LG-2000-2141

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-01-23
Publisert:	LG-2000-02141
Stikkord:	Forsikringsdekning
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett 99-2543 A/2 - Gulating lagmannsrett LG-2000-02141 A/01.
Parter:	Ankende part: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Kjetil Norseth). Motpart: Sparebanken NOR (Prosessfullmektig: Advokat Tore Brandt).
Forfatter:	Lagdommer Midtgaard. Lagdommer Drevland. Lagdommer Storhaug Larssen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1

Saken gjelder krav på utbetaling under forsikringsavtale.

Bergen byrett avsa den 29. august 2000 dom med slik slutning:

«1. Innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse betaler Vesta Forsikring AS til Sparebanken NOR kr 3.829.000,- -kronertremillioneråttehundreogtjuenitusen- med tillegg av 12 % renter p.a. fra 26.05.98 til betaling skjer, med følgende fradrag:

a) kr 174.414,- -kroneretthundreogsyttifiretusenfirehundreogfjorten- med tillegg av 12 % rente p.a. fra 01.06.99 til betaling skjer.

b) kr 500.101,- -kronerfemhundretusenetthundreogen- med tillegg av 12 % rente p.a. fra 06.09.99 til betaling skjer.

c) kr 5.807,- -kronerfemtusenåttehundreogsyv- med tillegg av 12 % renter p.a. fra 12.01.2000 til betaling skjer.

d) kr 2.194,- -kronertotusenetthundreognittifire- med tillegg av 12 % rente p.a. fra 12.01.2000 og til betaling skjer.

2. Innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse betaler Vesta forsikring AS saksomkostninger til Sparebanken NOR med kr 41.510,- kronerførtientusenfemhundreogti- med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»

Dommen er rettidig anket til lagmannsretten av Vesta Forsikring AS (heretter Vesta).

Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus den 10. januar 2002. Begge parter var representert ved prosessfullmektiger. Det ble avhørt ett vitne. Det vises ellers til rettsboken.

Byretten har uttømmende redegjort for sakens faktum, som det vises til. For sammenhengens skyld gjengis et kort referat av faktum.

A var ansatt som daglig leder i B AS (heretter B). Ifølge firmaattesten hadde han fellesprokura med styremedlemmet Roy Gustavsen. Rundt årskiftet 1997/98 foretok han ved to anledninger urettmessige disposisjoner over konti tilhørende B. Strafferettslig er han dømt for bedragerier og dokumentfalsk. Alle disposisjoner var foretatt med forfalskede underskrifter. Til sammen fikk han urettmessig hånd om ca fire millioner kroner.

Bedrageriene ble planlagt ved at han - ved egen og forfalskning av Gustavsens underskrift - fikk opprettet en ny konto lydende på B. Etter å ha hatt kontakt med Sparebanken NOR slik byretten nærmere har beskrevet, fikk han innvilget et større lån til B som ble utbetalt til ovennevnte konto den 31. oktober 1997. Lånedokumentene ble falsk undertegnet av styreformann med vitterlighetsvitner. Samtykke til pantsettelse var falsk undertegnet. Den 5. november overførte A lånet til en konto i DnB som han selv disponerte. Han beholdt imidlertid tilstrekkelig midler på Bs konto for å betale forfalte renter og avdrag.

Den 26. januar 1998 foretok A - med egen og forfalskning av Gustavsens underskrift - overføring av et større beløp fra B s høyrentekonto, først til kontoen lydende på B som han falskelig hadde opprettet, og senere - den 28. januar - til egen konto i DnB. Deretter «forsvant» han til Tyrkia med sin samboer.

Da bedrageriene ble oppdaget holdt Sparebanken NOR B skadesløs, bl.a ved å tilbakebetale beløpet på høyrentekontoen. Sparebanken NOR mente de måtte bære tapet, og gjorde gjeldende sin forsikring overfor Vesta. Vesta mener B må bære tapet, men er enig i at forsikringen gjelder dersom det er Sparebanken NOR som må bære tapet.

Ankende part, Vesta Forsikring AS, har i hovedsak anført:

Partene er enige i det rettslige utgangspunkt. Banken kan ikke belaste kontohaver for disposisjoner av personer som ikke har rett til å disponere kontoen, med mindre det finnes et særskilt rettsgrunnlag for det. Ankende part mener det foreligger slikt rettsgrunnlag. I så fall er det B som må bære tapet. Daglig leders disposisjoner er et forhold mellom ham og B og Vesta uvedkommende.

Som prinsipalt rettslig grunnlag anføres at B er bunder av disposisjoner foretatt av selskapets ledende personer og organer.

Det anføres at daglig leder disponerer «som selskap» på samme måte som ansvar følger av organansvaret. Det er vist til Nils Nygaard, Skade og ansvar, 5. utgave, side 224 følgende. Det anføres at det samme må gjelde i kontraktsforhold. Det pekes på at hans disposisjoner hadde nær sammenheng med hans stilling og således tilsynelatende knytter seg til driften av selskapet.

Som legislativ begrunnelse anføres bl.a at selskapet er nærmest til å forhindre slike handlinger og derved nærmest til å bære risikoen. Det er vist til Rt-1965-844. Resultatet her beror på en konkret vurdering av hvor risikoen bør ligge, hensett til arbeidsoppgavene og stillingen.

Det er også vist til Olav Torvund, Betalingsformidling i et rettslig perspektiv, side 106 og side 111, og Jo Hov, Avtalerett, side 228 og 229.

Ankende part mener det er rettskildemessig dekning for å si at en kan bli bundet i kontraktsforhold selv om det er gått utenfor både rett og legitimasjon.

Det anføres at B hefter for handlingene enten fordi daglig leder handler «som selskap» eller på bakgrunn av en konkret vurdering som i 1965-dommen.

Subsidiært anføres at B i alle fall er ansvarlig for uttak på innskuddskontoen. For dette forhold må det legges til grunn at B blir erstatningsrettslig ansvarlig. Sparebanken NOR hadde ikke plikt til å tilbakeføre pengene til høyrentekontoen. Likheten med ærekrenkelser er så stor at en her må kunne legge til grunn et organansvar.

Det anføres at fullmaktsreglene må kunne suppleres med arbeidsgiveransvaret dersom det er rimelig å gjøre det i den enkelte sak. Det er vist til Rt-1992-1642. Det er videre vist til uttalelser fra Bankklagenemnda for 1999, uttalelse 99005.

Vilkåret for å legge ansvaret på B er at daglig leders handlinger faller innenfor skadeserstatningsloven §2-1. Det er vist til dommer i Rt-2000-211 og Rt-1994-652, Rt-1996-385 og Rt-1982-1349. Det anføres at nærværende forhold ligger slik an at ansvaret bør være Bs.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Vesta Forsikring AS frifinnes.

2. Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger.

For det tilfelle at Vesta bare dømmes til å dekke det utbetalte lånebeløp nedlegges slik subsidiær påstand:

1. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale kr 2 343.000 med tillegg av 12% rente fra 26.05.98 til betaling finner sted med følgende fradrag:

a. kr 108.136 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 01.06.99 til betaling skjer.

b. kr 310.062 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 06.09.99 til betaling skjer.

c. kr 3 600 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 12.01.00 til betaling skjer.

d. kr 1 360 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 12.01.00 til betaling skjer.

e. kr 21 571 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 05.09.01 til betaling skjer.

2. Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger.»

Ankemotparten, Sparebanken NOR, har i hovedsak anført:

Ankemotparten er enig i byrettens dom både begrunnelse og resultat og har vist til denne.

Det bestrides at ansvar kan utledes av skadeserstatningsloven §2-1 idet handlingen ikke omfattes av det som er rimelig å regne med. Nærværende handlinger er av ekstraordinær karakter. De er ikke foretatt etter oppdrag eller verv for oppdragsgiver. A hadde ikke noen enerådende stilling i B. Dette visste banken. Det er da vanskelig å si at han opptrådte som organ for selskapet. A hadde intet ansvar for formuesforvaltningen.

Innenfor sin legitimasjon kunne A ha kontakt med banken, utarbeide prospekt, invitere på besøk og forestå lånesøknad. Det øvrige - beslutning og gjennomføringen av transaksjonene - kunne han ikke foreta uten falsknerier. Disse handlingene er B ikke ansvarlig for. A har handlet både utenfor sin fullmakt og utenfor sin legitimasjon. Det er vist til at det ikke forligger slik sammenheng som i Rt-1996-385.

Til det subsidiære grunnlag anføres at det må foretas en konkret vurdering på bakgrunn av sakens faktum. Det er vist til Kai Kruger, Norsk kontraktsrett, side 92 flg. Styret i B kunne vanskelig avdekket falskneriet, siden A holdt dokumentene unna.

Det anføres videre at det ikke foreligger slik tilknytning mellom arbeidsoppgavene og stillingen som i Rt-1965-844, hvor bedrageriene hadde pågått over flere år.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse betaler Vesta Forsikring AS til Gjensidige NOR Sparebank kr 3.829.000 - kronertremillioneråttehundreogtjuenitusen - med tillegg av 12 % renter p.a. fra 26.5.98 til betaling skjer, med følgende fradrag.

a) kr 174,414 - kroneretthundreogsyttifiretusenfirehundreogfjorten med tillegg av 12 % rente p.a. fra 1.6.99 til betaling skjer.

b) kr 500.101 - konerfemhundretusenetthundreogen med tillegg av 12 % rente p.a. fra 6.9.99 til betaling skjer.

c) kr 5.807 - kronerfemtusenåttehundreogsju med tillegg av 12 % rente p.a. fra 12.1.00 til betaling skjer.

d) kr 2.194 - kronertotusenetthundreognittifire med tillegg av 12 % rente p.a. fra 12.1.00 til betaling skjer.

e) kr 34.793 - kronertrettifiretusensjuhundreognittitre - med tillegg av 12 % rente p.a. fra 5.9.01 til betaling skjer.

2. Gjensidige NOR Sparebank tilkjennes sakens omkostninger for tingsrett og lagmannsrett med tillegg av 12 % rente p.a. fra forkynnelsen og til betaling skjer.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og slutter seg fullt ut til den begrunnelse som er gitt der, og som det i store trekk vil bli henvist til i det følgende.

Ankende part har for lagmannsretten anført at ansvar for B følger av at A handlet «som organ», eller «som selskap», og vist til det såkalte organansvaret. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig holdepunkter for at ansvar kan bygges på et slikt grunnlag i kontraktsforhold. Anførselen fører ikke frem verken som prinsipalt eller subsidiært grunnlag.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det må tas utgangspunkt i hovedregelen om at banken ikke kan belaste kontoinnehaver for disposisjoner av personer som ikke har rett til å disponere kontoen. Byretten har deretter foretatt en riktig og uttømmende vurdering av hvor risikoen bør ligge, i overenstemmelse med det vurderingstema dom i Rt-1965-844 bygger på. Det vises til byrettens begrunnelse, og resultat. Lagmannsretten er enig i at det ikke foreligger så nær sammenheng mellom As arbeidsoppgaver og de straffbare handlinger at B bør bli ansvarlig. I motsetning til forholdet i dommen i 1965 er forholdene i nærværende sak så snedig uttenkt og så ekstraordinære i forhold til daglig leders arbeidsoppgaver, fullmakt og legitimasjon, at det ikke er rimelig å legge ansvaret på ankemotparten. Straffbare forhold som er begått med slik kløkt er det vanskelig for en arbeidsgiver å verge seg mot. En må derfor falle tilbake på hovedregelen.

Ankemotparten har som subsidiært grunnlag anført at arbeidsgiveransvaret, jf skadeserstatningsloven §2-1, må lede til ansvar for B. Det er fremlagt flere dommer hvor arbeidsgiveransvaret har vært vurdert i forhold til arbeidstakers straffbare handling(er). I dom i Rt-2000-211 heter det om arbeidsgiveransvarets anvendbarhet på slike forhold:

«Ut fra motivene synes utgangspunktet etter dette å være at forsettlige og uredelige handlinger ikke i seg selv utelukker arbeidsgiveransvaret, men slike forhold kan føre til at arbeidstakeren har gått utenfor det som er rimelig å regne med. I så fall faller handlingen utenfor arbeidsgiveransvaret. Hvorvidt det er tilfelle, må vurderes konkret.»

Spørsmålet om arbeidsgiveransvarets anvendbarhet bygger således langt på vei på den samme vurdering som er foretatt i forhold til risikovurderingen i tilknytning til 1965-dommen, jf ovenfor. Også i forhold til arbeidsgiveransvaret finner lagmannsretten at de straffbare handlinger var ekstraordinære og utenfor det som er rimelig å regne med at en person i As stilling skulle foreta av handlinger.

Ankemotparten har nedlagt ny korrigert påstand for lagmannsretten, hvor et nytt punkt e er inntatt. Det er ikke innsigelser til den nye påstand.

Anken har ikke ført frem. Ankende part tilpliktes derfor å erstatte ankemotparten omkostninger ved saken i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Brandt har fremlagt omkostningsoppgave på til sammen 42 236 kroner, hvorav 31 000 kroner er salær. Salæroppgaven legges til grunn for dommen.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

I tillegg kommer til fradrag 34.793 - syttifiretusensyvhundreognittitre - kroner med tillegg av 12 % rente p.a. fra 5. september 2001 til betaling skjer.

2. I samskomkostninger for lagmannsretten betaler Veste Forsikring AS 42.236 - førtitotusentohundreogtrettiseks - kroner til Sparebanken NOR innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.