LG-2001-155
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-08 |
| Publisert: | LG-2001-00155 |
| Stikkord: | Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandnes namsrett nr. 00-00805 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00155. |
| Parter: | Kjærende part: Orion Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Bjarne Skutvik, Stavanger). Kjæremotpart: Marie Bryne Bjørnøy m.fl. (Prosessfullmektig: Advokat Svein Veland, Sandnes). |
| Forfatter: | Lagdommer Erstad. Lagdommer Einarsen. Lagmann Trovåg |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Tinglysingsloven (1935) §19 |
Saken gjelder midlertidig forføyning.
I sak mellom ovennevnte parter avsa Sandnes namsrett den 3.11.2000 kjennelse med slik slutning:
«1. De saksøkte parter frifinnes.
2. Orion Norge AS v/avviklingsstyrets formann dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen å betale salær, beløpende til NOK 12.000,- til de saksøkte parter i saksomkostninger.»
Kjennelsen er forkynt for kjærende part ved prosessfullmektigen den 6.11.2000.
Ved skriv av 6.12.2000, innstemplet hos namsretten den 11.12.2000, har Orion Norge AS erklært kjæremål mot namsrettens avgjørelse. I kjæremålet anføres det ikke å være et åpenbart mislighold mellom ulempene grunneierne må tåle ved en forføyning og kjærende parts interesse i forføyningen.
Formålet med å kreve forføyning er å hindre at fremtidige kjøpere ekstingverer de tinglige rettighetene som kjærende part har i tomtene. Ekstinksjon vil føre til at kjærende part taper sine rettigheter til tomtene. Kjærende part krever ikke å få rett til å selge tomtene selv. Grunneierne må kun tåle å avvente eventuelle salg til rettighetsspørsmålet er avgjort. Namsrettens avgjørelse innebærer at grunneierne får utnytte sin posisjon som hjemmelshavere. Hensynet til å bevare status quo tilsier at forføyning blir gitt. Avgjørelse i Rt-1968-766 er ikke sammenlignbar med foreliggende sak. I nærværende sak er stevning tatt ut. Tidsforløpet i seg selv kan ikke føre til at forføyning nektes når hovedsak er innledet. Passivitet fra kjærende parts side kan ikke være avgjørende. Tidligere rettsbrudd gjaldt andre tomter enn de det kreves forføyning for. Det har vært uklart for kjærende part at tomter ble solgt. Den rettslige situasjon er ikke uklar. Grunneierne har ikke grunnlag for å bestride kjærende parts rettigheter.
Problemet er at grunneierne ignorerer kjærende parts rettigheter. Selv ikke en dom er det grunn til å tro at grunneierne vil respektere. Kjærende part har også av denne grunn behov for en forføyning.
Det legges ned slik påstand:
«1. Marie Bjørnøy Bryne m.fl. er ikke berettiget til å bebygge og/eller selge eiendommene gnr. 96, bnr. 259-290 inntil rettskraftig dom foreligger.
2. Marie Bjørnøy Bryne m.fl. tilpliktes å betale Orion Norge AS dets saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.»
Marie Bryne Bjørnøy m.fl. har gitt tilsvar til kjæremålet datert 20.12.2000. I tilsvaret kreves det t namsrettens kjennelse stadfestes. Namsrettens begrunnelse tiltres. Den faktiske rettslige situasjon er som i 1996/1997, jf. bilag 27, 29 og 31 til stevningen. Øvreseth var kjent med at det hadde skjedd tomtesalg. Det har gått 3 år uten at kjærende part har tatt skritt for eventuelt å fremme sine krav.
Begjæringen er åpenbart grunnløs. Det er i strid med sikringsinstituttets formål å gi midlertidig forføyning i en sak som den foreliggende, 5 år etter at tvisten materialiserte seg og 3 1/2 år etter at grunneiernes standpunkt var kjent.
Det legges ned slik påstand:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Orion Norge AS v/avviklingsstyrets formann tilpliktes å erstatte saksøktes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsrettens syn på saken:
Lagmannsretten bemerker at den oppfatter kjæremålet å rette seg mot namsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige slutte seg til namsrettens begrunnelse.
Forsåvidt gjelder bevisbedømmelsen er det anført at kjærende part ikke har vært klar over at tomter ble solgt. Når det gjelder rettsanvendelsen oppfattes kjæremålet å rette seg mot namsrettens anvendelse av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, siste ledd.
Lagmannsretten kan for sin del ikke finne feil ved namsrettens bevisbedømmelse. Såvel kjærende parts skriv av 18.2.1997 som kjæremotpartens skriv av 28.2.1997 og 7.5.1997 indikerer klart at kjærende part allerede den gang (og overveiende sannsynlig også tidligere) var klar over at tomtesalg pågikk eller kunne komme til å skje. Kjærende parts egen forklaring i namsretten støtter ifølge namsretten denne oppfatning. Lagmannsretten kan ikke se at det i kjæremålet anføres noe som rokker ved denne bevisbedømmelse.
Når det generelt gjelder forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, andre ledd uttaler namsretten:
«Reservasjonen i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd er en sikkerhetsventil som kan medføre at krav om midlertidig avgjørelse ikke fører frem selv om de øvrige vilkår er oppfylt. Det presiseres at retten ikke herved uttaler seg om vilkårene hovedkrav og sikringsgrunn er oppfylt i den foreliggende sak.
I vurderingen må det foretas en avveining mellom den skade og ulempe som saksøkte blir påført ved en eventuell midlertidig forføyning og den interesse saksøkeren har i at forføyning blir besluttet, jfr «Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer» annen utgave av 1995, side 892. Det skal således foretas en avveining mellom partenes interesser.
Av forarbeidene, jfr Ot.prp.nr.65 (1990-1991) på side 292, fremgår at §15-2 annet ledd lovfester en grunnsetning om proporsjonalitet, hvor det tas hensyn til samtlige interesser som er inne i bildet.»
Lagmannsretten kan ikke se at det her uttales noe som indikerer at ikke namsretten har forstått loven riktig.
Når det gjelder den konkrete interesseavveiningen i saken har namsretten lagt vekt på den passivitet kjærende part har utvist ved ikke å søke tvistespørsmålet avklart ved ordinær domstolsbehandling, tross oppfordring til dette flere år tilbake. Namsretten har tatt hensyn til de faktorer kjærende part anførte som årsaker til den utviste passivitet (sykdom, separasjon m.v.) Namsretten har trukket inn og avveid disse forhold sammen med virkningen av at forføyning blir gitt, eventuelt ikke gitt, for partene. I den forbindelse er det lagt vekt på økonomiske hensyn på begge sider. Namsretten har ikke funnet grunnlag for kjærende parts påstand om at saken stillte seg anderledes høsten 2000 enn sommeren 1997.
Etter lagmannsretten oppfatning har namsretten vektlagt lovlige hensyn, og lagmannsretten finner ikke holdepunkter i kjæremålet for å fravike den konkrete vurdering namsretten er kommet til. Etter lagmannsrettens oppfatning vil det virke klart urimelig å tillate forføyning av den karakter kjærende part har krevd når kjærende part i mer enn 31/2 år har hatt all oppfordring til å avklare tvisten gjennom ordinært søksmål. At det ble tatt ut stevning samtidig med forføyningsbegjæringen kan ikke endre dette. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at hensynet til å hindre ekstinksjon av kjærende parts rettigheter tilsier en forføyning av den karakter kjærende part krever. Lagmannsretten antar, uten at det er nærmere opplyst, at kjærende part enten har eller har hatt anledning til å få den aktuelle «samarbeidsavtale» tinglyst på eiendommene. Dertil vil også muligheten for å tinglyse stevningen være til stede, jf. tinglysningsloven §19. Noen betydning for lagmannsrettens avgjørelse tillegges dette likevel ikke.
Kjæremålet er forgjeves. Kjærende part må dekke motpartens utgifter ved kjæremålet. Beløp er ikke oppgitt men settes til kr 3.000,-, jf. tvistemålsloven §180, første ledd, jf. §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler Orion Norge AS til Marie Bryne Bjørnøy m.fl. kr 3.000,- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen.