LG-2001-616
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-09-06 |
| Publisert: | LG-2001-00616 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midhordland forhørsrett 00-00501 F - Gulating lagmannsrett LG-2001-00616 M. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Øystein Lillevik, Bergen) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Randi L. Gabrielsen, Hordaland). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Mette Cecilie Greve. Byrettsdommer Håkon Rastum. Fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §34, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Midhordland forhørsrett avsa 10. januar 2001 dom med slik domsslutning:
«1. A født *.*. 1967, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd, straffeloven §162, første ledd, jf. femte ledd, legemiddelloven §31, annet og fjerde ledd, jf. §24, første ledd og vegtrafikkloven §31, første ledd, jf. §24, første ledd, 1. punktum, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 1 -ett- år.
2. A født *.*. 1967 dømmes til å tåle inndragning av kr 100.000 -kroner etthundretusen 00/100 - til statskassen jfr straffeloven §34.»
A har ved ankeerklæring av 05.02.01 anket over straffutmålingen. Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 22.03.2001 er anken henvist til ankeforhandling.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens dom. Kort kan nevnes at dommen gjelder erverv og oppbevaring av 7 300 Rohypnol tabletter og salg av 4 600 av disse, erverv, besittelse, oppbevaring og bruk av mindre kvanta hasjisj og bilkjøring uten førerkort.
Det er domfeltes befatning med Rohypnol tabletter som er det sentrale punkt ved straffutmålingen, og her har forhørsretten lagt til grunn at det kvantum som er ervervet og oppbevart av domfelte, kan sammenliknes med 1,8 kg hasjisj. Dette kommer lagmannsretten tilbake til.
Hovedforhandling er holdt i Bergen tinghus i dag. Domfelte møtte og ga forklaring, og retten hørte ett vitne. Ytterligere to vitner som var oppgitt av forsvarer, ble frafalt med aktors samtykke. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Domfelte har gjennom forsvareren pekt på at det kan knytte seg usikkerhet til den «omregning» som er gjort av forhørsretten, og for øvrig må det ses hen til at Høyesterett i den senere tid har hatt et mer nyansert syn på straffutmåling i narkotikasaker enn det som har vært tilfelle tidligere. Selv med den praksis som har vært fulgt i alvorlige narkotikasaker, skal det også ses hen til de individuelle forhold, og i dette tilfelle taler disse forhold for en mildere straff. Det foreligger betydelige personlige forhold knyttet til domfeltes oppvekstsituasjon, - han har bl a opplevd mye vold i hjemmet og flyttet tidlig hjemmefra pga dette. At han har gitt en tilståelse som går langt ut over de bevis påtalemyndigheten hadde, viser at han nå ønsker å gjøre opp for seg, og dette har bidratt til å oppklare forhold som ellers kanskje aldri ville ha blitt oppklart.
Det vises ellers til at domfelte er i arbeid som selvstendig næringsdrivende og at han har gode skussmål fra tidligere arbeidsgivere. Han har maktet å distansere seg fra det rusmiljø han tidligere var en del av, og Kriminialomsorg i Frihet har funnet ham egnet for samfunnstjeneste. Det bør være rom for å gi dom for dette, jf fra rettspraksis bl a Rt-1999-1504. Subsidiært bør fengselsstraffen settes ned i forhold til det som er utmålt av forhørsretten.
Aktor har anført at lagmannsretten må kunne legge til grunn den samme «omregning» som forhørsretten har basert seg på, og ut fra dette må det tas utgangspunkt i at domfelte har ervervet narkotika tilsvarende ca 1,825 kg hasjisj og solgt ca 1,150 kg av dette. Rettspraksis viser at det ved straffutmålingen legges vekt på farlighetsgrad og virkninger av den type narkotika det er tale om i den enkelte sak, samt risiko ved overdoser. Av denne praksis må det kunne sluttes at den straff som er utmålt i dette tilfelle, ikke er for streng, og at det ikke er rom for å gi dom for samfunnstjeneste. Det vises særlig til dommen i Rt-1999-1511, og anføres at forholdene er mer alvorlige i nærværende sak: Domfelte har erkjent at han hadde profittmotiv og han har solgt en betydelig del av det kvantum han har ervervet. Han er også domfelt tidligere for narkotikaforgåelser, herunder for salg av narkotika i 1997. At han har tilstått og dermed bidratt til å oppklare saken, må anses hensyntatt gjennom den straff som er utmålt av forhørsretten.
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre fram. Den «omregning» forhørsretten har basert seg på ved sin straffutmåling, gir etter lagmannsrettens oppfatning et riktig utgangspunkt for straffutmålingen, og slik lagmannsretten ser det, er den straff som er utmålt, passende også når det ses hen til at domfelte har «lagt kortene på bordet» og vist vilje til å gjøre opp for seg.
Det er tale om et forholdsvis stort kvantum narkotika som ikke bare er ervervet med tanke på videresalg, men et betydelig kvantum er også rent faktisk videresolgt. Domfelte har også vært domfelt tidligere for bl a salg av narkotika og han har testet positivt for bruk av narkotika så sent som i juni 2001. Særlig det at domfelte har solgt tabletter i et omfang som tidligere nevnt og at dette er gjort ut fra profitthensyn, tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at det ikke kan brukes samfunnstjeneste og at den straff som er utmålt av forhørsretten, ikke er for streng, jf til sammenlikning særlig Rt-1999-1511. At Høyesterett har gitt uttrykk for mer nyanserte synspunkter når det gjelder utmåling av straff i narkotikasaker i dag enn det som var tilfelle tidligere, er nok så. Det gjelder imidlertid slik lagmannsretten ser det, ikke tilfeller som er sammenliknbare med det foreliggende, der det sentrale er det at erverv er skjedd med tanke på salg og at videresalg også er gjennomført.
De forhold domfelte har anført omkring barndom og oppvekst, kan heller ikke gi grunnlag for en mildere straff, og det samme gjelder den «rehabilitering» han ellers påberoper seg. At han etter det opplyste skal ha brutt med sitt tidligere miljø og at han en tid har arbeidet med å etablere seg som selvstendig næringsdrivende, er positivt, men det kan ikke gi grunnlag for noen annen straff enn den som er utmålt av forhørsretten.
Anken blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.