LG-2000-512

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-08-03
Publisert:	LG-2000-00512
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ytre Sogn herredsrett 96-00141 - Gulating lagmannsrett LG-2000-00512 A/02.
Parter:	Saksøker: Leikanger kommune (Prosessfullmektig: Advokat Svein Arild Pihlstrøm, Oslo). Saksøkt: Annemor Henjum Moe Sverre Moe (Prosessfullmektig: Advokat Ståle Eeg Nilsen, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Romarheim, fire skjønnsrettsmedlemmer
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §407, §176, §180, §412, Skjønnsprosessloven (1917) §40, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §5

Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av overskjønn hvor det ble fastsatt erstatning i forbindelse med at Leikanger kommune ervervet grunn dels ved ekspropriasjon og dels ved avtale til gjennomføring av reguleringsplan.

Annemor Henjum Moe og Sverre Moe (heretter Moe) er eiere av gnr 17, bnr 14 og 76 - Vevlene - i Leikanger kommune. I følge redegjørelsen i overskjønnet som det vises til er Moe bosatt i Ørsta kommune hvor de eier og driver et større gårdsbruk og har ikke vært bosatt i Leikanger kommune. De første årene etter overtakelsen i 1973 drev de gården i Leikanger sammen med Annemor Henjum Moes far. Den ble forpaktet bort fra 1980, men Moe har i de senere år selv stått for driften av gården. Gården har et jordbruksareal på 58 dekar hvor 42 dekar er fulldyrket, resten gjødslet beite. Videre er det 384 dekar med skog og utmarksteiger.

I 1973 ble en mindre del av gården regulert til boligformål, hvilket ble fulgt opp i senere kommuneplaner. Men i kommuneplanen for 1994-2006 som ble godkjent i desember 1994 ble innmarksarealet på eiendommen i sin helhet avsatt til boligformål. Kommunen utarbeidet utkast til reguleringplan som også omfattet 18 dekar av Vevlene. Reguleringsplanen ble godkjent 22 juni 1996 hvoretter kommunen traff vedtak om ekspropriasjon til gjennomføring av planen og begjærte skjønn til fastsettelse av erstatning i den forbindelse. Skjønnsbegjæringen omfattet til sammen fem saksøkte, hvorav Moe var en av dem.

Skjønnet ble avhjemlet 26 april 1998 med slik slutning:

1. Skjønnet er holdt på de vilkår og med de erstatninger som fremgår av foranstående.

2. Leikanger kommune betaler de lovbestemte utgifter med skjønnet.

3. I erstatning til saksøkte nr. 1, 4 og 5 for utgifter til teknisk og juridisk bistand betaler Leikanger kommune til dem v/adv. Ståle Eeg Nielsen 192.209,53 - etthundreognittitotusen tohundreogni - 53/100 - kroner innen 14 -fjorten - dager fra forkynnelsen.

Erstatningen til Moe som fremgår av skjønnsgrunnene utgjør:

pære- og eplehage : kr 50.000 x 6,9 : kr 345.000,-

utpl. på dyrket areal : kr 30.000 x 23 : kr 690.000,-

skog/beite : kr 2.000 x 18,1 : kr 36.200,-

ulempeerstatning : kr 160.000,-

tils. : kr 1.231.200,-»

Det ble begjært overskjønn, og Gulating lagmannsrett avsa 21 september 1999 overskjønn med slik slutning:

«1. Leikanger kommune betaler erstatning som fastsatt i overskjønnet.

2. I saksomkostninger betaler Leikanger kommune kroner 57 649,- - - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn.»

Den 17 mars 2000 begjærte Moe gjenopptakelse av overskjønnet til Gulating lagmannsrett, jf skjønnsprosessloven §40 jf tvistemålsloven §407 nr 6. Lagmannsretten besluttet 22 desember 2000 å henvise begjæringen til hovedforhandling, siden vilkårene for å forkaste den etter tvistemålsloven §412 første ledd ikke ble ansett å være til stede.

Hovedforhandling ble avholdt 26 juni 2001 i Bergen tinghus. Sverre Moe samt nærings- og utviklingssjef Per Holen i Leikanger kommune ga forklaring. Videre ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

De begjærende parter, Annemor Henjum Moe og Sverre Moe, har i hovedtrekk anført følgende:

Saken er begjært gjenopptatt i medhold av tvistemålsloven §407 nr 6.

Det er spørsmål om det forelå et bevistilbud under behandlingen av overskjønnet som ikke kom partene eller retten til kunnskap, og hvis det var tilfelle, om det hadde medført et annet resultat. Spørsmål om pris er det sentrale. Reguleringsplanen var dels basert på ekspropriasjonsvedtak for en del av eiendommen, dels på avtale om erverv av en annen del av eiendommen. Sistnevnte del var i hovedsak ikke gjenstand for overskjønn, hvilket innebærer at begjæringen om gjenopptakelse i hovedsak knytter seg til området som ble ekspropriert. Dette består dels av dyrket mark, dels av skog/beiteområde, som ved underskjønnet ble fastsatt til henholdsvis kr 30 og kr 2 pr m2 . Ved overskjønnet var det spørsmål om bruksverdien eller tomteverdien ga høyest erstatning. Lagmannsretten kom til at tomteverdien ikke var høyere enn bruksverdien utfra en bedriftsøkonomisk vurdering basert på fremlagt byggeregnskap som viste at utgiftene var større enn inntektene. Erstatningen for skog/beiteområde ble likevel fastsatt til kr 4 pr m2 .

Utfra nye opplysninger om prisnivået i Leikanger kommune er det på det rene at kommunen ikke baserer sine priser på bedriftsøkonomiske analyser. Det foreligger derimot en kommuneskapt strøkspris som ligger til grunn for kommunens pristilbud. Det er stort sett kommunen som kjøper tomteareal, og da har det betydning hvilke priser kommunen opererer med. Det anføres at det nye bevis alene er tilstrekkelig til å begrunne gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr 6. Uansett gir beviset sammenholdt med øvrige bevismomenter i saken grunn for gjenopptakelse.

Det som konkret danner grunnlag for gjenopptakelse er avtale fra 1992 mellom Arthur Røysum og Leikanger kommune samt avtaler av oktober 1999 mellom Agnar Gåserud og Leikanger kommune. I sistnevnte avtale ble prisen satt til kr 30 pr m2 for et areal som har tilnærmet samme skråning som Moes areal som i underskjønnet ble satt til kr 2 og i overskjønnet til kr 4 pr m2 . Arealene er dessuten omhandlet av samme reguleringsplan, hvilket innebærer at kostnadene ved utbygging blir omtrent de samme. Foruten de ovennevnte avtaler vises det til flere andre avtaler som underbygger at kommunen har vært aktør på markedet ved å ha vært oppkjøper av arealer fra 2 til 20-30 dekar, og at det er etablert en strøkspris.

Begrepet «nyt bevis» i tvistemålsloven §407 nr 6 må avgrenses mot tema som har vært gjenstand for vurdering. De nye kjennsgjerninger eller bevis må som utgangspunkt ha foreligget så tidlig at de kunne vært tatt i betraktning ved overskjønnets behandling. Men det kan forekomme situasjoner der det er riktig også å ta hensyn til kjennsgjerninger/bevis som er kommet til etter overskjønnet. Det ble vedrørende disse forhold vist til rettspraksis. Kravet i §407 nr 6 til årsakssammenheng er at de nye bevis alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført åpenbaart maatte ha medført en anden avgjørelse. Hvis det foreligger tvil om dette, er vilkårene ikke tilstede. Lagmannsretten skal ikke ta stilling til hvilken erstatning som er riktig, bare om erstatningen ville blitt en annen enn kr 4 pr m2 slik fastsatt i overskjønnet.

Det kan heller ikke ses at de saksøkte er noe å bebreide etter tvistemålsloven §407 annet ledd. Kommunen har en plikt etter skjønnsprosessloven §8 til å legge frem materiale slik at domstolen har best mulig grunnlag for å treffe sin avgjørelse. Ofte foreligger det priskart til å belyse prisnivået, og kommunen har i egenskap av ekspropriant etter loven et stykke på vei en plikt til å fremlegge slike opplysninger. De avtaler som det er tale om i vår sak er det dessuten bare kommunen og den enkelte grunneier som er i besittelse av. De priser som kommunen har operert med har betydning selv om kommunen er enerådende aktør ved oppkjøp av boligtomter, se RG-1999-s 486. Det må derfor konkluderes med avtaler av nyere dato viser at man hadde en strøkspris som var etablert i området og at en bedriftsøkonomisk kalkyle ikke var benyttet ved prisfastsettelsen.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Gulating Lagmannsretts overskjønn av 21.09.1999 gjenopptas til ny behandling.

2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger.»

Leikanger kommune har i hovedtrekk anført følgende:

Vilkårene etter tvistemålsloven §407 nr 6 for gjenopptakelse er ikke til stede. Både loven og rettspraksis stiller strenge krav til gjenopptakelse, se blant annet Rt-1939-801.

De fremlagte priseksempler må vurderes i lys av hva som har vært skjønnstema i saken. I følge skjønnsbegjæringen var skjønnstemaet om eiendommen skulle erstattes etter bruksverdi eller etter salgsverdi som tomteområde. Dette underbygges også av hvilken kyndighet partene ønsket i skjønnsretten og av det materiale de saksøkte fremla. I følge prosesskrift 29 januar 1997 ville de saksøkte bygge sitt erstatningskrav på bruksverdi. Det fremgikk av prosesskriftet at en tomteverdi også kunne bli vurderingstema, men da helt subsidiært, siden de saksøkte mente en tomteverdi lå betydelig lavere enn en bruksverdi. Underskjønnet viste også at det var bruksverdien som var det sentrale i forbindelse med underskjønnet. Det var ikke spørsmål om gjengs pris eller strøkspris.

Bruksverdisynspunktene sto også sentralt ved overskjønnet. Videre ble det reist spørsmål om erstatning etter salgsverdien til tomteformål, og kommunen ble bedt om å fremlegge teknisk/økonomisk regnskap for tilretteleggingen av arealet. De saksøkte har også gjort gjeldende at det uavhengig av et såkalt byggeregnskap vil være grunnlag for en erstatning svarende til en «gjengs pris i egnen». Det fremgår av overskjønnsbegjæringen at «de nærmere betraktninger om dette blir et prosedyrespørsmål, etter gjennomgått saksforberedelse og vurdering av de bevis som måtte bli fremlagt fra saksøkers side». Det er ikke særlig sterkt understreket overfor kommunen at man ønsket en nærmere gjennomgang av et bevismateriale. De saksøkte ønsket under saksforberedelsen av overskjønnet fremlagt regnskap, hvilket ble etterkommet fra kommunen, men de reiste ikke spørsmål om fremleggelse av priseksempler. Det var først under hovedforhandlingen av overskjønnet at Moe tok opp dette spørsmålet.

Når priseksemplene som har fremkommet under behandlingen av gjenopptakelses-spørsmålet skal vurderes, må de bedømmes i forhold til gjennomsnittserstatningen for hele det regulerte område som tilsvarte en bruksverdi på kr 14,40 pr m2 i utgangspunktet. I tillegg må det tas hensyn til at erstatningen for skog/beiteområde ble forhøyet fra kr 2 til kr 4 pr m2 ved overskjønnet. Avtale mellom kommunen og Agnar Gåserud gjelder en delavståelse fra landbrukseiendom i drift der Gåserud beholdt fruktproduksjon på den resterende del av eiendommen. Dette reiser problemer med marginalerstatning og tilpasningstap. For Moe var det derimot tale om full innløsning av gårdens dyrkede arealer. Arealet som Gåserud avsto er dessuten ikke sammenlignbart med arealet som ble erstattet med kr 4 pr m2 fra Moe, men kan derimot sammenlignes med det dyrkede arealet hos Moe.

Det følger av ekspropriasjonserstatningsloven §4 at verdsettelsen enten skal gjøres på grunnlag av salgs- eller bruksverdien. Etter §5 skal vederlag etter salgsverdi fastsettes på grunnlag av det som må regnes med at vanlige kjøpere vil gi for eiendommen ved frivillig salg. Etter bestemmelsens annet ledd skal det foretas en konkret og individuell vurdering av eiendommen. Inngåtte avtaler vil kunne tjene som sammenligningsgrunnlag, men retten skal likevel foreta en konkret og individuell vurdering der utbyggingsegenskapene ved eiendommen må vurderes. Det ble i overskjønnet fremlagt priseksempler fra Sogndal. Når det gjelder betydningen av de fremlagte avtaler i vår sak etablerer ikke avtaler fra ti år og lengre tilbake noe selvstendig prisnivå. Dessuten har kommunen rett til å få erstatningsspørsmålet fastsatt ved skjønn, hvilket er en rett både kommunen og de saksøkte har. Kommunen ønsket å holde skjønn for å få fastsatt prisnivået - om det enten skulle baseres på bruks- eller salgsverdien.

Moe burde dessuten under saksforberedelsen sørget for å få frembragt disse opplysningene. Det stilles strenge krav til saksforberedelsen. Selv om det var noe uheldig at kommunen under behandlingen av overskjønnet ikke var representert med noen som kunne besvare de spørsmål som gjaldt priseksempler fra kommunen, kunne de saksøkte krevet saken utsatt dersom dette var så viktig.

Når det gjelder avtalenes materielle betydning, er avtalen fra 1992 mellom kommunen og Arthur Røysum en eldre avtale. De avtaler som har vært fremlagt gjelder tidligere generasjoner av utbyggingsfelt. Nå står man overfor et helt nytt felt. I dommen i RG-1999-s 486 var forholdene annerledes enn i vår sak, siden retten der la til grunn at det helt klart var et privat marked for erverv av utbyggingsfelt.

Det er også på det rene at årsakskravet i tvistemålsloven §407 nr 6 ikke er oppfylt i dette tilfellet.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Begjæringen om gjenopptakelse tas ikke til følge.

2. Leikanger kommune tilkjennes saksomkostninger.»

Lagmannsretten bemerker:

Et rettskraftig skjønn kan kreves gjenopptatt etter bestemmelsene i tvistemålsloven kap 27 jf skjønnsprosessloven §40. Etter tvistemålsloven §407 nr 6 kan gjenopptakelse kreves når det «oplyses en ny kjendsgjerning eller skaffes frem et nyt bevis, som alene eller i forbindelse med det, som tidligere er fremført, aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse». Etter bestemmelsens annet ledd kreves det videre at den som påberoper en ny kjennsgjerning eller et nytt bevis, viser at vedkommende ikke har kjent til den nye omstendighet eller har hatt adgang til å gjøre den gjeldende under den tidligere behandling av saken, og at vedkommende ikke kan bebreides for at den ikke er fremført tidligere.

Leikanger kommunes erverv av grunn til gjennomføring av reguleringsplan var som nevnt dels basert på avtale, dels på ekspropriasjonsvedtak. Begjæringen om gjenopptakelse oppfattes å gjelde området som ble ekspropriert, et område som både omfatter et dyrket areal samt et areal som består av skog og beite. Førstnevnte areal ble i underskjønnet fastsatt til kr 30 pr m2 . Skog- og beiteområdet ble verdsatt til kr 2 pr m2 og forhøyet til kr 4 pr m2 i overskjønnet, og det er i prinsippet dette arealet som menes for lavt verdsatt på bakgrunn av det bevis som påberopes i gjenopptakelsesbegjæringen.

Formelt er det avtale fra 1992 mellom Leikanger kommune og Arthur Røysum som er påberopt som nytt bevis. Videre er det vist til avtaler mellom kommunen og Agnar Gåserud fra oktober 1999. Siden disse avtalene er inngått etter behandlingen av overskjønnet og således ikke kunne vært tatt i betraktning under rettens behandling, kan de i utgangspunktet ikke begrunne gjenopptakelse. Lagmannsretten forstår det imidlertid slik at både disse avtalene og øvrige avtaler som det har vært vist til er ment å skulle underbygge at prisen i avtalen fra 1992 mellom kommunen og Røysum gir uttrykk for at det foreligger en strøkspris.

Lagmannsretten finner at vilkårene for gjenopptakelse verken er til stede etter tvistemålsloven §407 nr 6 eller §407 annet ledds annet punktum.

Tvistemålsloven §407 nr 6 er i praksis forstått slik at det ikke bare er helt klart at domsresultatet kunne ha blitt eller sannsynligvis ville ha blitt et annet, men at det nødvendigvis ville blitt et annet om de nye opplysninger hadde foreligget før dommen, se Rt-1939-801 som også underbygges av senere rettspraksis.

Ved overskjønnet ble erstatningen fastsatt etter bruksverdi fordi dette ga den høyeste erstatningen. Begjæringen om gjenopptakelse bygger på en forutsetning om at det foreligger en strøkspris og at erstatningen skal fastsettes etter salgsverdien. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å gå inn på hvilken betydning det har for prisspørsmålet at kommunen er den aktør som besitter de fleste priseksempler og at det ikke er noe marked eller bare et begrenset marked for private utbyggere.

Dersom erstatningen skal fastsettes etter salgsverdien, skal det skje etter en helhetsvurdering av de momenter det etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 skal legges vekt på og i betraktning av de priser kommunen har betalt ved frivillig erverv av tomteområder. Foruten type eiendom, beliggenhet, påregnelig utnyttelse mv, skal det legges vekt på priser som er oppnådd ved omsetning av andre eiendommer som det er naturlig å sammenligne med.

Avtalen mellom Røysum og kommunen fra 1992 er opplyst å gjelde et areal som ligger ca 500 meter nord for Moes eiendom. Det var tale om et tilleggsareal til utvidelse av barneskolen og er slik sett ikke sammenlignbart med vår sak. Det er videre opplyst at dette arealet både besto av dyrket mark, skogsmark og reine med omtrent en tredjedel av hver arealkategori. Dette ga en gjennomsnittspris på kr 16 pr m2 og eventuelle tillegg utover dette skulle betales med kr 5 pr m2 .

I følge avtale av 5 oktober 1999 mellom Gåserud og kommunen var prisen satt til kr 30 pr m2 . Kommunen har opplyst at prisen er fastsatt på bakgrunn av den pris underskjønnet fastsatte for dyrket mark i forhold til Moe. Kommunen v/nærings- og utviklingssjef Per Holen har forklart at Gåserud sitt areal kan sammenlignes med det dyrkede arealet hos Moe, mens arealet som ble erstattet med kr 4 pr m2 hos Moe i overskjønnet enten er bratt reine eller fjell i dagen. Han forklarte videre for lagmannsretten at arealet på Gåseruds eiendom var lettere å utnytte enn på Moes eiendom og uttalte videre at dersom arealet på Moes eiendom hadde vært litt brattere ville det ikke kunne vært utnyttet i det hele. Det legges også til grunn at avtalen med Gåserud gjelder en delavståelse fra landbrukseiendom i drift som reiser særlige erstatningsmessige problemer, mens det for Moe var tale om full innløsning av eiendommens dyrkede arealer.

Moe har blant annet med henvisning til angivelse av høydekoter i kartmaterialet anført at det dreier seg om tilnærmet identiske skråningsareal på Gåseruds og Moes eiendom. Lagmannsretten har i forbindelse med behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen ikke vært på befaring og det har heller ikke vært dokumentert fotomateriale. Det bemerkes i denne forbindelse at en befaring i dag slik lagmannsretten har oppfattet det, uansett ville ha en begrenset eller liten verdi, siden det har funnet sted en utbygging i området. En bedømmelse av om arealene er sammenlignbare alene basert på en vurdering av fremlagt kartmateriale gir ikke tilstrekkelig grunnlag. Det har også vært fremlagt andre avtaler i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen uten at lagmannsretten finner at disse kaster nevneverdig ytterligere lys over spørsmålet.

Siden erstatning etter salgsverdien skal skje etter en helhetsvurdering slik angitt ovenfor, finner lagmannsretten at avtalen mellom kommunen og Røysum vurdert i lys av de øvrige avtaler og sammenholdt med det som foreligger tidligere, ikke gir grunnlag for noen sikker slutning om at erstatningen er satt for lavt. Det er derfor heller ikke grunn til å anta at en ny avgjørelse åpenbart måtte ha blitt en annen.

Lagmannsretten finner heller ikke at vilkårene for gjenopptakelse etter regelen i tvistemålsloven §407 annet ledd annet punktum er til stede. Det fremgår at Moe under saksforberedelsen av underskjønnet ville bygge sitt erstatningskrav på bruksverdi, men anga at tomteverdi kunne bli et vurderingstema, se prosesskrift 29 januar 1997. Først ved begjæring om overskjønn tok Moe opp spørsmål om erstatning på grunnlag av en «gjengs pris i egnen». Men verken i begjæringen eller senere under saksforberedelsen av overskjønnet er dette fulgt opp i form av provokasjoner overfor kommunen vedrørende materiale som kunne være relevant for denne problemstillingen. De provokasjoner som har vært fremsatt gjelder så vidt kan ses spørsmålet om erstatning etter bruks-/tomteverdi. Først under hovedforhandlingen ble informasjon om «gjengse priser i egnen» etterlyst i følge begjæringen om gjenopptakelse. Kommunen har riktignok som ekspropriant en viss plikt etter skjønnsprosessloven §8 til å fremlegge relevante dokumenter og opplysninger, uten at lagmannsretten finner at det av denne bestemmelsen kan sluttes noe eksakt om kommunen plikter å legge frem de avtaler vår sak gjelder. Et forhold som kan tale for en slik plikt er at det kun er kommunen og den enkelte grunneier som er i besittelse av avtalene.

Lagmannsretten kan likevel ikke se at det er «uten egen skyld» at parten først ble kjent med de nye bevis etter at saken var avsluttet ved lagmannsretten. Det legges i denne forbindelse vekt på at behandlingen av overskjønnet gikk over to dager, og det antas at kommunen i løpet av denne tiden burde ha kunnet undersøke og fremlegge eventuelle avtaler dersom dette hadde vært uttrykkelig etterlyst, selv om det er opplyst at vedkommende som egentlig skulle representere kommunen og som hadde best kjennskap til disse var blitt syk. En annen mulighet var å anmode om at forhandlingene ble stanset/utsatt i påvente av at de nødvendige undersøkelser ble gjort og slike avtaler innhentet. Men heller ikke denne muligheten kan det ses at de saksøkte har benyttet.

Etter dette finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å ta begjæringen om gjenopptakelse til følge.

Siden det ikke er særlige saksomkostningsregler for gjenopptakelse, blir dette å bedømme etter en analogisk anvendelse av tvistemålsloven §180 første ledd. Det vises til Schei, Tvistemålsloven, s 609 med henvisninger til rettspraksis. Begjæringen har ikke ført frem, og det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra lovens hovedregel om erstatningsplikt. Leikanger kommune tilkjennes derfor saksomkostninger ved gjenopptakelsessaken.

Advokat Svein Arild Pihlstrøm har inngitt omkostningsoppgave på kr 69 415. Av dette utgjør salær kr 45 500. Omkostningene fremstår som nødvendige, jf tvistemålsloven §176. Omkostningskravet tas til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om gjenopptakelse tas ikke til følge.

2. I saksomkostninger betaler Annemor Henjum Moe og Sverre Moe in solidum kr 69.415 -kronersekstinitusenfirehundreogfemten 00/100-. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse.