LG-2000-911
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-15 |
| Publisert: | LG-2000-00911 |
| Stikkord: | Barnevernsrett, Adopsjonssamtykke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordhordland herredsrett nr. 00-00054 - Gulating lagmannsrett LG-2000-000911. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-01015. |
| Parter: | Kjærende part: Lindås kommune (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Bech-Sørensen, Bergen). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Roar Vegsund, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Lunde. Lagdommer Romarheim |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §476, Adopsjonsloven (1986) §7, Barnevernloven (1992) §4-20, §483, §54, Rettshjelpsloven (1980) §19, Barneloven (1981) §36 |
Saken gjelder krav om avvisning av søksmål til overprøving av adopsjonsvedtak.
A er biologisk far til B, født 1990, men han har aldri hatt del i foreldreansvaret. Barnet bodde med moren, som hadde foreldreansvaret alene, i ca halvannet år, men ble - etter avtale med barneverntjenesten - plassert i fosterhjem hos C og D 5. august 1991. Barnets mor døde 5. september 1991. Både avdødes foreldre og en venn av henne reiste sak med krav om å overta foreldreansvaret i medhold av barneloven §36, uten å vinne frem. Konsekvensen ble at ingen har foreldreansvar for barnet og det er bare truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Barnet har blitt boende hos fosterforeldrene, som har søkt om å få adoptere henne, og fylkesnemnda har truffet vedtak om samtykke til adopsjon. A har reist sak til overprøving av dette vedtaket, men Lindås kommune krever saken avvist og Nordhordland herredsrett avsa 18. april 2000 kjennelse med slik slutning:
«Saken fremmes.»
Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av kjennelsen.
Lindås kommune har påkjært kjennelsen og grunngitt det med at herredsretten har foretatt feil rettsanvendelse. Vedtaket om adopsjonssamtykke etter barnevernloven §4-20 annet ledd er ikke rettet mot A, og han kan ikke kreve rettslig overprøving etter tvistemålsloven §476 første ledd. For nærmere begrunnelse vises til det som ble anført i tilsvar til herredsretten.
Videre var det feil av herredsretten å legge avgjørende vekt på to Høysesterettsavgjørelser inntatt i Rt-1999-173 og Rt-1999-479. Ingen av avgjørelsene er prejudikat for at vedtak om adopsjonssamtykke er rettet mot en forelder som aldri har hatt foreldreansvaret og som heller ikke har hatt noen form for samvær med barnet. Avgjørelsen i Rt-1999-479 er tvert imot til støtte for at vedkommende ikke har rettslig adgang til å kreve rettslig overprøving.
Herredsretten bygger sin avgjørelse på at biologisk far har interesse i selve adopsjonsvedtaket, men det er et annet vedtak. Samtykke til adopsjon treffes av fylkesnemnda når barnevernet har overtatt omsorgen for barnet. Slikt vedtak må foreligge før det kan treffes vedtak om adopsjon etter adopsjonsloven. Et vedtak om adopsjon vil berøre biologisk far, og han vil kunne gjøre sine interesser gjeldende i forhold til adopsjonssøknaden, jf adopsjonsloven §7 tredje ledd. Herredsretten har blandet spørsmålet om rettigheter og interesser i adopsjonssaken med spørsmålet om å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas samtykke til å gi adopsjon. Det er lagt ned slik påstand:
1. Nordhordland herredsretts sak 00-00054 A avvises.
2. Lindås kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
A fremholder at herredsrettens kjennelse er korrekt. Det er vanskelig å se at adopsjonssamtykke etter barnevernloven §4-20 annet ledd ikke er rettet mot A, jf tvistemålsloven §476 første ledd og §54. A er barnets biologiske far og eneste nære pårørende. Adopsjonssamtykket vil medføre at alle bånd mellom barnet og den biologiske familie blir brutt. A er aldri fratatt foreldreansvaret og det er morens tragiske dødsfall som er årsaken til at ingen lenger har foreldreansvar for barnet. Kommunens tolkning bryter med nyere rettspraksis. Det er lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Lindås kommune/det offentlige idømmes sakens kostnader.
I senere prosesskrift har A - som ikke har hatt innsyn i sakens dokumenter - gjort gjeldende at adopsjonssaken tilsynelatende er fremmet på formelt uriktig grunnlag. Barnevernloven §4-20 synes å stille vilkår om at noen må ha foreldreansvaret for et barn før det kan fattes vedtak om adopsjon. I så fall hadde ikke barnevernet adgang til å gi samtykke til adopsjon og fylkesnemnda må først treffe vedtak om at barneverntjenesten skal ha foreldreansvaret.
Lagmannsretten, vil bemerke:
På samme måte som herredsretten finner lagmannsretten at A har rettslig interesse i å få prøvet fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon. Lagmannsretten viser derfor til herredsrettens begrunnelse som i det vesentlige tiltres.
Lagmannsretten bemerker ellers at A aldri har tatt skritt med sikte på å få foreldreansvaret for barnet, og det legges til grunn at det heller ikke er aktuelt. Videre legges til grunn at A bare har hatt helt sporadisk kontakt med datteren mens hun har vært under barnevernets omsorg. Likevel motsetter han seg adopsjon og spørsmålet er om han har rettslig interesse i å få prøvet fylkesnemndas vedtak om å gi samtykke til dette.
Det er på det rene at biologiske foreldre som er fratatt foreldreansvaret har rett til å uttale seg før fylkesnemnda - med hjemmel i barnevernloven §4-20 - gir samtykke til adopsjon «i foreldrenes sted» og det er heller ingen tvil om at de kan bringe vedtaket inn til rettslig overprøving i medhold av reglene i tvistemålsloven kapitel 33. Dette følger av Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1999-173, som herredsretten har vist til. Ved kjennelsen inntatt i Rt-1999-479 ble det også fastslått at en biologisk far som aldri hadde hatt del i foreldreansvaret, kan opptre som hjelpeintervenient for barnets mor i slik sak, idet han ble ansett for å ha rettslig interesse i at hun vant saken. I den forbindelse vises også til at det ifølge Schei «Tvistemålsloven bind II» side 1203 bør settes et relativt strengt krav til rettslig interesse for å godta hjelpeintervensjon i saker etter barnevernloven.
Ut fra ovenstående er det ingen tvil om at A kunne opptrådt som hjelpeintervenient i en sak som dette, spørsmålet er om han også kan opptre på egne vegne. Løsningen av det må bero på en tolkning av tvistemålsloven §476, som regulerer søksmålskompetansen. Som påpekt av herredsretten vil det avgjørende være om vedtaket er «er rettet mot» mot A. I kjennelsen inntatt i Rt-1999-173 uttaler Høyesterett at «(b)estemmelsen må i barnevernsaker ses i sammenheng med barnevernloven, som klart forutsetter at vedtak etter den loven er rettet ikke bare mot barnet, men også mot barnets biologiske foreldre.» I nevnte sak hadde riktignok begge foreldre tidligere hatt del i foreldreansvaret, og de sto derfor i en noe annen stilling enn A, som verken har hatt foreldreansvar eller samværsrett med barnet. Siden As rettigheter - og plikter - overfor barnet aldri har vært formalisert, er det ikke uten videre klart at det aktuelle vedtaket er direkte rettet mot A. Men det kan det neppe herske tvil om at vedtaket indirekte må anses rettet mot ham, fordi det er et nødvendig - om ikke tilstrekkelig - vilkår for et eventuelt adopsjonsvedtak. Treffes det vedtak om adopsjon vil dette åpenbart få betydning for ham. Det vil innebære at alle bånd mellom ham og barnet kuttes, og medføre at verken A eller øvrige biologiske familie vil kunne kreve samvær med barnet. Riktignok vil A, etter adopsjonsloven §7 siste ledd, ha adgang til å uttale seg før vedtak om adopsjon treffes, men det er ikke adgang til domstolsprøving av slikt vedtak. Det fremgår av Rt-1999-173 flg, (s 177). Dersom A heller ikke skal gis adgang til rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon vil han avskjæres enhver mulighet til domstolsprøving av adopsjonssaken. Etter lagmannsrettens vurdering ville det være uheldig om en privat part skulle avskjæres muligheten til rettslig overprøving av at inngrep av så inngripende karakter som adopsjon.
Siden A heller ikke har mulighet for å opptre som hjelpeintervenient, er hans mulighet for rettslig prøving av adopsjonsspørsmålet rettslig at han selv bringer saken inn for domstolen. Dette tilsier at han har en legitim interesse for å reise sak.
Etter et samlet vurdering finner lagmannsretten at saken bør tillates fremmet for domstolene. Ved en domstolsprøving vil spørsmålet om det formelle grunnlaget for fylkesnemndas avgjørelse - som A har tatt opp - også kunne behandles, og lagmannsretten kommer i denne forbindelse ikke nærmere inn på dette.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Dette har i utgangspunktet betydning for saksomkostningsspørsmålet, men A har etter rettshjelploven §19 nr 2 krav på fri rettshjelp uten behovsprøving, og staten bærer alle kostnader ved saken, jf tvistemålsloven §483. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.