LG-2000-430 RG-2001-1393
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-31 |
| Publisert: | LG-2000-00430 RG-2001-1393 (186-2001) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 99-0177 A - Gulating lagmannsrett LG-2000-00430 A/02. |
| Parter: | Ankende part: Gjensidige Forsikring Rogaland (Prosessfullmektig: Advokat Torleiv Rike, Lysaker). Motpart: Steinar Thunheim (Prosessfullmektig: Advokat Th. Furustøl, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Rannveig Sjøvoll. Lagdommer Fredrik Staff. Ekstraordinær lagdommer Mads Grimstad. Fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §106, §108, Tvistemålsloven (1915) §145, §149, §172, §176, §180, §213, §407 |
Saken gjelder tvist om virkningen av et forsikringsskadeskjønn avholdt etter at eiendommen, gnr. 55 bnr. 1209 - Skagen 40 - i Stavanger ble totalskadet ved brann 22. mars 1997.
Det nedbrente bygget var oppført i 1861, opprinnelig som sjøhus med fire etasjer, inklusiv loft. Bygget ble i hovedsak benyttet til næringsformål, men inneholdt også en leilighet. Rundt 1900 ble det gjennomført en større ombygning av huset og hele annen etasje ble omgjort til boligformål. Steinar Thunheim ervervet eiendommen i midten av 1960-årene og har benyttet den til næringsformål, bl.a ved utleie til sitt heleide selskap Elektrobrukt AS, som hadde salgslokaler i første etasje. Pr. branntidspunktet var eiendommen i sin helhet leiet ut til Elektrobrukt AS for kr 240.000 pr. år.
Skagen 40 ligger i et område som etter gjeldende reguleringsplan er avsatt til spesialområde for bevaring. Eiendommen var i henhold til forsikringsvilkår for næringsbygg fullverdiforsikret i Gjensidige Forsikring Rogaland (Gjensidige), med premiegrunnlag kr 2.494.000. Etter brannen gjorde Thunheim det tidlig klart at han ville føre opp nytt bygg på eiendommen. Med hjemmel i forsikringsvilkårene krevet Gjensidige da skjønn til fastsettelse av erstatningsgrunnlag og verdier. Skjønnsmenn ble oppnevnt, Svein Maribu av Thunheim og Arne Hauge av Gjensidige, og den 21. april 1997 ble skjønnet satt. Skjønnsmennene var da til stede sammen med Sverre Thunheim og Gjensidiges representant, fagsjef Rolf Larsen. Ifølge skjønnsprotokollen ble skjønnsreglene og en del spesifiserte vilkårspunkt gjennomgått.
Skjønn ble avgitt 26. august 1997, med alternative verdiansettelser. Av interesse for denne sak nevnes at bygningens gjenoppføringspris ble satt til kr 3.500.000 eksklusiv merverdiavgift, mens hjemlede påbudskrav, i form av ventilasjonsanlegg, brannkrav, samt brannvarsling og markeringslys (nødlys) ble satt til kr 490.000 eks.mva.
Det tok tid før Thunheim fikk tillatelse til å gjenoppføre bygningen, men sommeren 1998 ble arbeidet lagt ut på anbud. Da viste det seg at prosjektkostnadene ville utgjøre kr 9.537.452 og således bli langt høyere enn gjenoppføringsprisen som var fastsatt i skjønnet. Thunheim kontaktet derfor Gjensidige og 1. september 1998 ble det avholdt et møte mellom ham og Gjensidige ved Rolf Larsen. Larsen ga uttrykk for at forholdet måtte undersøkes nærmere og ba om å få anbudsdokumentene. Dette ble etterkommet og dokumentene ble oversendt skjønnsmann Hauge, som igjen kontaktet Maribu. Skjønnsmennene hadde deretter møte med bl.a. Trine Sylten, som var arkitekt/prosjektansvarlig for bygget, og med Stavanger kommune, og de engasjerte en konsulent som skulle vurdere offentlige påbud i forbindelse med nybygget. Den 26. november 1998 ble det avholdt møte hos Gjensidige der Thunheim møtte med advokat Furustøl. Begge skjønnsmennene var innkalt til møtet, men Maribu var forhindret og ba Hauge møte alene. På møtet gikk Hauge gjennom det skjønnsmennene hadde foretatt i anledning saken og han la frem tall for de beregninger som var gjort. Skjønnsmennene ga deretter 21. desember 1998 tilleggsskjønn med slike verdiansettelser:
«Alternativ 1 Tillegg gjennomføringspris: kr 250.000 eks. mva.»
«Alternativ 5 Skade: kr 250.000 eks. mva.»
I tillegg ble verdien av hjemlede påbudskrav satt til kr 910.000 eks. mva.
Gjensidige har forholdt seg til verdiansettelsene som ble fastsatt i skjønn og tilleggsskjønn og har utbetalt tilsammen kr 6.334.500 til Thunheim. Det innebærer at kr 3.375.746 av de totale byggekostnadene ikke er dekket under forsikringen. Thunheim mener det er feil og han har gjort gjeldene at det hefter slike feil ved skjønn og tilleggsskjønn at disse må være uten virkning. Da tilleggsskjønnet ble avgitt hadde han allerede tatt ut forliksklage, og han reiste senere sak for Stavanger byrett som 10. desember 1999 avsa dom med slik domsslutning:
«1. Forsikringsskjønn avsagt 26.08.1997 og tilleggsskjønn avsagt 21.12.1998 av Svein Maribu og Arne Hauge er uten virkning.
2. Gjensidige Forsikring Rogaland AS tilpliktes å betale saksomkostninger til Steinar Thunheim med kr 110.113,- - kroneretthundreogtitusenetthundreogtretten - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»
Dommen inneholder en mer inngående beskrivelse av sakens faktum og partenes anførsler for byretten, og lagmannsretten viser til dette, jf. tvistemålsloven §149.
Gjensidige har i rett tid anket dommen, med krav om dom for at forsikringsskjønn og tilleggsskjønn er gyldige. Samtidig kreves saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Etter krav fra Thunheim ble lagmannsretten satt med fagkyndige meddommere og partene var enige om at det var tilstrekkelig med to.
Ankeforhandling ble avholdt i Stavanger Tinghus 25. - 27. april 2001. Thunheim møtte og avga forklaring. For Gjensidige møtte fagsjef Rolf Larsen, som i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd fikk anledning til å være tilstede under hele forhandlingen. I tillegg var to sakkyndige vitner, ingeniør/takstmann/konsulent Knut Flugstad og sivilarkitekt Trine Sylten til stede under forhandlingen, frem til partenes prosedyrer. Retten fikk forklaring fra åtte vitner, herunder tre sakkyndige, og skjønnsmennene Maribu og Hauge, som var påberopt av Gjensidige. Ankemotparten motsatte seg avhør av skjønnsmennene og lagmannsretten avsa kjennelse hvorved de ble tillatt ført. Kjennelsen ble avsagt i nærvær av partene og deres prosessfullmektiger, og den er inntatt i rettsboken. Retten var på befaring der parter og prosessfullmektiger, samt to sakkyndige vitner, fikk gjøre sine påvisninger. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, men byggearbeidet er nå fullført, og bygget leies ut til kontor-/næringsformål. Lokalene i 1. etasje ble frem til mai 2000 leiet ut til Elektrobrukt AS og sto deretter ledige til nye leietagere kom inn i januar 2001. Ifølge Thunheims opplysninger er leien kr 1200 pr. m2/år. De samlede leieinntektene i år 2000 var kr 620.000, mens de for år 2001 forventes å bli ca kr 900.000.
Gjensidige Forsikring Rogaland har i det vesentlige anført:
Tvistens kjerne er om hovedskjønn og tilleggsskjønn er ugyldige. Når det gjelder «tilleggsskjønnet» eller «tillegg til skjønnet» er spørsmålet om skjønnet måtte settes på nytt når tilleggsskjønn var besluttet. Gjensidige anfører at det ikke var nødvendig. Det knytter seg ikke spesielle formaliteter til slike tilleggsskjønn. Skjønnsmennene hadde påtatt seg å avholde skjønnet og tillegget er basert på det opprinnelige mandatet.
Gjensidiges kontakt med skjønnsmennene forut for tilleggsskjønnet ble avsagt, er ikke av en slik karakter at skjønnsmennene ble inhabile. Skjønnsmennene fikk ikke oppdrag som konsulenter for selskapet. Anbudsdokumentene ble videresendt i forståelse med Thunheim, fordi skjønnsmennene skulle se om noe var uteglemt. På møtet 26. november 1998, der Thunheim var til stede, ble postene gjennomgått, og summene kom frem. Skjønnsmennene var ikke utelukket fra å holde tilleggsskjønn, og det var ikke grunnlag for å gi pålegg om nye skjønnsmenn.
Skjønnene er ikke mangelfullt begrunnet og det foreligger ikke slike særlige forhold at det var grunnlag for en mer utdypende begrunnelse enn det som ble gitt. Problemstillingen ville ikke oppstått dersom Thunheim hadde oppført et bygg som var nærmest identisk med det nedbrente. Men Thunheim ønsket å videreføre noe av nostalgien i det gamle. Derfor ble bygget svært dyrt. Skjønnsmennene har imidlertid skjønnet over et ordinært bygg. Ankemotparten har ikke ført bevis for at faktiske forhold er uteglemt. Den faktiske beskrivelsen i skjønnet er i samsvar med tradisjonen på området, selv om man nå skriver noe mer utførlig enn tidligere. Skjønnsmennene hadde tilgang til alle opplysninger. De hadde møter med Thunheim og hans arkitekt og laget sine egne tegninger over det nedbrente bygg. Faktagrunnlaget var ikke mangelfullt, men fullstendig, og skjønnet kan derfor ikke oppheves på det grunnlag.
Rettsanvendelsen er heller ikke mangelfull. Det stilles ikke krav om at forsikringsvilkårene skal gjengis i skjønnet, men det kan gjøres dersom det er diskusjon om forståelsen av disse.
Den skjønnsmessige verdsettelsen er heller ikke vilkårlig. Det kreves mye for å sette et skjønn til side, og det skal ikke skje med mindre ansettelsene skyldes pliktstridig forhold eller dersom skjønnet ikke er resultatet av en samvittighetsfull prøvelse av det foreliggende bevismateriale. Her er benyttet habile og erfarne skjønnsmenn som har innhentet mye opplysninger fra såvel parter, arkitekt og kommune, og i tillegg har engasjert konsulent for å avklare påbudene. Videre har de gjennomgått og kontrollregnet anbudsdokumentene, og hatt møte med Thunheim, uten at de har funnet grunn til å endre sine vurderinger. Skjønnsmennene var også enige om resultatet og det var ikke behov for oppmannsskjønn. Det sakkyndige vitnet Kielland har «konfirmert» skjønnet og gitt uttrykk for at summene var fornuftige. Det sakkyndige vitnet Flugstad viste til forbedringer på det nye bygget, som ellers er et ganske annet enn det gamle. Kvalitetsforbedringene avspeiles i leieøkningen, som er relevant her. Den gamle leien på kr 240.000 pr. år må da danne utgangspunktet. Selv om det legges til grunn at leien var lav, gir de nye, høyere leieinntektene uansett avkastning for en verdiøkning tilsvarende det beløp Thunheim selv har dekket.
Skjønnet er forsvarlig og skjønnsmennene har skjønnet på en samvittighetsfull måte. Da er skjønnet endelig og bindende i henhold til forsikringsvilkårene. Det er lagt ned slik påstand:
«1. Forsikringsskjønn avsagt 26.08.1997 og tilleggsskjønn avsagt 21.12.1998 av Svein Maribu og Arne Hauge, er gyldige.
2. Gjensidige Forsikring Rogaland tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.»
Steinar Thunheim har i det vesentlige gjort gjeldende:
Thunheim bestrider at det nye bygget er helt forskjellig fra det som brant. Forsikringsvilkårene punkt 6.1 fastsetter at det skal gis erstatning for «tilsvarende, eller i det vesentlige tilsvarende bygning». Nostalgien ved det gamle bygg, herunder bærende konstruksjoner og bjelker, var en del av det som skulle gjenanskaffes. Bare merkostnader ved urasjonelle byggemåter og utstyr skal ikke tas med. Det er irrelevant at deler av 2. etasje ble brukt til lager. Huseiers påregnelige bruk av bygget må være avgjørende og han har rett til å la deler av huset stå tomt. Thunheim hadde krav på å få gjenanskaffet salgslokale i 1. etasje. Videre kunne han kreve at kontor-/forretningsarealene i 2. etasje ble gjenskapt med de særlige kvaliteter fra den gamle patrisierboligen, samt at 3. og 4. etasje fikk samme kvaliteter som tidligere. Det har blitt en del endringer og forbedringer på nybygget, som nytt ventilasjonsanlegg og el-kraft-anlegg, men det skyldes i stor grad offentlige pålegg. Tilsvarende gjelder merkostnader ved bedret isolasjon. Selv om byggevolumet er øket, i følge Flugstad, har 2. etasje like mange rom som tidligere. Det er ellers feil, som hevdet av Flugstad, at den nye takkonstruksjonen var fordyrende. At vinduene er noe dyrere, skyldes hovedsaklig pålegg. Skifergulvet i 1. etasje gir også en standardøkning, men utgiftene, kr 137.000, må holdes opp mot kostnadene ved å legge et ordinært gulv. Thunheim hadde krav på å få dekket utgifter til synlige bjelker. Den gamle utvendige kledningen på bygget var god, og bruk av trykkimpregnert panel på hele bygget er ingen standardhevning. Thunheim har valgt systemlås i alle dører, i stedet for ordinære låser, men merkostnadene blir minimale i denne sammenheng. Listverkene i nybygget er av lavere standard enn i det gamle, og kostnadene ved de nye, lydisolerende dørene må holdes opp mot kostnadene ved å gjenskape gamle, profilerte dører. Thunheim tar avstand fra den sakkyndige Kiellands beregninger.
Differansen mellom kostnadene ved bygget - kr 9.710.246 - og det Thunheim har fått utbetalt - kr 6.334.500 - utgjør kr 3.375.746, eller 53 % mer enn det som er ubetalt fra selskapet. Det lar seg ikke forsvare. I det gamle bygget ble det betalt en ren minimumsleie, som var skattemessig motivert og basert på det ligningsmyndighetene til enhver tid ville godta.
Både hovedskjønn og tilleggsskjønn er mangelfullt begrunnet. Det er et grunnleggende krav at avgjørelser av betydning skal og må begrunnes. Skjønnet har stor betydning for sikrede og må derfor begrunnes, for å vise at skjønnsmennene har oppfattet faktum korrekt. Det må også komme frem at vesentlige elementer som påvirker gjenoppføringsprisen er tatt med og at ingenting er uteglemt. Begrunnelse er videre nødvendig for å vise at skjønnsmennene har oppfattet forsikringsavtalen korrekt. Her visste skjønnsmennene, da de avsa tilleggsskjønnet, at det var disputt mellom partene. Videre visste de at resultatet avvek fra de faktiske kostnader som var påløpt. Derfor burde de sagt mer om verdieansettelsene. Skjønnsmennene må ellers ha misforstått både faktum og jus. Det vises til hovedskjønnet der det framgår at kostnadene til byggeledelse og arkitekt er verdsatt til ca kr 900.000. Dette er utgifter som skal dekkes fullt ut. I tillegg kommer kostnadene til rigg og drift, som her utgjorde kr 500.000. Totalt sett utgjorde prosjektutgiftene kr 1.715.283. Hensett til at gjenanskaffelsesprisen er satt til kr 3,5 millioner, gir dette bare kr 1,8 millioner til selve bygget. Det må være galt.
Tilleggsskjønnet kan ikke reparere grunnleggende feil i det første skjønnet, som skjønnsmennene ellers var bundet av, jf. prinsippet i tvistemålsloven §145. Derfor må hovedskjønnet oppheves. I følge H. J. Mæland «Voldgift» er det større muligheter for å oppheve et forsikringsskjønn enn en voldgiftsavgjørelse. For øvrig er det sterke likhetstrekk med voldgift, og reglene i tvistemålsloven §407 må derfor anvendes analogisk.
Thunheim gjør videre gjeldende at skjønnet må oppheves på grunn av vilkårlighet. Det er ingen logisk eller fornuftig forklaring på det resultat skjønnsmennene er kommet til. Derfor må det oppheves. Selv om skjønnsmennene var enige, og har underskrevet skjønnet, vet vi ikke hvorfor de er kommet til sitt resultat, som må være basert på vilkårlighet. Dernest må det antas at skjønnsmennene har bygget på feil rettsanvendelse, hvilket også må være tilstrekkelig til opphevelse. Tilsvarende gjelder om skjønnet er basert på feil faktum.
Tilleggsskjønnet, som må ses i sammenheng med hovedskjønnet, er ugyldig fordi det kontradiktoriske prinsipp ikke er fulgt. Thunheim fikk ikke anledning til å uttale seg før tilleggsskjønn ble avholdt. Etter møtet 1. september 1998 visste Gjensidige at det var noe som ikke stemte. Da måtte tilleggsskjønn settes, og begge parter måtte gis adgang til å komme med sine anførsler. Det har ikke skjedd her. For lagmannsretten er det opplyst hvordan tilleggsskjønnet kom til. Det er klart at Gjensidige sendte anbudsdokumentene til Hauge, som kom med sine tall på møtet 26. november 1998. Deretter begjærte Gjensidige formelt tilleggsskjønn. Hauge visste da at det første skjønnet var angrepet og at det var uoverensstemmelsene om faktum og jus. Da måtte partene innkalles til møte der de fikk anledning til å uttale seg. Når så ikke har skjedd, må det lede til opphevelse. For øvrig gjelder de samme regler for hovedskjønnet som for tilleggsskjønnet. Feil ved tilleggsskjønnet må lede til ugyldighet. Her er det klart at tilleggsskjønnet er kommet til uten uttrykkelig begjæring fra Gjensidige og uten at Thunheim verken visste eller hadde foranledning til å gripe inn.
Tilleggsskjønnet er også ugyldig fordi skjønnsmennene ikke har fått lik informasjon. Maribu som ikke var på møtet 26. november 1998 og heller ikke fikk referat, trodde feilaktig at skjønnet ble avholdt på begge parters anmodning. Hauge blir derfor «enedommer» i saken. Det må lede til at tilleggsskjønnet oppheves. Grunnet den nære sammenhengen mellom dem må begge oppheves.
Thunheim anfører videre at skjønnsmennene var inhabile til å avsi tilleggsskjønn. Det vises til at Hauge lot seg bruke som konsulent for Gjensidige fra september 1998. Når Gjensidige etter dette, 26. november 1998, begjærte tilleggsskjønn, var Hauge inhabil, jf. prinsippene i domstolloven §106 og §108. Det er lagt ned slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Gjensidige Forsikring Rogaland tilpliktes å betale 12 % morarenter regnet av saksomkostninger kr 110.113,- fra 1. januar 2000 til betaling skjer.
3. Gjensidige Forsikring Rogaland tilpliktes å erstatte Steinar Thunheim sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % morarenter regnet fra forfall til betaling skjer.»
Lagmannsretten er kommet til et annet resultatet enn byretten og vil bemerke:
Innledningsvis finner lagmannsretten grunn til å presisere at det aktuelle bygget var fullverdiforsikret. Thunheim har da, etter forsikringsvilkårenes (også kalt «vilkårene») pkt. 6.1 annet ledd krav på å få erstattet «hva det på skadedagen ville ha kostet å gjenoppføre tilsvarende, eller i det vesentlige tilsvarende, bygning på skadestedet - gjenoppføringsprisen.» I dette tilfellet er bygningen gjenoppført på skadestedet, men kostnadene med dette ligger langt over det som er utbetalt under forsikringsdekningen. Utbetalingen er basert på forsikringsskadeskjønnets verdsettelser, som dermed ikke tilsvarer de faktiske kostnadene ved bygget. Gjensidige mener det skyldes det er at det nye bygget er vesentlig forskjellig fra det som brant. Det vises ikke minst til at nybygget er langt mer funksjonelt og har en annen utnyttelsesgrad enn det gamle, noe som også gjenspeiles i en markant husleieøkning. Thunheim erkjenner at det er visse forbedringer, men han mener at nybygget «i det vesentlige» tilsvarer det gamle. Etter Thunheims mening viser den store, udekkede differansen mellom de faktiske kostnadene og de skjønnsmessige verdsettelser at det er feil ved forsikringsskjønnet, og at det derfor må være uten virkning.
Før lagmannsretten kommer nærmere inn på hvorvidt det hefter slike feil ved ett eller begge skjønn at de eventuelt må underkjennes som ugyldige, er det grunn til å si litt om bygget som er gjenreist på branntomten. Ytre sett er bygningen i hovedsak tilbakeført til sin opprinnelige skikkelse, slik den var før ombyggingen rundt 1900. Den gamle sjøhusfronten med takutstikk, eller -utbygg, for heisanordning fra loftet på nordsiden av bygget er således gjenskapt, men det er satt inn vinduer der det tidligere var dører. Det nye bygget har imidlertid bare tre etasjer, mens det gamle hadde fire. Likevel er det flere, og tildels andre typer vinduer enn tidligere, og de gamle utstillingsvinduene i 1. etasje er erstattet av mindre vinduer. Interiørmessig er forskjellene mellom gammelt og nytt større. Riktignok har 1. etasje tilnærmet samme grunnflate som før og den er rekonstruert med synlige bjelker, både stående og i taket, men forretningslokalet er blitt mindre fordi deler av etasjen nå brukes til «birom» for toalett, ventilasjonsanlegg, m.v. Endringene er mer markerte i 2. og særlig 3. etasje, som nå i sin helhet er innredet til moderne og funksjonelle kontorlokaler. Selv om totalarealet i disse etasjene nå er mindre, er bruksarealet større. Grunnet manglende isolering kunne deler av 3. og 4. etasje tidligere bare nyttes til lager, mens hele arealet nå kan utnyttes til kontorformål. Nybygget har ellers en gjennomgående høyere standard enn det gamle, både med hensyn til tekniske installasjoner, kabelgater og utstyr, og med hensyn til materialvalg. Deler av standardhevningen har sammenheng med såkalte «påbudskrav» - byggeforskriftene stiller andre krav enn tidligere - men det er også brukt materialer av høy kvalitet, som eksempelvis skifergulv i 1. etasje og spesiallagde dører. For øvrig bemerkes at kostnadene til prosjektering, herunder til «rigg og drift» i forbindelse med gjenoppføringen av bygget var betydelige. Samlet sett kan dette forklare størrelsen på gjenreisningskostnadene, men det sentrale spørsmål er om nevnte forhold i nødvendig grad er eller burde vært hensyntatt i skjønnet. I motsatt fall kan det medføre at skjønnet blir ugyldig. Dette må avgjøres med utgangspunkt i gjeldende regler og krav som stilles til slike skjønn.
Forsikringsskjønn er ikke lovregulert, men forsikringsavtalen med tilhørende vilkår har bestemmelser om dette. Vilkårene, som partene er bundet av gjennom avtalen, gir hjemmel for bruk av skjønn (forsikringsskadeskjønn) til fastsettelse av erstatningsgrunnlag og verdier ved skader som dekkes av forsikringen. I dette tilfellet er reglene om skjønn inntatt i vilkårenes pkt. 7.1.5, som er gjengitt i sin helhet i byrettens dom og som det vises til. Lagmannsretten vil likevel nevne at det følger av pkt. 7.1.5 annet og tredje ledd at skjønnet skal avgis av «sakkyndige og uhildede personer .. (som) .. skal innhente de opplysninger og foreta de undersøkelser de anser nødvendige .. (og) .. plikter å avgi sitt skjønn på grunnlag av forsikringsvilkårene». Av pkt. 7.1.5 siste ledd følger videre at «skjønnets verdsettelser er bindende for begge parter». For øvrig gir ikke vilkårene noen uttømmende regulering av saksbehandlingen ved slike skjønn og fremgangsmåten som følges beror i stor grad på bransjepraksis. Tilsvarende gjelder de krav som oppstilles til utforming og begrunnelse av skjønn.
I foreliggende sak har det verken nå eller tidligere vært formelle innvendinger mot innkallingen og gjennomføringen av skjønnsforhandlingen 21. april 1997. Det bestrides heller ikke at skjønnsmennene hadde nødvendig sakkunnskap og i utgangspunkt var uhildet. Når det gjelder hovedskjønnet har det ikke vært innsigelser mot gjennomføringen av skjønnsforhandlingen 21. mai 1997 og skjønnsprotokollen har ingen opplysninger som indikerer at det var uenighet om forståelsen av noen av vilkårene. Thunheims anførsler er rettet mot den etterfølgende saksbehandlingen - som oppfattes å være ufullstendig - og det gjøres gjeldende at begrunnelsen er mangelfull, både med hensyn til faktum og jus. Videre har Thunheim innsigelser mot måten tilleggsskjønnet kom i stand på og mot skjønnsmann Hauges habilitet, og det anføres at tilleggsskjønnet er avsagt uten at Thunheim ble hørt. Lagmannsretten, som finner det hensiktsmessig med en kronologisk gjennomgang av saken og de anførsler som gjøres gjeldende, behandler anførslene mot hovedskjønnet først.
Når det gjelder saksbehandlingen og anførslene mot denne, er det naturlig å ta utgangspunkt i det som skjedde i tiden fra 21. april til 26. august 1997. I den forbindelse bemerkes at lagmannsretten, utfra det som kom frem under ankeforhandlingen, legger til grunn at Hauge og Maribu gjorde omfattende undersøkelser med sikte på å skaffe seg oversikt over branntomten og det nedbrente bygg. De foretok flere befaringer på stedet og hadde i tillegg møter med Thunheim, kommunale myndigheter og sivilarkitekt Sylten, som arbeidet med å rekonstruere bygget «på tegnebrettet». De gamle tegningene var borte, de forsvant trolig under en brann i 1929, men skjønnsmennene fikk kopi av Syltens tegninger og utarbeidet i tillegg sine egne. Lagmannsretten legger til grunn at skjønnsmennene utfra dette fikk så god oversikt over bygget som det etter omstendighetene var mulig, uten tilgang til de gamle tegningene. I skjønnet er det også gitt en beskrivelse av bygget, herunder etasje- og rominndeling, og det fremgår at bygningen er «normalt godt vedlikeholdt», med «enkel standard». Thunheim har ikke påvist feil i den forbindelse, men han har samtidig fremholdt at bygget hadde spesielle kvaliteter - i form av listverk, fyllingsdører, gipsrosetter o.l.- som i hovedsak kan tilbakeføres til ombygningen til «patrisierbolig». Dette er ikke nevnt i beskrivelsen av bygget og etter det lagmannsretten forstår mener Thunheim det derfor er tvilsomt om skjønnet har tatt hensyn til at bygget hadde slike spesielle kvaliteter. I den forbindelse bemerkes at forsikringsavtalen dekker et ordinært næringsbygg og lagmannsretten kan ikke se at det noe sted fremgår at bygget også inneholdt en boligdel med spesielle kvaliteter som av estetiske hensyn burde gjenoppføres i sin opprinnelige skikkelse. Det kunne i så fall innebære at gjenoppføringen skulle skje etter en urasjonell eller fordyrende byggemåte og det burde vært avgitt alternative takster. Forsikringsskjønnet hadde ikke kompetanse til å avgjøre om forsikringstakeren hadde krav på oppføring av et bygg med særlige kvaliteter eller et standardbygg. Men det var ikke krevet alternative takster her og det er ingen indikasjoner på at dette var noe tema under skjønnsforhandlingene eller i tiden før skjønnet ble avgitt. Utfra dette hadde skjønnsmennene, etter lagmannsrettens vurdering, ingen foranledning til å komme nærmere inn på spørsmål om listverk og andre spesielle kvaliteter ved bygget, og særlig boligdelen. For øvrig hadde Thunheim heller ingen innsigelser på dette punkt da skjønnet ble avgitt i august 1997. Problemstillingen kom tilsynelatende først opp etter at prosjekteringstegninger og -anbud var klart året etter.
På ett punkt er imidlertid skjønnet basert på feil faktum. Det knytter seg til bruken av de gamle sjøhusfundamentene. Sommeren 1997 var det fortsatt uavklart om hele bygget måtte rives, eller om noe kunne bevares. Kommunen, ved byantikvaren, ønsket å bevare sjøhusfundamentene. Skjønnsmennene la til grunn at det ville bli gjort og skjønnet er basert på denne forutsetningen. Senere ble det klart at det måtte lages nye fundamenter, hvilket i sin tur var medvirkende til at tilleggsskjønnet ble avgitt, noe retten kommer tilbake til nedenfor.
Slik lagmannsretten ser det er det ikke holdepunkt for å fastslå at skjønnet, da det ble avgitt 26. august 1997, var basert på et mangelfullt faktisk grunnlag.
Dette leder over til spørsmålet om det er mangler ved den rettslige begrunnelsen, slik at skjønnet av den grunn eventuelt må kjennes ugyldig, eller uten virkning. Rettsanvendelsen er i hovedsak knyttet til forsikringsvilkårene og spørsmålet er om skjønnsmennene har forstått og anvendt disse riktig. I skjønnet er det ikke vist til vilkårene. Det er heller ingen nærmere begrunnelse for hvordan vilkårene er anvendt, men utelukkende henvist til de ulike skjønnsalternativ med verdsettelse. Det fremgår ellers av skjønnsmannsoppnevnelsen hvilke alternativ skjønnet skulle avgis etter. (Senere kom det til ytterligere ett alternativ, men det ble skriftlig akseptert av Thunheim.) Skjønnsalternativene henviser til nærmere angitte punkt i vilkårene, og ifølge skjønnsprotokollen ble de aktuelle punktene gjennomgått under skjønnsforhandlingen. Vilkårene var dermed kjent for Thunheim.
Lagmannsretten legger til grunn at det - i skjønn som dette - ikke er vanlig å gi nærmere begrunnelse for rettsanvendelsen, med mindre partene er uenige om forståelsen av vilkårene. Det vises her til Arntzen «Forsikringsrett» side 334 - 336. I dette tilfellet er det ikke protokollert noe som tilsier at partene var uenige om forståelsen av de relevante vilkår og det er heller ingen indikasjon på at skjønnsmennene har vært i tvil om tolkningen eller anvendelsen av disse. Slik lagmannsretten ser det hadde skjønnsmennene derfor ingen foranledning til å gjøre nærmere rede for rettsanvendelsen i tilknytning til de ulike skjønnsalternativene. Lagmannsretten finner således ikke holdepunkt for å konstatere at den rettslige begrunnelse er mangelfull.
Dette leder over i spørsmålet om skjønnsansettelsen er vilkårlig, slik at skjønnet av den grunn må settes til side som ugyldig. Det skal etter rettspraksis mye til for å underkjenne et skjønn. Det vises her til Rt-1925-896 der det fremgår at skjønnsansettelsen nærmest må skyldes pliktstridig forhold, og ikke resultatet av en samvittighetsfull prøvelse av det foreliggende bevismaterialet. Her er det ikke grunnlag for å konstatere at skjønnsansettelsen skyldes pliktstridig forhold og lagmannsretten finner det heller ikke godtgjort at verdsettelsene er basert på vilkårlighet fra skjønnsmennenes side. Etter bevisførselen - særlig vitneforklaringene fra Hauge og Maribu - legger lagmannsretten til grunn at skjønnsmennene hadde nedlagt et grundig og samvittighetsfullt arbeid i saken. I ettertid har det vist seg at kostnadene med å gjenoppføre bygget ble langt høyre enn det skjønnsmennene hadde kommet til. Det kan indikere at noe ble utelatt, eller oversett, og at skjønnet derfor er feil, men lagmannsretten kan ikke se at Thunheim har ført bevis for at så er tilfellet. Noe som både har betydning og kan forklare den store differansen som er oppstått er - slik lagmannsretten ser det - at det nye bygget har en langt høyere kvalitet og utnyttelsesgrad enn det gamle. For det første er bygget i sin helhet innredet til kontorformål, mens det tidligere også var diverse lager- og loftsrom. Det har medført økte kostnader. Således var deler av 3. og 4. etasje tidligere et uinnredet «kaldt» loft med synlige bjelker, mens taket nå er isolert og tilfredsstiller kravene til oppholdsrom, selv om bjelkene fortsatt er synlige. Den nye takkonstruksjonen, med overlysvindu, er også kostbar. For øvrig har nybygget langt bedre isolering enn det gamle, også med hensyn til lydgjennomgang.
Lagmannsretten kan etter dette ikke se at hovedskjønnet - isolert sett - er beheftet med slike feil eller mangler at det er grunnlag for å underkjenne det.
Tilbake står spørsmålet om det er grunnlag for å oppheve tilleggsskjønnet, og om det i så fall får konsekvenser for hovedskjønnet. I den forbindelse vil lagmannsretten knytte visse merknader til betegnelsen som er brukt. Under sin vitneforklaring sa Maribu at den riktige betegnelsen ville være «tillegg til skjønn» og ikke «tilleggsskjønn». Det skyldes at skjønnsmennene var blitt kjent med forhold som det ikke var tatt hensyn til i det opprinnelige skjønnet, og at dette derfor var ufullstendig. Etter Maribus mening var oppdraget i henhold til oppnevnelsen, eller mandatet, derfor ikke fullført, og skjønnsmennene var forpliktet til å avgi et tillegg til dette. Lagmannsretten mener at betegnelsen har liten betydning. Det avgjørende er om tilleggsskjønnet i realiteten må anses som en fortsettelse av det opprinnelige skjønnet eller ikke. I den forbindelse har det betydning om skjønnsmennene, utfra opplysninger de hadde høsten 1998, anså seg forpliktet til å avgi et tilleggsskjønn av eget tiltak, eller om dette var basert på begjæring fra partene. Her fremstår det som mest sannsynlig at skjønnsmennene ville avgitt tillegget av eget tiltak, uavhenhig av partenes begjæring, men uansett oppstår spørsmålet om det stilles særlige krav til saksbehandlingen, herunder skjønnsmennenes habilitet, og om disse i så fall ble fulgt. Sentralt her står spørsmålet om Thunheim fikk anledning til å uttale seg, eller med andre ord om det kontradiktoriske prinsippet ble ivaretatt.
Slik lagmannsretten ser det ga ikke bevisførselen støtte for Thunheims angrep på tilleggsskjønnet. Når det gjelder anførslen om habilitet, nektet Hauge for at han på noe tidspunkt hadde hatt konsulentoppdrag for Gjensidige i anledning saken, noe selskapet også benekter. Hauge fastholdt derimot at han var blitt bedt om å gjennomgå anbudsdokumenter og annet materiale for å undersøke om noe var uteglemt i det første skjønnet, og om det eventuelt var grunnlag for tillegg til dette. Gjennom undersøkelsene, som dels skjedde i samråd med Maribu, ble det klart at offentlige påbud ville bli mer omfattende enn opprinnelig antatt og at de gamle sjøhusfundamentene ikke kunne brukes. Dette ledet til at tilleggsskjønnet ble avgitt. Etter lagmannsrettens vurdering gir ovennevnte forhold ikke grunnlag for å reise tvil om Hauges habilitet, og hans befatning med saken høsten 1998 førte ikke til at han ble inhabil til å avsi tilleggsskjønnet.
Bakgrunnen for at spørsmålet om tilleggsskjønn kom opp var ellers at Thunheim kontaktet både Hauge og Gjensidige i august 1998. Det var da klart at gjenoppføringskostnadene ville bli langt høyere enn fastsatt i skjønnet. Thunheim mente det måtte være feil med skjønnet, men Hauge ga klart uttrykk for at skjønnet var endelig. Gjensidige innkalte imidlertid til et møte, for å se nærmere på saken. I møtet, som ble holdt 1. september 1998 ba selskapet om å få oversendt anbudsdokumentene, men det er usikkert om det samtidig ble sagt at tilleggsskjønn kunne bli aktuelt. Thunheim oversendte dokumentene, som ble sendt videre til Hauge. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at Hauge deretter kontaktet Maribu og at de to sammen gikk gjennom anbudsdokumentene. I løpet av høsten hadde Hauge møte med Trine Sylten, samt flere møter med kommunen, og sammen med Maribu engasjerte han også en konsulent som skulle vurdere offentlige påbud på nybygget. På bakgrunn av de opplysninger som på denne måten var innhentet, gjennomgikk skjønnsmennene saken på nytt og verdsatte det som etter deres syn kom i tillegg til det opprinnelige skjønnet. Gjensidige innkalte deretter til nytt møte med Thunheim og begge skjønnsmennene. Maribu var forhindret fra å møte, men sa i sin vitneforklaring at han var kjent med møtet og det som skulle behandles der, og han sa at Hauge «møtte for begge». Både Hauge og Maribu sa ellers at deres verdiberegninger - eller tall - var klare og de var enige om at disse skulle presenteres for partene under møtet. Lagmannsretten legger til grunn at det også skjedde. Thunheim, som møtte sammen med advokat Furustøl, ble dermed gjort kjent med hvilke tillegg som ville bli gitt i forhold til det opprinnelige skjønnet og fikk anledning til å uttale seg og komme med innspill. Det legges videre til grunn at Gjensidige ved Larsen, under møtet, sa at det formelt ville bli fremmet krav om tilleggsskjønn. Thunheims innsigelser under møtet gikk på skjønnsmennenes habilitet.
Slik lagmannsretten ser det ble Thunheim gitt anledning til å uttale seg før tilleggsskjønnet ble avgitt. Thunheim hadde kontakt med Gjensidige og etter møtet 1. september 1998 oversendte han anbudsdokumentene til selskapet. Senere hadde han også møte med Hauge og ut fra dette måtte han forstå at selskapet - og skjønnsmennene - ville se på saken på nytt. Dertil kommer at Thunheim i hvert fall på møtet 26. november 1998 ble gjort kjent med hva som var utelatt i det opprinnelige skjønnet, og at tilleggsskjønn ville bli avgitt. Thunheim hadde derfor en særlig oppfordring til å komme med innspill, dersom han mente at det skulle gis ytterligere tillegg. Han hadde således mulighet til å ivareta sine interesser før tilleggsskjønnet ble avgitt, men unnlot å gjøre det. Etter lagmannsrettens vurdering ble hensynet til kontrakdiksjonsprinsippet ivaretatt. Slik saken lå an hadde Thunheim, etter det lagmannsretten kan se, ikke rettslig grunnlag for å kreve formell innkalling til nye skjønnsforhandlinger. Forsikringsvilkårene har ingen bestemmelser om bruk av tilleggsskjønn, og lagmannsretten kan ikke se at Thunheim på annet grunnlag kunne kreve nye skjønnsforhandlinger.
For så vidt gjelder øvrige anførsler mot saksbehandlingen står tilleggsskjønnet i samme stilling som hovedskjønnet, og det vises derfor til drøftelsen over. Lagmannsretten kan ikke se at det hefter slike feil eller mangler av faktisk eller rettslig art ved tilleggsskjønnet at det hver for seg eller samlet kan lede til opphevelse av dette. For øvrig bemerkes at tilleggsskjønnet gir en mer utfyllende begrunnelse enn det som er tilfellet for hovedskjønnet, og lagmannsretten kan ikke se at det er påvist feil av betydning i nevnte begrunnelse. Påstanden om at tilleggsskjønnet er vilkårlig kan heller ikke føre frem og lagmannsretten finner etter dette ikke grunnlag for å tilsidesette tilleggsskjønnet.
Anken har ført frem. Det har betydning for saksomkostningene og Gjensidige skal da etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd ha sine omkostninger dekket. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak fra erstatningsplikten for så vidt gjelder omkostningene ved ankebehandlingen. Lagmannsrettens materielle resultat må legges til grunn ved vurderingen av om saksomkostninger bør tilkjennes for første instans. Det innebærer at Gjensidige også tilkjennes saksomkostninger for byretten, idet lagmannsretten heller ikke finner grunnlag for å gjøre unntak for erstatningsplikten i dette tilfellet.
Advokat Rike har fremsendt omkostningsoppgave for lagmannsretten, eksklusiv rettsgebyr, stor kr 126.239, hvorav salærkravet utgjør kr 65.200,-, mens det øvrige dekker utgifter til reise og diett, samt utgifter til sakkyndige vitner og skjønnsmenn. I tillegg til rettsgebyret, kr 15.000,-, kommer sideutgifter ved bruk av fagkyndige meddommer, kr 10.187, tilsammen kroner 151.426, samt omkostningskravet for byretten, kr 55.655,-. Det er ikke kommet innsigelser mot omkostningsoppgaven, som legges til grunn for lagmannsrettens avgjørelse, da den antas å omfatte rimelige og nødvendige omkostninger for en betryggende utførelse av saken, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Forsikringsskjønn avsagt 26.08.1997 og tilleggsskjønn avsagt 21.12.1998 av Svein Maribu og Arne Hauge, er gyldige.
2. Steinar Thunheim dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen å betale Gjensidige Forsikring Rogaland saksomkostninger for lagmannsretten med kroner 151.426 - etthundrogfemtientusenfirehundreogtjueseks - og saksomkostninger for byretten med kroner 55.655 -femtifemtusensekshundreogfemtifem-.