Rt-1972-1050

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-10-27
Publisert:	Rt-1972-1050
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 107B/1972.
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot Rønnaug Workinn (advokat Johan Th. Torgersen - til prøve).
Forfatter:	Gundersen, Bølviken, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §144, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §2, §48, §4, §5, Oreigningsloven (1959) §2, Oreigningsloven (1959)

Mindretall: Sandene og Hiorthøy.

Dommer Gundersen: Saken gjelder søksmål og motsøksmål med krav om fastsettelsesdom vedrørende eiendomsretten til sjøgrunn langs gnr. 118, bnr. 242 i Tromsø. Partene er på den ene side Rønnaug Workinn og på den annen side Staten ved Samferdselsdepartementet. Tromsø byrett - byfogden med domsmenn - avsa 23. mars 1970 dom for at Rønnaug Workinn er eier av den omtvistede sjøgrunn og tilkjente henne saksomkostninger med kr. 3.500. Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann mente at staten er eier, og stemte for dette resultat.

Staten anket til Hålogaland lagmannsrett som ved dom av 26. april 1971 stadfestet byrettens dom. Rønnaug Workinn ble tilkjent saksomkostninger for lagmannsrett med kr. 6.500. Lagmannsretten var satt med to domsmenn, oppnevnt utenfor utvalget, og dommen var enstemmig.

Om sakens innhold og om dens forhistorie viser jeg for øvrig til de utførlige fremstillinger som er gitt i byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Staten har anket til Høyesterett og gjør gjeldende at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig, og at dens bedømmelse av bevisene ikke er holdbar. Statens anførsler faller i alt vesentlig sammen med det den hevdet for lagmannsretten. Prosedyren for Høyesterett har statens prosessfullmektig sammenfattet i 9 punkter, som jeg kort skal gjengi:

1) Det er ingen tradisjon på stedet at tilstøtende sjøgrunn ikke følger med ved salg av landgrunn. Den alminnelige regel er den motsatte, og den gjelder også her. Det er pekt På et par eksempler

Side:1051

som viser dette. 2) Under de forliksforhandlinger som gikk forut for ekspropriasjonssaken, var det forutsetningen at sjøgrunnen skulle følge med. 3) Når forliksforhandlingene ikke førte frem, var det ikke fordi det var uenighet om hva som skulle være med i en frivillig overdragelse, men fordi partene ikke ble enige om prisen. 4) Søknaden til departementet om å få adgang til ekspropriasjon omfattet det samme område og hadde det samme grunnlag som de forutgående forhandlinger. 5) Det kart som fulgte ekspropriasjonssøknaden og som departementet bygget på under søknadens behandling, viser at sjøgrunnen var med i det område som skulle avstås, jfr. det som er sagt herom av byrettens formann. 6) Det som kan ses å ha foregått under skjønnsforretningen, tyder på det samme. Også under dette punkt er bemerkningene fra byrettens formann treffende. 7) Skjønnsretten må ha vurdert arealet slik det lå der, nemlig til sjøen med en fjære utenfor, som dengang ble ansett for å være verdiløs. Det var ingen grunn for skjønnet til å nevne fjæren - det var ikke reist noe spørsmål, ennsi noen tvist om den. 8) Foreligger det likevel en uklarhet, må den - iallfall i noen grad - gå ut over Workinn, som tidde stille med en særoppfatning som verken motparten eller skjønnsretten visste at han hadde. 9) Statens påstand leder til det resultat som er det vanlige og allment aksepterte resultat i et tilfelle som dette, nemlig at landgrunn og sjøgrunn hører sammen. Og det fører til det åpenbart fornuftige resultat - flyplassen ville ha bruk for sjøgrunnen, mens ingen dengang kunne tenke seg at Workinn ville kunne utnytte den På noen økonomisk regningssvarende måte.

Staten har nedlagt denne påstand:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet kjennes eiendomsberettiget til omtvistet sjøgrunnsareal av eiendommen gnr. 118, bnr. 44 i Tromsø.

2. Rønnaug Workinn tilpliktes å betale sakens omkostninger for samtlige retter.»

Også Rønnaug Workinns anførsler faller i det vesentlige sammen med det hun hevdet for lagmannsretten. Hun mener at lagmannsrettens avgjørelse er riktig, og at dens begrunnelse er fyldestgjørende. Hennes påstand er:

«1. Hålogaland lagmannsretts dom av 26. april 1971 stadfestes.

2. Rønnaug Workinn tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Det er avholdt bevisopptak til bruk for Høyesterett der to vitner gav forklaring. En del nye dokumenter er fremlagt, som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse. Etter prosedyren for Høyesterett finner jeg imidlertid grunn til å gjøre noen tilleggsbemerkninger.

Det første spørsmål som reiser seg, er om ekspropriasjonstillatelsen også omfattet den omstridte sjøgrunn. Tillatelsen ble gitt

Side:1052

ved kgl. res. av 1. juli 1960 og er gjengitt i byrettens domsgrunner. Den sier intet om at sjøgrunnen skal være med - eller om at den ikke skal være med - i den tvangsavståelsesak som da ble innledet. Den angir ekspropriasjonsarealet til å være ca. 50,3 dekar av Sverre Workinns eiendom - av skjønnsretten senere spesifisert slik: ca. 20,7 dekar innmark og ca. 29,6 dekar skogbevokst utmark. Skulle den utenforliggende sjøgrunn uten videre følge med under ekspropriasjonen, måtte det da være enten fordi vi har en generell og noe så nær unntaksfri regel i norsk rett som må fare til dette resultat, eller fordi lokal sedvane, de topografiske forhold eller konkrete omstendigheter for øvrig tilsier at når sjøgrunnen ikke ble unntatt fra ekspropriasjonen, så fulgte den med.

Til fordel for den oppfatning at når ikke noe annet er uttrykkelig sagt, vil kjøp eller ekspropriasjon av landgrunn uten videre omfatte tilstøtende sjøgrunn - en oppfatning som gjøres gjeldende i byrettens mindretallsvotum - er det henvist til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1972-32 og særlig til uttalelser av førstvoterende side 36 og side 37, der det blant annet heter:

«I samsvar med den samhørighet mellom strand og tilstøtende vann og grunn under vannet som er vanlig etter norsk rett, antar jeg at når ikke annet er sagt eller går frem av forholdene, vil det i alminnelighet være naturlig å forstå både en ekspropriasjonssøknad og en tillatelse slik at når det er tale om land med strand, er det meningen også at tilstøtende sjø- og elvegrunn skal følge med.»

Det var dissens i Høyesterett ved sakens avgjørelse, men også de dissenterende dommere sluttet seg til førstvoterendes oppfatning for så vidt angår det spørsmål som er relevant i vår sak.

Jeg kan for min del slutte meg til den uttalelse som jeg her har gjengitt, med de reservasjoner som den selv gir uttrykk for. Men det står for meg slik at de konkrete forhold i den sak som vi nå behandler, nettopp må fanges opp av de reservasjoner som ble tatt. Her dreier det seg ikke om ekspropriasjon av en hel eiendom som ligger ved sjøen, men bare om en mindre del av den - ca. 50 mål av et samlet areal på ca. 350 mål - og den gjenværende eiendom beholder 50 meter av strandlinjen. Utenfor ligger et fjæreområde som er beregnet til ca. 75 mål, som ligger tørt ved lavvann, og som iallfall i noen grad har vært anvendt for økonomiske formål - blant annet har det vært hentet støpesand der. Eieren ville fortsatt ha lett atkomst dit fra sin egen strand, og enhver fremtidig lønnsom utnyttelse ville stå åpen for ham, hvis han beholdt eiendomsretten til området. Når dette er situasjonen, kan jeg vanskelig fastslå at ekspropriasjonstillatelsen, som intet sier i den ene eller annen retning, uten videre også omfatter sjøgrunnen. Spørsmålet synes i det minste å måtte fremtre som tvilsomt. Det kart som fulgte med ekspropriasjonstillatelsen, løste etter min mening ikke det spørsmål som reiste seg på grunnlag av de stedlige forhold. Og annet kartmateriale som var egnet til å vise at sjøgrunnen var nødvendig for flyplassens formål - f. eks. til navigasjonshjelp under innflyvingen - lå ikke blant doku-

Side:1053

mentene. Områder utenfor selve landingsplassen som var nødvendige for flyplassens drift og flyvingens sikkerhet, slik som innflyvings- og klausuleringssoner, ble ikke tatt med under den ekspropriasjonssak som ble innledet med den kgl. res. av 1. juli 1960.

Den uklarhet som etter min mening klebet ved ekspropriasjonstillatelsen, kunne formentlig vært fjernet ved at eksproprianten la frem skjønnsforutsetninger som tydelig angav at sjøgrunnen skulle være med. Tvist om dette spørsmål ville skjønnsretten da ha kunnet løse, jfr. skjønnsloven §48. Men skjønnsforutsetningene sier ikke mer på dette punkt enn ekspropriasjonstillatelsen. Noen avklaring fant ikke sted På dette trinn av sakens gang.

Slik forelå da saken for skjønnsretten, og det kan av rettsboken med skjønnsgrunner ikke ses at det under forhandlingene ble reist noen tvil eller tvist om hva som skulle være gjenstand for ekspropriasjonen. Skjønnsretten synes heller ikke selv å ha stilt seg noe spørsmål om hva dens mandat var etter tillatelsen og forutsetningene. Dette var et tolkingsspørsmål som den i tilfelle selv kunne ha løst, men da måtte den også ha omtalt det.

Det som skjønnsretten takserte, beskrev den slik: «Det område som kreves avstått (ca. 50,3 mål) består av ca. 20,7 mål innmark og ca. 29,6 mål skogbevokst utmark. Sistnevnte areal omfatter et større fylltak På ca. 26,6 mål.» Utmarksstykket inklusive et grustak ble taksert til kr. 240.000 og innmarken inklusive et område med byggetomtverdi ble satt til kr. 70.000. Om dette viser jeg ellers til byrettens referat av skjønnsgrunnene.

Dersom man nå skulle anta at også sjøgrunnen ble taksert, måtte man enten gå ut fra at denne delen av Workinns eiendom ble ansett som verdiløs og ikke trengte noen omtale eller vurdering, eller at dens verdi, stor eller liten, var med under verdsettelsen av den ene eller den annen del av landarealet. De spørsmål som her reiser seg, finner jeg i rettsboken ingen holdepunkter for å løse.

Jeg finner ikke grunn til å gå inn på de forhandlinger mellom partene som gikk forut for ekspropriantens søknad til departementet. Jeg begrenser meg til å si at etter min mening kan man ikke av dem utlede noen gjensidig bindende forutsetning om hva en eventuell senere ekspropriasjon skulle bygge på med hensyn til sjøgrunnen. Heller ikke finner jeg å burde gå inn på det som fant sted etter at forhandlingene for underskjønnet var avsluttet, bortsett fra at jeg mener det kan fastslås at de to advokater som hadde opptrådt i saken, hadde hver sin oppfatning om hva skjønnet omfattet: Advokat Holmboe mente at sjøgrunnen var med, advokat Schjødt at den ikke var med. Begge advokater var meget kyndige i ekspropriasjonsrett, men ingen av dem fant skjønnet uklart for så vidt angår dette spørsmål. Det må være forklaringen på at overskjønn ikke ble fremmet fra noen av sidene.

Det fremgår av byrettens domsgrunner at eksproprianten (dengang Tromsø kommune) i 1962 begjærte namsforretning for

Side:1054

å bli innsatt i besittelsen av det eksproprierte areal. Namsforretning ble fremmet og kommunen innsatt i besittelsen, men den etterfølgende skylddelingsforretning ble gitt påtegning om at det var tvist om sjøgrunnen. Det er denne tvist som partene nå har søkt løst gjennom fastsettelsessøksmål om eiendomsretten til sjøgrunnen.

Tvisten skyldes den uklarhet som ble skapt da ekspropriasjonstillatelsen ble utformet, og uklarheten ble ikke fjernet verken da eksproprianten fremla sine skjønnsforutsetninger, eller under selve skjønnsforretningen. Når det da er så - slik jeg ser saken - at det ikke med noen grad av sikkerhet kan fastslås at underskjønnet har taksert sjøgrunnens verdi, kan det heller ikke antas at sjøgrunnen var med i det areal som eksproprianten fikk i sin besittelse da den etterfølgende namsforretning ble fremmet. I teori og rettspraksis er det antatt at uklarhet og usikkerhet om hva en ekspropriasjonsforretning omfatter, i alminnelighet må gå ut over eksproprianten, jfr. Rt-1887-845 og 1886 630, Magne Schjødt: Ekspropriasjonsprosessen side 152 flg.

Etter det resultat jeg er kommet til, må staten ilegges saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Samferdselsdepartementet til Rønnaug Workinn 10.000 - ti tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Sandene: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og antar at anken må tas til følge. Etter mitt syn omfatter ekspropriasjonstillatelsen av 1. juli 1960 også sjøgrunnen, og dette har ført til at kommunen, senere staten, er blitt eier av denne grunn. - I store deler kan jeg slutte meg til begrunnelsen fra byrettens mindretall.

Utgangspunktet har man i omfanget av ekspropriasjonen etter ekspropriasjonstillatelsen. Denne tillatelse fastsatte hva kommunen kunne ekspropriere, og likeledes hva den måtte ekspropriere dersom den ville bruke ekspropriasjonstillatelsen. Skjønnsretten var ikke gitt fullmakt etter §5 annet ledd i oreigningsloven av 23. oktober 1959 til å treffe bestemmelse om tvangsinngrepets karakter eller omfang. For skjønnsretten var det derfor ikke spørsmål om å vurdere hvor meget som bør eksproprieres, men - ut fra en tolking av resolusjonen - å finne fram til hvor stort område tillatelsen omfatter.

Jeg peker innledningsvis på at rettsboken for skjønnet ikke viser at det for skjønnsretten hadde vært uenighet eller uklarhet

Side:1055

om hva som var gjenstand for ekspropriasjon. For skjønnsretten var det således ikke spørsmål om å avgjøre noen tvist etter skjønnslovens §48 første ledd om ekspropriasjonens omfang. - Etter dette må jeg legge til grunn at skjønnsretten har taksert et ekspropriasjonsfelt av omfang og karakter som angitt i ekspro- priasjonstillatelsen. Jeg må videre gå ut fra at også partene har vært av samme oppfatning siden skjønnet ikke ble angrepet, se ellers senere særlig om ankemotparten. Skjønnsretten hadde det samme kartmateriale som fulgte ekspropriasjonssøknaden og den kgl. resolusjon med tillatelsen til ekspropriasjon.

Når det gjelder rekkevidden av ekspropriasjonstillatelsen, kan jeg ikke se at det er gitt uttrykk for noen tolkingsmomenter i skjønnet av 7. august 1961. Skjønnsgrunnene behandler således ikke spørsmålet om ekspropriasjonen omfatter sjøgrunnen, eller om den ikke gjør det.

Verken i foredraget eller i tilrådingen til resolusjonen av 1. juli 1960 er direkte uttalt at ekspropriasjonstillatelsen omfatter også sjøgrunnen. Etter en samlet vurdering er jeg likevel kommet til at så er tilfellet. - Jeg peker først på at inntegningen av ekspropriasjonsfeltet på kartet som lå ved kommunens ekspropriasjonssøknad og som resolusjonen viser til, er skjedd ved røde linjer også ut i sjøen, fra flomålet og utover fjæren. I denne forbindelse nevner jeg at Luftfartsdirektoratet gjennom høyesterettsadvokat Holmboes brev av 9. september 1959 var gitt opplysning fra de forutgående forhandlinger med sikte på en minnelig ordning, således om et tilbud på vedkommende landområde «med utenforliggende sjøgrunn», tilbudet ble ikke godtatt av staten på grunn av prisen. Jeg vil i forbindelse med dette fremheve at ekspropriasjonen gjaldt anlegg av ruteflyplass ved Tromsø; etter det som var vanlig oppfatning og praksis på anleggstiden, måtte det være nærliggende at luftfartsmyndighetene av hensyn til blant annet innflygingssone og plassering av signallys måtte ha rettigheter over det sjøareal som ligger like i forlengelsen av rullebanen. Det har da formodningen for seg at luftfartsmyndighetene ville erverve dette sjøareal når ervervet kunne skje ved den sanne ekspropriasjon og overfor den samme grunneier som man måtte ekspropriere landgrunn fra for å bygge selve rullebanen. - Ellers har jeg merket meg at ekspropriasjonen omfattet det alt vesentlige av Workinns eiendom rundt Giæverbukten og all hans eiendom på Giæverneset. Selv beholdt Workinn nærmest bare en korridor fra sin betydelige eiendom inn over Tromsøya ned til Giæverbukten. Størrelsen og beliggenheten av det ekaproprierte landområde gjør det da i seg selv naturlig at også det tilhørende sjøområde omfattes av samme ekspropriasjon. Dette gjelder i utpreget grad det omtvistede sjøområde rundt Giæverneset, som ikke er sammenhengende med det omtvistede sjøområde rundt Giæverbukten; den mellomliggende eiendom «Krattskog» med tilhørende sjøområde var nemlig allerede ervervet av staten. Det som ellers foreligger, gir ikke grunn til å behandle sjøområdet rundt Giæverbukten annerledes enn sjøområdet rundt Giæverneset.

Side:1056

Etter en konkret tolking og vurdering antar jeg således at ekspropriasjonen omfattet den tilhørende sjøgrunn hvilket samsvarer med den naturlige og vanlige ordning hvoretter sjøgrunnen følger land med strandlinje ved overdragelse. - Jeg peker på at et tilsvarende resultat kom Høyesterett til i dom inntatt i Rt-1972-32.

Jeg finner grunn til å nevne at Samferdselsdepartementet, som svar på en henvendelse fra høyesterettsadvokat Holmboe, har uttalt i brev av 17. august 1962 at den tilstøtende sjøgrunn må anses å være medtatt i «ekspropriasjonssaken», dvs. ekspropriasjonstillatelsen.

Jeg legger til at flere forhold tyder på at ankemotparten - Workinn - under skjønnsrettens behandling av saken var av den oppfatning at ekspropriasjonstillatelsen omfattet også sjøgrunnen, og det er På det rene at han foran og under skjønnsbehandlingen ønsket at sjøområdet skulle tas sammen med landområdet. Hadde ekspropriasjonen ikke omfattet sjøgrunnen, måtte man ventet at Workinn ville krevd ulempeerstatning fordi atkomsten til sjøgrunnen ble vanskeliggjort ved ekspropriasjon av landområdet. Videre måtte man ventet at han ville ha krevd erstatning for sjøgrunn som etter det for skjønnsretten fremlagte kart skulle gi plass for en offentlig veg som måtte legges om på grunn av flyplassen. Jeg peker også På at Workinn la frem for skjønnsretten et kart der nøyaktige grenser for sjøgrurnen var tegnet inn. Det er vanskelig å forstå at dette kunne ha noen hensikt for Workinn, med mindre han nettopp mente at ekspropriasjonen omfattet også sjøgrunnen.

Skjønnsretten kommer i premissene overhodet ikke inn på verdien av sjøgrunnen, således ikke på hvor meget erstatningen for sjøgrunnen utgjør av den samlede ekspropriasjonserstatning, kr. 310.000. Men at skjønnsretten ikke uttrykkelig har tatt opp sjøgrunnverdien, betyr etter min mening ikke at sjøgrunnen nødvendigvis er holdt utenfor ekspropriasjonsfeltet, og at den ikke er vurdert. Det er en nærliggende mulighet for at skjønnsmennene i 1961 - i likhet med underskjønnet av 1968 - anså sjøgrunnen for å ha en beskjeden verdi. Ellers er å merke at den samlede erstatningssum, kr. 310.000, er så høy sammenlignet med det beløp, kr. 200.000, Workinn hadde vært villig til å selge landområdet med tilhørende sjøgrunn for i september 1959, at erstatningen ikke tyder på at skjønnet omfattet noe mindre enn tilbudet.

Jeg stemmer etter dette for at anken tas til følge, men da jeg etter rådslagningen er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Sandene.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gundersen. I anledning av annenvoterendes votum finner jeg grunn til å bemerke at den omlegging av vegen som eksproprianten skulle foreta, bare var avmerket med en enkel stiplet linje på det kart som lå ved ekspropriasjonssøknaden, og som var det samme som forelå for skjønnsretten.

Side:1057

Det var videre på en kort strekning at linjen var trukket over sjøgrunnen, og den var trukket nær opp til flomålet. Når det gjelder den omstendighet at Workinn ikke krevde erstatning for ulempe ved vanskeliggjort atkomst til sjøgrunnen, bemerker jeg at det ikke synes å ha vært synderlig grunn til å forlange slik erstatning all den stund Workinn beholdt 50 meter strandlinje som gav atkomst til en vesentlig del av sjøgrunnen.

Dommer Eckhoff: Som dommer Bølviken.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byfogd Per Kaas med domsmenn):

Saken gjelder eiendomsretten til sjøgrunn syd for Tromsø Lufthavn på Langnes i Tromsø.

I 1950-årene erhvervet Staten v/Samferdselsdepartementet ved frivillig overdragelse størstedelen av de grunnarealer som var nødvendige for anlegget av Tromsø Lufthavn. I den videre finansiering av anlegget deltok Tromsø kommune. Kommunen forhandlet med enkelte grunneiere om frivillig erhvervelse av grunn. Under disse forhandlinger, som bl.a. foregikk i 1959, ble det fra eieren av Åsli gnr. 118 bnr. 44, i Tromsø (dengang Tromsøysund), Sverre Workinn, fremsatt tilbud om salg av ca. 50,3 dekar for kr. 200.000,-. Tilbudet ble av h.r.advokat Holmboe, som representerte kommunen, oversendt til Luftfartsdirektoratet i brev av 9.9.1959. Her er grunnarealet angitt å fordele seg med ca. 20,7 dekar innmark og ca. 29,6 dekar stort sett skogbevokst utmark med grustak av betydelig størrelse. I Workinns tilbud er det uttrykkelig sagt at sjøgrunnen tilhørende parsellen fulgte med. Luftfartsdirektoratet anså prisen for høy, og det ble ikke gjennomført noen frivillig overdragelse. Workinn's tilbud ble siden trukket tilbake.

I april 1960 søkte Tromsø kommune om tillatelse til ekspropriasjon av bl.a. den parsell av Workinns eiendom som det var ført forhandlinger om. Ekspropriasjonstillatelse ble gitt ved kgl. res. av 1.7.1960, som lyder:

«Med hjemmel i lov om oreigning av fast eiendom av 23. oktober 1959 §2 bestemmes at eierne av nedenstående arealer i Langnes tilpliktes mot erstatning som bestemmes ved skjønn å avstå til Tromsø kommune grunn, bygninger eller annen rettighet som stiller seg hindrende i veien for flyplassanlegget i samsvar med følgende:

1. Sverre Workinn, parsell av 118/44 ca. 50,3 da. - - -

Arealene er avmerket med rødt på et fremlagt kart merket Tromsø flyplass, Langnes, datert 20.2.1957.»

Det areal Workin skulle avstå, lå til sjøen. Den røde linje som avmerker arealet på kartet fortsetter ut i sjøen på begge sider uten å markere grensene mot nabosjøgrunn.

Kommunen påstevnet skjønn 22.8.1960. Skjønnet ble holdt 1.8.1961. Det er avhjemlet 7.8.1961. Fra kommunens forslag til skjønnsforutsetninger, som skjønnet la til grunn, citeres:

§1: «Hjemmel for ekspropriasjonen er kgl. res. av 1. juli 1960, jfr. lov av 23.10.1959 §2.»

Side:1058

§2: «Ekspropriasjonen omfatter de områder som er inntegnet på det med skjønnsstevningen fremlagte kart med påstående bebyggelse og skjer til eiendom.»

§3: «Erstatning fastsettes for skader og tap av enhver art som ekspropriasjonsformålets gjennemførelse skjønnes å medføre for hvert takstnummer med de undtak som er gjort i §4.»

Undtakene i §4 har ingen betydning for nærværende sak

Det kart som er nevnt i §2, er en gjenpart av det kart som ble fremlagt i statsråd den 1.7.1960. De røde linjer er like, men på skjønnsrettens kart går linjene noe lenger utover sjøgrunnen enn på statsrådskartet.

Sverre Workinn hadde under ekspropriasjonssaken bistand av h.r.- advokat Magne Schjødt, som møtte som hans prosessfullmektig. Workinn møtte dessuten selv. H.r.advokat Schjødt fremla et kart tegnet av Workinn, hvor sjøgrunn tilhørende parsellen er inntegnet og angitt med de arealer Workinn mente at den utgjorde, nemlig ialt ca. 76 mål.

I beskrivelsen av Workinns parsell har skjønnsretten anført: «Det område som kreves avstått (ca. 50,3 mål) består av ca. 20,7 mål innmark og ca. 29,6 mål skogbevokst utmark. Sistnevnte areal omfatter et større fylltak på ca. 26,6 mål.» Derpå følger et referat av de forskjellige beregninger av fyllmasser som var påberopt og en anførsel om at partene var uenige om hvorvidt en maskinpark skulde erstattes. Derefter anfører skjønnsretten:

«Partene er uenige om hvor vidt det skal tas hensyn til den renteinntekt saksøkte og hans sønner vil få ved en engangsutbetaling som gir fullt oppgjør for fyllmasser m.v. Skattespørsmålet har også vært brakt på bane.

Saksøkte regner hele innmarksområdet på ca. 20,7 mål som byggegrunn, mens saksøkeren bare innrømmer, at en del av dette har tomteverdi. Hvis retten skulle erstatte noe etter jordbruksverdi krever Sverre Workinn erstatning for verdiforringelse av gjenværende eiendom. Kommunen benekter at så vil bli tilfelle, idet grunneieren kan opparbeide lignende areal annet sted på gnr. 118 bnr. 44.

På vegne av saksøkte nr. 1 (og nr. 3) er nedlagt påstand:

«1. I forutsetningene §4, avsnitt 2 tilføyes til slutt: «så som ved støy».

2. Innholdet av fyll i Sverre Workinns gjenværende fylltak regnes etter Odd Andersens beregning til 157.890 m3 fast-masse. Det ytes også erstatning for grunn i uttømt fylltak og for tap på maskinverdier. Det tas omsyn til, at utgraving og kjøring utføres av familien.

Grunnen ellers takseres som tomtegrunn. Skulle noe bli taksert etter jordbruksverdi tilkjennes erstatning for verdimink av gjenværende eiendom.

3. Det tilkjennes erstatning for teknisk og juridisk bistand.»

I rettens bemerkninger er det videre anført:

«Retten er forbauset over, at saksøkeren ikke har latt foreta boringer, som kunne vise om det mellom kote 1 og 3 er salgbar fyllmasse eller ikke. Den usikkerhet herom, som nå foreligger må gå ut over eksproprianten. Under befaringen har retten ikke sett noe som utelukker, at nyttbar masse går helt ned til kote 1, og skjønnet bygger på, at så er tilfelle. Det må gjøres fradrag i bruttovolumet både for overflatelaget og for et kvantum som ikke kan nyttes, fordi saksøkte er avskåret fra å grave vertikalt inn til

Side:1059

naboeiendom. Han måtte i så fall sette opp forstøtninger, som ikke ville gi regningssvarende drift. Retten anser det godtgjort, at fylltaket inneholdt ca. 150.000 m3 salgbar masse, før uttak begynte i 1956. Etter konsistensen antas løs masse å utgjøre 20 % mere, slik at det til salg blir ca. 180.000 m3. Herav er pr. i dag solgt 19.400 m3, og skjønnet bygger på, at det ennå kan utnyttes 160.000 m3 løs masse. Ordningen med at Sverre Workinns sønner mot avtalt godtgjørelse foretar uttaket og kjøring til leveringssted er økonomisk meget fordelaktig for dem, og grunneieren kunne til enhver tid selv ha foreholdt seg disse rettigheter. Det må derfor være riktig ved fastsettelsen av erstatningen å ta hensyn også til det tap som for så vidt er voldt ved ekspropriasjonen. Retten bygger på, at hverken fyllprisen eller de andre ytelser i fremtiden ville ha blitt ugunstigere for «selgeren» enn de er i dag. Familien Workinn får selvsagt en renteinntekt ved et engangsoppgjør nå for hele fylltaket m.v., men for å holdes skadesløs må det tilkjennes 50 øre pr. m3 løs masse samt kr. 1,- pr. m3 for tapt nettofortjeneste på uttak og kjøring. Sistnevnte beløp fremkommer etter amortisasjon av maskinparken, så det blir ikke spørsmål om å måtte innløse denne. Ekspropriasjonserstatningen blir således fastsatt til kr. 240.000,-. Da det her på flere punkter dreier seg om et rent skjønn er beløpet ment å skulle erstatte fullt både den grunnverdi som måtte bli igjen etter fullstendig tømming av fylltaket samt den del av utmarksområdet 29,6 mål som faller utenom fylltaket.

Av innmark må Sverre Workinn avstå ca. 20,7 mål. Retten anser det godtgjort, at ca. 6 mål herav må regnes som byggetomter og betinger en høyere pris enn jordbruksverdien. Den samlede erstatning for dette område settes til kr. 70.000,-. Det er da tatt hensyn til mulig verdiforringelse av saksøktes gjenværende eiendom.

Etter dette blir ekspropriasjonserstatningen vedrørende gnr. 118 bnr. 44 kr. 310.000,-.»

Efterat skjønnsretten hadde tatt saken op til skjønn, opsøkte Workinn sin prosessfullmektig, som enda ikke hadde reist fra Tromsø. Det spørsmål som lå Workinn på hjertet, var om sjøgrunnen ble tatt med i taksten. Workinns henvendelser førte til at h.r.advokat Schjødt den 2. august 1961 søkte kontakt med kommunens prosessmektig h.r.advokat Holmboe, men uten å treffe ham. Derpå opsøkte advokat Schjødt sorenskriveren i Lyngen. Den samtale Schjødt hadde med sorenskriveren, har han omtalt således i brev av 15.8.1961 til Workinn:

«Det som De snakket med meg om dagen etter at jeg skulle forelegge for sorenskriveren har jeg gjort. Når det gjaldt ekspropriasjon av sjøgrunnen så mente sorenskriveren at når det på kartet ikke var inntegnet at den skulle eksproprieres, så kunne ikke skjønnsretten taksere den. Jeg mener forresten at det bare er bra at den ikke er blitt tatt med i taksten denne gangen, for det ville sikkert ikke nå blitt satt mange kroner i erstatning for den. Når tiden går og flyplassen kanskje trenger denne grunnen seinere, vil det bli mye bedre betaling å få enn det nå ville blitt.»

Skjønnet ble forkynt for Workinn 18.8.1961, da advokat Schjødt mottok utskrift av skjønnet. I brev av 23.8.1961 skrev Workinn til Schjødt:

«No er det spørgsmålet hvorledes skal jeg forholde mig når skjøtet skal underskrives, jeg gotar sjønets avgjørelse som det no er, untat sjøgrunen.

Side:1060

1. Kan jeg forlange at sjøgrunnen forsat tilhører hovedbruket?

2. Kan jeg i motsat fall nekte og underskrive sjøtet?

3. Kan jeg for eksempel si eller utale at dommern ikke hadde påset at sjøgrunen ikke kom med i sjønet som var integnet på kartet samt beregnet og størelsen angit?»

Advokat Schjødt svarte i brev av 28.8.1961:

«Det er hyggelig De er tilfreds. Det eneste er sjøgrunnen som plager Dem skjønner jeg. Men jeg har jo sagt hva jeg mener om det. De eier nå sjøgrunnen og den blir sikkert ikke mindre verdt i tiden framover, så De skal være glad for at De eier den mener jeg.

Luftfartsdirektoratet trenger ikke skjøte og vil antagelig ikke be om det heller. Det har bedt om en såkalt fravikingskjennelse av retten, og den gir full heimel.»

Workinn begjærte ikke overskjønn. Det gjorde derimot kommunen. Begjæringen ble imidlertid trukket tilbake da det viste seg ved boreundersøkelser at skjønnsrettens vurdering av grustakets omfang var riktig.

På vegne av Tromsø kommune ba h.r.advokat Holmboe høsten 1961 Workinn om å begjære kart- og opmålingsforretning over den grunn som skulde avstås. I brev av 21.6.1962 skrev advokat Holmboe til advokat Schjødt:

«Ved henvendelse i dag til herredsingeniøren i Tr.sund om når kartog måleforretning kan ventes avholdt, opplyste denne bl.a. at Sverre Workinn ifjor høst hadde begjært forretningen fremmet, men i begjæringen hadde gitt uttrykk for at kart- og måleforretning ikke skulle omfatte den utenfor område liggende sjøgrunn. Dette er nytt for meg. Det er også nytt for meg at sjøgrunnen når der er tale om avståelse av en eiendom med strandlinje - hva enten det gjelder ekspropriasjon eller frivillig salg - ikke følger med i overdragelsen selvsagt undtatt de tilfeller hvor sjøgrunnen uttrykkelig er undtatt.»

Advokat Schjødt svarte i brev av 25.6.1962:

«Med hensyn til sjøgrunnen gikk både Workinn og jeg ut fra at den ikke var omfattet i ekspropriasjonen.

Jeg er helt enig i at når en eiendom kjøpes eller eksproprieres fullt ut så følger også sjøgrunnen med, men i det foreliggende tilfelle var forholdet at ekspropriasjonsgrensen uttrykkelig var avtegnet på kartet, og sjøgrunnen falt utenfor ekspropriasjonsgrensen. Jeg anså det derfor helt på det rene at sjøgrunnen ikke var med.

Workinn var spesielt interessert i sjøgrunnen. Han framholdt for meg at det var vanskelig for ham å få utnyttet den etter ekspropriasjonen på grunn av adkomstforholdene, og mente derfor at det burde eksproprieres. Jeg sa til ham at jeg trodde ikke han ville få stort for den, og at det var mere sannsynlig at den ville bli mere verdt i framtida, og at det var like godt ikke å framsette noen påstand om at den ble ekspropriert.

Dagen etter at saka var opptatt til skjønn, og jeg enda ikke var reist fra Tromsø, kom imidlertid Workinn til meg og sa at han absolutt måtte kreve at sjøgrunnen ble ekspropriert. Jeg sa da at jeg skulle se hva jeg kunne gjøre med det og gikk til Dem, men De var ikke på kontoret. Deretter gikk jeg til Sorenskriveren og framholdt dette, men han sa at

Side:1061

skjønnet nå var avsagt, så det ikke var mere å gjøre med dette nå. Dermed bortfalt altså det spørsmålet.

Jeg skal skrive til Workinn om dette, men jeg er sikker på at han kommer til å fastholde at sjøgrunnen ikke er ekspropriert, men at han gjerne vil ha den ekspropriert.

Som forholdene ligger an mener jeg at sjøgrunnen ikke er ekspropriert. Under enhver omstendighet var den ikke taksert, men partene kunne jo kanskje bli enige om at det nå blir innkalt en ny takst for å ekspropriere sjøgrunnen hvis flyvesenet ønsker å ekspropriere denne til tross for at den ligger utenfor flyplassen.»

Til Workinn skrev advokat Schjødt s.d. bl.a.:

«Det gjelder spørsmålet om sjøgrunnen utenfor den eksproprierte eiendom.

Jeg husker godt våre forhandlinger om denne. Vi var begge på det rene med at sjøgrunnen ikke inngikk i det eksproprierte areal, for dette var jo uttrykkelig avgrenset på kartet. De ville imidlertid gjerne at sjøgrunnen skulle bli ekspropriert fordi De mente at De ikke ville ha noen bruk for den etterpå. Jeg trodde ikke De ville få noen videre erstatning for sjøgrunnen og mente derfor det var like godt at den ikke ble ekspropriert. Den kunne kanskje bli mere verdifull siden.

Imidlertid kom De, som De kanskje husker, til meg dagen etter skjønnet og ba meg endelig sørge for at sjøgrunnen ble ekspropriert. Jeg gikk da først til advokat Holmboe som jeg imidlertid ikke traff og deretter til rettens formann, og han sa at skjønnet var i grunnen ferdig alt og det var derfor ikke godt å ta opp spørsmålet om ekspropriasjon av sjøgrunnen. Det var tydelig at den ikke var taksert av skjønnet.»

Den 3.7.1962 begjærte h.r.advokat Holmboe namsforretning hos lensmannen i Tromsøysund til innsettelse av Tromsø kommune i besittelsen av den eksproprierte parsell. Forretningen ble fremmet den 2.8.1962, og kommunen ble innsatt i besittelsen. Parsellen ble fraskilt den 19.9.1962 og har fått bnr. 242. Det er oplyst at skylddelingsforretningen er gitt påtegning om at det er tvist om sjøgrunnen.

Søksmål til løsning av denne tvist ble påstevnet av Workinn i september 1966. Saken ble hevet i 1967 uten at saksøkeren frafalt sitt krav. Som ledd i forsøk på å komme frem til en minnelig ordning ble det i 1968 holdt rettslig skjønn i medhold av skjønnslovens §4 til fastsettelse av bl.a. sjøgrunnens verdi. Skjønnet ble avhjemlet 7.9.1968 og verdien ble satt til null. Overskjønn ble holdt i 1969, avhjemlet 19.4.1969, og verdien ble satt til kr. 6,50 pr. m2.

Forsøket på å opnå minnelig ordning førte ikke frem. Sverre Workinn avgikk ved døden i 1968. Hans enke Rønnaug Workinn sitter i uskiftet bo.

Tromsø Lufthavn eies av Staten v/Lufartsdirektoratet. Selvom Staten ennu ikke har fått seg tilskjøtet bnr. 242, er det - det rene at Staten i realiteten er eier også av denne parsell. Hjemmelshaveren Tromsø kommune har erklært seg enig i dette og har samtykket i at søksmålet om eiendomsretten til sjøgrunnen rettes mot Staten. - - -

Rettens mindretall, formannen, bemerker:

Det er overhodet ikke tvilsomt at ekspropriasjonstillatelsen omfattet sjøgrunnen. Det følger uten videre av at man ga tillatelse til å ekspropriere en strandparsell uten å undta sjøgrunnen. På kartet er der ikke

Side:1062

trukket noen rød linje langs sjøen, og dette viser tilstrekkelig klart at sjøgrunnen ikke er undtatt.

Men kartet viser dessuten positivt at sjøgrunnen er med. «Landgrunnen» er inntegnet til vanlig flomål, og de røde linjer fortsetter utover fjæren. Det synes riktignok tilfeldig hvor langt ut de er trukket. På det kart som ble fremlagt for skjønnsretten, går således linjene noe lenger ut enn på det kart som lå til grunn for ekspropriasjonstillatelsen. Men i alle tilfeller markerer linjene at sjøgrunnen hører med. Den vestre linje går ut til omtrent v 1 m (under flomål), den østre bare ubetydelig utover flomålet. At den østre linje bare såvidt går utover flomålet, har en rimelig forklaring i det forhold at parsellgrensens forløp utover sjøgrunnen ikke uten videre er klar.

Det ekspropriasjonskrav kommunen fremmet på grunnlag av tillatelsen, har fått uttrykk i forslaget til skjønnsforutsetninger §2, som henviser til det samme kart. Det er således på det rene at kommunen ikke hadde noen tanke om å holde sjøgrunnen utenfor ekspropriasjonen. Det var forøvrig også under de forhandlinger om frivillig salg, som gikk forut for ekspropriasjonssaken, kommunens uttalte forutsetning at sjøgrunnen skulde følge med. Dette fremgår av h.r.advokat Holmboes brev av 9.9.1959 til Luftfartsdirektoratet. Den angivelige uttalelse av advokat Holmboe som Workinn har nevnt i sitt brev av september 1967, er ikke tidfestet. Det er ikke godtgjort at Holmboe har uttalt seg slik som Workinn erindret, men iallfall kan uttalelsen ikke ha hatt noen relasjon til de planer som ble gjennemført. Den refererte uttalelse forutsetter jo at Workinn også kunde beholde odden.

Fra Workinns side ble det ikke gjort noen innvending mot §2 i forslaget til skjønnsforutsetninger. Heller ikke ble det på annen måte gitt uttrykk for noen tvil om hvad ekspropriasjonsjonstillatelsen og kommunens ekspropriasjonskrav omfattet. Den opfatning at det kunde være tvil om hvorvidt ekspropriasjonstillatelsen også gjaldt sjøgrunn, hadde ikke Workinn på den tid da skjønnet ble holdt. Det fremgår tydelig nok av hans holdning under og efter skjønnet. Han hadde dessuten selv et ønske om at kommunen skulle ekspropriere sjøgrunnen.

Skjønnsretten la kommunens forslag til skjønnsforutsetninger til grunn for skjønnet. Det er således ingen tvil om at skjønnet efter forutsetningene skulde taksere parsellen med sjøgrunn.

Av rettsboken fremgår det ellers intet om at det ble påstått eller krevet av Workinn eller hans prosessfullmektig at sjøgrunnen skulde holdes utenfor. Om dette var blitt krevet, måtte det åpenbart ha medført at rettsboken ble tilført protokollasjon om det.

Hvis Workinns prosessfullmektig hadde ment at sjøgrunnen skulde holdes utenfor skjønnet, og likeledes hvis han mente at sjøgrunnen endog ikke var omfattet av ekspropriasjonstillatelsen, måtte han ha krevet erstatning for ulempe som ekspropriasjonen påførte den gjenværende sjøgrunn. At Workinn og hans prosessfullmektig var klar over at slik ulempe i tilfelle forelå, fremgår av Schjødts brev til Holmboe av 25.6.1962. Men noe krav om ulempeerstatning ble ikke fremsatt.

Der forelå således ingen tvist om hvad der var gjenstand for ekspropriasjon.

Workinn fremla et kart som viste sjøgrunnens utstrekning slik som

Side:1063

han opfattet den. Men dette kan jo ikke godt opfattes som et uttrykk for at han mente at sjøgrunnen skulde undtas fra skjønnet.

Skjønnsrettens opgave var således å taksere parsellen med tilhørende sjøgrunn.

I skjønnsrettens bemerkninger finnes der ikke noe som viser at skjønnsretten likevel holdt sjøgrunnen utenfor skjønnet. Sjøgrunnen er riktignok ikke uttrykkelig nevnt. Sett på bakgrunn av det overskjønn som ble holdt i 1969, da sjøgrunnen ble verdsatt til kr. 6,50 pr. m2, er det klart at skjønnet av 1961 må virke noe mangelfullt idag. Men i 1961 var den vanlige opfatning at sjøgrunnen her var verdiløs, og dette er en rimelig forklaring på at sjøgrunnen ikke er uttrykkelig nevnt i skjønnsgrunnene.

Workinns henvendelse til h.r.advokat Schjødt efterat saken var optatt til skjønn, må ha vært forårsaket av at han ikke syntes sjøgrunnens verdi var blitt tilstrekkelig belyst under forhandlingene. På det tidspunkt kunde han ikke ha noen opfatning av hvad skjønnsretten vilde ta med i sin takst. Det som er oplyst om advokat Schjødts samtale med sorenskriveren den 2.8.1961 er ikke i seg selv egnet til å kaste lys over hvad ekspropriasjonsskjønnet omfattet. Derimot kunde vel samtalen, selvom den var uformell og usedvanlig, foranlediget en bemerkning i skjønnsgrunnene om at sjøgrunnen var undtatt fra skjønnet, hvis det virkelig var så at skjønnsretten mente dette. Da samtalen fant sted var skjønnet ennu ikke avhjemlet.

Rettens formann finner således at sjøgrunnen ikke var undtatt fra ekspropriasjonsskjønnet. Sjøgrunnen ble ekspropriert, og den ble overført til kommunen ved namsforretningen i 1962. Staten er i dag eier av den omtvistede sjøgrunn.

For øvrig bemerker formannen at når det først var klart hvad ekspropriasjonstillatelsen omfattet og hvad kommunen under skjønnet krevet avstått, måtte den eventuelle feil ved skjønnet at sjøgrunnens verdi ikke var tatt i betraktning, søkes rettet ved begjæring om overskjønn. Mente Workinn og hans prosessfullmektig efter å ha mottatt skjønnsutskriften at det ikke var gitt erstatning for sjøgrunn, vilde det riktige ha vært å begjære overskjønn. Det kunde efter skjønnsforutsetningene og forhandlingene iallfall åpenbart under ingen omstendighet være klart at sjøgrunnen ikke skulde være med.

Rettens flertall, domsmennene, bemerker:

Domsmennene er enige med rettens formann i at ekspropriasjonstillatelsen omfattet sjøgrunnen.

Derimot finner domsmennene at skjønnet av 1961 ikke omfattet sjøgrunnen. Dette følger av den beskrivelse skjønnsretten har gitt av ekspropriasjonsgjenstanden. Skjønnsretten har omtalt parsellen som ca. 20,7 mål innmark og ca. 29,6 mål skogbevokst utmark. Ved vurderingen av utmarken har skjønnsretten bare lagt vekt på og drøftet grustakets verdi, mens sjøgrunnen ikke er nevnt. At sjøgrunnen ikke ble tatt med i skjønnet, bekreftes også av sorenskriverens uttalelse til h.r.advokat Schjødt den 2.8.1961.

Når det således må legges til grunn at skjønnsretten ikke tok med sjøgrunnen i skjønnet av 7.8.1961, omfattes den heller ikke av det område kommunen gjennemførte ekspropriasjon av. Workinn er således fremdeles eier av sjøgrunnen. - - -

Side:1064

Av lagmannsrettens dom (lagmann Harald Elstad og lagdommerne Jorunn Skeie og Halvard Lind Hansen med domsmenn): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Premissene til et skjønn som gjelder ekspropriasjon av fast eiendom, antas å måtte ha et innhold egnet til å vise hvilket område skjønnsretten har taksert. Der hvor det har vært tvist eller tvil om utstrekningen av ekspropriasjonsfeltet, følger dette av regelen i skjønnsprosessloven §28 jfr. §48. I andre tilfelle vil det følge av kravet om objektiv individualisering av hva saken gjelder, - tvistemålslovens §144 nr. 3 smh. med skjønnsprosessloven §2. Det antas ikke å spille noen rolle i denne sammenheng om de enkelte deler av ekspropriasjonsfeltet er mer eller mindre verd. Det forholdet kan nok ha betydning for kravet til bredde i begrunnelse, når skjønnsretten må ta standpunkt til tvist eller tvil, men neppe utover det.

Lyngen herredsretts skjønn av 7. august 1961 har premisser som viser at utstrekningen av ekspropriasjonsfeltet ikke var omtvistet under skjønnsforretningen, og at det heller ikke var noen tvil om utstrekningen som skjønnsretten har registrert. I premissene er gitt en beskrivelse av hva saken gjaldt. Det sies:

«Skjønnet omfatter 4 forskjellige eiendommer:

1) En parsell av gnr. 118 bnr. 44 i Tromsøysund, eier Sverre Workinn. Det område som kreves avstått (ca. 50,3 mål) består av ca. 20,7 mål innmark og ca. 29,6 mål skogbevokst utmark. - - -

Sjøgrunnen utenfor parsellen er ikke nevnt i det hele tatt.

Fra Statens side er det hevdet at sjøgrunnen følger landgrunnen, når ikke annet er sagt, og at utstrekningen av sjøgrunnen er bestemt ved norsk retts regler om det. Dette skal gjelde hevdes det, i like høy grad ved ekspropriasjon som ved frivillig overdragelse. Dersom dette skulle være en riktig oppfatning, ville en angivelse av landområdet og grensene for det, i tilstrekkelig grad markere at sjøgrunnen fulgte med og utstrekningen av den.

Lagmannsretten er ikke ubetinget enig i denne oppfatning. I svært mange tilfelle vil det sikkert gi seg selv, mer eller mindre, at sjøgrunnen følger landområdet innenfor, selvom det ikke er sagt noe om det. Det vil således være tilfelle når en eiendom med strandlinje blir ekspropriert i sin helhet. Forholdet kan stille seg annerledes der hvor ekspropriasjonen bare gjelder en parsell av eiendommen, og ikke minst der hvor ekspropriatens resteiendom fortsatt har strandlinje. Denne siste konstellasjon vil også reise spørsmålet om hvordan grensen eventuelt skal trekkes over sjøgrunnen. Den regel som finnes, går ut på at ethvert punkt av sjøgrunnen tilhører den strand som det ligger nærmest. Men det kan forekomme tilfelle hvor denne regelen bare er til hjelp et stykke på vei, således når sjøgrunnen ligger i en bukt. Etter lagmannsrettens oppfatning vil forholdene kunne variere så meget fra det ene tilfelle til det andre, at det ikke kan stilles opp en alment gyldig presumpsjon for at sjøgrunnen følger landgrunnen også ved ekspropriasjoner.

Sjøgrunnen som det er tvist om i denne saken, ligger for en større del i Giæverbukta. Det er så grunt der at hele bukta ligger tørr ved lavvann. Strandlinje mot bukta har Staten med den parsellen som ble

Side:1065

ekspropriert, og med en hyttetomt ervervet ved frivillig overdragelse. Så kommer ekspropriatens gjenværende eiendom med sin strandlinje. Og endelig har naboen i syd, Bjørnar Workinn, strandlinje mot bukta. Hvordan grenselinjene skal trekkes over denne sjøgrunnen, kan synes tvilsom. Det er forholdsvis store arealer som det er snakk om. Før skjønnet i 1961 lot Sverre Workinn foreta en oppmåling av den sjøgrunn han mente å eie. Utgangspunktet var en grenselinje mot naboen i syd, som i all fall ikke var til ugunst for denne. Oppmålingen viste et sjøgrunnareal i Giæverbukta på ca. 45 dekar.

Det som hittil er sagt, kan gi grunnlag for å trekke en foreløpig konklusjon. Forholdene slik de er på stedet, gjør det ikke åpenbart innlysende at land- og sjøgrunn må følge hverandre. Og en angivelse av grensene for det landområde som ble ekspropriert, gir ingen klarhet over hvilke deler av sjøgrunnen (i Giæverbukta) som i tilfelle skulle høre til ekspropriasjonsfeltet og til ekspropriatens gjenværende eiendom. Dersom skjønnsretten i 1961 mente at sjøgrunnen fulgte med, skulle det vært nevnt i premissene til skjønnet og med en beskrivelse av hvilket sjøareal det var tale om. Det ble ikke nevnt. Den umiddelbare slutning synes å være at da kan sjøgrunnen heller ikke være tatt med ved skjønnet. Likevel skal tas opp også de andre forhold som har vært vesentlig i argumentasjonen.

Ekspropriasjonstillatelsen hadde ingen omtale av sjøgrunnen. Men tillatelsen omfattet områder «avmerket med rødt på et fremlagt kart», og den røde strek var trukket så vidt utenfor flomålet. Partene har hatt ulike meninger om hvilke slutninger som kan trekkes av det. Etter lagmannsrettens mening gir ikke avmerkingen klart uttrykk for at sjøgrunnen var omfattet av tillatelsen. Men avmerkingen kunne gi rimelig utgangspunkt for en fortolkning av tillatelsen som ville føre til det resultat. Forutsetningen måtte imidlertid være at sjøgrunnen ble nevnt under skjønnsforretningen, og at skjønnsretten ble forelagt spørsmålet. Dette synes ikke å ha skjedd. De brever advokatene skrev etter skjønnet, kaster et visst lys over dette. Ekspropriantens prosessfullmektig, h.r.advokat Hans Holmboe, later til ikke å ha omtalt sjøgrunnen. Han synes imidlertid å ha regnet med at den uten videre ville følge med ved ekspropriasjon av landgrunnen. H.r.advokat Magne Schjødt, som representerte ekspropriaten, hadde den oppfatning at klienten var best tjent med at sjøgrunnen ble holdt utenfor. Slik tillatelsen var formet, hadde han heller ingen oppfordring til å komme inn på spørsmålet om sjøgrunnen skulle medtas.

I rettsmøtet 1. august 1961 la h.r.advokat Magne Schjødt frem et kart med avmerking av den sjøgrunn Sverre Workinn mente å eie. Sjøgrunnen var avmerket i 3 deler. Den midtre dekket innflyvningsstripen til flyplassen. For hver del var foretatt beregning av arealet. Schjødt unnlot å legge ned påstand om ulempeerstatning for vanskeliggjort adkomst til sjøområdet. Partene har gjort seg opp ulike meninger om hvorfor Schjødt opptrådte slik. Det som betyr noe, må imidlertid være hvordan skjønnsretten kan antas å ha oppfattet ham. Lagmannsretten finner det nærmest utenkelig at den kan ha oppfattet ham slik at sjøområdet i sin helhet skulle tas med ved skjønnet. I tilfelle ville det ha vært en besynderlighet at verken sjøgrunnen eller kartet ble omtalt med et ord i premissene.

Det er sagt meget om sjøgrunnens verdi, eller mangel på det. Fra

Side:1066

Statens side er hevdet at skjønnsretten i 1961 må antas å ha vurdert sjøområdet som verdiløst. Etter lagmannsrettens mening er det ikke tilstrekkelig sikre holdepunkter for å mene at skjønnsretten i det hele tatt har vurdert verdien. For så vidt er det liten grunn til å gå inn på forholdet. Diskusjonen om verdiene åpner imidlertid for en refleksjonsrekke litt på siden. Ekspropriaten bistått av h.r.advokat Magne Schjødt, oppfattet det som var foregått i rettsmøtet 1. august 1961, og det skjønnet de mottok, slik at sjøgrunnen ikke var tatt med ved takseringen. Det var deres bakgrunn for å godta skjønnsresultatet. Ved overskjønn av 19. april 1969 ble sjøområdet verdsatt til nærmere 0,5 mill. kroner. Sammenstillingen viser hvilke konsekvenser det kan ha, og hvilken varsomhet som i tilfelle bør utvises, før en tolker inn i skjønnet at unevnte arealer ble tatt med ved takseringen.

Det er lagt frem noen brever fra h.r.advokat Magne Schjødt, hvor han gjengir innholdet av en samtale med sorenskriver Nerdrum 2. august 1961. Statens prosessfullmektig har gitt uttrykk for at det ikke bør legges synderlig vekt på dette bevismateriale. Lagmannsretten er enig i det. Dommer og skjønn skal tolkes objektivt. Rettens medlemmer kan ikke føres som vitner om grunnlaget for den avgjørelse de har truffet. Dette gjør det betenkelig å bygge noe på det som måtte være sagt i en uformell samtale mellom rettens formann og den ene parts advokat. Lagmannsretten vil derfor nøye seg med å nevne at innholdet av samtalen, slik det er gjengitt i Schjødts brever, ikke svekker, men tvert om støtter opp under det resultat lagmannsretten på annet grunnlag er kommet til. - -