LG-2000-616
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-09-24 |
| Publisert: | LG-2000-00616 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett 24/98 - Gulating lagmannsrett LG-2000-00616 og LG-2000-00617. |
| Parter: | I sak 00-00616: Ankende part: Bjarne Haukedal (Prosessfullmektig: Advokat Øystein Ørjaseter). I sak 00-00617: Ankende part: Rolf Morten Løviknes (Prosessfullmektig: Ola Nygard). Motparterer i begge saker: Jan Inge Nygård, Ragnhild Nygård, Svein Olsen, Rita Marie Eldvik, Dødsboet etter Lars Hunskår v/Oddrun Lilleeng, Alvhild Fivelstad, Ragna Hunskår Per Haukedal (Prosessfullmektig: Advokat Hans Lothe). |
| Forfatter: | Lagdommer Margareth Christophersen. Lagdommer Fredrik Staff. Ekstraordinær lagdommer Ragnar Solli |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §98 |
Ankesakene gjelder fastsettelse av grensene for eiendommene Haukedal og Syrheller på Rugsundøy i Bremnanger kommune. Spørsmålet i begge sakene er grensene for eiendommene mot Nygård og Gloføk sin felles utmark på fjellet. Tvisteområdets størrelse er noe uklart, men antas å være 400-500 da i begge sakene.
I september 1998 begjærte Paul Nygård, som eier av gården Nygård gnr. 65 bnr. 2, grensegang mellom Nygård/Gloføk sin felles utmark på fjellet og tilstøtende eiendommer, Skorpa, ( gnr. 62), Haukedal (gnr. 67) og Syrheller (gnr. 63). Eiendommene Skorpa, Nygård, Gloføk og Haukedal ligger på sørsiden av Rugsundøyen, mens eiendommen Syrheller grenser mot tvisteområdet fra nordsiden av øyen. Grensegangsaken hadde sin bakgrunn i at Paul Nygård, i forbindelse med salg av gården Skropa, mente at det fremkom uriktige opplysninger om eiendommens grense mot Nygård/Gloføk sin felles utmark.
Ved utskiftningsforetning mellom eierne av Nygård og Gloføk, påbegynt i 1944 og avsluttet i 1948, ble partene enige om å «betrakte havnegangen i våres utmark som sameie med andele etter brukenes gamle skatteskyld.» Forretningen gjaldt ikke utmarken på fjellet, og har forsåvidt ikke betydning for de spørsmål som herværende saker gjelder. Det skal likevel bemerkes at grensen mellom Haukedal og Nygård/Gloførk sin heimeutmark er trukket fra sjøen og opp til «skjæringspunktet med skiftefeltes grense mot den felles setermark.» Det skjæringspunkt som her omtales danner utgangspunkt for Haukedals grensepåstand, både den prinsipale og den subsidiære, og er ikke gjenstand for tvist mellom partene.
Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett avsa 18. oktober 1999 dom med slik domsslutning:
«1. Haukedal eig ikkje i Nygård og Gloføk si felles setermark på fjellet.
2. Grensa mellom Skorpa og Nygård - Gloføk si felles setermark går etter høgste fjellet, slik som i grenseskildringa nedenfor, grense nr. 1.
3. Grensa mellom Syrheller og Nygård - Gloføk si felles setermark går etter Kviteggja slik som i grenseskildringa nedenfor, grense nr. 2.
4. Grensa mellom Haukedal og Nygård - Gloføk si felles setermark går etter vasskiljet slik som i grenseskildringa nedenfor, grense nr. 3.»
Eier av Haukedal, Bjarne Haukedal og eier av Syrheller, Rolf Morten Løviknes, har i rett tid anket jordskifterettens dom, henholdvis slutningens pkt. 1 og 4 og pkt. 3, til Gulating lagmannsrett på grunn ev feil bevisvurdering, og for Løviknes vedkommende, også feil rettsanvendelse. Eier av gnr. 62, bnr. (Skorpa) har ikke anket jordskifterettens dom, slik at grensen mellom Skorpa og Nygård/Gloføk sin felles utmark er rettskraftig avgjort ved jordskifterettens domslutningen pkt. 2. Under saksforberedelsen frafalt Haukedal krav om medeiendomsrett i utmarksområdet, og dette spørsmålet er således rettskraftig avgjort i tråd med jordskifterettens domsslutning pkt. 1.
Haukedals påstand for lagmannsretten er med motpartenes samtykke utvidet i forhold til den påstand som ble nedlagt for jordskifteretten, idet det prinsipalt hevdes at grensen går i rett linje fra et uomtvistet punkt i Haukedalsvika til Kvitegga. Saken står ellers i samme stilling for lagmannsretten som for jordskifteretten. For Syrhellers vedkommende er det fremlagt en del nye dokumenter som kommenteres nærmere nedenfor i den grad de har betydning for avgjørelsen.
Sakene er forenet til felles behandling i medhold av tvistemålsloven §98 første ledd. Hovedforhandling ble avholdt 21.- 23. august 2001 i Kalvåg. For lagmannsretten ble det avgitt 11 vitneforklaringer, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Lagmannsretten var på befaring i tvisteområdet.
Ankende part, Bjarne Haukedal, har i det vesentlige anført:
Grensene for Nygård/Gloføk sin felles utmark mot Haukedal må fastsettes med grunnlag i historiske grenser satt etter naturlige merker i marken og som bygger på tradisjon. Gården har vært i Haukdalsslekten fra 1815, og den har aldri vært delt. Gamle historiske overleveringer sier at det gikk en grenselinje for Haukedal mot Gloføk fra Haukedalsvika opp til en varde, og videre i rett linje mot Kvitegga. De naturlige grensemerkene i terrenget er påvist under befaringen, og grenseskildringen bekreftes av den befaring som ble avholdt rundt 1940, der bl.a Sverre Haukedal deltok. Brukeren på Syrheller sier dessuten at gården grenser mot Haukedal.
I forslaget til ny skyldsetting for de matrikulerte brukene i Davik herad av 1867 fremkommer at Haukedal var en einbølt gård, og bruket har nærmest alltid hatt større skyld enn Nygård og Gloføk tilsammen. Det anføres at havnegangen til Haukedal var tilnærmet like verdifull som Nygård og Gloføk sin felles hamnegang. Verdsettingen av beitet vedrørende bonitet og arealomfang tilsier at Haukedal eier mer i utmarken enn det jordskiftretten la til grunn. Det anføres videre at beitingen, når det var stølsdrift, er uten betydning for vurdering av grensene. Avtalene om plassering av stølshus, som ble inngått på 1920- tallet, medførte ikke endring i eiendomsforholdene fra gammelt tid. Dokumentet fra 1944-48 har heller ingen betydning for grensene i utmarken da Haukedal ikke var part i forretningen. Haukedal må under enhver omstendighet anses som eier av det området som omfattes av den subsidiære påstanden, og som er i samsvar med påstanden for jordskifteretten. Bjarne Haukedal har nedlagt slik påstand:
«1. Slutninga pkt. 4 i jordskrifteretten sin dom vert oppheva.
2. Prinsipalt:
Gnr. 67 Haukedal er i høve gnr. 65 Nygård og gnr. 66 Gloføk eigar av dei areal som ligg aust for ei bein line i fortsetninga av grenselina frå sjøen, frå det grensepunktet der fjellsameiga til gnr. 65 og 66, gnr. 66 bnr. 2 si heiemutmark og gnr. 67 sin eigedom støter saman, til påvist stein ved stølshus til Gloføk. Derifrå i same retning via påvist stein i bekken over nordaustre bukta i Gloføkvatnet til Kvitegga/grensa mot gnr. 63.
Subsidiært:
Gnr. 67 Haukedal er i høve til gnr. 65 Nygaard og gnr. 66 Gloføk, eigar av dei areal som ligg aust for ei bein line i fortsetninga av grenselina frå sjøen, frå det grensepunktet der fjellsameige til grn. 65 og 66, gnr. 66 bnr. 2 si heimeutmark og gnr. 67 si eigedom støter saman, til påvist stein ved stølshuset til Gloføk. Derifrå går grensa i bein line /aust-nordaust) til toppen på Sundstua
3. Ankeparten vert tilkjent sakskostnader for lagmannsrettten med tillegg av lova si forsinkingsrente frå forfall til betaling skjer.»
Ankende part, Rolf Morten Løviknes, har i det vesentlige anført:
Saken reiser spørsmål om eiendomsrett til området mellom Kvitegga og Gloføkvannet.
Iallefall fra 1978 og fremover har eierne av Syrheller drevet jakt i tvisteområdet. Utøvelse av jakt er et klart uttrykk for eiendomsrett. Matrikkelen av 1867 viser bla. at Syrheller, i motsetning til Nygård og Gloføk, har fjellslåtter og utslåtter. Det anføres at også dette forhold trekker i retning av at Syrheller har eiendomsrett i utmarken. Retten skal foreta en totalvurdering, jf Rt-1967-313 og Rt-1982-1541, der bl.a utøvelse av jakt og de topografiske forhold inngår.
Det anføres at Syrheller under enhver omstendighet har hevdet eiendomsrett til utmarksområdet. Kravet om hevdstid er oppfylt, jf at utøvelse av jakt har funnet sted fra 1978 og krav om jordskifte ble først fremsatt i 1998. Samme resultat følger av de ulovfestede regler om tap av eiendomsrett ved passivitet. Paul Nygård har hatt kunnskap om utøvelsen av jaktretten og Blålid har overfor Paul Nygård gitt utrykk for sin oppfatning av grenseforholdene. Grunneierne har ikke besvart henvendelsen, og har heller ikke på annen måte gått videre med saken. Gjennom konsesjonssaken i 1989 ble Paul Nygård gjort kjent med søkers oppfatning av grenseforholdene i utmarken. Det er ikke holdepunkter for at Paul Nygård har protestert på grensene, og de må legges til grunn at samtlige dokumenter i konsesjonssaken er mottatt av ham. Han har forholdt seg passivt og har derved akseptert grensene. Rolf Morten Løviknes har nedlagt slik påstand:
«1. Slutningen, pkt. 1 i jordskifterettens dom blir å oppheve.
2. Grensen mellom gnr. 63 Syrheller og gnr. 66 Gloføk og gnr. 65 Nygård, går fra toppen av Sundstua i rett linje til norøstre del av Gloføkvatnet, følger deretter strandkanten til nordvestre ende av Gloføkvatnet, og følger deretter elva fra utløpet av Gloføkvatnet nordover til fjorden.
3. Rolf Morten Løviknes tilkjennes dekning for sine sakskostnader med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.»
Ankemotpartene, Paul Nygård m.fl. har i det vesentlige anført:
Jordskifteretten har avgjort saken på grunnlag av tradisjonell tingsrett, og den har kommet til et korrekt resultat. Bevismessig står saken i samme stilling for lagmannsretten som for jordskifteretten. Det er ikke påvist faste grensemerker i terrenget, og det foreligger heller ikke historisk dokumentasjon som kan kaste lys over eiendomsforholdene i utmarken. Spørsmålet blir da hva som skal anses som de naturlige og markerte grenseskiller i forhold til de respektive beiteområdene. Av matrikkelen av 1867 kan det utledes noe om behovet for beitearel, men fortegnelsen har ingen betydning når det gjelder fastsettelse av grensene. Jordskifteretten har kommet til at utmarksområdet naturlig tilligger Nygård og Gloføk. Gårdene hadde hver sin støl og man hadde buskapen på hver sin side av vannet. Tvisteområdet har gjennom lang tid vært det dominerende beiteområdet for stølslagene fra Nygård og Gloføk, og uten konkurranse fra andre, hverken i forhold til beite eller uttak av torv i området. Det samme gjelder utøvelse av jakt, da med unntak av hendelsen som inntraff i 1984, som medførte reaksjon fra grunneiernes side. Det anføres at eierne av Nygård og Gloføk eksklusivt har utnyttet området på de måter fjellet kan brukes til.
Haukedal har et stort utmarksområde selv, og har ikke hatt behov for den felles utmarken til Nygård og Gloføk. De har ikke tilkomst til dette området for storfe. Grensepåstanden er uten forankring i historisk dokumentasjon, og det bestrides av den påståtte befaringen rundt 1940 har funnet sted. Haukedal har først for lagmannsretten ment å kunne påvise naturlige merkestener i marken. Tidligere har det vært hevdet at en merkesten var innmurt i Gloføkselen. I mangel av holdepunkter for at Haukedal eier i utmarken må grensene trekkes etter de naturlige grenseskiller slik som jordskiftetten har lagt til grunn.
I forhold til Syrheller anføres at det ikke er rom for ervev av eiendomsrett ved hevd eller passivitet. Syrheller har vært kjent med at det var ulike oppfatninger av grenseforholdene i utmarken, jf konsesjonsaken av 1989. Kravet til aktsom god tro er således ikke oppfylt. Løviknes har ikke gjort noe med dette, og foruten hendelsen i 1984 har man ikke opplevd brukskonflikter.
Syrheller har hatt tilstrekkelig utmark, og det har ikke vært nødvendig å gå opp forbi Kvitegga, som er et naturlig beiteskille. Sønn av tidligere eier av Syrheller, Egil Nygård, har på kart skissert en annen grense enn den Løviknes nå påberoper seg. Jaktvaldkartet kan heller ikke tillegges betydning i denne sammenheng, jf at det her er snakk om skjønnsmessig angivelse av eiendommenes utstrekning i utmarken. Paul Nygård m.fl. har nedlagt slik påstand:
i sak nr. 00-00616
«1. Jordskifteretten si avgjerd vert stadfesta.
2. Ankemotpartane vert tilkjent sakskostnader for lagmannsretten med tillegg av vanleg morarente frå fastsett betalingsfrist.»
i sak nr. 00-00617
«1. Jordskiftretten si avgjerd vert stadfesta så langt den er påanka.
2. Ankemotpartane vert tilkjent sakskostnader for lagmannsretten med tillegg av vanleg morarente frå fastsett betalingstidspunkt.»
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten og skal bemerke:
Lagmannsretten nevner innledningsvis at avgjørelse av hvem som har eiendomsrett til et omtvistet område må skje på grunnlag av en konkret helhetsvurdering av det foreliggende bevismateriale. Rettslige dokumenter, offentlige og private, som direkte omhandler de aktuelle eiendommers grenser vil generelt ha stor bevisverdi. Der den skriftlige dokumentasjonen ikke gir tilstrekkelige
holdepunkter, må man søke å finne den sannsynlige grense på grunnlag av de faktiske opplysninger som foreligger. I nærværende saker foreligger det ikke historisk dokumentasjon som sier noe om grensespørsmålet, og det er heller ikke påvist nedsatte grensemerker i marken. Lagmannsretten peker ellers på at rettsoppfatninger om grenseforløp må være av en viss fasthet, entydighet og varighet for å kunne bli tillagt vekt av betydning. Det er ikke påvist oppfatninger av en slik art i nærværende saker, knyttet til de omtvistede arealer. I begge saker vil det først og fremst bli spørsmål om en avgrensning mellom eiendommene basert på den tradisjonelle bruken av disse og hva som kan anses som naturlige skillelinjer i terrenget.
Det er på det rene at det fra gammel tid har vært drevet jordbruk på eiendommene. Av matrikkelen fremkommer at samtlige bruk har hatt en liten bestand av kyr, i tillegg til sauer og muligens også geiter. Fiske har likevel utgjort hovednæringsgrunnlaget. Først rundt 1910-20 ble det anlagt støler på fjellet. Gloføk og Nygård etablerte støl på hver sin side av Gloføkvannet. På noenlunde samme tid ble det etablert støl på Kråkeviks eiendom, som grenser mot Haukedal. Med grunnlag i avtale mellom eierne av Kråkevik og Haukedal, fikk sistnevnte benytte stølen. Før denne tid gikk folk daglig til fjells for å melke kyrne. Det synes ikke som om bruken av utmarken til beite m.m. har ført til konflikter av betydning mellom grunneierne. Først på 1980-tallet kan det registreres uenighet om grensespørsmålet, og da i tilkytning til utøvelse av hjortejakt i området.
Når det gjelder den nærmere vurdering i forhold til Haukedal skal det bemerkes at både den prinsipale og den subsidiære påstanden i det alt vesentlige er basert på parts- og vitneforklaringer til belysning av hvilke rettsoppfatninger som har vært rådende. Lagmannsretten kan ikke se at det er sannsynliggjort en slik fast, entydig og langvarig oppfatning om eierforholdet at dette i seg selv kan gi grunnlag for å definere grensene i tvisteområdet. Fra Haukedals side er det anført at de historiske overleveringene om grensene i utmarken stemmer overens med påviste steiner i marken, og at disse må betraktes som grensemerker. Det er enighet om disse steinene ikke har vært plassert i marken for å markere grensene mellom eiendommene. Lagmannsretten peker på at det ikke kan utelukkes at naturlig beliggende steiner i marken kan kan ha vært betraktet som grensemerker av den ene eller begge parter, uten å ha vært nedsatt med dette formål. Lagmannsretten finner imidlertid ikke dette særlig sannsynlig i dette tilfelle. Steinene fremstår som naturlig beliggende steiner i marken og intet annet, og anførselen er uten forankring i bevisførselen forøvrig. Den ankende parts prosedyre for lagmannsretten gir ellers ikke foranledning til å gå nærmere inn på de ulike utsagn som er fremkommet vedørende en angivelig merkestein som skal ha blitt murt inn i Gloføkselen. Det skal forøvrig bemerkes at grensepåstanden innebærer at Gloføkselen må ha blitt satt opp helt i grensen til Haukedal. Dersom dette skulle medføre riktighet må det forutsettes at tidligere eiere hadde en noenlunde sikker og sammenfallende oppfatning av hvor grensene gikk. Dette er ikke sannsynliggjort, jf de innledende bemerkninger.
I likhet med jordskiftretten er lagmannsretten kommet til at eiendomsgrensen følger høydedraget fra merket på eggen mellom Haukedal og Gloføk sin utmark opp mot Sundstua. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke tilstrekkelige holdepunkter for at Haukedal fra gammelt av har benyttet området rundt Gloføkvannet som beiteareal, og heller ikke at brukerne på Haukedal i særlig grad har utnyttet tvisteområdet på annen måte, f. ved uttak av torv. Lagmannsretten legger til grunn at Haukedal har benyttet området rundt Kråkeviksetra som beiteareal for sine dyr. Dette fremstår som en naturlig konsekvens av at tvisteområdet er vanskelig tilgjengelig for beitebruk for storfe fra Haukedal sin side, mens området rundt Kråkeviksetra representerte en praktisk utnytting av beitet på fjellet. Tvisteområdet sokner naturlig til Gloføk, og det er hovedsaklig brukerne på Gloføk og Nygård som har benyttet seg av tvisteområdet til beite m.m. I mangel av andre holdepunkter må bruken tillegges avgjørende betydning, og det er ikke grunnlag for å vurdere grensespørsmålet annerledes enn det jordskifteretten har kommet til. Det bemerkes forøvrig at den ankende parts henvisning til skyldsettingsforslaget av 1867 m.m. ikke endrer på vurderingen.
Etter dette blir jordskifterettens avgjørelse, domslutningen pkt. 4, å stadfeste.
Når det gjelder den nærmere vurdering i forhold til Syrheller skal det innledningsvis bemerkes at det heller ikke i denne saken foreligger skriftlig dokumentasjon av avgjørende betydning for grensespørsmålet. Til støtte for grensepåstanden har den ankende part bl.a vist til et jaktvaldkart av 1986. Lagmannsretten legger til grunn at grensene for jaktvaldene er angitt av viltnemnda og basert på en skjønnsmessig oppfatning av grensene. Det er ikke holdepunkter for at grensene for jaktvaldene bygger på opplysninger fra grunneierne eller at eierne har vært gjort kjent med kartet. Heller ikke det øvrige kartmateriale, herunder håndtegnet udatert kartskisse, eller matrikkelen av 1876, kan på en avgjørende måte kaste lys over hvor grensene går. Vurderingen må således i det alt vesentlige baseres på naturgitte forhold og det som fremstår som naturlige grenser, sett i sammenheng med de bruksmessige forhold.
Hva angår de bruksmessige forhold finner lagmannsretten ikke holdepunkter for at tvisteområdet, som ligger mellom Kviteggja og Gloføkvannet, har representert noe naturlig beiteområdet for storfe fra Syrheller. Syrheller har hatt sommerfjøs nedenfor Kviteggja, og det legges til grunn at Syrheller ikke har hatt behov for tvisteområdet til beiteformål. Sett i sammenheng med at tvisteområdet er vanskelig tilgjengelig fra Syrheller, fremstår det som lite sannsynlig at bruket i særlig grad har benyttet seg av det omtvistede området som beiteareal eller på annen måte.
Den ankende part har særlig fremhevet utøvelse av hjortejakt som utrykk for en oppfatning av eiendomsrett til tvisteområdet. Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile at eierne på Syrheller, i løpet av de siste 20 årene, har drevet jakt i området. Dette kan likevel ikke tillegges avgjørende betydning, hensett til bl.a tidsaspektet og det faktum at også andre eiendomsbesittere har utøvet jakt i området, herunder storviltjakt i den peioden dette har vært aktuelt. Lagmannsretten finner det således ikke bevist at at det har vært en bruk av en slik art, varighet og omfang at denne bruken i seg selv kan gi grunnlag for å definere eiendomsforholdene på fjellet.
Når det skiftlige materialet er mangelfullt og når ikke bruk eller annet på avgjørende måte kan kaste lys over hvor grensen går, vil som nevnt, naturgitte forhold og det som fremstår som naturlige grenser måtte tillegges avgjørende betydning. Etter lagmannsrettens syn fremstår det grenseforløp som jordskifteretten har kommet til som naturlig ut fra de topografiske og terrengmessige forholdene i området. Grensen følger Kviteggja som representerer en markant avgrensning i terrenget. Denne grensen fremstår som et naturlig skille mellom Syrhellers grense mot Nygård/Gloføk sin felles utmark, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å definere grenseforløpet annerledes enn det jordskifteretten har kommet til.
Lagmannsretten kan heller ikke se at den ankende part kan få medhold i sine anførsler om tap av eiendomsretten i området er bortfalt etter reglene om hevd, eventuelt etter de ulovfestede regler om passivitet. Etter det som er anført skal tap av eiendomsretten være en konsekvens av bruksutøvelse i form av storviltjakt og eiernes manglende reaksjon overfor slik rådighetsutøvelse. Anførslene kan ikke føre frem og lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til at det ikke under noen omstendigheter er tale om eksklusiv rådighetsutøvelse, jf det foranstående. Slik saksforholdet ligger an i denne saken kan det uansett ikke være tale om å godta at tap av eiendomsrett ved passivitet.
Etter dette blir jordskifterettens avgjørelse, slutningen pkt. 3, å stadfeste.
Ankene har vært forgjeves og de ankende parter vil bli pålagt å betale ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartenes prosessfullmektig har levert omkostningsoppgave på totalt kr 147.000,-, hvorav salær utgjør kr 116.000, resten utgifter. Omkostningene har etter lagmannsrettens vurdering vært nødvendig for å få sakene betryggende utført, og oppgaven legges til grunn for fastsettelsen. I advokat Lothes oversendelseskriv fremkommer at salær og utlegg skal fordeles likt på de to ankesakene. Lagmannsretten finner at en likedeling gjenspeiler det arbeid som har vært nedlagt i de to sakene.Etter dette utgjør saksomkostningen i begge ankesakene kr 73.500, hvorav kr 58.000 er salær, resten utgifter. Det avsies dom på renteplikt i samsvar med ankemotpartenes påstander.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Sak nr. 00-00616
1. Jordskifterettens domsslutning pkt. 4 stadfestes.
2. I saksdomkostninger for lagmannsretten betaler Bjarne Haukedal til ankemotpartene kr. 73.500 - syttitretusenfemhundre - innen - to - 2 uker fra forkynnelse av dommen, med tillegg av lovens morarente fra forfall til betaling skjer.
Sak nr. 00-00617
1. Jordskifterettens domsslutning pkt. 3 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rolf Morten Løviknes til ankemotpartene kr. 73.500 - syttitretusefemhundre - innen to - 2 - uker fra forkynnelse av dommen, med tillegg av lovens morarente fra forfall til betaling skjer.