LG-2001-175
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-16 |
| Publisert: | LG-2001-00175 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hardanger namsrett nr. 00-300 D - Gulating lagmannsrett LG-2001-00175. |
| Parter: | Kjærende part: Karin Neergaard og Frederick Pedersen (Prosessfullmektig: Christian Grahl-Madsen, Bergen). Kjæremotpart: Ove Nyland (Prosessfullmektig: Advokat Leon Larsen, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Meyer. Lagdommer Einarsen. Lagdommer Njøsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §180 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse.
Karin Neergaard og Frederisk Pedersen inngikk 15 september 2000 skriftlig kontrakt med Ove Nyland om kjøp av en Rottweiler hund for kr 9.000,-. Hunden ble overlevert samme dag. I kjøpekontrakten ble det inntatt vilkår om at Ove Nyland kunne «stille» hunden etter eget ønske og i en nærmere angitt utstrekning benytte den i avl.
I forbindelse med valpeutstilling på Askøy den 22. oktober 2000 ble det enighet mellom Karin Neergaard og Ove Nyland om at sistnevnte skulle ta hunden med seg hjem, dog er det uenighet om bakgrunnen for dette idet Neergaard hevdet at Nyland skulle ta hunden i forvaring i et par dager, mens Nyland hevdet at Neergaard ønsket å heve kjøpekontrakten.
Ove Nyland tok hunden med hjem, men nektet etterhvert å levere hunden tilbake til Karin Neergaard og Frederick Pedersen, som deretter begjærte midlertidig forføyning ved Hardanger namsrett. Etter muntlige forhandlinger avsa namsretten kjennelse den 27. november 2000 med slik slutning:
«1. Saksøkte, Ove Nyland, plikter å utlevere rottweileren «Amon Av Walaquento» til Karin Neergaard og Fredrik Pedersen mot samtidig tilbakebetaling av kjøpesummen, stor kroner 9.000, fra saksøkerne til saksøkte.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.»
Karin Neergaard og Frederick Pedersen har rettidig påkjært namsrettens avgjørelse hva angår saksomkostningene. Det vises til namsrettens kjennelse for så vidt gjelder sakens bakgrunn og partenes anførsler for namsretten.
Kjærende part har i hovedsak gjort gjeldende:
Namsrettens omkostningsavgjørelse bygger på en uriktig forståelse av tvistemålslovens (tvml) §172 første ledd, og namsretten har ikke vurdert bevisene i tilknytning til vurderingen av omkostningsspørsmålet på korrekt vis.
Det er videre anført at det skal helt spesielle grunner til for å fravike den klare hovedregel at vinnende part skal ha dekket sine saksomkostninger fullt ut.
På bakgrunn av den måte namsretten vurderte sakens beviser, og sett i sammenheng med de rettslige skranker som foreligger for bruk av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd, er namsrettens bruk av unntaksbestemmelsen uriktig.
Den omstendighet at saken har fortont seg tvilsom for namsretten er ikke tiltrekkelig til å benytte unntaksbestemmelsen da loven krever at det «tvilsomme» preg skal gjøre det «fyldestgjørende» for kjæremotparten til å la saken fremmes for retten.
Unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd krever «kvalifisert» tvil, og denne grad av tvil foreligger ikke når namsretten har «skåret igjennom» og slått fast at det ikke er ført beviser for kjæremotpartens syn, og at kjærende part har gjort sin rett «klart sannsynlig».
Det forelå ikke fyldestgjørende grunn for kjæremotparten til å la sak bli reist.
Det er videre anført at lagmannsretten ved eget skjønn kan fastslå at saken ikke fortonte seg tvilsom da det kom til sak, og at unntaket i tvistemålsloven §172 annet ledd dermed ikke lar seg anvende.
Det ble nedlagt slik påstand:
«1. Ove Nyland betaler Karin Neergaard og Frederick Pedersen sine saksomkostninger med kr 19.600,-.
2. Ove Nyland betaler Karin Neergaard og Frederick Pedersen sine saksomkostninger for lagmannsretten med kr 3.500,- med tillegg av kjæremålsrettens gebyr, kr 3.930,-, til sammen kr 7.430,-.»
Kjæremotparten har i hovedsak gjort gjeldende:
Namsrettens avgjørelse kan ikke angripes ved kjæremål. Namsrettens kjennelse gir et godt grunnlag for i ettertid å bedømme dens skjønnsutøvelse.
Kjæremålsretten kan kun prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen. Rimelighetsvurderingen om hvorvidt unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd skulle anvendes kan ikke overprøves. Dog kan skjønnsutøvelsen prøves hvis den fremtrer som «vilkårlig eller klart urimelig», hvilket ikke er tilfelle i saken, og heller ikke påberopt av kjærende part.
Temaet dreier seg om hvorvidt saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la saken komme for retten, og denne tvilen må være av kvalifisert art.
Det foreligger betydelig tvil om Neergaard overdrog eiendomsretten til hunden - eventuelt sin del av den - til kjæremotparten.
For øvrig vises til Rt-1981-688 hvoretter overprøving vil være avskåret der det foreligger en slik sammenheng mellom rettslige og faktiske moment i saken at det ikke er mulig å skille mellom disse.
Det ble nedlagt slik påstand:
«1. Namsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Disse settes til kr 4.500,-.»
Den kjærende part er kjent med tilsvaret.
Lagmannsretten bemerker:
Kjæremål over namsrettens saksomkostningsavgjørelse kan i medhold av tvistemålsloven §181 annet ledd begrunnes i feil lovanvendelse. Det er imidlertid sikker rett at også saksbehandlingen, herunder mangelfull begrunnelse kan prøves. Lagmannsretten kan ikke prøve rene skjønnsmesige vurderinger, dog slik at vilkårlighet, klart urimelig eller uforsvarlig skjønn vil kunne lede til opphevelse eller endring.
Namsretten har gitt følgende begrunnelse for sin saksomkostningsavgjørelse:
«Saksøkte Ove Nyland har etter dette tapt saken fullstendig. Saksøkerne har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Hovedregelen etter tvistemålsloven §172 første ledd er at den som taper saken fullstendig skal erstatte motparten hans saksomkostninger. §172, andre ledd gir rom for unntak fra hovedregelen bl.a. «hvis saken var saa tvilsom, at der var fyldestgjørende grund for den tapende part til at la den komme for retten». Tvilen, det være seg rettslig eller faktisk, må være av kvalifisert art, og denne tvilen må gi rimelig grunn til at saken er kommet for retten. Retten vil la unntaket komme til anvendelse i denne saken. Nyland hadde naturligvis kun «fyldesgjørende» - rimelig - grunn til å forsvare sitt syn i retten dersom hans fremstilling av de rent faktiske forhold er korrekt, men retten har ikke funnet bevis for og har ikke basert sitt resultat på at hans fremstilling er uriktig. Når han har tapt saken skyldes det at ovennevnte krav til bevisbyrde ikke er oppfylt og at de øvrige rent kontraktsrettslige sider av saken, herunder det kontraktsmessige forholdet mellom ham og Pedersen, ikke kan avgjøres i hans favør. Retten har funnet sakens faktiske sider tvilsomme og finner det etter dette riktig at hver av partene bærer sine egne omkostninger.»
Lagmannsretten kan ikke se at namsrettens saksomkostningsavgjørelse er beheftet med noen av de feil kjærende part har anført og som lagmannsretten har kompetanse til å prøve. Namsretten har begrunnet sin avgjørelse i tvil om sakens faktiske side, og har riktig presisert at tvilen må være «av kvalifisert art, og denne tvilen må gi rimelig grunn til at saken er kommet for retten». Denne skjønnsmessige avgjørelse kan lagmannsretten ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjærende part bør etter hovedregelsen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte kjæremotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Disse er påstått tilkjent med kr 4.500,-. Lagmannsretten finner dette beløp for høyt. Nødvendig saksomkostningene fastsettes etter dette til kr 3.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Karin Neergaard og Frederick Pedersen in solidum til Ove Nyland kroner 3.000,- - tretusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.