LG-2001-1938

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-08-12
Publisert:	LG-2001-01938
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnhordland herredsrett 2001-00030 - Gulating lagmannsrett LG-2001-01938.
Parter:	Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat John Raknes, Haugesund). Motpart: X kommune v/Barneverntjenesten (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Vikse).
Forfatter:	Lagdommer Lars Frønsdal. Lagdommer Nina Cathrine Noss. Byfogd Beate Blom. Meddommere: psykolog Turid Johanne Eri, psykolog Claus Harald Jebsen, Halfdan Solberg, Anne Marte Nordås
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-1, §4-4, §4-12, §4-21, §6-3, Tvistemålsloven (1915) §482, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-14, §4-19

Saken gjelder overprøving av Fylkesnemdas vedtak om omsorgsovertagelse og samvær.

A og B er samboende og foreldre til C som er født *.*. 1989. Foreldrene bor i X og C er født og oppvokst her. Familien har bodd sammen, unntatt ett år hvor det var samlivsbrudd mellom foreldrene. C bodde hos mor i denne perioden, og hadde noe samvær med far.

Barnevernet var i kontakt med foreldrene første gang i mai 1992, etter en bekymringsmelding om at far hadde vært beruset ombord i en båt sammen med C. Det ble iverksatt undersøkelsessak. Forholdet ble vurdert som et engangstilfelle, og saken ble henlagt. I november 1994 ba mor om økonomisk hjelp til barnehageplass for C. Barnehageplass ble innvilget som hjelpetiltak frem til skolestart høsten 1996.

Barnehagen meldte bekymring for C i august 1995. Han var trøtt, lite motivert og viste brautende og seksualisert atferd i barnehagen. Mor bekreftet i samtaler at far drakk mye i perioder, og at det var vanskelig å få C til å legge seg alene om kvelden. Det ble iverksatt ny undersøkelsessak. Foreldrene fikk hjelpetiltak i form av veiledning, det ble holdt ansvarsgruppemøter og i forbindelse med skolestart fikk C henvisning til PPT. Barnevernet avsluttet saken i februar 1997 etter at foreldre, skole og PPT ga uttrykk for at det gikk godt med C.

Etter en rekke bekymringsmeldinger fra november 1997 iverksatte Barnevernet undersøkelsesak på nytt. Skolen meldte om massiv negativ atferd hos C. Han gikk bl a til fysisk angrep på medelever, lærere og gjenstander. Han spyttet, kastet stein og var verbalt aggressiv med banneord og seksuelle vulgæruttrykk. C hadde det vanskelig faglig. Sosialt var samspillet med andre problematisk. Han hadde vansker med å lese og forstå sosiale sammenhenger riktig. Andre i nærmiljøet meldte om at han hadde tilgang på tobakk og alkohol. Han vagabonderte og søkte mot ungdommer i 16-17 års alder.

Det ble på nytt satt inn hjelpetiltak i form av veiledning, økonomisk hjelp til fritidsaktiviteter, og i samarbeid med skolen ble C henvist til BUP i august 1998. C fikk dessuten friplass i SFO og støttekontakt på fritiden. I november 1998 ble det søkt om institusjonsplass, men der var ikke plass.

BUP, Fylkessykehuset i Haugesund utredet C og stilte diagnose F 92.9: Blandet atferds- og følelsesmessig forstyrrelse, uspesifisert. Det ble med foreldrenes samtykke søkt om behandling for ham ved Y behandlingshjem hvor han fikk plass fra 31 august 1999.

Y behandlingshjem meldte etter hvert bekymring for C. Det var problemer med røyking, muligens alkohol, samt utagerende og seksualisert atferd, særlig etter helgeopphold hjemme. Barnevernet besluttet å fremme omsorgsovertagelsesak, og foreldrene ble orientert om det i møte 22 februar 2000. Barnevernet informerte også C i et møte på Y. Han ble tiltagende urolig etter dette. Foreldrene samtykket ikke i fortsatt opphold på Y for skoleåret 2000/2001. C flyttet hjem til foreldrene i juni 2000 og begynte på X skole igjen om høsten samme år.

Den 14 juni 2000 fremmet Barnevernet sak om omsorgsovertagelse for Fylkesnemda for sosiale saker i Hordaland, Sogn og Fjordane. Fylkesnemda utsatte saken for nærmere utredning av C med henblikk på hjerneorganisk lidelse. Fylkessykehuset i Haugesund, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk ved psykolog Bjørn Austeid, utredet og konkluderte negativt. Fylkesnemda fattet deretter slikt vedtak den 7 desember 2001:

«1. X kommune ved barneverntjensten overtar omsorgen for C, født *.*..89, jf. bvtjl §4-12, litra a.

2. C plasseres i forsterket fosterhjem, jfr bvtjl §4-14 bokstav a).

3. A og B gis rett til samvær med C en dag pr. måned, bvtjl. §4-19.»

Ved stevning av 4 januar 2001 brakte foreldrene vedtaket inn for rettslig overprøving ved Sunnhordland herredsrett. Foreldrene krevde også utsatt iverksettelse av vedtaket, men fikk ikke medhold.

I april 2001 flyttet C til forsterket fosterhjem i regi av Ungplan Rogaland hos familien D i Stavanger. Han var elev ved Nylund barneskole siste halvdel av våren 2001. Fra skolestart høsten 2001 har han vært elev ved Stavanger Heldagsskole. Det er en offentlig godkjent privat spesial-skole for barn med atferdsvansker. C har samvær med foreldrene hjemme i X hver fjerde uke fra fredag til søndag.

Sunnhordland herredsrett stadfestet Fylkesnemdas vedtak i dom 16 juli 2001.

Foreldrene har i rett tid anket dommen.

Før lagmannsrettens behandling er C ytterligere utredet med sikte på å avklare mulige hjerneorganiske årsaker til hans faglige og sosiale problemer. Nevropsykolog Liv Sjøbu ved Rogaland Psykiatriske sykhus, Barnepsykiatrisk avdeling konkluderte med at det ikke er sannsynliggjort hjerneorganisk lidelse, eller annen avvikende tilstand av sentralnervøs art.

For nærmere om saksforholdet og partenes anførsler vises til Fylkesnemdas vedtak og herredsrettens dom, samt til det som fremkommer nedenfor.

A og B har i korte trekk anført at det er best for C å vokse opp hos sine foreldre, jf det biologiske prinsipp. Vilkårene for omsorgsovertagelse i medhold av barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a og d, jf §4-21, jf §4-1 er ikke tilstede.

Foreldrene ser Cs spesielle behov og har nødvendig forståelse for hans problemer. Det tok litt tid å erkjenne disse, men det er ikke ualminnelig. Det er dessuten forståelig ettersom problemene viste seg utenfor hjemmet, og informasjon til foreldrene fra skole og andre uteble, eller først nådde foreldrene sent. Det blir feil å bebreide foreldrene når de ikke har fått tilstrekkelig informasjon. De epsioder som har vært i hjemmet har foreldrene maktet å håndtere. Foreldrene har ellers stillet seg positiv til alle hjelpetiltak, og er berømmet for sitt samarbeid med skole og barnevern.

Barnevernet har tidligere undersøkt omsorgsituasjonen uten å finne mangler ved den. Det er ikke ført bevis for at foreldrenes omsorgsevne er dårligere i dag, enn den var før. Tvert om har foreldrene fått økt innsikt, deres samlivsdproblemer og fars alkoholproblemer er tilbakelagt. Mot denne bakgrunn er det vanskelig å forstå hvorfor barnevernet besluttet å reise omsorgssak mens C var på Y med foreldrenes samtykke og intensjonen var å fortsette dette opplegget.

Det er uriktig å bebreide foreldrene for at oppholdet på Y tok slutt. Foreldrene erkjenner i ettertid at deres beslutning var forhastet og uriktig. Men foranledningen var at C ikke lenger ble vurdert som behandlingsmottagelig av Y fordi han ble urolig, og hans atferd forverret etter at han ble informert om at det ville bli reist omsorgssak. C fikk imidlertid et tilsvarende skoleopplegg da han kom tilbake til X skole, og det fungerte bra.

Cs problemer må sees i sammenheng med den stigmatisering han har vært utsatt for fra nærmiljøet, de belastninger prosessen fører med seg, muligheten for seksuelle overgrep og morfarens traumatiske dødsfall. Det burde vært avklaret nærmere om problemene har sin årsak i, eller er forsterket av annet enn foreldrenes håndtering underveis i denne saken.

Problemene kan uansett avhjelpes ved hjelpetiltak, jf §4-12 annet ledd. De samme tiltak som er satt inn i fosterhjemmet må kunne benyttes hjemme. C vil få god nok skole i X med et tilpasset opplegg etter samme modell som på Y/Stavanger Heldagsskole. Foreldrene ser behovet for, og vil ha veiledning med sikte på å planlegge hverdagen for å gi C nødvendig struktur. Barnevernet har også mulighet til å «frikjøpe» mor slik at hun kan være hjemme på dagtid dersom det er ønskelig. Det må legges stor vekt på at C selv ønsker å bo hos sine foreldre, og at de ønsker at han skal bo hos dem.

Dersom omsorgsovertagelsen opprettholdes må minimumssamvær fastsettes fra fredag til søndag hver fjerde uke slik det praktiseres i dag. Advokat Raknes la ned slik påstand:

« Prinsipalt: Omsorgsovertagelsen oppheves.

Subsidiært: A og B gis mer utvidet rett til samvær med C, etter rettens skjønn.»

X kommune har gjort gjeldende at vilkårene for omsorgsovertagelse i medhold av barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a og d er tilstede. Fordi C er plassert i fosterhjem vil prinsippet i §4-21 ha anvendelse ved vurderingen av om foreldrene kan gi C forsvarlig omsorg.

C er et barn med massive atferds og følelsesmessige forstyrrelser som er betinget av miljø. Problemene er så store og av en slik art at han er en fare for omgivelsene. De medisinske og psykologiske utredningene av ham viser at problemene ikke kan forklares i ADHD, eller annen organisk eller nevrologisk lidelse. Det er videre utelukket at han lider av noe syndrom. Problemene skyldes omsorgssituasjonen.

Foreldrene har ikke på forsvarlig måte ivaretatt Cs behov for personlig kontakt og trygghet. Konkret har det vært problemer med oppfølgningen, særlig fra far, og med grensesettingen.

C har desuten vært mye på selvstyr. Foreldrene er glad i C, og har samarbeidet med barnevernet underveis, men de evner likevel i liten grad å se Cs spesielle behov, og sette disse foran egne. Foreldrenes håndtering ved avslutning av behandlingsoppholdet på Y viser bl a det; Til tross for enighet om at oppholdet var nødvendig, og at Cs situasjon ble bedret, og at han hadde fortsatt behov for opphold der, tok foreldrene ham ut fordi de var uenig i at omsorgs-sak ble reist. Med disse manglene vil tilbakeføring også innebære risiko for fremtidig skade.

Hjelpetiltak i medhold av barnevernloven §4-12 annet ledd har vært prøvet. Det finnes ikke noe hjelpetiltak som kan avhjelpe situasjonen og bidra til forsvarlig omsorgssituasjon. Y oppholdet ble avsluttet av foreldrene selv. Det gikk ikke bra på X skole selv om man fulgte et opplegg med eget klasserom, en til en kontakt, skjerming fra medelever og omvendt integrering. På Y, og nå på Stavanger Heldagsskole, har C vist betydelig bedring. Dette underbygger at det er omsorgsbasen hos foreldrene som ikke er tilstrekkelig. C krever svært mye og profiterer på struktur, forutsigbarhet og tydelige voksne. Dette kan ikke foreldrene gi ham, selv med omfattende hjelpetiltak.

Cs ønske om å få bo hos sine foreldre skal ha vekt, men er ikke avgjørende hvor det samlet sett er best for ham at omsorgen overtas. C vil fortsatt kunne bo i fosterhjem hos D i Stavanger og har plass ved Stavanger Heldagsskole neste skoleår. Advokat Vikse la ned slik påstand:

«Sunnhordland herredsretts dom stadfestes.»

Lagmannsretten skal overprøve Fylkesnemdas vedtak om omsorgsovertagelse i forhold til C og omfanget av samværsrett.

Etter tvistemålsloven kapittel 33, §482 skal retten innenfor rammen av barnevernloven prøve alle sider av saken, også de skjønnsmessige. Prøvingen skal skje etter en nåtidsvurdering, altså ut fra forholdene slik de er i dag. Retten er ubundet av partenes anførsler og påstander.

Omsorgsovertagelsen er hjemlet i barnevernloven §4-12 første ledd, bokstav a og det formelle spørsmål er om vilkårene etter denne bestemmelsen er oppfylt. Men ettersom barnet er plassert

i fosterhjem, adskiller prøvelsen seg reelt sett ikke fra en prøvelse av et krav om tilbakeføring, vurdert ut fra kriteriene i barnevernloven §4-21. Se Rt-1993-671 (673) og Rt-1996-1203 om dette.

Tilbakeføring beror på om foreldrenes omsorgsevne er slik at det ikke medfører noen reell fare om barnet flyttes til dem. Dette innebærer at det ikke uten videre kan gis dom for opphevelse om retten vurderer situasjonen slik at betingelsene for omsorgsovertagelse etter §4-12 første ledd, bokstav a, ikke ville være oppfylt i dag, se Rt-1984-77 (80-81) og Rt-1984-289 (297). Retten legger derfor til grunn at opphevelse skal skje dersom foreldrene vurderes å kunne gi barnet «forsvarlig omsorg» i forannevnte betydning, jf prinsippet i §4-21 første ledd, første punktum, med mindre «barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet», jf §4-21 første ledd, annet punktum. Retten er enig med partene i at denne siste begrensingen etter omstendighetene ikke er aktuell i denne saken. Det foreligger m a o ikke tilknytningsforhold i dag som i seg selv utelukker opphevelse. C er fylt 12 år og hans uttrykte ønske om å bo hos foreldrene, som er formidlet retten gjennom hans foreldre, barnevernet og fosterhjemmet, skal vektlegges, jf §6-3 første ledd, første punktum. Avgjørelsen skal rette seg etter det som er best for barnet, jf §4-1. Presumsjonen om at det er best for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre gjelder for barnets beste vurderingen, jf det biologiske prinsipp som barnevernloven hviler på, jf også EMK.

Det er ikke bestridt, og lagmannsretten legger til grunn, at foreldrene sammen i tilstrekkelig grad nå vil klare å ivareta omsorgen for et barn. Det springende punkt er om de - hver for seg eller sammen - er i stand til å ivareta dette barnet, altså Cs behov for personlig kontakt og trygghet slik situasjonen er blitt idag.

C er en gutt med betydelige faglige, sosiale og atferdsmessige vansker. Evnemessig er han innenfor normalområdet for barn på hans alder, om enn i nedre del. I følge de medisinske, psykologiske og nevrologiske tester som er foretatt, har han ingen hjerneorganisk funksjonssvikt som forklarer hans evnenivå, oppmerksomhetssvikt eller problematferd. Psykolog Austeid har forklart at problematferden sannsynligvis skyldes skjevutvikling fra tidlige barneår. Den negative atferden er betinget av miljø. Den har utviklet og sementert seg i de relasjoner han har vokst opp i. Symptombildet og bedring i atferd ved endring i ytre rammebetingelser er forenelig med et slikt årsaksforhold. Likeledes det at han er et grunnleggende utrygt barn. Ut fra bevisførselen er lagmannsretten, med støtte fra de medisinsk psykologisk sakkyndige som har utredet ham, enig i denne forståelsen av Cs situasjon.

Cs vansker er så gjennomgripende at han har helt spesielle omsorgsbehov. Han har et særlig behov for trygghet gjennom kontakt, stabilitet, forutsigbarhet, struktur og grenser fra tydelige voksne.

Foreldrene vil utvilsomt det beste for C, og de har av den grunn samarbeidet om de hjelpetiltak som har vært foreslått for dem underveis. De har nok også en større grad av innsikt i Cs problem og behov i dag, enn de hadde tidligere. Etter lagmannsrettens syn er det likevel tvilsomt om foreldrene har tilstrekkelig innsikt. De forklarer fortsatt Cs spesielle omsorgsbehov i forhold utenfor dem selv, uten fokus på deres væremåte eller handlingsalternativer i møte med hans spesielle omsorgsbehov. På konkrete spørsmål synes de ikke å ha tilstrekkelig innsikt i egne påvirkningsmuligheter i forhold til Cs spesielle behov. De idylliserer også i noen grad Cs situasjon på tvers av konkret informasjon om hans problemer. Bl a har de forklart at det gikk bra med C på X skole etter oppholdet på Y, til tross for rapporter fra skolen om det motsatte.

Til tross for foreldrenes vilje og økte innsikt er det lagmannsrettens oppfatning at de ikke i tilstrekkelig grad evner å omsette den innsikt de har i handling, og utøve omsorgsoppgavene på en slik måte at Cs spesielle omsorgsbehov dekkes på forsvarlig måte. De evner ikke i tilstrekkelig grad å se, og sette, Cs behov foran egne. Illustrerende er bl a at de valgte å avbryte behandlingsoppholdet på Y på tross av at de selv så bedring hos C.

I ettertid har de riktignok erkjent at beslutningen var forhastet og feil i forhold til C, men de rettferdiggjør avgjørelsen med at de var skuffet og følte seg urettferdig behandlet av barnevernet som ville reise omsorgssak. Denne holdning og handlemåte repeterer foreldrene nå i forhold til det opplærings- og behandlingsopplegg C har ved Stavanger Heldagsskole idag. De erkjenner at C har vist betydelig bedring faglig, sosialt og atferdsmessig, men setter likevel eget ønske om å få ham tilbakeført, foran Cs behov for kontinuitet og stabilitet i det opplegg han er i.

Foreldrene har erkjent at deres personlige oppfølgning og kontakt med C var mangelfull, særlig fra fars side, i tidlige barneår. Det var også vanskelig å sette grenser for ham. Det er positivt at foreldrene i dag tar opp med C hans problematferd og forklarer at hans oppførsel ikke er akseptabel. Men de klarer likevel ikke i tilstrekkelig grad å forebygge gjennom konsekvenslæring og å vise ham handlingsalternativer. Dette er etter lagmannsrettens syn avgjørende for å dekke Cs spesielle omsorgsbehov, og for å sikre ham den faglige og sosiale utvikling, samt bedring i atferd som er nødvendig for ham.

Dette stiller helt spesielle krav til omsorgspersonene og det er til og med vanskelig å få til selv i forsterket fosterhjem og spesialskole. Med individuelt tilpasset opplegg i fosterhjem og skole har C likevel utviklet seg positivt faglig, sosialt og atferdsmessig. Bedringen er betydelig i følge rapporter fra Stavanger Heldagsskole, fosterhjem og forklaring fra D. Bedringen er imidlertid skjør. Varig bedring krever kontinuitet og stabilitet over lengre tid.

Mot denne bakgrunn er det lagmannsrettens oppfatning at foreldrene ikke vil kunne ivareta Cs særlige behov dersom han flytter hjem nå, og han vil overveiende sannsynlig komme i en situasjon som angitt i §4-12 bokstav a.

Lagmannsrettens vurdering er den samme selv når det forutsettes innsatt hjelpetiltak som omhandlet i §4-4, og selv når det tas hensyn til den verdi det generelt har for et barn å vokse opp hos sin biologiske familie, jf Ot.prp.nr.44 (1991-1992) 55 og Rt-1984-289.

I vurderingen har lagmannsretten også tatt hensyn til Cs naturlige ønske om å få bo hos sine foreldre. Når vilkårene for omsorgsovertagelse først er tilstede, og situasjonen som begrunner den er så alvorlig som den er, og Cs positive utvikling og modning avhenger av fortsatt spesiell omsorg i lengre tid, må lagmannsretten legge avgjørende vekt på dette som det beste for C, jf §4-1.

Vilkårene for opphevelse er etter dette ikke tilstede og avgjørelsen om omsorgsovertagelse blir å stadfeste.

Selv om C skal være omsorgsplassert trenger han sine foreldre. Foreldrene har også forklart at de ser at deres tilstedeværelse er nødvendig for ham. Lagmannsretten ser det derfor som svært viktig at foreldrene, i ord og handling, viser C at de erkjenner og anerkjenner hans nødvendige behov for fortsatt å være i fosterhjem og spesialskole. Lagmannsretten har forståelse for at det kan være følelsesmessig vanskelig fordi det er på tvers av deres og Cs ønsker.

Men ved å vise foreldreansvar på denne måten, vil den lojalitetskonflikt C nødvendigvis må oppleve sannsynligvis gradvis bli mindre. Det vil også kunne lindre den skyldfølelse C dessverre uriktig har for egen situasjon. Dette vil være et viktig bidrag for Cs videre positiv utvikling og varige bedring.

Fylkesnemda fastsatte minimum samvær til en dag pr måned.

Foreldrenes samarbeid med fosterhjemmet har gradvis blitt bedre. Det gjenstår imidlertid noen utfordringer og det bør gis tilbud om veiledning og råd for å styrke den positive utviklingen i samarbeidet. Den positive utviklingen hos foreldrene med økt innsikt og vilje til samarbeid, sammen med Cs behov for og ønske om kontakt med biologisk familie, tilsier at samværet bør utvides i forhold til det fastsatte minimum, jf §4-19, jf §4-1.

Plasseringen er langvarig. Etter teori og praksis skal samværet da ha som formål å opprettholde

kontakt og kunnskap om biologisk familie. Det tilsier i utgangspunktet et mer begrenset samværsomfang.

Samvær blir nå praktisert hver fjerde uke fra fredag til søndag hjemme hos foreldrene i X.

Det er ikke holdepunkter for at dette samværsomfanget vanskeliggjør den struktur, stabilitet, kontinuitet, forutsigbarhet og trygghet som fosterhjemmet og spesialskolen gir C.

Med det tilknytningsforhold som har vært og fortsatt er mellom foreldrene og C, bør samværet fastsettes minst slik det praktiseres i dag.

Fosterhjem og foreldre var enige om 14 dager sommerferie i år, mens barnevernet samtykket i 10 dager. Lagmannsretten er enig i at det vil være godt for C å ha sommerferie med foreldrene. Det antas at en sommerferie av 14 dagers varighet ikke vil forrykke kontinuiteten og stabiliteten for C, og det fastsettes slikt samvær i tillegg til helgesamværet.

Det ilegges ikke saksomkostninger, idet det ikke er særlige grunner som taler for det i dette tilfellet, jf sosialtjenesteloven §9-10 femte ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Sunnhordland herredsretts dom stadfestes med den endring at C skal ha samvær med foreldrene hver fjerde uke fra fredag til søndag, og 14 dager sommerferie i skolens ferie.