemmelser. Innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme avisens meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret. Videre må redaktøren aldri la seg påvirke til å hevde meninger som ikke er i samsvar med egen overbevisning. Av plakatens tredje avnitt fremgår at den ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle ansvar for avisens innhold. Lagmannsretten forstår dette slik at det i denne plaktaen er gitt klart uttrykk for at redaktøren skal ha eneansvaret for avisens innhold, samt at Stavanger Aftenblad, i pakt med resten av pressen, oppfatter dette som et uttrykk for at styret skal være uten ansvar for et presseorgans redaksjonelle virksomhet.

Avisen har også vist til det Ytringsfrihetskommisjonen har gitt uttrykk for om dette spørsmål, jf NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde Sted, side 187, hvor det fremgår:

«, og vil legge til at foretaksstraff er lite egnet i mediebedrifter der det finnes et redaksjonelt ansvar. Foretaksstraff ble i første rekke innført for å ha en effektiv reaksjonsform i saker der det kan være vanskelig å peke ut den personlig ansvarlige og/eller der en straffereaksjon overfor en enkeltperson vil være utilstrekkelig fordi foretaket har tjent store penger på det ulovlige forholdet, som ved ulovlig forurensning, økonomisk kriminalitet og brudd på arbeidsmiljøbestemmelser. Slike uklare ansvarsforhold vil sjelden foreligge når man har en ansvarlig redaktør å forholde seg til, og den økonomiske gevinsten knyttet til ulovlige ytringer vil normalt være beskjeden. Et annet hensyn bak foretaksstraffen - nemlig å motivere foretaket til bedre internkontroll og skjerpede instrukser - passer heller ikke for forholdet mellom utgiver og redaktør. Tvert om står det klart i motstrid til de hensyn et eneansvar skal ivaretas.»

Avisen har også vist til Kulturdepartementets høringsnotat av 12 februar 1998 vedrørende lovfesting av prinsippet om den redaksjonelle uavhengigheten. Den har hevdet at utkastet til lov om redaksjonell uavhengighet og informasjonsplikt for medieforetak må ses på som en kodifisering av gjeldende, uskrevet rett om den redaksjonelle uavhengigheten for slike foretak.

Lagmannsretten er enig i at en forutsetning for foretaksstraff er at selskapets styre har formell og reell mulighet til instruksjon og kontroll. Det skal videre bemerkes at det følger av almennaksjeselskapsloven §6-12 og aksjeloven §6-13 at et aksjeselskaps styre ikke med bindende virkning kan fraskrive seg retten og plikten til å instruere selskapets daglige leder og andre ansatte i selskapet. Det må gjelde ikke bare for det strafferettslige og erstatningsrettslige ansvar, men også for interne forhold.

Slik instruksjonsrett må i utgangspunktet også gjelde for mediabedrifter, og i relasjonen mellom bedriftens styre og redaksjon i for eksempel en avis. I Rt-1998-652, Østlandets Blad, fremgår det følgende på side 653:

«Jeg kan ikke se at det som anføres om styrets instruksjonsrett overfor redaktøren medfører at fotograf A i denne saken ikke handlet på utgiverens vegne. I Rt-1982-645, som gjaldt spørsmålet om en byggherre kunne straffes etter den dagjeldende arbeidsmiljøloven §87 for overtredelse begått under entreprenørens virksomhet, framheves det riktignok at en «naturlig forutsetning» for foretaksstraff ved oppdragstakerens lovbrudd, er at foretaket har «en reell myndighet til instruksjon og kontroll». Ved ansvar for en selvstendig oppdragstakers lovbrudd synes denne begrensning naturlig. I vår sak er det derimot tale om en ansatt som av sin foresatte fikk overlevert scanneren til bruk i sin virksomhet, og som ledd i produksjonen av utgiverens produkt - avisen. Arbeidsmetodene og kvaliteten på avisen har direkte økonomisk betydning for utgiveren.»

Dette må gjelde desto mer i et tilfelle som nærværende hvor Stavanger Aftenblad har valgt å forene funksjonene som administrerende direktør og sjefredaktør på én hånd, altså en eneledermodell.

Retten finner også støtte for sitt syn på den rettslige situasjon i at utgiver kan inkluderes blant de sivilrettslig ansvarlige, f eks ved at en bedrift pålegges å bære hovedtyngden i en sak om erstatning, noe som synes akseptert også av medieforetaks redaksjonelle deler. Det kan, som påpekt i Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, op cit side 187, synes inkonsekvent at straff for utgiver oppfattes som en større trussel mot det redaksjonelle eneansvar enn erstatningsansvar for utgiver. Særlig gjelder dette dersom man antar at foretaksstraff vil være en mindre økonomisk belastning enn erstatningsansvar for utgiver. Mot dette er anført at selv om erstatningsbeløp, målt i kroner, kan utgjøre mer enn bøtene, er erstatning noe fundamentalt annet enn straff, og at med en trussel om straff hengende over sine hoder kan utgiverne med tyngde legge press på redaktørene.

Lagmannsretten finner ikke denne argumentasjon overbevisende. Også erstaningsansvar vil oftest være en følge av en klanderverdig adferd. Det kan da vanskelig ses at det vil hefte en større styringstrussel fra utgivers side når det gjelder et mulig straffeansvar enn når det gjelder et mulig erstatningsansvar.

Lagmannsretten antar imidlertid at det i forhold til medieforetak må oppstilles visse begrensninger i styrets adgang til instruks og kontroll. Det vises til nevnte dom i Rt-1998-652, hvor det heter på side 654: «På denne bakgrunn kan det ikke være avgjørende at styret har en begrenset instruksjonsrett overfor redaktøren sammenlignet med hva som ellers gjelder innen næringslivet.»

Lagmannsretten viser også til Rt-2000-234, «Aftenpostenaken», hvor det som argument for å undergi kjæremålssaken muntlig behandling i lagmannsretten, er uttalt følgende, side 242:

«Avgjørelsens prinsipielle karakter forsterkes ved at det i dette tilfelle er tale om foretaksstraff for en mediebedrift på grunnlag av en lovovertredelse fra redaktørens side, som av pressen med styrke hevdes å tilhøre «de redaksjonelle spørsmål». Fra Æs side er det således fremholdt at nektelsen av å utlevere det upubliserte fotomaterialet er en type avgjørelse som ligger nær opp til pressens hevdvunne rett til å beskytte sine kilder. Det er akseptert i rettspraksis at en mediebedrift kan ilegges foretaksstraff, jf Rt-1998-652 - Østlandets Blad, selv om slik straff ikke ble idømt i den saken. Bortsett fra denne avgjørelsen er det ingen tidligere rettspraksis på området, og foreliggende sak har følgelig på dette grunnlag en betydelig prinsipiell rekkevidde.»

Det fremgår videre på samme side:

«Det er sterk uenighet mellom partene om sjefredaktør Hanseid ved ikke å etterkomme utleveringspålegget har «handlet på vegne av» Aftenposten, jf. straffeloven §48a. Denne del av avgjørelsen hører under skyldspørsmålet. For å ta stilling til dette spørsmålet, vil det være av betydning å få kartlagt hvordan Redaktørplakaten skal forstås. Det vil i den forbindelse være av interesse for retten å trenge til bunns i pressens egen forståelse av denne og det for pressen så viktige prinsipp om redaktørens uavhengighet av eierinteressene.»

Lagmannsretten kan heller ikke se bort fra at det vil være begrensninger i instruksjonsretten overfor redaksjonen i en mediebedrift, ut fra mer almenne betraktninger om ytringsfriheten, slik dette prinsipp er kommet til uttrykk i Grunnloven §100 og EMK artikkel 10, med tilhørende praksis, og da slik at det vil kunne være større begrensninger, eller motsatt større redaksjonell frihet, når det gjelder ytringers innhold, enn når det gjelder bruk av metoder.

Disse begrensninger kan imidlertid ikke være så omfattende som hevdet av Stavanger Aftenblad, med blant annet referanse til Redaktørplakaten som etter rettens mening foreskriver ingen instruksjonsmyndighet fra et foretaks styre overfor foretakets redaksjonelle del. Retten oppfatter det da også slik at dersom prinsippet om den redaksjonelle frihet skal gjelde full ut i forhold til et styre i et foretak, fordrer dette en lovendring. Det er i lys av en slik oppfatning lagmannsretten mener at Kulturdepartementets lovendringsforslag må ses.

For å ta standpunkt i denne saken finnes ikke grunn til å foreta en drøftelse av de nærmere grensene for den redaksjonelle frihet, ut over at det må ligge innenfor et styres rett til å instruere en redaksjon når det gjelder valg av arbeidsmetoder som i utgangspunktet vil være straffbare. Dette kan også ses som utslag av den retten det er enighet om at eierne har til å formulere et, for redaktøren, forpliktende grunnsyn og formål med virksomheten, og som også i Kulturdepartementets høringsutkast er reservert eierne å fastsette. For Stavanger Aftenblad er dette grunnsynet formulert slik i 1996:

«Stavanger Aftenblad skal bidra til at den politiske og etiske utvikling innenfor det norske samfunn bygges på grunnleggende nasjonale og kristne verdier, karakterisert ved toleranse, humanisme og respekt for medmenneskelige verdier, og ved sosialt preget reformpolitikk. Dette skal også prege avisens holdning til internasjonale spørsmål.»

Det følger av standpunktet til og drøftelsen av det prinsipielle spørsmål om forholdet til den redaksjonelle uavhengigheten, at lagmannsretten finner at redaksjonen i Stavanger Aftenblad ved valg av den konkrete arbeidsmetode, kjøp av ecstasytabletter, har handlet «på vegne» av foretaket Stavanger Aftenblad ASA, jf straffeloven §48a.

Det blir da et spørsmål om det bør ilegges foretaksstraff, jf straffeloven §48b. Innledningsvis viser lagmannsretten til den tidligere nevnte dom i Rt-1998-652, hvor det på side 654 fremgår at behovet for foretaksstraff varierer for de ulike typer lovbrudd og også fra lovbrudd til lovbrudd innenfor den enkelte kategori «slik at det ikke kan oppstilles noen generell presumsjon om at foretaket bør straffes når vilkårene i §48a er oppfylt.» Lagmannsretten viser for øvrig til det den tidligere har bemerket om formålet med foretaksstraff.

I nevnte dom fremgår det også at domstolene derfor må «vurdere fra sak til sak de hensyn som taler for og mot foretaksstraff», og det er i straffeloven §48b) gitt anvisning på en del hensyn som særlig bør vurderes ved avgjørelsen av om straff skal ilegges etter straffeloven §48a. Denne anvisning er ikke uttømmende, jf den hensiktsmessighetsvurdering som skal foretas, og det kan også være relevant å vektlegge andre hensyn enn dem som fremgår av opplistingen i bestemmelsen.

Ved avgjørelsen skal det blant annet legges vekt på «staffens preventive virkning», jf straffeloven §48b bokstav a. Stavanger Aftenblad har hevdet at dette hensyn primært må drøftes i forhold til foretakets styre. Slik loven er formulert legger lagmannsretten til grunn at drøftelsen av prevensjonshensynet må ha et vidt siktemål, hvor det individualpreventive retter seg mot Stavanger Aftenblad, mens det almennpreventive hovedsaklig retter seg mot andre medieforetak.

Når lagmannsretten nærmere skal vurdere en eventuell foretaksstraffs preventive virkning i forhold til Stavanger Aftenblad, finnes det hensiktsmessig å se hen til det moment som er nevnt i straffeloven §48b bokstav c) om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen.

Lagmannsretten legger til grunn at i Stavanger Aftenblad har det over lang tid vært rettet stor oppmerksomhet mot den redaksjonelle virksomhet. Det har vært foretatt jevnlige diskusjoner av journalistetiske spørsmål i forbindelse med anonyme kilder, arkivbilder, billedbruk f eks ved dødsfall og ved rettssaker, dementier, enkildejournalistikk, ferie og reportasje, fotografering for politiet, identifisering, intervjuobjekters rettigheter, invitasjonsreiser, kildekritikk, narkotika, kriminaljournalistikk, religion, skattelister, sponsoravtaler, søkerlister m v. Disse og andre forhold er omtalt og nedfelt i egne etiske husregler for Stavanger Aftenblad.

Lagmannsretten oppfatter dette dithen at det i avisen har vært en høy etisk beredskap i forhold til de mange presseetiske spørsmål, også i forbindelse med metodevalg, som kan oppstå. Den individualpreventive virkning av en foretaksstraff vil derfor være av begrenset betydning. I denne sammenheng vektlegger lagmannsretten også at det i kjølvannet av nærværende sak ble i gangsatt ytterligere bestrebelser på å konkretisere de tidligere nevnte etiske husreglene, hvor det nå etter sist vedtatte regelsett 12 februar 2001 under avsnittet om utilbørlige metoder, fremgår at «Aftenbladet driver sin journalistikk innenfor rammene av norsk lov.» Sjefredaktøren har i retten opplyst at dette var gjeldende holdning også før nevnte endring 12 februar d å, men at man tidligere hadde ansett det unødvendig å foreta en skriftlig utforming av dette prinsipp.

Redaktøren har også forklart at det som følge av kjøpet av ecstasytablettene har blitt foretatt stillingsmessige endringer for noen av de involverte.

I tillegg viser lagmannsretten til det den tidligere har bemerket i forbindelse med handlingens rettmessighet om at verken nyhetsredaktøren eller sjefsredaktøren neppe ville ha gitt sitt samtykke til kjøp av narkotika dersom de hadde fått seg forelagt spørsmålet om kjøp før dette ble foretatt. Det gir etter lagmannsrettens oppfatning uttrykk for at denne fremgangsmåte i dette tilfellet ble ansett for å være uakseptabel.

På denne bakgrunn antar lagmannsretten at en foretaksstraffs individualpreventive virkning i dette tilfellet vil være av begrenset betydning.

Når det gjelder foretaksstraffens almennpreventive virkning, kan ikke ses bort fra at det vil kunne ha en preventiv virkning dersom foretaket ilegges en høy bot for denne type overtredelse. Særlig vil dette kunne være tilfelle i forhold til medieforetak som fremstår mindre seriøse enn det Stavanger Aftenblad gjør, og som herunder ikke har samme oppmerksomhet rettet mot presseetiske problemstillinger. Hensett imidlertid til overtredelsens karakter og grovhet, som retten skal kommentere nedenfor, vil dette hensyn ikke være utslagsgivende.

Lagmannsretten har således kommet til at i dette tilfellet er det lite som taler for foretaksstraff av hensyn til straffens preventive virkning.

Heller ikke hensynet til overtredelsens grovhet tilsier i særlig grad at foretaket bør ilegges straff, selv om de hensyn retten har drøftet under avsnittet om rettsstridsspørsmålet trekker i motsatt retning.

Det gjelder her kjøp av fem ecstasytabletter, hvor formålet med kjøpet var å illustrere et problem av stor samfunnsmessig betydning, og hvor den etterfølgende avisartikkel basert på informasjoner om kjøpet, inngikk i en helhet. Den var del av en artikkelserie som hadde til hensikt å belyse ulike sider av narkotikaproblemet. Også selve oppslaget om narkotikakjøpet preges av nøkternhet. Kjøpet og omstendighetene omkring dette er saklig beskrevet og dannet ikke grunnlag for førstesideoppslag.

Av den tidligere omtalte dom i Rt-1998-652 fremgår det at arbeidsmetodene til journalister og fotografer normalt har betydning for avisens kvalitet, og metodene kan ha betydning for avisens opplagstall og annonseinntekter. Overtredelsen er dermed begått «for å fremme foretakets interesser», jf straffeloven §48b bokstav d. Dette bør etter lagmannsrettens oppfatning ses i sammenheng med bestemmelsens bokstav e) om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen. I lagmannsrettens vurdering av dette legges vekt på at kjøpet av ecstasytablettene hadde som formål å gi informasjoner av betydning for å belyse et betydelig samfunnproblem, og således kunne tjene generelle samfunnsinteresser ved at de ville ha betydning for hvilke opplysninger som ble bragt til almennhetens kunnskap. I tillegg er det på ingen måte klart at narkotikakjøpet og det etterfølgende avisoppslag har tjent til å fremme foretakets interesse eller vært til noen fordel for foretaket. Stavanger Aftenblad er en abonnementsavis med et beskjedent løssalg som kunne la seg direkte påvirke av det aktuelle oppslag. Den journalistisk metode som ble anvendt i form av kjøp av narkotika må utvilsomt sies å ha vært kontroversiell, og kunne snarere vært en ulempe - særlig i forhold til abonnementspublikummet.

Det er opplyst at Stavanger Aftenblad har en god økonomi, slik at foretakets økonomisk evne ikke skulle tilsi at det ikke ble ilagt foretaksstraff, jf straffeloven §48b bokstav f.

Påtalemyndigheten har anført at et vektig moment som tilsier ileggelse av foretaksstraff, er at dersom slik straff ikke idømmes, vil ingen bli strafferettslig ansvarlig for den straffbare handlingen som er begått ved kjøp av narkotika.

Etter lagmannsrettens oppfatning vil dette normalt være et sentralt moment i vurderingen av om det bør ilegges foretaksstraff. I straffeloven §48b bokstav g) fremheves også at det skal vektlegges «om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff».

Lagmannsretten er imidlertid av den oppfatning at momentet ikke vil ha særlig vekt i dette tilfellet. Sjefredaktøren har overfor politiet og retten gitt uttrykk for at han som redaktør vil påta seg straffeansvar på vegne av redaksjonen i avisen. Situasjonen er således at redaktøren er enig i at noen skal straffes for en straffbare handling, men er uenig i lokaliseringen av ansvaret. Derfor har han ikke vært villig til å opplyse hvilke journalister, vaktsjef eller fotograf som har medvirket til kjøpet av ecstasytablettene, og som således må antas å kunne holdes strafferettslig ansvarlig. Lagmannsretten ser det som forståelig at slike opplysninger ikke gis, og at dette er utslag av den prosessuelle stilling en redaktør og hans medarbeidere er gitt i vår straffeprosesslovgivning og som er etablert for å sikre den redaksjonelle uavhengigheten.

Dersom det i en sak som denne anses uheldig at redaktøren ikke vil kunne bli strafferettslig ansvarlig, er det et spørsmål det er opp til lovgiverne å ta stilling til.

De hensyn som i denne saken taler for foretaksstraff har begrenset vekt. Når de avveies mot de mothensyn som er redegjort for foran, har lagmannsretten etter en helhetsvurdering kommet til at det ikke bør idømmes foretaksstraff i henhold til straffeloven §48a og §48b. I denne vurdering er det i noen grad også hensyntatt at det foreliggende tilfelle ikke ligger i det som var ment å være kjerneområdet for fortaksstraffen.

Saksomkostninger er ikke påstått og tilkjennes ikke, jf straffeprosessloven §438.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Anken forkastes.