LG-2001-20

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-02-19
Publisert:	LG-2001-00020
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nordfjord skifterett nr. 2000-00323 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00020. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse - slutningens punkt 3 - opphevet, forøvrig forkastes kjæremålet, HR-2001-00536. (Se også senere avgjørelse i samme sak: LG-2001-02178. )
Parter:	Kjærende parter: Debcon AS og Torbjørn Igland in solidum (Prosessfullmektig: Advokat Halvor Thurn-Basberg, Sogndal). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Olav Jordal, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Erstad. Lagdommer Njøsen. Lagdommer M C Greve
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1984) §146, Domstolloven (1915) §34, Tvistemålsloven (1915) §172, §17, §180, §18, §193, §197, §19, §384, §385, §403, §149, §63, §71

Saken gjelder vernetingsspørsmål med tilknytning til konkursbegjæring.

Selskapet Debcon AS og Torbjørn Igland in solidum samt selskapet Igland Eiendom AS, fremsatte den 12.09.2000 begjæring til Nordfjord skifterett om at det åpnes konkurs i boet til A, 6770 Nordfjordeid.

Rettsmøte til behandling av begjæringen ble holdt den 30.10.2000. Nordfjord skifterett avsa den 06.11.2000 kjennelse med slik slutning:

«1. Sak nr. 00-00323 S - konkurskrav mot A frå Debcon AS og Torbjørn Igland in solidum og Igland Eiendom AS vert avvist.

2. I sakskostnader betaler Debcon AS, Torbjørn Igland og Igland Eiendom AS, ein for alle og alle for ein, til A kr 52.130,- - kronerfemtitotuseneitthundreogtretti 00/100 - innan 2 - to - veker frå forkynninga av orskurden.»

Det fremgår av skifterettens avgjørelse at skifteretten fant at A ikke hadde verneting i Nordfjordeid og at konkurs da ikke kunne åpnes i rettskretsen.

Kjennelsen er vedtatt forkynt for kjærende part av prosessfullmektigen den 08.11.2000.

Ved skriv datert 07.12.2000, poststemplet 08.12.2000 har Debcon AS og Torbjørn Igland in solidum (heretter Debcon/Igland) påkjært skifterettens avgjørelse til lagmannsretten. Avgjørelsen er ikke påkjært av selskapet Igland Eiendom AS.

I kjæremålet anføres det at avgjørelsen påkjæres i sin helhet.

Vedrørende saksbehandlingen anføres det:

Vernetingsspørsmålet er komplisert, og skifteretten burde besørget saken bedre opplyst, jf. konkursloven §71. Kjæremotparten valgte en overrumplingstaktikk ved at anførsler og dokumentasjon først fremkom i rettsmøtet. Motparten la heller ikke fram holdbar dokumentasjon for at han har hatt fast bopel i Spania. Det vises til Rt-1988-1110 om bevisbyrden vedrørende bostedsforholdet. Motparten har ikke oppfylt bevisbyrden. Som følge av uforsvarlig saksbehandling har skifteretten helt misforstått innholdet i et dokument som motparten fremla for å underbygge fast bosetting i Spania. Dokumentet viser seg ikke å være annet enn en uttalelse, på spansk fra en lokal, privat strøkforening og har minimal bevisverdi. Underskriveren lar seg ikke identifisere, og dokumentet er trolig et falsum. Motparten bes redegjøre for underskriverens identitet.

Skifteretten har trolig lagt til grunn at dokumentet er utstedt av offentlig myndighet og tillagt dokumentet stor betydning.

Vedrørende domicilspørsmålet:

Kjæremotpartens hjemting da begjæringen innkom til skifteretten var Nordfjordeid, jf. for øvrig konkursloven §146, første ledd, andre punktum. Motpartens tilknytning til Spania har hele tiden vært uklar. Motparten og familien har hele tiden disponert bolig og bil i Nordfjordeid. De har vært norske statsborgere og har bodd regelmessig i Norge, særlig om sommeren.

Det er ikke dokumentert at motparten har drevet virksomhet i Spania de siste årene. Derimot har han fremstått i norske lokalaviser som representant for selskapet Aquarius International AS hvor han så sent som i september 2000 var daglig leder, direktør og styremedlem. Selskapet har inngått kontrakter med Bremanger Smelteverk og Hydro i Årdal.

Det anføres prinsipalt at motparten hele tiden har hatt fast bopel i Nordfjordeid. Han har aldri hatt spansk residencia og har ikke dokumentert arbeids- eller oppholdstillatelse i Spania. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for eksempel for skattemessige forhold, forsikringer eller annet som dokumenterer fast tilknytning til Spania. Utmelding av norsk folkeregister er ikke avgjørende. Det har ikke skjedd innmelding i register i annet land, og motparten har opprettholdt tilknytning til Norge gjennom bolig og arbeid. I forbindelse med passutstedelse i 1987, etter at flyttemelding var gitt, oppga motparten selv Nordfjordeid som domicil.

Under enhver omstendighet synes det å ha skjedd en vesentlig endring i motpartens tilknytning til Spania fra ca 1994-96. Det vises til opplysninger om at motparten ble dømt til å betaler kr 100 millioner til en dansk bank, til at han har vært under etterforskning for sprit- og våpenhandel og til at han i 1994 ble utvist fra Spania på grunn av trusler overfor en forretningskompanjong. Han kan da ikke ha hatt fast bopel i tiden etter utvisningen. Motpartens ektefelle har i 1996 meldt tilbakeflytting til Eid. Det samme antas å gjelde døtrene. Kjæremotpartens virksomhet i Spania er ifølge ham selv ødelagt som følge av pågang fra ovennevnte danske bank. Samtidig har motparten trappet opp sin virksomhet bl.a i Aquarius International. I 1998 kjøpte han en båt som ble ført til Norge for reparasjon og som ble solgt til selskapet Fjord Production AS, et stråselskap for motparten. Motparten har unnlatt å melde tilbakeflytting til Norge, dels for å unnvike fra norsk politi, og dels for å unndra seg kreditorene. Han har selv anmeldt en av kreditorene for trusler. Motparten har ikke noen formell tilknytning til Spania med unntak for boligadresse i Marbella og 2 NIE-numre. Slike nummer kan erverves av enhver europeisk turist og godtgjør ikke fast bopel.

Kjæremotparten bør pålegges å gi opplysninger om utvisningen fra Spania i 1994. Motparten har gitt opplysninger om sin næringsvirksomhet i rettsmøte og til pressen som ikke er sammenfallende. Han bør pålegges å gi regnskapsmessige opplysninger om disse forhold.

Det kan ikke legges til grunn at motparten ikke har verdier i Norge. Det verserer sak om den boligeiendom motparten har disponert. Verdier kan også være stukket bort. Så lenge motparten ikke har residencia i Spania er det lite sannsynlig at konkurs kan åpnes mot ham der. I Spania vil det også bli lagt avgjørende vekt på at ektefellen bor i Norge og at begge er norske statsborgere.

Det legges ned slik påstand:

«Prinsipalt:

Det åpnes konkurs i boet til A, 6770 Nordfjordeid.

Subsidiært:

Nordfjordeid skifteretts kjennelse av 6.11.00 oppheves og hjemvises til ny behandling.

I begge tilfeller:

Debcon AS og Torbjørn Igland tilkjennes saksomkostninger.»

Det foreligger tilsvar datert 28.12.2000 fra A . I tilsvaret anføres det vedrørende saksbehandlingsspørsmålet:

Skifterettens saksbehandling var korrekt. Konkursbegjæringen var fyldig. Konkursloven §63 ble påberopt men verken påkrav eller konkursvarsel slik loven krever ble dokumentert. Kjærende parter ble ikke overrumplet av motparten i retten. Det var kjent for de kjærende parter at begjæringen ville bli bestridt og hvorfor, jf. brev bilag 1 til begjæringen. De dokumenter motparten fremla i skifteretten var, med unntak for utdragets side 1-4, kjent for de kjærende parter fra tidligere eller pågående tvister. Utdragets side 1-4 er svar på provokasjoner fra de kjærende parter selv.

Skifteretten valgte selv hvilken saksbehandling den skal følge, jf. konkursloven §71. Skifterettens avgjørelse i så måte er ikke gjenstand for kjæremål, jf. siste punktum. Skifteretten fikk saken belyst gjennom et rettsmøte som varte fra kl. 09.30 - 16.30.

Vedrørende domicilspørsmålet anføres:

Skifterettens avgjørelse er korrekt. Kjæremotparten meldte flytting til Spania i 1987 og har ikke meldt tilbakeflytting. Han har bodd og arbeidet i Spania sammenhengende siden 1987. At han har beholdt tilknytningen til Nordfjordeid og har som mål å flytte tilbake kan ikke være avgjørende. Heller ikke at hans ektefelle har bodd her i lengre perioder. Det fremlegges firmaregistrering for selskapene Aqua Systems Int. Iberica og Aquarius Spain som viser næringsvirksomhet i Spania. Begge selskaper er aktive. Kjæremotparten er blitt saksøkt både av dansk bank og av kjæremotparten selv med Spania som domicil. Kjæremotparten har aldri vært tiltalt eller dømt for noe straffbart. Han har aldri vært utvist fra Spania.

Han kjenner ikke til at norsk politi har forsøkt å få ham utlevert. Han er ikke på rømmen fra norsk politi. Han har ikke handlet med sprit eller våpen. Kjæremotparten har ikke oppholdt seg ulovlig i Spania de 13 årene han har bodd der. Han har besøkt Norge i ferier og håper å kunne flytte tilbake en gang, særlig fordi hans ektefelle pendler mellom Norge og Spania. Det er i strid med forlik, utdragets side 28, når de kjærende parter gir opplysninger om virksomheten i Fjord Production AS og eierskap til båten «Kirkvik». Kjæremotpartens verdier befinner seg i Spania.

Vedrørende konkurskravet anføres:

Selskapet Igland Eiendom AS opptrer ikke lenger som part. Selskapet hadde kjøpt opp en fordring fra Nor-Cargo Bergenske AS for å oppnå konkurs hos kjæremotparten. Fordringen er innfridd ved betaling til namsmannen. De krav som bygger på gjeldskrav av 08.09.1998 eller dom av 15.10.1986, eksisterer ikke, jf. utdragets side 28, jf. prosesskriv av 13.09.2000 pkt. 2 og 3 i sak mellom partene.

De kjærende parter har ikke tvangsgrunnlag for de krav som ligger til grunn for konkursbegjæringen.

I tilsvaret legges det ned slik påstand:

«Prinsipalt:

Nordfjord skifteretts kjennelse i sak 00-00323 S stadfestes.

Subsidiært:

A frifinnes.

I begge tilfeller:

Debcon AS og Torbjørn Igland in solidum betaler sakens omkostninger.»

Ved skriv av 22.12.2000 har kjærende part ytterligere begrunnet kjæremålet.

Det er fremlagt notat om biler registrert på motparten og hans ektefelle og visittkort brukt av motparten i løpet av de to siste månedene. Det er sannsynlig at motparten i løpet av desember måned har undertegnet en kontrakt i Norge for selskapet Aquarius International AS. Disse opplysninger strider mot kjæremotpartens forklaring i skifteretten og hans opplysninger til namsmannen 01.03.2000, jf. konkursbegjæringens vedlegg 16 og 7, pkt. 4. Motparten betaler ikke skatt av inntekt fra virksomheten i Norge, Spania eller annet land.

Kjæremotparten er den reelle eier av fast eiendom på Nordfjordeid. Det vises til sak for Nordfjord namsrett mellom Jyske Bank og kjæremotparten med flere. Dom i saken er ventet over nyttår etter rettsforhandlinger i desember 2000.

Det vises til oppslag i lokalpressen våren 1997 hvor motparten proklamerte sin tilbakekomst. Samtidig meldte ektefellen flytting til Eid folkeregister. Kjæremotparten oppholdt seg senere jevnlig på Eid. Dette må ses på bakgrunn av dom av 23.07.1997 hvor han ble dømt til å betale Jyske bank et betydelig beløp. At motparten ikke selv har meldt tilbakeflytting er motivert ut fra skattemessige hensyn og for å vanskeliggjøre kreditorpågang.

Gjennom erklæring fra spansk advokatfirma må det anses godtgjort at motparten ikke har spansk residencia. Konkurs vil ikke kunne åpnes mot ham i Spania uten annen formell tilknytning til landet enn boligadresse.

Kjæremotpartens påstand om at han eier selskapet Aqua Systems Iberica til en verdi av kr 100 millioner, jf. bilag 2 til kjæremålet, nest siste side, spalte 4, er en bløff.

I følge skriv av 23.02.1995 fra Creditor International har kreditor pant i anlegget og har tilegnet seg alle verdier. Selskapet kan ikke senere ha bygget opp store verdier samtidig som kreditorene søker verdier for utlegg. Eventuelle verdier tilhørende kjæremotparten, vil måtte oppspores under konkursbehandlingen.

Endelig vedlegges erklæring fra prof. Jo Hov som konkluderer med at konkurs kan åpnes mot kjæremotparten i Norge.

Ved skriv av 29.12.2000 har kjærende part fremlagt kopi av brev datert 23.07.1999 fra Storebrand til Ornes Båtbyggeri, kjennelse av Gulating lagmannsrett datert 21.02.2000 i sak mellom kjæremotparten og Nor-Cargo Bergenske AS og forlik datert 01.10.2000 i sak for Bergen byrett, alt vedrørende kjøp og reparasjon av en fiskekutter. Opplysningene viser at motparten etter 1997 har hatt et omfattende forretningsmessig engasjement i Norge. Det foreligger også opplysninger om at motparten er engasjert i mulig oppdrett av havabbor. Anskaffelsen av skipet og kontakten med selskapet Fjord Production AS må sees på bakgrunn av dette. Motparten har i de nevnte saker ikke motsatt seg Nordfjord som verneting.

Ved prosesskriv av 08.01.2001 har kjæremotparten anført:

Erklæring fra prof. Hov bes tatt ut av saken, jf. tvistemålsloven §197, jf. Rt-1996-93. Fremleggelse av diverse avisutklipp fra de kjærende parters side er i strid med tvistemålsloven §193. Fremleggelsen tar sikte på å sverte kjæremotpartens omdømme og kreves fjernet.

Kjæremotparten fastholder at han har fast bopel i Spania. Når han besøker Norge, bor han på eiendommen til datteren i Nordfjordeid. Han har ikke selv eiendommer i Norge, og betaler skatt i Spania. Han driver ikke næringsvirksomhet i Norge men er ansatt i spansk selskap som har morselskap i Norge. Han har arbeidet for det norske morselskapet fra Spania. Når det gjelder Jyske bank er situasjonen at banken ikke har begjært kjæremotparten konkurs. Banken benyttet kjæremotpartens spanske adresse i saken. Det pågår fortsatt forliksforhandlinger mellom banken og kjæremotparten. Saken ved Nordfjord namsrett er overført til søksmåls former og går ved den faste eiendoms verneting.

Ved prosesskriv av l6.l.2001 har kjæremotparten fremsendt kopi av skatteavregning for selskapet Skuarius Spain SL for 1999 samt selvangivelse for kjæremotparten personlig.

Ved prosesskriv av l8.l.2001 har kjæremotparten vist til at det forlik som er fremlagt som dokument 19, bilag 3 fra kjærende parts side, gjelder forlik i sak mot kjæremotparten for Bergen byrett. Det fremgår av forlikets pkt.5 at partene på hvilket som helst tidspunkt kan prøve de krav den kjærende part nå krever konkurs for ved å reise ny sak. Kjærende part ønsker Nordfjord herredsrett som verneting ved slik eventuell ny sak, hvilket kjæremotparten gikk med på som vedtatt verneting.

Ved prosesskriv av 23.l.2001 har kjæremotparten ytterligere redegjort for sine anførsler omkring bostedsspørsmålet.

Ved prosesskriv av 30.l. har kjærende part kommentert kjæremotpartens siste prosesskriv.

Ved prosesskriv av l.2.2001 har kjæremotparten kommentert kjærende parts siste prosesskriv.

Lagmannsrettens syn på saken:

Lagmannsretten finner saken klar for avgjørelse. Muntlige forhandlinger finnes ikke nødvendig, jf. tvistemålsloven §403, tredje, jf. første ledd.

Lagmannsretten bemerker at den under henvisning til tvistemålsloven §197, jf. Rt-1997-93, jf. Schei, bind II, side 662 og side 666, har returnert erklæring av 09.12.2000 til kjærende parter.

Kjæremotpartens anførsel om at fremlagte avisutklipp skal tas ut av saken i medhold av tvistemålsloven §193, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke føre fram. Avisoppslagene er fremlagt for å underbygge nærmere angitte faktiske forhold av betydning for vurderingen av den foreliggende sak. Det kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke være aktuelt å avskjære slik konkret bevisføring, jf. for øvrig Schei, bind II, side 656 flg. Lagmannsretten kan heller ikke se at fremleggelse er av så vesentlig betydning for saken at fremleggelse av den grunn bør nektes.

Når det gjelder kjæremålet over skifterettens saksbehandling bemerker lagmannsretten:

Skifteretten avviste begjæringen fordi kjæremotpartens «boligmessige hovedbase» ikke ble funnet å være Nordfjordeid, men derimot Spania, jf. avgjørelse i Skjeveslandsaken. Ved denne vurdering la skifteretten avgjørende vekt på at kjæremotparten og hans familie «meldte utvandring til Spania til Eid folkeregister for 13 år sidan.» Videre uttaler skifteretten at kjæremotparten i retten har fremlagt erklæring «frå lokale styresmakter i Cerrado de Elviria, der det vert stadfesta at familien A har budd på den noverande adressa i Spania sidan 1988 ......». Det fremstår som forholdsvis klart at skifteretten har lagt stor, muligens avgjørende vekt på den fremlagte erklæring.

Lagmannsretten legger til grunn at det dreier seg om dokument datert 19.10.2000, forfattet på engelsk, undertegnet på vegne av Comunidad de Propietarios og fremlagt under skifterettens behandling av saken. Lagmannsretten er enig med kjærende parter i at det, slik dokumentet er presentert, ikke er mulig å si om det er utstedt av offentlig myndighet eller om det er et «privat» dokument som på grunn av stemplet fremstår som mer «offisielt».

Lagmannsretten har merket seg at kjæremotparten ikke har bestridt opplysningene i kjæremålet om at dokumentet er utstedt av en lokal strøkforening. Heller ikke er det opplyst hvem som har undertegnet dokumentet. Etter lagmannsrettens oppfatning burde disse forhold vært klarlagt nærmere, særlig når skifteretten synes å ha lagt vesentlig vekt på dokumentet. At det ikke er adgang til å anvende kjæremål mot skifterettens beslutning etter konkursloven §71, jf. siste ledd, kan ikke være til hinder for at forholdet anvendes som kjæremål over saksbehandlingen ved den angrepne avgjørelse. Slik situasjonen nå er synes skifteretten ved sin avgjørelse å ha lagt vesentlig vekt på en faktaopplysning som mest sannsynlig ikke er korrrekt, nemlig at offentlig spansk myndighet har bekreftet kjæremotpartens bopel i Spania. Det kan også spørres hva erklæringen etter sitt innhold egentlig bekrefter. Det uttales at kjæremotparten og familien «have resided» på oppgitt adresse i Spania. Hvorvidt dette gjelder fast eller periodevis kan ikke utledes av dokumentet.

Lagmannsretten vil for ordens skyld bemerke at den ikke finner det nødvendig å ta stilling til påstanden om at dokumentet er et falsum. Bevisverdien er imidlertid liten ut fra de forutsetninger lagmannsretten må legge til grunn når det gjelder dokumentets opprinnelse og innhold.

Lagmannsretten finner at det var en saksbehandlingsfeil at skifteretten ikke lot dokumentets opprinnelse nærmere klarlagt. Det er sannsynlig at dette fikk betydning for at skifteretten avviste konkursbegjæringen uten realitetsbehandling, jf. konkursloven §149, jf. tvistemålsloven §403, andre ledd, jf. §384, første ledd. Dette må lede til at skifterettens kjennelse oppheves, jf. tvistemålsloven §403, andre ledd, jf. §385.

Lagmannsretten har vurdert å realitetsbehandle saken, men finner ikke dette hensiktsmessig. Lagmannsretten viser til at med det standpunkt skifteretten inntok når det gjelder vernetingsspørsmålet, fikk skifteretten ikke anledning til å behandle realiteten i konkursbegjæringen. Lagmannsretten mener at skifteretten i første omgang bør foreta slik realitetsvurdering dersom den ved ny behandling finner ikke å ville avvise saken.

Selv om det forsåvidt ikke er nødvendig for lagmannsrettens avgjørelse av kjæremålet, vil lagmannsretten knytte noen bemerkninger til skifterettens rettsanvendelse vedrørende vernetingsspørsmålet. Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at tvistemålsloven §19 eller konkursloven §146, første ledd, første punktum ikke er påberopt i saken.

Det følger av konkursloven §146, første ledd, andre punktum at konkursbegjæringen skal behandles av skifteretten i den rettskrets hvor skyldneren har sitt hjemting. Skyldnerens hjemting må klarlegges etter de alminnelige vernetingsregler i tvistemålsloven §17 flg., jf. konkursloven §149. Skyldnerens hjemting er i den rettskrets hvor han har sin bopel, jf. tvistemålsloven §18, første punktum. Bestemmelsen om hjemting er også avgjørende for skifterettens internasjonale kompetanse. Det er tidspunktet for når konkursbegjæringen bringes inn for skifteretten som er avgjørende for vernetingsspørsmålet, jf. Rt-1988-1110, jf. også domstolloven §34. Folkeregisteradressen vil måtte tillegges betydning ved vurderingen men er ikke automatisk avgjørende, jf. Rt-1997-721. I foreliggende sak har skifteretten kort uttalt at det «ikkje er haldepunkt for å leggje til grunn at Norge var A sitt bustadland i september 2000.» Skifterettens begrunnelse er på dette punkt så kortfattet at det ikke er mulig å se om og i tilfelle hvilken betydning opplysningene om As tilknytning til Norge etter sommeren 1997 bør tillegges. Dette gjelder særlig hans ervervsmessige tilknytning.

Det fremgår videre av Rt-1988-1110 at spørsmålet om det foreligger bopel i Norge, må avgjøres etter en skjønnsmessig helhetsvurdering. Det vil videre være slik at bopelsbegrepet ikke er absolutt men relativt i den forstand at begrepets innhold kan måtte knyttes opp til en formålsbestemt vurdering. I et tilfelle hvor det er sannsynliggjort at skyldneren, som i foreliggende sak, har drevet og eventuelt driver næringsvirksomhet i Norge og hvor hans ektefelle og barn har bopel i Norge, vil det måtte stilles strenge krav til bevis for at skyldneren har oppgitt (evt. ikke har tatt tilbake) sin bopel i landet, jf. ovennevnte avgjørelse. Også når det gjelder disse spørsmål er skifterettens avgjørelse sparsomt begrunnet.

Som påpekt i Rt-1988-1011 er de forsøk på en definisjon av hjemting som er gitt i teori og praksis nokså løse og generelle. Et entydig bopelsbegrep som gjelder i alle relasjoner kan ikke oppstilles. Avgjørelsen vil måtte bero på en helhetsvurdering som i adskillig grad vil kunne bli skjønnsmessig. Tvistemålsloven §18 er oppfattet slik at den ikke utelukker at en person kan ha bopel på flere steder, jf. Schei, bind I side l52. Han vil da kunne saksøkes på hvert enkelt av dem. Det er vanskelig for lagmannsretten å se at konkursloven §146, første ledd, andre punktum skulle være slik å forstå at nevnte rettsoppfatning er utelukket i konkurssammenheng. Konkursloven §146, første ledd, andre punktum inneholder ikke forbehold om dette, og hensynet til kreditorene tilsier at et absolutt bopelsbegrep i den forstand at mer enn en bopel er utelukket, ikke bør legges til grunn. Heller ikke formålsbetraktninger av den karakter skifteretten har vist til bør utelukke en slik mulighet. Det bør i foreliggende sak, slik lagmannsretten ser det, skje en skjønnsmessig totalvurdering av alle forhold mht. motpartens tilknytning til Norge på det tidspunkt konkursbegjæringen ble fremsatt. Retningsgivende bør være om kjæremotparten som følge av sin tilknytning til Norge gjennom bopel, næringsvirksomhet, familie eller andre forhold enten har beholdt bopel her eller har gjenopprettet den på en måte som tilsier at hans domisil er Norge. Alternativt må det vurderes om han har bopel (også) i Norge selv om han finnes å ha domisil i Spania eller bopel i Spania. Særlig det som er påberopt av kjærende part fra tiden etter sommeren 1997 bør i den forbindelse vurderes. Lagmannsretten vil således reservere eg mot det absolutte standpunkt som kommer til uttrykk gjennom Skjeveslandssaken og som skifteretten har lagt avgjørende vekt på. Det er mye som tyder på at kjæremotparten i alle fall for tiden etter ca medio 1997, har hatt en tilknytning til Norge som tilsier at han i alle fall har bopel i landet. At han i en slik situasjon også har en bopel i Spania periodvis, vil ikke utelukke at han undergis forfølgning i form av konkurs i Norge.

Kjæremålet har etter dette ført fram idet skifterettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til skifteretten for ny behandling.

Det følger av konkursloven §149 jf. tvistemålsloven §172, første ledd, jf. §180, andre ledd at kjæremotparten må dekke kjærende parts omkostninger ved kjæremålet. Disse utgjør gebyr med kr 3.600,-, og i tillegg er det krevet salær til prosessfullmektigen med kr 47.000,- hvorav kr. l8.000,- er salær til advokat i Norge, kr. 10.000,- er utgifter til selskapet Debcon for deres arbeide i saken, kr 7.000,- er utgifter til advokat og andre hjelpere i Spania mens kr. 10.000,- er honorar for utarbeidelse av rettslig betenkning. Lagmannsretten godtar utgifter til egen advokat med kr. l8.000,-, utgifter til advokat og hjelpere i Spania med kr 7.000,-, tilsammen kr 28.600,-, inkl. gebyret. Når det gjelder kravet om dekning med kr. 10.000,- for Debcons eget arbeide, finner lagmannsretten at dette ikke kan belastes motparten. Lagmannsretten viser til Schei, bind I, side 580 flg. og legger til grunn at det bare unntaksvis kan være aktuelt å tilkjenne saksomkostninger for partenes eget arbeide. Lagmannsretten har ikke holdepunkter for at saken for selskapet Debcon i foreliggende tilfelle har vært så arbeidskrevende at det er naturlig å tilkjenne dekning for eget arbeide.

Lagmannsretten har vært i tvil om kjærende part bør tilkjennes dekning for utgifter til rettslig betenkning vedrørende domisil/bopelsspørsmålet. Lagmannsretten ser det slik at utgifter av denne karakter i prinsippet vil kunne godtas. Spørsmålet vil imidlertid være om utgiftene finnes å ha vært nødvendige i saken. I foreliggende tilfelle finner lagmannsretten at så er tilfelle. Vernetingsspørsmålet har vært sentralt i saken, og rettsspørsmålene er av en slik karakter at de nødvendigvis må ha medført en del arbeide. Lagmannsretten legger til grunn at dersom rettslig betenkning ikke var blitt innhentet, ville spørsmålet foranlediget ytterligere advokatbistand i tilsvarende grad. Lagmannsretten finner ikke beløpet urimelig sakens omfang og spørsmålets kompleksitet tatt i betraktning. Beløpet kr. 10.000,- godtas. Tilsammen godtas etter dette saksomkostninger for lagmannsretten med kr 38.600,-.

Lagmannsretten peker ellers på at kjæremålssaken har foranlediget en rekke skriv fra begge sider. Også forsåvidt gjelder faktiske spørsmål har det vært nødvendig for kjærende part å legge ned et forholdsvis omfattende arbeide. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike hovedregelen.

Med det resultat lagmannsretten er kommet til bør kjærende part også tilkjennes saksomkostninger for skifteretten, jf. tvistemålsloven §172, første ledd. Det er krevet salær til advokat i Norge med kr 28.000,- samt utgifter til innhenting av opplysninger i Spania med kr 7.000,-, tilsammen kr 35.000,-. Beløpet godtas idet det finnes nødvendig for sakens behandling for skifteretten. Lagmannsretten finner ikke å ville fravike hovedregelen.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Skifterettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til skifteretten for ny behandling.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten, betaler A til Debcon AS og Torbjørn Igland, tilsammen kr 38.600,- - kronertrettiåttetusensekshundre 00/100-, innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen.

3. I saksomkostninger for skifteretten, betaler A til Debcon AS og Torbjørn Igland, tilsammen kr 35.000,- kronertrettifemtusen 00/100, innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen.