LG-2001-1236
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-02 |
| Publisert: | LG-2001-01236 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandnes herredsrett nr. 00-01024 - Gulating lagmannsrett LG-2001-01236 M/01. Anke til Høyesterett vedr. kravet om uberettiget vinning og straffutmålingen tillatt, forøvrig nektet fremmet, HR-2001-01355. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Kst. statsadvokat Arild Dommersnes, Stavanger) mot A (Forsvarer: Advokat John Chr. Elden, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjell Frønsdal. Lagdommer Nina Cath. Noss. Kst. førstebyfogd Ragnhild Olsnes. Fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §223, §229, §232, §54, §62, Fengselsloven (1958) §41 |
Sandnes herredsrett avsa 29. mai 2001 dom med slik domsslutning:
«1. A, født *.*..69, dømmes for overtredelse av straffeloven §223, første ledd, straffeloven §229, 1. straffalternativ jf. §232 og strl. §268 annet ledd jf. §267, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 2 - to - år og 4 - fire - måneder. Straffen er en fellesstraff med resttid etter Stavanger byretts dom av 3.12.1998, jf. fengselsloven §41 jf. strl. §54 nr. 3.
I straffen fragår 196 - etthundrenittiseks - dager for utholdt frihetsberøvelse.
2. B, ............. .»
Tiltalte A har rettidig anket til lagmannsretten over lovanvendelse og saksbehandlingen hva gjelder tiltalens post III, lovanvendelsen hva gjelder tiltalens post II og over straffutmålingen. Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 27. juni 2001 ble anken over lovanvendelse og saksbehandling vedrørende tiltalens post III og vedrørende straffutmålingen henvist til ankebehandling.
Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 28. september 2001. Tiltalte møtte med sin forsvarer advokat John Christian Elden og ga forklaring. For påtalemyndigheten møtte kst. statsadvokat Arild Dommersnes. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Tiltalte A er født *.*. 1969 og bor p.t. på Åna fengsel. Han er uten fast arbeid. Han er tidligere straffedømt 10 ganger.
Forsvarer har på vegne av domfelte anført at anken gjelder tre forhold knyttet til herredsrettens lovanvendelse. Det gjelder for det første spørsmål om det forelå uberettiget vinnings hensikt, om bevisbyrdereglene under skyldspørsmålet er riktig anvendt forsåvidt gjelder herredsrettens bevisresultat om at begge tiltalte borttok de falske smykkene og at forholdet må subsumeres som simpelt og ikke som grovt ran. Når det gjelder anken over saksbehandlingen er det anført mangelfulle domsgrunner vedrørende den subjektive side av hensiktskravet og straffriende rettsvillfarelse om berettigelsen av kravet.
Til anken om straffutmåling ble anført at domfelte er igang med et aktivt rehabiliteringsprosjekt i fengsel og at straffen uansett er satt for høyt.
Domfelte la ned følgende påstand:
1. A frifinnes etter straffeloven §267 jf §268 annet ledd.
Subsidiært: Herredsrettens dom oppheves forsåvidt gjelder fellelse etter §267 jf §268 annet ledd.
Atter subsidiært: Forholdet nedsubsumeres til §267 jf §268 første leddning.
2. Straffen nedsettes.
Påtalemyndigheten har anført at anken måtte forkastes idet det ikke kan ses å foreligge feil ved herredsrettens lovanvendelse eller mangelfulle domsgrunner. Herredsrettens straffutmåling er passende og domfeltes positive rehabiliteringssituasjon ble også trukket frem ved forrige domfellelse - uten at det syntes å ha hatt noen virkning. Det er også vist til Høyesteretts generelle straffeskjerpelse de senere år vedrørende ran.
Det ble lagt ned følgende påstand:
«Anken forkastes.»
Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes.
Når det gjelder lovanvendelsen har domfelte anført at herredsretten har tatt feil når det legges til grunn at domfelte hadde «uberettiget vinnings hensikt» slik dette er formulert i straffeloven §267, idet fornærmede har erkjent at hun skyldte domfelte penger.
Lagmannsretten finner at herredsretten her har lagt en riktig forståelse av loven til grunn. Herredsretten har funnet det bevist at domfelte visste at det dreiet seg om en narkotikagjeld og at det var han som skulle ha pengene. En slik gjeld vil ikke kunne inndrives på lovlig måte, noe domfelte var klar over, se nedenfor. Det innebar at domfelte ved sin handling hadde til hensikt å oppnå en uberettiget vinning ved sin handling overfor fornærmede. Det faktum at domfelte så seg nødt til å ty til vold for å inndrive sitt tilgodehavende, styrker dette. Lagmannsretten kan ikke se at de eksempler som domfelte har vist til fra rettpraksis dekker foreliggende problemstilling, jf. f.eks. Rt-1999-379, idet utgangspunktet i de refererte dommene har vært at det har bestått et lovlig krav. Lagmannsretten finner også en viss støtte i Andenæs «Formuesforbrytelser» 6. utgave side 27, for at det må skilles mellom de tilfeller hvor gjerningspersonen har et lovlig eller ulovlig krav.
Domfelte har videre anført at bevisbyrdereglene er feil anvendt når det finnes bevist at domfelte medvirket til å bortta smykkene, idet det ikke er noe som knytter borttagelsen av disse til domfelte. Lagmannsretten finner at domspremissene lest i sammenheng gir et tilstrekkelig grunnlag for å finne bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at domfelte og hans medskyldige var sammen om å ta smykkene fra fornærmede, uansett hvem av dem som rent fysisk tok eller mottok smykkene.
Domfelte har for det tredje anført at ranet sett i sammenheng med de to øvrige tiltalepunktene feilaktig er subsumert som grovt ran, og at dette innebærer en dobbeltstraff. Lagmannsretten finner at subsumsjonen er riktig, idet den gjenspeiler den totalvurdering av handlingen som skal foretas. Det må i vurderingen bl.a legges vekt på frihetsberøvelsen, voldsbruken, den vedvarende og smertefulle mishandlingen, den lange tiden som medgikk, at fornærmede var forsvarsløs, at hun ble forlatt på et øde sted kun iført truse, handlingens krenkende karakter og hennes åpenbare redsel.
Til anken over saksbehandlingen - grunnet i mangelfulle domsgrunner knyttet til anførslene om rettsvillfarelse og om As subjektive hensikt - finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til herredsrettens dom, idet retten i sin bevisvurdering fant å kunne legge til grunn at «de tiltalte var klar over at man ikke kan drive inn narkotikagjeld ved å gå rettens vei».
Når det gjelder anken over straffutmålingen vil lagmannsretten bemerke at det dreier seg om en meget grov voldshandling og at den inntraff bare et halvt år etter at domfelte var løslatt for tilsvarende forhold. Det kan ikke ses at domfeltes positive rehabiliteringsprogram i fengsel utgjør en særlig formildende omstendighet, bl.a fordi dette også var fremme ved den forrige domfellelsen i 1998, uten at det har virket kriminalitetshindrende. Lagmannsretten er i all hovedsak enig i de straffutmålingsbetraktninger som fremgår av herredsrettens dom hva gjelder domfelte og viser til disse. Lagmannsretten finner at straffens lengde er passende fastsatt.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.