LG-2000-2351
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-22 |
| Publisert: | LG-2000-02351 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 00-00706 - Gulating lagmannsrett LG-2000-02351. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Rune Valaker, Bergen) mot Påtalemyndigheten (Aktor: Politiinspektør Stein Erik Ottesen, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Frønsdal. Lagdommer Erstad. Lagdommer Storhaug Larssen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §449, EMK (1999), EMK (1999), §387, §445, Alkoholloven (1989) §10-1, §8-2 |
Saken gjelder krav om erstatning etter straffeprosessloven §444 på bakgrunn av innstilt straffeforfølgning.
A, f. *.*..60 ble varetektsfengslet i 4 uker i 1997 siktet for overtredelse av alkoholloven §10-1, 1. straffalternativ, jf. §8-2. I mai 1999 ble saken mot A henlagt etter bevisets stilling.
Ved begjæring til Bergen forhørsrett av 10.09.99 fremmet A krav om erstatning i anledning straffeforfølgningen. Kravet beløp seg begrenset oppad til 1.5 mill. kroner for økonomisk skade og kr 150.000.- for ikke økonomisk skade. I Bergen forhørsretts kjennelse av 23.11.99 ble kravene ikke tatt til følge. Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett, som i kjennelse 31.01.00 opphevet forhørsrettens kjennelse og hjemviste saken til fortsatt behandling for forhørsretten.
Forut for behandlingen av saken på nytt i forhørsretten anmodet A om at det ble avholdt muntlige forhandlinger. I brev til partene av 13.07.00 avslo forhørsretten anmodningen. I brev til forhørsretten av 22.08.00 tok A opp spørsmålet om å dele rettens behandling således at den først tok stilling til erstatningsansvaret og dernest - hvis bekreftende - til utmåling av erstatning. I forhørsrettens brev av 05.09.00 ble denne fremgangsmåte bekreftet.
Bergen forhørsrett avsa 31.10.00 kjennelse med følgende slutning:
«Staten frifinnes.»
A har ved sin forsvarer rettidig påkjært kjennelsen. Kjæremålet retter seg mot saksbehandlingen og realiteten og er utdypet i et tilleggsskriv av 14.11.00.
Det anføres i hovedsak at A har et ubetinget krav på muntlige forhandlinger. Før saken ble behandlet i forhørsretten ba A uttrykkelig om at det ble avholdt muntlige forhandlinger. Dette kravet baserer seg på at straffeprosessloven §449 må vike tilbake for EMK art. 6 første ledd. Erstatningkravet som er fremmet med hjemmel i straffeprosessloven §444, er etter norsk rett et sivilrettslig krav som fremmes i straffeprosesslovens former. De spesielle rettssikkerhetsgarantier i EMK art. 6 nr. 3 kommer således ikke til anvendelse. Imidlertid vil garantiene omhandlet i art. 6 første ledd gjelde fullt ut.
Det legges til grunn at erstatningskravet er et sivilrettslig krav - «determination of his civil rights and obligations» - slik at de øvrige rettigheter som fremgår av art. 6 første ledd blir utløst. Dette gjelder retten til en «fair and public hearing» og av en «independent and impartial tribunale established by law». Begge disse prinsipper er brudt ved forhørsrettens behandling.
I begrepet «fair and public hearing» må bl.a ligge en forutsetning om muntlige forhandlinger og en adgang for siktede til å forklare seg for den dømmende rett, etter omstendighetene vil det også gi siktede en rett til å føre vitner og motbevis. Det vises bl.a til Aall side 204 flg. og til D J Harris m.fl. 1995-utgaven side 199 flg. Det vises også til Rt-2000-234.
Saken synes ikke å være undergitt kontradiktorisk behandling. Kravet om kontradiksjon fremgår av EMK art. 6, men er også en grunnpillar i norsk prosess. Påtalemyndigheten har gitt en uttalelse over noen få linjer og går ikke inn i saken på en slik måte at man får en reell partsprosess og der A får et grunnlag for å vite hva han skal motbevise. Saken har stort omfang med mange fakta og for siktede er det vanskelig å vite hva han skal forsvare seg mot. Således blir det dommerne som uten noen form for korreksjon eller kontradiksjon fra siktede som må søke i saksdokumentene for å finne ut hva som taler i den ene eller andre retning.
Når man så klart bryter med anklage- og partsprinsippet og i tillegg gjennomfører saken uten muntlige forhandlinger, blir det en prosessform som ikke holder mål hverken etter intern norsk rett eller EMK art. 6 første ledd.
Når det gjelder kjæremålet over sakens realitet, har kjærende part vist til sine anførsler for forhørsretten. Det er på det rene at A objektivt sett har oppbevart 3.000 liter sprit, da han tillot at flere paller med ordinært bygningsmateriale - nærmere bestemt murstein - ble oppbevart i de lokaler han eller hans selskap disponerte. Det vises i den forbindelse til at Høyesterett i Rt-1999-685 har tatt stilling til hvilke beviskrav som må stilles når man skal vurdere erstatning etter straffeprosessloven §444.
Det hendelsesforløp som saken beskriver er på ingen måte påfallende i forhold til den virksomhet A ellers driver. Påtalemyndigheten må således føre bevis for at A har utvist forsett eller uaktsomhet i relasjon til at pallene inneholdt sprit. Påtalemyndigheten har ikke inngitt uttalelse i saken som er egnet til å redegjøre for As subjektive forhold. Eneste gang As subjektive forhold er prøvet, er i forbindelse med Bergen forhørsretts prøvelse av fengslingsspørsmålet og der ble A løslatt. Det kan heller ikke ses at det omfattende etterforskningsmaterialet på noen måte styrker en antagelse om at A forsto eller burde forstått at de paller han hadde befatning med inneholdt sprit.
Det er lagt ned følgende påstand:
«Prinsipalt:
Bergen forhørsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i Bergen forhørsrett.
Subsidiært:
A er berettiget til erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven §444 i anledning Bergen Politikammers sak nr. 16871/97.»
Påtalemyndigheten har i tilsvar anført at hovedregelen i straffeprosessloven §449 er skriftlig behandling. Det kan ikke ses at det i nærværende sak foreligger momenter, som tilsier at hovedregelen skal fravikes.
Det er lagt ned følgende påstand:
«Krav om muntlig forhandling avvises.»
Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at kjærende part har fremsatt både en prinsipal og en subsidiær påstand. Politiet har i sitt kjæremålstilsvar av 04.12.12 bare lagt frem en påstand som imøtegår kjærende parts prinsipale påstand. Lagmannsretten antar for sin del at politiet forøvrig opprettholder sin påstand fra forhørsretten om at kravet fra kjærende part avvises, jf. straffeprosessloven §449 første ledd, 1. punktum. Det bemerkes også at saken etter forutgående drøftelse mellom kjærende part og forhørsretten, er begrenset således at det ikke skal tas stilling til et konkret erstatningsbeløp.
Saken gjelder et kjæremål over en kjennelse avsagt av Bergen forhørsrett 31.10.00. Lagmannsretten har kompetanse til å prøve alle sider ved rettens avgjørelsen. Det er hensiktsmessig først å vurdere anførselen om saksbehandlingsfeil.
Kjærende part har anført at A har et ubetinget krav på muntlige forhandlinger - dels med utgangspunkt i EMK art. 6 første ledd, og dels basert på retten til kontradiksjon som en av grunnpillarene i norsk rett.
Utgangspunktet ved avgjørelse om erstatning i anledning straffeforfølgning er skriftlig saksbehandling. Det følger forutsetningsvis av straffeprosessloven §449. Retten kan imidlertid beslutte muntlig forhandling om kravet, jf. straffeprosessloven §449 tredje ledd, 1. punktum. Denne beslutning kan ikke angripes ved kjæremål eller anke, jf. straffeprosessloven §449 tredje ledd, 2. punktum. Det samme gjelder en ikke-beslutning om ikke å holde muntlige forhandlinger.
Kjærende part har anført at det er en saksbehandlingsfeil at forhørsretten ikke har lagt prinsippene i EMK art. 6, nr. 1 om bl.a. «fair and public hearing» til grunn. Lagmannsretten kan vanskelig se at det i utgangspunktet er noen motstrid mellom kravet i EMK art. 6, nr. 1 og straffeprosessloven §449. Også etter straffeprosessloven §449 må det stilles et overordnet krav til en betryggende saksbehandling. Lar denne seg ikke oppfylle ved skriftlig sakbehandling alene, kan det ut fra en totalvurdering være uforsvarlig og følgelig en saksbehandlingsfeil at det ikke åpnes for muntlig forhandling - helt eller delvis. Det vises her til Rt-1999-1569 flg., særlig sidene 1574-75. Straffeprosessloven §449 avskjærer ikke en saksøker retten til kontradisjon, men legger i utgangspunktet til grunn at denne har kommet til uttrykk under straffeforfølgningen. Så må det bli et av de vurderingstema retten må ta stilling til, hvorvidt denne forutsetning er forsvarlig oppfylt.
I inneværende sak kan ikke lagmannsretten se at forhørsrettens vurdering av å henholde seg til lovens utgangspunkt - skriftlig saksbehandling - representerer en saksbehandlingsfeil. Det skal etter forholdene mye til for å oppheve en kjennelse på dette grunnlag, jf. også kjennelsen i Høyesterett av 14. desember 1999, lnr. HR-1999-00675, som riktignok gjaldt muntlige forhandlinger i h.t. straffeprosessloven §387, men hvor vurderingen må antas å være den samme. Det ble i løpet av den strafferettlige etterforskning av As forhold gjort et omfattende arbeid med å sikre bevis i form av forklaringer, beslag og annen dokumentasjon. Saksdokumentene fremstår således i bredde og dybde slik det må forventes i en straffesak og det kan ikke ut fra en totalvurdering av saken ses at forhørsretten har begått en saksbehanndlingfeil. Forhørsrettens skjønnsmessige vurdering av ikke å holde muntlig forhandling kan på dette ikke etterprøves, jf. straffeprosessloven §449 tredje ledd, 2. pkt.
Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at kjærende parts prinsipale påstand ikke tas til følge.
Kjærende part har i sin subsidiære påstand reist krav om at A er berettiget til erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven §444. Lagmannsretten minner om at rettens behandling av de konkrete beløpsstørrelser etter enighet med kjærende part skal utstå til en eventuell senere behandling.
I likhet med forhørsretten finner lagmannsretten at det ikke er nødvendig å avholde muntlig forhandling for å ta stilling til den subsidiære påstand. Totalt sett gir saksdokumentene en oversikt over saken, inkludert siktede, medsiktede og vitner, som det er vanskelig å se kan tilføres vesentlige momenter ved muntlig forhandling nå 3 år senere. Dokumentene gir god anledning til å vurdere utviklingen i de enkelte siktedes forklaringer. Eksempelvis er kjærende part i saksdokumentene avhørt 4 ganger av politiet og en gang av forhørsretten. Videre er As medsiktede avhørt, herunder også i fengslingsmøter. Det er i tillegg foretatt avhør av en rekke vitner og endelig foreligger politiets egne spaningsrapporter. Samlet sett finner således lagmannretten er det foreliggende saksmaterialet gir et tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre sakens realitet uten avholdelse av muntlig forhandling.
A har fremmet sitt erstatningskrav i medhold av straffeprosessloven §444. Vilkåret for erstatning er ifølge §444 første ledd, 1. pkt. at «...det er sannsynliggjort at han ikke her foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen.». Det er A som her har bevisbyrden for sin uskyld. Det er på den annen side tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at handlingen i siktelsen ikke er foretatt, jf. eksempelvis Rt-1994-721 flg., m.a.o. at det er mer sannsynlig at han ikke har forøvet handlingen enn at han har.
Lagmannsretten finner - etter å ha gjennomgått saksmaterialet - at A ikke har krav på erstatning i medhold av straffeprosessloven §444. Retten finner ikke at A har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som fremgikk av politiets siktelse for overtredelse av alkoholloven §10-1, 2. straffalternativ, jf. §8-2.
Forsåvidt gjelder forståelsen av uttrykket i straffeprosessloven §444 første ledd, 1. setning: «...ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen.», så viser lagmannsretten til at det avgjørende i utgangspunktet vil være handlingen som sådan, ikke om straffeskyld er utelukket f.eks som følge av manglende subjektiv skyld, jf. Andenæs, Norsk straffeprosess, bind II side 254 og Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven, bind II side 1045.
Som påpekt i Rt-1999-685 (686-687), vil det likevel måtte tas forbehold for at handlingen i det ytre bærer et visst preg av å være et straffbart forhold. Dersom handlingen i det ytre fremstår som dagligdags og ordinær, følger det av nevnte avgjørelse at erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er utelukket, dersom gjerningsmannen sannsynliggjør at han ikke utviste nødvendig forsett, eventuelt uaktsomhet dersom dette er skyldkravet.
Slik den foreliggende handling fremstår gjennom siktelsen, finner lagmannsretten at siktede i tråd med ovennevnte synspunkter har krav på erstatning dersom han har sannsynliggjort ikke å ha utvist forsett eller uaktsomhet m.h.t. om det var ulovlig sprit han medvirket til å oppbevare. Lagmannsretten finner det derimot etter en konkret vurdering mer sannsynlig at siktede var klar over at han oppbevarte sprit enn det motsatte.
Lagmannsretten baserer sin vurdering på en rekke forhold, hvorav enkelte skal trekkes frem. A har opplyst at forspørselen om lagring av pallene i hans lokaler kom via en telefon fra en ukjent person - av A i avhørsdokumentene benevnt «Strilen». Senere hadde han nok en samtale med denne personen, men fant det altså ikke nødvendig å kjenne eller forhøre seg om vedkommendes navn. Eneste referanse han hadde på vedkommende var han antok personen kjente hans svoger. A skal også ifølge sin forklaring over telefonen ha fått 3 paller med angivelig stein av «Strilen» som betaling for lagringsplassen. Dette var pallene som ble lastet av ved Bolett i Åsane. Det innebærer samtidig at A - usett - aksepterte å motta peisstein til sin planlagte hjemmepeis. Lagmannsretten finner det vanskelig å feste lit til denne historien.
Det fremgår også av medsiktet B første forklaring at A hadde bedt ham om å leie en lastebil for ham. Denne opplysningen ble bekreftet av Staumes hustru via opplysning gitt av B dagen før leiebilen ble tatt ut og ble av henne viderefortalt til As samboer. Senere introduserte B i politiavhør en hr. «X» som skulle ha bestilt varebilen - basert på en en mindre troverdig forklaring. Også den første leiebilen B tok ut, var det ifølge hans egen endrede forklaring A som angivelig videreformidlet til ham at han skulle hente ut. Ifølge politiets spaningsrapport benyttet A også den siste leiebilen til hjemkjøring fredag 05.09.97 om ettermiddagen, med to gjenværende spritpaller ombord. Disse ble samme ettermiddag plassert i en garasje til besteforeldrene til en av de øvrige medsiktede.
Lagmannsretten finner også at As delaktighet i den fysiske håndtering av pallene, basert på vitneutsagn fra C, er lite i samsvar med hans ellers manglende kjennskap til saken. Endelig finner lagmannsretten også å legge vekt på at politiet allerede før saken ble avdekket, hadde mottatt opplysninger om spritomsetning med base i As forretningslokaler. Basert på dette ble spaning iverksatt og saken avdekket.
Lagmannsretten finner det ikke avgjørende for erstatningsvurderingen nå at forhørsretten, i motsetning til lagmannsretten ved behandlingen av fengslingsspørsmålet ikke fant at det forelå skjellig grunn til mistanke.
Det fremgår av forhørsrettens avgjørelse at siktede frafalt sitt krav om erstatning med hjemmel i straffeprosessloven §445. Lagmannsretten går derfor ikke innpå dette.
Etter dette finner lagmannsretten at kjæremålet ikke kan føre frem - hverken for den prinsipale eller subsidiære påstand.
Spørsmålet om saksomkostninger har ikke vært reist for lagmannsretten. Kjærende parts forsvarer er imidlertid oppnevnt av Gulating lagmannsrett i ovennevnte kjennelse av 31.01.00.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.