LG-2000-417
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-30 |
| Publisert: | LG-2000-00417 |
| Stikkord: | Avtalerett, Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnfjord herredsrett nr. 98-00445 A - Gulating lagmannsrett LG-2000-00417 A/01. |
| Parter: | Ankende part: Are Kjelkenes (Prosessfullmektig: Advokat Edmund A Bolstad). Ankemotpart: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Richard Saue). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Terje Einarsen. Byrettsdommer Brit-Mari Tveit |
| Lovhenvisninger: | Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§7, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, Tvistemålsloven (1915) §180, §213 |
Saken gjelder tvist vedrørende rettigheter til fast eiendom.
Som daværende eier av gnr 41 bnr 1 i Bremanger kommune avhendet Kristoffer Kjelkenes et areal på ca 8.600 m2 til Statens Vegvesen ved kjøpekontrakt inngått i august 1985. Avhendelsen hadde sammenheng med at det skulle bygges fergekai på stedet. I tillegg ble det anlagt en ny veg fra riksvegen til fergekaien over den eiendom som var ervervet. Arbeidene ble avsluttet i 1986. Hovedbruket er senere overført til Are Kjelkenes, som er sønn av Kristoffer Kjelkenes.
Kommunen vedtok reguleringsplan for området i 1994. Planen inneholdt bestemmelse om småbåthavn i Kjelkenesvågen, der Are Kjelkenes selv hadde planer om å anlegge slik havn i forbindelse med satsning innen turisme. Han påklaget reguleringsplanen, som imidlertid ble stadfestet av Fylkesmannen i 1995. Planen ble endret i 1997, men dette er uten betydning her.
Ifølge kjøpekontrakten beholdt selger strandretten utenfor den parsell som Statens Vegvesen overtok og som fikk bnr 12. I forbindelse med gjennomføring av kommunens utbyggingsplan var det nødvendig at han avstod strandretten, og det ble forhandlet om frivillig avståelse. Forhandlingene førte ikke fram, og kommunen vedtok ekspropriasjon i september 1997. Senere har Fylkesmannen samtykket til forhåndstiltredelse. Etter det opplyste er det påstevnet skjønn til erverv av rettighetene, men skjønnssaken skal være stilt i bero i påvente av nærværende sak.
Den utbyggingsplan kommunen hadde vedtatt med tanke på småbåthavn, var basert på at vegvesenet avstod ca 2.5 da av det areal som var ervervet i 1985. Dette areal ligger ved siden av den veg som ble anlagt, og det går fra kanten av vegen og ned til vannet. Ved avtale inngått i 1999 ga Statens Vegvesen Bremanger kommune bruksrett til denne del av eiendommen. Are Kjelkenes mener at denne disposisjon er uberettiget, og har fremmet sak for å få dom for dette.
Sunnfjord herredsrett avsa dom 15 november 1999, med følgende domsslutning:
«1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen skal Are Kjelkenes betale saksomkostninger til staten v/Samferdselsdepartementet med kr 12.850 - kronertolvtusenåttehundreogfemti -, med tillegg av 12 - tolv - % rente fra forfall».
Are Kjelkenes har anket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 23 april 2001. Ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig. For ankemotparten møtte foruten prosessfullmektigen saksbehandler Tordis Hove Pedersen og prosjektleder Lars Magnar Røneid. Sistnevnte ble gitt anledning til å overvære ankeforhandlingene i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Kjelkenes forklarte seg som part, og for øvrig mottok retten vitneforklaring fra Røneid. Det ble foretatt dokumentasjon som avmerket i ankeutdraget.
Saken står bevismessig i samme skikkelse som for herredsretten, og de anførsler partene har gjort gjeldende for lagmannsretten, er i det alt vesentlige de samme som for herredsretten. Det kan derfor vises til herredsrettens dom når det gjelder saksforholdet og anførslene i hovedtrekk.
Ankende part baserer seg på to hovedanførsler: Når staten ervervet det aktuelle areal i 1985 til nærmere angitte formål - fergekai og veg - er det bare dette arealet kan brukes til. Når det ikke lenger er behov for arealet til disse formål, må det betraktes som «gammel» veggrunn, og det kan derfor bare nyttes til andre formål hvis eier av tilstøtende grunn ikke er interessert i å overta det. Og når det i kjøpekontrakten av 1985 ble tatt inn bestemmelse om at eier av hovedbruket skulle beholde bl a strandretten, kan ikke vegkontoret gi kommunen samtykke til å anlegge småbåthavn, siden dette innebærer at hovedbruket ikke lenger kan nyttiggjøre seg denne rett.
Når det gjelder den første av hovedanførslene, er det ankende parts oppfatning at herredsretten tar feil når den antar at staten står friere i bruk av arealet etter at det er ervervet enn man ville gjort i erversfasen. Herredsrettens syn er i strid med de forutsetninger som er lagt til grunn av Veglovkomitéen s 128, jf Ot.prp.nr.53 (1961-1962) s 59-60, Ot.prp.nr.60 (1994-1995) s 5, Innst.O.nr.14 (1995-1996) s 4-5 og Arnulf og Gauer: Vegloven med kommentarer s 237-38. Slik ankende part ser det, må det, ut fra disse kildegrunnlag, legges til grunn at areal ervervet til veggrunn, anses ervervet til eiendom først når eier av tilstøtende areal ikke ønsker å overta. Om ervervet er skjedd ved ekspropriasjon eller ved «frivillig» avtale under trussel om ekspropriasjon, må være uten betydning. Og når erverver ikke selv kan nytte arealet til annet enn vegformål, kan det heller ikke overlates til andre å bruke arealet til andre formål, slik vegkontoret her har gjort.
Når det gjelder den andre av hovedanførslene, vises det til Rt-1972-1050. Det gjøres gjeldende at dersom det er uklarhet omkring erverv av arealer i tilfeller som det foreliggende, må dette gå ut over eksproprianten. Kjøpekontrakten av 1985 gir ikke privatrettslig hjemmel til å overføre strandretten slik det er gjort, og avtalen med Bremanger kommune er derfor ugyldig.
Ankende part anfører ellers at når offentlig veg er nedlagt som her, følger det av vegloven §8 tredje ledd at eier av tilstøtende grunn har innløsningsrett. Det trengs ikke noe formelt vedtak om å nedlegge vegen, og i nærværende tilfelle foreligger en reguleringsplan som innebærer at det omtvistede areal i realiteten er nedlagt som vegareal. Staten kan ikke beslutte å omdisponere arealet til andre formål annet enn i de tilfeller som angis i vegloven §8, og det følger av dette at ankende part har innløsningsrett. Det pekes særlig på at staten, når arealet ble ervervet, ikke betalte for annet enn erverv til vegformål. Den gevinst som kan foreligge når arealet ikke skal brukes til et slikt formål, kan ikke staten «slå til seg» ved å beholde arealet eller avhende det.
Det legges ned slik påstand:
Prinsipalt: 1. Statens vegvesen v/vegsjefen i Sogn og Fjordane har ikkje rett til å gje Bremanger kommune leigerett eller bruksrett til vegfylling på gbnr 41/12 for utbygging av småbåthamn.
Subsidiært: 1. Ved salg eller bortleige av regulert areal til småbåthamn på gbnr 41/12, har eigaren av gbnr. 41/1 løysingsrett til det regulerte arealet.
Felles: 2. Are Kjelkenes vert tilkjent sakskostnader for heradsrett og lagmannsrett.
Ankemotparten fastholder at det som ble ervervet ved kjøpekontrakt i 1985, var en eiendomsrett, og det vises til kjøpekontraktens egne bestemmelser på dette punkt. Da avtalen med Bremanger kommune ble inngått, hadde kommunen vedtatt å ekspropriere ankende parts strandrett. Det var igangsatt skjønnssak i denne forbindelse, og ankende part vil få oppgjør for strandretten der. Mot denne bakgrunn er det ikke riktig å si at vegkontoret har leid bort noe det ikke er eier av. I denne forbindelse pekes det på at avtalen med kommunen gjaldt tiltak på fast mark, ikke i sjø, og det er derfor ikke grunnlag for å hevde at strandretten overhodet blir berørt.
Rt-1972-1050 er ikke relevant i nærværende tilfelle. Det er således ikke tale om ekspropriasjon som et ensidig tiltak, men om en avtale som er inngått mellom to parter. Det er derfor vanlige tolkingsprinsipper som må følges, og den som ikke har sørget for å ta nødvendige forbehold inn i avtalen, må selv bære konsekvensene av dette. Avtalen med Bremanger kommune ble inngått først etter at det var truffet vedtak om ekspropriasjon. Den kan derfor ikke betegnes som illojal, og slik forholdene lå an, kan kontrakten fra 1985 ikke stenge for å gi Bremanger kommune bruksrett til deler av det areal som ble ervervet den gang, slik det ble gjort ved avtalene i 1999.
Heller ikke vegloven §8 er relevant. Bestemmelsen forutsetter således at offentlig veg er nedlagt, jf §7, og dette er ikke tilfelle her. Den fylling avtalen med Bremanger kommune knytter seg til, er fortsatt en nødvendig del av vegkonstruksjonen, og siden de bestemmelser ankende part påberoper, er utslag av at lovgiver ønsket å «skjære gjennom» ved å gi en «positiv» rettsregel for nærmere angitte tilfeller, er det heller ikke plass for analogisk anvendelse av §8.
Når det gjelder rettstilstanden utenfor området for §8, vises det til sak inntatt i Sivilombudsmannens årsmelding 1994 268. De spørsmål det er tale om, er senere løst gjennom bestemmelsen i ekspropriasjonserstatningsloven §10, og det må legges til grunn at når det erverves areal til vegformål, har erverver en vid adgang til å disponere arealet til andre formål så lenge veien ikke er nedlagt. Det er ikke riktig, som anført av ankende part, at vegen er nedlagt. At det er vedtatt en reguleringsplan som forutsetter at en del av det aktuelle areal skal brukes til småbåthavn, innebærer ikke i seg selv at arealet er «nedlagt» som veg. Dersom dette skulle være tilfelle, måtte det således treffes særskilt vedtak om nedleggelse, i medhold av veglovens regler.
Ankemotparten understreker ellers at når det fastsettes pris for areal som erverves i tilfeller som disse, ses det bort fra det formål arealet erverves for. At arealet her er ervervet for vegformål, betyr derfor ikke at staten har kommet «bedre ut» enn den ellers ville gjort. Ankende parts anførsel om at staten vil få en «gevinst» om det brukes til andre formål, er derfor ikke holdbar.
Det legges ned slik påstand:
1. Byrettens dom [feilskrift for herredsrettens dom] stadfestes.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12 % rente fra forfall.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det alt vesentlige tiltre herredsrettens domsgrunner. Som herredsretten legger lagmannsretten til grunn at ankende part ikke på bakgrunn av kjøpekontrakten fra 1985 eller selgers forutsetninger ved inngåelse av denne, har adgang til å nekte staten å gi kommunen bruksrett til det aktuelle areal. Heller ikke kan kjøpekontrakten gi selgers rettsetterfølger - ankende part - innløsningsrett til området.
Foranlediget av ankende parts anførsler for lagmannsretten finner lagmannsretten særlig grunn til å understreke at de prinsipielle tolkingssynspunkter som fremkommer i Rt-1972-1050, har begrenset vekt i nærværende tilfelle. Her er det således tale om en avtalesituasjon, og selv om avtalen må anses inngått under trussel om ekspropriasjon, er det ikke holdepunkter for å bygge på annet enn at den private avtalepart var i stand til å ivareta sine interesser i en slik situasjon.
Ankende part kan derfor ikke gis medhold på sin annen hovedanførsel, - den «avtalebaserte».
Også når det gjelder den første hovedanførsel, som herredsretten drøfter som et spørsmål om statens offentligrettslige kompetansemangel, kan lagmannsretten i det vesentlige slutte seg til de resonnementer herredsretten har basert sin avgjørelse på. For lagmannsretten har imidlertid de prinsipielle drøftelser omkring spørsmålet om erverver i alminnelighet står mer eller mindre fritt til å bruke et areal når det først er ervervet, begrenset interesse i nærværende sak. Det som står sentralt i saken, slik lagmannsretten ser det, er således, slik herredsretten har formulert det:
«Retten kan heller ikke se at vegloven §8 i dette tilfellet kan gi saksøker noen rettigheter. Retten presiserer først at §8 direkte gjelder disposisjoner som kan foretas med veigrunnen etter at vedkommende vei er nedlagt som offentlig vei, jf. §7. I nærværende sak er det på det rene at veien ikke er nedlagt, men tvertimot brukes i tråd med formålet ved kjøpet av grunnen. Retten kan heller ikke se at staten ved å gi kommunen en begrenset bruksrett til veiskulderen på noen illojal måte har omgått bestemmelsen».
Disse synspunkter kan lagmannsretten tiltre, og lagmannsretten er også enig i at vegloven §8 ikke kan anvendes analogisk i et tilfelle som det foreliggende. Når herredsretten sier at grunnen fortsatt brukes «i tråd med formålet ved kjøpet», er dette etter lagmannsrettens oppfatning en treffende beskrivelse. Det er tale om areal som tjener som støtte og fundament for vegen, og som fortsatt vil gjøre dette, også når de tiltak reguleringsplanen gjelder, eventuelt er iverksatt. At det er dette som er situasjonen, illustreres ved det billedmateriale som er fremlagt for lagmannsretten. Det støttes også av avtalen med kommunen, der det særskilt understrekes at de tiltak som iverksettes, ikke må skade eksisterende veg eller oppstillingsplass. Det er mao tale om bruk som kan skje ved siden av - og uten skade for - fortsatt bruk av arealet til vegformål.
Slik lagmannsretten ser det, er det etter dette ikke treffende å bygge på at det omtvistede areal ikke lenger brukes til vegformål og trekke slutninger med utgangspunkt i at vegen er «nedlagt», slik ankende part baserer sin første hovedanførsel på. De forhold og synspunkter ankende part har gjort gjeldende for lagmannsretten, bringer ellers ikke inn noe vesentlig nytt i forhold til det som ble anført også for herredsretten, og herredsrettens premisser rundt de ulike anførsler kan lagmannsretten som nevnt i det vesentlige slutte seg til. At staten kan oppnå noen «gevinst» ved at det gis en leierett som ikke er til fortrengsel for bruk av arealet til vegformål, gir liten mening i dette tilfelle. Og når det er truffet vedtak om ekspropriasjon av ankende parts strandrett og dette er fulgt opp ved samtykke til forhåndstiltredelse, kunne vegvesenet ikke være uberettiget til å forholde seg til dette, ved å inngå avtale slik det ble gjort i dette tilfelle. At ankende part skal ha gjort formelle innsigelser mot ekspropriasjonsvedtaket, kan ikke være avgjørende her.
Anken kan etter dette ikke føre fram, og herredsrettens dom blir derfor å stadfeste.
Anken har ikke ført fram, og spørsmålet om saksomkostninger må vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å fravike den hovedregel som er angitt der, og det er ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse. Ankende part må etter dette pålegges å erstatte ankemotparten dennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Prosessfulllmektigen har fremlagt omkostningsoppgave for et samlet beløp av kr 14 912. Av beløpet utgjør salær kr 10 200, mens resten er utgifter til reise og opphold for prosessfullmektig med kr 2 450 og vitneutgifter med kr 2 262. Lagmannsretten anser utgiftene nødvendige for å få saken betryggende utført. Saksomkostningene fastsettes etter dette i samsvar med oppgaven.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Are Kjelkenes kr 14.912 - fjortentusennihundreogtolv - med 12 - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer, til Staten v/Samferdselsdepartementet. Frist for oppfyllelse er 2 - to -uker fra dommen er forkynt.