LG-2001-176
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-07 |
| Publisert: | LG-2001-00176 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midhordland namsrett nr. 00-00217 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00176. |
| Parter: | Kjærende part: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Adv. Hallfdan Mellbye, Bergen). Kjæremotpart: Totens Sparebank (Prosessfullmektig: Adv. Ragnar Wold, Hamar). |
| Forfatter: | Lagdommer Njøsen. Lagmann Trovåg. Lagdommer Einarsen |
| Lovhenvisninger: | Sosialtjenesteloven (1991) §3-4, Tvistemålsloven (1915) §180, Sosialomsorgsloven (1964), Dekningsloven (1984) §2-10, §5-1, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-3 |
Saken gjelder begjæring om erstatningsbolig i forbindelse med tvangssalg av eiendom.
Midhordland namsrett avsa den 13. november 2000 kjennelse med slik slutning:
«Tvangssalg over gnr 17 bnr 18 i Sund kommune begjært av Toten Sparebank fremmes uten at det stilles vilkår om at A og B skaffes erstatningsbolig.»
Saksforholdet fremgår av namsrettens kjennelse.
A og B har rettidig påkjært kjennelsen og Toten Sparebank har gitt tilsvar.
A og B bestrider at de ikke har gjort det som er mulig for å skaffe seg bolig slik namsretten har lagt til grunn. De har i flere år omtrent vært uten inntekter. De har ikke hatt økonomiske midler til å betale noen husleie og har derfor ikke hatt mulighet til å inngå leieavtale av noen annen bolig. Den økonomiske situasjonen har bedret seg noe etter at A og B fikk uførepensjon høsten 2000, men de har ikke økonomiske muligheter til å påta seg forpliktelsene ved betaling og annonsering etter leilighet og eventuelt betaling av husleie. Det er heller ikke riktig som retten har lagt til grunn at A og B ikke har «meldt seg som boligsøkende ved kommunens boligkontor». Det eksisterer ikke noe boligkontor i Sund kommune. Kommunen har ingen ordinær boligformidling for folk i A og Bs situasjon. Kommunen følger kun opp sine plikter etter sosialomsorgsloven slik at de eventuelt vil vurdere om de har plikt til å tilby en leilighet på det tidspunkt familien A og B er kastet ut av sin nåværende bolig. Prinsipielt dreier saken seg i realiteten om retten til erstatningsbolig etter dekningsloven §2-10 i forhold til de som ikke kan skaffe seg bolig ved hjelp av egne midler. Skal bestemmelsen ha noen realitet må det etter de kjærende parters oppfatning være klart at det må medføre at det gis erstatningsbolig i et tilfelle som dette.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Det settes vilkår om at saksøker skaffer erstatningsbollig etter dekl. §2-10 ved gjennomføringn av tvangssalg over gnr. 17 bnr. 18 i Sund kommune.
2. B og A tilkjennes saksomkostninger for utgiftene med lagmannsrettsbehandlingen.»
Toten Sparebank gjør gjeldende at det ikke er grunnlag for krav om dekningsbolig. Det synes helt på det rene at det overhodet ikke er utvist aktivitet fra kjærende parters side for om mulig å skaffe annet boalternativ. Selv om kommunen ikke skulle ha en ordinær boligformidling, vil det som påpekt av de kjærende parter være slik at kommunen uansett må følge opp sine plikter etter sosialomsorgsloven. Dette innebærer at kommunen vil være forpliktet til å hjelpe den som mister egen bolig, enten ved at kommunen selv stiller bolig til disposisjon eller ved at vedkommende gis økonomisk støtte til selv å skaffe dette. Uansett vil det være helt nødvendig at den boligtrengende selv utviser en aktivitet for å løse sitt problem, noe de kjærende parter ikke har gjort i denne saken. De kjærende parter har ikke oppfylt den aktivitetsplikten som følger av dekningsloven §2-10, annet ledd.
Uavhengig av dette kan de kjærende parter uansett ikke kreve dekningsbolig. Det vises til at kravet mot dem ble oversendt til inkasso den 24.08.99 og betalingsoppfordring ble fremmet samme dag. Det er frem til i dag ikke skjedd noen innbetaling, noe som innebærer at heller ikke ordinære renter eller avdrag er blitt betalt. Avtaler har heller ikke blitt fulgt. Dette må innebære at det ikke er anledning til å kreve dekningsbolig i henhold til dekningsloven §2-10. Det vises til kjennelse inntatt i Rt-1988-1427.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremål av 22.01.01 over Midhordland Namsretts kjennelse av 13.01.01 i sak nr 00-00217, forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger med kr 1.000,-.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten finner kjæremålet forgjeves og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse som er gitt i namsrettens kjennelse.
Kjærende parter har ikke gjort noe forsøk på å skaffe seg en egnet bolig. De har begrunnet det med at de har vært helt uten økonomiske midler til å foreta seg noe samt at kommunen de bor i ikke har noen egen boligformidling. Lagmannsretten legger til grunn at kommunen har en selvstendig plikt til å hjelpe personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet jf. sosialtjenesteloven §3-4 jf. også §5-1. De kjærende parter har ikke henvendt seg til kommunen for å få hjelp til bolig eller avertert etter bolig. De har da ikke gjort hva de «evner for å skaffe annen bolig» jf. dekningsloven §2-10 annet ledd. Lagmannsretten er enig med namsretten i at et tvangssalg i en slik situasjon ikke vil kunne stilles i bero når intet er gjort til tross for at forsøk kunne vært gjort. Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Toten Sparebank har bedt seg tilkjent saksomkostninger med kr 1.000. Kjæremålet har vært forgjeves og saksomkostninger tilkjennes i samsvar med det fremsatte krav jf. tvistemålsloven §180 første ledd jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som gir grunn til å frita for erstatningsplikten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B in solidum kr 1.000 - ett tusen 00/100 - til Toten Sparebank innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.