LG-2001-784
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-03 |
| Publisert: | LG-2001-00784 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 00-02981 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00784 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-01539. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kari E Hjortås). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Svein Åge Eilertsen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Stig Sjong. Herredsrettsdommer Finn Lynghjem |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §35, §39, §43, §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §34 |
Saken gjelder foreldreansvar for en snart fem år gammel gutt.
A og B, som begge er født i 1974, var samboere fra 1995 til 1998. Sammen har de sønnen C, som er født xx.xx.1996. De har felles foreldreansvar i henhold til avtale av 25 mai 1997. A hadde etter avtale rett til «vanlig» samvær med gutten, men samvær av betydning ble først etablert ved ny avtale i oktober 1999.
Etter at samboerforholdet ble avsluttet, har begge parter gått inn i nye samboerforhold. Sin nye samboer traff B, som er født i Danmark, under et opphold der. B har bodd i Norge siden hun var en måned gammel. Hennes far, som hun har liten kontakt med, bor fortsatt i Danmark. Hennes nye samboer er dansk, men flyttet til Norge da han ble samboer med B. Han arbeider i Bergen kommune. A er sjåfør og bor på X.
B, som har ungdomsskole og to år på jordbruksskole, har i lengre tid ønsket å utdanne seg videre. Av sin nye samboer ble hun tipset om en ordning som finnes innenfor omsorgssektoren i Danmark. Ordningen innebærer at man kan utdanne seg til sosial- og sunnhetsassistent, med hennes utgangspunkt innenfor en tidsramme på 2 1/2 år, og med en lønn som skal ligge på i overkant av kr 8 000 pr måned. Etter det hun har fått opplyst, kan hun søke om studieplass og regne med at søknaden vil bli innvilget. Dette er imidlertid betinget av at hun bor i Danmark.
B ønsker å flytte til Danmark og søke om opptak som nevnt, men siden A har andel i foreldreansvaret, kan hun ikke ta gutten med seg uten farens samtykke, jf barneloven §43 første ledd annet punktum. A har ikke villet gi slikt samtykke, og B har derfor reist sak for Bergen byrett med krav om dom for at hun skal ha foreldreansvaret alene.
Byretten avsa dom 6 februar 2001 med følgende domsslutning:
«1. B født *.*..74 skal alene ha foreldreansvaret for partenes fellesbarn, C, født xx.xx.1996.
2. A skal ha samvær med fellesbarnet C annenhver jul, første gang år 2001 fra lille julaften til 1. nyttårsdag, hver påske fra palmesøndag til 1. påskedag samt 2 uker i sommerferien.
B skal betale alle kostnader forbundet med å bringe C og eventuell følgeperson til og fra flyplassen i København. A skal betale alle kostnader forbundet med å bringe ham og eventuell følgeperson til og fra flyplassen i Bergen.
B betaler to ganger årlig kostnadene til flybillett for C tur/retur København-Bergen, til samværene i påske- og sommerferier. Hun skal dessuten dekke halvparten av utgiftene til flybillett for følgeperson sommerferien 2001. Kostnader til flybilletter for C og ev. følgeperson utover dette dekkes i sin helhet av A.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke».
A har påanket dommen. Ankeforhandling ble holdt i Bergen 7 september 2001. Her møtte partene og ga forklaring, og dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.
For lagmannsretten har partene i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Det vises derfor til byrettens dom for så vidt. Anførslene kan kort sammenfattes slik:
Ankende part viser til at felles foreldreansvar etter allmen oppfatning er «best» for barnet. I dette tilfelle dreier det seg om et barn som har flyttet flere ganger før, og dersom han nå skal flyttes til Danmark, mister han kontakten med det «barnehagemiljø» han etter hvert er etablert i. Kontakten med far - ankende part - vil også bli redusert, dels fordi det vil bli dyrt å sende ham til Norge på samvær og dels fordi han ikke liker å reise. Også kontakten med mors familie vil bli redusert, og siden ankemotparten vil bli opptatt med arbeid/utdanning og må regne med reisetid til og fra det arbeid hun får i Danmark, vil også guttens kontakt med henne bli redusert.
Det anføres videre at det er usikkert hvilke boligforhold ankemotparten vil få i Danmark, og det knytter seg også usikkerhet til gjennomføring av den utdanning hun ønsker å ta opp. Dertil kommer at ankemotpartens tilknytning til Danmark gjennom samboer kan gi grunn til å spørre om hun vil komme tilbake til Norge etter avsluttet utdanning. En viss «kulturforskjell» må også påregnes når gutten skal begynne på skole i et annet land, og også dette må det legges vekt på.
Ankende part minner ellers om at ankemotparten nå er sykmeldt fra sitt arbeid som renholder pga slitasje. Det kan på denne bakgrunn stilles spørsmål ved realismen i hennes valg av utdanning, når denne er ment å lede fram til et fysisk meget krevende arbeid som hjelpepleier.
Hvis retten kommer til at ankemotparten skal ha foreldreansvaret alene slik at hun kan ta gutten med til Danmark uten samtykke fra ankende part, må det fastsettes en samværsordning i forhold til far. Her anføres at den ordning byretten har lagt opp til, gir gutten for lite samvær med ham.
Ankende part legger etter dette ned slik påstand:
1. A frifinnes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten peker på at det sentrale tema i saken, slik denne part ser det, er avveiningen mellom hennes behov for å flytte til Danmark for videre utdanning og ankende parts behov for å opprettholde kontakten med partenes fellesbarn. Det rettslige utgangspunkt etter barneloven §35 er at mor har foreldreansvaret alene, men det kan avtales avvik fra dette. Slike avvik er avtalt i nærværende tilfelle, ved at partene har felles foreldreansvar i henhold til avtale. Denne ordningen ønsker ankemotparten å opprettholde, forutsatt at hun får ta gutten med til Danmark.
De forhold som reguleres gjennom foreldreansvaret, er prinsipielt sett viktige, men har ikke like stor betydning i praksis. Den sentrale begrensning ligger i kravet om samtykke fra den som har andel i foreldreansvaret dersom den andre ønsker å ta barnet med til utlandet. At loven setter grenser her, har sammenheng med at den nevnte «andel» kan være vanskelig å utøve dersom foreldrene bor i hvert sitt land. I tillegg kan flytting til utlandet gjøre det vanskelig å sikre den best mulige samlede foreldrekontakt. Selv om disse hensyn kan være viktige, må de imidlertid avveies som nevnt, og ankende parts interesser kan ivaretas med en tilpasset samværsordning.
Når spørsmålet om foreldreansvar vurderes, skal det ses hen til hvilken ordning som er «best for barnet». Barnets bosted har liten betydning for vurderingen i dette tilfelle, og ankemotparten peker særskilt på at det ikke er tale om «kulturforskjeller» mellom Norge og Danmark. Det sentrale moment i saken er mors behov for å gjennomføre sin utdanning. Fars holdning gjør det nødvendig å frata ham andel i foreldreansvaret for å få dette til. Ankemotparten minner i denne forbindelse om at det ikke er mulig å legge til grunn noen mellomløsning her, jf Rt-2000-185.
Slik forholdene ligger an, er det nødvendig for ankemotparten å ha foreldreansvaret alene så lenge hun tar utdanning i Danmark. Det formål hun ønsker å realisere, er aktverdig: Det har betydning for hennes personlighetsutvikling, og slik forholdene er lagt til rette, slipper hun å ta opp studielån, det er ikke ventetid og utdanningen tar kortere tid enn den ville gjort i Norge.
Når loven åpner for at en av foreldrene kan gå til domstolene og få foreldreansvaret alene etter at de har avtalt felles foreldreansvar, må det ligge i dette at lovgiver har tenkt seg muligheten for en annen løsning enn felles foreldreansvar. I motsatt fall vil felles foreldreansvar representere et ubrytelig «stavnsbånd» for den av foreldrene som har daglig omsorg for barnet.
Det er ikke riktig at barnet vil bli utsatt for et skadelig miljøskifte om det flytter til Danmark. Mor representerer den trygge omsorgsbase for gutten, og om han bor i Danmark eller Norge spiller mindre rolle her. Bytte av barnehage eller miljøskifte ellers kan følge også av flytting innenlands, som ikke krever samtykke av den som har andel i foreldreansvaret. Og ankemotparten vil legge til rette for at barnet kan være mest mulig sammen med henne eller hennes samboer, slik at eventuelle uheldige virkninger av miljøskifte blir redusert så langt som mulig.
At ankemotparten får gjennomføre den utdanning hun tar sikte på i Danmark, vil også være i barnets interesse. Ankemotparten har undersøkt forholdene i detalj allerede, bl a mht til bolig i Danmark, og hun har ikke tenkt å sabotere guttens rett til samvær med faren under oppholdet der. Partene er imidlertid ikke lenger samboere, og ankende parts rett til samvær med barnet bør ikke stå i veien for hennes rett til å utdanne seg videre. De usikkerhetsfaktorer som anføres av ankende part i forbindelse med flytting, er ikke så nære og sannsynlige at de bør tillegges vekt.
Når det gjelder samværsordning, må det tas utgangspunkt i hensynet til «barnets beste», jf barneloven §44. Hvis barnet skal bo i Danmark mens ankemotparten tar utdanning der, må samværet med ankende part reduseres fordi reiseavstandene blir større. Her må det imidlertid ses hen til at København er knutepunkt for flykommunikasjon, slik at reiser til og fra Norge er enkle å gjennomføre. Barnets alder og hensynet til ankende parts arbeid må også tillegges vekt når det skal utformes en samværsordning. Det erkjennes imidlertid at den samværsordning byretten har kommet fram til, er for snau og bør byggges noe ut etter lagmannsrettens skjønn.
Det kreves ellers midlertidig avgjørelse, under henvisning til at dersom ankemotparten når fram med sitt krav vedrørende foreldreansvar, bør rettens avgjørelse effektueres så snart som mulig.
Ankemotparten legger ned slik påstand:
I ankesaken:
1. Bergen byretts dom av 06.02.01 i sak nr 00-02981 A/01 stadfestes.
2. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
I sak om foreløpig ordning:
1. B født xx.xx.74 skal alene ha foreldreansvaret for C født **.11.96 til rettskraftig avgjørelse foreligger.
2. A skal ha samvær med C fastsatt etter rettens skjønn inntil rettskraftig avgjørelse foreligger.
3. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til at anken fører fram, og skal i denne forbindelse bemerke:
Det følger av barneloven §35 første ledd at mor har foreldreansvaret alene når foreldrene ikke er gift, men etter annet ledd kan foreldrene avtale at de skal ha foreldreansvaret sammen. Som nevnt innledningvis, er slik avtale inngått i dette tilfelle. Det går da fram av §39 annet ledd at den av foreldrene som ønsker endret den ordning som er avtalt, kan reise sak om dette, dersom partene ikke blir enige om endring som nevnt. I nærværende tilfelle er det dette som er gjort.
Lagmannsretten skal for ordens skyld bemerke at når det først er inngått avtale om felles foreldreansvar, må spørsmål om endring vurderes med utgangspunkt i den alminnelige ledetråd som ligger i §34 tredje ledd tredje punktum, - avgjørelsen skal «først og fremst» rette seg etter det som er «best for barnet». Det kan mao ikke være grunnlag for å legge inn noen presumsjon eller «føring» med basis i den hovedregel som følger av §35 første ledd om at mor skal ha foreldreansvaret alene dersom annet ikke er avtalt, slik ankemotparten synes å ha vært inne på.
Ved den videre vurdering skal også nevnes at lagmannsretten er avskåret fra å velge noen mellomløsning. Det felles foreldreansvar kan derfor ikke gis den begrensning at far ikke kan motsette seg at mor flytter til Danmark med barnet, eventuelt med ytterligere begrensninger her. Lagmannsretten er derfor henvist til å velge mellom et felles foreldreansvar uten noen slik begrensning, eller foreldreansvar bare for mor, i dette tilfelle ankemotparten. Dette er lagt til grunn av flertallet i Rt-2000-185. I nærværende tilfelle er partene enige om dette utgangspunkt.
Slik lagmannsretten ser det, er det problematisk at mors ønske om å få foreldreansvaret alene er begrunnet så godt som utelukkende i hennes behov for å kunne realisere planer om utdanning som betinger opphold utenlands. Det er tale om et opphold som i alle fall vil vare i 2 1/2 år, og det er ikke tvilsomt at kontakten både mot far og fars og mors familie i Norge vil bli betydelig redusert så lenge oppholdet varer. I tillegg kommer at slik opplegget skisseres, skal mor, etter å ha fått foreldreansvaret alene, flytte til Danmark og så søke om opptak i utdanning der. I tilknytning til dette skal hun finne bolig for seg, sin samboer og barnet, det skal ordnes med plasering av barnet mens mor og samboer er på jobb, og samboeren skal selv finne nytt arbeid.
For lagmannsretten er det ikke nødvendig å gå inn på de vurderinger som måtte vært foretatt hvis alle de faktorer som her er nevnt, hadde vært avklart når det tas avgjørelse om foreldreansvaret skal ligge hos mor - ankemotparten - alene. Det som må veie tungt, er at man vet lite om hvordan de praktiske løsninger vil bli f eks når det gjelder bolig og nærmiljø. Dette må holdes opp mot den betydelig reduserte familiekontakt som vil følge av et utenlandsopphold som dette.
Lagmannsretten ser det for sitt vedkommende slik at et felles foreldreansvar i praksis kanskje særlig har betydning nettopp som sikkerhet for at den av foreldrene som ikke har barnet hos seg, kan ivareta egne og barnets interesser i forbindelse med utenlandsopphold av noen varighet. Selv om det prosjekt ankemotparten skisserer, kan være viktig for henne og selv om det at hun kan komme videre i forhold til utdanning og yrkeskarriere kan ha betydning også for barnet, er det lagmannsrettens oppfatning at det skal mer til for å frata den annen part andel av foreldreansvaret på dette grunnlag. I denne forbindelse peker lagmannsretten også på at de bekymringer ankende part gjør rede for, knyttet bl a til redusert kontakt med familie i Norge og usikkerhet om rammebetingelsene bl a mht boforhold i Danmark, er både saklige og av vekt.
At en ordning med felles foreldreansvar avvikles mot den ene av partenes ønske, kan i gitte situasjoner ha gode grunner for seg, f eks der foreldrene har vanskelig for å samarbeide på bred front. I nærværende tilfelle, der uenigheten knytter seg til spørsmålet om å gjennomføre en utdanning i utlandet der en del forutsetninger bl a om bolig og nærmiljø er uavklart og ikke så lett kan vurderes nå, fremtrer et slikt tiltak etter lagmannsrettens oppfatning som for drastisk, bl a sett på bakgrunn av behovet for å opprettholde kontakten med far og fars familie i Norge.
Lagmannsretten peker ellers på at om ankende part ikke lenger skal ha andel av foreldreansvaret, vil dette føre til at han heller ikke vil ha noen «formalisert» innflytelse dersom spørsmålet om utenlandsopphold skulle dukke opp i annen sammenheng senere. At dette ikke er en aktuell problemstilling i dag og at ankemotparten understreker at hun vil komme tilbake til Norge når hun har fullført sin utdanning i Danmark, er ikke avgjørende her. Poenget er at det tiltak hun ber om, fremtrer som relativt drastisk sett i lys av de usikkerhetsfaktorer som er påpekt ovenfor.
Ankemotparten har gjort gjeldende en del synspunkter basert på at det aktuelle utdanningstilbud er fordelaktig for henne, bl a slipper hun ventetid og får lønn mens hun er under utdanning. At utdanningen er mer praktisk rettet enn tilsvarende utdanning i Norge, passer henne - etter det hun gjør gjeldende - også godt. Lagmannsretten føler seg imidlertid ikke overbevist om at det vil by på så store problemer å gjennomføre tilsvarende eller annen utdanning i Norge at det kan forsvare en løsning som har så store konsekvenser for barnet, som må flyttes, og ankende part, som må fratas sin «andel» av foreldreansvaret. At hun «kunne» valgt et hvilket som helst sted for videre utdanning i Norge og også dette kunne medført flytting av barnet og vanskeliggjort samvær, endrer ikke dette: Lovgiver har bevisst valgt å skille mellom flytting utenlands og flytting innenlands, og et slikt skille kan etter omstendighetene også ha gode grunner for seg.
Etter ovenstående er lagmannsretten, som nevnt, kommet til at anken må føre fram, og det vil bli avsagt dom i samsvar med dette. Lagmannsretten forstår det slik at når spørsmålet om samvær er forelagt byrett og lagmannsrett, er dette basert på en forutsetning om at ankemotparten får medhold i at hun skal ha foreldreansvaret alene. Når dette ikke er tilfelle, må partene forstås slik at det ikke er behov for i doms form å gi anvisning på hvordan samværet skal være.
Det er etter forholdene ikke grunnlag for å ta begjæringen om midlertidig avgjørelse til følge.
Anken har ført fram og spørsmålet om saksomkostninger må avgjøres med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172. Avgjørelsen gjelder rettslige spørsmål som har vært vanskelige å avveie, og den har bydd på tvil som verken rettspraksis, lov eller forarbeider har gitt noen særlig avklaring av. Den tapende part - ankemotparten - har hatt fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke, verken for byrett eller lagmannsrett, jf unntaksregelen i §172 annet ledd første alternativ.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
I hovedsaken:
1. A frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.
I sak om midlertidig avgjørelse:
1. A frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.